torsdag 22. desember 2016

Julekveldsvisa: Fra Ringsaker til Betlehem


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den ble tidlig mange nordmenns favorittsang til jul, men det satt langt inne før teksten kom med i kirkens salmebok. Det skjedde først i 2013. I Frelsesarmeens sangbok kom den med i 2010. I år er det 65 år siden julebudskapet og Betlehems-stjernen ble lokalisert til et enkelt, lite hus på Ringsaker, nemlig «…over taket der a Jordmor-Matja bor».


«Jordmor-Matja» er for lengst blitt et norsk juleikon. Det begynte allerede da teksten sto på trykk første gang i julenummeret til «Magasinet For Alle» for1951, signert Alf Prøysen.
Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert.


Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Med tanke på at julefortellingen er en fortelling om en fødsel, er det dypt meningsfullt at det var akkurat der julestjerna ble plassert. Hvor skulle vel ellers den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Matja
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjorde det påkrevet for Prøysen å endre navnet fra Helga til Matja. Når han likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side.
Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at «Matja» skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun var den fødende, ikke den som hjalp til. En av teologiens betegnelser på Maria er nettopp dette: «Gudefødersken».
Men Alf Prøysen hadde vokst opp med Matja – det var navnet på hans egen mormor.
Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp «på legd». Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene.
Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år.
Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen «Matja Madonna». Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen.
Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal få én fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, er belønning nok for henne.
«Den ene etter den andre ska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kan føle julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.»
Slik slutter teksten.

Sterke kvinner

Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser.
I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa «Kjerringkjeft» og husmannskona Matja Bærjom i romanen «Trost i taklampa».
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa.
Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida.
Matja står en sen kveld og hogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå «på skire trass og ta en kabbe te».
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme «og kvile seg og få tala som folk», tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen.
Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, disse kvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper den nyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Kristen vise?
Noe av diskusjonen rundt om «Julekveldsvisa» skulle få komme inn i salmeboka gikk på om teksten har «salmekvaliteter».
Det er en akademisk diskusjon som de aller fleste har liten forstand på eller interesse av. Alle som har vokst opp i den kristne kulturen som har preget Norge fram til vår egen tid, kjenner igjen fortellingen med det samme: Dette er juleevangeliet fortalt i en visetekst.
Noen har gjort det til et poeng at visa verken nevner navnet Jesus eller Gud. Men den sier noe om stjerna, og at det den representerer, har laget «…ei bru/i milla seg og himlen/og ei krubbe og ei ku».
Miljøer som har hatt problemer med koblingen Alf Prøysen og kristen tro har stresset denne blygheten langt utover det som er rimelig. «Visa forteller bare en historie om en gutt som ble født i en stall», sier de gjerne.
Men det er jo ikke så mange andre fødselsfortellinger i vår kultur som er lagt til en stall, og der både gjetere og vise menn kommer på barselvisitt.

Reaksjoner
De første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951.
En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin.
Året etter ble den spilt inn på plate.
Senere har en lang rekke artister spilt den inn, og i dag er den blitt en selvfølgelig del av de norske juletradisjonene.
Den bygger ei bro, ikke bare mellom himmel og jord, men også fra Betlehemsmarkene og til den norske landsbygda.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
I milla seg og himlen.
En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap
(Hovde Forlag, 2010)

Publisert i avisa Dagen 23. desember 2016

søndag 4. desember 2016

Selvølgelighetenes evangelium



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Representanter for livssynshumanismen har offentliggjort et manifest om sitt trosgrunnlag. I manifestet ønsker man å være tydelig på hva man er for, ikke bare hva man er imot. Det er jo en positiv ting, selv om det er vanskelig å bli spesielt begeistret eller overrasket over de seks hovedpunktene i manifestet. Dette er – for å bruke et religiøst språk – «selvfølgelighetenes evangelium».


Å være for miljøvern og ytringsfrihet er blant de tingene som nevnes i manifestet.
Dette er rene selvfølgeligheter, i hvert fall i en nordisk kulturkrets.
Det samme må kunne sies om demokrati, rettsstat, menneskeverd og likeverd.
I det samme manifestet heter det at HEF respekterer trosfriheten og alles rett til å velge sitt eget livssyn.
Ja vel? Det er kanskje ikke helt det inntrykket som formidles når aggressive talspersoner gjør sine årvisse pliktøvelser mot at skolebarn skal bli minnet om hvorfor vi feirer jul her i landet.

Alminneligheter
Professor Trygve Wyller sier til avisa Vårt Land at han synes manifestet er preget av alminneligheter, og dertil snevre alminneligheter.
Dermed peker han på det som kanskje er hovedproblemet med livssynshumanismen: Den mangler tankeflukt. Den mangler visjoner.
Den mangler erkjennelsen av at det finnes noe som løfter livet et aldri så lite hakk over det hverdagslige.
Eller som Wyller sier det til Vårt Land: «Vi har følelser, usikkerhet, lengsler og håp, og vi lever i et større fellesskap med ansvar for hverandre».
I møtet med dette blir livssynshumanismens «rasjonalitet» rett og slett for baktung og kjedelig.

Mange måter å tro på
Det er mange måter å tro på.
Som Wyller også påpeker i det samme intervjuet: Det er ikke slik at man enten er dypt troende eller fjellstøtt vantro.
Det finnes et utall variasjoner mellom disse to ytterpunktene.
Det er ikke alltid kirke og menighet er de tilbudene som best møter slike menneskers religiøse følelser eller lengsler.
Ikke alle er like klare for det kristne evangeliet i slike prosesser.
Men jeg kan ikke fri meg fra den tanken at også disse fortjener bedre enn å bli møtt med selvfølgelighetens evangelium.

Publisert i Dagen mandag 5. desember 2016

tirsdag 22. november 2016

Villdyret i litteraturen - Jack London 100 år etter


Av Nils-Petter Enstad

Tirsdag 22. november 2016 var det 100 år siden den amerikanske forfatteren Jack London døde, ennå ikke 41 år gammel. Hans foreldre var ikke gift med hverandre. Det hevdes at faren, en omstreifende sjarlatan innen filosofi og antroposofi, jaget moren på dør da hun nektet å få utført en abort på deres felles barn. Hun kvitterte med et mislykket selvmordsforsøk, og sønnen ble født 12. januar 1876. Noen år senere giftet hun seg med handelsmannen John London, og sønnen hennes tok stefarens etternavn.


Jack London etterlot seg en formidabel litterær produksjon: 49 romaner i løpet av 20 år, i tillegg til en lang rekke noveller. Alt er ikke like bra, for å si det dannet, men det beste er veldig bra.
Mitt første møte med Jack London var gjennom romanen «Når villdyret våkner», eller «The Call of the Wild» fra 1903. Den handler om en hund som blir stjålet fra sine eiere i det solfylte California, og ender opp som trekkhund i Klondyke i Alaska. Til slutt rømmer han, og blir stamfar til en ny type ulver i villmarken – villere og modigere enn alle andre.
I dag ville vi kalt slike hunder/ulver «hybrider», og det er ikke uvanlig at de er mindre sky enn rene, ville ulver.

Variert liv
Jack London var innom flere yrker i løpet av sitt korte liv: Sjømann, landstryker, gullgraver, journalist. Alle disse karrierene kan man lese om i bøkene hans: «En sneens datter» (1902), «En klondykehelt» (1910), «Ulvehunden» (1906), for å ta noen av «gullgraverbøkene».
«Rundt Kapp Horn», «På langtur med Snarken» og «En solens sønn» handler om å seile.
Det gjør også romanen «Ulf Larsen», eller «The Sea Wolf» fra 1914. Den norskklingende tittelen refererer seg til hovedpersonen, en råbarket norsk selfanger og skipper.
Jack London utviklet tidlig et tungt alkoholproblem, og brukte etter hvert også andre rusmidler. Hans død har alltid vært omgitt med en viss uklarhet; var det selvmord eller var det «bare» en overdose morfin, satt i vanvare?
I boka «Kong Alkohol» (1914) skriver han åpent om dette.

Produktiv
Jack London skrev for å leve. Han var ærlig langt inn i kynismen om dette.
Han hadde som program å skrive tusen ord om dagen. Ble fortellingen god, sendte han den fra seg. Ble den ikke god, sendte han den fra seg.
Hans store problem som forfatter var at han hadde stoff, men ikke «plots». Det finnes flere fortellinger om hvordan han kjøpte «plots» av andre forfattere som kunne ha det motsatte problemet.
Som noen har påpekt: En slik forfatter kan iblant være bedre i oversettelse enn på originalspråket.
En av dem som oversatte Jack London til norsk, var Nordahl Grieg.
I et brev til sin bror, forlagsdirektøren Harald Grieg, sammenliknet han det å oversette «Hr. London» med hvordan det måtte føles for selfangere å overvintre med kameratens lik i soveposen.

