Kongens menn - en vise om talentene

Kongen sa til sine menn: Nå skal jeg reise bort,
kan dere passe butikken, ja, passe smått og stort?
Kongens menn, de svarte ja, kan skjønne vi vil det!
Og kongen delte all ting opp, han delte det i tre:

Kor:
Og en fikk fem, og en fikk tre
og en fikk bare én.
Kongen sa: Sørg godt for alt til jeg er her igjen.

Kongens menn, de skyndte seg å gjøre som han sa.
De skulle tjene penger med de penger han dem ga.
Han med fem, han tjente fem, den andre tjente tre.
Men han som bare hadde én, han gikk og grov den ned.

Så kom kongen hjem igjen, da fikk han grei beskjed
om hvem som hadde penger tjent og hvem som grov dem ned.
Vi har også fått fra Gud ting vi skal handle med.
De skal vi bruke i hans navn og ikke grave ned.

Kor:
Om en får fem og en får tre
og en får bare en.
Gud sier: Sørg nå godt for alt til jeg er her igjen.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Denne teksten skrev jeg trolig tidlig på 1980-tallet en gang, med tanke på eventuell bruk i barne- og ungdomsarbeidet.
Ideen er hentet fra Jesu lignelse om talentene.
Det er mulig jeg hadde en melodi i tankene da jeg skrev den; den har jeg i så fall glemt.
Føler noen seg kallet, er det bare å forsøke seg med en ny.
Som sjanger er dette en vise, og ingen salme.

12.04.24

«Speidersporet»

Under oppryddig i arkivbokser og hyller dukket et sanghefte fra en speiderleir i Frelsesarmeen opp. Funnet trigger en del minner og tanker. Jeg har faktisk brukt mye tid av mitt liv i speiderarbeidet, sånn totalt sett.

Som gutt var jeg i noen år først ulvunge og så speider i 81. Oslo KFUM.
Så var det mange år der jeg ikke hadde noen tilknytning til den typen barne- og ungdomsarbeid; det ble mer søndagsskole og juniorarbeid jeg drev med, dels som deltaker, dels som medarbeider/leder.
Som korpsleder i Frelsesarmeen lå det i stillingen at man skulle være kapellan for speidergruppa i menigheten.
Vi var bare ved ett korps der dette var aktuelt, nemlig Sandvika.

I
Da vi flyttet til Askim i 1985 ble vi det man kan kalle «en speiderfamilie».
Vi voksne tok begge på oss lederverv; gruppeleder, lagleder, troppsleder (tre verv på to personer; det betyr at en av oss hadde to oppgaver; gruppeledervervet hadde vi litt på omgang, om jeg husker rett.
I mange år var én uke på leir en fast del av sommerens program: Kretsleir, korpsleir, gruppeleir og landsleir.
To FA-jamboreer fikk vi også med oss, en i England og en i Nederland.

II
Mine bidrag til speidervirksomheten ble etter hvert mer og mer av administrativ, kanskje også ideologisk art.
Sjarmen med å sove i telt ble jeg fort ferdig med.
I flere år skrev jeg forslag til nominasjoner av den internasjonale speiderbevegelsen til Nobels Fredspris for stortingsrepresentanter; de er nemlig alle kvalifisert til å nominere.
Jeg skrev også kronikker om betydningen av speiderarbeidet i flere aviser og blader.
En av dem het «Speiderloven – ansvarlighet satt i system».

III
Jeg var flere ganger delegat både på korpsting og kretsting.
På de første ble jeg nok oppfattet som litt møteplager, med kommentarer og forslag til det meste.
På kretstingene ble jeg flere ganger bedt om å være dirigent.
Noen år i politikken hadde lært meg litt om effektiv møteledelse.

IV
I 1992 hadde Frelsesarmeens Speidere korpsleder på Evenstad i Stor-Elvdal kommune.
Leiren hadde mottoet «Sammen på sporet».
Det var i forbindelse med den leiren at denne sangen ble skrevet.
Jeg kan ikke huske om jeg ble bedt om å skrive en leirsang, eller om jeg bare fikk ideen.
Det ble laget et sanghefte fra leiren, og «Sporsangen» står som den siste av sangene i dettet heftet.
Jeg tror kanskje den ble sunget én gang under leiren, på en ledersamling.

