onsdag 23. september 2015

Bedehuset og Folkets Hus


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Knut Hamsun skrev i sin tid om Kristiania at det var en by ingen forlot uten at den hadde satt merker på en. Det samme kan sikkert sies om mange byer – ikke minst om byer der man har vokst opp. Forfatteren, filosofen og forleggeren Tore Stubberud vokste opp på Borgenhaugen i Sarpsborg. I romanen «Råtten sol» fra 2008 skriver han om noen av de merkene denne oppveksten satte på ham.


Jeg leste «Råtten sol» da den kom, og jeg leste den som en morsom bok med en trist fortelling. Kanskje kan den leses som en trist bok med en morsom fortelling også – faktum er at humring og ettertanke føles ad gjennom hele romanen, som har St. Hans-dagen i 1957 som et slags fokus. Da var så vel forfatteren Tore Stubberud som fortellingens Tore Stubberud en gutt på ti år.

Akse
Menneskene som bodde på Borgenhaugen i 1950-årene hadde to steder der de kunne hente en slags trøst og styrke. Det var enten «Betlehem» eller «Fremtidsborg» – det var enten bedehuset eller Folkets Hus. Nå er ikke aksen mellom kristenfolk og arbeiderbevegelse ukjent, verken i Østfold som fylke eller Sarpsborg som by. Ikke var det vanntette skott mellom dem heller, men slik Tore Stubberud skildrer det, var det to typer fellesskap man fant der, to typer løsning på livets store spørsmål.
Slik de to miljøene skildres i denne boka, var det på «Betlehem» at det var høyest under taket og hvor aksepten for å være seg selv var størst. Hit kunne mannfolkene komme og snakke sammen om det som plaget dem – som de sterke smertene i testiklene (det var nok ikke det ordet de brukte!) som man fikk når man hadde jobbet i fabrikken over tid.
Her kunne de vedstå seg både smertene og bekymringene rundt det – på «Fremtidsborg» ville det å nevne noe slikt var en sikker måte å bli mobbet på. Og det var fra miljøet på «Betlehem» man gikk rundt og delte ut mat og klær til de som manglet det.
I sum kan det sies slik: På Fremtidsborg snakket man om solidaritet – på Betlehem praktiserte man det.

Kvinnene
De «nabokjerringene» som Gro Harlem Brundtland etterlyste i sin tid, var til stede så det holdt på Borgenhaugen i 1950-årene. Dette var husmødrenes store tidsalder. Det var ikke noe mål for arbeiderbevegelsen i 1950-årene at kvinner som hadde mann og barn skulle ut i lønnet arbeid. Tvert om var de et sentralt krav i lønnsforhandlingene at en mann skulle tjene nok til å forsørge en familie.
Kvinnene representerte det moderlige og varme, men også ansvaret og noen ganger rett og slett makta. På lønningsdagen sto de oppmarsjert i sine golfjakker og tok imot mennene etter hvert som de ble spydd ut av fabrikkporten. De skulle sikre seg lønningsposen før alt for mye av den forsvant i kortspill og dram. En som hadde sviktet på det punktet, fikk aldri anledning til å glemme det.

Fabrikken

Det å ha en jobb i 1950-årenes Sarpsborg var ensbetydende med å være ansatt på Borregaard. Fabrikken var ikke bare en verden, men et univers i seg selv. Fra 1870-årene av hadde Borregaard nærmest støvsugd bygdene i Østfold for unge menn. Fra Tore Stubberuds egen slekt i Trøgstad havnet flere unge menn i fabrikken – blant annet bestefaren, som er en slags gjennomgangsfigur i boka.
Å ha fått jobb på fabrikken, var å være sikret for framtiden. En ung jente på Borgenhaugen kunne derfor med forholdsvis stor sinnsro la seg besvangre av en gutt med fast jobb – fikk den sommerlige flørten følger, tok gutten ansvar. Moralkodeksen tillot ikke noe annet.
Men fabrikken var ikke bare trygghet. Det verserte dramatiske fortellinger om unge menn som fikk armer og fingre knust i maskinene, eller som rett og slett falt ned i en av de store kjelene, og ble en del av papiret. Det som måtte finnes igjen av biologisk materiale - en beinsplint, ei tann - ble samlet og lagt i små esker, såpass at man hadde noe å begrave.
Og noen klarte ikke å være på fabrikken. De flyktet. Da fantes det to fluktruter: Galskapen eller fylla.

