Å debutere som forfatter – et 25-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I disse dager – mars 2015 – er det 25 år siden jeg debuterte som forfatter.

Det var en «dobbelt-debut», med to titler, men begge titlene var forholdsvis beskjedne i omfang. Noen år før hadde jeg laget et hefte til Frelsesarmeens Speiderkorps sin 60-årsmarkering («Åpen for Gud og hans ord», 1983), og et til Sandvika korps sitt 75-årsjubileum («Frelsesarmeens saga i Bærum», 1985). Men dette var skikkelige greier. De kom ut på et forlag. De ble solgt i bokhandelen. Man var blitt – forfatter.

Gammel drøm
Å kunne skrive og gi ut bøker var en gammel drøm. Allerede som 18-åring sendte jeg et manus til en konkurranse om «beste, kristne bok». Det var en diktsamling. Jeg vant ikke, for å si det slik. Å få gitt ut en diktsamling er fremdeles en hvit flekk på min forfatter-cv, men det kan jo være det kommer.
Men om jeg ikke debuterte med en diktsamling, så debuterte jeg med en bok om en dikter. Dikteren het Johan Halmrast, og han huskes i bunn og grunn for én eneste ting; én eneste tekst. Det er salmen «Å, salige stund uten like». Det er en salme jeg møtte gjennom skolens kristendomstimer; jeg vil tro det var i fjerde klasse på Majorstua skole, og da snakker vi påsken 1965. Det var den gang man både hadde kristendomsundervisning og lærte salmer i skolen. Jeg har hatt stor glede av begge deler resten av livet.

Innblikk
Påsken 1971 fikk jeg mine første glimt inn i salmens bakgrunnshistorie. Da bodde vi i Sauda, der min far var leder for Frelsesarmeen. Og han fortalte litt om denne salmedikteren som døde ung og ensom, og de eneste som fulgte ham til graven var fire frelsesoffiserer. Det var nok et par til i det gravfølget, men interessen var sådd. Og nesten 20 år senere hadde såkornet vokst opp og blitt ei lita bok: «…så fikk du den levende møte» (Ansgar forlag, 1990). Bakgrunnen for at boka kom ut akkurat da, var at det i 1990 var 100 år siden salmen ble publisert første gang. Eller i hvert fall første vers av den.
Parallelt med at jeg skrev om Halmrast, skrev jeg en liten bok til: «Påske rundt korset», med daglige betraktninger for Den stille uke, basert på Jesu sju ord på korset. «Enkle betraktninger», sto det i en anmeldelse; noe annet var det heller ikke ment å være.
I mange år satte en kristen bokhandel i Oslo den fram hvert år når det nærmet seg påske, og de solgte litt hvert år, ble jeg fortalt.
Heftet om Halmrast fikk en hel sides omtale i Vårt Land, signert av Liv Riiser. Det var kanskje den mest positive anmeldelse jeg har fått noen gang, og Liv Riise var ikke blant de anmeldere som ga ved dørene. Lokalavisa i Askim spanderte både intervju og omtale – det har de vært flinke til siden også når det har kommet nye ting fra min – ikke «penn», for det har jeg ikke brukt på mange år – pc. Bildet over disse linjer ble tatt i forbindelse med det intervjuet.

Referanse
I ettertid har jeg oppdaget at i de fleste oppslagsverk og andre sammenhenger der det henvises til denne salmen, eller til Johan Halmrast, er min lille bok tatt med i kildeoversikten. Man er ikke bare forfatter; man er en referanse; en kilde.
Det forteller meg at det er skrevet lite om både salmen og salmisten, og jeg vet jo, ut fra research jeg har gjort i årenes løp, at det er mer å fortelle.
I 2016 er det 150 år siden Johan Halmrast ble født. Kanskje kommer det noe da – om tida strekker til.
Man debuterer bare en gang, enten det gjelder utgivelser eller andre erfaringer. Men det er noe med å gi ut bøker. Du får noe av den samme, kriblende følelsen hver gang du står med en ny bok, en ny utgivelse, i hendene. Det er blitt noen på disse 25 årene. Om tid og krefter tillater, blir det nok noen til.

