mandag 12. februar 2018

Lønnkammeret


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Ord som «lønndom» og «lønnkammer» er nok gått ut av språket. I dag, da vi leste dagens tekst ved frokostbordet, merket jeg at jeg savnet dem.


I teksten vi leste, heter det «Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg» (Matt 6, 6).
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, og som ble en grunnleggende, kulturell referanseramme, viktigere enn senere bibelutgaver, heter det: «Men du, når du beder, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og bed til din Fader, som er i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare».

Det var disse ordene «lønnkammer» og «lønndom».
Jeg kan ennå huske at jeg stusset over et av versene i «Et barn er født i Betlehem» da jeg var gutt: «En fattig jomfru satt i lønn…». Fant jeg noen forklaring på hva det betydde? Eller lot jeg bare den språklige undringen ligge der?
Ordet «lønnkammer» var kanskje et vanlig ord i språket tidligere? For meg, og kanskje for de fleste som vokste opp med bibeloversettelsen av 1930, er «lønnkammeret» et sakralt rom; et hellig rom.
Det er et ord som innbyr til poesi, ja, salmediktning. Det rimer på «bønn» og det rimer på «sønn», slik Grundtvig gjorde det da han gjendiktet denne gamle julesangen fra latin. «En fattig jomfru satt i lønn/og fødte himlens kongesønn».
Ordet «lønn» er fortsatt med i Norsk Salmeboks bokmålsversjon av «Et barn er født…».
I nynorskversjonen har Bernt Støylen droppet dette verset og gått rett på at barnet ble lagt i krybben.

Også «lønnkammeret» er et ord som innbyr til poesi.
En forholdsvis godt kjent bedehussang heter «Lønnkammerkroken». Omkvedet er slik:
«Lønnkammerkroken – hellige sted
der du meg skjenker glede og fred.
Der jeg får kraft til tjenesten her
der jeg får kjenne Jesus er nær».


Språklig sett kan det godt være at «gå inn i rommet ditt og lukke døren» er en like god, og kanskje enda bedre, oversettelse av grunnteksten enn «gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør».
Kanskje er det først og fremst poeten i meg som savner lønnkammeret?
Det er et ord som hever seg over det fysiske.
Mer enn et sted, er det en tilstand.
Den amerikanske frelsesoffiseren Samuel Brengle skal ha skrevet: «I mer enn 30 år har jeg båret med meg en botsbenk i mitt hjerte. Der kan jeg alltid knele ned og utøse mitt hjerte for Herren».

Lønnkammeret var ikke først og fremst et sted han oppsøkte.
I stedet oppsøkte det ham og han bar det alltid med seg.

Men jeg savnet det ordet da jeg leste bibelteksten i morges.

Arendal, 13. februar 2018

tirsdag 30. januar 2018

«Din bok skal finne deg»


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Statssekretær Torkil Åmland (Frp) har blitt konfrontert med en bok han skrev for snart 25 år siden. I den hevdet han blant annet at «Djevelen påvirker styringen av Norge». Boka heter «Reformasjon: Guds plan for Norge» og kom ut på Livets Ords Forlag. Forfatteren var den gang 28 år.


Det var Nettavisen som fant fram til boka, noe den kristne avisa Dagen har fulgt opp og laget en sak på. Dette er kurant journalistikk både for Nettavisen og Dagen, og Åmland svarer da også relativt greit på utfordringen. Boka står for synspunkter han ikke lenger har, sier han, og som han har tatt et oppgjør med for lengst.

Reaksjonene på at Dagen skrev om boka ble som forventet: Personer som fort går i svart dersom Frp-politikere blir konfrontert med noe, gjør det også denne gangen. Apologien blir til tider nokså absurd.

Forfatter
Torkil Åmland har skrevet flere bøker i årenes løp, blant annet om Israel og FN.
Boka fra 1994 kan man finne i Bokskyen og lese om man vil.
Jeg har brukt et par formiddagstimer på det.
Boka er sterkt preget av det apokalyptiske tankesettet som ikke minst preget en del trosmiljøer både på 1980- og 1990-tallet, med en påfallende tendens til å ville demonisere alt man enten ikke liker eller er uenig i.
Så også med den åmlandske prosa fra 1994.
Djevelen nevnes flittig, og får ansvaret for det meste.
På side 29 i boka skriver den senere statssekretæren relativt hånlig om demokratiets begrensninger og andre steder i boka er han nokså bombastisk på at grensene mellom de ulike nasjonene nærmest er gudgitte.