V
Det var kanskje året etter at Norges Speiderforbund etterlyste noen nye speidersanger.
Jeg sendte inn denne teksten, syntes vel den var for god til bare å bli lagt bort.
Den ble publisert i speiderforbundets lederblad, og jeg ble premiert/honorert med en speiderøks. Sangen ble til i en periode der den kristne forankringen i speiderbevegelsen i Norge fremdeles sto sterkt.
Det preger det siste verset i sangen.
«Kristen trening» var en viktig del av speiderprogrammet, og jeg husker at på det siste korpstinget der jeg deltok (2009? 2010?), hadde jeg et innlegg der jeg sa at det var denne delen av programmet som hadde gjort at jeg i det hele tatt engasjerte meg i speiderarbeid.
Det var kanskje første gang jeg satte ord på akkurat det, men det stemte.

VI

Jeg har to ganger skrevet/redigert utgivelser om Frelsesarmeens speiderarbeid.
Den første ble gitt ut i 1983 og var en markering av det var gått 60 år siden man startet. Det var utstyrsmessig en forholdsvis enkel sak, trykket på hovedkvarterets ofset-maskin.
Tittelen på heftet kom ikke fram på omslaget, som vel egentlig var en plakat som ble sendt til de korpsene som hadde speiderarbeid. Fra min hånd heter heftet "...åpen for Gud og hans ord" - jfr. det jeg nevner ovenfor om kristen trening.

Den andre utgivelsen kom i 1998 og markerte at det hadde vært speiderarbeid i regi av Frelsesarmeen i 75 år.
Der hadde utgiveren brukt profesjonelle folk både med tanke på layout og trykk, og heftet/boka fikk mye skryt for at det var en lekker trykksak.
Så har tida gått. Sist høst deltok jeg på markeringen av at Frelsesarmeen har drevet med speiderarbeid i 100 år.

Gobb-gobb!

Lappe-sak

Jeg vet ikke om Knut Hamsun og Tarjei Vesaas hadde så mye til felles, utover dette: Små papirlapper hadde en sentral plass i deres virksomhet.

Hamsun skrev ideer, replikker og tanker ned på slike lapper og la dem på den ene siden av skrivebordet. Han skrev jo sine bøker for hånd, på papir og med en grov tømmermannsblyant, har jeg lest meg til. Etter hvert som det som sto på de forskjellige lappene ble brukt, ble lappen flyttet fra den ene siden av skrivebordet til den andre.
Hva som så skjedde med, er det vel ingen som vet. Kanskje kastet han dem; kanskje brant han dem.

Tarjei Vesaas skal også ha vært en slik lappe-mann.
Han hadde alltid en notatblokk og penn liggende på nattbordet.
Våknet han om natta og hadde en idé, skrev han den ned. Slike lapper tok han vare på, og de kunne bli liggende i flere år før det plutselig var bruk for dem.
Vesaas skrev kanskje sine ting på skrivemaskin?

Denne kunnskapen våknet til liv nylig da jeg ble oppmerksom på at det lå en liten bunke lapper på mitt skrivebord også, festet sammen med en binders.
Det er nok ikke et litterært potensial i alle lappene. Noen av dem er rene påminninger.
Andre kan være stikkord til en artikkel, et debattinnlegg (som tida nok er gått fra; debattinnlegg bør være ferskvare), eller kanskje et dikt eller en sang.

Jeg har så langt tilbake som jeg kan huske hatt en notisbok eller blokk eller i det minste litt papir innen rekkevidde.
Kjekt å ha, i tilfelle man fikk en idé eller kom på noe som skulle ordnes.
Lenge hadde jeg slikt liggende på nattbordet også; det har jeg sluttet med.
På mitt nattbord nå står det kun en lampe og en c-pap.
Å lese på senga er en aktivitet jeg la bort for mange år siden; kan det ha skjedd samtidig med at c-papen ble en livsnødvendighet?
Jeg kunne skrive mye om den; kanskje har den forlenget mitt liv med flere år?

Bunken med lapper – jeg bør vel gå gjennom den snart.
Fordele den etter det kjente mønster: Haster – haster veldig – haster ikke lenger.

Lindtveit, 3. april 2024
NPE

Mine påskebøker

I påsken 2025 vil det være 35 år siden jeg ga ut mine første bøker.

Jeg hadde nok redigert/publisert hefter før, hefter der jeg hadde skrevet hvert ord, selv om jeg «bare» var oppført som redaktør.
Men dette var to «ordentlige» bøker, selv om de var tynne, med tanke på omfang; om lag 30 sider hver.
Begge var påske-relatert og kom ut i passelig tid før påske i 1990.

