fredag 25. august 2017

Valg og verdier



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere informasjonsmedarbeider i KrF


Det var sent på dagen, mandag 15. september 1997. For å rekke KrFs valgvake tok jeg drosje fra et annet møte. Sjåføren begynte å snakke om valget, som foregikk samme dag. Jeg hørte bare halvveis etter, helt til han sa: - Denne gangen har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har stemt på Kristelig Folkeparti!


Jeg innrømte at det hadde jeg også gjort.
– Jeg har sagt det til kona, fortsatte sjåføren, - nå må vi for f… se å få noen verdier i dette landet.
Mange tenkte nok som denne drosjesjåføren den dagen.
Da stemmene var talt opp, hadde KrF fått 353 082 stemmer, 13, 7 prosents oppslutning og stortingsrepresentanter fra hvert eneste fylke.
KrF var valgets soleklare vinner.
Valgresultatet fra Hedmark-kommunen Engerdal ble et slags symbol på det som hadde skjedd: Her stemte 10,8 prosent av velgerne på KrF – det var en framgang på 10,6 fra valget fire år før; i en kommune der KrF ikke hadde noe lokallag og aldri hadde stilt liste ved kommunevalg.

Verdidebatt-valget
Stortingsvalget 1997 er gått inn i historien som verdidebatt-valget.
Den første kimen til at det ble slik, fikk man allerede høsten før, da Thorbjørn Jagland, som landets nye statsminister, lanserte uttrykket «Det norske hus» i sin regjeringserklæring.
Uttrykket «Det norske hus» ble gjenstand for både latterliggjøring og harselas i media, og dermed i folkevittigheten.
Mye av dette var urettferdig.
Metaforen var god, men var nok ennå litt uferdig da den ble lansert.
I regjeringserklæringen ble bildet forklart slik: «Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er: Nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk».
De fleste vil se at i dette konseptet lå kimen til mye god verdidebatt, men statsministeren lot den ballen ligge som Kjell Magne Bondevik egentlig la pent til rette for ham da han i erklæringsdebatten foreslå at regjeringen burde sette ned en «verdikommisjon». Dermed var det mer eller mindre fritt for KrF å overta hele verdidebatten.

På dagsorden
Det er liten tvil om at det å sette verdier på dagsorden bidro sterkt til KrFs valgresultat i 1997.
Enkelte forsøkte nok å gi inntrykk av at dette med en verdidebatt var et framstøt som utelukkende gjaldt de klassiske, kristne verdiene, og derfor ikke var noe å bry seg om.
Andre var mer reflekterte.
Som en kjent humanetiker skrev i Arbeiderbladet etter valget, der han begrunnet hvorfor han hadde stemt KrF: «Heller kristne verdier, enn ingen verdier». Han betraktet verdi-nihilisme som en større risiko enn verdipluralisme.
Noe av det første man tok fatt på da Kjell Magne Bondeviks første regjering tiltrådte, var derfor å utarbeide et mandat og en sammensetning av det som ble kjent som «Verdikommisjonen».

Forsøkt latterliggjort
Som «Det Norske Hus», ble også verdikommisjonen forsøkt latterliggjort, men det er ingen tvil om at så vel dens arbeid som dens blotte eksistens genererte mange verdidebatter både i det offentlige rom og rundt mange middagsbord.
Da kommisjonen la fram sin sluttrapport, var det Jens Stoltenberg som var statsminister.
Han tok imot rapporten med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen i hvert fall «ikke hadde gjort noen skade».
Denne tafattheten var betegnende for hvordan mange miljøer, ikke minst på den såkalte venstresiden, taklet den utfordringen som verdidebatten representerte.
Men mange vil nok mene at både samtalen og kommisjonen faktisk hadde bidratt med mye – ja, nettopp: verdifullt.

Beste valg
Det kan langt på vei argumenteres for at KrF har gjort sine beste valg i situasjoner der verdispørsmål sto på agendaen.
Etterkrigsvalget i 1945, valgene i 1973 og 1977, da abortsaken var en stor debatt, og valgene i 1997 og 2001.
«Verdistemplet» skulle bli et kjennemerke på fortellingen om Sentrumsregjeringen i norsk historie.
Da statsministeren i 1998 «sto fram» og fortalte om den depressive reaksjonen han hadde fått, og som gjorde at han var sykmeldt en periode, satte han nytt mot i tusenvis av nordmenn som hadde opplevd det samme, og ikke våget å snakke om det.
Da regjeringen gikk av i 2000, var det også på en verdisak.
Statsministeren hadde bedt om en forsikring fra Stortinget om at forurensningsloven ikke skulle svekkes om miljøpolitisk instrument. En slik forsikring ville ikke Høyre og Arbeiderpartiet gi. Høyre, fordi de hadde irritert seg lenge nok over at Sentrumsregjeringen var så populær; Arbeiderpartiet, fordi de trodde at nå som Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat, sto folket bare og trippet forventningsfullt og ville ha ham som statsminister.
Det ble han, og ved valget i 2001 ga velgerne klar beskjed om hva de syntes om dette spillet: Arbeiderpartiet gjorde tidenes dårligste valg fram til da. Høyre slapp ufortjent lett unna sitt maskepi, mens KrF nærmest tangerte rekorden fra 1997.