«London-periode»
Jeg hadde min Jack London-periode fra 1967/68 til 1972/73.
I denne tiden leste jeg de fleste bindene i en London-serie som Gyldendal ga ut.
Ei bok som gjorde inntrykk på meg den gang var «Tvangstrøyen» fra 1915. Den handler vel rett og slett om virkelighetsflukt, men denne flukten blir «en spennende reise», for å bruke et uttrykk jeg ellers ikke kan fordra.
Andre bøker jeg kan anbefale med forholdsvis god samvittighet, er «Ulvehunden» og «Når villdyret våkner», om villmarksbøker ellers ikke har noen høy prioritet i min lesning.
Den siste Jack London-boka jeg skaffet meg, var «Avgrunnens folk» fra 1903.
Det er en landstryker-roman, og i et av kapitlene forteller han nokså beskt om et møte med ett av Frelsesarmeens suppekjøkken et eller annet sted i USA. Jeg var vel kadett på Frelsesarmeens krigsskole den gang, og jeg likte ikke det jeg leste.
Slik jeg husker det i dag, nesten 45 år senere, var det en mistenkeliggjøring av motiver og holdninger som jeg ikke likte, selv om det selvfølgelig også kan ha vært slik at møtet mellom landstrykeren London og frelsesoffiseren ved suppekjøkkenet – han kalles bare «adjutanten» - var av den typen der to personer instinktivt ikke liker hverandre.

Exit London
Samlingen av Jack London-bøker fulgte meg likevel på mange flyttelass, men på et eller annet tidspunkt har de nok havnet på et loppemarked.
Som forlagsredaktør i Ansgar Forlag på 1980-tallet ble jeg bedt om å redigere en serie med «Jack Londons beste».
Jeg klarte nok ikke helt å skjule min labre entusiasme for prosjektet, og dessuten var jeg på vei ut av forleggeriet på det tidspunkt.
I dag er det mange år siden sist jeg leste en bok av Jack London, selv om 100-årsdagen for hans død frisket opp noen gamle møter og refleksjon.
Den politisk radikale Jack London - han skal ha vært medlem av det amerikanske kommunistpartiet - gikk under min radar den gangen, og har ikke dukket opp igjen senere heller.

onsdag 9. november 2016

En forfatters årsrapport


«Men ellers, min sønn, ta deg i vare: Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett».

Slik står det i den gamle boka – Bøkenes Bok, som den kalles (Fork 12,12). Sitatet er hentet fra visdomslitteraturen i Bibelen, og ifølge tradisjonen skal det være kong Salomo som har skrevet både denne og boka som i nyere oversettelser bare heter «Ordspråkene». Tidligere het den «Salomos ordspråk» og det som i dag het «Forkynnerens Bok» ble kalt «Predikerens bok».

Men det var dette med denne endeløse rekken av bøker som skrives. I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det om dette: «Det er ingen ende på all bokskrivningen». Det kjenner jeg meg kanskje litt igjen i?

I hvert fall har jeg gjort det dette året.
I begynnelsen av november var jeg med på lanseringen av enda en ny bok, skrevet av meg selv. Det var den femte i rekken dette året. Det er nok rekord når det gjelder antall bøker i løpet av ett år. I 2012 ga jeg ut fire bøker, tre som forfatter og én som redaktør, og i 2013 tre bøker, alle som forfatter.

To bøker i løpet av et år har jeg gitt ut flere ganger. Jeg begynte faktisk med å gi ut to bøker det året jeg debuterte; to små bøker om påske. Det var i 1990. I 1995 skjedde det samme; én roman og en oppbyggelsesbok. Og i 2008: En organisasjonshistorie og en sakprosabok.
Slik ruslet og gikk det med ei bok nå og ei bok da, fram til 2010. Da kom boka om Alf Prøysens religiøse landskap ut, og siden har det vært noe eller noen hvert år. Med 2016 som en slags «topp» med fem titler.

Blir det noen i 2017? Det vet jeg ikke ennå, men det kan skje.
Hva er det så som fører til at man gir ut fem bøker i løpet av ett kalenderår?
Det er nok litt tilfeldig. Ikke alle bøkene er like omfattende; det er det ene. Og flere av dem har vært underveis i lang tid.

Årets første utgivelse representerte et slags møte med min aller første bok.
I 1990 skrev jeg et lite hefte om Johan Halmrast og hans salme: «Å, salige stund uten like». Det var ikke noen stor og pretensiøs sak, men var det første – og lenge det eneste – som var skrevet om denne skribenten – en «one hit wonder» i norsk salmehistorie. Det uttrykket brukte jeg da årets bok ble lansert. Den handler også om Johan Halmrast og «Å, salige stund uten like».
Boka fra 1990 hadde en slags begrunnelse i at det da var 100 år siden salmen ble publisert; årets bok at det var 150 år siden Halmrast ble født. Boka ble lansert på Oasen i Grønland korps, og fikk en del presseoppmerksomhet

Neste bok var et jubileumshefte i forbindelse med at Grimstad korps kunne feire sitt 125-årsjubileum. «Frelseskrig i en sørlandsby» - en nokså upretensiøs sak, men en dokumentasjon på at et trofast arbeid har vært gjort gjennom mange år.

Bok nummer tre var også en forholdsvis beskjeden sak i omfang og handlet om en – på sett og vis i hvert fall – beskjeden mann: «Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald». Det var Østfold KrF som på den måten markerte at fylkets mangeårige stortingsrepresentant ville fylt 100 år.

Ved St. Hans-tider kom så boka om Reinert Gundersen – Frelsesarmé-pioner fra Tvedestrand og grunnleggeren av Fretex – ut. Den ble gitt ut av Frelsesarmeens Historiske Selskap, og fikk også en del medieoppmerksomhet.

Den siste ble så lansert i forbindelse med MS-forbundets jubileumslandsmøte første helga i november. Boka heter ««Den glemte sykdom» lot seg ikke glemme. MS-forbundet i Norge 1966-2016». Det er en bok som jeg har arbeidet med lenge, og som jeg tror også vil kunne være en viktig dokumentasjon over et verdifullt arbeid.

Og slik gikk nå året.
Nå er det litt blanke ark. Men ikke helt blanke. Jeg har en del ideer fremdeles…

mandag 17. oktober 2016

Bob Dylan – protestpoet og nobelprisvinner med bibelske referanser



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Med årets tildeling av Nobelprisen i litteratur har den første «låtskriver» i popmusikkens historie fått verdens mest prestisjetunge litteraturpris. Tekstene til Robert Zimmermann, bedre kjent som Bob Dylan, har vært analysert på kryss og tvers i 50 år, og de blir det fortsatt.


Han var bare 21 år gammel da han skrev alle leirbål og ungdomssamlingers viktigste allsang, borgerrettsbevegelsens «salme» framfor noen på 1960-tallet: «Blowing in the wind». Selv ville han ikke være ved at det var noen protestsang.

Bibelske motiver
Det er blitt hevdet at «Blowing in the wind» er et av de første eksemplene på hvordan Bob Dylan brukte bibelske problemstillinger i sine tekster. I dette tilfellet skal det være en tekst fra profeten Esekiel i Det gamle testamente som har vært utgangspunktet: «Herrens ord kom til meg: Menneske, du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de» (12, 1 – 2).
Dette motivet er det lett å kjenne igjen i Dylans tekst, når det for eksempel i det tredje verset heter: «..how many ears must one man have/before he can hear people cry?», eller i det andre verset: «..how many times can a man turn his head/pretending he just doesn’t see?»

Et annet bibelsk motiv noen mener å gjenkjenne, er i det første verset, der det heter: «..how many seas must a white dove sail/before she sleeps in the sand?».
Her skal motivet være hentet fra urhistorien og fortellingen om duen som ble sendt ut fra Noas ark for å sjekke om vannet hadde sunket etter storflommen: «Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer» (1 Mos 8, 8-12).

To vers – og ett til

I utgangspunktet hadde sangen bare to vers. Det er de to som senere ble henholdsvis det første og det siste verset. I denne utgaven ble den framført første gang i april 1962. I mai 1962 sto den på trykk første gang, i et magasin som publiserte nye, aktuelle sanger. I et intervju samme sommer, kommenterte Bob Dylan teksten slik: «Det er ikke så mye jeg kan si om denne sangen, bortsett fra at svaret blåser i vinden. Det finnes ikke i noen bok eller film eller TV-program eller diskusjonsgruppe. Det er i vinden og det blåser i vinden. Det er alt for mange av disse hippe folkene som vil fortelle meg hvor svaret er, men jeg vil ikke tro det. Jeg sier likevel at det finnes i vinden, og akkurat som et rastløst stykke papir; den må komme ned et eller annet sted ... Men den eneste bekymring er at ingen fanger opp svaret når det kommer, slik at ikke altfor mange folk som får se og vite ... og så flyr det vekk igjen. Jeg sier at noen av de største kriminelle er likevel de som snur hodet sitt bort når de ser noe feil, og vet det er galt. Jeg er bare 21 år gammel og jeg vet at det har vært altfor mange ... Du som er over 21, du er eldre og smartere.»
Senere skrev han et vers til, og plasserte det mellom de to han alt hadde laget.
Det er særlig dette verset som har bidratt til at teksten har fått status som «protestvise». Her finner man blant annet strofen: «Yes, how many years can some people exist/Before they're allowed to be free?»
Men også dette er et kjent, gammeltestamentlig motiv, nemlig de 400 årene som Israels barn befant seg i Egypt. Pave Johannes Paul II holdt i sin tid en preken med utgangspunkt i denne sangen.