«Oppgjør»?
Når Åmland nå hevder at han har tatt avstand fra de tankene som preget boka fra 1994, kunne det være interessant å se om det finnes dokumentasjon på dette.
I 2017 var Torkil Åmland en av bidragsyterne til boka «Kristendom og politikk», som kom ut på Lunde forlag. Her begrunner han hvorfor han har valgt Frp som sitt politiske ståsted. Dette partiet meldte han seg inn i på slutten av 1990-tallet, altså flere år etter at boka om Guds plan for Norge kom ut.
Representerer så teksten fra 2017 noe «oppgjør» med tankene fra 1994?
Både ja og nei.
Argumentasjonen er annerledes, og stemmebruken adskillig mer dempet.
Men samtidig er det mer interessant å se hva Åmland ikke skriver om i boka fra 2017 enn hva han faktisk tar opp.
I 1994 hadde han sterke meninger om partnerskapsloven; i 2017 mener han tilsynelatende ingenting som likekjønnede ekteskap.
Den verdimessige spagaten som hans partis ruspolitikk må representere for enhver kristen, nevner han ikke med et ord.
Han skriver varmt om staten Israel, men nevner ikke med et ord at han tilhører et parti som har programfestet forbud mot omskjæring.
Heller ikke partiets vedtak om å tillate aktiv dødshjelp synes han det er grunn til å nevne i ei bok om kristendom og politikk, utgitt på et kristent forlag.

Nyansering
Boka fra 1994 er skrevet av en kristelig radikal 28-åring som tilhørte en karismatisk trosmenighet.
Teksten fra 2017 er skrevet av en 51 år gammel statssekretær og stortingskandidat som har meldt seg ut av menigheten han tilhørte på 90-tallet.
De fleste av oss nyanserer holdninger og synspunkter i løpet av et kvart århundre.
Noen ganger endrer vi dem fullstendig.
Det betyr ikke at de holdningene man engang hadde og talte til dels høyt om, er uinteressante.
I 1953 ga Indremisjonsforlaget ut en liten bok på 50 sider som het «Vekkelse».
Den var skrevet av emissæren Peder Ramsrud. Boka var dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av strategier og metoder fra en 30 år gammel mann som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.
Fire år senere sluttet han som predikant; han følte seg utbrent.
Senere var han ikke aktiv i kristent arbeid, men da han i 1989 ble innvalgt på Stortinget for Frp i Oppland, ble både fortida som predikant og boka om vekkelse hentet fram igjen.
Det var han nok bare sånn passe glad for, men samtidig var dette en del av hans cv og bagasje, på samme måte som Torkil Åmlands bok fra 1994 er det.

Litteratur:
Åmland, Torkil: Reformasjon: Guds plan for Norge (1994)
Ottosen, Espen (red.): Kristendom og politikk (Torkil Åmlands bidrag) – (2017)

Publisert i papirutgaven av avisa «Dagen» tirsdag 30. januar 2018 - portrettet er lastet ned fra Justisdepartementet

fredag 22. desember 2017

«O helga natt» - Fritenkerens julesang


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes musikkanlegg og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Det er innspillingen den svenske tenoren Jussi Björling gjorde av «Adams julesang» – den de fleste av oss kjenner som «O helga natt» - et års tid før han døde. I år er det 170 år siden sangen ble til.


Når sangen ofte kalles «Adams julesang», er det en referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han var til daglig vinhandler, men skrev også dikt.
Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris.
Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle «tenke på det», men underveis til Paris begynte han å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige.
Datoen var 3. desember 1847.

Melodien
I Paris oppsøkte Cappeau komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten «Giselle».
Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert.
Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til.
Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

Teksten
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
«gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led»,

som det heter i den svenske versjonen.
I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 170 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt.
Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap i en julesang:
«Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär».

Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert.
Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var.
I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var dette så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

Utbredelse
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land.
Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight.
I hans versjon, «Oh, Holy Night», er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir «antislaveriperspektivet» utvidet ytterligere.
Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram.
En av de første plateinnspillingene sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916.
Men til tross for dens enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker.
Det er da heller ikke en sang som egner seg særlig for fellessang.
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Dette skyldes ikke minst at det var denne teksten tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) framførte da han gjorde sin innspilling av sangen. Teksten han brukte er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).

