fredag 17. november 2017

Myten om KrF som et «borgerlig» parti



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fra KrF fikk som gjennombrudd som landsparti og fram til Lyng-regjeringen ble dannet i 1963 reserverte man seg i partiet mot å bli betegnet som et «borgerlig» parti. I valget mellom å være «borgerlig» og «sosialistisk», ville KrF framstå som et tredje alternativ; et uttrykk Kjell Magne Bondevik hentet fram igjen i sin bok fra 1994.


Ved alle valg mellom 1945 og 1961 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. I tillegg hadde Kommunistpartiet representanter i de fleste av disse periodene, uten at det betydde noe for maktforholdet i Stortinget.
Opposisjonen besto av Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet/Senterpartiet.
Uttrykket «borgerlig» som en fellesbetegnelse på disse partiene ble lansert av Høyre. De andre tre var ikke særlig komfortable med den betegnelsen, men Ap kastet seg begjærlig over den.
For dem fungerte det som en bekreftelse på den klassekampretorikken som til langt ut på 1960-tallet var en viktig del av partiets selvbilde: Arbeiderklassen mot borgerskapet.

Ny situasjon
I 1961 fikk man en helt ny, politisk situasjon. Stortinget ble delt i to nøyaktig like store blokker, 74/74, med et nytt, radikalt parti i vippeposisjon. Sosialistisk Folkeparti var blitt dannet samme vår av utbrytere fra Ap.
I stedet for den elskverdige og harmløse Emil Løvlien fra NKP, fikk man nå den offensive, aggressive og polemiske Finn Gustavsen å hanskes med.
I august 1963 stemte SF sammen med resten av opposisjonen for et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen, som dermed ble felt.
John Lyng dannet så den bredeste koalisjonsregjeringen Norge hadde hatt i fredstid av partiene H, V, Sp og KrF. Den satt i tre uker.
Etter stortingsvalget to år senere dannet de samme fire partiene regjering nok en gang, nå med Per Borten som statsminister.
Den satt i fem og et halvt år, og det var siste gang en norsk regjering var så bredt sammensatt.

Sammenheng
Det er en klar sammenheng mellom oppslutningen om KrF fra 1965 og fram til i dag på den ene siden og partiets regjeringsstrategier på den andre.
Borten-regjeringen gikk av i 1971 og ble avløst av Trygve Brattelis første mindretallsregjering.
Året etter gikk den også av, og Lars Korvald ble statsminister i en koalisjonsregjering med KrF, Sp og deler av Venstre. Denne regjeringen satt til valget i 1973.
Dette valget ble KrFs beste til da, men fordi en ny aktør, SV, også gjorde det bra, fikk Stortinget et knepent sosialistisk flertall, og Bratteli dannet nok en mindretallsregjering. Ap hadde regjeringsmakten fram til 1981, under tre ulike statsministre.
Både i 1977 og 1981 lanserte H, KrF og Sp seg selv som et regjeringsalternativ til Ap.
Valget i 1977 ble en ny suksess for KrF og i noen timer lå det faktisk an til at det skulle dannes en ny Korvald-regjering.
Valget i 1981 ble en suksess for Høyre, men nedtur for KrF. Lars Korvald var ikke lenger aktuell som statsminister, og Kåre Kristiansen, som nå framsto som KrFs «sterke mann», hadde ikke på langt nær samme appell til velgerne.
Det var han som etablerte som en slags sannhet at KrF og H nærmest hørte organisk sammen i politikken. I begge hans formannsperioder hadde det å holde sammen med Høyre førsteprioritet. Han er også en av de få KrF-lederne som har insistert på at KrF var et «borgerlig» parti. Både Korvald og Bondevik foretrakk å snakke om KrF som et «ikke-sosialistisk» parti, og etter hvert som kristendemokratisk.

Verdisaker
Gjennom hele 1970-tallet fungerte abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom Ap og de «borgerlige» partiene. Fram til 1981 hadde disse partiene et noenlunde sammenfallende syn på dette.
Hadde Lars Korvald dannet regjering i 1977, ville abortloven av 1975 sannsynligvis ha blitt reversert. Men abortsynet var under sterkt press i Høyre, og på landsmøtet i 1981 valgte Høyre å «fristille» seg i denne saken. Dermed ble det heller ingen koalisjonsregjering i 1981, noe statsminister Kåre Willoch skal ha uttrykt at han var glad til for.
Verken i 1981 eller 1985 gjorde KrF spesielt gode valg, sammenliknet med de to foregående.
Først i 1997 gjorde partiet igjen et «brakvalg», og Kjell Magne Bondevik dannet Sentrumsregjeringen. I valgkampen det året hadde det vært skarpe fronter mellom H og først og fremst Sp, men tonen var ikke spesielt hjertelig mellom H og KrF heller. Man hadde ikke lenger et felles verdisyn. Der KrF framsto som et ideologisk verdiparti, framsto Høyre som et kremmerparti.
I 2001 gjorde KrF igjen et meget godt valg. Man hadde gått til valg på en ny sentrumsregjering, men fordi Sp trakk seg ut av konseptet, ble Bondevik II dannet av partiene KrF, H og V.
Entusiasmen innad i KrF var lunken, og den var ikke større blant velgerne. I 2005 ble oppslutningen om KrF halvert, og denne nedturen fortsatte ved valgene i 2009, 2013 og 2017. Felles for alle disse valgene var at KrF både framsto som og ble oppfattet som en del av «Team Høyre». Mange av de som hadde stemt for det verdibaserte, sentrumsorienterte partiet KrF i 1997 og 2001 valgte da å gå til andre partier. Ikke minst har rollen som støtteparti for en regjering som består av Høyre og Frp kostet KrF dyrt.
Denne historiske gjennomgangen viser dermed to ting: Samarbeidet mellom KrF og Høyre kom i stand, mer som en dyd av nødvendighet enn fordi kjemien var så god. Det hører også med til bildet at det Høyre som John Lyng representerte, er et helt annet enn det Høyre Erna Solberg representerer. Ikke minst gjelder dette i verdipolitiske saker.
Det andre historien bekrefter, er at koblingen mellom Høyre og KrF er blitt en kvernstein, om ikke rundt halsen, så rundt føttene for KrF. Det viser resultatene fra samtlige valg siden 2003. Hopehavet med Frp har bare forsterket dette.