«Borgerrettssalme»
Den amerikanske borgerrettsbevegelsen trykket raskt denne sangen til sitt hjerte. Den afroamerikanske sangeren Sam Cooke (1931 – 1964) brukte den på sine konserter, og trioen «Peter, Paul and Mary» fikk en kjempeslager med den i 1963.
Flere afroamerikanere uttrykte senere forundring over at «ung, hvit mann» kunne tolke deres frustrasjon og smerte så bra. Skjønt hvit og hvit; Bob Dylan er av jødisk opprinnelse. Det ligger en del smerte og frustrasjon i den jødiske arven også.
Ved siden av å bli borgerrettsbevegelsens «salme», ble den også antikrigssangen framfor noen. Joan Baez sang den under demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, og under Golf-krigen 20 år senere, ble den tatt fram igjen.
Noe av det som gjorde sangen så populær, var det universelle i teksten. Spørsmålene den stiller har vært stillet ned gjennom hele menneskehetens historie. Spørsmålene den stiller kan godt kalles retoriske, og svaret – «svaret» - på spørsmålene er vagt og tvetydig: Enten er det så opplagt at det er rett foran øynene dine, eller så er svaret like vanskelig å gripe tak i som vinden.
Gitt at det er de bibelske tekstene som har inspirert Bob Dylan til denne sangen, finner man flere tekster om vinden også her. Fra Forkynneren: «Også dette er bittert og vondt: Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen? Han har arbeidet for vind» (5, 15). Eller hva skal man si om følgende oppsummering av eget liv: «Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden» (Fork 1, 17).
Sett i et slikt perspektiv blir setningen om at «the answer is blowing in the wind» en nokså pessimistisk konklusjon.

«Kristen periode»
Noen år senere hadde Bob Dylan det som kalles hans «kristne periode». Den ble innledet med albumet «Slow Train comming» fra 1979. Bob Dylan hadde hatt sterke, religiøse interesser i mange år. Etter en motorsykkelulykke begynte han å lese Bibelen, og dette viste seg å bli mer enn bare en litterær interesse. Under en konsert ble et sølvkors kastet opp til ham mens han sto på scenen. Det var ikke uvanlig at fansen kastet ting til artisten, men Bob Dylan pleide å la disse tingene bli liggende. Men sølvkorset tok han opp, og på den neste konserten, ei uke senere, hadde han det rundt halsen. Etter hvert ga han uttrykk for at han nå betraktet seg som «født på nytt».
De to neste albumene var også sterkt preget av Dylans omvendelse. Etter «Slow Train...» kom «Saved» (1980) og «Shot of love» (1981). Mange av de «klassiske» Dylan-fans var fortvilet over disse platene, for dette var ikke den Dylan de kjente. Det kom da også til episoder under konserter i disse årene, der Dylan ble buet på grunn av sitt klare, kristne budskap og sine appeller til folk om å velge Jesus.
I den første sangen på «Slow Train...», «Gotta serve somebody», synger han: «Well, it may be the devil or it may be the Lord». Det fortelles at plateselskapet til Dylan ble vettskremt da de leste og hørte den kategoriske teksten i denne sangen, som nådeløst delte menneskene inn i to grupper: De som tjener Gud og de som tjener hans motstander. Sangen ga likevel Bob Dylan hans første Grammy-pris i klassen for beste mannlige rockevokalist.

Hvert sandkorn

Den mest kjente av sangene fra Dylans kristne periode, er likevel «Every grain of Sand», som er den siste sangen på det tredje av disse albumene, «Shot of love».
Den er en hyllest til skaperverket og en skaper som sangeren ser i alt det skapte, helt ned til det minste sandkorn. Sangen har en helt annen appell enn mange av de andre, refsende tekstene som den kristne Dylan skrev i disse årene.
De bibelske referansene står i kø i denne teksten. Tittelen er en referanse til løftet Abraham fikk fra Gud om at hans ætt skal bli tallrik som sanden ved havets bredd, men også til tekster fra Salmenes Bok, Jesu lignelser og Jesu ord om spurvene til jorden og at hvert hår på menneskenes hoder er tellet. Selv sa han om teksten: «Det var en inspirert sang som kom til meg. Jeg følte det som om jeg bare skrev ned ord som kom til meg annet sted fra, jeg måtte bare på det ned på papiret».

Himmelens dør
Mange betrakter også «Knocking on Heaven's door» som en av de «kristne» sangene fra Bob Dylan.
Dette er nok likevel bare delvis riktig.
Den er ikke fra noen av Dylans gospelalbum, men ble skrevet i 1973 som en del av musikken til westernfilmen «Pat Garrett & Billy the Kid». Dylan spilte den inn som en singelplate, og senere kom den med på en LP-plate med samme navn som filmen. Sangen skildrer dødskampen til en sheriffassistent som er blitt skutt og som forstår han skal dø:
«Mama, take this badge off of me,/I can’t use it anymore.
It’s gettin’ dark, too dark for me to see/I feel like I’m knockin’ on heaven’s door».

Dette er kanskje den av Bob Dylans sanger som det er blitt laget flest coverversjoner av.
Kanskje sier den mer enn mange av de andre noe om den indre kampen Bob Dylan har kjempet og kjemper i forhold til de store spørsmål i livet?

Denne artikkelen er et lett bearbeidet versjon av et kapittel i min bok «Døden i baksetet – og andre fortellinger om gospelsanger og –sangere» (Commentum Forlag, 2013).

mandag 10. oktober 2016

En statue langs veien



Denne statuen så jeg første gang under en av mine utallige vandringer i Vigelandsmuseet på Frogner i Oslo – det er like ved Frognerparken, eller Vigelandsparken, som den også kalles. Jeg vokste opp i dette strøket.

Det var gratis adgang i Vigelandsmuseet, og jeg kunne utstillingen stort sett utenat. Noen få variasjoner var det vel i løpet av de åtte-ti årene jeg gjorde mine vandringer her, men det meste var som det pleide.
Noen favoritter: Statuen av Snorre Sturlason, som jeg senere så igjen i Reykjavík, og statuen av den litt drømmende Henrik Wergeland, som er plassert i Kristiansand; byen der Wergeland ble født.
Figurene fra broa i Vigelandsparken var selvsagt på plass, livshjulet og modeller av både fontenen og monolitten.
Og så denne.
Den litt skremmende framstillingen av en mann med skjegg som var – slik det fortonte seg for meg den gang – i ferd med å kaste et barn i bakken.

Peder Claussøn Friis
Statuen viser presten Peder Claussøn Friis (1545-1614), og det er ikke et barn, men en helgenfigur han er i ferd med å ødelegge, enten han nå knuste den eller kastet den i fossen.
Peder Friis var prost i Lista prosti i nærmere 50 år, fra han var 21 og fram til han døde. Da overtok sønnen embetet. Også Peder var prestesønn – en av følgene av den lutherske reformasjonen var at prestestillinger kunne gå i arv fra far til sønn og sønnesønn.
Statuen står utenfor Valle kirke i det som nå er Lindesnes kommune. Det er noen år siden jeg ble oppmerksom på at det var der den sto, støtten jeg hadde sett så mange ganger som gutt. Forleden svingte jeg nedom og tok et bilde av den, på vei fra Karmøy til Arendal. Veistubben fra hovedveien og ned til kirken het – passende nok – Peder Claussøns vei. Dette for å skille den fra Peder Claussøns gate, som ligger i Oslo, like ved Frelsesarmeens hovedkvarter.

Huskes
I historien huskes nok Peder mer for sitt forfatterskap enn sin helgenknusing. Han tilhørte de eldste generasjoner lutherske prester, og hadde en målsetting om å utrydde alt som minte om katolisisme i Norge; den varianten av kristendom som i sin tid sto for det store kulturskiftet i Norge mellom åsatro og kristentro.
Som prest var han avholdt; trolig den typen farsskikkelse som prestene fungerte som til langt opp mot vår egen tid.
Som kulturhistorisk innsats var hans oversettelse av kongesagaene og hans beskrivelse av den norske topografi lang viktigere enn bildeknusingen.
Men det ville nok ikke gitt stoff til en så dramatisk statue.

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad

tirsdag 6. september 2016

Å eie sin barndom




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Justisombudsmannen kan da for fa’n ikke avgjøre om jeg hadde en lykkelig barndom», skal den svenske forfatteren Jan Myrdal ha sagt da hans selvbiografiske bok «Barndom» kom ut i 1982.