Brunost og Kvikk-lunsj
Foran årets valg er «verdier» igjen blitt et tema, men skal det bli et viktig tema, trenger det å bli fylt av noe mer substansielt enn brunost, Kvikklunsj og «tur i skog og hei».
Verdidebatten anno 2017 bør heller handle om de gamle, klassiske verdiene som solidaritet, ansvar for medmennesker, omsorg for medmennesker. Dette er verdier som først og fremst har vært kjennetegn på de to store folkebevegelsene som henholdsvis kristenfolket og arbeiderbevegelsen har representert – om enn med litt ulike begrunnelse mange ganger.
Solidariteten er nok ikke alltid forankret i nestekjærligheten, men nestekjærlighet vil alltid ha et sterkt element av solidaritet i seg. Når disse to finner sammen, er grunnlaget lagt for så vel verdifulle debatter som verdifulle beslutninger.
En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet.
Det behovet vekkes først og fremst ved at noen begynner å snakke om behovet for verdier, og om behovet for å snakke om verdier.
Det er ennå tid til å starte den samtalen.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 25. august 2017 og i Agderposten mandag 28. august.
Tittelen på innlegget er lånt fra et studiehefte denne forfatter redigerte i 2001 som KrFs valgkamphåndbok det året.
Bildet er tatt under KrFs valgvake i Oslo i 1997 og viser forfatteren i lys jakke i første rekke, med ansiktet vendt mot fotografen (Foto: Privat).

mandag 31. juli 2017

Potetprestene - bedre enn sitt rykte



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I en tid med både lokale og nasjonale potetfestivaler fortjener den yrkesgruppen som bidro til å introdusere poteten i det norske kostholdet en liten honnør.


Det vakte sterk skepsis da poteten ble introdusert i Norge for 250 år siden. Ikke minst var man skeptisk til å skulle spise noe som hadde ligget i jorden. Det som lå der var «djevelens frukt», var det enkelte som mente.
Da var det mange norske prester som i folkeopplysningens navn og tjeneste talte poteten sak.
Ikke bare snakket de varmt om den fra kirkenes prekestoler, men de ga praktiske råd og anbefalte at bøndene dyrket den.
Dette skapte uttrykket «potetprester».
De lyktes med sitt prosjekt.
I dag er poteten noe av det norskeste man kan tenke seg på et norsk matbord.

Autoritet
I vår tid er det vanskelig å se for seg den autoriteten som prestene hadde i bygde-Norge på denne tiden.
De var gjerne den eneste med nevneverdig boklig kunnskap i mils omkrets.
De representerte, både formelt og reelt, «øvrigheten» i samfunnet.
Når presten gikk god for dette nye påfunnet med å spise «jordepler» (et ord som ennå brukes i enkelte dialekter), skulle man ha gode argumenter for ikke å lytte til det.
Samtidig var nok enkelte som tenkte at de kom vel ikke til kirken for å bli lært opp i jordbruk?
Hadde ikke presten viktigere ting å snakke om?
Det var ikke tilfeldig at introduseringen av poteten til det norske kjøkken skjedde i den såkalte opplysningstiden, og i det teologiske klima som kalles rasjonalismen.
Dette var ikke en tid for himmelstormende forkynnelse og brennende åpenbaringsteologi i norske kirker. Det var fornuften som satt i forsetet, også i kirken. Dermed ble det naturlig for mange prester å snakke om poteten.

Dobbel klang
Ordet «potetprest» har en dobbel klang i manges ører.
Noen tenker på det som en hedersbetegnelse. Potetprestene var menn som var opptatt av å utvikle samfunnet, fremme kunnskap og avhjelpe nød.
For andre er det et skjellsord, og betegner en prest som forsømmer forkynnelsen og sjelesorgen og heller engasjerer seg i de jordiske ting.
En kjent «potetprest» var Niels Griis Astrup Dahl (1779-1852).
Han var prest i Eivindvig i Hordaland, og Henrik Wergeland, som selv var rasjonalistisk teolog og folkeopplysningsmann, skrev et hyllingsdikt til Astrup Dahl. I diktet roser Wergeland Astrup Dahl for at han «Brød av Steen og Aand af Striler i Eivindvigen tvang».
«Brød av stein» er en referanse til prestens arbeid for å fremme potetdyrkingen.
Men det er Herman Ruge (1706-64) som skal ha vært den første presten i Norge som fikk tilnavnet «potetprest».
Han var sogneprest i Slidre i Valdres, og var en begavet prelat med allsidige interesser. Blant annet førte hans medisinske interesser til at han drev sin egen sykestue i prestegården i Slidre. Det hevdes at de fleste av pasientene hans klarte seg.
Som teolog tilegnet han seg opplysningstidens idéer på et tidlig tidspunkt. Han var en produktiv skribent, men ikke alt ble like godt mottatt. Noe ble også holdt tilbake av sensuren.
Det gjaldt blant annet hans skrift «Brev om Ægteskabs Ulovlighed med Fruentimmer over Halvtresindstyve Aar», som ikke ble gitt ut før flere år etter hans død.
Budskapet hans var at det ikke burde være lov for kvinner over 50 år å gifte seg – eller å gifte seg med slike.
I dag virker problemstillingen absurd, men var alvorlig nok for datidens unge prester: Det var nemlig en sterk forventning om at dersom den nye presten var ugift, måtte han gifte seg med enken etter forgjengeren. Ofte var bruden eldre enn brudgommens mor.
Det sier seg selv at dette systemet måtte skape personlige tragedier.
Samtidig var det en grei pensjonsordning for preste-enker – man skal ikke se bort fra dette var en viktig side av sensurnemndens vurderinger.
I 1762, to år før sin død, ga Ruge ut avhandlingen «Forslag til Plandteringer til at lære at lætte Hungers Nød».
Den boka handler stort sett om potetdyrking og om tilberedelse av poteter.
Boka er overraskende moderne i sine anbefalinger, som når den advarer mot et altfor ensidig kosthold «for av det får man et usunt legeme og blir skabbete».
I perioder med hungersnød kan man imidlertid ikke ta slike hensyn, skriver han videre. Da handler det om å overleve.