Jussi Björling
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid.
Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere.
I hans barndom turnerte faren og sønnene under navnet «Björlingkvartetten», og opptrådte i en rekke land.
Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn «O helga natt», og denne innspillingen er den som har satt standarden for denne sangen.
Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som «gjelder».
Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn «O helga natt», kun 49 år gammel.
Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk.
Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang.
Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert som kronikk i Agderposten 22. desember 2017

fredag 17. november 2017

Myten om KrF som et «borgerlig» parti



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fra KrF fikk som gjennombrudd som landsparti og fram til Lyng-regjeringen ble dannet i 1963 reserverte man seg i partiet mot å bli betegnet som et «borgerlig» parti. I valget mellom å være «borgerlig» og «sosialistisk», ville KrF framstå som et tredje alternativ; et uttrykk Kjell Magne Bondevik hentet fram igjen i sin bok fra 1994.


Ved alle valg mellom 1945 og 1961 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. I tillegg hadde Kommunistpartiet representanter i de fleste av disse periodene, uten at det betydde noe for maktforholdet i Stortinget.
Opposisjonen besto av Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet/Senterpartiet.
Uttrykket «borgerlig» som en fellesbetegnelse på disse partiene ble lansert av Høyre. De andre tre var ikke særlig komfortable med den betegnelsen, men Ap kastet seg begjærlig over den.
For dem fungerte det som en bekreftelse på den klassekampretorikken som til langt ut på 1960-tallet var en viktig del av partiets selvbilde: Arbeiderklassen mot borgerskapet.

Ny situasjon
I 1961 fikk man en helt ny, politisk situasjon. Stortinget ble delt i to nøyaktig like store blokker, 74/74, med et nytt, radikalt parti i vippeposisjon. Sosialistisk Folkeparti var blitt dannet samme vår av utbrytere fra Ap.
I stedet for den elskverdige og harmløse Emil Løvlien fra NKP, fikk man nå den offensive, aggressive og polemiske Finn Gustavsen å hanskes med.
I august 1963 stemte SF sammen med resten av opposisjonen for et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen, som dermed ble felt.
John Lyng dannet så den bredeste koalisjonsregjeringen Norge hadde hatt i fredstid av partiene H, V, Sp og KrF. Den satt i tre uker.
Etter stortingsvalget to år senere dannet de samme fire partiene regjering nok en gang, nå med Per Borten som statsminister.
Den satt i fem og et halvt år, og det var siste gang en norsk regjering var så bredt sammensatt.

Sammenheng
Det er en klar sammenheng mellom oppslutningen om KrF fra 1965 og fram til i dag på den ene siden og partiets regjeringsstrategier på den andre.
Borten-regjeringen gikk av i 1971 og ble avløst av Trygve Brattelis første mindretallsregjering.
Året etter gikk den også av, og Lars Korvald ble statsminister i en koalisjonsregjering med KrF, Sp og deler av Venstre. Denne regjeringen satt til valget i 1973.
Dette valget ble KrFs beste til da, men fordi en ny aktør, SV, også gjorde det bra, fikk Stortinget et knepent sosialistisk flertall, og Bratteli dannet nok en mindretallsregjering. Ap hadde regjeringsmakten fram til 1981, under tre ulike statsministre.
Både i 1977 og 1981 lanserte H, KrF og Sp seg selv som et regjeringsalternativ til Ap.
Valget i 1977 ble en ny suksess for KrF og i noen timer lå det faktisk an til at det skulle dannes en ny Korvald-regjering.
Valget i 1981 ble en suksess for Høyre, men nedtur for KrF. Lars Korvald var ikke lenger aktuell som statsminister, og Kåre Kristiansen, som nå framsto som KrFs «sterke mann», hadde ikke på langt nær samme appell til velgerne.
Det var han som etablerte som en slags sannhet at KrF og H nærmest hørte organisk sammen i politikken. I begge hans formannsperioder hadde det å holde sammen med Høyre førsteprioritet. Han er også en av de få KrF-lederne som har insistert på at KrF var et «borgerlig» parti. Både Korvald og Bondevik foretrakk å snakke om KrF som et «ikke-sosialistisk» parti, og etter hvert som kristendemokratisk.