Der foretok han et karaktermord på sine foreldre, de kjente, sosialdemokratiske politikerne Alva og Gunnar Myrdal – qua foreldre.
Faren truet blant annet med injuriesøksmål mot sin sønn da boka kom ut.
Her på berget førte Karl Ove Knausgårds romanserie «Min kamp» ført til liknende reaksjoner fra familiemedlemmer som føler seg uthengt og karikert.


Aktualisert
Hvorfor disse gamle eksemplene? Fordi temaet «å eie sin barndom» blir aktualisert med jevne mellomrom.
Kort før sin død i 2007 ga komikeren Trond Kirkvaag ut boka «Kom ikke nærmere. Jeg og far», der han forteller om sitt anstrengte forhold til faren, Rolf Kirkvaag, som han blant annet opplevde som voldelig.
Tidligere i år fortalte komikeren Rune Andersen liknende ting om sin far, og i disse dager har Ingebrigt Steen Jensen gitt ut boka «Steen i glasshus» der han – blant annet – skriver om sin far og hans personlige problemer, og hvordan dette påvirket hans egen barndom.
Det er alltid noen som reagerer negativt når noen står fram med denne typen fortellinger. Reaksjonene kan variere fra et slags ubehag – «Er det nå nødvendig å trekke fram dette?» - til aggresjon, iblant fordekt som sårhet.

Eierskap
Spørsmålet som melder seg blir dermed: Hvem eier fortellingen om min barndom?
Hvem eier fortellingen om mitt liv?
Hvem har definisjonsmakten på om min oppvekst var god eller vanskelig?
Svaret kan bare bli: Det eier man selv.
Og da eier man også de delene av livet – barndom, ungdom, manndom – som involverer andre mennesker.
Reaksjonen på fortellinger av denne typen er ofte at skildringen ikke er «sann». Men den objektivt sanne fortelling om et menneskes liv – det være seg mitt eget eller andres – finnes rett og slett ikke. Det er like mange sannheter som det er fortellinger.
Noen ganger er fortellingene i en familie eller en søskenflokk forholdsvis like – andre ganger likner de ikke i det hele tatt.
Det noen – kanskje de fleste? - i søskenflokken opplevde som en helt grei barndom, kan en av dem ha opplevd som et rent helvete.
Det er ikke all barndom som er god.
Det er ikke alle forhold som er lykkelige.
Det er i det minste sant.

Publisert i spalten «I dag» i Klassekampen 6. september 2016

tirsdag 9. august 2016

«Kirkens rikdom»



Av Nils-Petter Enstad
Fra gammelt av er datoen 10. august minnedagen for Den hellige Laurentius, diakonen. Dagen kalles «Larsok». Men hvem var denne Laurentius?

Han levde i det tredje århundre.
Ifølge legenden kom han fra Toledo i Spania. Han kom i tjeneste his pave Sixtus II i Roma, og ble erkediakon og skattmester ved pavens administrasjon.
Vi er om ikke i urkirkens tid, så i oldkirken. I martyrkirken. Og i året 258 brøt det ut en forfølgelse mot de kristne, igangsatt av keiser Valerian.
Da som nå visste tyranner hvordan de skulle avlede oppmerksomheten bort fra sitt eget vanstyre. De gjorde de ved å peke på andre. Slik har det vært gjennom hele historien. Man har alltid funnet syndebukker: Jødene, de fargede, de svake, de kristne.
Keiser Valerian pekte på de kristne.
En av dem som ble drept, var biskopen i Roma: Pave Sixtus II.
Det fortelles at da han ble ført bort av soldatene 6. august 258, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager. Deretter ga han ham beskjed om å dele ut kirkens skatter til de fattige.
Da paven var drept, ga keiseren beskjed om at han ville ha kirkens skatter og rikdommer. Da bad Laurentius om en frist på tre dager, slik at han kunne samle dem. Disse dagene brukte han til å dele ut kirkens verdier til de fattige, og deretter samlet han sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle.
«Dette er kirkens skatter», sa han til keiseren.
De syke, de spedalske, de fattige – enkene og de foreldreløse: «Disse er kirkens skatter» - Disse er kirkens rikdom.
Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Slik døde han, om lag 30 år gammel. Merket hans på primstaven er en rist, og alle som heter Lars, Lavrans eller Laurits har sitt navn etter ham.
Kirkens rikdom er de som trenger at noen er der for dem.
Vi som var unge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet husker kanskje «Jesus-bevegelsen».
En sang jeg forbinder med denne tida, er slik: «Da jeg trengte en neste – var du der? Var du der?»

Er det der vi er? Der hvor kirkens rikdom befinner seg?

Utdrag av «Kveldstanker» under boklansering i Arendal 10. august 2016

Teksten til «Var du der?»

Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste, var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg tørstet og sultet,
var du der, var du der?
Da jeg tørstet og sultet,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg frøs og var fengslet,
var du der, var du der?
Da jeg frøs og var fengslet,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg kom som en fremmed,
var du der, var du der?
Da jeg kom som en fremmed,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Overalt hvor du ferdes -
jeg er der, jeg er der.
Overalt hvor du ferdes -
jeg er der.
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Jeg er der.





lørdag 6. august 2016

Om Hamsun og Frelsesarmeen


Av Nils-Petter Enstad

Knut Hamsun er et stort navn i verdenslitteraturen. Tildelingen av Nobelprisen i litteratur i 1921 bekrefter dette. Marie Hamsun er mest kjent som Knut Hamsuns kone, men også hun skrev bøker. Begge har avlagt visitter til Frelsesarmeen i sine bøker.


I Knut Hamsuns novelle «Smaabyliv» kan man lese: «Der er (...) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (...) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger. Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle». «Byen» det henvises til var trolig Risør, der Hamsun bodde fra 1890 til 1892. «T. Olsen kadet» kan ha vært kadett Reinert Gundersen, som kom til Risør som assistent for korpslederen, kaptein Olaf Dehli sommeren 1891.

Visitter
Også i andre verk avla han Frelsesarmeen små visitter, som i «Markens Grøde» og romanen «August» fra den berømte «Landstryker-triologien» hans. Det har vært gjettet på at Knut Hamsun under sine vagabondår i USA kom i kontakt med Frelsesarmeen, og kanskje tilmed fikk hjelp av Armeen: Losji eller mat. Teoretisk er det innenfor sannsynlighetens rekkevidde. Hamsun var i USA i to omganger, fra 1882 til 1884 og igjen fra 1886 til 1888. Frelsesarmeen kom til USA i 1882. Gitt av det stemmer med formodningen om en kontakt mellom vagabonden Hamsun og Frelsesarmeen i USA, kan det ha vært et lite gjensynsblaff som dukket opp da han så Frelsesarmeen i Risør. Og «T. Olsen kadet» kan ha vært en feilerindring for «R. Gundersen, kadett», eller et dikterisk valg.
Referansen til Frelsesarmeen i «August» er som så mye annet i Hamsuns romaner, nærmest et innfall i forbifarten: Hovedpersonen i så vel romanen som triologien, August, blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han med de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham,» svarer han.
Replikken står helt alene i trebindsverket, og er vel først og fremst et uttrykk for at dikteren på Nørholm var kjent med Frelsesarmeens ettersøkelsesvirksomhet, som har vært drevet i Norge siden 1897. Boka kom i 1930.

Barbro med rødt på ermet

Også i Hamsuns kanskje mest kjente roman, «Markens grøde» (1917) avlegger han Frelsesarmeen en liten visitt: Hovedpersonen i denne romanen er nybyggeren Isak Sellanraa. Men persongalleriet er stort og mangfoldig, og en av personene i romanen er den unge kvinnen Barbro. Hun er den eldste datteren til Isaks nabo Brede, en mann som ingenting riktig lykkes for. Om henne heter det: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen, og er blitt verdensdame, ikke minst fordi hun er den eneste i bygda som har vært litt ute i den store verden. Barbros liv blir likevel mer en tragedie enn en festreise. I den store byen har hun nærmest levd som prostituert. Hun har fått et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen mens hun var på ruteskipet på vei hjem fra byen. Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Man får som leser en følelse av at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembyga, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Og det er vel også derfor Hamsun har med denne i og for seg uvesentligheten i fortellingen om henne.
Da Knut Hamsun fikk nobelprisen i litteratur i 1920, var det nettopp med henvisning til Markens Grøde. Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952.

