torsdag 17. desember 2015

Om Star Wars og tro: Eventyr eller lignelse?



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen


Den første setningen min yngste sønn lærte seg på engelsk, var denne: «Use the force, Luke!» Det må ha vært filmen «Et nytt håp» han hadde fått tak i, og etter hvert kunne utenat, både forlengs og baklengs.


Det er lett å finne bibelske paralleller i så vel Star Wars-universet som i mange andre store, klassiske fortellingssykluser. At fortellingene om Narnia er inspirert av evangeliet, er vel kjent. I en fortelling som «Fluenes herre» er også den bibelske påvirkningen lett å se for de fleste. Det forutsetter selvsagt at man ikke bare er kjent med disse litterære fortellingene, men også med de bibelske.
Alle de fortellingene som her er nevnt, er blitt til i en kristen kulturkrets, og skapt av forfattere som var forankret i en kristen tro.

Riddere
I Star Wars står jedi-ridderne sentralt. Det er unge menn som har gjennomgått en helt spesiell, litt hemmelighetsfull opplæring. Den opplæringen går ut på at jedi-ridderen skal kunne bruke «Kraften», men også at «Kraften» skal kunne bruke dem. På et tidspunkt valgte den kanskje dyktigste av alle jedi-riddere, Anakin Skywalker, å gå over på motstandernes side, «The Dark Side», eller «Imperiet», som styres av den onde keiseren. Etter sitt sidebytte, er Anakin Skywalker kjent som «Darth Vader». Sine kunnskaper om «Kraften» tar han med seg når han går i imperiets tjeneste.
Det er lett å tolke Darth Vader som et bilde på Lucifer, han som ifølge mytene var en lysets engel, men som ble Guds motstander. Også når det gjelder jedi-mesteren Oba Wan-Kenobi, som har lært opp Anakin og senere lærer opp sønnen Luke Skywalker, kan man bibelske paralleller, som når han i en duell med Darth Vader plutselig slukker lyssabelen og lar seg drepe.

Religion
I en interessant reportasje i Vårt Land 15. desember kan man lese at Star Wars-fortellingen er blitt utgangspunkt for en ny religiøs bevegelse. Om lag en halv million mennesker over hele verden bekjenner seg i dag som jedi-troende.
Det samme har ikke skjedd med eksempelvis Narnia-fortellingen. Det finnes – så vidt vites – ingen «Aslan-troende» menighet noe sted. Kanskje er den kristne påvirkningen i Narnia-fortellingen rett og slett for tydelig.
I Star Wars-universet er de bibelske parallellene synlige, men ofte nokså vage. Noen ganger også «gale», om man skal legge evangeliet til grunn. Som når Darth Vader i dødsøyeblikket bryter med den mørke siden og sørger for å ta keiseren med seg i døden, slik at Darth Vaders sønn, Luke Skywalker, kan berge livet.
Fortellinger som en del av den religiøse undervisning, er vel kjent. Om Jesus fra Nasaret sies det at «uten lignelser sa han ikke noe til dem»; han brukte fortellingens pedagogikk. Mange av lignelsene han fortalte er en del av verdenslitteraturen.
Forleden kveld fikk jeg likevel et lite gjensyn med min første Star Wars-erfaring; og jeg lot meg fascinere av Alec Guinnes sin karakteristiske stemme når han i det avgjørende øyeblikket kommer med sitt råd: «Use the force, Luke!»
Det var nesten som en liten andakt.

Publisert i Vårt Land 17. desember 2015

mandag 16. november 2015

Joe Hill – fagforeningsagitatoren som hentet melodier fra Frelsesarmeen



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fredag 19. november 1915 ble den 36 år gamle svensk-amerikanske fagforeningsaktivisten Joe Hill stilt opp foran en gruppe av fire menn med skarpladde geværer og skutt for et mord han høyst sannsynlig ikke hadde begått. Dette skjedde i Salt Lake City i Utah i USA.


Man kunne ikke skyte ham for hans agitatorvirksomhet, og da var et uoppklart mord kjekt å ha. Det ga ham en legende- og martyrstatus som kanskje heller ikke er helt fortjent, men som gjør at han fremdeles huskes, sammen med de mange visene han skrev. Noen av dem lever fortsatt. Mest kjent i Norden er nok den om lofferen, eller «The Tramp», som den heter på engelsk.

Melodi
Melodien til «The Tramp» er hentet fra det kristne barnearbeidets fremste klassiker: «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord». Det er et enkelt barnevers som til tider har hatt politisk sprengkraft i seg, og har det kanskje ennå: «Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt, Jesus elsker alle barna på vår jord».
I Joe Hills tekst heter det, i Fred Åkerströms svenske oversettelse:
«Tramp, tramp, tramp, gå på och trampa,
här finns ingenting att få.
När du kommer hit härnäst
åker du i mörk arrest.
Det är bäst för dig att trampa och gå på».


Enhver som har eller har hatt tilknytning til Frelsesarmeen, har også hørt denne versjonen: «Kom, kom, kom til Frelsesarme’n; kom så drita full du er…». Teksten fanger opp to særtrekk ved «Guds glade krigere», nemlig den åpne, kontinuerlige invitasjonen, og det at du kan komme som du er – om du så skulle være «drita full». Sånn sett kan man ane et slektskap med barnesangens budskap også, og at man er like elsket, uansett bakgrunn og opprinnelse.

Joel Emmanuel

Han fikk to bibelske navn da han ble døpt: Joel Emmanuel Hägglund. Han ble født i Gävle i 1879. Han utvandret til USA i 1902. Her kalte han seg Joseph Hillstrom, og etter hvert bare Joe Hill.
Han var en dyktig taler og en begavet sangforfatter, og begge disse egenskapene brukte han til å agitere for at arbeiderne skulle organisere seg. Sangene hans var skrevet på kjente melodier, tekstene var humoristiske, men med en skarp, ironisk undertone. «En pamflett, uansett hvor god den er, blir aldri lest mer enn en gang, men en sang blir lært utenat og gjentatt gang på gang», sa han.

Melodier fra Frelsesarmeen
Det var ikke tilfeldig at en sang som «The Tramp» ble skrevet på melodien til en søndagsskolesang. Joe Hill brukte ofte melodier som han hadde hørt eksempelvis Frelsesarmeens musikkgrupper framføre på friluftsmøter.
Sangen «The Preacher and the Slave» er skrevet på melodien til den kjente vekkelsessangen «In the Sweet Bye and Bye», som også er oversatt til norsk.
Joe Hills tekst er en parodi over den opprinnelige teksten, som han oppfatter som et uforpliktende løfte om at alt skal bli så mye bedre i himmelen. Linjen «You'll get pie in the sky when you die» er hentet fra denne sangen, og er nesten blitt et ordtak i seg selv.
I et av versene i sangen heter det at:
«And the Starvation Army, they play
And they sing and they clap and they pray
Till they get all your coin on the drum
Then they tell you when you're on the bum».


Hvor rettferdig en slik beskrivelse av Frelsesarmeens forkynnelse og tjeneste er, skal ikke drøftes her. Joe Hill hørte til den tradisjonen i arbeiderbevegelsens historie som mente at gode gjerninger bare bidro til å forlenge kampen for arbeidernes rettigheter. Når livet var håpløst, kunne det være trøst i tanken på at man skulle få «pie in the sky when you die».
En annen sangtekst skrev han på melodien til «(There is power in) The Blood of the Lamb», også det en kjent Frelsesarmé-sang. Joe Hills tekst heter «There Is Power in a Union». Omkvedet til hans tekst er slik:
«There is pow'r there is pow'r in a band of workingmen,
When they stand hand in hand.
That's a pow'r, that's a pow'r That must rule in every land
One Industrial Union Grand».

Justismord
I 1914 ble Joe Hill arrestert for mordet på en kjøpmann og hans sønn, kjent skyldig og dømt til døden. Rettssaken mot ham, og dommen, skapte sterke reaksjoner, både internasjonalt og langt opp i det politiske USA.
Under rettssaken var Joe Hill blitt nektet å forklare seg av domstolen. Dommeren forlangte også at han skulle bevise sin uskyld; noe som er helt uhørt i en rettsstat.
En av dem som reagerte var den døvblinde forfatteren Helen Keller. Hun skrev et brev til president Woodrow Wilson og ba ham gripe inn og sørge for Joe Hill fikk en rettferdig rettssak. At han fremdeles var svensk statsborger bidro til å gjøre saken enda mer delikat. Presidenten grep da også inn, og ba guvernøren i Utah to ganger om å utsette henrettelsen og kvalitetssikre rettsbehandlingen.
Men guvernøren var personlig overbevist om at Joe Hill var skyldig, så det var ikke mer å snakke om. Som loven i Utah ga adgang til, kunne den dødsdømte velge mellom å bli skutt eller hengt. Joe Hill valgte det første. – Jeg har blitt skutt noen ganger før og jeg tror jeg kan klare det, sa han.