Fristilt

I denne stortingsperioden har KrF fristilt seg fra avtalen de hadde med regjeringen. I tillegg har partiet en unik vippeposisjon i Stortinget. Den kan brukes til to ting: Enten å holde Erna Solbergs regime i stramme tøyler, eller rett og slett velte regjeringen.
Tre ganger i nyere tid har relativt små partier brukt vippeposisjonen til å få fram et regjeringsskifte: SF to ganger i 1963 og Frp i 1986. Det er fullstendig i pakt med parlamentarismens lover at «vippe-partier» sikrer flertall for eller mot en sittende regjering.
KrF har ikke noen forpliktelse til å holde en blå-blå regjering ved makten eller for å holde myten om seg selv som et «borgerlig» parti ved like.
Derimot har man en forpliktelse overfor sine velgere, overfor sitt program og overfor sine ideologiske verdier.

Publisert i Dagen 17. november 2017 - har tidligere vært publisert i "Verdidebatt"

tirsdag 24. oktober 2017

To endetidsromaner: «Våre lamper slokner» og «Syndens natt»


Av Nils-Petter Enstad
Den er kommet i mange opplag og utgaver. I år er det 75 år siden frikirkepredikanten J.F. Løvgren ga ut romanen «Våre lamper slokner». Det er den første av to svært ulike «endetidsromaner» av samme forfatter
.

Tilsynelatende er «Våre lamper slokner» en roman om tiden før Jesu gjenkomst, men den er like mye en beskrivelse av det forfatteren oppfatter som sin egen samtids forfall i menigheten. I dag virker det fremmed når det framstilles som endetidstegn at jentene i menigheten klipper håret sitt kort, eller at kristne mennesker hører underholdningsprogram i radio.

Frafall i menigheten
Handlingen er lagt til en ikke nærmere definert, frikirkelig menighet i en ikke nærmere definert norsk ny. Men siden en av hovedpersonene i romanen er en båtbygger, er det logisk å tenke at handlingen skjer i en kystby.
Løvgren selv bodde store deler av sitt voksne liv i Larvik og Moss. De som leste bøkene hans, var ikke i tvil om at det var Den Evangelisk-Lutherske Frikirke han hadde som «modell» for de miljøene han skildret. Så også i denne, der den aktuelle menigheten omtales som «den største av de som sto utenfor Storkirken».
Løvgren skildrer det han må ha betraktet som en frafallen menighet. Slik skriver han om hvordan menighetens sangkor gjør seg klar under en gudstjeneste: «Navnet på sangen de skulle synge, gikk som et stikkord mellom sangerne. De unge menn bladde i bøkene med nikotinmerkede fingrer. Sopransolisten aket seg fram foran de andre. Hun var søt og tynn, og det var en anelse av rødt på leppene hennes.
Dirigenten løftet taktstokken.
Så sang de krøllete minimumskledde damer, og de tobakksduftende unge menn sitt store halleluja ut – om Lammet som bar verdens synd.»


Motpolene
Motpolene i så vel fortellingen som menigheten, er båtbyggeren Ansgar Lyngeid og forretningsmannen Arnstein Mobekk. Begge driver næringsvirksomhet, begge har folk fra menigheten i sitt brød.
Men der båtbyggeren er en faderlig leder med omsorg for både det timelige og det åndelige, er grossereren bare opptatt av å få mest mulig arbeid ut av minst mulig lønn. Når han oppdager at kona til kontoristen Stian Røst allerede var gravid da de giftet seg, bruker han dette som argument for å holde kontoristens lønn på det samme nivået som den har vært på i 12 år – han kan jo ikke «belønne umoral».
Menighetens pastor er den nokså svake Trygve Bjørnås, som lar grossererens vilje styre alle sine avgjørelser.
Så går intrigene i menigheten sin gang fram mot den store jubileumsfesten.
Midt under denne festen kommer så Jesus igjen og bare om lag halvparten av menigheten blir tatt med: Alle barna og alle som var i kretsen rundt båtbyggeren.
Pastoren, mesteparten av styret, halvparten av sangkoret og grosserer Mobekks venner blir ikke med.
De var dårlige jomfruer – lampene deres hadde sloknet.