Kunne vært oberst?
Marie Hamsun (1881 – 1969) ble gift med Knut Hamsun i 1909. Da var hun 28 år gammel, mens han var 50. I memoarboka Regnbuen fra 1953 forteller hun om sin kontakt med Frelsesarmeen som ung på 1890-tallet. Maries far hadde vært forretningsmann på Elverum, men var gått konkurs. Dette sosiale fallet preget hele familien, og foreldrene flyttet fra hjemstedet til hovedstaden, både for å komme unna «skammen», og for at faren kanskje skulle klare å etablere seg på nytt.
Marie var på religiøs søking, og oppsøkte blant annet Templet i Pilestredet 22: «Det var kanskje det dramatiske som grep meg. Tribunen med alle brødrene og søstrene i uniform, vitnesbyrdene fra de frelste som ikke hadde vært et hår bedre enn jeg, de fleste av dem. Heller verre, hørtes det ut for. Så botsbenken med de knelende synderne, og først og fremst sangen og musikken. Når de lot den store fanen med de dype, sterke fargene vaie fra tribunen over hodene på dem som knelte, og sang tungt og monotont: Blodet, blodet, Jesu dyre blod... da kjente jeg meg løftet på en bølge Og da var det visst bare min dype sjenerthet som avholdt meg fra å knele ned. Hadde noen av de aktive lagt merke til sekstenåringen som satt og suget stemningen i seg med alle sanser i halvmørket nede i salen, og gitt meg et lite puff i retning av botsbenken, så hadde jeg kanskje vært oberst i dag...».
Det er et visst vemod i denne skildringen, men det vemodet er nok ikke uten sammenheng med at det er den aldrende Marie som skriver. Hun er blitt enke etter et langvarig, men turbulent ekteskap med den verdensberømte dikteren, nobelprisvinneren med det enorme ego. Etter krigen var hun blitt dømt for landssvik og hadde sittet i fengsel, mens hele familien ble økonomisk ruinert av det enorme erstatningsansvaret som dikteren ble pålagt.
Marie Hamsun var en bitter kvinne disse årene, og resten av sitt liv, og minneboka «Regnbuen» ble et slags dypdykk i en fortid da alt hadde virket så mye enklere og lysere. I den stemningen kan det være godt å drømme om at man i stedet for å være overlatt til forakt, nød og bitterhet, kunne vært en respektert oberst i Frelsesarmeen…

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
«En liten slumsøster lå og skulle dø». Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (Oslo, 2014)
«Frelseskrig i en sørlandsby». Grimstad korps 125 år 1891-2016 (Grimstad, 2016)

fredag 29. juli 2016

Roma midt i mot?



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han nevnes i fedrelandssangen, og er blitt et ikon for norsk stolthet. Men han var også Norges-historiens frekkeste bløffmaker, og den eneste som har lyktes med å gjennomføre et statskupp i Norge. Han grunnla et nytt dynasti, og i de siste 120 årene som selvstendig kongedømme satt Sverre-ætten på tronen i Norge.


Han ble født i Bergen, som sønn av håndverkerparet Unas og Gunhild. Han var en oppvakt gutt, og fem år gammel ble han sendt til sin onkel på Færøyene, hvor han fikk skolegang og ble satt i prestelære. Selv om han var prest, ble han gift og fikk i hvert fall to sønner. Som voksen vendte tilbake til Norge, og med denne ferden historien om kong Sverre begynner.

Kongssønn?
Han er selv som kilden til mesteparten av det vi «vet» om ham og hans bakgrunn. Ifølge hans egen saga var han født omkring 1151, og selv om han var født i ekteskap, skulle det ha vært kong Sigurd Munn som var hans biologiske far. Sigurd Munn (1133-55) var én av tre konger i landet på den tiden.
Det var først som voksen Sverre fikk vite hvem hans far var. Gunhild hadde nemlig vært på pilegrimsferd til Roma, og der hadde hun i et skriftemål bekjent at hun hadde en sønn med en norsk konge. Dette hadde presten hun skriftet for varslet paven om, og paven hadde personlig pålagt henne å fortelle sin sønn om dette.
Her står usannsynlighetene i kø. For det første er det lite trolig at en norsk håndverkerkone skulle ha mulighet til å reise til Roma på pilegrimsferd. Da var Nidaros et mer naturlig pilegrimsmål. At paven skulle bli informert om ett av de mange hundre skriftemål som daglig ble gitt i romerske kirker den gang som nå, er ren såpeopera. Det samme må sies om at paven personlig skulle ha gitt et pålegg som han visste ville føre til et opprør mot den sittende kongen i Norge. Det dreide seg om den første norske kongen som var blitt kronet ved en kirkelig seremoni, og som hadde tatt imot sitt rike i len fra St. Olav: Magnus Erlingsønn.

Konge
Men når Sverre først hadde gitt seg ut for å være kongssønn, var det ingen vei tilbake. Nå måtte han stå løpet ut. Han ble leder for en flokk fredløse menn, de såkalte birkebeinerne, og i 1177 lot han seg hylle som konge på Øretinget i Trøndelag.
I borgerkrigen som fulgte, ble både kong Magnus og hans far, jarlen Erling Skakke, drept, og Sverre sto igjen som seierherre i 1183.
Om han ikke hadde hatt noen dynastisk rett til å være konge, hadde han nå de politiske realiteters rett, og fra da av forelå det ingen egentlig politisk trussel mot Sverres kongedømme, som førte et nytt dynasti til makten.
Med ved å felle en konge som kirken hadde salvet og kronet, og som hadde tatt imot riket i len fra St. Olav, fikk Sverre kirken som fiende. Dette fikk store konsekvenser, blant annet ved at kongen ble lyst i bann av paven og landet belagt med interdikt. Det innebar at kirken nektet prestene å yte de kirkelige tjenester, som dåp, skriftemål og sykesalving.

Helt?
Når Bjørnstjerne Bjørnson utropte Sverre til nasjonens helt i sin fedrelandssang, var ikke det noe han fant på av seg selv. Heltebildet av Sverre har sittet dypt i folks bevissthet. Han var ifølge myten småkårsmannen som kjempet seg frem til nasjonens fremste maktposisjon, og lot seg ikke knekke av motstand. Og han «talte Roma midt i mot».
Men det blir feil å betrakte Sverre som en som beseiret kirken. Da kampen mellom kongen og kirken ble avsluttet etter Sverres død, var det ikke kongen som sto som seierherre. Etter en nesten 20 år lang stillingskrig, var det kongen som til slutt måtte be om fred. Kampen mot kirken var da heller ingen kamp mot kirken som sådan, men en kamp for Sverres egen makt og stilling som konge, og for å få kirkens aksept for dette.
Det fikk han aldri. Stillingskrigen varte til Sverres død i 1202. Han gjorde flere forsøk på å få den bilagt, dels via diplomati, dels ved hjelp av rent lureri, som et falskt pavebrev der bannet etter sigende ble hevet. På dødsleiet ga han sønnen Håkon det råd at han måtte forlike seg med kirken.

Kirken
Kong Sverre var altså ingen opprører verken mot kirken som sådan, eller mot paven og biskopene i og for seg. Snarere tvert om: Han gjorde flere fremstøt for å få kirken over på sin side, og da han ikke lyktes med det, bløffet han, og ga inntrykk av at det hadde skjedd en forsoning.
Han brukte Olavsmyten for alt hva den var verd. I sin argumentasjon påberopte han seg flittig både drømmer og åpenbaringer, slik også helgenkongen hadde gjort, men han unngikk omhyggelig å utsette seg for det «gudsbeviset» som de fleste tronpretendenter måtte gjennom for å bevise sitt krav: Jernbyrden. Det gikk ut på at man enten gikk barbent på glødende jern, eller bar glødende jern i hendene. Om Sverre tilsynelatende ble trodd av samtiden på at han var kongesønn, visste han bedre selv.
Noen har forsøkt å fremstille kong Sverre som en slags småkårsfolkets venn, en slags 1100-tallets sosialdemokrat. Det er det ingen grunn til. Han var like personlig maktbevisst som sitt forbilde Olav Haraldsson. Han kjempet mot den eksisterende eliten i landet for å kunne sette inn en ny, nemlig sine egne menn.

Betydelig
Dette innebærer ikke noen reduksjon av Sverre, verken som person eller som historisk skikkelse. Det er ingen tvil om at han var den mest betydelige kongen Norge hadde i middelalderen, og at han både politisk og militært gikk utenpå sine motstandere med god margin. Ikke minst gjorde han det i sluhet, maktvilje og utholdenhet.
Uttrykket «tale Roma midt imot» er blitt en språklig klisjé som brukes om enhver som sier seg uenig med maktstrukturer, og i særdeleshet om kirkelige maktstrukturer. Uttrykket har en klang av noe heroisk ved seg. Kanskje er det på tide å få en kritisk distanse både til uttrykket som sådan og måten det brukes på.

Publisert i Dagen 29. juli 2016

onsdag 13. juli 2016

Johnny, June & Jesus


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik har historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Det er imidlertid ikke hele historien.


Norkirken i Grimstad skal ha en «Johnny Cash-gudstjeneste» en søndag i august, leser jeg i lokalavisa. Det virker som et spennende konsept. Mange har ikke vært klar over den betydningen kristentroen hadde i Johnny Cash sitt liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt.
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er av en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da. Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne forfatter. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra. At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash.

Oppvekst
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene.
Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men den ga seg ikke de samme, ekle uttrykkene som for eksempel hos president George W. Bush, som kunne bruke messianske termer både om seg selv og USA. Johnny Cash skal da også ha sagt da noen brakte «W» på bane: - Jeg stemte ikke på ham; kan vi snakke om noe hyggeligere?
Johnny Cash var ikke ukritisk i sin patriotisme. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen, han stilte opp for de fattige og han stilte opp for de som satt i fengsel. Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!

