lørdag 24. oktober 2015

Ost og misjon - Om Tor Edvin Dahl og Synnøve Finden


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



La meg starte med å være litt personlig: Jula 1973 fikk jeg Tor Edvin Dahls gjennombruddsroman «Guds tjener» i gave. Jeg husker jeg leste den i løpet av én, til nød to romjulsnetter. Selvfølgelig en helt uforsvarlig lesemåte av en såpass omfattende og sammensatt roman, men fortellingen bare dro meg med. Selv var jeg den gang en ung, nylig ordinert offiser i Frelsesarmeen, men med en lidenskap for litteratur som har fulgt meg siden.





Bakgrunn
Noe av det som gjorde at jeg hadde ønsket meg akkurat den boka til jul, var at den handlet om forfatterens oppvekst i pinsebevegelsen. Jeg ante – og fikk bekreftet i løpet av de to romjulsnettene – at oppvekst i kristne vekkelsesmiljøer har mange fellestrekk, enten dette heter Frelsesarmeen eller pinsebevegelsen.
Senere har Dahl skrevet flere romaner åpenbart er inspirert av den samme bakgrunnen. Her kan nevnes «Miraklenes år» (2008) og «Abrahams barn» (1982). Han har også skrevet eller vært medforfatter i flere sakprosabøker om pinsebevegelsen, så som biografien «Broder Åge» (1980), den mer analyserende «Aage Samuelsen. Ildvitnet, gjøgleren, mennesket» (1996, sammen med Jon Gangdal) og analysen av pinsebevegelsen «Fra seier til nederlag. Pinsebevegelsen i Norge» (1978, sammen med John-Willy Rudolph).

Produktiv
Tor Edvin Dahl ble født i 1943, og kom med sin første bok i 1968. Det var novellesamlingen «En sommer tung av regn». Han er en svært produktiv forfatter, gjerne med flere utgivelser hvert eneste år, og har vært innom det som finnes av litterære sjangre – det eneste unntaket ser ut til å være lyrikk.
I løpet av årene fra 2006 til 2010 skrev han ikke mindre enn tre bøker om det samme temaet, nemlig ostefabrikken Synnøve Finden, som hans mormor var med på å starte i sin tid. Det begynte med romanen «Basunen» (2006), fortsatte med «En verden av kvinner – og andre sannferdige historier» (2007), og ble avrundet med «Min bestemor elsket Synnøve Finden. Familien og ostefabrikken» (2010).

Romanen
Romanen «Basunen» kom samme år som norsk pinsebevegelse kunne feire sitt 100-årsjubileum. Jeg leste boka den gang som et interessant apropos til nettopp det jubileet. Det var en roman om fromhet og gründerskap i skjønn forening, om to kvinner som staret en kommersiell virksomhet med et klart og uttalt ønske om å skaffe midler til misjonsarbeidet.
Misjonsideen deres, som var å starte et kristent plateselskap, viste seg å bli en kommersiell suksess. Selskapet produserte kun kristen musikk, og ble etter hvert litt av en maktfaktor i pinsebevegelsen.
De to kvinnene bak plateselskapet er den unge enken Magda Reber og den noe eldre Sigrid Ravnegård. Magda har dessuten en liten datter som heter Ruth. Disse tre bor og arbeider sammen, og bygger opp en virksomhet som fra et forretningsmessig synspunkt er en suksess, fra et misjonsstrategisk synspunkt en velsignelse, men fra et mellommenneskelig synspunkt kanskje litt blandet. Takket være både den økonomiske og strategiske suksessen, får nemlig de to kvinnene en maktposisjon i menigheten og bevegelsen som de i hvert fall ved noen anledninger direkte misbruker.
Forfatteren selv presiserer i et etterord at romanen ikke på noen måte er historisk. Det første, kristne plateselskapet i Norge ble ikke etablert før etter krigen. Menigheten som er utgangspunktet for plateselskapets virksomhet eksisterer ikke i den virkelige verden, og har heller aldri gjort den. Den er plassert i Møllergata i Oslo, der det har vært atskillig kristen virksomhet i årenes løp, men ingen pinsemenighet.
Etter krigen ble det etablert flere kristne plateseselskap. Både indremisjonen, pinsebevegelsen og Frelsesarmeen produserte plater. Disse var ofte i såkalt EP-format (forkortet for «Extended Playing Time»), med to sanger på hver side i stedet for bare én. Iblant kunne det være tre spor på hver side også. EP-platene var bare litt dyrere enn singelplatene, og dermed fikk man «mer musikk for pengene». Det var nok særlig kristne plater og barneplater som kom i EP-format, men en ikonisk utgivelse som «Magical Mystery Tour» med The Beatles kom som EP i 1967, med tre sanger på hver side.
Som roman er «Basunen» langt fra den beste Tor Edvin Dahl har skrevet.
I likhet med de andre romanene hans fra pinsebevegslens indre liv, kommer heller ikke denne i nærheten av «Guds tjener». I denne sammenheng er den mest interessant som en forstudie til de to neste bøkene om det samme tema. For om romanen handlet om et plateselskap, forsto man som leser at dette egentlig var et forsøk på å fortelle historien om ostefabrikken Synnøve Finden.