Liknelse
Det bærende motivet i fortellingen er hentet fra Jesu liknelse i Matteus-evangeliet om de ti brudepikene.
Om dem heter det at «Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene» (Matt 25, 2-5).
Fordi brudgommen drøyde med å komme, sloknet alle lampene, men fordi de kloke hadde olje med seg, kunne de tenne sine lamper.
Det kunne ikke de uforstandige, og derfor fikk de heller ikke bli med inn til festen.
I tidligere bibeloversettelser ble brudepikene omtalt som «jomfruer» og delt inn i «gode» og «dårlige» jomfruer. Dette bruker Løvgren som et bilde på den åndelige situasjonen i menigheten han forteller om.
«Våre lamper slokner» er kommet i mange opplag, og er solgt i mer enn 50.000 eksemplarer. Flere ulike forlag har gitt den ut. I utgangspunktet kom den på Norsk Luthersk Forlag; senere er den blant annet kommet på Antikkforlaget.
Mitt eksemplar ble gitt ut på Norsk Luthersk Forlag i 1967. I kolofonen opplyses det at dette er sjuende opplag, og med dette er boka gitt ut i fra 34 til 37 tusen eksemplarer.

«Syndens natt»
«Lampene» kom ut under krigen, mens Norge ennå var okkupert av tyskerne.
Sett mot det bakteppet, virker en del av de «frafallstegnene» Løvgren skildrer som litt gått ut på dato. Han refser de unge menns røyking i en tid da tobakk omtrent ikke var å få tak i, og han refser kristenfolks glede over underholdningsprogrammer i radio i en tid da radioapparatene stort sett var beslaglagt.
Endetiden framstilles rett og slett litt puslete i denne romanen.
Da er det annerledes med den romanen han ga ut seks år senere: «Syndens natt».
Det er også en apokalyptisk roman, men den går utenpå «Våre lamper slokner» mange ganger, både litterært og teologisk. Likevel virker det som det er «lampene» som ennå leses og selges i antikvariater og på nett.
Handlingen i «Syndens natt» kulminerer med en stor fest til ære for den nye verdensherskeren – Antikrist – der folkemengden skriker ut sitt nye mantra: «Seks! Seks! Seks!» mens alle bibler i verden blir kastet på et enormt bål.
Dette er bokas siste linjer: «Det var da dansen var blitt vill og vanviddet truet med å ta makten over folket, mens den klare ildsøylen fra bålet sto til vers, og det knitret som best i de mange biblene, at larmen fra menneskemassen begynte å stilne av. For det var plutselig blitt et annet slags fyrverkeri på himlen. Skydekket hadde revnet. Et blendende lyn skinte fra himmelbryn til himmelbryn. Tordener rullet i den gryende morgenen. Et lys klarere enn dagen brøt fram over verden og tok glansen bort fra den strålende festen. Jubelen døde hen. Ansiktene bleknet og ble gule. Øynene stirret fulle av vanvidd.
Så steg det et skrik. Stort og forferdelig fylte det lufta.
Jordas millioner skrek i redsel.»


Her har forfatteren sett for seg en tekst fra Johannes’ åpenbaring: «Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!» (1,7).

Apokalyptisk
De to romanene tar utgangspunkt i to ulike, apokalyptiske tolkningsmodeller: Enten den at Jesus kommer igjen når vi minst venter det – slik man blant kjenner det fra sangen «Kongen kommer» som Evie Thornquist sang på 1970-tallet – eller at Jesus kommer for å gjøre slutt på den store trengsel.
Forskjellen kan enten skyldes at Løvgren hadde endret syn i spørsmålet om hvordan Jesu gjenkomst kommer til å skje; kanskje hadde krigsårene bidratt til dette. Men det kan også ha hatt sammenheng med tidspunktet for de to utgivelsene.
«Våre lamper slokner» kom ut i 1942, mens Norge var okkupert av tyske tropper. Å gi ut en roman, om den var aldri så kristelig, som tolket et totalitært, politisk regime inn i et endetidsperspektiv, ville neppe verken forfatter eller forlag kommet særlig godt fra.
«Syndens natt» ble gitt ut i 1948. Da hadde Norge lagt okkupasjonsårene bak seg, selv om de var en del av den felles bagasjen. Samtidig mente mange man kunne se konturene av et annet, like totalitært regime, vokse fram i nabolandet Sovjetunionen. Dette var et regime som, i motsetning til naziregimet, var erklært ateistisk.
Forskjellen kan oppsummeres slik: Mens «Våre lamper slokner» så på endetiden i et kristelig-moralsk perspektiv, så «Syndens natt» den i et historisk-politisk perspektiv.
Rent litteraturfaglig kan de beskrives slik: Mens «Våre lamper slokner» er den mest leste, er «Syndens natt» uten tvil den beste.