Wilse
En annen kjent potetprest var Jacob Nicolai Wilse (1736 – 1801). Han var fra Lemvig på Nord-Jylland, men er mest kjent som sokneprest i Spydeberg i Østfold fra 1768 til 1785. Da ble han sokneprest i Eidsberg, også Østfold, der han ble til sin død.
Han var gift tre ganger og hadde i alt 19 barn.
For ettertiden huskes Wilse best som naturvitenskapsvitenskapsmann. Han var både etnograf og meteorolog, og var en ivrig talsmann for at Christiania skulle få sitt eget universitet. Det skjedde ti år etter hans død.
I Spydeberg kan man fremdeles studere det vakre hageanlegget han anla i prestegården. At det å dyrke potet var et av hans mange prosjekter passer derfor inn i det man ellers vet om mannen.

Viktig ernæringskilde
At poteten kan være det som står mellom et folk og sultedøden fikk ikke minst Irland erfare midt på 1800-tallet.
Da slo potethøsten feil flere år på rad. Det førte både til massedød og masseutvandring. Den tappingen av arbeidskraft som det irske samfunnet der opplevde, brukte det mer enn 100 år på å hente inn igjen.
Innsikten som den norske 1700-tallspresten hadde, er nå anerkjent vitenskap og storpolitikk, og det er moderne ernæringseksperter som mener at poteten faktisk kan bli fremtidens viktigste ernæringskilde.
Potetplanten er den som gir mest næring per kvadratmeter dyrket areal, og FN mener at ved å dyrke mer potet kan man lette matvarekrisen i verden.
Wergelands poetiske ord om «brød av stein» står derfor fast, og man må kunne slå fast at som poteten selv, var også potetprestene langt bedre enn sitt rykte.

Publisert i Agderposten 31. juli 2017

fredag 28. juli 2017

Helligkåring som politisk sjakktrekk



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjennom hele kirkens historie i Norge har olsok vært en viktig fest. Dagen feires til minne om slaget på Stiklestad, der kong Olav Haraldsson ble drept, 35 år gammel. Året etter ble han, ifølge sagaen, erklært hellig, og ble en sentral helgen i så vel norsk som nordisk fromhet. Prosessen som førte til at kongen ble erklært hellig, handlet imidlertid like mye om politikk som om tro.


Olavs viktigste motstander på Stiklestad var en som ikke selv deltok i slaget: Danmarks kong Knud. Høvdingene i bondehæren som sloss mot kongshæren, var formelt i kong Knuds tjeneste. Flere av dem hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark.
Men kong Knud hadde andre planer. I stedet for å la noen av de norske stormennene regjere på vegne av seg selv, sendte han den ti år gamle frillesønnen Svein og hans mor, den meget maktlystne Alfiva til Norge, der guttungen ble satt inn som konge.
Alfiva, som styrte på sønnens vegne, gjorde seg forhatt på rekordtid.
At menn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson hadde klare, politiske ambisjoner, bidro til å forsterke motstanden mot hennes. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor.
En åpen, militær kamp hverken våget de eller ønsket de.
Men det fantes en annen arena: Ettermælet til den døde kongen.

Hellig?
Da slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann.
Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre.
Heller ikke blant de kristne i kongens hær var det noen utbredt oppfatning av at kongen var en hellig mann. Slaget var aldri noe annet enn en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Kongen hadde flyktet ut av landet to år før.
Nå var han tilbake og ville også ha makten tilbake.
Men etter at kongen var død, begynte det å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil – minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig.
Det er tvilsomt at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle blitt så massiv og koordinert i løpet av bare ett år.
For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

Politisk situasjon
Olavs fall på Stiklestad innebar egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var heller en avklaring av den eksisterende situasjon.
Da Olav flyktet i 1028 var den danske kong Knud blitt hyllet som norsk konge. Den eneste endringen slaget på Stiklestad medførte, var at man ikke lenger risikerte at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake.
Det skulle imidlertid vise seg at den døde kongen representerte en langt større trussel mot danskekongens maktposisjon enn en levende utfordrer ville gjort.

Legitim kåring
Kåringen av Olav som helgen var helt legitim etter datidens regler, selv om denne kåringen aldri ble stadfestet av paven i Roma. På 1000-tallet var det fremdeles den lokale biskopen som tok slike beslutninger.
Det er heller ingen grunn til å tro at biskopen hadde noen politiske baktanker med prosessen. Han brukte sitt kirkelige og teologiske skjønn.
Slik kongens lik er blitt beskrevet etter at man hadde åpnet kisten, enten dette skjedde ett eller tre år etter slaget på Stiklestad, bekreftet dette de krav man etter datiden tro stilte for å slå fast at man hadde med en hellig mann å gjøre: Veden i kisten fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den.
Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rødt, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd.
Alt dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.