Arbeiderroman?
«Råtten sol» går på mange måter inn i samme tradisjon som for eksempel Kjartan Fløgstads «Dalen Portland» eller «Østre linje» av Atle Næss – den skildrer menneskene rundt en stor industribedrift som på godt og vondt preger et helt lokalsamfunn, enten dette heter Sauda eller Askim.
Denne effekten var i hvert fall ikke mindre i Sarpsborg. Samtidig kan man nok få assosiasjoner til skildringer av russiske livegne i tsartiden, der mennesker ble en handelsvare, slik Nicolai Gogols roman «Døde sjeler» beskriver.
Det er ingen grunn til å lage nostalgisk romantikk av 1950-tallet og de utfordringene hverdagsmenneskene – «arbeidsfolk» - møtte, det være seg sosialt eller på det private plan.
Det var krevende år, selv om det også var år da pilene pekte oppover: Gjenoppbyggingen gikk sin gang, og arbeidsløsheten var for alle praktiske formål avskaffet.
Menneskene på Borgenhaugen – og de fleste tilsvarende borgenhauger – var ikke gründere. Men de fleste av dem hadde en stayerevne og stayerkraft som vår tid kunne trenge mer av. Inspirasjonen til dette fant de ofte gjennom en pendling mellom bedehuset og Folkets Hus.

Publisert i Dagen 23. september 2015

torsdag 10. september 2015

«Bedehuspartiet»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Skal kommunen styres fra bedehuset, nå?» Replikken falt under et intervju ei lokalavis hadde med en ordførerkandidat fra Arbeiderpartiet. Foranledningen var at det lokale KrF-laget eksplisitt hadde lansert sin førstekandidat som ordførerkandidat, for første gang i lokallagets historie.


Kommentaren er interessant som uttrykk for en fordom som det aktuelle intervjuobjektet neppe har vært alene om. Hadde noen snudd på problemstillingen og spurt – med adresse til Arbeiderpartiets ordførerkandidat - om det var så at kommunen heretter skulle styres fra Folkets Hus, hadde man neppe forstått ironien, enn si problemet. I mange kommuner med mangeårig Arbeiderparti-dominans har det snarere vært en beskrivelse av den reelle situasjon. Ordførere var noe man hentet fra «maktpartier» som Høyre, Arbeiderpartiet eller til nød Senterpartiet.
At en politiker med bakgrunn i bedehuset skulle kunne bli ordfører, var derfor en tanke som enten måtte latterliggjøres eller hånes, eller helst begge deler.

Forbindelser
Det finnes fremdeles de som både beskriver og avskriver KrF som et «bedehusparti». Det er verken ment som attest eller anbefaling, men som en måte å marginalisere partiet på. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan hente mye nyttig kunnskap ut av å se på forholdet mellom KrF og «bedehuset», med dets sterke og svake sider.
Det har alltid vært naturlige forbindelseslinjer mellom den politiske bevegelsen Kristelig Folkeparti, og det organiserte kristenfolket. Og selv om KrF er blitt omtalt som «Bedehuspartiet» i bestemt form entall, finnes også andre partier representert blant den delen av «bedehusfolket» som har vært politisk aktive. Religionsosiologen Olaf Aagedal har sett på dette i sin bok «Bedehusfolket. Ein studie av bedehuskultur i tre bygder på 1980- og 1990-talet» (Trondheim, 2003). De tre bygdene er alle vestlandsbygder, og undersøkelsen lar seg ikke uten videre overføre til alle deler av landet. Samtidig er det paralleller i de fleste fylker til de tre typene bygder.