Drapet
Ved daggry fredag 19. november ble han hentet ut av fengselscella og skutt. Alle de fire skuddene traff ham i hjertet, og han døde øyeblikkelig. Kroppen hans ble kremert, og asken fordelt i en rekke små skrin som ble sendt forskjellige steder, og så spredd. Ett av skrinene ble overlatt til Arbetarrörelsens Arkiv i Sverige, og i 1967 ble en urne med Joe Hills aske murt inn i den vestre veggen i Ljusgården ved Folkets Hus i Landskrona.
Joe Hills liv og død er blitt skildret i så vel bøker som filmer, og det er skrevet sanger om ham. Den mest kjente er trolig «I dramed I saw Joe Hill last Night», som Alfred Hayes skrev i 1925. Den er spilt inn på plate en rekke ganger, blant annet av Joan Baez.
Hans egne sanger huskes i liten grad. I stedet huskes han for sin skjebne, og som en av arbeiderbevegelsens martyrer. I dag er det liten uenighet om at han var offer for et justismord.

lørdag 24. oktober 2015

Ost og misjon - Om Tor Edvin Dahl og Synnøve Finden


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



La meg starte med å være litt personlig: Jula 1973 fikk jeg Tor Edvin Dahls gjennombruddsroman «Guds tjener» i gave. Jeg husker jeg leste den i løpet av én, til nød to romjulsnetter. Selvfølgelig en helt uforsvarlig lesemåte av en såpass omfattende og sammensatt roman, men fortellingen bare dro meg med. Selv var jeg den gang en ung, nylig ordinert offiser i Frelsesarmeen, men med en lidenskap for litteratur som har fulgt meg siden.





Bakgrunn
Noe av det som gjorde at jeg hadde ønsket meg akkurat den boka til jul, var at den handlet om forfatterens oppvekst i pinsebevegelsen. Jeg ante – og fikk bekreftet i løpet av de to romjulsnettene – at oppvekst i kristne vekkelsesmiljøer har mange fellestrekk, enten dette heter Frelsesarmeen eller pinsebevegelsen.
Senere har Dahl skrevet flere romaner åpenbart er inspirert av den samme bakgrunnen. Her kan nevnes «Miraklenes år» (2008) og «Abrahams barn» (1982). Han har også skrevet eller vært medforfatter i flere sakprosabøker om pinsebevegelsen, så som biografien «Broder Åge» (1980), den mer analyserende «Aage Samuelsen. Ildvitnet, gjøgleren, mennesket» (1996, sammen med Jon Gangdal) og analysen av pinsebevegelsen «Fra seier til nederlag. Pinsebevegelsen i Norge» (1978, sammen med John-Willy Rudolph).

Produktiv
Tor Edvin Dahl ble født i 1943, og kom med sin første bok i 1968. Det var novellesamlingen «En sommer tung av regn». Han er en svært produktiv forfatter, gjerne med flere utgivelser hvert eneste år, og har vært innom det som finnes av litterære sjangre – det eneste unntaket ser ut til å være lyrikk.
I løpet av årene fra 2006 til 2010 skrev han ikke mindre enn tre bøker om det samme temaet, nemlig ostefabrikken Synnøve Finden, som hans mormor var med på å starte i sin tid. Det begynte med romanen «Basunen» (2006), fortsatte med «En verden av kvinner – og andre sannferdige historier» (2007), og ble avrundet med «Min bestemor elsket Synnøve Finden. Familien og ostefabrikken» (2010).

Romanen
Romanen «Basunen» kom samme år som norsk pinsebevegelse kunne feire sitt 100-årsjubileum. Jeg leste boka den gang som et interessant apropos til nettopp det jubileet. Det var en roman om fromhet og gründerskap i skjønn forening, om to kvinner som staret en kommersiell virksomhet med et klart og uttalt ønske om å skaffe midler til misjonsarbeidet.
Misjonsideen deres, som var å starte et kristent plateselskap, viste seg å bli en kommersiell suksess. Selskapet produserte kun kristen musikk, og ble etter hvert litt av en maktfaktor i pinsebevegelsen.
De to kvinnene bak plateselskapet er den unge enken Magda Reber og den noe eldre Sigrid Ravnegård. Magda har dessuten en liten datter som heter Ruth. Disse tre bor og arbeider sammen, og bygger opp en virksomhet som fra et forretningsmessig synspunkt er en suksess, fra et misjonsstrategisk synspunkt en velsignelse, men fra et mellommenneskelig synspunkt kanskje litt blandet. Takket være både den økonomiske og strategiske suksessen, får nemlig de to kvinnene en maktposisjon i menigheten og bevegelsen som de i hvert fall ved noen anledninger direkte misbruker.
Forfatteren selv presiserer i et etterord at romanen ikke på noen måte er historisk. Det første, kristne plateselskapet i Norge ble ikke etablert før etter krigen. Menigheten som er utgangspunktet for plateselskapets virksomhet eksisterer ikke i den virkelige verden, og har heller aldri gjort den. Den er plassert i Møllergata i Oslo, der det har vært atskillig kristen virksomhet i årenes løp, men ingen pinsemenighet.
Etter krigen ble det etablert flere kristne plateseselskap. Både indremisjonen, pinsebevegelsen og Frelsesarmeen produserte plater. Disse var ofte i såkalt EP-format (forkortet for «Extended Playing Time»), med to sanger på hver side i stedet for bare én. Iblant kunne det være tre spor på hver side også. EP-platene var bare litt dyrere enn singelplatene, og dermed fikk man «mer musikk for pengene». Det var nok særlig kristne plater og barneplater som kom i EP-format, men en ikonisk utgivelse som «Magical Mystery Tour» med The Beatles kom som EP i 1967, med tre sanger på hver side.
Som roman er «Basunen» langt fra den beste Tor Edvin Dahl har skrevet.
I likhet med de andre romanene hans fra pinsebevegslens indre liv, kommer heller ikke denne i nærheten av «Guds tjener». I denne sammenheng er den mest interessant som en forstudie til de to neste bøkene om det samme tema. For om romanen handlet om et plateselskap, forsto man som leser at dette egentlig var et forsøk på å fortelle historien om ostefabrikken Synnøve Finden.

To kvinner
Utgangspunktet for så vel bøkene som ostefabrikken, var møtet mellom to kvinner.
Den ene var den unge enken Pernille Holmen, som bodde sammen med sin datter Evy i vaktmesterleiligheten til menigheten Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 38 i Oslo. En dag ringer det på døren. Utenfor står en grovbygd kvinne – hun heter Synnøve Finden. Hun flytter inn hos den lille familien. Hun er allerede en godt voksen dame på dette tidspunktet. Hun var enslig og hadde arbeidet en rekke steder. Alle steder fikk hun gode attester som en arbeidssom og samvittighetsfull dame. Blant annet har hun arbeidet med ost, og nå hadde hun fått en idé: Hun ville utfordre Meierisamvirket og lage sin egen pultost.
Fabrikken ble en suksess. For de to gründerne var ikke fabrikken bare en forretningsidé, men et misjonsprosjekt. Store deler av overskuddet ble brukt til å støtte misjonærer i andre land og evangelister i eget land. Samtidig var det viktig at alle som ble ansatt måtte være aktive i en menighet, og det ble holdt andakt med de ansatte hver dag.
Det er korte historiske og ideologiske linjer mellom bondegutten Hans Nielsen Hauge, som brukte tida til å strikke mens han gikk fra grend til grend og holdt møter, og som startet bedrifter og virksomheter over hele landet i årene rundt 1800, og de to kvinnelige pinsevennene som startet osteproduksjon i Oslo rundt 1930.
Kristent gründerskap har lange tradisjoner.
Men de to kvinnene kjører et forholdsvis tøft regime, både i bedriften og familien. Begge, men særlig Pernille Holmen, forfatterens bestemor, har en klar tendens til å oppfatte seg selv som forvaltere av Guds vilje både når det gjelder forretninger og privatliv. Det får ikke minst Pernilles datter Evy merke.
Samtidig var de to kvinnene så mektige at ingen våget å konfrontere dem med det upassende i at de ikke bare delte soverom, men også seng gjennom mesteparten av sine år sammen. Dahl skriver det ikke rett ut, men det er vanskelig å lese særlig den siste boka annerledes enn at det må ha vært et lesbisk forhold mellom de to fromme misjons- og forretningskvinnene.

Drama
Mer enn en bedriftshistorie, er bøkene om Synnøve Finden fortellingen om et menneskelig drama på høyt nivå. Det er et drama som egentlig aldri kom helt til overflaten, men som putret og putret under det lokket som de to mektige og selvrådige kvinnene la over den. For som nesten alle som er sikre på at de har rett og vet best, kostet det både Synnøve og Pernille svært lite å overkjøre andre mennesker, slik i de mest personlige forhold. Ikke minst gjaldt dette i forhold til Pernilles datter Evy og hennes mann Josef, forfatterens foreldre.
Josef Dahl var gutten som ventet trofast i kulissene til det ble hans tur.
Han var ansatt som sjåfør hos Synnøve Finden, og han og Evy hadde nok sett litt til hverandre, uten at det ble mer ut av det. For det var en helt annen som var Evys store kjærlighet. Feilen med ham, slik Pernille så det, var at han hadde egne meninger. Derfor ble han satt på porten, mens Josef, som den engstelige, forsiktige mann han var, ble hentet inn i varmen. Svigermoren visste at han kunne hun styre.
Karakteristikken «velgjørende tyrann» får et helt annet innhold i møtet med Pernille Holmen. Selv etter at hun var død, og Josef var blitt fabrikkens disponent, beholdt hun makten over ham. Når så ingen av de to sønnene til Evy og Josef var interessert i å drive fabrikken, endte det med at den ble solgt ut av familien.
Det er noe strindbergsk, for å bruke en klisjé, i det forholdet mellom generasjonene i familien som skildres i denne boka. Hvor nødvendig det er med disse til dels nokså detaljerte beskrivelsene, er jeg som leser usikker på. Til tider blir det noe påtrengende ved det, nesten litt innvaderende.