Den første var en andaktsbok for den stille uke. Sju av de ni tekstene i heftet tok utgangspunkt i det som gjerne kalles «Jesu sju ord på korset».
Den første teksten i boka var en palmesøndagstekst, basert på fortellingen om inntoget i Jerusalem, mens den siste var for andre påskedag og tok for seg fortellingen om Emmaus-vandrerne.
Ideen om å ta utgangspunkt i Jesu sju ord på korset hadde jeg fått flere år tidligere, i forbindelse med at vi hadde en gudstjeneste i Frelsesarmeen i Sandvika der sju frelsessoldater ble bedt om å si litt om hvert av disse sju utsagnene.
For andaktsboka var kanskje ideen bedre enn gjennomføringen, selv om både heftet og ideen fikk god respons i de få mediene som omtalte heftet, som fikk tittelen «Påske rundt korset».

Den andre utgivelsen tok utgangspunkt i at det i 1990 var 100 år siden salmen «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang.
Heftet, «…så fikk du den levende møte», fikk etter hvert status som et slags kildeskrift for det som senere er blitt skrevet om både Halmrast, som skrev salmen, og selve salmen.
Med sine 32 sider var det vel også det mest omfattende som var skrevet om denne salmen og om forfatteren fram til da.

I 2016, mer enn 25 år senere, skrev jeg en ny og mer omfattende bok om den samme salmen og mannen bak: «Jeg som er ringest blant ringe».
Og siden historisk skriving er den dynamiske øvelsen det er, og basert på kunnskaper som har tilflydt meg i den senere tid, kunne jeg nok ha forsvart å gi ut enda en bok om den samme salmen; det ville vel blitt en revidert versjon av boka fra 2016.

I 1990 hadde jeg allerede vært et skrivende menneske i nærmere 25 år hvis man skal ta utgangspunkt i når jeg hadde tekster på trykk første gang.
Å gi ut bok var en gammel drøm; nå var den oppfylt gjennom to hefter på 30 sider hver. Selv var jeg blitt 37 år.
Senere er det blitt mange bøker – over 50, om man skal regne med «rubbel og bit».

Den islandske forfatteren Halldór Laxness, Islands eneste nobelprisvinner i litteratur, ga ut sin siste bok da han var 85 år.
Han levde i ti år til, men det kom ikke flere bøker.
Da han ble spurt om dette, skal han ha svart at når man har skrevet mer enn 50 bøker – «og noen av dem nokså tykke, også!» - kommer man til et punkt der man ikke har mer på hjertet.
Jeg tror ikke jeg er der på lenge ennå.

Lindtveit, skjærtorsdag 2024
Nils-Petter Enstad

Bildet øverst i saken sto i lokalavisa Øvre Smaalenene (som den ennå het) i Askim i forbindelse med at bøkene kom ut.

Regjeringsspørsmålet i 2025: Avklaringer uten innhold

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Halvannet år før neste stortingsvalg er avklaringene om hva opposisjonen i Stortinget ser for seg av framtidige regjeringsløsninger i ferd med å strømme inn. Erna Solberg ser ut til å ha til felles med Donald Trump at hun ønsker revansj etter et forsmedelig valgnederlag. Hun har også felles med ham at hun har uavklarte, juridiske saker hengende over seg, men de tar verken hun eller partiet på det alvor som slike saker bør tas på.

Samme Solberg ser også for seg at hun etter valget om halvannet år bør kunne stå i spissen for det som i noen få måneder i forrige periode framsto som en flertallsregjering. Den besto av fire partier som ikke hadde annet til felles enn at de bruker den ideologisk sett meningsløse betegnelsen på seg selv som «borgerlige».
Denne flertallsregjeringen var den tredje av de i alt fire ulike regimene som Solberg ledet i løpet av åtte år.

KrF
KrF-leder Olaug Bollestad har for lengst gjort det klart at hun sluker dette konseptet med søkke og snøre, og har også slått fast at Erna Solberg er hennes statsministerkandidat.
Om hun også er partiets statsministerkandidat, gjenstår vel å se?
Den gang jeg var aktiv i det partiet var det gjennom vedtak i landsmøtet man avgjorde slike ting.