Gospelsanger
Som gospelsanger var Johnny Cash i verdensklasse. Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Han skal ha blitt døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner som sangen der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan». Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere. Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen.
Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet:
«I wear this crown of thorns/Upon my liars chair/Full of broken thoughts/I cannot repair».
Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bare en tornekrone en gang.
Jeg er ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen. Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.

Litteratur:
Hillburn, Robert: Johnny Cash – Livet (Oslo, 2014)
Turner, Steve: Johnny Cash - livet, kjærligheten og troen til en legende (Hovet, 2005)

Publisert i Agderposten 14. juli 2016

torsdag 5. mai 2016

Stjernen som aldri klarte å skinne





Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da Mona Sahlin i 1994 – den gang 37 år – ble utnevnt til svensk visestatsminister, var det åpenbart for de fleste at hun var påtenkt som Ingvar Carlssons etterfølger.


Det sosialdemokratiske partiet hadde vunnet valget det samme året, og 60 år gamle Carlsson ønsket å ta en sjarmøretappe som statsminister igjen før han overlot ansvaret til andre. En ung, frisk og sjarmerende kvinne burde bli en stemmemagnet også for framtidige valg.

«Toblerone-saken»

Slik gikk det ikke. Allerede året etter måtte Mona Sahlin trekke seg som visestatsminister etter den såkalte «Toblerone-saken», der det kom fram at hun hadde brukt departementets kredittkort til å betale så vel private innkjøp som en ferietur. I kroner og øre var misbruket overkommelig, og ble da også betalt tilbake, men den politiske skaden var skjedd. Hun trakk seg etter en følelsesladet pressekonferanse der hun langet ut mot mediene for det hun oppfattet som en heksejakt.
Hennes egne statsministerambisjoner måtte settes på vent, og slik banet hun veien for Göran Persson, som i 1996 ble statsminister etter Ingvar Carlsson.

Parkeringsrot
Etter valgseieren i 1998 fikk hun muligheten til et politisk comeback, og hun ble statsråd i Göran Perssons regjering. Men igjen rotet hun det til for seg. Bare i løpet av 1999 ble hennes private firma meldt til kemneren 32 ganger for ubetalte parkeringsbøter. Det førte til at hun som den eneste i regjeringen fikk sin egen parkeringsplass.
I 2000 var hun igjen i søkelyset, denne gang fordi hun ikke hadde betalt en restskatt på nesten 40 000 kroner i tide. Først etter purring og inkassovarsel reagerte hun. I 2002 ble det kjent at bilen hennes ikke var EU-godkjent og at hun heller ikke hadde betalt bilavgift. Da seks av hennes regninger igjen havnet hos kemneren samme år, skrev den svenske storavisen Expressen: «Ikke nå igjen, Mona».

Partileder

Göran Persson var en mann som kastet lange skygger, men i 2007 trakk han seg som partileder etter å ha tapt riksdagsvalget året før. Når Mona Sahlin ble hans etterfølger, var det imidlertid like mye fordi ingen andre ville overta som fordi det var så stor oppslutning om henne. Hun skal ha vært valgkomiteens fjerde alternativ som partilederkandidat.
Ved riksdagsvalget i 2010 var hun statsministerkandidat for en rødgrønn allianse etter mønster av den daværende regjeringen i Norge. Men den borgerlige alliansen vant suverent, og da Mona Sahlin gikk av som partileder året etter, var det som den første sosialdemokratiske lederen i Sverige på mer enn 100 år som ikke var blitt statsminister.
Da Stefan Löfven dannet sin regjering i 2014, fikk Mona Sahlin jobben som regjeringens koordinator i kampen mot voldelig ekstremisme. Nå har hun trukket seg fra denne jobben, etter at det ble kjent at hun hadde skrevet ut en falsk lønnsattest for en livvakt, der det var oppgitt for høy lønn. Attesten var utstedt med myndighetenes brevhode, og ble brukt som dokumentasjon i en lånesøknad der livvakten kjøpte en relativt dyr leilighet utenfor Stockholm. Saken anses som såpass alvorlig at politiet har startet etterforskning.

Veis ende?
Mona Sahlin fyller 60 år i 2017. Mye kan tyde på at hennes politiske karriere er ved veis ende. At den aldri ble det både hun og andre hadde forventet, kan hun i bunn og grunn bare takke seg selv for. Som det sies i andre sammenhenger: «En gang kan være et uhell, to ganger er mistenkelig, tre ganger er et mønster.»
At man kan være en dyktig, politisk leder samtidig som man har et kaotisk privatliv eller privatøkonomi, finnes det flere historiske eksempler på. Men de er historiske, og de ligger langt tilbake i tid. I vår medietransparente tid vil den politiske styringsevnen fort bli målt opp mot den personlige.
Mer enn «stjernen som sluknet» vil Mona Sahlin bli husket som stjernen som aldri klarte å skinne.

onsdag 23. mars 2016

Hvem var Maria Magdalena?



Av Nils-Petter Enstad

Forfatter av boka «Jeg som er ringest blant ringe. Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen» (Commentum 2016)


Hun har gitt navn til den kanskje mest kjente og oftest sungne påskedagssalmen i både Norge og Norden. Da «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang i 1890 var det med tittelen «Maria Magdalenas jubel». Hvem var denne Maria? Hva vet vi om henne?

Det var flere kvinner i Jesu nærhet som het Maria. Det var hans mor, det var Maria i Betania, søsteren til Marta. Det var en tredje Maria; hun identifiseres ved hjelp av sine sønner, «mor til Jakob og Josef», som det står. Og så var det Maria Magdalena.

Tilnavnet hennes er en henvisning til stedet hun kom fra: Magdala (nå Majdal i Israel). I ettertid er dette tilnavnet blitt et kvinnenavn. En av mine tanter het Magda. Det finnes også kvinner som heter Magdalena. I land som Polen og Østerrike er det faktisk et forholdsvis vanlig navn. I disse skiskyttertider husker noen kanskje ennå skiskyttere som Magdalena Neuner fra Tyskland eller Magdalena Forsberg fra Sverige?

Maria Magdalena. Hvem var hun?
Evangelisten Lukas gir oss et lite glimt inn i hennes historie: «I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv» (8, 1-3).

«Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av» - ut fra det kan vi anta at Maria hadde vært alvorlig, psykisk syk. Det er mer sannsynlig enn at hun skal ha vært enten en prostituert eller en meget vidløftig kvinne. Slik har hun ofte vært framstilt i folkefromheten og i forkynnelsen. I Norge hadde man såkalte «Magdalenahjem» i så vel hovedstaden som i Bergen og Trondheim helt fram til 1920-tallet. Det var en «betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner», som det heter i Store Norske Leksikon.
At «vår» Maria hadde en slik bakgrunn, er dårlig begrunnet i det bibelske materialet, men det kan slås fast at hun hadde fått hjelp av Jesus, og at hun etter det hadde fulgt ham.
Hun må ha hatt en særstilling blant de kvinnelige disiplene. Hun var til stede ved korsfestelsen og hun møtte den oppstandne. Hun nevnes alltid når det blir referert til kvinnene rundt Jesus, og hun nevnes ofte først. Og hun ble sendt av gårde med et budskap til alle de andre: «Gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

I oldkirken ble hun kalt «apostola apostolorum» - en apostel for apostlene.

Hun har vært vurdert som en av kirkens hellige kvinner helt siden urkirkens tid, og hun er vernehelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ullvevere, fanger, elever og studenter, og for barn som har vanskelig for å lære å gå – for å ta det meste.

Vi kan identifisere oss med Maria Magdalena.
Hennes takknemlighet: Hun hadde opplevd at Jesus satte henne fri.
Hennes fortvilelse: «De har tatt Herren bort, og vi vet ikke hvor de har lagt ham», som hun sa da hun fant graven tom.
Hennes takknemlighet: Jeg har sett Herren. «Jeg levende så ham i haven – og aldri så skjønn jeg ham så!»

Johan Halmrast, som skrev salmen «Maria Magdalenas jubel» ga aldri noen begrunnelse for hvorfor han valgte akkurat henne som sitt «talerør». Kanskje var det tilfeldig. Johan Falkberget mente salmen sprang ut av det han kalte «en Patmos-opplevelse». Kanskje ble den født mens forfatteren lyttet til en forkynnelse som tok utgangspunkt i nettopp møtet mellom Maria og den oppstandne Jesus. Selv var han bare 24 år gammel da han skrev teksten, og mye kan tyde på at dette var den første litterære teksten han hadde på trykk. Samme år skrev han også den andre teksten som lever etter ham og som står i Norsk Salmebok: «Hen over jord et pilgrimstog».
Johan Halmrast var journalist. Han skulle skrive mye i årene fram til han døde, bare 46 år gammel i 1912, både dikt, romaner og oversettelser. Men det er først og fremst teksten hans om Maria Magdalenas jubel som huskes. Den er blitt kalt «en reportasje fra påskemorgen».