Far og sønn
Forholdet mellom faren og hans sønner er et drama på flere plan. Det er både et generasjonsdrama og et religiøst drama. Som eksempel kan nevnes når forfatteren, som tredje generasjons pinsevenn og vekkelsens barnebarn, velger litt andre standarder for hva som er akseptabel, kristen livsførsel. Og fordi forholdet til ulike kulturytringer, og til tobakk og alkohol, hadde så stor symbolverdi i foreldregenerasjonen, og nærmest fikk status som salighetskriterier, skapte det en fordekthet og falskhet i kommunikasjonen mellom generasjonene, ikke minst mellom far og sønn.
Når svigermor omsider er borte, blir Josef Dahl sjef og disponent for ostefabrikken, i hvert fall på papiret. Men det virker som det fremdeles er den gamle som styrer. Også i familien ønsker faren å innta en slags høvdingrolle, men slik jeg leser sønnens bok, ble han ikke tatt helt på alvor i den rollen heller. Det virker ikke som konflikten – for det må ha vært en konflikt! – mellom far og sønn noen gang fikk komme til overflaten.
Dramaet forblir derfor stort sett et taust drama. Ting blir ikke sagt med rene ord, kanskje ikke antydet en gang, og alt dette usagte blir liggende som en verkebyll den dagen faren er borte.
Både som far og sønn skaper det både sorg og smerte å lese om denne konflikten. De fleste av oss som har mistet sine fedre føler vel at det var ting vi aldri fikk snakket ut om, og som vi kanskje ikke ønsket å snakke om den gang de levde. Men i dag er det som en ubehandlet skade, et arr vi ikke helt husker hvordan vi fikk.

Dedikasjon
La meg knytte tråden tilbake til romanen «Guds tjener», som ble mitt første møte med Tor Edvin Dahls forfatterskap.
Denne boka var tilegnet hans foreldre, Evy og Josef Dahl. De var begge nevnt med navn i dedikasjonen.
Når jeg nå har lest det Dahl skriver om sitt forhold, ikke minst til faren, dukker denne dedikasjonen opp igjen i tanken. Hva lå bak en slik hilsen fra en forfattersønn til sine foreldre i en bok som handlet om det miljøet de hadde latt ham vokse opp i? En takk? Eller et rop om å bli sett? Om å bli lest?
Fremdeles finner man Synnøve Finden-produkter i hyllene i norske dagligvarebutikker. Men fabrikken er ikke lenger i familien Dahls eie.
«Hva gikk galt?» spørres det på baksiden av omslaget.
Når det gjelder bedriftshistorien, er svaret trolig at tida hadde løpt fra det forretningskonseptet som fabrikken representerte, og at denne prosessen ble forsterket ved at det ikke lenger var interesse i familien for å drive videre.
Når det gjelder det menneskelige dramaet, der også mye gikk galt, må den enkelte leser vurdere dette for seg selv.

Litteratur:
Tor Edvin Dahl:


GUDS TJENER
Roman
Gyldendal Norsk Forlag, 1973

BASUNEN
Roman
Cappelen 2006

EN VERDEN FULL AV KVINNER
og andre sannferdige historier
Cappelen 2007

MIN BESTEMOR ELSKET SYNNØVE FINDEN
Familien og ostefabrikken
Kagge Forlag 2010

tirsdag 13. oktober 2015

Poeter på Løvebakken


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Vårt Land etterlyser mer poesi i framleggelsen av statsbudsjettet spesielt og den politiske debatt generelt – slik leser i hver fall jeg reportasjen i avisa lørdag 10. oktober.


Noen klassiske sitater, det være seg fra poesien eller prosalitteraturen, er alltid med på å lage en litt høyere himmel over selv det mest traurige foredrag – utfordringen er selvsagt å finne sitater som ikke er altfor oppbrukt allerede. En kjent strofe signert Arnulf Øverland er nok inne i denne kategorien, og kan med fordel legges til side.
Det har ikke vært noen overflod av poeter og diktere på Stortinget i historiens løp. En av dem blir nevnt i reportasjen: Marie Lovise Widnes, som representerte SV i Møre og Romsdal fra 1989 til 1993. I perioden 1954-57 var hun vararepresentant for Arbeiderpartiet fra samme fylke.

Salmediktere
Blant poetene på Løvebakken finner vi også to salmediktere.
Nils Lavik fra Hordaland (bildet) skrev sin inn i den politiske historien som KrFs første stortingsrepresentant etter at han ble valgt inn i 1933. I perioden før hadde han vært vararepresentant for Venstre.
Han har to tekster i Norsk Salmebok 2013; en original tekst og en oversettelse.
«Eg lyfter mitt auga, min Frelsar, til deg» (nr. 493) er skrevet i 1913, mens «Langt bortom rømd som blånar» er oversatt fra svensk i 1939. Den svenske teksten ble skrevet av Augusta Lönborg i 1895.
I Norsk Salmebok 1985 hadde han to oversettelser til, begge fra svensk. Den ene var «Opna hjartans dør», som frelsesoffiseren August Storm skrev i 1908, og den andre var en oversettelse til nynorsk av Lina Sandells kjente sang «Tryggara kan ingen vara».
Den andre «løvebakke-salmisten» har en lang større produksjon, og er representert i Norsk Salmebok 2013 med fem egne tekster og ti oversettelser.
Per Lønning representerte Oslo Høyre på Stortinget fra 1958 til 1965, og ble senere biskop i Borg og Bjørgvin.
Blant hans tekster kan nevnes «Brød for verden lot du vokse» (nr. 714) og «Gud, i en tid da alle krefter røynes» (nr. 735).

Publisert i Vårt Land 14. oktober 2015

PS. Jeg kunne vel ha føyd til Per Ramsrud, som representerte Frp i Oppland fra 1993 til 1997, og hans tekst "I Romerbrevet åtte", men denne teksten står ikke i Norsk Salmebok eller noen annen sang- eller salmebok. DS

onsdag 23. september 2015

Bedehuset og Folkets Hus


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Knut Hamsun skrev i sin tid om Kristiania at det var en by ingen forlot uten at den hadde satt merker på en. Det samme kan sikkert sies om mange byer – ikke minst om byer der man har vokst opp. Forfatteren, filosofen og forleggeren Tore Stubberud vokste opp på Borgenhaugen i Sarpsborg. I romanen «Råtten sol» fra 2008 skriver han om noen av de merkene denne oppveksten satte på ham.


Jeg leste «Råtten sol» da den kom, og jeg leste den som en morsom bok med en trist fortelling. Kanskje kan den leses som en trist bok med en morsom fortelling også – faktum er at humring og ettertanke føles ad gjennom hele romanen, som har St. Hans-dagen i 1957 som et slags fokus. Da var så vel forfatteren Tore Stubberud som fortellingens Tore Stubberud en gutt på ti år.

Akse
Menneskene som bodde på Borgenhaugen i 1950-årene hadde to steder der de kunne hente en slags trøst og styrke. Det var enten «Betlehem» eller «Fremtidsborg» – det var enten bedehuset eller Folkets Hus. Nå er ikke aksen mellom kristenfolk og arbeiderbevegelse ukjent, verken i Østfold som fylke eller Sarpsborg som by. Ikke var det vanntette skott mellom dem heller, men slik Tore Stubberud skildrer det, var det to typer fellesskap man fant der, to typer løsning på livets store spørsmål.
Slik de to miljøene skildres i denne boka, var det på «Betlehem» at det var høyest under taket og hvor aksepten for å være seg selv var størst. Hit kunne mannfolkene komme og snakke sammen om det som plaget dem – som de sterke smertene i testiklene (det var nok ikke det ordet de brukte!) som man fikk når man hadde jobbet i fabrikken over tid.
Her kunne de vedstå seg både smertene og bekymringene rundt det – på «Fremtidsborg» ville det å nevne noe slikt var en sikker måte å bli mobbet på. Og det var fra miljøet på «Betlehem» man gikk rundt og delte ut mat og klær til de som manglet det.
I sum kan det sies slik: På Fremtidsborg snakket man om solidaritet – på Betlehem praktiserte man det.

Kvinnene
De «nabokjerringene» som Gro Harlem Brundtland etterlyste i sin tid, var til stede så det holdt på Borgenhaugen i 1950-årene. Dette var husmødrenes store tidsalder. Det var ikke noe mål for arbeiderbevegelsen i 1950-årene at kvinner som hadde mann og barn skulle ut i lønnet arbeid. Tvert om var de et sentralt krav i lønnsforhandlingene at en mann skulle tjene nok til å forsørge en familie.
Kvinnene representerte det moderlige og varme, men også ansvaret og noen ganger rett og slett makta. På lønningsdagen sto de oppmarsjert i sine golfjakker og tok imot mennene etter hvert som de ble spydd ut av fabrikkporten. De skulle sikre seg lønningsposen før alt for mye av den forsvant i kortspill og dram. En som hadde sviktet på det punktet, fikk aldri anledning til å glemme det.