Vitnene
Snorres beretning viser at de som hadde en politisk interesse i helligkåringen, var tungt til stede: Der var både dronning Alfiva og stormenn som Einar Tambarskjelve.
Da kisten var åpnet, ble det diskusjon mellom disse to.
Alfiva mente det var en forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord.
Einar Tambarskjelve ga henne et svar som nærmest var å be dronningen holde kjeft.Så trygg var han blitt på seg selv og sin posisjon.

Kirkelig ansvar
Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, ikke et politisk.
Om biskopen ikke var helt ufølsom for den politiske stemningen som var rundt kongens kiste, har han vært mest opptatt av sitt ansvar som biskop.
Og selv om helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble kongen raskt en populær og folkekjær helgen.
Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.

Helgenkongens sønn
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og
hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein.
I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente en gutt på ti år. Han het Magnus, og var helgenkongens eneste sønn.
Da de kom tilbake med ham, sluttet folk seg til ham og mot danskene.
Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor.
Kort tid etter døde han.
Dermed var det klar bane for Hellig Olavs sønn – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Kongens skrin
Nøkkelen til kong Olavs skrin var i kongens varetekt, først hos kong Magnus, og deretter hos hans onkel, kong Harald Hardråde.
Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen.
Kongen var alltid alene om dette.
Omtrent det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.
Han hadde også sønner som skulle arve helgenkongens krone.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad:
Sverd eller kors?
Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre
Oslo, 2008


Publisert som kronikk i avisa Dagen 31. juli 2017

tirsdag 25. juli 2017

De glemte kristningskongene


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Så skal borgerskapet feire Olav Digre igjen!» Slik kommenterte den politisk radikale historieprofessoren Edvard Bull Stiklestadjubileet i 1930. Men om kommentaren var sur, var analysen god nok. Olav Digre, som var samtidens oppnavn på kong Olav Haraldsson, har altfor lenge fått altfor mye av æren for det kulturskiftet som skjedde her i landet rundt det første tusenårsskiftet.


Å «kristne» et land – eventuelt å avkristne det – er langvarige prosesser som ikke lar seg tidfeste til et årstall eller en dato. Historien viser eksempler på begge deler.
Men i den grad et land kan «kristnes» gjennom politiske vedtak, var disse fattet allerede seks år før slaget på Stiklestad, som er utgangspunktet for olsok-markeringen.
Vedtaket ble gjort på tinget på Moster i 1024, der kristenloven ble vedtatt. Men forut for disse politiske vedtakene, gikk den langvarig, kulturprosess som strakte seg over kanskje mer enn 200 år.

Vedtakene på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front.
Dette var ikke noe Olav hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet. Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000.
Begge var representanter for den misjonsstrategien som kalles «sverdmisjon», og som besto i å gi folk valget mellom dåpen og døden. Ikke så få valgte døden, og enhver kan forestille seg hvor oppriktige de var, mange av dem som valgte dåpen.

Langt viktigere var derfor den politiske strategien to andre konger fulgte, nemlig Håkon Adalsteinsforstre, også kjent som Håkon «den gode», og hans nevø Harald Eiriksson, også kjent som Harald Gråfell.
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring.
Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge.
Som konge satte han straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne. Denne var stort sett vellykket.
Rundt 950 forsøkte han derfor å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget. Det førte ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en frafallen. Han valgte kongekronen framfor den himmelske kronen, eventuelt martyrkronen, er en argumentasjon som er blitt brukt. Det er dypt urettferdig mot Håkon, både som konge og som menneske. Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av «Eirikssønnene», som var hans nevøer.
Deres far hadde vært Eirik Blodøks, som var blitt fordrevet fra makten av Håkons parti. Han ble senere konge i Northumberland i England, og ble i den forbindelse døpt. Det ble også sønnene hans.
Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem. Han fikk tilnavnet Gråfell, muligens på grunn av en kappe av sølvrevskinn som han pleide å bruke.
Harald og hans brødre var nominelle kristne.
De førte det man må kunne kalle en negativ kulturpolitikk mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men han satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.

Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene. Det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene, og en langt mer utfordrende strategi enn den kong Håkon hadde valgt.
En viktig side ved den norrøne åsatroen var at høvdingen nærmest var personlig ansvar for at det var gode år for landbruket i hans regjeringstid. Det var det i de årene Håkon var konge. Tilnavnet «den gode» henger sammen med dette, og var ikke ment som noen attest til hans karakter.
I Haralds regjeringstid var ikke høsten like god. Dette bidro til å undergrave hans og brødrenes posisjon, i tillegg at Haralds mutte og lukkede vesen gjorde ham mindre avholdt enn Håkon hadde vært med sin åpne og imøtekommende måte å være på.

At kristendommen styrket sin posisjon i folks bevissthet i de ti årene Harald Gråfell var konge i Norge, ser vi av det faktum at hans etterfølger som den sterke mann i Norge, Håkon Ladejarl, ikke klarte å utrydde kristendommen i løpet av de 20 årene han satt med makten, til tross for en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk.
Dette skyldtes ikke først og fremst de to kongene Håkon og Harald, men rett og slett den langvarige, kulturelle prosessen som hadde foregått over lang tid – trolig helt tilbake til 700-tallet, og som skyldtes kristen påvirkning både fra personer som kom til Norge og fra nordmenns møter med kristendommen på kontinentet.

