torsdag 19. april 2018

Når politikere skriver bøker




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


KrF-leder Knut Arild Hareide har skrevet en bok der han har samlet sine politiske erfaringer og tanker om partiets vei videre.


Forfatteren selv sier at den ikke er «et KrF-prosjekt», men et «Knut Arild-prosjekt», og at innholdet «vil være tett koblet til det jeg mener bør være KrFs vei fremover», som han sier til avisa Vårt Land.
I samme nyhetsmelding sier Hareide at dette blir en bok om hans politiske engasjement, hva han brenner for, og de utfordringene samfunnet står overfor.
Han håper boka vil kunne bidra i partiets strategiske arbeid framover.
Boka foreligger ikke ennå, så en eventuell vurdering av innholdet får vente til den er lansert og lest.
Men bare det at en politiker tar seg tid til å skrive det som sjangermessig må kunne beskrives som en debattbok, er et godt tegn.

Debattbøker
Når politikere skriver bøker, er det som oftest om seg selv og sitt liv; selvbiografier eller memoarer.
Ofte bærer disse bøkene preg av at forfatteren ønsker å definere sitt eget ettermæle, til dels i mange bind.
De tidligere statsministrene Einar Gerhardsen og Kåre Willoch er kanskje de tydeligste eksemplene på dette.
En som har vært et godt eksempel på en politiker som ga ut debattbøker mens han ennå var aktiv politiker, er Thorbjørn Jagland.
Allerede som sekretær i Arbeiderpartiet ga han ut en debattbok om Europa, og som stortingsrepresentant har han gitt ut i hvert fall tre slike debattbøker om ulike tema.
Debattbøker blir sjelden bestselgere og får også ofte kort levetid, men samtidig representerer de en form for dokumentasjon som er viktig, både «der og da», men også for framtiden.
Det fikk en statssekretær i justisdepartementet erfare på nyåret da media gravde fram en bok han hadde gitt ut i 1994.

Eksempler
Produksjonen av debattbøker signert aktive politikere har tatt seg noe opp i de senere årene.
Ap-politikere som Jonas Gahr Støre og Trond Giske har skrevet slike, det samme har KrF-lederne Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten.
Også politikere fra andre partier, både statsråder og stortingsrepresentanter, har gitt ut debattbøker.
Knut Arild Hareide er for ung til å skrive sine memoarer på lenge ennå.
Men som leder i det partiet som til enhver tid holder nøkkelen til stortingsflertallet i sine hender, er en debattbok fra ham noe man bør imøtese med spenning.


Publisert i avisene Dagen og Fædrelandsvennen fredag 20. april 2018

tirsdag 27. februar 2018

«Metoo» i litteraturen: Fra Hulda Garborg til J.F. Løvgren


Av Nils-Petter Enstad

«Metoo»-kampanjen har satt søkelyset på et fenomen som i hvert fall til tider også har preget litteraturen: Situasjoner der menn med makt bruker denne for å oppnå sex med yngre kvinner som enten beundrer dem eller er avhengige av dem. Debatten har vist at dette forekommer i praktisk talt alle typer miljøer: Politikk, idrett, organisasjoner eller menigheter.


I denne artikkelen vil to romaner som begge kan defineres inn i «metoo»-problematikken bli omtalt. Ingen av dem er spesielt godt kjent i dag, og har trolig heller ikke vært lest i nevneverdig grad på mange år. Begge vil nok kunne defineres som en type nøkkelromaner.