Fabrikken

Det å ha en jobb i 1950-årenes Sarpsborg var ensbetydende med å være ansatt på Borregaard. Fabrikken var ikke bare en verden, men et univers i seg selv. Fra 1870-årene av hadde Borregaard nærmest støvsugd bygdene i Østfold for unge menn. Fra Tore Stubberuds egen slekt i Trøgstad havnet flere unge menn i fabrikken – blant annet bestefaren, som er en slags gjennomgangsfigur i boka.
Å ha fått jobb på fabrikken, var å være sikret for framtiden. En ung jente på Borgenhaugen kunne derfor med forholdsvis stor sinnsro la seg besvangre av en gutt med fast jobb – fikk den sommerlige flørten følger, tok gutten ansvar. Moralkodeksen tillot ikke noe annet.
Men fabrikken var ikke bare trygghet. Det verserte dramatiske fortellinger om unge menn som fikk armer og fingre knust i maskinene, eller som rett og slett falt ned i en av de store kjelene, og ble en del av papiret. Det som måtte finnes igjen av biologisk materiale - en beinsplint, ei tann - ble samlet og lagt i små esker, såpass at man hadde noe å begrave.
Og noen klarte ikke å være på fabrikken. De flyktet. Da fantes det to fluktruter: Galskapen eller fylla.

Arbeiderroman?
«Råtten sol» går på mange måter inn i samme tradisjon som for eksempel Kjartan Fløgstads «Dalen Portland» eller «Østre linje» av Atle Næss – den skildrer menneskene rundt en stor industribedrift som på godt og vondt preger et helt lokalsamfunn, enten dette heter Sauda eller Askim.
Denne effekten var i hvert fall ikke mindre i Sarpsborg. Samtidig kan man nok få assosiasjoner til skildringer av russiske livegne i tsartiden, der mennesker ble en handelsvare, slik Nicolai Gogols roman «Døde sjeler» beskriver.
Det er ingen grunn til å lage nostalgisk romantikk av 1950-tallet og de utfordringene hverdagsmenneskene – «arbeidsfolk» - møtte, det være seg sosialt eller på det private plan.
Det var krevende år, selv om det også var år da pilene pekte oppover: Gjenoppbyggingen gikk sin gang, og arbeidsløsheten var for alle praktiske formål avskaffet.
Menneskene på Borgenhaugen – og de fleste tilsvarende borgenhauger – var ikke gründere. Men de fleste av dem hadde en stayerevne og stayerkraft som vår tid kunne trenge mer av. Inspirasjonen til dette fant de ofte gjennom en pendling mellom bedehuset og Folkets Hus.

Publisert i Dagen 23. september 2015

torsdag 10. september 2015

«Bedehuspartiet»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Skal kommunen styres fra bedehuset, nå?» Replikken falt under et intervju ei lokalavis hadde med en ordførerkandidat fra Arbeiderpartiet. Foranledningen var at det lokale KrF-laget eksplisitt hadde lansert sin førstekandidat som ordførerkandidat, for første gang i lokallagets historie.


Kommentaren er interessant som uttrykk for en fordom som det aktuelle intervjuobjektet neppe har vært alene om. Hadde noen snudd på problemstillingen og spurt – med adresse til Arbeiderpartiets ordførerkandidat - om det var så at kommunen heretter skulle styres fra Folkets Hus, hadde man neppe forstått ironien, enn si problemet. I mange kommuner med mangeårig Arbeiderparti-dominans har det snarere vært en beskrivelse av den reelle situasjon. Ordførere var noe man hentet fra «maktpartier» som Høyre, Arbeiderpartiet eller til nød Senterpartiet.
At en politiker med bakgrunn i bedehuset skulle kunne bli ordfører, var derfor en tanke som enten måtte latterliggjøres eller hånes, eller helst begge deler.

Forbindelser
Det finnes fremdeles de som både beskriver og avskriver KrF som et «bedehusparti». Det er verken ment som attest eller anbefaling, men som en måte å marginalisere partiet på. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan hente mye nyttig kunnskap ut av å se på forholdet mellom KrF og «bedehuset», med dets sterke og svake sider.
Det har alltid vært naturlige forbindelseslinjer mellom den politiske bevegelsen Kristelig Folkeparti, og det organiserte kristenfolket. Og selv om KrF er blitt omtalt som «Bedehuspartiet» i bestemt form entall, finnes også andre partier representert blant den delen av «bedehusfolket» som har vært politisk aktive. Religionsosiologen Olaf Aagedal har sett på dette i sin bok «Bedehusfolket. Ein studie av bedehuskultur i tre bygder på 1980- og 1990-talet» (Trondheim, 2003). De tre bygdene er alle vestlandsbygder, og undersøkelsen lar seg ikke uten videre overføre til alle deler av landet. Samtidig er det paralleller i de fleste fylker til de tre typene bygder.

Pluralisme
I disse tre bygdene var det i perioden 1945-99 i alt 301 «bedehusrepresentanter» i kommunestyrene. Av disse var 207 valgt inn fra KrF. Det tilsvarer 69 prosent. Denne andelen økte utover i perioden. På 1960-tallet var to av tre bedehusrepresentanter valgt fra KrF, mens på 1990-tallet var det tre av fire. Samtidig går det fram av Aagedals undersøkelse at den religiøse pluralismen i KrF blir større i løpet av han har sett på. Fram til 1970 var 98 prosent av KrF-representantene i de tre kommunene undersøkelsen omfatter folk med tilknytning til bedehuset. På 1990-tallet er denne andelen sunket til 83 prosent. I KrFs kommunestyregrupper sitter det også folk som hører til andre kirkesamfunn eller organisasjoner enn de klassiske «bedehus»-foreningene. KrF kan med stor rett beskrives som landets bredeste, økumeniske fellesskap. Her finner man alle «varianter» av kristentroen.

«Bekjennelsesplikten»
Etter mange års heftig debatt vedtok KrFs landsmøte i 2013 å oppheve den såkalte «bekjennelsesplikten».
I stedet fikk man en verdiparagraf som slår fast at partiets politikk bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret, at KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter, og at alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på dette. Dette vedtaket skapte langt mer støy enn det fortjente.
All erfaring viser da også at det er mange politisk aktive som har en kristen bekjennelse uten at de av den grunn støtter KrF. De som sier at det er flere kristne utenfor KrF enn i partiet har derfor et relevant, om enn nokså billig, retorisk poeng.
De historiske erfaringene med «bekjennelsesplikten» har vært blandet. I noen lokalmiljøer fungerte den mer som en bedehusparagraf enn som en «Jesus-paragraf». Det er flere eksempler på at folk som ikke tilhørte «bedehuset» eller Den norske kirke følte seg frosset ut eller oversett i det lokale KrF-miljøet qua religiøs tilhørighet. Slike fortellinger er blitt færre etter hvert som KrF mer er blitt en politisk bevegelse og mindre av et oppbyggelig fellesskap. Samtidig har både retorikken og standpunktene endret seg mer i en verdibasert, prinsipiell retning, og mindre mot det bastante og «profetiske».

Relevant
I årenes løp har det dukket opp flere nye partier som ønsker å framstå som mer «kristelige» enn KrF. Oppslutningen om slike partier har alltid vært i promiller, og det velgertapet KrF har hatt i forhold til brakvalgene i 1997 og 2001, har ikke gått til disse partiene.
Veien til økt oppslutning for KrF vil derfor ikke være å bli mer «bedehusaktig», men at partiet klarer å sette navn på politikkområder som treffer verdibevisste mennesker, og med løsninger som oppfattes som relevante.
I 1997 var verdidebatten en slik sak.
Når slike saker dukker opp, er det fremdeles mange viktige impulser å hente fra blant annet bedehusene.

Publisert i Dagen på valgdagen 14. september 2015

torsdag 3. september 2015

Gud er ikke hevnens Gud




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen


I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».


Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten).
Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.

Også terrorhandlingene 22. juli 2011 er blitt satt inn i et slikt perspektiv; sist i en obskur bokutgivelse med tittelen «22. juli-profetien». Boka er stort sett blitt møtt med avsky og hoderisting av ansvarlige mennesker i kristen-Norge, men noen har trykket den til sitt bryst: Predikanter på karismatikkens ytterste venstre fløy, en svært forhenværende stortingsrepresentant og selvsagt den før omtalte TV-predikanten. «Budskapet» - om man kan bruke et slikt ord – i boka, er at terrorhandlingen på Utøya var en form for Guds straff for Norges – og særlig Arbeiderpartiets – «svik» mot Israel. Derfor ble unge mennesker av ulike religioner meid ned av en gal mann med våpen.

Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp. Men jeg kommer ikke til rette med de utfordringene dette er for min tro ved å dytte ansvaret over på Gud.

Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» eller «straffe» ved å utslette titalls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!

Stedfortredende lidelse og stedfortredende død er sentrale begreper i den kristne tro, men det var en stedfortredende lidelse og død som Gud selv tok på seg gjennom sin sønn Jesus Kristus.