To kvinner
Utgangspunktet for så vel bøkene som ostefabrikken, var møtet mellom to kvinner.
Den ene var den unge enken Pernille Holmen, som bodde sammen med sin datter Evy i vaktmesterleiligheten til menigheten Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 38 i Oslo. En dag ringer det på døren. Utenfor står en grovbygd kvinne – hun heter Synnøve Finden. Hun flytter inn hos den lille familien. Hun er allerede en godt voksen dame på dette tidspunktet. Hun var enslig og hadde arbeidet en rekke steder. Alle steder fikk hun gode attester som en arbeidssom og samvittighetsfull dame. Blant annet har hun arbeidet med ost, og nå hadde hun fått en idé: Hun ville utfordre Meierisamvirket og lage sin egen pultost.
Fabrikken ble en suksess. For de to gründerne var ikke fabrikken bare en forretningsidé, men et misjonsprosjekt. Store deler av overskuddet ble brukt til å støtte misjonærer i andre land og evangelister i eget land. Samtidig var det viktig at alle som ble ansatt måtte være aktive i en menighet, og det ble holdt andakt med de ansatte hver dag.
Det er korte historiske og ideologiske linjer mellom bondegutten Hans Nielsen Hauge, som brukte tida til å strikke mens han gikk fra grend til grend og holdt møter, og som startet bedrifter og virksomheter over hele landet i årene rundt 1800, og de to kvinnelige pinsevennene som startet osteproduksjon i Oslo rundt 1930.
Kristent gründerskap har lange tradisjoner.
Men de to kvinnene kjører et forholdsvis tøft regime, både i bedriften og familien. Begge, men særlig Pernille Holmen, forfatterens bestemor, har en klar tendens til å oppfatte seg selv som forvaltere av Guds vilje både når det gjelder forretninger og privatliv. Det får ikke minst Pernilles datter Evy merke.
Samtidig var de to kvinnene så mektige at ingen våget å konfrontere dem med det upassende i at de ikke bare delte soverom, men også seng gjennom mesteparten av sine år sammen. Dahl skriver det ikke rett ut, men det er vanskelig å lese særlig den siste boka annerledes enn at det må ha vært et lesbisk forhold mellom de to fromme misjons- og forretningskvinnene.

Drama
Mer enn en bedriftshistorie, er bøkene om Synnøve Finden fortellingen om et menneskelig drama på høyt nivå. Det er et drama som egentlig aldri kom helt til overflaten, men som putret og putret under det lokket som de to mektige og selvrådige kvinnene la over den. For som nesten alle som er sikre på at de har rett og vet best, kostet det både Synnøve og Pernille svært lite å overkjøre andre mennesker, slik i de mest personlige forhold. Ikke minst gjaldt dette i forhold til Pernilles datter Evy og hennes mann Josef, forfatterens foreldre.
Josef Dahl var gutten som ventet trofast i kulissene til det ble hans tur.
Han var ansatt som sjåfør hos Synnøve Finden, og han og Evy hadde nok sett litt til hverandre, uten at det ble mer ut av det. For det var en helt annen som var Evys store kjærlighet. Feilen med ham, slik Pernille så det, var at han hadde egne meninger. Derfor ble han satt på porten, mens Josef, som den engstelige, forsiktige mann han var, ble hentet inn i varmen. Svigermoren visste at han kunne hun styre.
Karakteristikken «velgjørende tyrann» får et helt annet innhold i møtet med Pernille Holmen. Selv etter at hun var død, og Josef var blitt fabrikkens disponent, beholdt hun makten over ham. Når så ingen av de to sønnene til Evy og Josef var interessert i å drive fabrikken, endte det med at den ble solgt ut av familien.
Det er noe strindbergsk, for å bruke en klisjé, i det forholdet mellom generasjonene i familien som skildres i denne boka. Hvor nødvendig det er med disse til dels nokså detaljerte beskrivelsene, er jeg som leser usikker på. Til tider blir det noe påtrengende ved det, nesten litt innvaderende.

Far og sønn
Forholdet mellom faren og hans sønner er et drama på flere plan. Det er både et generasjonsdrama og et religiøst drama. Som eksempel kan nevnes når forfatteren, som tredje generasjons pinsevenn og vekkelsens barnebarn, velger litt andre standarder for hva som er akseptabel, kristen livsførsel. Og fordi forholdet til ulike kulturytringer, og til tobakk og alkohol, hadde så stor symbolverdi i foreldregenerasjonen, og nærmest fikk status som salighetskriterier, skapte det en fordekthet og falskhet i kommunikasjonen mellom generasjonene, ikke minst mellom far og sønn.
Når svigermor omsider er borte, blir Josef Dahl sjef og disponent for ostefabrikken, i hvert fall på papiret. Men det virker som det fremdeles er den gamle som styrer. Også i familien ønsker faren å innta en slags høvdingrolle, men slik jeg leser sønnens bok, ble han ikke tatt helt på alvor i den rollen heller. Det virker ikke som konflikten – for det må ha vært en konflikt! – mellom far og sønn noen gang fikk komme til overflaten.
Dramaet forblir derfor stort sett et taust drama. Ting blir ikke sagt med rene ord, kanskje ikke antydet en gang, og alt dette usagte blir liggende som en verkebyll den dagen faren er borte.
Både som far og sønn skaper det både sorg og smerte å lese om denne konflikten. De fleste av oss som har mistet sine fedre føler vel at det var ting vi aldri fikk snakket ut om, og som vi kanskje ikke ønsket å snakke om den gang de levde. Men i dag er det som en ubehandlet skade, et arr vi ikke helt husker hvordan vi fikk.