Litteratur:
Løvgren, J.F.: Våre lamper slokner (1942)
Løvgren, J.F.: Syndens natt (1948)

Faktaboks:
J.F. Løvgren (1883 – 1959).
Forfatter og frikirkepredikant. Utdannet glassblåser.
Ga i perioden 1936 – 56 ut 13 bøker: 11 romaner, én novellesamling og én barnebok.
Mest kjente bok: «Våre lamper slokner» (1942).
Siste roman: «Under bann» (1956) – om seksuelle overgrep og utroskap i kristen sammenheng.

Publisert i avisa Dagen 13. november 2017

torsdag 28. september 2017

Ta politisk avstand på alvor


Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Jeg blir alltid skeptisk når talspersoner for andre partier viser en tilsynelatende «omsorg» for KrF, og gir råd som de selv har en åpenbar interesse av blir fulgt. Steinar Bergstøl Andersens innlegg i Agderposten 22. september bare bekrefter denne skepsisen.


Bergstøl Andersen er fylkestingsrepresentant for Frp i Vest-Agder, og ser valgresultatet som «en mulighet» for en borgerlig flertallsregjering.
Den «muligheten» hadde man for fire år siden, men verken Venstre eller KrF ville gå med i en slik regjering den gangen. Den skepsisen i hvert fall KrF følte allerede da, er ikke blitt noe mindre i de fire årene.
Enten har ikke Frp-representanten (i likhet med store deler av sitt parti) forstått at denne skepsisen er dyp og ekte i KrF, eller han velger å overse det. Et enstemmig landsstyrevedtak, bekreftet av et enstemmig landsmøte, der KrF har vedtatt verken å gå inn i en regjering med Frp, eller inngå noen avtale med en regjering der Frp er med, er ikke noe man bare kan overse. I KrF er det i hvert fall ingen tradisjon på det; situasjonen er nok annerledes for Frp.

Avstand
Bergstøl Andersen erkjenner at det er avstand mellom Frp og KrF, men etter hans oppfatning er ikke avstanden så stor at det ikke er grunnlag for å vurdere et regjeringssamarbeid. Der tar han rett og slett feil. Avstanden er faktisk så stor. Den var så stor for fire år siden, og den er ikke blitt mindre siden da.
At KrF og Frp samarbeider godt i Vest-Agder og Kristiansand, er jo hyggelig for ham. I Aust-Agder og Arendal er situasjonen en annen. Dette bare for å vise hvor håpløst det er å bruke tilfeldige, lokale samarbeidskonstellasjoner som bevis for noe som helst.
Det er i ferd med å feste seg en myte om at valgresultatet viser fornyet tillit til Solberg-regjeringen.
Det er jo helt feil. Snarere viser det en frynsete tillit til regjeringen med et valgresultat der både regjeringspartiene og støttepartiene gikk tilbake og tapte mandater.
Det mest spennende med valgresultatet, sett med KrF-øyne, er det faktum at KrF nå sitter på vippen i Stortinget. Med eller uten avtale er derfor regjeringen – uansett statsminister - nødt til å ta hensyn til KrF.
Å gjøre valget mellom de to blokkene i Stortinget til et spørsmål om å velge mellom «borgerlig» eller «sosialistisk» side er en ren meningsløshet.
«Borgerlig» er en ideologisk helt ubrukelig term, og det er i grunnen «sosialistisk» også, i hvert fall i en norsk kontekst.
Det er svært få i Arbeiderpartiet som bruker «sosialistisk» som betegnelse på seg selv; i stedet kaller man seg sosialdemokrater.
I KrF er vi kristendemokrater, og man skal ikke ha mye ideologisk kunnskap for å se at det er langt flere berøringspunkter mellom kristendemokratiet og sosialdemokratiet enn mellom kristendemokratiet og den rå populisme/liberalisme som ikke minst Frp er eksponent for.


Publisert i Agderposten 29. september 2017

fredag 25. august 2017

Valg og verdier



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere informasjonsmedarbeider i KrF


Det var sent på dagen, mandag 15. september 1997. For å rekke KrFs valgvake tok jeg drosje fra et annet møte. Sjåføren begynte å snakke om valget, som foregikk samme dag. Jeg hørte bare halvveis etter, helt til han sa: - Denne gangen har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har stemt på Kristelig Folkeparti!


Jeg innrømte at det hadde jeg også gjort.
– Jeg har sagt det til kona, fortsatte sjåføren, - nå må vi for f… se å få noen verdier i dette landet.
Mange tenkte nok som denne drosjesjåføren den dagen.
Da stemmene var talt opp, hadde KrF fått 353 082 stemmer, 13, 7 prosents oppslutning og stortingsrepresentanter fra hvert eneste fylke.
KrF var valgets soleklare vinner.
Valgresultatet fra Hedmark-kommunen Engerdal ble et slags symbol på det som hadde skjedd: Her stemte 10,8 prosent av velgerne på KrF – det var en framgang på 10,6 fra valget fire år før; i en kommune der KrF ikke hadde noe lokallag og aldri hadde stilt liste ved kommunevalg.