En forkynnelse om «hevnens Gud» har rett og slett ingen plass i det kristne evangelium. Det kristne evangelium er at når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Det kristne evangelium forteller at når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem.

Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»

Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

La ingen noen gang innbille deg noe annet!

Publisert i Agderposten 4. september 2015

mandag 17. august 2015

Far Noa satt på Arkens dekk





















Far Noa satt på Arkens dekk,
og sola var så het.
Da fikk han se en liten sky
og tenkte: Nå jeg vet
at skyene vil samle seg
og regn vil strømme ned.
Han åpnet døra til sitt skip
og ropte: Følg nå med!

Og alle dyr spaserte inn
i Arken, to og to.
Men folket sto og stirret kun,
og mange sto og lo.
De ropte: Noa, er du sprø?
Se, himmelen er blå,
og selv om skyer samler seg,
vi trenger regnet nå.

Jo, skyene de samlet seg,
så himmelen ble svart.
Da åpnet alle sluser seg
og dekket jorden snart.
Ja, skog og dal ble fylt med vann
man hørte bølgens brus.
Ved Arkens ror sto Noa, han,
og passet Arkens kurs.

17.08.2015 -
Tekst: Nils-Petter Enstad

fredag 24. juli 2015

Avholdssak i 120 år: Begynte som et kristent opprør


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I år er det 120 år siden Avholdsfolkets Landsråd ble dannet som en sammenslutning av en rekke ulike avholdsorganisasjoner. Siden 2003 har dette rådet het Actis. Starten i 1895 kom flere tiår etter at selve avholdstanken i Norge begynte som et kristent opprør mot alkoholens skadevirkninger, både sosialt, menneskelig og åndelig. Kvekeren Asbjørn Kloster fra Stavanger (bildet) regnes som avholdsbevegelsens «far» i Norge.


Allerede på 1830-tallet hadde ledende personligheter i Norge sett at man måtte gjøre noe med et sterkt økende alkoholmisbruk i landet. Forbruket hadde økt voldsomt etter forbudet mot hjemmebrenning var blitt opphe¬vet. I byene var dette blitt opphevet allerede i 1792. På landet ble det opphevet i 1816. Hensikten med dette vedtaket var å fremme potetdyrkingen. Poteten var et nytt bekjentskap i begynnelsen av 1800-tallet, og ble blant annet brukt til å lage brennevin av.

Måtehold
Men selv om potetdyrkingen tok seg opp, ble mesteparten av det man dyrket brukt til å lage brennevin. Følgen ble at mange gårdsbruk forfalt, og at antallet lovbrudd og voldshandlinger foretatt i fylla økte voldsomt. I 1836 ble de første måteholdsforeningene stiftet som en reaksjon mot dette. En av dem som gikk inn for dette, var presten Nicolai Wergeland. Hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, formulerte kort før sin død i 1845 et epigram som senere ble litt av et motto for avholdsbevegelsen. Epigrammet ble ett av de siste bidragene Henrik Wergeland skrev i folkeopplys¬ningens tjeneste, og lød slik: «Vekk med Fylla! Boka, men ikke Flaska på hylla».
Henrik Wergeland hadde ry som litt av en begersvinger, men han hadde ikke noe problem med å innse at fylla, mer enn noe annet, bidro til å holde folk nede, både sosialt og menneskelig. I tidsskriftet «For Arbeiderklassen» hadde han argumentert sterkt for en måteholdslinje i forhold til alkohol.

Utilstrekkelig
Kvekeren Asbjørn Kloster (1823-76) innså imidlertid at måteholdslinjen var utilstrekkelig dersom man virkelig ville komme drikkeondet til livs. Han mente at totalavhold var det eneste logiske og konsekvente standpunktet å ta.
I 1859 formulerte han prinsippene for totalavhold. Ideene til dette hentet han blant annet fra IOGT-bevegelsen, som var blitt grunnlagt i England i 1851. Fra England hadde Asbjørn Kloster også fått impulsene til sitt kvekerske livssyn.
I 1875 stiftet han «Det Norske Totalafholdsselskab», som fremdeles er i virksomhet. Året etter døde han, 53 år gammel.
Flere av de kristne vekkelsesbevegelsene som oppsto i siste halvdel av forrige århundre, stilte krav om totalavhold til sine medlemmer. Det gjaldt blant annet Frelsesarmeen, som hadde mye av sin viktigste arbeidsmark blant mennesker med alkoholproblemer. Frelsesarmeen var også blant de første kristne organisasjonene som startet et organisert hjelpearbeid blant alkoholikere. Senere er bevegelser som Blå Kors og Evangeliesentrene kommet meget sterkt på banen.

Politikk
Det var også avholdssaken, og kampen mot rusmidler, som fikk kristenfolket til å engasjere seg i politisk arbeid. Fra 1898 og helt fram til kommunevalget i 1937, var ikke uvanlig at avholdsbevegelsen og kristenfolket stilte lister til lokalvalgene. Flere steder het listene ting som «Avholds- og kristenfolkets liste».
I hovedstaden ble kjente, kristne personligheter som T.B. Barratt og Othilie Tonning valgt inn på slike lister i henholdsvis 1898 og 1908, mens den senere så kjente «røde prest» Ragnar Forbech ble valgt inn på en slik liste i Fredrikstad i 1925. Både Tonning og Forbech ble også valgt inn i de respektive formannskapene.
I 1907 ble det dannet et landsomfattende parti som het «Det norske avholdsparti». Leder for partiet var Sven Aarrestad, som samtidig var stortingsrepresentant for Venstre. Partiet stilte ikke liste ved noe stortingsvalg, men utgjorde samtidig en betydelig tverrpolitisk fraksjon innad i Stortinget. Etter valget i 1915 hadde denne gruppen 62 medlemmer, mens 34 andre erklærte seg enige i avholdsbevegelsens program uten å slutte seg til gruppa.. Det vil si at i alt 96 av 123 stortingsrepresentanter sto på avholdsbevegelsens program i alkoholpolitiske spørsmål.

Solidaritet
Også i arbeiderbevegelsen har avholdsstandpunktet vært regnet som en selvfølgelighet helt fram mot vår egen tid. Martin Tranmæl begrunnet det utfra en solidaritetsholdning, og sa at han var avholdsmann i solidaritet med barna og ektefellene til dem som led under farens og mannens (det var som regel ham!) drikking. Fremdeles er det behov for en slik tranmælsk solidaritet: Nøktern forskning viser at omkring 180- 230.000 barn og unge i Norge dag¬lig betaler prisen for at den ene eller begge foreldrene har alkohol¬problemer. Ideen om alkoholfrie soner der barn og voksne er sammen, trenger stadig å holdes blankt og skinnende.
Etter mer enn 100 år med avholdsarbeid i Norge kan det se ut som totalisttanken sliter i motvind. Verken i de kristne miljøene eller i arbeiderbevegelsen er dette en selvsagt holdning lenger. Det er beklagelig av flere grunner. I møtet med folk som sliter med sitt forhold til alkohol, representerer totalavholdet et langt mer troverdig forbilde og eksempel enn en bokstavelig talt flytende måteholdlinje.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 24. juli 2015

fredag 3. juli 2015

Rottefanger og barnekorstog



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I spalten «Det hendte» (NTB/Agderposten 26. juni) fortelles det om «Rottefangeren fra Hameln», en legende fra middelalderen som blant annet er blitt videreført gjennom Brødrene Grimms eventyr.


At fortellingen, slik den er kjent i dag, er uhistorisk, er det ingen tvil om. Når det gjelder opprinnelsen til den, er det flere teorier.
Det som lenge ble betraktet som den mest sannsynlige opprinnelsen til legenden, er fortellingen om det såkalte «Barnekorstoget» i 1212.
Korstogene hadde startet i 1095 etter at pave Urban II hadde utfordret vestens fyrster til å «befri» Jerusalem fra muslimene. I juli 1099 klarte styrkene fra Europa å erobre byen, og det ble opprettet et kristent kongedømme i Jerusalem.
Hundre år senere var hele prosjektet blitt en politisk og militær hengemyr både for de europeiske statene og for den katolske kirke.
I denne situasjonen skal en 12 år gammel gjetergutt fra den franske landsbyen Cloyes ha fått en visjon om han skulle lede en gruppe barn som skulle befri «Herrens grav». Gutten het Stefan. Samtidig hadde en annen gjetergutt, han het Nikolai og var tysk, fått en lignende visjon.
Paven, Innocens III, skal ha gitt prosjektet sin velsignelse, og i løpet av kort tid hadde de to guttene fått et følge på i alt 50 tusen barn – ifølge legenden.
Ingen av dem nådde fram til Det hellige land. Mange skal ha dødd underveis, andre ble tatt til fange og solgt som slaver.
Tor Åge Bringsværds romanserie «Gobi» baserer seg på fortellingen om barnekorstogene, som mange forskere i dag mener også er en legende.
At barn blir vervet eller tvunget til krigstjeneste, er imidlertid ingen legende.
Det ser man den dag i dag, og i stadig mer avskyelige varianter.

