«Gråt litt her»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gudstjenesten var over. Taleren hadde latt både bibel og prekenmanus ligge igjen på talerstolen. Den unge frelsesoffiseren som ryddet litt i lokalet, la merke til en håndskrevet kommentar i margen på manuskriptet: «Gråt litt her».

Det er min mor som har fortalt meg denne anekdoten, og den unge frelsesoffiseren skal ha vært henne selv. Taleren var den da pensjonerte frelsesoffiseren T.I. Øgrim, som hadde vært leder for Frelsesarmeens arbeid i både Norge og Sverige, og dertil hatt overoppsyn med arbeidet i hele Europa.
Episoden dukket opp i minnet da jeg leste Bo Brekkes bok om T.I. Øgrims sønnesønn, forfatteren og politikeren Tron Øgrim.
Tron Øgrim var et av de mest markante eksemplene på at avstanden mellom vekkelseskristendom og politisk radikalisme kan være svært kort.
Han var bevisst på arven fra besteforeldrene, og brukte den for det den var verd, som da han skulle få seg jobb på tapperiet til Schous Bryggeri.
I det offentlige rom framsto Tron Øgrim som både bajas og uvøren. Bo Brekke spør om ikke dette var en form for iscenesettelse for å dekke over sjenanse.
Om det var sjenanse som preget bestefaren, skal være usagt, men alle som opplevde ham på talerstolen er enige om at han var god på iscenesettelse, selv om de kanskje ikke vil bruke det ordet.
Apostelen Paulus skrev om seg selv at «et skuespill er vi blitt for verden» (1 Kor 4,9).
En gudstjeneste, det være seg i en kirke, på et bedehus, eller i Frelsesarmeen, er iscenesettelse av et drama.
Når jeg leser en bibeltekst eller en salmetekst i en gudstjeneste, bruker jeg helt bevisst de – kall det gjerne «teknikker» - som jeg dels lærte i amatørteatergrupper som gutt, dels har lært ved å studere andre tekstlesere og dels som teksten innbyr til.
Det er tekster som fortjener å bli lest på en skikkelig måte, og ikke bare bli ramset opp som en gangetabell.
Enten det er gudstjenester eller politikk vi snakker om, så handler det om drama. Drama kan være ekte og det kan være uekte. Det kan bokstavelig talt overspilles. Et ikonisk portrett av forfatteren Ernest Hemingway ble en gang beskrevet slik: Det viser Hemingway, klar til å spille Spencer Tracy som spiller Hemingway.
Men også i det ekte og oppriktige drama kan det være behov for instruksjon. Som en liten påminning til seg selv: «Gråt litt her».

Publisert i Klassekampen 30. juni 2015

Nobelprisen og kvinnene

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Hva har Eleanor Roosevelt, Helen Keller, lady Baden-Powell og den tidligere hollandske dronningen Wilhelmina til felles? De er alle blitt foreslått til Nobels Fredspris, men ingen av dem fikk noe gang en pris flere av dem var minst like kvalifisert til som mange av de mennene som har fått dem. I en ny bok blir mange av Den norske nobelkomité sine forsømmelser overfor kvinnelige fredsarbeidere dokumentert.

I boka «Nobelkomiteen og kvinnene 1901-1960» tar statsviteren og forskeren Ingunn Norderval tak i dette stoffet. I den perioden som undersøkelsen hennes omfatter, var det bare tre kvinner som fikk Nobels Fredspris. Den første var østerrikske Bertha von Suttner. Hun fikk den i 1905. Det er historisk forholdsvis uomstridt at hun langt på vei var fredsprisen «mor» gjennom sitt lange vennskap med Alfred Nobel. Likevel fikk hun ikke selv prisen før etter flere år og tildelinger som i dag er glemt.
Den neste fredsprisen til en kvinne kom først i 1931, da den amerikanske kvekeren Jane Addams delte den med en amerikaner som wikipedia ikke kan opplyse annet om enn at han var «diplomat og politiker».
Den tredje var Emily Greene Balch, også hun amerikansk. Hun fikk prisen i 1946. Hun delte den med den daværende presidenten for KFUMs verdensforbund.

Smålig
Daværende president i USA, Harry Truman, arrangerte en stor mottakelse for KFUM-representanten i forbindelse med tildelingen, mens han verken gratulerte eller på annen måte kommenterte den kvinnelige prisvinneren. Som leder for den internasjonale kvinneligaen for fred og frihet var hun både radikal og kontroversiell, og kritisk til presidentens forholdsvis krigerske politikk.
Trumans smålige reaksjon er forholdsvis betegnende for hvordan mange av de kvinnelige fredspriskandidatene er blitt vurdert av den mannsdominerte nobelkomiteen.
Flere av dem ble nominert en rekke ganger. Eleanor Roosevelt ble foreslått tre ganger, og kom hver gang på den korte lista som er et slags finaleheat når fredspriskandidater skal vurderes, men nådde ikke opp noen av gangene.
To av de årene hun sto på den korte lista, endte komiteen opp med ikke å tildele noen pris.
«Skandale» er en forholdsvis dannet beskrivelse av man fattet et slikt vedtak, ikke bare én, men to ganger.

36 kvinner
I alt 36 kvinner ble foreslått til Nobels Fredspris i årene mellom 1901 og 1960. Etter den tid er en del flere kvinner blitt foreslått, og flere har også fått prisen. Det er imidlertid ingen tvil om at det fortsatt er en stor skjevhet i kjønnsbalansen når det gjelder pristildelinger.
Skjev, ikke fordi det skal være en kvalifikasjon i seg selv å være kvinnelig fredspriskandidat, men fordi det heller ikke skal være en diskvalifikasjon i seg selv å være det. Og slik har det åpenbart fungert, ikke minst i den perioden som Ingunn Norderval har sett på.
Det er ellers interessant å se at forholdsvis mange av de kvinnene som var foreslått til Nobels Fredspris i den perioden denne boka behanler, hadde tilknytning til Kvekersamfunnet. Dette gjaldt blant annet for to av de tre som fikk prisen i løpet av disse årene.

Ingunn Norderval
NOBELKOMITEEN OG KVINNENE
1901 – 1960
Utgiver: Internasjonal kvinneliga for frihet og fred, 2015
167 sider