Verdidebatt-valget
Stortingsvalget 1997 er gått inn i historien som verdidebatt-valget.
Den første kimen til at det ble slik, fikk man allerede høsten før, da Thorbjørn Jagland, som landets nye statsminister, lanserte uttrykket «Det norske hus» i sin regjeringserklæring.
Uttrykket «Det norske hus» ble gjenstand for både latterliggjøring og harselas i media, og dermed i folkevittigheten.
Mye av dette var urettferdig.
Metaforen var god, men var nok ennå litt uferdig da den ble lansert.
I regjeringserklæringen ble bildet forklart slik: «Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er: Nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk».
De fleste vil se at i dette konseptet lå kimen til mye god verdidebatt, men statsministeren lot den ballen ligge som Kjell Magne Bondevik egentlig la pent til rette for ham da han i erklæringsdebatten foreslå at regjeringen burde sette ned en «verdikommisjon». Dermed var det mer eller mindre fritt for KrF å overta hele verdidebatten.

På dagsorden
Det er liten tvil om at det å sette verdier på dagsorden bidro sterkt til KrFs valgresultat i 1997.
Enkelte forsøkte nok å gi inntrykk av at dette med en verdidebatt var et framstøt som utelukkende gjaldt de klassiske, kristne verdiene, og derfor ikke var noe å bry seg om.
Andre var mer reflekterte.
Som en kjent humanetiker skrev i Arbeiderbladet etter valget, der han begrunnet hvorfor han hadde stemt KrF: «Heller kristne verdier, enn ingen verdier». Han betraktet verdi-nihilisme som en større risiko enn verdipluralisme.
Noe av det første man tok fatt på da Kjell Magne Bondeviks første regjering tiltrådte, var derfor å utarbeide et mandat og en sammensetning av det som ble kjent som «Verdikommisjonen».

Forsøkt latterliggjort
Som «Det Norske Hus», ble også verdikommisjonen forsøkt latterliggjort, men det er ingen tvil om at så vel dens arbeid som dens blotte eksistens genererte mange verdidebatter både i det offentlige rom og rundt mange middagsbord.
Da kommisjonen la fram sin sluttrapport, var det Jens Stoltenberg som var statsminister.
Han tok imot rapporten med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen i hvert fall «ikke hadde gjort noen skade».
Denne tafattheten var betegnende for hvordan mange miljøer, ikke minst på den såkalte venstresiden, taklet den utfordringen som verdidebatten representerte.
Men mange vil nok mene at både samtalen og kommisjonen faktisk hadde bidratt med mye – ja, nettopp: verdifullt.

Beste valg
Det kan langt på vei argumenteres for at KrF har gjort sine beste valg i situasjoner der verdispørsmål sto på agendaen.
Etterkrigsvalget i 1945, valgene i 1973 og 1977, da abortsaken var en stor debatt, og valgene i 1997 og 2001.
«Verdistemplet» skulle bli et kjennemerke på fortellingen om Sentrumsregjeringen i norsk historie.
Da statsministeren i 1998 «sto fram» og fortalte om den depressive reaksjonen han hadde fått, og som gjorde at han var sykmeldt en periode, satte han nytt mot i tusenvis av nordmenn som hadde opplevd det samme, og ikke våget å snakke om det.
Da regjeringen gikk av i 2000, var det også på en verdisak.
Statsministeren hadde bedt om en forsikring fra Stortinget om at forurensningsloven ikke skulle svekkes om miljøpolitisk instrument. En slik forsikring ville ikke Høyre og Arbeiderpartiet gi. Høyre, fordi de hadde irritert seg lenge nok over at Sentrumsregjeringen var så populær; Arbeiderpartiet, fordi de trodde at nå som Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat, sto folket bare og trippet forventningsfullt og ville ha ham som statsminister.
Det ble han, og ved valget i 2001 ga velgerne klar beskjed om hva de syntes om dette spillet: Arbeiderpartiet gjorde tidenes dårligste valg fram til da. Høyre slapp ufortjent lett unna sitt maskepi, mens KrF nærmest tangerte rekorden fra 1997.

Brunost og Kvikk-lunsj
Foran årets valg er «verdier» igjen blitt et tema, men skal det bli et viktig tema, trenger det å bli fylt av noe mer substansielt enn brunost, Kvikklunsj og «tur i skog og hei».
Verdidebatten anno 2017 bør heller handle om de gamle, klassiske verdiene som solidaritet, ansvar for medmennesker, omsorg for medmennesker. Dette er verdier som først og fremst har vært kjennetegn på de to store folkebevegelsene som henholdsvis kristenfolket og arbeiderbevegelsen har representert – om enn med litt ulike begrunnelse mange ganger.
Solidariteten er nok ikke alltid forankret i nestekjærligheten, men nestekjærlighet vil alltid ha et sterkt element av solidaritet i seg. Når disse to finner sammen, er grunnlaget lagt for så vel verdifulle debatter som verdifulle beslutninger.
En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet.
Det behovet vekkes først og fremst ved at noen begynner å snakke om behovet for verdier, og om behovet for å snakke om verdier.
Det er ennå tid til å starte den samtalen.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 25. august 2017 og i Agderposten mandag 28. august.
Tittelen på innlegget er lånt fra et studiehefte denne forfatter redigerte i 2001 som KrFs valgkamphåndbok det året.
Bildet er tatt under KrFs valgvake i Oslo i 1997 og viser forfatteren i lys jakke i første rekke, med ansiktet vendt mot fotografen (Foto: Privat).

mandag 31. juli 2017

Potetprestene - bedre enn sitt rykte



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I en tid med både lokale og nasjonale potetfestivaler fortjener den yrkesgruppen som bidro til å introdusere poteten i det norske kostholdet en liten honnør.