Verdisaker
Gjennom hele 1970-tallet fungerte abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom Ap og de «borgerlige» partiene. Fram til 1981 hadde disse partiene et noenlunde sammenfallende syn på dette.
Hadde Lars Korvald dannet regjering i 1977, ville abortloven av 1975 sannsynligvis ha blitt reversert. Men abortsynet var under sterkt press i Høyre, og på landsmøtet i 1981 valgte Høyre å «fristille» seg i denne saken. Dermed ble det heller ingen koalisjonsregjering i 1981, noe statsminister Kåre Willoch skal ha uttrykt at han var glad til for.
Verken i 1981 eller 1985 gjorde KrF spesielt gode valg, sammenliknet med de to foregående.
Først i 1997 gjorde partiet igjen et «brakvalg», og Kjell Magne Bondevik dannet Sentrumsregjeringen. I valgkampen det året hadde det vært skarpe fronter mellom H og først og fremst Sp, men tonen var ikke spesielt hjertelig mellom H og KrF heller. Man hadde ikke lenger et felles verdisyn. Der KrF framsto som et ideologisk verdiparti, framsto Høyre som et kremmerparti.
I 2001 gjorde KrF igjen et meget godt valg. Man hadde gått til valg på en ny sentrumsregjering, men fordi Sp trakk seg ut av konseptet, ble Bondevik II dannet av partiene KrF, H og V.
Entusiasmen innad i KrF var lunken, og den var ikke større blant velgerne. I 2005 ble oppslutningen om KrF halvert, og denne nedturen fortsatte ved valgene i 2009, 2013 og 2017. Felles for alle disse valgene var at KrF både framsto som og ble oppfattet som en del av «Team Høyre». Mange av de som hadde stemt for det verdibaserte, sentrumsorienterte partiet KrF i 1997 og 2001 valgte da å gå til andre partier. Ikke minst har rollen som støtteparti for en regjering som består av Høyre og Frp kostet KrF dyrt.
Denne historiske gjennomgangen viser dermed to ting: Samarbeidet mellom KrF og Høyre kom i stand, mer som en dyd av nødvendighet enn fordi kjemien var så god. Det hører også med til bildet at det Høyre som John Lyng representerte, er et helt annet enn det Høyre Erna Solberg representerer. Ikke minst gjelder dette i verdipolitiske saker.
Det andre historien bekrefter, er at koblingen mellom Høyre og KrF er blitt en kvernstein, om ikke rundt halsen, så rundt føttene for KrF. Det viser resultatene fra samtlige valg siden 2003. Hopehavet med Frp har bare forsterket dette.

Fristilt

I denne stortingsperioden har KrF fristilt seg fra avtalen de hadde med regjeringen. I tillegg har partiet en unik vippeposisjon i Stortinget. Den kan brukes til to ting: Enten å holde Erna Solbergs regime i stramme tøyler, eller rett og slett velte regjeringen.
Tre ganger i nyere tid har relativt små partier brukt vippeposisjonen til å få fram et regjeringsskifte: SF to ganger i 1963 og Frp i 1986. Det er fullstendig i pakt med parlamentarismens lover at «vippe-partier» sikrer flertall for eller mot en sittende regjering.
KrF har ikke noen forpliktelse til å holde en blå-blå regjering ved makten eller for å holde myten om seg selv som et «borgerlig» parti ved like.
Derimot har man en forpliktelse overfor sine velgere, overfor sitt program og overfor sine ideologiske verdier.

Publisert i Dagen 17. november 2017 - har tidligere vært publisert i "Verdidebatt"

tirsdag 24. oktober 2017

To endetidsromaner: «Våre lamper slokner» og «Syndens natt»


Av Nils-Petter Enstad
Den er kommet i mange opplag og utgaver. I år er det 75 år siden frikirkepredikanten J.F. Løvgren ga ut romanen «Våre lamper slokner». Det er den første av to svært ulike «endetidsromaner» av samme forfatter
.

Tilsynelatende er «Våre lamper slokner» en roman om tiden før Jesu gjenkomst, men den er like mye en beskrivelse av det forfatteren oppfatter som sin egen samtids forfall i menigheten. I dag virker det fremmed når det framstilles som endetidstegn at jentene i menigheten klipper håret sitt kort, eller at kristne mennesker hører underholdningsprogram i radio.