«Et frit Forhold»
I 1892 debuterte Hulda Garborg som forfatter med romanen «Et frit Forhold». Hun hadde da vært gift med Arne Garborg i fem år, etter at hun/de var kommet i den situasjonen som helt til vår tid ble omtalt som å «bli nødt til å gifte seg». Hun levde fra 1862 til 1934. Bok kom ut anonymt i Bergen da forfatteren var 30 år.
Hovedpersonen i «Et frit Forhold» er den unge Dina Halvorsen fra Sandefjord. Hun kommer til hovedstaden og får seg jobb i en manufakturforretning. Etter kort tid innleder hun et forhold til den gifte sjefen i forretningen.
Det er dette forholdet romantittelen er en ironisk referanse til. For selv om det i utgangspunktet er snakk om et såkalt «fritt forhold», utvikler det seg raskt til en maktkamp. Garborg ironiserer over hvor «fritt» et bohemisk parforhold blir i lengden, og boken kan dermed leses som et innlegg i datidens debatt om kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. I forholdet mellom en ung, fattig kvinne fra provinsen og en eldre, gift besteborger fra storbyen er det duket for både lidenskap og overgrep.
Dinas uskyld, naivitet og fascinasjon for det forbudte på den ene side og forretningsmannen erfarne kynisme på den andre. Det oppstår både undertrykkelse og maktbruk når representanter for to så ulike samfunnslag – kall det gjerne klasser – møter hverandre. I lidenskapen er det også et element av tragedie, i og med at barnet som blir avlet i forholdet dør.

Paralleller
Hulda Garborg selv kom også til Kristiania fra en mindre by, nemlig Hamar. Her hadde hun vokst opp hos min mor som det for den tiden uvanlige fenomen skilsmissebarn. I hovedstaden fikk hun jobb i den senere så kjente konfeksjonsforretningen Brødre Dobloug.
Parallellene blir nesten påfallende tydelige: Ung jente fra provinsen kommer til hovedstaden, får jobb i en konfeksjonsforretning og blir sjefens elskerinne.
For leseren blir fortellingen hele tiden vist fra hennes side.


«Under bann»
Mens Hulda Garborg var en ung kvinne på 30 år da hun ga ut sin bok, var frikirkeforkynneren og forfatteren J.F. Løvgren blitt 70 år da han ga ut en roman som har flere likhetstrekk med Hulda Garborgs bok.
Romanen heter «Under bann» og kom ut i 1953. Det var Løvgrens tolvte og siste bok. Forfatteren levde fra 1883 til 1959.
I motsetning til i «Et frit Forhold», er det mannen i forholdet som er hovedpersonen i «Under bann».
Forretningsmannen Erik Alling er en velstående forretningsmann i en by av ubestemmelig størrelse. Han er gift og har fire barn. Samtidig er han sentral i ledelsen av den kristne frimenigheten «Elim». Her nyter han stor tillit. Han regnes som en solid, økonomisk støttespiller for menigheten, og brukes også som forkynner.
Men han lever et dobbeltliv.

Betsy
I mange år har han hatt et forhold til en av de ansatte i forretningen sin. Det er den ugifte Betsy Ryving, en kvinne i 30-årsalderen som tilhører samme menighet som familien Alling.
I det romanen begynner, er det som måtte ha vært av følelser og eventuell lidenskap mellom de to helt borte. Likevel holder de forholdet gående på en klinisk, nesten kald måte. Alt skjer på Allings premisser. Han bestemmer når og hvor de skal møtes. Det skjer enten på hans kontor etter arbeidstid, eller på et hotellrom. Her gjennomfører de så sine samleier og skilles til neste gang.
Så blir Betsy rammet av kreft og hun får vite at hun bare har kort tid igjen å leve. Før hun dør, sender hun bud på menighetens pastor og forteller ham om forholdet til Alling.
Forfatteren framstiller dette som noe hun gjør fordi hun ikke ønsker å dø med en uoppgjort synd på sin samvittighet. Men samtidig vet Betsy Ryving hvordan menighetens ledelse vil reagere når hun forteller sin historie. Bekjennelsen blir derfor i praksis like mye en hevn over mannen som har ødelagt livet hennes, som et oppgjør med Gud. Hun gir også pastoren de brevene hun har fått fra Alling i den tiden de har vært elskere.

Konfrontasjon
Trolig har Betsy også vært klar over hvordan Alling vil reagere når han blir konfrontert med det hun har fortalt. Han nekter for alt, både i møtet med pastoren på tomannshånd og i møte med styret i menigheten. Konfrontert med ett av sine egne brev reagerer han med en teatralsk gestus der han – tilsynelatende full av forakt – kaster brevet på varmen. Neste steg er da at saken tas opp i et møte med hele menigheten der Alling får en siste mulighet til å bekjenne.
Den bruker han ikke, og dermed ender saken med at menigheten ikke bare utstøter Alling fra fellesskapet, men den nedkaller regelrett Guds forbannelse over ham. Romanens tittel skal forstås helt bokstavelig.
Etter at Betsy er død og historien kjent i menigheten, er det mange som forstår hvorfor Betsy alltid hadde et hånlig smil om munnen når Alling sto på talerstolen: Hun visste hva slags person han egentlig var.