Publsiert i Agderposten 3. juli 2015

tirsdag 30. juni 2015

«Gråt litt her»


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gudstjenesten var over. Taleren hadde latt både bibel og prekenmanus ligge igjen på talerstolen. Den unge frelsesoffiseren som ryddet litt i lokalet, la merke til en håndskrevet kommentar i margen på manuskriptet: «Gråt litt her».


Det er min mor som har fortalt meg denne anekdoten, og den unge frelsesoffiseren skal ha vært henne selv. Taleren var den da pensjonerte frelsesoffiseren T.I. Øgrim, som hadde vært leder for Frelsesarmeens arbeid i både Norge og Sverige, og dertil hatt overoppsyn med arbeidet i hele Europa.
Episoden dukket opp i minnet da jeg leste Bo Brekkes bok om T.I. Øgrims sønnesønn, forfatteren og politikeren Tron Øgrim.
Tron Øgrim var et av de mest markante eksemplene på at avstanden mellom vekkelseskristendom og politisk radikalisme kan være svært kort.
Han var bevisst på arven fra besteforeldrene, og brukte den for det den var verd, som da han skulle få seg jobb på tapperiet til Schous Bryggeri.
I det offentlige rom framsto Tron Øgrim som både bajas og uvøren. Bo Brekke spør om ikke dette var en form for iscenesettelse for å dekke over sjenanse.
Om det var sjenanse som preget bestefaren, skal være usagt, men alle som opplevde ham på talerstolen er enige om at han var god på iscenesettelse, selv om de kanskje ikke vil bruke det ordet.
Apostelen Paulus skrev om seg selv at «et skuespill er vi blitt for verden» (1 Kor 4,9).
En gudstjeneste, det være seg i en kirke, på et bedehus, eller i Frelsesarmeen, er iscenesettelse av et drama.
Når jeg leser en bibeltekst eller en salmetekst i en gudstjeneste, bruker jeg helt bevisst de – kall det gjerne «teknikker» - som jeg dels lærte i amatørteatergrupper som gutt, dels har lært ved å studere andre tekstlesere og dels som teksten innbyr til.
Det er tekster som fortjener å bli lest på en skikkelig måte, og ikke bare bli ramset opp som en gangetabell.
Enten det er gudstjenester eller politikk vi snakker om, så handler det om drama. Drama kan være ekte og det kan være uekte. Det kan bokstavelig talt overspilles. Et ikonisk portrett av forfatteren Ernest Hemingway ble en gang beskrevet slik: Det viser Hemingway, klar til å spille Spencer Tracy som spiller Hemingway.
Men også i det ekte og oppriktige drama kan det være behov for instruksjon. Som en liten påminning til seg selv: «Gråt litt her».

Publisert i Klassekampen 30. juni 2015

mandag 1. juni 2015

Nobelprisen og kvinnene



Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Hva har Eleanor Roosevelt, Helen Keller, lady Baden-Powell og den tidligere hollandske dronningen Wilhelmina til felles? De er alle blitt foreslått til Nobels Fredspris, men ingen av dem fikk noe gang en pris flere av dem var minst like kvalifisert til som mange av de mennene som har fått dem. I en ny bok blir mange av Den norske nobelkomité sine forsømmelser overfor kvinnelige fredsarbeidere dokumentert.


I boka «Nobelkomiteen og kvinnene 1901-1960» tar statsviteren og forskeren Ingunn Norderval tak i dette stoffet. I den perioden som undersøkelsen hennes omfatter, var det bare tre kvinner som fikk Nobels Fredspris. Den første var østerrikske Bertha von Suttner. Hun fikk den i 1905. Det er historisk forholdsvis uomstridt at hun langt på vei var fredsprisen «mor» gjennom sitt lange vennskap med Alfred Nobel. Likevel fikk hun ikke selv prisen før etter flere år og tildelinger som i dag er glemt.
Den neste fredsprisen til en kvinne kom først i 1931, da den amerikanske kvekeren Jane Addams delte den med en amerikaner som wikipedia ikke kan opplyse annet om enn at han var «diplomat og politiker».
Den tredje var Emily Greene Balch, også hun amerikansk. Hun fikk prisen i 1946. Hun delte den med den daværende presidenten for KFUMs verdensforbund.

Smålig
Daværende president i USA, Harry Truman, arrangerte en stor mottakelse for KFUM-representanten i forbindelse med tildelingen, mens han verken gratulerte eller på annen måte kommenterte den kvinnelige prisvinneren. Som leder for den internasjonale kvinneligaen for fred og frihet var hun både radikal og kontroversiell, og kritisk til presidentens forholdsvis krigerske politikk.
Trumans smålige reaksjon er forholdsvis betegnende for hvordan mange av de kvinnelige fredspriskandidatene er blitt vurdert av den mannsdominerte nobelkomiteen.
Flere av dem ble nominert en rekke ganger. Eleanor Roosevelt ble foreslått tre ganger, og kom hver gang på den korte lista som er et slags finaleheat når fredspriskandidater skal vurderes, men nådde ikke opp noen av gangene.
To av de årene hun sto på den korte lista, endte komiteen opp med ikke å tildele noen pris.
«Skandale» er en forholdsvis dannet beskrivelse av man fattet et slikt vedtak, ikke bare én, men to ganger.

36 kvinner
I alt 36 kvinner ble foreslått til Nobels Fredspris i årene mellom 1901 og 1960. Etter den tid er en del flere kvinner blitt foreslått, og flere har også fått prisen. Det er imidlertid ingen tvil om at det fortsatt er en stor skjevhet i kjønnsbalansen når det gjelder pristildelinger.
Skjev, ikke fordi det skal være en kvalifikasjon i seg selv å være kvinnelig fredspriskandidat, men fordi det heller ikke skal være en diskvalifikasjon i seg selv å være det. Og slik har det åpenbart fungert, ikke minst i den perioden som Ingunn Norderval har sett på.
Det er ellers interessant å se at forholdsvis mange av de kvinnene som var foreslått til Nobels Fredspris i den perioden denne boka behanler, hadde tilknytning til Kvekersamfunnet. Dette gjaldt blant annet for to av de tre som fikk prisen i løpet av disse årene.

Ingunn Norderval
NOBELKOMITEEN OG KVINNENE
1901 – 1960
Utgiver: Internasjonal kvinneliga for frihet og fred, 2015
167 sider

onsdag 6. mai 2015

Oppdatering om livet bak den svarte døren



Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Helt siden NRK-mannen Richard Herrmann ga ut boka «Bak den svarte døren» i 1970, har den vært en slags standardbok om britiske statsministre. Den kom ut samme år som Edward Heath avløste Harold Wilson som beboer i det mange betrakter som verdens mest berømte adresse, og er senere kommet i flere og á jour-førte utgaver. Den siste kom i 1996. Samtidig med at britiske velgere igjen går til stemmelokalene, lanseres en ny bok om livet bak «den svarte døren». Den gir spennende og nødvendig oppdatering om såvel britisk politikk som de personene som har preget den.






Det er de to historikerne Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg som har skrevet mursteinen «Britiske statsministre 1900-2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron». På disse 115 årene har 22 statsministre – 21 menn og én kvinne – hatt dette ansvaret; noen av dem i flere omganger. Samtlige 22 presenteres i lange og grundige kapitler der de følges fra fødsel til død for 18 av dem og fram til nåtiden for de fire siste.

Skjebner
Jeg leste Richard Herrmanns bok alt som 17-åring, og har lest den også siden. Den er anekdotisk og slentrende, slik Herrmanns bøker fra engelsk historie gjerne var. Det var både deres styrke og svakhet. Årets bok er først og fremst faglig, og anekdotene er bare med i den grad de belyser det faglige. Der Herrmanns bok var morsom, er årets bok interessant.
I et såpass stort galleri av politikere med svært stor, personlig makt, som britiske statsministre alltid har, er det noen som peker seg ut. Helhetsbildet er bredt og variert, det samme er mennesketypene som skildres. De spenner fra det nesten dilettantiske til de store genier.
For de fleste av dem må det kunne sies at de vokste med jobben, og for en og annen kan man kanskje si at de vokste inn i jobben. Det er en katalog over mange og ulike politiske skjebner.

Tragedie
Om enkelte av disse skjebnene ligger ordet «tragedie» nært på tastaturet.
Ikke minst gjelder det Ramsay MacDonald, som i 1924 ble den første statsministeren fra det britiske arbeiderpartiet. Han var statsminister i tre regjeringer; to av dem utgått av eget parti, mens den tredje var en samlingsregjering som førte til at han ble ekskludert fra sitt parti og ble en ren marionett. Regjeringens egentlige «sterke mann», finansminister Stanely Baldwin, sendte MacDonald ut på så mange lange, betydningsløse utenlandsreiser at avisene skrev at «statsministeren besøker hjemlandet».
Ramsay MacDonald var fattiggutten fra Skottland som jobbet seg opp i samfunnet og politikken, og som det lenge gikk bra for. Han ble tidlig enkemann og var alene om ansvaret for flere barn; den yngste var bare ett år gammel. Da han kom opp i 60-årsalderen, var det tydelig at han var i ferd med å gå i mental oppløsning, og lot seg til slutt overtale til levere sin avskjedssøknad. «Mitt liv tok slutt for 25 år siden», skal han ha svart da noen i et litt hjelpeløst forsøk på å være vennlige mot ham ønsket ham noen gode år mot slutten.