Frafall i menigheten
Handlingen er lagt til en ikke nærmere definert, frikirkelig menighet i en ikke nærmere definert norsk ny. Men siden en av hovedpersonene i romanen er en båtbygger, er det logisk å tenke at handlingen skjer i en kystby.
Løvgren selv bodde store deler av sitt voksne liv i Larvik og Moss. De som leste bøkene hans, var ikke i tvil om at det var Den Evangelisk-Lutherske Frikirke han hadde som «modell» for de miljøene han skildret. Så også i denne, der den aktuelle menigheten omtales som «den største av de som sto utenfor Storkirken».
Løvgren skildrer det han må ha betraktet som en frafallen menighet. Slik skriver han om hvordan menighetens sangkor gjør seg klar under en gudstjeneste: «Navnet på sangen de skulle synge, gikk som et stikkord mellom sangerne. De unge menn bladde i bøkene med nikotinmerkede fingrer. Sopransolisten aket seg fram foran de andre. Hun var søt og tynn, og det var en anelse av rødt på leppene hennes.
Dirigenten løftet taktstokken.
Så sang de krøllete minimumskledde damer, og de tobakksduftende unge menn sitt store halleluja ut – om Lammet som bar verdens synd.»


Motpolene
Motpolene i så vel fortellingen som menigheten, er båtbyggeren Ansgar Lyngeid og forretningsmannen Arnstein Mobekk. Begge driver næringsvirksomhet, begge har folk fra menigheten i sitt brød.
Men der båtbyggeren er en faderlig leder med omsorg for både det timelige og det åndelige, er grossereren bare opptatt av å få mest mulig arbeid ut av minst mulig lønn. Når han oppdager at kona til kontoristen Stian Røst allerede var gravid da de giftet seg, bruker han dette som argument for å holde kontoristens lønn på det samme nivået som den har vært på i 12 år – han kan jo ikke «belønne umoral».
Menighetens pastor er den nokså svake Trygve Bjørnås, som lar grossererens vilje styre alle sine avgjørelser.
Så går intrigene i menigheten sin gang fram mot den store jubileumsfesten.
Midt under denne festen kommer så Jesus igjen og bare om lag halvparten av menigheten blir tatt med: Alle barna og alle som var i kretsen rundt båtbyggeren.
Pastoren, mesteparten av styret, halvparten av sangkoret og grosserer Mobekks venner blir ikke med.
De var dårlige jomfruer – lampene deres hadde sloknet.

Liknelse
Det bærende motivet i fortellingen er hentet fra Jesu liknelse i Matteus-evangeliet om de ti brudepikene.
Om dem heter det at «Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene» (Matt 25, 2-5).
Fordi brudgommen drøyde med å komme, sloknet alle lampene, men fordi de kloke hadde olje med seg, kunne de tenne sine lamper.
Det kunne ikke de uforstandige, og derfor fikk de heller ikke bli med inn til festen.
I tidligere bibeloversettelser ble brudepikene omtalt som «jomfruer» og delt inn i «gode» og «dårlige» jomfruer. Dette bruker Løvgren som et bilde på den åndelige situasjonen i menigheten han forteller om.
«Våre lamper slokner» er kommet i mange opplag, og er solgt i mer enn 50.000 eksemplarer. Flere ulike forlag har gitt den ut. I utgangspunktet kom den på Norsk Luthersk Forlag; senere er den blant annet kommet på Antikkforlaget.
Mitt eksemplar ble gitt ut på Norsk Luthersk Forlag i 1967. I kolofonen opplyses det at dette er sjuende opplag, og med dette er boka gitt ut i fra 34 til 37 tusen eksemplarer.

«Syndens natt»
«Lampene» kom ut under krigen, mens Norge ennå var okkupert av tyskerne.
Sett mot det bakteppet, virker en del av de «frafallstegnene» Løvgren skildrer som litt gått ut på dato. Han refser de unge menns røyking i en tid da tobakk omtrent ikke var å få tak i, og han refser kristenfolks glede over underholdningsprogrammer i radio i en tid da radioapparatene stort sett var beslaglagt.
Endetiden framstilles rett og slett litt puslete i denne romanen.
Da er det annerledes med den romanen han ga ut seks år senere: «Syndens natt».
Det er også en apokalyptisk roman, men den går utenpå «Våre lamper slokner» mange ganger, både litterært og teologisk. Likevel virker det som det er «lampene» som ennå leses og selges i antikvariater og på nett.
Handlingen i «Syndens natt» kulminerer med en stor fest til ære for den nye verdensherskeren – Antikrist – der folkemengden skriker ut sitt nye mantra: «Seks! Seks! Seks!» mens alle bibler i verden blir kastet på et enormt bål.
Dette er bokas siste linjer: «Det var da dansen var blitt vill og vanviddet truet med å ta makten over folket, mens den klare ildsøylen fra bålet sto til vers, og det knitret som best i de mange biblene, at larmen fra menneskemassen begynte å stilne av. For det var plutselig blitt et annet slags fyrverkeri på himlen. Skydekket hadde revnet. Et blendende lyn skinte fra himmelbryn til himmelbryn. Tordener rullet i den gryende morgenen. Et lys klarere enn dagen brøt fram over verden og tok glansen bort fra den strålende festen. Jubelen døde hen. Ansiktene bleknet og ble gule. Øynene stirret fulle av vanvidd.
Så steg det et skrik. Stort og forferdelig fylte det lufta.
Jordas millioner skrek i redsel.»