Pluralisme
I disse tre bygdene var det i perioden 1945-99 i alt 301 «bedehusrepresentanter» i kommunestyrene. Av disse var 207 valgt inn fra KrF. Det tilsvarer 69 prosent. Denne andelen økte utover i perioden. På 1960-tallet var to av tre bedehusrepresentanter valgt fra KrF, mens på 1990-tallet var det tre av fire. Samtidig går det fram av Aagedals undersøkelse at den religiøse pluralismen i KrF blir større i løpet av han har sett på. Fram til 1970 var 98 prosent av KrF-representantene i de tre kommunene undersøkelsen omfatter folk med tilknytning til bedehuset. På 1990-tallet er denne andelen sunket til 83 prosent. I KrFs kommunestyregrupper sitter det også folk som hører til andre kirkesamfunn eller organisasjoner enn de klassiske «bedehus»-foreningene. KrF kan med stor rett beskrives som landets bredeste, økumeniske fellesskap. Her finner man alle «varianter» av kristentroen.

«Bekjennelsesplikten»
Etter mange års heftig debatt vedtok KrFs landsmøte i 2013 å oppheve den såkalte «bekjennelsesplikten».
I stedet fikk man en verdiparagraf som slår fast at partiets politikk bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret, at KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter, og at alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på dette. Dette vedtaket skapte langt mer støy enn det fortjente.
All erfaring viser da også at det er mange politisk aktive som har en kristen bekjennelse uten at de av den grunn støtter KrF. De som sier at det er flere kristne utenfor KrF enn i partiet har derfor et relevant, om enn nokså billig, retorisk poeng.
De historiske erfaringene med «bekjennelsesplikten» har vært blandet. I noen lokalmiljøer fungerte den mer som en bedehusparagraf enn som en «Jesus-paragraf». Det er flere eksempler på at folk som ikke tilhørte «bedehuset» eller Den norske kirke følte seg frosset ut eller oversett i det lokale KrF-miljøet qua religiøs tilhørighet. Slike fortellinger er blitt færre etter hvert som KrF mer er blitt en politisk bevegelse og mindre av et oppbyggelig fellesskap. Samtidig har både retorikken og standpunktene endret seg mer i en verdibasert, prinsipiell retning, og mindre mot det bastante og «profetiske».

Relevant
I årenes løp har det dukket opp flere nye partier som ønsker å framstå som mer «kristelige» enn KrF. Oppslutningen om slike partier har alltid vært i promiller, og det velgertapet KrF har hatt i forhold til brakvalgene i 1997 og 2001, har ikke gått til disse partiene.
Veien til økt oppslutning for KrF vil derfor ikke være å bli mer «bedehusaktig», men at partiet klarer å sette navn på politikkområder som treffer verdibevisste mennesker, og med løsninger som oppfattes som relevante.
I 1997 var verdidebatten en slik sak.
Når slike saker dukker opp, er det fremdeles mange viktige impulser å hente fra blant annet bedehusene.

Publisert i Dagen på valgdagen 14. september 2015

torsdag 3. september 2015

Gud er ikke hevnens Gud




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen


I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».


Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten).
Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.

Også terrorhandlingene 22. juli 2011 er blitt satt inn i et slikt perspektiv; sist i en obskur bokutgivelse med tittelen «22. juli-profetien». Boka er stort sett blitt møtt med avsky og hoderisting av ansvarlige mennesker i kristen-Norge, men noen har trykket den til sitt bryst: Predikanter på karismatikkens ytterste venstre fløy, en svært forhenværende stortingsrepresentant og selvsagt den før omtalte TV-predikanten. «Budskapet» - om man kan bruke et slikt ord – i boka, er at terrorhandlingen på Utøya var en form for Guds straff for Norges – og særlig Arbeiderpartiets – «svik» mot Israel. Derfor ble unge mennesker av ulike religioner meid ned av en gal mann med våpen.

Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp. Men jeg kommer ikke til rette med de utfordringene dette er for min tro ved å dytte ansvaret over på Gud.

Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» eller «straffe» ved å utslette titalls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!

Stedfortredende lidelse og stedfortredende død er sentrale begreper i den kristne tro, men det var en stedfortredende lidelse og død som Gud selv tok på seg gjennom sin sønn Jesus Kristus.

En forkynnelse om «hevnens Gud» har rett og slett ingen plass i det kristne evangelium. Det kristne evangelium er at når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Det kristne evangelium forteller at når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem.

Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»

Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

La ingen noen gang innbille deg noe annet!

Publisert i Agderposten 4. september 2015