På overtid
Et trekk man ser ved flere av de lederne som skildres i denne boka, er hvordan mange av dem fortsatte «på overtid», lenge etter at de burde trukket seg tilbake og overlatt ansvaret til andre og yngre krefter. Dette førte i neste omgang dels til at opplagte lederkandidater aldri slapp til, dels at de var i eldste laget da de endelig fikk slippe til. Ikke minst gjaldt dette for de to som regnes blant de virkelig «store», britiske lederne: David Lloyd-George og Winston Churchill.
Begge ledet sitt land gjennom hver sin store krig. Men da krigen i 1918 var slutt, klamret Lloyd-George seg fortsatt til statsministerjobben helt til 1922. Da var mye av glansen borte, og hans eget parti lå i ruiner.
Churchill tapte nokså suverent «fredsvalget» i 1945, til så vel hans egen som mange andres overraskelse. I en alder av 71 år, og etter å ha bidratt til den allierte seieren under krigen, kunne han med fordel overlatt lederrollen i partiet til Anthony Eden. I stedet fortsatte han som partileder, og gikk på sin andre statsministerperiode i 1951.
Først i 1955 tok han konsekvensen av at det burde han ikke gjort. Da var det for sent, både for ham og etterfølgeren.

Elite
De fleste av de 22 statsministrene som er omtalt i denne boka, kom fra det man ville kunne kalle «eliten» i samfunnet, i hvert fall sosialt. Kom de ikke fra adelsslekter, kom de fra svært velstående familier. Ramsay MacDonald var lenge det eneste unntaket fra denne regelen.
I moderne tid har dette jevnet seg mer ut, og så vel sosialistiske som konservative statsministere har kommet fra hjem i sjiktet rundt det vi kan kalle «middelklassen».
Men fremdeles er det et langt større klasseskille i det britiske samfunnet enn eksempelvis i de nordiske landene. Det ser man blant annet ved at tidligere statsministere nærmest rutinemessige er blitt adlet etter endt tjeneste.

Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg
BRITISKE STATSMINISTRE 1900 – 2015
Fra Lord Salisbury til David Cameron
CappelenDamm
773 sider

mandag 16. mars 2015

Å debutere som forfatter – et 25-årsminne



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I disse dager – mars 2015 – er det 25 år siden jeg debuterte som forfatter.


Det var en «dobbelt-debut», med to titler, men begge titlene var forholdsvis beskjedne i omfang. Noen år før hadde jeg laget et hefte til Frelsesarmeens Speiderkorps sin 60-årsmarkering («Åpen for Gud og hans ord», 1983), og et til Sandvika korps sitt 75-årsjubileum («Frelsesarmeens saga i Bærum», 1985). Men dette var skikkelige greier. De kom ut på et forlag. De ble solgt i bokhandelen. Man var blitt – forfatter.

Gammel drøm
Å kunne skrive og gi ut bøker var en gammel drøm. Allerede som 18-åring sendte jeg et manus til en konkurranse om «beste, kristne bok». Det var en diktsamling. Jeg vant ikke, for å si det slik. Å få gitt ut en diktsamling er fremdeles en hvit flekk på min forfatter-cv, men det kan jo være det kommer.
Men om jeg ikke debuterte med en diktsamling, så debuterte jeg med en bok om en dikter. Dikteren het Johan Halmrast, og han huskes i bunn og grunn for én eneste ting; én eneste tekst. Det er salmen «Å, salige stund uten like». Det er en salme jeg møtte gjennom skolens kristendomstimer; jeg vil tro det var i fjerde klasse på Majorstua skole, og da snakker vi påsken 1965. Det var den gang man både hadde kristendomsundervisning og lærte salmer i skolen. Jeg har hatt stor glede av begge deler resten av livet.

Innblikk
Påsken 1971 fikk jeg mine første glimt inn i salmens bakgrunnshistorie. Da bodde vi i Sauda, der min far var leder for Frelsesarmeen. Og han fortalte litt om denne salmedikteren som døde ung og ensom, og de eneste som fulgte ham til graven var fire frelsesoffiserer. Det var nok et par til i det gravfølget, men interessen var sådd. Og nesten 20 år senere hadde såkornet vokst opp og blitt ei lita bok: «…så fikk du den levende møte» (Ansgar forlag, 1990). Bakgrunnen for at boka kom ut akkurat da, var at det i 1990 var 100 år siden salmen ble publisert første gang. Eller i hvert fall første vers av den.
Parallelt med at jeg skrev om Halmrast, skrev jeg en liten bok til: «Påske rundt korset», med daglige betraktninger for Den stille uke, basert på Jesu sju ord på korset. «Enkle betraktninger», sto det i en anmeldelse; noe annet var det heller ikke ment å være.
I mange år satte en kristen bokhandel i Oslo den fram hvert år når det nærmet seg påske, og de solgte litt hvert år, ble jeg fortalt.
Heftet om Halmrast fikk en hel sides omtale i Vårt Land, signert av Liv Riiser. Det var kanskje den mest positive anmeldelse jeg har fått noen gang, og Liv Riise var ikke blant de anmeldere som ga ved dørene. Lokalavisa i Askim spanderte både intervju og omtale – det har de vært flinke til siden også når det har kommet nye ting fra min – ikke «penn», for det har jeg ikke brukt på mange år – pc. Bildet over disse linjer ble tatt i forbindelse med det intervjuet.

Referanse
I ettertid har jeg oppdaget at i de fleste oppslagsverk og andre sammenhenger der det henvises til denne salmen, eller til Johan Halmrast, er min lille bok tatt med i kildeoversikten. Man er ikke bare forfatter; man er en referanse; en kilde.
Det forteller meg at det er skrevet lite om både salmen og salmisten, og jeg vet jo, ut fra research jeg har gjort i årenes løp, at det er mer å fortelle.
I 2016 er det 150 år siden Johan Halmrast ble født. Kanskje kommer det noe da – om tida strekker til.
Man debuterer bare en gang, enten det gjelder utgivelser eller andre erfaringer. Men det er noe med å gi ut bøker. Du får noe av den samme, kriblende følelsen hver gang du står med en ny bok, en ny utgivelse, i hendene. Det er blitt noen på disse 25 årene. Om tid og krefter tillater, blir det nok noen til.

søndag 8. mars 2015

«Første kvinnelige»



Mer enn 100 år etter at norske kvinner fikk allmenn stemmerett, er det fremdeles noen skanser som ikke er erobret, og hvor «første kvinnelige» det ene eller det andre fremdeles er et nyhetspoeng i media eller markedsføring. Så også i politikken.



Den første kvinnelige ordføreren i Norge var jordmor Aasa Helgesen (1877 – 1968).
Hun ble ordfører i Rogalandskommunen Utsira etter valget i 1925.
Utsira kommune var blitt skilt ut fra Torvastad kommune året før. Aasa Helgesens mann hadde vært ordfører i det interim-kommunestyret på 12 medlemmer som var blitt etablert ved opprettelsen av den nye kommunen.
Det var ingen partier i kommunen, velgerne skrev bare 12 navn på ei liste og la i urnen. Da opptellingen var unnagjort, viste det seg at det levert inn 48 lister i alt. På 24 av dem sto det ulike mannsmann, mens det på de siste 24 sto de samme 12 kvinnenavnene – konene til de 12 kommunestyremedlemmene.

Ugyldig?
Lensmannen i bygda, som også var leder for stemmestyret, ringte både fylkesmannen og departementet for å få hjelp til å få valget kjent ugyldig.
Han forsøkte også å holde valgresultatet hemmelig, og klarte til slutt, ved hjelp av det som må kunne kalles et knep, å få forkastet én av stemmesedlene med kvinnenavn. Det var et mellomnavn på en av kandidatene som ikke var tatt med.
Dermed ble det 11 kvinner og én mann i det nye kommunestyret. Lensmannens håp var at den ene mannen dermed skulle bli ordfører, slik at skandalepillen ble sukret aldri så lite.
Men den mannlige kandidaten, Gustav Hansen, betakket seg for et slikt spill.
Han forsto hvilken kant vinden blåste fra, og dermed kunne Aasa Helgesen overta ordførerklubba etter mannen sin.
Tre år senere fikk han den tilbake.

«Kvinnekupp»
Man har aldri funnet ut hva som faktisk skjedde i forbindelse med det såkalte «kvinnekuppet» på Utsira. Det må kunne slås fast at det ikke var kvinnene selv som sto bak det. Av de 48 velgerne som stemte, var det bare sju kvinner.
Utsira var en kommune i økonomisk krise i 1925. Fattigkassa var tom etter et dårlig sildefiske, og mange mente dette skyldtes at de som drev handel på øya, ikke hadde betalt skatten sin.
Aasa Helgesen ga sitt bidrag til kommuneøkonomien ved at hun, som ulønnet ordfører, også skar ned på sin egen lønn som jordmor i kommunen. Som de fleste på Utsira, var også Aasas mann fisker. Det medførte at hun i lange perioder var alene om ansvaret for en gård, en stor ungeflokk, jobben som jordmor og vervet som ordfører.
I ettertid er det enighet om at det vervet skjøttet hun godt, og i dag står det byste av denne historiske kvinneskikkelsen utenfor kommunehuset på Utsira.
Ved valget i 1928 ble det «normale» tilstander igjen i kommunen, med bare menn i kommunestyret. Ikke før i 1980 kom en ny kvinne inn i kommunestyret, og i 2012 fikk kommunen sin neste, kvinnelige ordfører…


Litteratur:
Jens Kihl: Den motvillige heltinna (Artikkel i Klassekampen 7. mars 2015)

onsdag 4. mars 2015

Om makt og misbruk


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Bente Bratlund er en forfatter jeg fulgte i mange år med stor interesse. Mitt første møte med henne var gjennom ungdomsromanen «Likevel» fra 1987, der problemstillingen var «16 år, kristen – og gravid?» Det var en var fortelling om jenta som hadde «gjort det» én gang med kjæresten, og som trodde det hadde fått følger. Den følgen hun var mest opptatt av, var imidlertid denne: Var hun ennå et Guds barn - likevel?