Johan Halmrast har møtt et øyenvitne til oppstandelsen. Det øyenvitnet var Maria Magdalena.

onsdag 10. februar 2016

Bibel, kirke og politikk




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Jeg har den nok i bokhylla et sted, sammen med andre små bøker og pamfletter som jeg har samlet gjennom et langt, lesende liv. Boka kan til forveksling minne om et lite nytestamente, og heter «Guds lille røde bok». Den ble gitt ut av Pax forlag i 1970.





Tidlig på 1970-tallet var emnet «kristensosialister» et brennbart tema i mange kristne miljøer, blant annet ved at fire studenter ved Misjonshøyskolen i Stavanger hadde sagt ja til å stå på Sosialistisk Valgforbunds liste til kommunevalget i Stavanger i 1971. En av de fire var – om jeg ikke husker feil? – identisk med han som inntil nylig var biskop i Bodø.
Det var i dette klimaet Pax ga ut sin lille samling av sitater fra bibelske skrift som profetene Amos, Jesaia, Esekiel og Sakarja fra Det gamle testamente, og fra så vel de fire nytestamentlige evangeliene, som Apostlenes gjerninger, Paulus sine brev, Jakobs brev og Johannes Åpenbaring. I alt er 38 bibeltekster referert i den vesle boka, som ifølge det anonyme forordet har som siktemål å oppmuntre kristne til å tenke progressivt, ja, revolusjonært.

Analyser
Selv var jeg 17 år i 1970, og hadde stor sans for den kristensosialistiske samfunnsanalysen, i den grad en slik fantes. Det har jeg fremdeles – i den grad en slik analyse fremdeles finnes eller noen gang fantes.
Derfor har jeg også sans for at kristne ledere – eksempelvis kirkens biskoper – peker på det ansvaret både kirken og de kristne har for solidaritet og ressursforvaltning, eller for menneskeverd og fellesskapsløsninger.
Ikke alle har det. Ikke minst gjelder det en del politikere, både i Stortinget og i regjeringsapparatet.

Fattigdoms- og rettferdighetsbibel

I 2015 ga Verbum forlag, som eies av Det norske bibelselskap, ut en spennende utgave av Bibelen. Boka har fått tittelen «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen». Det som gjør den spennende, er at forlaget har «gulet ut» hele 3000 bibelvers som handler om fattigdom og rettferdighet. Uten at det var planlagt, falt utgivelsen i tid sammen med en debatt om hvorvidt kirken og/eller biskopene skal ytre seg politisk.
Selvsagt skal de det. Selvsagt handler kristendom også om «politikk». Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser. Som frelsessoldat står jeg i en stolt, historisk tradisjon i en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge.

Det profetiske ubehag

De gammeltestamentlige profetene opptrådte også politisk når de refset så vel makthaverne som de enkelte deltakere i samfunnet. Dette ble uten unntak opplevd som ubehagelig av makthaverne. Denne profetiske dynamikken er fremdeles virksom.
Noen av oss husker hvordan daværende statsminister Trygve Bratteli reagerte da Per Lønning i sin tid trakk seg som biskop i Borg i protest mot den abortloven Stortinget vedtok i 1975. Statsministeren var smålig nok til å minne om Lønnings fortid som stortingsrepresentant for Høyre og antok derfor at det bare lå partipolitiske motiver bak; det var ikke akkurat Brattelis «finest hour».
Mer komisk var reaksjonen fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse ved en tilsvarende anledning; de ville ha seg frabedt at «skattebetalernes kirke» protesterte mot et vedtak i Stortinget.

Pludre
Om språkbruken er annerledes, er refleksen den samme når stortingsrepresentanter fra så vel Høyre som Fremskrittspartiet melder seg ut av Den norske kirke i protest mot det de velger å kalle «partipolitikk». Terskelen for slike reaksjoner blir stadig lavere. En julepreken der presten minnet om at også rom-folk har krav på anstendig behandling kan være nok til å ødelegge julestemningen for enkelte. Det er slike som synes kirken bare skal tale om slikt alle er enige om. Da er den «samlende».
I valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker. Men det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring. Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag både å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har som den veien man kan gå for å komme videre.
At enkelte føler ubehag ved en preken som peker på dette, forteller bare at prekenen var på sin plass, og at det var behov for budskapet i den.

Maktkritisk
En kristen kirke som er tro mot sitt profetiske kall vil alltid måtte være maktkritisk. Det gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.
Når kirken har uttalt seg om politiske saker som har vært viktige for Arbeiderpartiet og venstresiden, har den blir beskyldt for å tale «høyresidens» sak; kritiserer den en Høyre-dominert regjerings politiske saker, er kirken venstrevridd og «gjennomsyret av sosialisme». Analysene er uansett like tøvete. Kirken skal være kritisk til maktstrukturene, ikke være en del av dem, verken som utøver eller som premissleverandrør-

«We kept the Bible»

Det er nok av historiske eksempler på at selv maktstrukturer som påberopte seg en kristen forankring reagerte med raseri dersom de ble konfrontert med det profetiske ubehaget som ligger i å bli konfrontert med de bibelske tekstene.
Apartheid-regimet i Sør-Afrika er bare ett av mange eksempler på dette. Nobelprisvinneren og erkebiskopen Desmond Tutu har sagt det omtrent slik: «Den hvite mann kom hit og sa til oss: La oss be. Så vi lukket øynene og folder hendene. Da vi åpnet øynene hadde de hvite tatt landet - but we kept the bible!» Han sa også at denne tiden var kirken det eneste sted man fikk høre at svarte var like mye verdt som hvite. Alle andre steder så og hørte man det motsatte.

Frigjøringsteologi
Tilbake til 1970-tallet og «Guds lille røde»: På 1970-tallet ble frigjøringsteologien et tema også i norsk, teologisk debatt. Vi fikk ingen Camillo Torres eller biskop Romero i Norge – og trengte dem vel heller ikke. Men de var eksempler på dette profetiske motet som kirkehistorien – tross alt – har så mange eksempler på. En Thomas Becket og en Savonarola fra middelalderen; en Martin Luther King og Dietrich Bonhoeffer fra vår egen tid.
Politikk?
Selvsagt er det politikk.
Og selvsagt har Bibelens tekster også en politisk side.

Publisert i Dagen 11. februar 2016



tirsdag 2. februar 2016

Trenger kristen-Norge flere nye forlag?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og forlagskonsulent


Det er blitt etablert et nytt, kristent forlag i Norge. Det heter Ventura Forlag, og ble stiftet 20. januar i år. Det har oppstått i miljøet rundt Ungdom i oppdrag og deres forlag, Proklamedia. Sjefen for det nye forlaget har da også vært forlagssjef i Proklamedia i fire år.


Profilen på de utgivelsene det nye forlaget planlegger ser da også ut til å bli svært lik Proklamedia sin profil. Den første boka skal etter planen komme i mars, og antall utgivelser i løpet av 2016 vil ligge mellom 15 og 20. I årene som kommer, satser man på mellom 20 og 30 utgivelser. Hva slags titler det er snakk om, er foreløpig ukjent. Det nye forlaget har en facebookside som da jeg sjekket den om formiddagen 1. februar kun besto av en logo. Den er ellers til forveksling lik logoen til Verbum forlag.

Mangfold
Et mangfold av forlag er i utgangspunktet en positiv ting; ikke minst for oss som er forfattere. Det har historisk sett vært svært mange kristne forlag i Norge. I perioder hadde omtrent hver eneste organisasjon og frikirke i Norge sitt eget forlag. Mange av oss har da også bøker fra de fleste av disse i hyllene våre: Andaktsbokselskapet, Land og Kirke, Lutherstiftelsen, Nomi, Gry, Ansgar, Filadelfiaforlaget, Norsk Forlagsselskap, Credo, Triangelforlaget, De unges forlag, Norsk Bokforlag, Lunde, Logos, Salvata, Sambåndet, St. Olav…
På 1970-tallet gikk en del av de lutherske forlagene sammen til Luther Forlag, men denne fusjonen sprakk igjen, og det ble også opprettet nye forlag: Hermon, Rex, Genesis, Agape. Jeg registrerer med interesse at Vårt Land Forlag er blitt reaktivert og har gitt ut flere bøker.

Oversettelser
Forlagssjefen i Ventura har 25 bøker liggende til vurdering, leser jeg i et intervju med avisa Dagen. Jeg antar at dette er bøker som skal oversettes, og at ikke den tidligere forlagssjefen i Proklamedia har «underslått» innsendte manuskripter fra norske forfattere til hans gamle arbeidsgiver. Og dette illustrerer noe av problemet med det kristne forleggeriet: Det baserer seg i veldig stor grad på oversatte ting. Det gjør nok utgivelsene fra andre forlag også, men som en norsk forfatter som i hovedsak skriver om «kristne» temaer, er dette et tankekors for meg.
Hva er grunnen til at så mange kristne forlag heller gir ut oversatte ting enn bøker som er skrevet av norske forfattere? Særlig gjelder dette skjønnlitterære bøker; romaner og ungdomsbøker. Da henvises det gjerne til «kvalitet». Det skrives ikke gode nok kristne fortellinger på norsk! Er det litterær kvalitet man mener, er det vel ikke så mange nobelpriskandidater blant de forfatterne som har skrevet de oversatte bøkene heller, enten disse er svenske eller engelskspråklige. Men «kvalitet» er jo et argument som det er vanskelig å motsi; det er ofte spørsmål om leserens smak og preferanser. Og det er få forfattere som vil være frimodige nok til å peke på en oversatt bok og si: Min bok er i hvert fall bedre enn den!