Publisert i Agderposten 25. juli 2017

mandag 17. juli 2017

La Kåre Kristiansen få hvile i fred


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Finn Henrik Friis Larsen avslutter sin elendighetsbeskrivelse av KrF med et hjertesukk: Han savner Kåre Kristiansen «og hans tydelige ledelse i KrF» (Dagen 11. juli). Det kunne vært interessant å få vite mer om hva dette savnet bunner i.


Var Finn Henrik Friis Larsen aktiv i KrF i den tiden Kåre Kristiansen var partileder?
Hvilken kjennskap har han til hans lederskap og hvordan det fungerte?
Uansett: Bør ikke en politiker som har vært død i 12 år, og som gikk ut av rikspolitikken 15 år før det, få hvile i fred?
Men siden dette ropet på Kåre Kristiansen og hans lederskap er noe som dukker opp fra tid til annen, bør man kanskje se litt nærmere på det.

Storhetstid?
En av mytene som dette ropet bunner i, er at det var under Kåre Kristiansens lederskap at KrF hadde sin «storhetstid».
Dette er historisk feil.
Når det gjelder oppslutning, har KrF hatt to «glansperioder».
Begge disse varte i to påfølgende valg. Først ved valgene 1973 og 1977, deretter ved valgene i 1997 og 2001.
Ikke i noen av disse periodene var Kåre Kristiansen leder i KrF.
Ved stortingsvalget i 1973 fikk KrF 12, 3 prosent av stemmene og 20 stortingsrepresentanter.
Det var seks representanter mer enn i perioden før.
I 1973 var Kåre Kristiansen nestleder i partiet, men det var Lars Korvald som var partiets ubestridte frontfigur. Han var partileder og hadde vært statsminister for landets første sentrumsregjering fram til valget.
Kåre Kristiansen hadde ikke vært stortingsrepresentant i perioden før, men ble nå valgt inn fra Oslo.
Ved valget i 1977 gikk KrF ytterligere fram, både i oppslutning og mandater: 12, 4 prosent og 21 representanter. Igjen var Lars Korvald frontfigur og partiets beste kort.
Kåre Kristiansen var blitt valgt til leder i KrF i 1975, men hadde i 1977 trukket han seg både som leder og stortingskandidat.
Ved stortingsvalgene mellom 1981 til 1997 lå oppslutningen om KrF mellom 7,9 som det svakeste og 9,4 som det sterkeste. Det var i disse årene Kåre Kristiansen hadde sin andre periode som partileder (1979-83).

Ved valgene i 1997 og 2001 var KrFs oppslutning på henholdsvis 13, 7 og 12,4 prosent, med henholdsvis 25 og 22 stortingsrepresentanter. Etter begge valgene dannet Kjell Magne Bondevik ny regjering.

En del av lederskapet
At Kåre Kristiansen var en del av lederteamet i KrF i mange år, er et ubestridt faktum.
Han ble valgt som nestleder i 1961, med daværende stortingsrepresentant Einar Hareide som partileder. I 1965 gikk partilederen ut av Stortinget, men fortsatte i sitt lederverv fram til 1967.
Kristiansens yrkesliv utenom politikken var knyttet til NSB, der han etter hvert ble driftsdirektør. Men fra 1965 til 1967 hadde verken lederen eller nestlederen i KrF noen annen politisk plattform enn sitt partiverv.
Partiets «ansikt utad» ble derfor Lars Korvald, som ble parlamentarisk leder i 1965, etter Kjell Bondevik.
Kåre Kristiansen skriver i sin selvbiografi skriver han at han for sin del hadde håpet at Egil Aarvik skulle blitt gruppeleder i 1965. Det skal man ikke se bort fra at Korvald også hadde ønsket, hadde det ikke vært for en detalj: Egil Aarvik ble ikke valgt inn på Stortinget i 1965.
Det mandatet han hadde holdt for Oslo glapp.
I stedet ble han sosialminister i Borten-regjeringen, og Kåre Kristiansen ble hans statssekretær.
På partiets landsmøte i 1967 skulle det velges ny partileder. Kåre Kristiansen hadde vært nestleder i seks år, og mange så for seg ham som ny partileder. Valgkomiteen i partiet foreslo imidlertid Lars Korvald, med Kåre Kristiansen fremdeles som nestleder.
Det kan ha vært flere årsaker til at valgkomiteen innstilte slik.
Den viktigste var trolig at Kristiansen ikke satt på Stortinget i 1967.
Hadde det kommet benkeforslag på ham som leder, kunne han nok ha fått flertall, men det var ikke – og er ikke – tradisjon i KrF for kampvoteringer ved valg av partileder.
Dermed ble Korvald ny partileder.

