onsdag 6. mai 2015

Oppdatering om livet bak den svarte døren



Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Helt siden NRK-mannen Richard Herrmann ga ut boka «Bak den svarte døren» i 1970, har den vært en slags standardbok om britiske statsministre. Den kom ut samme år som Edward Heath avløste Harold Wilson som beboer i det mange betrakter som verdens mest berømte adresse, og er senere kommet i flere og á jour-førte utgaver. Den siste kom i 1996. Samtidig med at britiske velgere igjen går til stemmelokalene, lanseres en ny bok om livet bak «den svarte døren». Den gir spennende og nødvendig oppdatering om såvel britisk politikk som de personene som har preget den.






Det er de to historikerne Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg som har skrevet mursteinen «Britiske statsministre 1900-2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron». På disse 115 årene har 22 statsministre – 21 menn og én kvinne – hatt dette ansvaret; noen av dem i flere omganger. Samtlige 22 presenteres i lange og grundige kapitler der de følges fra fødsel til død for 18 av dem og fram til nåtiden for de fire siste.

Skjebner
Jeg leste Richard Herrmanns bok alt som 17-åring, og har lest den også siden. Den er anekdotisk og slentrende, slik Herrmanns bøker fra engelsk historie gjerne var. Det var både deres styrke og svakhet. Årets bok er først og fremst faglig, og anekdotene er bare med i den grad de belyser det faglige. Der Herrmanns bok var morsom, er årets bok interessant.
I et såpass stort galleri av politikere med svært stor, personlig makt, som britiske statsministre alltid har, er det noen som peker seg ut. Helhetsbildet er bredt og variert, det samme er mennesketypene som skildres. De spenner fra det nesten dilettantiske til de store genier.
For de fleste av dem må det kunne sies at de vokste med jobben, og for en og annen kan man kanskje si at de vokste inn i jobben. Det er en katalog over mange og ulike politiske skjebner.

Tragedie
Om enkelte av disse skjebnene ligger ordet «tragedie» nært på tastaturet.
Ikke minst gjelder det Ramsay MacDonald, som i 1924 ble den første statsministeren fra det britiske arbeiderpartiet. Han var statsminister i tre regjeringer; to av dem utgått av eget parti, mens den tredje var en samlingsregjering som førte til at han ble ekskludert fra sitt parti og ble en ren marionett. Regjeringens egentlige «sterke mann», finansminister Stanely Baldwin, sendte MacDonald ut på så mange lange, betydningsløse utenlandsreiser at avisene skrev at «statsministeren besøker hjemlandet».
Ramsay MacDonald var fattiggutten fra Skottland som jobbet seg opp i samfunnet og politikken, og som det lenge gikk bra for. Han ble tidlig enkemann og var alene om ansvaret for flere barn; den yngste var bare ett år gammel. Da han kom opp i 60-årsalderen, var det tydelig at han var i ferd med å gå i mental oppløsning, og lot seg til slutt overtale til levere sin avskjedssøknad. «Mitt liv tok slutt for 25 år siden», skal han ha svart da noen i et litt hjelpeløst forsøk på å være vennlige mot ham ønsket ham noen gode år mot slutten.

På overtid
Et trekk man ser ved flere av de lederne som skildres i denne boka, er hvordan mange av dem fortsatte «på overtid», lenge etter at de burde trukket seg tilbake og overlatt ansvaret til andre og yngre krefter. Dette førte i neste omgang dels til at opplagte lederkandidater aldri slapp til, dels at de var i eldste laget da de endelig fikk slippe til. Ikke minst gjaldt dette for de to som regnes blant de virkelig «store», britiske lederne: David Lloyd-George og Winston Churchill.
Begge ledet sitt land gjennom hver sin store krig. Men da krigen i 1918 var slutt, klamret Lloyd-George seg fortsatt til statsministerjobben helt til 1922. Da var mye av glansen borte, og hans eget parti lå i ruiner.
Churchill tapte nokså suverent «fredsvalget» i 1945, til så vel hans egen som mange andres overraskelse. I en alder av 71 år, og etter å ha bidratt til den allierte seieren under krigen, kunne han med fordel overlatt lederrollen i partiet til Anthony Eden. I stedet fortsatte han som partileder, og gikk på sin andre statsministerperiode i 1951.
Først i 1955 tok han konsekvensen av at det burde han ikke gjort. Da var det for sent, både for ham og etterfølgeren.

Elite
De fleste av de 22 statsministrene som er omtalt i denne boka, kom fra det man ville kunne kalle «eliten» i samfunnet, i hvert fall sosialt. Kom de ikke fra adelsslekter, kom de fra svært velstående familier. Ramsay MacDonald var lenge det eneste unntaket fra denne regelen.
I moderne tid har dette jevnet seg mer ut, og så vel sosialistiske som konservative statsministere har kommet fra hjem i sjiktet rundt det vi kan kalle «middelklassen».
Men fremdeles er det et langt større klasseskille i det britiske samfunnet enn eksempelvis i de nordiske landene. Det ser man blant annet ved at tidligere statsministere nærmest rutinemessige er blitt adlet etter endt tjeneste.

Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg
BRITISKE STATSMINISTRE 1900 – 2015
Fra Lord Salisbury til David Cameron
CappelenDamm
773 sider