Her har forfatteren sett for seg en tekst fra Johannes’ åpenbaring: «Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!» (1,7).

Apokalyptisk
De to romanene tar utgangspunkt i to ulike, apokalyptiske tolkningsmodeller: Enten den at Jesus kommer igjen når vi minst venter det – slik man blant kjenner det fra sangen «Kongen kommer» som Evie Thornquist sang på 1970-tallet – eller at Jesus kommer for å gjøre slutt på den store trengsel.
Forskjellen kan enten skyldes at Løvgren hadde endret syn i spørsmålet om hvordan Jesu gjenkomst kommer til å skje; kanskje hadde krigsårene bidratt til dette. Men det kan også ha hatt sammenheng med tidspunktet for de to utgivelsene.
«Våre lamper slokner» kom ut i 1942, mens Norge var okkupert av tyske tropper. Å gi ut en roman, om den var aldri så kristelig, som tolket et totalitært, politisk regime inn i et endetidsperspektiv, ville neppe verken forfatter eller forlag kommet særlig godt fra.
«Syndens natt» ble gitt ut i 1948. Da hadde Norge lagt okkupasjonsårene bak seg, selv om de var en del av den felles bagasjen. Samtidig mente mange man kunne se konturene av et annet, like totalitært regime, vokse fram i nabolandet Sovjetunionen. Dette var et regime som, i motsetning til naziregimet, var erklært ateistisk.
Forskjellen kan oppsummeres slik: Mens «Våre lamper slokner» så på endetiden i et kristelig-moralsk perspektiv, så «Syndens natt» den i et historisk-politisk perspektiv.
Rent litteraturfaglig kan de beskrives slik: Mens «Våre lamper slokner» er den mest leste, er «Syndens natt» uten tvil den beste.

Litteratur:
Løvgren, J.F.: Våre lamper slokner (1942)
Løvgren, J.F.: Syndens natt (1948)

Faktaboks:
J.F. Løvgren (1883 – 1959).
Forfatter og frikirkepredikant. Utdannet glassblåser.
Ga i perioden 1936 – 56 ut 13 bøker: 11 romaner, én novellesamling og én barnebok.
Mest kjente bok: «Våre lamper slokner» (1942).
Siste roman: «Under bann» (1953) – om seksuelle overgrep og utroskap i kristen sammenheng.

Publisert i avisa Dagen 13. november 2017

torsdag 28. september 2017

Ta politisk avstand på alvor


Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Jeg blir alltid skeptisk når talspersoner for andre partier viser en tilsynelatende «omsorg» for KrF, og gir råd som de selv har en åpenbar interesse av blir fulgt. Steinar Bergstøl Andersens innlegg i Agderposten 22. september bare bekrefter denne skepsisen.


Bergstøl Andersen er fylkestingsrepresentant for Frp i Vest-Agder, og ser valgresultatet som «en mulighet» for en borgerlig flertallsregjering.
Den «muligheten» hadde man for fire år siden, men verken Venstre eller KrF ville gå med i en slik regjering den gangen. Den skepsisen i hvert fall KrF følte allerede da, er ikke blitt noe mindre i de fire årene.
Enten har ikke Frp-representanten (i likhet med store deler av sitt parti) forstått at denne skepsisen er dyp og ekte i KrF, eller han velger å overse det. Et enstemmig landsstyrevedtak, bekreftet av et enstemmig landsmøte, der KrF har vedtatt verken å gå inn i en regjering med Frp, eller inngå noen avtale med en regjering der Frp er med, er ikke noe man bare kan overse. I KrF er det i hvert fall ingen tradisjon på det; situasjonen er nok annerledes for Frp.