Forsonet slutt
Løvgren var ikke fremmed for å skrive romaner som ender med forferdelse, som at den ubotferdige synder tar sitt eget liv.
«Under bann» får en slags forsonet slutt: Etter at Allings yngste sønn er omkommet ved en drukningsulykke, innser faren at forbannelsen han lever under også får konsekvenser for andre enn ham selv, og han bekjenner sin synd for menighetens ledelse.
Da har det gått flere år siden Betsy døde. Han kan igjen innta sin plass i kirkebenken, men blir aldri mer brukbar i Guds rike, som forfatteren skriver: «Stille og vemodig vandret han inn i livskveldens skygge.»

Overgriper og offer
I Løvgrens roman, og trolig også i hans oppfatning av denne typen relasjoner, er det ingen forståelse for at det i forholdet mellom Alling og Betsy er snakk om en overgriper og et offer. Slik forfatteren ser det, og menigheten han skriver om forholder seg, har begge har like mye skyld i et slikt forhold.
Slik vil ikke en moderne sjelesørger verken tenke eller handle.
Forholdet mellom Erik Alling og Betsy Ryving er et klassisk «metoo»-scenario med både aldersforskjell og maktforskjell. En eldre, gift sjef som legger an på en yngre ansatt i en underordnet stilling, med de muligheter for både avansement og sanksjoner som ligger i det, og får viljen sin.
Når det gjelder reaksjonen fra menighetens ledelse, er den relativt «moderne» med tanke på tida handlingen er lagt til. I mange sammenhenger – det være seg menigheter eller verdslige fellesskap – ville strategien vært neddyssing og til nød litt refs på kammerset. Man behøver ikke gå 65 år bakover i tid for å se slike reaksjoner.
Men i «Elim» velger man å «kaste boka» både på mannen og personen, nærmest bokstavelig.

Kontroversiell

Løvgrens romaner ble ofte oppfattet som kontroversielle da de kom ut, ikke minst innenfor hans eget kirkesamfunn. Handlingen dreide seg ofte om emner som familieplanlegging, abort, utroskap og om kristent lederskap. Mye av dette var tema det var sterke meninger om og heftig engasjement. Det kan det nok være fremdeles, men på helt andre premisser.
En annen grunn til at mange var kritiske til bøkene hans, var at de som leste dem ofte syntes de kunne kjenne igjen både folk, hendelser og miljøer i handlingen. Om en av romanene skal en lokalavis ha skrevet at «J.F. Løvgren kommer i disse dager med en bok om frikirkens menighet i (byen)».
Det er derfor grunn til å tro at også «Under bann» har en kjerne av en slik «sann» bakgrunn i seg. Gjenkjennelighet er fremdeles et tema i den litterære debatten. Det er gjerne i samtid dette er mest aktuelt. Hva som eventuelt måtte ha vært av episoder av denne typen i frikirkesammenheng for 65 år siden er det neppe noen som kan gjøre rede for i dag. Ikke er det interessant heller.
Da er det mer interessant at en gammel predikant satte seg ned og skrev en dramatisk, og på mange måter uhyggelig roman om en slik hendelse.

Litteratur:
Garborg, Hulda: Et Frit Forhold (Bergen, 1892)
Løvgren, J.F.: Under bann (Oslo, 1953)

Publisert i avisa Dagen 28. februar 2018

tirsdag 20. februar 2018

Fastetid



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?


Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?

Sju uker
Med «askeonsdag» 14. februar ble årets fastetid innledet.
Den strekker seg over sju uker, fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.
Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv. En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.

Pressmiddel
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik».
En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen.
Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten.
Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Jesus
Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang.
Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal proklamere at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap.
De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene.
«Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»

Hjertesukk
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk.
Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.
Det kan gjelde for faste også, ikke minst dersom man gjennomfører den av sur plikt og ikke ut fra et oppriktig ønske om å bli mer i harmoni med seg selv, sine verdier og sin Gud.