Frp
Nå har også FrP meldt seg på, i hvert fall sånn halvveis.
De vil gjerne danne regjering med Høyre, men vil komme tilbake til hvem som skal være statsminister.
Underforstått: Den jobben kan Sylvi Listhaug godt tenke seg selv.
Viktigere er det imidlertid at skal det bli noe av en slik regjering, skal ingen andre inviteres med.
Ikke Venstre og i hvert fall ikke KrF.
Sylvi Listhaug ønsker seg med andre ord tilbake til årene da statsråder fra Frp gikk ut og inn av Solberg-regjeringen i et halsbrekkende tempo og gjorde de utroligste tabber, mens statsministeren møtte enhver situasjon med et flegma som mest av alt minnet om handlingslammelse, og med stort sett den samme kommentaren: -Jeg ville ikke brukt de ordene.

Erfaringer
Frp har nemlig så dårlige erfaringer når det gjelder samarbeid med KrF, ifølge Listhaug.
Overraskende nok ser det ikke ut til at KrF har den samme opplevelsen av å samarbeide med Frp.
«Dette finner vi ut av», er partileder Bollestads søvndyssende respons, mens Erna Solbergs reaksjon er at hun er glad for at de fire opposisjonspartiene er enige om at landet bør få en ny regjering etter valget.
Det kan godt være de er enige om det, men den enigheten ville nok hatt vesentlig større troverdighet dersom de samme partiene også var enige om hvem som skal danne denne regjeringen.
Det blir ikke fire partiene fra Solberg III, som satt sammen i et snaut år fra januar 2019 til januar 2020.
Om ikke annet, er det blitt ettertrykkelig avklart denne helgen.

Sendt diverse aviser lørdag 9. mars 2024

Jesu ansikt - og bøkene om det

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Kan det være Jesus?» var spørsmålet som møtte meg da redaktøren la ei bok på pulten min en gang i 1980. Boka var skrevet av en svensk biskop og hadde undertittelen «Fakta og debatt om likkledet i Torino».

Jeg leste boka og min omtale/vurdering av den sto i Krigsropet nr. 2 i 1981.
Boka var gitt ut på Luther Forlag og oversatt av Aftenposten-journalisten Svein Johs. Ottosen; en kollega jeg skulle treffe mange ganger senere i livet. Boka av den svenske, lutherske biskopen representert ikke mitt første møte med likkledet i Torino, og skulle ikke bli siste gang jeg skrev om det heller.
I 1983 kom det en ny bok på norsk, denne gang skrevet av to amerikanske forskere.
Den var gitt ut på forlaget Land og kirke, som var et underbruk av Gyldendal Norsk Forlag.
Dette var et forlag med mer økonomiske muskler enn det lille Luther Forlag; noe boka bar preg av.
I Krigsropets påskenummer i 1984 slapp jeg til med en to-siders kronikk om boka og fenomenet. Her ser jeg at jeg i 1984 daterte mitt første møte med likkledet til en bok jeg leste som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole 13 år tidligere (Werner Keller: «…men Bibelen hadde rett»; Dreyers Forlag, 1956).

«Torino-debatt»
«Torino-debatten» har rullet og gått siden den gang.
I en tidsskrift-artikkel fra 2016 leser jeg at likkledet blir beskrevet som «et av de mest intenst utforskede objekt i verdenshistorien», og at «noe mellom 100 og 150 000 vitenskapelige forskningstimer» er brukt på dette, «med de beste, tilgjengelige analysemetoder» (tidsskriftet «Libra», nr. 4). Tar vi utgangspunkt i tallet 150 tusen, vil det, brutt ned på dager, tilsvare 6250 døgn á 24 timer, noe som igjen vil tilsvare mellom 17 og 18 år, dager og netter.
Konklusjonene har da også variert sterkt.
I 1988 ble det lansert en meget bastant konklusjon om at likkledet var et falskneri fra 1300-tallet, og det var nok de som trodde – kanskje håpet også? – at siste ord med dette skulle være sagt.
Etter dette kunne vel ingen tro på Jesu oppstandelse, lenger, var liksom «argumentet».
Men nå har aldri likkledet i Torino vært regnet som noe «bevis» på Jesu oppstandelse, verken teologisk eller historisk.
Den katolske kirke, der troen på relikvier fremdeles er sterk, har tvert om vært meget tilbakeholden med å bruke «Torino-kortet».