Det vakte sterk skepsis da poteten ble introdusert i Norge for 250 år siden. Ikke minst var man skeptisk til å skulle spise noe som hadde ligget i jorden. Det som lå der var «djevelens frukt», var det enkelte som mente.
Da var det mange norske prester som i folkeopplysningens navn og tjeneste talte poteten sak.
Ikke bare snakket de varmt om den fra kirkenes prekestoler, men de ga praktiske råd og anbefalte at bøndene dyrket den.
Dette skapte uttrykket «potetprester».
De lyktes med sitt prosjekt.
I dag er poteten noe av det norskeste man kan tenke seg på et norsk matbord.

Autoritet
I vår tid er det vanskelig å se for seg den autoriteten som prestene hadde i bygde-Norge på denne tiden.
De var gjerne den eneste med nevneverdig boklig kunnskap i mils omkrets.
De representerte, både formelt og reelt, «øvrigheten» i samfunnet.
Når presten gikk god for dette nye påfunnet med å spise «jordepler» (et ord som ennå brukes i enkelte dialekter), skulle man ha gode argumenter for ikke å lytte til det.
Samtidig var nok enkelte som tenkte at de kom vel ikke til kirken for å bli lært opp i jordbruk?
Hadde ikke presten viktigere ting å snakke om?
Det var ikke tilfeldig at introduseringen av poteten til det norske kjøkken skjedde i den såkalte opplysningstiden, og i det teologiske klima som kalles rasjonalismen.
Dette var ikke en tid for himmelstormende forkynnelse og brennende åpenbaringsteologi i norske kirker. Det var fornuften som satt i forsetet, også i kirken. Dermed ble det naturlig for mange prester å snakke om poteten.

Dobbel klang
Ordet «potetprest» har en dobbel klang i manges ører.
Noen tenker på det som en hedersbetegnelse. Potetprestene var menn som var opptatt av å utvikle samfunnet, fremme kunnskap og avhjelpe nød.
For andre er det et skjellsord, og betegner en prest som forsømmer forkynnelsen og sjelesorgen og heller engasjerer seg i de jordiske ting.
En kjent «potetprest» var Niels Griis Astrup Dahl (1779-1852).
Han var prest i Eivindvig i Hordaland, og Henrik Wergeland, som selv var rasjonalistisk teolog og folkeopplysningsmann, skrev et hyllingsdikt til Astrup Dahl. I diktet roser Wergeland Astrup Dahl for at han «Brød av Steen og Aand af Striler i Eivindvigen tvang».
«Brød av stein» er en referanse til prestens arbeid for å fremme potetdyrkingen.
Men det er Herman Ruge (1706-64) som skal ha vært den første presten i Norge som fikk tilnavnet «potetprest».
Han var sogneprest i Slidre i Valdres, og var en begavet prelat med allsidige interesser. Blant annet førte hans medisinske interesser til at han drev sin egen sykestue i prestegården i Slidre. Det hevdes at de fleste av pasientene hans klarte seg.
Som teolog tilegnet han seg opplysningstidens idéer på et tidlig tidspunkt. Han var en produktiv skribent, men ikke alt ble like godt mottatt. Noe ble også holdt tilbake av sensuren.
Det gjaldt blant annet hans skrift «Brev om Ægteskabs Ulovlighed med Fruentimmer over Halvtresindstyve Aar», som ikke ble gitt ut før flere år etter hans død.
Budskapet hans var at det ikke burde være lov for kvinner over 50 år å gifte seg – eller å gifte seg med slike.
I dag virker problemstillingen absurd, men var alvorlig nok for datidens unge prester: Det var nemlig en sterk forventning om at dersom den nye presten var ugift, måtte han gifte seg med enken etter forgjengeren. Ofte var bruden eldre enn brudgommens mor.
Det sier seg selv at dette systemet måtte skape personlige tragedier.
Samtidig var det en grei pensjonsordning for preste-enker – man skal ikke se bort fra dette var en viktig side av sensurnemndens vurderinger.
I 1762, to år før sin død, ga Ruge ut avhandlingen «Forslag til Plandteringer til at lære at lætte Hungers Nød».
Den boka handler stort sett om potetdyrking og om tilberedelse av poteter.
Boka er overraskende moderne i sine anbefalinger, som når den advarer mot et altfor ensidig kosthold «for av det får man et usunt legeme og blir skabbete».
I perioder med hungersnød kan man imidlertid ikke ta slike hensyn, skriver han videre. Da handler det om å overleve.