«Første kvinnelige»

Mer enn 100 år etter at norske kvinner fikk allmenn stemmerett, er det fremdeles noen skanser som ikke er erobret, og hvor «første kvinnelige» det ene eller det andre fremdeles er et nyhetspoeng i media eller markedsføring. Så også i politikken.


Den første kvinnelige ordføreren i Norge var jordmor Aasa Helgesen (1877 – 1968).
Hun ble ordfører i Rogalandskommunen Utsira etter valget i 1925.
Utsira kommune var blitt skilt ut fra Torvastad kommune året før. Aasa Helgesens mann hadde vært ordfører i det interim-kommunestyret på 12 medlemmer som var blitt etablert ved opprettelsen av den nye kommunen.
Det var ingen partier i kommunen, velgerne skrev bare 12 navn på ei liste og la i urnen. Da opptellingen var unnagjort, viste det seg at det levert inn 48 lister i alt. På 24 av dem sto det ulike mannsmann, mens det på de siste 24 sto de samme 12 kvinnenavnene – konene til de 12 kommunestyremedlemmene.

Ugyldig?
Lensmannen i bygda, som også var leder for stemmestyret, ringte både fylkesmannen og departementet for å få hjelp til å få valget kjent ugyldig.
Han forsøkte også å holde valgresultatet hemmelig, og klarte til slutt, ved hjelp av det som må kunne kalles et knep, å få forkastet én av stemmesedlene med kvinnenavn. Det var et mellomnavn på en av kandidatene som ikke var tatt med.
Dermed ble det 11 kvinner og én mann i det nye kommunestyret. Lensmannens håp var at den ene mannen dermed skulle bli ordfører, slik at skandalepillen ble sukret aldri så lite.
Men den mannlige kandidaten, Gustav Hansen, betakket seg for et slikt spill.
Han forsto hvilken kant vinden blåste fra, og dermed kunne Aasa Helgesen overta ordførerklubba etter mannen sin.
Tre år senere fikk han den tilbake.

«Kvinnekupp»
Man har aldri funnet ut hva som faktisk skjedde i forbindelse med det såkalte «kvinnekuppet» på Utsira. Det må kunne slås fast at det ikke var kvinnene selv som sto bak det. Av de 48 velgerne som stemte, var det bare sju kvinner.
Utsira var en kommune i økonomisk krise i 1925. Fattigkassa var tom etter et dårlig sildefiske, og mange mente dette skyldtes at de som drev handel på øya, ikke hadde betalt skatten sin.
Aasa Helgesen ga sitt bidrag til kommuneøkonomien ved at hun, som ulønnet ordfører, også skar ned på sin egen lønn som jordmor i kommunen. Som de fleste på Utsira, var også Aasas mann fisker. Det medførte at hun i lange perioder var alene om ansvaret for en gård, en stor ungeflokk, jobben som jordmor og vervet som ordfører.
I ettertid er det enighet om at det vervet skjøttet hun godt, og i dag står det byste av denne historiske kvinneskikkelsen utenfor kommunehuset på Utsira.
Ved valget i 1928 ble det «normale» tilstander igjen i kommunen, med bare menn i kommunestyret. Ikke før i 1980 kom en ny kvinne inn i kommunestyret, og i 2012 fikk kommunen sin neste, kvinnelige ordfører…


Litteratur:
Jens Kihl: Den motvillige heltinna (Artikkel i Klassekampen 7. mars 2015)

Om makt og misbruk

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Bente Bratlund er en forfatter jeg fulgte i mange år med stor interesse. Mitt første møte med henne var gjennom ungdomsromanen «Likevel» fra 1987, der problemstillingen var «16 år, kristen – og gravid?» Det var en var fortelling om jenta som hadde «gjort det» én gang med kjæresten, og som trodde det hadde fått følger. Den følgen hun var mest opptatt av, var imidlertid denne: Var hun ennå et Guds barn - likevel?