Publisert i Dagen 21. februar 2018 - har tidligere stått, i litt ulike versjoner, i andre aviser

mandag 12. februar 2018

Lønnkammeret


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Ord som «lønndom» og «lønnkammer» er nok gått ut av språket. I dag, da vi leste dagens tekst ved frokostbordet, merket jeg at jeg savnet dem.


I teksten vi leste, heter det «Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg» (Matt 6, 6).
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, og som ble en grunnleggende, kulturell referanseramme, viktigere enn senere bibelutgaver, heter det: «Men du, når du beder, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og bed til din Fader, som er i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare».

Det var disse ordene «lønnkammer» og «lønndom».
Jeg kan ennå huske at jeg stusset over et av versene i «Et barn er født i Betlehem» da jeg var gutt: «En fattig jomfru satt i lønn…». Fant jeg noen forklaring på hva det betydde? Eller lot jeg bare den språklige undringen ligge der?
Ordet «lønnkammer» var kanskje et vanlig ord i språket tidligere? For meg, og kanskje for de fleste som vokste opp med bibeloversettelsen av 1930, er «lønnkammeret» et sakralt rom; et hellig rom.
Det er et ord som innbyr til poesi, ja, salmediktning. Det rimer på «bønn» og det rimer på «sønn», slik Grundtvig gjorde det da han gjendiktet denne gamle julesangen fra latin. «En fattig jomfru satt i lønn/og fødte himlens kongesønn».
Ordet «lønn» er fortsatt med i Norsk Salmeboks bokmålsversjon av «Et barn er født…».
I nynorskversjonen har Bernt Støylen droppet dette verset og gått rett på at barnet ble lagt i krybben.

Også «lønnkammeret» er et ord som innbyr til poesi.
En forholdsvis godt kjent bedehussang heter «Lønnkammerkroken». Omkvedet er slik:
«Lønnkammerkroken – hellige sted
der du meg skjenker glede og fred.
Der jeg får kraft til tjenesten her
der jeg får kjenne Jesus er nær».


Språklig sett kan det godt være at «gå inn i rommet ditt og lukke døren» er en like god, og kanskje enda bedre, oversettelse av grunnteksten enn «gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør».
Kanskje er det først og fremst poeten i meg som savner lønnkammeret?
Det er et ord som hever seg over det fysiske.
Mer enn et sted, er det en tilstand.
Den amerikanske frelsesoffiseren Samuel Brengle skal ha skrevet: «I mer enn 30 år har jeg båret med meg en botsbenk i mitt hjerte. Der kan jeg alltid knele ned og utøse mitt hjerte for Herren».

Lønnkammeret var ikke først og fremst et sted han oppsøkte.
I stedet oppsøkte det ham og han bar det alltid med seg.

Men jeg savnet det ordet da jeg leste bibelteksten i morges.

Arendal, 13. februar 2018

tirsdag 30. januar 2018

«Din bok skal finne deg»


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Statssekretær Torkil Åmland (Frp) har blitt konfrontert med en bok han skrev for snart 25 år siden. I den hevdet han blant annet at «Djevelen påvirker styringen av Norge». Boka heter «Reformasjon: Guds plan for Norge» og kom ut på Livets Ords Forlag. Forfatteren var den gang 28 år.


Det var Nettavisen som fant fram til boka, noe den kristne avisa Dagen har fulgt opp og laget en sak på. Dette er kurant journalistikk både for Nettavisen og Dagen, og Åmland svarer da også relativt greit på utfordringen. Boka står for synspunkter han ikke lenger har, sier han, og som han har tatt et oppgjør med for lengst.

Reaksjonene på at Dagen skrev om boka ble som forventet: Personer som fort går i svart dersom Frp-politikere blir konfrontert med noe, gjør det også denne gangen. Apologien blir til tider nokså absurd.