Delt lederskap
Kåre Kristiansen var prinsipiell motstander av at samme person er både partileder og parlamentarisk leder.
Lars Korvald så det ikke slik, og beholdt begge vervene fram til 1975, bortsett fra det året han var statsminister (1972-73). Da var Asbjørn Haugstvedt leder for stortingsgruppa.
Fra valget i 1969 til Borten-regjeringen gikk av i 1971 møtte Kristiansen på Stortinget som vara for Egil Aarvik fra Akershus.
I 1973 ble han valgt inn som representant fra Oslo.
Lars Korvald gikk av som partileder i 1975 etter eget ønske.
Det var også etter hans ønske at Kåre Kristiansen overtok ansvaret. De to hadde da vært partiets lederduo i åtte år. Korvald skriver i sin selvbiografi: «Vi var blitt «parhester» i Kristelig Folkeparti. Det var et enestående samarbeid. Jeg ser tilbake på det i glede og takknemlighet.»
Hadde det vært opp til Lars Korvald, ville dette blitt stående som oppsummeringen av samarbeidet mellom de to.
Det er senere kommet fram at da Korvald skrev sin selvbiografi, drøftet han alle de «vanskelige» sakene med Kåre Kristiansen først. Det Kristiansen ikke likte, ble strøket.
Slike hensyn tok ikke Kristiansen da han skrev sin to-binds selvbiografi noen år senere.

EF-saken
Det var saken om norsk medlemskap i EF som gjorde at samarbeidet skar seg.
Her sto Korvald og Kristiansen på hver sin side.
Det er etter dette at Kristiansen begynner å skrive om Korvalds «myndige» ledelse, hans autoritære tendenser, hans ambisjoner og hvordan han kunne være «på grensen til det hensynsløse» når han ville ha ting gjennom.
Det er ingen tvil om at Korvald mente at som leder måtte han også kunne være sjef. Før eller senere må det tas en beslutning, og er den tatt, må den også gjennomføres.
Det mente Kåre Kristiansen også.
Det er mange som vil mene at uttrykk som «myndig», «autoritær», «ambisiøs» og «på grensen til det hensynsløse» passer like godt på ham som på Korvald.
Samtidig må det sies at mens Korvald gjerne var løsningsorientert, var Kåre Kristiansen ofte konfliktorientert. Han spilte på et stort register av hersketeknikker, og brukte disse i så vel interne partifora som i den offentlige debatt. At han i mange år omtalte sin etterfølger som partileder som «unge Bondevik» er bare ett eksempel på dette.

To omganger
Kåre Kristiansen var altså partileder i KrF i to omganger, fra 1975 til 1977, og fra 1979 til 1983.
Hva som lå bak at han i 1977 plutselig trakk seg både som partileder og stortingskandidat, har det vært spekulert mye rundt, og det skal ikke komme noe nytt bidrag til disse i denne sammenheng.
I 1979 var han tilbake som partileder og i 1981 var han tilbake i Stortinget.
Kjell Magne Bondevik, som nå var nestleder i partiet, skriver i sin selvbiografi at det var «betydelige» spenninger mellom Korvald og Kristiansen i denne perioden.
I 1981 forlot Lars Korvald Stortinget og ble fylkesmann i Østfold. I etterkant sa han at han ikke hadde savnet Stortinget én dag.
Bondevik var parlamentarisk leder til 1983, da han og Kristiansen «byttet plass» som henholdsvis partileder og gruppeleder.

«Skjøvet ut»?
Det har blitt etablert en myte om at Kåre Kristiansen ble «skjøvet ut» av partiledelsen i KrF.
Denne myten er ikke forankret i virkeligheten. Foran landsmøtet i 1983 var det utbredt misnøye i partiet med Kristiansens lederskap. «Rollebyttet» som landsmøtet foretok vakte irritasjon i stortingsgruppa. Den syntes ikke det var noen god idé med en landsmøtevalgt gruppeleder (SV hadde gjort det samme grepet i 1976, og det hadde ikke vært særlig vellykket). Hensikten med det var å unngå en opprivende kampvotering om ledervervet på landsmøtet. Kåre Kristiansen var heller ikke særlig begeistret for dette, men hadde godtatt opplegget. Bare noen måneder senere ble Willoch-regjeringen omdannet, og Kåre Kristiansen ble statsråd i det meget viktige Olje- og energidepartementet.
Kåre Kristiansen hadde ønsket at KrF skulle gå inn i regjeringen Willoch alt i 1981, etter en forholdsvis klar, «borgerlig» valgseier. Men på landsmøtet det året hadde KrF fattet det såkalte «Tønsberg-vedtaket», som gikk ut på at KrF ikke kunne delta i en regjering som ikke forpliktet seg til å endre abortloven, som var blitt vedtatt i 1977.
Vedtaket var nok delvis ment som et forsøk på å få Høyre «på plass» etter at de hadde fristilt sine representanter i abortsaken i 1980.
I stedet fikk det som effekt at velgere som ville ha en «borgerlig» regjering heller stemte Høyre enn KrF.
KrFs stortingsgruppe ble redusert fra 22 til 15 representanter.
I dag er nok de fleste enige om at Tønsberg-vedtaket ikke var noe klokt vedtak. Men det var landsmøtets vedtak, og forpliktende for partiet.
Ikke desto mindre tok Kåre Kristiansen, som partiets leder, til orde for at man burde se bort fra dette vedtaket nærmest i det øyeblikket valgresultatet forelå.
I 1983 ble vedtaket tonet noe ned, og noen måneder senere var Kåre Kristiansen statsråd.