Senere kom det flere romaner som tok for seg problemstillinger rundt kristen tro og moralske og/eller etiske konflikter. «Når det blør» fra 1989 handlet om homofili blant kristne, «Porselenshunden» fra 1992 om det å være barn av en enslig, lesbisk mor, «Barnet» (1995) om å leve med forventningene fra et karismatisk miljø i forhold til sykdom og helbredelse, og «Elsk meg bort, elsk meg heim» (1997) om å leve i et ekteskap som ikke lenger fungerer på grunn av ektefellens sykdom.
Deretter kom en rekke ungdomsromaner som denne anmelder ikke oppfattet som særlig interessante, før den mer selvbiografiske sakprosaboka «Besatt av demoner» kom i 2010. Der forteller hun om egne erfaringer fra et kristent ungdomsmiljø i Os i Hordaland. Innimellom disse både diktsamlinger og kåserier. Denne lange innledning for å redegjøre for min egen bagasje idet jeg begynner på hennes nyeste roman: «Prestens hus».
Som de andre romanene, er også denne preget av et knapt, stramt og poengtert språk. Fortellingen handler om en prestefamilie som består av presten selv, prestekona og de to prestedøtrene. Både konas og døtrenes roller i livet er definert ut fra deres forhold til presten. Han er den alt dreier seg om, både i hjemmet og i familiens liv for øvrig.

70-årsdag
Det nærmer seg prestens 70-årsdag. Døtrene er blitt voksne, og den eldste, Toril, har brutt all kontakt med foreldrene. Søsteren Britt prøver å overtale henne til å komme i selskapet – «det vil bety så mye for mor». Men hun når ikke fram.
I noen scener fra oppveksten rulles så familiens historie opp. De samme episodene fortelles tre ganger: Først slik Toril opplevde dem, så slik Brit opplevde dem og til slutt slik moren opplevde dem. Det er uansett fortellinger om et maktmenneske som holder sine nærmeste i et jerngrep. Britt er farens favoritt; hun er «gudsengelen», sier han. Det er en manipulerende og slu liten gudsengel som uten å nøle ofrer både moren og søsteren for selv å holde seg i varmen hos faren.
Når hun forstår at faren misbruker søsteren seksuelt, føler hun sjalusi. Det var jo hos henne faren skulle søke trøst. Den ene gangen moren nekter mannen å være med på de nesten rituelle voldtektene hver eneste kveld, voldtar han Toril i stedet. Hun hører datteren skrike om hjelp og rope på henne, men hun reagerer ikke.

Bakside
At det finnes tilsynelatende vellykte familier med mørke baksider, er ingen ny erkjennelse. Heller ikke at det finnes slike prestefamilier. Det er skildret i litteraturen før. Det er mange former for maktutøvelse og overgrep i en familie. Noen ganger griper disse formene inn i hverandre og blir en knute som bare kan løses på én måte: Ved å hugge den over.
Det som gjør inntrykk når man leser «Prestens hus» er derfor ikke så mye temaet, som møtet med de tre ofrene og deres strategier for å takle den virkeligheten de er blitt presset inn i.
Toril, som til slutt overlever ved å bryte all kontakt både med Gud og foreldrene; Brit som overlever på et vis, dels på morens og søsterens bekostning, og dels ved å utslette seg selv. Morens strategi blir fornektelse og sovepiller. Dette fører til at Toril er den eneste som får et godt liv, særlig når hun i forholdsvis voksen alder finner en mann som vil høre på henne, som forstår henne og gir henne et barn som får all den kjærligheten Toril selv aldri opplevde.
«Alt handler ikke om deg» sier Brit når hun forstår at hun ikke klarer å overtale Toril til å komme i farens 70-årsdag. Men noen ganger gjør det faktisk det.

Bente Bratlund
Prestens hus
Roman
MARGbok
172 sider

Publisert i Dagen 5. mars 2015