Dedikasjon
La meg knytte tråden tilbake til romanen «Guds tjener», som ble mitt første møte med Tor Edvin Dahls forfatterskap.
Denne boka var tilegnet hans foreldre, Evy og Josef Dahl. De var begge nevnt med navn i dedikasjonen.
Når jeg nå har lest det Dahl skriver om sitt forhold, ikke minst til faren, dukker denne dedikasjonen opp igjen i tanken. Hva lå bak en slik hilsen fra en forfattersønn til sine foreldre i en bok som handlet om det miljøet de hadde latt ham vokse opp i? En takk? Eller et rop om å bli sett? Om å bli lest?
Fremdeles finner man Synnøve Finden-produkter i hyllene i norske dagligvarebutikker. Men fabrikken er ikke lenger i familien Dahls eie.
«Hva gikk galt?» spørres det på baksiden av omslaget.
Når det gjelder bedriftshistorien, er svaret trolig at tida hadde løpt fra det forretningskonseptet som fabrikken representerte, og at denne prosessen ble forsterket ved at det ikke lenger var interesse i familien for å drive videre.
Når det gjelder det menneskelige dramaet, der også mye gikk galt, må den enkelte leser vurdere dette for seg selv.

Litteratur:
Tor Edvin Dahl:


GUDS TJENER
Roman
Gyldendal Norsk Forlag, 1973

BASUNEN
Roman
Cappelen 2006

EN VERDEN FULL AV KVINNER
og andre sannferdige historier
Cappelen 2007

MIN BESTEMOR ELSKET SYNNØVE FINDEN
Familien og ostefabrikken
Kagge Forlag 2010

tirsdag 13. oktober 2015

Poeter på Løvebakken


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Vårt Land etterlyser mer poesi i framleggelsen av statsbudsjettet spesielt og den politiske debatt generelt – slik leser i hver fall jeg reportasjen i avisa lørdag 10. oktober.


Noen klassiske sitater, det være seg fra poesien eller prosalitteraturen, er alltid med på å lage en litt høyere himmel over selv det mest traurige foredrag – utfordringen er selvsagt å finne sitater som ikke er altfor oppbrukt allerede. En kjent strofe signert Arnulf Øverland er nok inne i denne kategorien, og kan med fordel legges til side.
Det har ikke vært noen overflod av poeter og diktere på Stortinget i historiens løp. En av dem blir nevnt i reportasjen: Marie Lovise Widnes, som representerte SV i Møre og Romsdal fra 1989 til 1993. I perioden 1954-57 var hun vararepresentant for Arbeiderpartiet fra samme fylke.

Salmediktere
Blant poetene på Løvebakken finner vi også to salmediktere.
Nils Lavik fra Hordaland (bildet) skrev sin inn i den politiske historien som KrFs første stortingsrepresentant etter at han ble valgt inn i 1933. I perioden før hadde han vært vararepresentant for Venstre.
Han har to tekster i Norsk Salmebok 2013; en original tekst og en oversettelse.
«Eg lyfter mitt auga, min Frelsar, til deg» (nr. 493) er skrevet i 1913, mens «Langt bortom rømd som blånar» er oversatt fra svensk i 1939. Den svenske teksten ble skrevet av Augusta Lönborg i 1895.
I Norsk Salmebok 1985 hadde han to oversettelser til, begge fra svensk. Den ene var «Opna hjartans dør», som frelsesoffiseren August Storm skrev i 1908, og den andre var en oversettelse til nynorsk av Lina Sandells kjente sang «Tryggara kan ingen vara».
Den andre «løvebakke-salmisten» har en lang større produksjon, og er representert i Norsk Salmebok 2013 med fem egne tekster og ti oversettelser.
Per Lønning representerte Oslo Høyre på Stortinget fra 1958 til 1965, og ble senere biskop i Borg og Bjørgvin.
Blant hans tekster kan nevnes «Brød for verden lot du vokse» (nr. 714) og «Gud, i en tid da alle krefter røynes» (nr. 735).

Publisert i Vårt Land 14. oktober 2015

PS. Jeg kunne vel ha føyd til Per Ramsrud, som representerte Frp i Oppland fra 1993 til 1997, og hans tekst "I Romerbrevet åtte", men denne teksten står ikke i Norsk Salmebok eller noen annen sang- eller salmebok. DS