Siste periode
Da Willoch-regjeringen gikk av i 1986, vendte både Bondevik og Kristiansen tilbake til Stortinget.
Den nye gruppa som var blitt valgt inn i 1985 følte seg ikke bundet av pakkeløsningen fra 1983, og valgte Bondevik som gruppeleder.
Dette ble Kåre Kristiansens siste periode på Stortinget.
De tre årene som var igjen av perioden ble vanskelige for hele gruppa.
Kåre Kristiansen følte seg plassert på sidelinjen, en følelse som nok ikke var ubegrunnet, men samtidig en realitet som langt på vei var selvforskyldt.
Hans konfliktorienterte arbeidsform ga seg stadig nye utslag, preget av personangrep på så vel partileder som hans medarbeidere, gjerne kamuflert som politisk uenighet.
Ingen kan ta fra Kåre Kristiansen at han gjorde en betydelig, politisk innsats gjennom mange år, både i og gjennom sitt parti, og på ulike rikspolitiske arenaer.
Men han var en mann av sin tid, på godt og vondt, og uansett hvordan man vurderer ham, kritisk eller begeistret, bør man la ham hvile i fred nå.

Litteratur:
Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning (Oslo, 2006)
Enstad, Nils-Petter: Fra bedehuset til Kongens bord (Askim, 2016)
Korvald, Lars: Politikk og kall (Stavanger, 1982)
Kristiansen, Kåre: Når sant skal sies (Oslo, 1989)
Kristiansen, Kåre: Stå på, Kåre K (Oslo, 1990)
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt (Oslo, 2008)

Publisert som kronikk i avisa Dagen 17. juli 2017

onsdag 12. juli 2017

Min oppvekst - min fortelling



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen


Samtalen i bilen handlet om et kristent ungdomsblad der representanter for så vel eiere som foreldregenerasjon var betenkt over den redaksjonelle linja. Blant annet savnet man «bibelsk veiledning» i spørsmålet om bruk av moderne rytmer i kristent ungdomsarbeid. En del foreldre hadde nektet å betale abonnementet for sine barn dersom ikke redaktøren ble sparket. Jeg forsøkte å innvende at jeg heller ville betale for et kristent ungdomsblad som mine sønner ville lese, enn for et jeg ville lese. –Det sier du fordi har bakgrunn i Frelsesarmeen, var svaret jeg fikk.


Samtalen ligger mange år tilbake i tid, og er her gjengitt etter hukommelsen. Grunnen til at hukommelsen ble aktivert, er avisoppslag i den kristne dagspresse der MF-stipendiat Gunhild Hugdal tar til ordet for at det ikke bare er oppvekst i såkalt karismatiske miljøer som fortjener fokus; det gjør også oppvekst i bedehusmiljøene.
Til det kan jeg bare si ja og amen.
Det kan jeg også si til den analysen som lå bak svaret i samtalen jeg refererte ovenfor, nemlig at det er forskjell på kristne miljøer. Men alt er ikke sagt med det.

Romslig og raust
Et av Hugdals anliggender er et ønske om mer romslighet i kristne miljøer (Dagen 30. juni).
Min oppvekst skjedde i et urbant Frelsesarmé-miljø, og som en generell betraktning oppfattes nok Frelsesarmeen ofte som et noe romsligere – kanskje også rausere? – miljø enn eksempelvis Misjonssambandet. Kanskje også pinsebevegelsen, som var det «karismatiske» alternativet da jeg var tenåring fra 1967 og framover.
Jeg kjente – og kjenner – dem begge stort sett utenfra.
Samtidig vet jeg at det også finnes mennesker som bærer med seg sår etter en oppvekst i Frelsesarmeen.
Det må jeg forholde meg til og det må jeg ta på alvor, selv om jeg personlig ikke «kjenner meg igjen» i det de sier.
Derfor blir dette premisset for de følgende, et premiss jeg mener må gjelder uansett hva slags oppvekstmiljø man kommer fra, religiøst, kulturelt eller annet: Min oppvekst – min fortelling.

Bøker
Det er bra at Hugdal vil utvide perspektivet på sine tanker fra de karismatiske miljøene som hittil har vært i fokus i denne typen debatter det siste året.
Dette har selvsagt hatt sammenheng med at det er slike miljøer det er blitt «rapportert» fra, både gjennom VGTV-serien «Frelst» og boka «Jesus-soldaten».
Også andre bøker har fokusert på det å vokse opp i dette miljøet; pinsebevegelsen.
Det gjelder Levi Fragells «Vi som elsket Jesus» og brødreparet Håkon og Tor Edvin Dahls «Vi som ikke kommer til himmelen».
Jeg har lest begge to, og kjent på den smerten disse bøkene formidler.
Det gjelder også Margret Skjelbreds «Mors bok», der hun forteller om å vokse opp i et strengt, luthersk miljø som hun har brutt med, både miljøet og troen.