Forfatter
Torkil Åmland har skrevet flere bøker i årenes løp, blant annet om Israel og FN.
Boka fra 1994 kan man finne i Bokskyen og lese om man vil.
Jeg har brukt et par formiddagstimer på det.
Boka er sterkt preget av det apokalyptiske tankesettet som ikke minst preget en del trosmiljøer både på 1980- og 1990-tallet, med en påfallende tendens til å ville demonisere alt man enten ikke liker eller er uenig i.
Så også med den åmlandske prosa fra 1994.
Djevelen nevnes flittig, og får ansvaret for det meste.
På side 29 i boka skriver den senere statssekretæren relativt hånlig om demokratiets begrensninger og andre steder i boka er han nokså bombastisk på at grensene mellom de ulike nasjonene nærmest er gudgitte.

«Oppgjør»?
Når Åmland nå hevder at han har tatt avstand fra de tankene som preget boka fra 1994, kunne det være interessant å se om det finnes dokumentasjon på dette.
I 2017 var Torkil Åmland en av bidragsyterne til boka «Kristendom og politikk», som kom ut på Lunde forlag. Her begrunner han hvorfor han har valgt Frp som sitt politiske ståsted. Dette partiet meldte han seg inn i på slutten av 1990-tallet, altså flere år etter at boka om Guds plan for Norge kom ut.
Representerer så teksten fra 2017 noe «oppgjør» med tankene fra 1994?
Både ja og nei.
Argumentasjonen er annerledes, og stemmebruken adskillig mer dempet.
Men samtidig er det mer interessant å se hva Åmland ikke skriver om i boka fra 2017 enn hva han faktisk tar opp.
I 1994 hadde han sterke meninger om partnerskapsloven; i 2017 mener han tilsynelatende ingenting som likekjønnede ekteskap.
Den verdimessige spagaten som hans partis ruspolitikk må representere for enhver kristen, nevner han ikke med et ord.
Han skriver varmt om staten Israel, men nevner ikke med et ord at han tilhører et parti som har programfestet forbud mot omskjæring.
Heller ikke partiets vedtak om å tillate aktiv dødshjelp synes han det er grunn til å nevne i ei bok om kristendom og politikk, utgitt på et kristent forlag.

Nyansering
Boka fra 1994 er skrevet av en kristelig radikal 28-åring som tilhørte en karismatisk trosmenighet.
Teksten fra 2017 er skrevet av en 51 år gammel statssekretær og stortingskandidat som har meldt seg ut av menigheten han tilhørte på 90-tallet.
De fleste av oss nyanserer holdninger og synspunkter i løpet av et kvart århundre.
Noen ganger endrer vi dem fullstendig.
Det betyr ikke at de holdningene man engang hadde og talte til dels høyt om, er uinteressante.
I 1953 ga Indremisjonsforlaget ut en liten bok på 50 sider som het «Vekkelse».
Den var skrevet av emissæren Peder Ramsrud. Boka var dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av strategier og metoder fra en 30 år gammel mann som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.
Fire år senere sluttet han som predikant; han følte seg utbrent.
Senere var han ikke aktiv i kristent arbeid, men da han i 1989 ble innvalgt på Stortinget for Frp i Oppland, ble både fortida som predikant og boka om vekkelse hentet fram igjen.
Det var han nok bare sånn passe glad for, men samtidig var dette en del av hans cv og bagasje, på samme måte som Torkil Åmlands bok fra 1994 er det.

Litteratur:
Åmland, Torkil: Reformasjon: Guds plan for Norge (1994)
Ottosen, Espen (red.): Kristendom og politikk (Torkil Åmlands bidrag) – (2017)

Publisert i papirutgaven av avisa «Dagen» tirsdag 30. januar 2018 - portrettet er lastet ned fra Justisdepartementet

fredag 22. desember 2017

«O helga natt» - Fritenkerens julesang


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes musikkanlegg og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Det er innspillingen den svenske tenoren Jussi Björling gjorde av «Adams julesang» – den de fleste av oss kjenner som «O helga natt» - et års tid før han døde. I år er det 170 år siden sangen ble til.


Når sangen ofte kalles «Adams julesang», er det en referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han var til daglig vinhandler, men skrev også dikt.
Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris.
Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle «tenke på det», men underveis til Paris begynte han å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige.
Datoen var 3. desember 1847.

Melodien
I Paris oppsøkte Cappeau komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten «Giselle».
Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert.
Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til.
Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

Teksten
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
«gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led»,

som det heter i den svenske versjonen.
I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 170 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt.
Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap i en julesang:
«Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär».

Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert.
Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var.
I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var dette så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

Utbredelse
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land.
Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight.
I hans versjon, «Oh, Holy Night», er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir «antislaveriperspektivet» utvidet ytterligere.
Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram.
En av de første plateinnspillingene sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916.
Men til tross for dens enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker.
Det er da heller ikke en sang som egner seg særlig for fellessang.
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Dette skyldes ikke minst at det var denne teksten tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) framførte da han gjorde sin innspilling av sangen. Teksten han brukte er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).

Jussi Björling
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid.
Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere.
I hans barndom turnerte faren og sønnene under navnet «Björlingkvartetten», og opptrådte i en rekke land.
Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn «O helga natt», og denne innspillingen er den som har satt standarden for denne sangen.
Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som «gjelder».
Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn «O helga natt», kun 49 år gammel.
Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk.
Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang.
Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert som kronikk i Agderposten 22. desember 2017

fredag 17. november 2017

Myten om KrF som et «borgerlig» parti



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fra KrF fikk som gjennombrudd som landsparti og fram til Lyng-regjeringen ble dannet i 1963 reserverte man seg i partiet mot å bli betegnet som et «borgerlig» parti. I valget mellom å være «borgerlig» og «sosialistisk», ville KrF framstå som et tredje alternativ; et uttrykk Kjell Magne Bondevik hentet fram igjen i sin bok fra 1994.


Ved alle valg mellom 1945 og 1961 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. I tillegg hadde Kommunistpartiet representanter i de fleste av disse periodene, uten at det betydde noe for maktforholdet i Stortinget.
Opposisjonen besto av Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet/Senterpartiet.
Uttrykket «borgerlig» som en fellesbetegnelse på disse partiene ble lansert av Høyre. De andre tre var ikke særlig komfortable med den betegnelsen, men Ap kastet seg begjærlig over den.
For dem fungerte det som en bekreftelse på den klassekampretorikken som til langt ut på 1960-tallet var en viktig del av partiets selvbilde: Arbeiderklassen mot borgerskapet.

Ny situasjon
I 1961 fikk man en helt ny, politisk situasjon. Stortinget ble delt i to nøyaktig like store blokker, 74/74, med et nytt, radikalt parti i vippeposisjon. Sosialistisk Folkeparti var blitt dannet samme vår av utbrytere fra Ap.
I stedet for den elskverdige og harmløse Emil Løvlien fra NKP, fikk man nå den offensive, aggressive og polemiske Finn Gustavsen å hanskes med.
I august 1963 stemte SF sammen med resten av opposisjonen for et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen, som dermed ble felt.
John Lyng dannet så den bredeste koalisjonsregjeringen Norge hadde hatt i fredstid av partiene H, V, Sp og KrF. Den satt i tre uker.
Etter stortingsvalget to år senere dannet de samme fire partiene regjering nok en gang, nå med Per Borten som statsminister.
Den satt i fem og et halvt år, og det var siste gang en norsk regjering var så bredt sammensatt.

Sammenheng
Det er en klar sammenheng mellom oppslutningen om KrF fra 1965 og fram til i dag på den ene siden og partiets regjeringsstrategier på den andre.
Borten-regjeringen gikk av i 1971 og ble avløst av Trygve Brattelis første mindretallsregjering.
Året etter gikk den også av, og Lars Korvald ble statsminister i en koalisjonsregjering med KrF, Sp og deler av Venstre. Denne regjeringen satt til valget i 1973.
Dette valget ble KrFs beste til da, men fordi en ny aktør, SV, også gjorde det bra, fikk Stortinget et knepent sosialistisk flertall, og Bratteli dannet nok en mindretallsregjering. Ap hadde regjeringsmakten fram til 1981, under tre ulike statsministre.
Både i 1977 og 1981 lanserte H, KrF og Sp seg selv som et regjeringsalternativ til Ap.
Valget i 1977 ble en ny suksess for KrF og i noen timer lå det faktisk an til at det skulle dannes en ny Korvald-regjering.
Valget i 1981 ble en suksess for Høyre, men nedtur for KrF. Lars Korvald var ikke lenger aktuell som statsminister, og Kåre Kristiansen, som nå framsto som KrFs «sterke mann», hadde ikke på langt nær samme appell til velgerne.
Det var han som etablerte som en slags sannhet at KrF og H nærmest hørte organisk sammen i politikken. I begge hans formannsperioder hadde det å holde sammen med Høyre førsteprioritet. Han er også en av de få KrF-lederne som har insistert på at KrF var et «borgerlig» parti. Både Korvald og Bondevik foretrakk å snakke om KrF som et «ikke-sosialistisk» parti, og etter hvert som kristendemokratisk.