Wilse
En annen kjent potetprest var Jacob Nicolai Wilse (1736 – 1801). Han var fra Lemvig på Nord-Jylland, men er mest kjent som sokneprest i Spydeberg i Østfold fra 1768 til 1785. Da ble han sokneprest i Eidsberg, også Østfold, der han ble til sin død.
Han var gift tre ganger og hadde i alt 19 barn.
For ettertiden huskes Wilse best som naturvitenskapsvitenskapsmann. Han var både etnograf og meteorolog, og var en ivrig talsmann for at Christiania skulle få sitt eget universitet. Det skjedde ti år etter hans død.
I Spydeberg kan man fremdeles studere det vakre hageanlegget han anla i prestegården. At det å dyrke potet var et av hans mange prosjekter passer derfor inn i det man ellers vet om mannen.

Viktig ernæringskilde
At poteten kan være det som står mellom et folk og sultedøden fikk ikke minst Irland erfare midt på 1800-tallet.
Da slo potethøsten feil flere år på rad. Det førte både til massedød og masseutvandring. Den tappingen av arbeidskraft som det irske samfunnet der opplevde, brukte det mer enn 100 år på å hente inn igjen.
Innsikten som den norske 1700-tallspresten hadde, er nå anerkjent vitenskap og storpolitikk, og det er moderne ernæringseksperter som mener at poteten faktisk kan bli fremtidens viktigste ernæringskilde.
Potetplanten er den som gir mest næring per kvadratmeter dyrket areal, og FN mener at ved å dyrke mer potet kan man lette matvarekrisen i verden.
Wergelands poetiske ord om «brød av stein» står derfor fast, og man må kunne slå fast at som poteten selv, var også potetprestene langt bedre enn sitt rykte.

Publisert i Agderposten 31. juli 2017

fredag 28. juli 2017

Helligkåring som politisk sjakktrekk



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjennom hele kirkens historie i Norge har olsok vært en viktig fest. Dagen feires til minne om slaget på Stiklestad, der kong Olav Haraldsson ble drept, 35 år gammel. Året etter ble han, ifølge sagaen, erklært hellig, og ble en sentral helgen i så vel norsk som nordisk fromhet. Prosessen som førte til at kongen ble erklært hellig, handlet imidlertid like mye om politikk som om tro.


Olavs viktigste motstander på Stiklestad var en som ikke selv deltok i slaget: Danmarks kong Knud. Høvdingene i bondehæren som sloss mot kongshæren, var formelt i kong Knuds tjeneste. Flere av dem hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark.
Men kong Knud hadde andre planer. I stedet for å la noen av de norske stormennene regjere på vegne av seg selv, sendte han den ti år gamle frillesønnen Svein og hans mor, den meget maktlystne Alfiva til Norge, der guttungen ble satt inn som konge.
Alfiva, som styrte på sønnens vegne, gjorde seg forhatt på rekordtid.
At menn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson hadde klare, politiske ambisjoner, bidro til å forsterke motstanden mot hennes. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor.
En åpen, militær kamp hverken våget de eller ønsket de.
Men det fantes en annen arena: Ettermælet til den døde kongen.

Hellig?
Da slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann.
Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre.
Heller ikke blant de kristne i kongens hær var det noen utbredt oppfatning av at kongen var en hellig mann. Slaget var aldri noe annet enn en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Kongen hadde flyktet ut av landet to år før.
Nå var han tilbake og ville også ha makten tilbake.
Men etter at kongen var død, begynte det å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil – minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig.
Det er tvilsomt at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle blitt så massiv og koordinert i løpet av bare ett år.
For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

Politisk situasjon
Olavs fall på Stiklestad innebar egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var heller en avklaring av den eksisterende situasjon.
Da Olav flyktet i 1028 var den danske kong Knud blitt hyllet som norsk konge. Den eneste endringen slaget på Stiklestad medførte, var at man ikke lenger risikerte at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake.
Det skulle imidlertid vise seg at den døde kongen representerte en langt større trussel mot danskekongens maktposisjon enn en levende utfordrer ville gjort.

Legitim kåring
Kåringen av Olav som helgen var helt legitim etter datidens regler, selv om denne kåringen aldri ble stadfestet av paven i Roma. På 1000-tallet var det fremdeles den lokale biskopen som tok slike beslutninger.
Det er heller ingen grunn til å tro at biskopen hadde noen politiske baktanker med prosessen. Han brukte sitt kirkelige og teologiske skjønn.
Slik kongens lik er blitt beskrevet etter at man hadde åpnet kisten, enten dette skjedde ett eller tre år etter slaget på Stiklestad, bekreftet dette de krav man etter datiden tro stilte for å slå fast at man hadde med en hellig mann å gjøre: Veden i kisten fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den.
Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rødt, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd.
Alt dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.

Vitnene
Snorres beretning viser at de som hadde en politisk interesse i helligkåringen, var tungt til stede: Der var både dronning Alfiva og stormenn som Einar Tambarskjelve.
Da kisten var åpnet, ble det diskusjon mellom disse to.
Alfiva mente det var en forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord.
Einar Tambarskjelve ga henne et svar som nærmest var å be dronningen holde kjeft.Så trygg var han blitt på seg selv og sin posisjon.