Avstand
Bergstøl Andersen erkjenner at det er avstand mellom Frp og KrF, men etter hans oppfatning er ikke avstanden så stor at det ikke er grunnlag for å vurdere et regjeringssamarbeid. Der tar han rett og slett feil. Avstanden er faktisk så stor. Den var så stor for fire år siden, og den er ikke blitt mindre siden da.
At KrF og Frp samarbeider godt i Vest-Agder og Kristiansand, er jo hyggelig for ham. I Aust-Agder og Arendal er situasjonen en annen. Dette bare for å vise hvor håpløst det er å bruke tilfeldige, lokale samarbeidskonstellasjoner som bevis for noe som helst.
Det er i ferd med å feste seg en myte om at valgresultatet viser fornyet tillit til Solberg-regjeringen.
Det er jo helt feil. Snarere viser det en frynsete tillit til regjeringen med et valgresultat der både regjeringspartiene og støttepartiene gikk tilbake og tapte mandater.
Det mest spennende med valgresultatet, sett med KrF-øyne, er det faktum at KrF nå sitter på vippen i Stortinget. Med eller uten avtale er derfor regjeringen – uansett statsminister - nødt til å ta hensyn til KrF.
Å gjøre valget mellom de to blokkene i Stortinget til et spørsmål om å velge mellom «borgerlig» eller «sosialistisk» side er en ren meningsløshet.
«Borgerlig» er en ideologisk helt ubrukelig term, og det er i grunnen «sosialistisk» også, i hvert fall i en norsk kontekst.
Det er svært få i Arbeiderpartiet som bruker «sosialistisk» som betegnelse på seg selv; i stedet kaller man seg sosialdemokrater.
I KrF er vi kristendemokrater, og man skal ikke ha mye ideologisk kunnskap for å se at det er langt flere berøringspunkter mellom kristendemokratiet og sosialdemokratiet enn mellom kristendemokratiet og den rå populisme/liberalisme som ikke minst Frp er eksponent for.


Publisert i Agderposten 29. september 2017

fredag 25. august 2017

Valg og verdier



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere informasjonsmedarbeider i KrF


Det var sent på dagen, mandag 15. september 1997. For å rekke KrFs valgvake tok jeg drosje fra et annet møte. Sjåføren begynte å snakke om valget, som foregikk samme dag. Jeg hørte bare halvveis etter, helt til han sa: - Denne gangen har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har stemt på Kristelig Folkeparti!


Jeg innrømte at det hadde jeg også gjort.
– Jeg har sagt det til kona, fortsatte sjåføren, - nå må vi for f… se å få noen verdier i dette landet.
Mange tenkte nok som denne drosjesjåføren den dagen.
Da stemmene var talt opp, hadde KrF fått 353 082 stemmer, 13, 7 prosents oppslutning og stortingsrepresentanter fra hvert eneste fylke.
KrF var valgets soleklare vinner.
Valgresultatet fra Hedmark-kommunen Engerdal ble et slags symbol på det som hadde skjedd: Her stemte 10,8 prosent av velgerne på KrF – det var en framgang på 10,6 fra valget fire år før; i en kommune der KrF ikke hadde noe lokallag og aldri hadde stilt liste ved kommunevalg.

Verdidebatt-valget
Stortingsvalget 1997 er gått inn i historien som verdidebatt-valget.
Den første kimen til at det ble slik, fikk man allerede høsten før, da Thorbjørn Jagland, som landets nye statsminister, lanserte uttrykket «Det norske hus» i sin regjeringserklæring.
Uttrykket «Det norske hus» ble gjenstand for både latterliggjøring og harselas i media, og dermed i folkevittigheten.
Mye av dette var urettferdig.
Metaforen var god, men var nok ennå litt uferdig da den ble lansert.
I regjeringserklæringen ble bildet forklart slik: «Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er: Nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk».
De fleste vil se at i dette konseptet lå kimen til mye god verdidebatt, men statsministeren lot den ballen ligge som Kjell Magne Bondevik egentlig la pent til rette for ham da han i erklæringsdebatten foreslå at regjeringen burde sette ned en «verdikommisjon». Dermed var det mer eller mindre fritt for KrF å overta hele verdidebatten.