Verdisaker
Gjennom hele 1970-tallet fungerte abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom Ap og de «borgerlige» partiene. Fram til 1981 hadde disse partiene et noenlunde sammenfallende syn på dette.
Hadde Lars Korvald dannet regjering i 1977, ville abortloven av 1975 sannsynligvis ha blitt reversert. Men abortsynet var under sterkt press i Høyre, og på landsmøtet i 1981 valgte Høyre å «fristille» seg i denne saken. Dermed ble det heller ingen koalisjonsregjering i 1981, noe statsminister Kåre Willoch skal ha uttrykt at han var glad til for.
Verken i 1981 eller 1985 gjorde KrF spesielt gode valg, sammenliknet med de to foregående.
Først i 1997 gjorde partiet igjen et «brakvalg», og Kjell Magne Bondevik dannet Sentrumsregjeringen. I valgkampen det året hadde det vært skarpe fronter mellom H og først og fremst Sp, men tonen var ikke spesielt hjertelig mellom H og KrF heller. Man hadde ikke lenger et felles verdisyn. Der KrF framsto som et ideologisk verdiparti, framsto Høyre som et kremmerparti.
I 2001 gjorde KrF igjen et meget godt valg. Man hadde gått til valg på en ny sentrumsregjering, men fordi Sp trakk seg ut av konseptet, ble Bondevik II dannet av partiene KrF, H og V.
Entusiasmen innad i KrF var lunken, og den var ikke større blant velgerne. I 2005 ble oppslutningen om KrF halvert, og denne nedturen fortsatte ved valgene i 2009, 2013 og 2017. Felles for alle disse valgene var at KrF både framsto som og ble oppfattet som en del av «Team Høyre». Mange av de som hadde stemt for det verdibaserte, sentrumsorienterte partiet KrF i 1997 og 2001 valgte da å gå til andre partier. Ikke minst har rollen som støtteparti for en regjering som består av Høyre og Frp kostet KrF dyrt.
Denne historiske gjennomgangen viser dermed to ting: Samarbeidet mellom KrF og Høyre kom i stand, mer som en dyd av nødvendighet enn fordi kjemien var så god. Det hører også med til bildet at det Høyre som John Lyng representerte, er et helt annet enn det Høyre Erna Solberg representerer. Ikke minst gjelder dette i verdipolitiske saker.
Det andre historien bekrefter, er at koblingen mellom Høyre og KrF er blitt en kvernstein, om ikke rundt halsen, så rundt føttene for KrF. Det viser resultatene fra samtlige valg siden 2003. Hopehavet med Frp har bare forsterket dette.

Fristilt

I denne stortingsperioden har KrF fristilt seg fra avtalen de hadde med regjeringen. I tillegg har partiet en unik vippeposisjon i Stortinget. Den kan brukes til to ting: Enten å holde Erna Solbergs regime i stramme tøyler, eller rett og slett velte regjeringen.
Tre ganger i nyere tid har relativt små partier brukt vippeposisjonen til å få fram et regjeringsskifte: SF to ganger i 1963 og Frp i 1986. Det er fullstendig i pakt med parlamentarismens lover at «vippe-partier» sikrer flertall for eller mot en sittende regjering.
KrF har ikke noen forpliktelse til å holde en blå-blå regjering ved makten eller for å holde myten om seg selv som et «borgerlig» parti ved like.
Derimot har man en forpliktelse overfor sine velgere, overfor sitt program og overfor sine ideologiske verdier.

Publisert i Dagen 17. november 2017 - har tidligere vært publisert i "Verdidebatt"