Kirkelig ansvar
Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, ikke et politisk.
Om biskopen ikke var helt ufølsom for den politiske stemningen som var rundt kongens kiste, har han vært mest opptatt av sitt ansvar som biskop.
Og selv om helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble kongen raskt en populær og folkekjær helgen.
Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.

Helgenkongens sønn
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og
hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein.
I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente en gutt på ti år. Han het Magnus, og var helgenkongens eneste sønn.
Da de kom tilbake med ham, sluttet folk seg til ham og mot danskene.
Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor.
Kort tid etter døde han.
Dermed var det klar bane for Hellig Olavs sønn – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Kongens skrin
Nøkkelen til kong Olavs skrin var i kongens varetekt, først hos kong Magnus, og deretter hos hans onkel, kong Harald Hardråde.
Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen.
Kongen var alltid alene om dette.
Omtrent det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.
Han hadde også sønner som skulle arve helgenkongens krone.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad:
Sverd eller kors?
Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre
Oslo, 2008


Publisert som kronikk i avisa Dagen 31. juli 2017

tirsdag 25. juli 2017

De glemte kristningskongene


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Så skal borgerskapet feire Olav Digre igjen!» Slik kommenterte den politisk radikale historieprofessoren Edvard Bull Stiklestadjubileet i 1930. Men om kommentaren var sur, var analysen god nok. Olav Digre, som var samtidens oppnavn på kong Olav Haraldsson, har altfor lenge fått altfor mye av æren for det kulturskiftet som skjedde her i landet rundt det første tusenårsskiftet.


Å «kristne» et land – eventuelt å avkristne det – er langvarige prosesser som ikke lar seg tidfeste til et årstall eller en dato. Historien viser eksempler på begge deler.
Men i den grad et land kan «kristnes» gjennom politiske vedtak, var disse fattet allerede seks år før slaget på Stiklestad, som er utgangspunktet for olsok-markeringen.
Vedtaket ble gjort på tinget på Moster i 1024, der kristenloven ble vedtatt. Men forut for disse politiske vedtakene, gikk den langvarig, kulturprosess som strakte seg over kanskje mer enn 200 år.

Vedtakene på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front.
Dette var ikke noe Olav hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet. Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000.
Begge var representanter for den misjonsstrategien som kalles «sverdmisjon», og som besto i å gi folk valget mellom dåpen og døden. Ikke så få valgte døden, og enhver kan forestille seg hvor oppriktige de var, mange av dem som valgte dåpen.

Langt viktigere var derfor den politiske strategien to andre konger fulgte, nemlig Håkon Adalsteinsforstre, også kjent som Håkon «den gode», og hans nevø Harald Eiriksson, også kjent som Harald Gråfell.
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring.
Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge.
Som konge satte han straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne. Denne var stort sett vellykket.
Rundt 950 forsøkte han derfor å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget. Det førte ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en frafallen. Han valgte kongekronen framfor den himmelske kronen, eventuelt martyrkronen, er en argumentasjon som er blitt brukt. Det er dypt urettferdig mot Håkon, både som konge og som menneske. Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av «Eirikssønnene», som var hans nevøer.
Deres far hadde vært Eirik Blodøks, som var blitt fordrevet fra makten av Håkons parti. Han ble senere konge i Northumberland i England, og ble i den forbindelse døpt. Det ble også sønnene hans.
Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem. Han fikk tilnavnet Gråfell, muligens på grunn av en kappe av sølvrevskinn som han pleide å bruke.
Harald og hans brødre var nominelle kristne.
De førte det man må kunne kalle en negativ kulturpolitikk mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men han satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.

Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene. Det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene, og en langt mer utfordrende strategi enn den kong Håkon hadde valgt.
En viktig side ved den norrøne åsatroen var at høvdingen nærmest var personlig ansvar for at det var gode år for landbruket i hans regjeringstid. Det var det i de årene Håkon var konge. Tilnavnet «den gode» henger sammen med dette, og var ikke ment som noen attest til hans karakter.
I Haralds regjeringstid var ikke høsten like god. Dette bidro til å undergrave hans og brødrenes posisjon, i tillegg at Haralds mutte og lukkede vesen gjorde ham mindre avholdt enn Håkon hadde vært med sin åpne og imøtekommende måte å være på.

At kristendommen styrket sin posisjon i folks bevissthet i de ti årene Harald Gråfell var konge i Norge, ser vi av det faktum at hans etterfølger som den sterke mann i Norge, Håkon Ladejarl, ikke klarte å utrydde kristendommen i løpet av de 20 årene han satt med makten, til tross for en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk.
Dette skyldtes ikke først og fremst de to kongene Håkon og Harald, men rett og slett den langvarige, kulturelle prosessen som hadde foregått over lang tid – trolig helt tilbake til 700-tallet, og som skyldtes kristen påvirkning både fra personer som kom til Norge og fra nordmenns møter med kristendommen på kontinentet.

Publisert i Agderposten 25. juli 2017