Senere kom det flere romaner som tok for seg problemstillinger rundt kristen tro og moralske og/eller etiske konflikter. «Når det blør» fra 1989 handlet om homofili blant kristne, «Porselenshunden» fra 1992 om det å være barn av en enslig, lesbisk mor, «Barnet» (1995) om å leve med forventningene fra et karismatisk miljø i forhold til sykdom og helbredelse, og «Elsk meg bort, elsk meg heim» (1997) om å leve i et ekteskap som ikke lenger fungerer på grunn av ektefellens sykdom.
Deretter kom en rekke ungdomsromaner som denne anmelder ikke oppfattet som særlig interessante, før den mer selvbiografiske sakprosaboka «Besatt av demoner» kom i 2010. Der forteller hun om egne erfaringer fra et kristent ungdomsmiljø i Os i Hordaland. Innimellom disse både diktsamlinger og kåserier. Denne lange innledning for å redegjøre for min egen bagasje idet jeg begynner på hennes nyeste roman: «Prestens hus».
Som de andre romanene, er også denne preget av et knapt, stramt og poengtert språk. Fortellingen handler om en prestefamilie som består av presten selv, prestekona og de to prestedøtrene. Både konas og døtrenes roller i livet er definert ut fra deres forhold til presten. Han er den alt dreier seg om, både i hjemmet og i familiens liv for øvrig.

70-årsdag
Det nærmer seg prestens 70-årsdag. Døtrene er blitt voksne, og den eldste, Toril, har brutt all kontakt med foreldrene. Søsteren Britt prøver å overtale henne til å komme i selskapet – «det vil bety så mye for mor». Men hun når ikke fram.
I noen scener fra oppveksten rulles så familiens historie opp. De samme episodene fortelles tre ganger: Først slik Toril opplevde dem, så slik Brit opplevde dem og til slutt slik moren opplevde dem. Det er uansett fortellinger om et maktmenneske som holder sine nærmeste i et jerngrep. Britt er farens favoritt; hun er «gudsengelen», sier han. Det er en manipulerende og slu liten gudsengel som uten å nøle ofrer både moren og søsteren for selv å holde seg i varmen hos faren.
Når hun forstår at faren misbruker søsteren seksuelt, føler hun sjalusi. Det var jo hos henne faren skulle søke trøst. Den ene gangen moren nekter mannen å være med på de nesten rituelle voldtektene hver eneste kveld, voldtar han Toril i stedet. Hun hører datteren skrike om hjelp og rope på henne, men hun reagerer ikke.

Bakside
At det finnes tilsynelatende vellykte familier med mørke baksider, er ingen ny erkjennelse. Heller ikke at det finnes slike prestefamilier. Det er skildret i litteraturen før. Det er mange former for maktutøvelse og overgrep i en familie. Noen ganger griper disse formene inn i hverandre og blir en knute som bare kan løses på én måte: Ved å hugge den over.
Det som gjør inntrykk når man leser «Prestens hus» er derfor ikke så mye temaet, som møtet med de tre ofrene og deres strategier for å takle den virkeligheten de er blitt presset inn i.
Toril, som til slutt overlever ved å bryte all kontakt både med Gud og foreldrene; Brit som overlever på et vis, dels på morens og søsterens bekostning, og dels ved å utslette seg selv. Morens strategi blir fornektelse og sovepiller. Dette fører til at Toril er den eneste som får et godt liv, særlig når hun i forholdsvis voksen alder finner en mann som vil høre på henne, som forstår henne og gir henne et barn som får all den kjærligheten Toril selv aldri opplevde.
«Alt handler ikke om deg» sier Brit når hun forstår at hun ikke klarer å overtale Toril til å komme i farens 70-årsdag. Men noen ganger gjør det faktisk det.

Bente Bratlund
Prestens hus
Roman
MARGbok
172 sider


Publisert i Dagen 5. mars 2015

lørdag 14. februar 2015

Kirke og politikk



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er forutsigbart inntil kjedsommelighet: Når kirkens menn og kvinner, og i særdeleshet biskoper og prester, uttaler seg om samfunnsspørsmål, er det alltid noen som er ute med pekefingeren: Dette er politikk! Og politikk skal ikke en kirke drive med!


Dette er selvfølgelig bare tøv. Det har aldri vært noe annet og vil aldri bli noe annet. En kirke som ikke også er en politisk aktør i den forstand at den engasjerer seg i samfunnsspørsmål, svikter sitt oppdrag. Ikke minst pleier politikere i maktposisjoner å reagere slik. Det er en reaksjonsmåte som har lange, historiske tradisjoner. For ikke å trekke tråden altfor langt bakover, og samtidig gi noen et påskudd til å avspore hele debatten, kan et tidsspenn på 40 år være tilstrekkelig.

I mai 1975 vedtok Stortinget en lov som gjorde abort til en rettighet. Daværende biskop i Borg, Per Lønning, reagerte med å trekke seg som biskop. Da statsminister Trygve Bratteli ble bedt om å kommentere dette, var han smålig nok til å gjøre et stort poeng av at Lønning hadde vært stortingsrepresentant for Høyre. Biskopen bedrev «politikk». Han var bare ute etter å skade Arbeiderpartiet. Slemmingen!

Senere har man sett de samme, nokså primitive reaksjonene i forbindelse med både partnerskapslov og ekteskapslov, og etter hvert når det gjelder miljøpolitikk og asylpolitikk. Blant de siste sakene der man har viftet med et visstnok rødt politikerkort, finner vi det skandaløse forslaget om tiggerforbud.

Mens det tidligere særlig var politikere fra Arbeiderpartiet som ikke ville ha noe av at kirken deltok i den politiske debatt, er det særlig Fremskrittspartiet som har vært flittige her i den senere tid, sekundert av enkelte backbenchere fra Høyre. Ketil Solvik-Olsen meldte seg ut av Den norske kirke med dunder og brak da kirken tillot seg å mene noe om oljeboring i nord. Han ville ikke ha noe av at «kirken skulle bestemme hva menigheten skulle mene», som han skrev i et svar til meg i avisa Dagen i sin tid. Et spørsmål om han mente det var politikere som skulle avgjøre hva menigheten skulle mene, har han klokelig nok ikke svart på. Ketil Solvik-Olsen er nok blant de smarte i Frp, en av dem som iblant skjønner når han bør tie. Dem er det ikke for mange av i det partiet.

Den foreløpig siste saken som har fått fart på kirkeutmeldingene, er dels Bodø-biskopens utspill om at de som tjener godt – han er vel selv en av dem? – bør betale mer i skatt, og at regjeringen bør vokte seg for å fremme forslag til endringer i velferdsordningene som får som konsekvens at de svakeste får det enda vanskeligere, dels at han, sammen med flere andre, har skrevet en artikkel om miljøpolitikk og oljeutvinning. To stortingsrepresentanter har varslet sin utmelding; den ene måtte riktignok få tak på en skriver, en konvolutt og et frimerke først, skrev hun. Det er mange detaljer som skal på plass.

For mange av oss er dette nokså selvfølgelige tanker, det biskopen har gitt uttrykk for. Det er det åpenbart ikke for redaktøren i den kristne avisen Dagen. Han tror slike utspill kan føre «borgerlige velgere» (hva nå dét er!) bort fra Kirken.

Tidligere i vinter holdt prosten i Drammen en tale der han refset samfunnets behandling av tiggere og husløse. Da var det en lokal Frp-politiker som meldte seg ut. Kirken skulle ikke snakke om slikt, mente han. Den skulle holde seg til slikt som alle kunne være enige om. En god jul og et godt nytt år, for eksempel. For de fleste, i hvert fall.
Han er tydeligvis også blant dem som mener at kirken skal ikke tale profetisk; den skal bare pludre. Men hva skal man en pludrekirke? Hva skal man med et pludre-evangelium?

Heldigvis er det ikke et slikt evangelium man finner i Bibelen!

Det bibelske evangelium er radikalt. Derfor må en kristen kirke også være radikal.

Det bibelske evangelium er maktkritisk. Derfor må en kristen kirke også være maktkritisk.

Det bibelske evangelium refser strukturer som undertrykker svake mennesker. Derfor må også en kristen kirke refse strukturer som under trykker svake mennesker.

14. februar 2015 – det er visst det de kaller «Valentinedagen»