Fortellingene
Tema som går igjen i disse bøkene, er dels møtet med de ofte makabre fortellingene fra Det gamle testamente, dels fokuseringen på det å gå fortapt.
Hugdal nevner fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak som eksempel på dette.
Andre slike fortellinger brodermordet, syndfloden, Sodoma og Gomorra og kampen mot Goliat – bare for å ha nevnt noen.
Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.
Ingen av oss velger vår egen oppvekst.
Vi velger ikke foreldre, vi velger ikke miljø og vi velger ikke hvilke fortellinger vi vokser opp med.
Vi farges alle av de fortellingene vi vokser opp med. Harry Potter-generasjonene farges av sine fortellinger, akkurat som Ole Aleksander-generasjonen og Tirriltoppgenerasjonen ble farget av sine.
Når jeg hører eller leser om disse opplevelsene, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom.
Jeg vokste opp i et kristent hjem, men min grunnleggende kristendomsopplæring fikk jeg i Frelsesarmeens søndagsskole, der det praktfulle pedagogiske virkemiddelet flanellograf ble brukt for alt det var verd, og vel så det. Flanellografen, kombinert med det store, dramatiske talentet som så mange norske søndagsskolelærere har vært begavet med.
De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene.
Gjetergutten David hadde jeg nok hørt om, men må ha inkludert ham i det nytestamentlige univers.
Første gang jeg hørte noen snakke om Josef, trodde jeg først det var Jesu jordiske far det var snakk om, en fortelling fra hans barndom.
De gammeltestamentlige fortellingene dukket nok fram etter hvert, med all sin bloddryppende dramatikk, men på en eller annen måte må Jesus-fortellingene ha satt standarden: Fortellingene om Jesus og fortellingene av Jesus.
Ikke minst liknelsene.
Den fortapte sønn.
Den barmhjertige samaritan.
Dette er fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

En slags oppsummering
Hva er så mitt anliggende, her jeg sitter og taster på et manus jeg har tatt fram og lagt til side flere ganger i løpet av de siste ukene?
På en måte er jeg glad for «bredden» i de miljøene som tas fram i de ulike oppslagene.
Lenge var det opplest og vedtatt at det var i de karismatiske miljøene folk pådro seg sår og traumer, mens eksempelvis de lutherske miljøene var «sunne».
Som sjelesørger har jeg lyttet til fortellinger fra de fleste typer kristne miljøer.
Miljøene har vært forskjellige, men fortellingene ofte like: Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte «ledere» som sto for dette, eller det var foreldrene.
Jeg tror jeg setter punktum her.

Publisert i avisa Dagen 12. juli 2017
Portrettet er et utsnitt fra et gruppebilde av Templets juniorhornmusikkorps i Oslo, 1967


lørdag 17. juni 2017

«Kristenfolkets hjerter»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Stortinget hadde fattet sitt vedtak og den unge dikteren som hadde kjempet så hardt for et annet resultat enn det som kom, lot sin frustrasjon finne utløp i noen vers. Diktet kalte han «Røst i Ørkenen» - en klar referanse til Døperen Johannes i Det nye testamente. Han følte seg nok i slekt med ham.


Diktet begynner slik:

«Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød
om den kommer som en Gjest (...)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel...».


Jødeparagrafen
Dikteren het Henrik Wergeland og saken han hadde tapt var kampen for at jøder skulle ha adgang til kongeriket Norge.
Året var 1842 og Stortinget hadde behandlet et forslag som Wergeland hadde initiert om å endre Grunnlovens paragraf 2, som forbød jøder, munkeordener og jesuitter adgang til riket.
Han hadde fulgt debatten fra diplomatlosjen i Stortinget, og det han syntes var verst ved debatten, var argumentasjonen fra prestene blant stortingsrepresentantene; de som skulle representere kristenfolket.
Diktet ble senere åpningsdiktet i samlingen «Jødinden. Elleve Blomstrende Tornequiste» fra 1844.
Senere ble jødeparagrafen endret, selv om det skjedde først etter Wergelands død.
Og det gikk mer enn 100 år til før jesuittparagrafen ble fjernet.
Det skjedde i 1956. I 1897 hadde punktet om munkeordener blitt fjernet.
Det hadde ikke manglet på advarsler forut for noen av disse endringene.
Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker og munker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet.
Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Aktuelt
Samtidig føles Wergelands dikt fra 1842 ubehagelig aktuelt fremdeles.
Det er verken jøder eller katolikker som det advares mot i vår tid, men det er mennesker som bekjenner seg til den tredje av de såkalte «bokens religioner»: islam.
Og selv om det heldigvis ikke er presteskapet som fører an i skepsis og skremsler, er det mange av de som skulle representere «kristenfolkets hjerter» på grunnplanet som gjør det.
Mye av det Wergeland beskriver som «is», «sne» og «Stene, i hvis Rivter sprukne boer så fæl en Mørkets Vrimmel» kan man finne igjen både i avisinnlegg og på sosiale medier i form av påstander, konspirasjonsteorier og ren bløff, gjerne servert både med follede hender og bibelsitater på kjøpet.

Dialog
Henrik Wergeland var teolog av utdannelse, selv om han aldri hadde noen prestestilling.
Ut fra hans samtid må han nok beskrives som «radikal» i forhold til det vi i dag vil kalle religionsdialog.
Allerede i 1829 skrev han i diktet «Tordenen»:

«Christen, Moslem, Hedning, Jøde
maatte dog hverandre møde
inden samme Faders Arme.
Hver med eget Tonefald,
banked' paa den samme Hal,
og, i Røg af Taarer varme.
sank de til hverandres Barme».


Budskapet hans må kunne tolkes slik: Som mennesker trenger vi hverandre.
Men også at «kristenfolkets hjerter» skal være en katalysator for varme, inkludering og nestekjærlighet.
Etter 175 år er det en utfordring som fremdeles står seg.


Skrevet på Henrik Wergelands 109-årsdag - 17. juni 2017. Publisert i Agderposten fredag 23. juni 2017