Nye bøker – mer debatt
I 2011 ga Jostein Andreassen fra Søgne ut boka «Likkledet i Torino – et tegn for vår tid», etter at kledet året før hadde vært utstilt i katedralen i Torino, og dermed vært mer offentlig tilgjengelig enn tidligere. Senere er han kommet med flere bøker om det samme emnet.
Jeg må medgi at jeg har vært av dem som har bidratt til flommen av artikler og skriverier om likkledet i Torino.
I mitt eget klipparkiv finner jeg kronikker jeg har skrevet om emnet både i Dagen, Agderposten og Fædrelandsvennen.
Min holdning til fenomenet og konklusjon til debatten, har vært den samme, faktisk helt siden jeg skrev om det første gang for snart 25 år siden:
Jeg tror på Jesu oppstandelse som en historisk hendelse.
Det trodde jeg lenge før jeg hørte om likkledet i Torino første gang.
Det er ikke en tro det kan argumenteres for på annen måte enn gjennom den visshet som Den hellige ånd gir den som er tror på Jesus som sin Frelser.

Et 50-årsminne: Da valgets taper avløste valgets vinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Det er sjelden at en norsk regjering har så mange bekjennende kristne medlemmer som i dag.» Slik oppsummerte tidsskriftet Fast Grunn regjeringen Korvald i sitt hefte nummer tre for 1973. Redigeringen av heftet ble avsluttet i mai, fire måneder før stortingsvalget samme året.

Regjeringen Korvald satt med makten nokså på dagen ett år.
Da den gikk av 16. oktober 1973 hadde statsministerens parti gjort sitt beste valg i historien fram til da, med 11, 9 prosent av velgerne i ryggen.
Sammen med det nye Sosialistisk Valgforbund (SV), var KrF valgets desiderte vinner.
Likevel var det valgets desiderte taper, Arbeiderpartiet, som dannet ny regjering. Med en oppslutning på 35, 3 prosent gikk partiet tilbake med 11, 2 prosent.
For 50 år siden var 35,3 et elendig valgresultat, sett fra Arbeiderpartiets side.

Unik
Regjeringen Korvald var en unik regjeringsdannelse i norsk etterkrigshistorie fram til da.
At det var en mindretallsregjering var nok sjeldent i etterkrigs-Norge, uten å være unikt.
Men en regjering med en så smal parlamentarisk basis hadde man ikke sett siden 1930-tallet.
Regjeringspartiene hadde 39 av 150 stortingsrepresentanter bak seg. Disse kom fra KrF, Sp og den tredjedelen av Venstre som ikke hadde brutt ut etter EF-avstemningen i 1972.

EF
Det var folkeavstemningen om norsk medlemskap i det som ennå het EF som førte til at regjeringen ble dannet.
Trygve Bratteli hadde vært statsminister siden våren 1971, da Borten-regjeringen gikk i oppløsning. Han hadde gjort det uvanlige å stille kabinettspørsmål til velgerne: Ble det nei til regjeringens Europa-prosjekt, ville den gå av.
Den nye regjeringen hadde i utgangspunktet bare ett oppdrag: Å skaffe Norge en handelsavtale med EF.
Da den var på plass, var det de som mente at nå burde regjeringen tre tilbake.
Et halvhjertet forsøk på å skape en situasjon med parlamentarisk mistillit falt dødt til jorden, og regjeringen ble sittende fram til valget.

Sentrum
Regjeringen Korvald var den første norske regjeringen som gikk ut fra det politiske sentrum i etterkrigstiden.
Nøyaktig 25 år senere ble det dannet en regjering som var skåret over den samme lesten, med deltakelse fra de tre partiene KrF, Sp og Venstre.
Når det gjelder oppsummeringen tidsskriftet Fast Grunn gjorde om antallet «bekjennende kristne» blant statsrådene, er det litt uklart hva denne analysen var basert på.
Av regjeringens i alt 16 statsråder (det skjedde et skifte i ett av departementene underveis), kom fire fra KrF. Av de i alt sju statsrådene fra Sp, hadde i hvert fall tre en viss kirkelig/misjons-bakgrunn.

Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (født 1953) har bl.a. gitt ut:
* Sommeren som endret Norge. Om Lyng-regjeringen (2013)
* Et parti for verdier og resultater. Østfold Kristelig Folkeparti gjennom 70 år (2015)
* Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald (2016)

Publisert i avisa Dagen 4. oktober 2023
--