På dagsorden
Det er liten tvil om at det å sette verdier på dagsorden bidro sterkt til KrFs valgresultat i 1997.
Enkelte forsøkte nok å gi inntrykk av at dette med en verdidebatt var et framstøt som utelukkende gjaldt de klassiske, kristne verdiene, og derfor ikke var noe å bry seg om.
Andre var mer reflekterte.
Som en kjent humanetiker skrev i Arbeiderbladet etter valget, der han begrunnet hvorfor han hadde stemt KrF: «Heller kristne verdier, enn ingen verdier». Han betraktet verdi-nihilisme som en større risiko enn verdipluralisme.
Noe av det første man tok fatt på da Kjell Magne Bondeviks første regjering tiltrådte, var derfor å utarbeide et mandat og en sammensetning av det som ble kjent som «Verdikommisjonen».

Forsøkt latterliggjort
Som «Det Norske Hus», ble også verdikommisjonen forsøkt latterliggjort, men det er ingen tvil om at så vel dens arbeid som dens blotte eksistens genererte mange verdidebatter både i det offentlige rom og rundt mange middagsbord.
Da kommisjonen la fram sin sluttrapport, var det Jens Stoltenberg som var statsminister.
Han tok imot rapporten med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen i hvert fall «ikke hadde gjort noen skade».
Denne tafattheten var betegnende for hvordan mange miljøer, ikke minst på den såkalte venstresiden, taklet den utfordringen som verdidebatten representerte.
Men mange vil nok mene at både samtalen og kommisjonen faktisk hadde bidratt med mye – ja, nettopp: verdifullt.

Beste valg
Det kan langt på vei argumenteres for at KrF har gjort sine beste valg i situasjoner der verdispørsmål sto på agendaen.
Etterkrigsvalget i 1945, valgene i 1973 og 1977, da abortsaken var en stor debatt, og valgene i 1997 og 2001.
«Verdistemplet» skulle bli et kjennemerke på fortellingen om Sentrumsregjeringen i norsk historie.
Da statsministeren i 1998 «sto fram» og fortalte om den depressive reaksjonen han hadde fått, og som gjorde at han var sykmeldt en periode, satte han nytt mot i tusenvis av nordmenn som hadde opplevd det samme, og ikke våget å snakke om det.
Da regjeringen gikk av i 2000, var det også på en verdisak.
Statsministeren hadde bedt om en forsikring fra Stortinget om at forurensningsloven ikke skulle svekkes om miljøpolitisk instrument. En slik forsikring ville ikke Høyre og Arbeiderpartiet gi. Høyre, fordi de hadde irritert seg lenge nok over at Sentrumsregjeringen var så populær; Arbeiderpartiet, fordi de trodde at nå som Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat, sto folket bare og trippet forventningsfullt og ville ha ham som statsminister.
Det ble han, og ved valget i 2001 ga velgerne klar beskjed om hva de syntes om dette spillet: Arbeiderpartiet gjorde tidenes dårligste valg fram til da. Høyre slapp ufortjent lett unna sitt maskepi, mens KrF nærmest tangerte rekorden fra 1997.

Brunost og Kvikk-lunsj
Foran årets valg er «verdier» igjen blitt et tema, men skal det bli et viktig tema, trenger det å bli fylt av noe mer substansielt enn brunost, Kvikklunsj og «tur i skog og hei».
Verdidebatten anno 2017 bør heller handle om de gamle, klassiske verdiene som solidaritet, ansvar for medmennesker, omsorg for medmennesker. Dette er verdier som først og fremst har vært kjennetegn på de to store folkebevegelsene som henholdsvis kristenfolket og arbeiderbevegelsen har representert – om enn med litt ulike begrunnelse mange ganger.
Solidariteten er nok ikke alltid forankret i nestekjærligheten, men nestekjærlighet vil alltid ha et sterkt element av solidaritet i seg. Når disse to finner sammen, er grunnlaget lagt for så vel verdifulle debatter som verdifulle beslutninger.
En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet.
Det behovet vekkes først og fremst ved at noen begynner å snakke om behovet for verdier, og om behovet for å snakke om verdier.
Det er ennå tid til å starte den samtalen.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 25. august 2017 og i Agderposten mandag 28. august.
Tittelen på innlegget er lånt fra et studiehefte denne forfatter redigerte i 2001 som KrFs valgkamphåndbok det året.
Bildet er tatt under KrFs valgvake i Oslo i 1997 og viser forfatteren i lys jakke i første rekke, med ansiktet vendt mot fotografen (Foto: Privat).