Tjene penger

Det skal ha vært forlegger-legenden Harald Grieg som satte ord på det oppfattes som bransjens store utfordring: Samspillet mellom børs og katedral.
Også kristne forlag må tjene penger. Selv kristne forfattere synes det er greit å få noen kroner for det de bruker tid, krefter, tanker og andre ressurser på. Som forfatter kan jeg – i hvert fall til en viss grad – være selektiv og prioritere det jeg selv brenner for, er opptatt av eller interesserer meg for. Vil jeg bruke tid på å lage quizer om gospelmusikk, er det mitt privilegium; vil jeg bruke tid på å kartlegge alle gospelsangene Elvis Presley sang inn, kan jeg gjøre det også. Men den dagen jeg sender det som måtte komme ut av slike aktiviteter til en forlegger, må han vurdere både salgsmuligheter og om dette er noe som bør utgis.
Det gjenstår å se hvordan profilen på det nye Ventura Forlag vil avtegne seg. Mye kan vel tyde på at den blir til forveksling lik Proklamedia sin profil, både når det gjelder hva bøkene handler om, og at de fleste av dem er oversatt fra andre språk.

Egne erfaringer
I løpet av 25 år som forfatter har jeg gitt ut mellom 30 og 40 bøker på et titall ulike forlag. Bare tre av disse er typisk «kristne» forlag, og jeg har gitt ut fire titler på disse tre. Av de andre har nok noen reservert seg nok litt mot å bli rubrisert som «kristent» forlag, og andre igjen har vært helt «vanlige», sekulære forlag. I de senere år har jeg flere ganger erfart følgende: Når jeg har sendt manuskripter som jeg ville tro var av interesse for «kristne» forlag til disse, har jeg stort sett blitt avvist. Men sekulære forlag har vært interessert og har gitt dem ut. Dette har gjort at jeg etter hvert oppfatter ett av disse som «mitt» forlag, og som det jeg fortrinnsvis sender mine manuskripter til – også de som man i utgangspunktet skulle tro ville interessert de kristne forlagene.

Tilbake til utgangspunktet: Trenger vi flere kristne forlag i Norge?
Det tydeligste svaret jeg kan gi er «tja». Det vi i hvert fall trenger er forlag som satser også på norske manuskripter, skrevet av forfattere med forankring i kristen-Norge og med stoff som har den samme forankringen. Når det er sagt: Det var det da nokså nystartede, kristne forlaget Ansgar som ga norsk litteratur den juvelen som heter Alfred Hauge.

lørdag 23. januar 2016

Bibelmisjon i 200 år



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I en tid der «massemedia» er et ord som omfat¬ter så mye at det nesten ikke er råd å definere det, der all slags tekst er tilgjengelige både via trykksak og datateknologi, er det vanskelig å forestille seg hvordan det var da verken bøker eller tidsskrifter var noe «alle» enten hadde eller kunne skaffe seg. I en kultur der praktisk talt hvert eneste hjem har en bibel eller et ny-testamente ett eller annet sted, er det vanskelig å tenke seg at det har vært tider da Bibelen slett ikke var allemannseie, men kunne være både kostbar å skaffe, og risikabel å eie.


Det er et stort paradoks at til tross for at Bibelen står så sentralt i all kristen tro, har Bibelen gjennom det meste av den kristne kirkes historie vært en lukket og utilgjengelig bok for flertallet av de troende.
I forkynnelsen kan man iblant få inntrykk av at det å slurve med bibellesningen en dag eller to, er den sikreste veien til frafall og fortapelse, men i hundrevis av år hadde flertallet av de troende ingen annen adgang til bibelordet enn det de hørte av prestene, og det de klarte å memorere selv. Likevel var det minst like mye ekte og oppriktig fromhet den gang som nå.
Dette ikke for å antyde at Bibelen har vært uviktig som en del av vårt kulturgrunnlag eller er det for utviklingen av den enkeltes åndelige liv, men mer for å slå fast at bibelordet må ha hatt mange flere veier inn til menneskenes hjerter og tanker enn vi rent umiddelbart forestiller oss.

GRUNNSPRÅK
Gjennom store deler av kirkens historie har Bibelen først og fremst vært tilgjengelig på grunnspråk som hebraisk, gresk og latin.
Martin Luther regnes som far til ideen om Bibelen på folkemålet, men også før reformasjonen var det kristne ledere som talte varmt for at Bibelen skulle være tilgjengelig på det språket folk talte. En av de første var den skotske reformatoren John Wycliffe. Det viktigste, internasjonale kompetansesenteret for bibeloversettelser har da også navn etter ham, og kalles «Wycliffe-instituttet».
Martin Luthers viktigste innsats var å oversette først Det nye testamente, dernest hele Bibelen til tysk. Språkforskere sier gjennom sin bibeloversettelse skapte Luther et moderne tysk skrift - og talespråk.
Det samme blir sagt om den klassiske, engelske oversettelsen: «The King James Bible» fra 1647 når det gjelder det engelske skriftspråket.

MARY JONES
I den grad moderne bibelmisjon har noen «helgen», må det være den walisiske jenta Mary Jones, om hvem det fortelles at hun sparte i årevis for å få råd til å kjøpe sin egen bibel.
Hun var datter av en fattig vever. Bare det å lære seg å lese, var et stort prosjekt for en fattig, walisisk jente i 1790-årene. Men Mary klarte det.
Så våknet drømmen om å eie sin egen bibel. Hun begynte å spare, øre for øre, gikk ærend og tok på seg ekstra jobber. Etter ett år, hadde hun spart en krone. Det var altfor lite til en bibel, og samtidig ble faren hennes syk, så krona gikk med til å kjøpe medisin til ham.
Men hun begynte å spare igjen, og etter flere år trodde hun at nå har hun nok penger.
Men hvor kunne hun få kjøpt en bibel? Presten i hennes egen landsby hadde ingen engelsk bibel selv, men han hadde hørt at presten i Bala, 40 kilometer unna, hadde en. Og Mary la ut på vandring og gikk i to dager før hun kom fram til presten i Bala.
Jo, han hadde en bibel, men den hadde han lovet en annen. Og dessuten hadde Mary fremdeles altfor lite penger.
I ren fortvilelse begynte den unge jenta å gråte.
Hadde alt slitet vært forgjeves? Skulle hun aldri få sin egen bibel likevel?
Presten, som het Charles, ble så grepet av denne sterke lengselen etter å eie en bibel at han ga Mary sin egen.
Så langt historien om Mary Jones - tilsynelatende bare enda en litt rørende historie med en slags god slutt.
Men pastor Charles gjorde mer enn å gi bort en bibel til Mary. På et møte i «Det Religiøse Traktatselskap» i London noe senere, fortalte han denne historien. Det som lå ham på hjertet, var at det måtte da finnes en mulighet for å skaffe de fattige menneskene i Wales bibler.
En baptistpredikant ved navn Hughes tente på ideen: - Hvorfor bare Wales? ropte han. - Hvorfor ikke hele kongeriket? Hvorfor ikke hele verden?

BIBELSELSKAPER
To år senere, i 1804, ble «Det Britiske og Utenlandske Bibelselskap» stiftet, og ytterligere 12 år senere, i 1816, ble Det norske Bibelselskap stiftet i Christiania. Den svensk-norske kongen selv stilte opp som garantist og beskytter for bibelselskapet.
«Hver mann og hvert hjem sin bibel» var den visjonen som samlet stifterne av Det norske Bibelselskap.
Fram til siste verdenskrig var det stort sett engelskmenn og amerikanere som drev bibelmisjon i andre land.
Men i 1946 kom representanter for 17 forskjellige bibelselskap, blant dem det norske, sammen og stiftet «De forente bibelselskaper».
Visjonen for denne sammenslutningen er at «Alle mennesker skal kunne kjøpe en bibel på sitt eget språk, og til en pris de selv kan betale».
I dag er 135 nasjonale selskap med i denne sammenslutningen, og de arbeider i rundt 200 land.

FORBUDT
Det finnes fremdeles land der det er forbudt både å eie en bibel, framstille en bibel eller gi bort en bibel. Det gjelder blant annet i en del muslimske land. Tidligere gjaldt det også i mange kommunistiske land.
Det er fremdeles forbudt å importere bibler til verdens største kommunistland, nemlig Kina, men siden 1988 er det trykket 30 millioner bibler inne i Kina, på et moderne bibeltrykkeri i Nanjing. Dette trykkeriet er blant annet finansiert ved hjelp av norske penger.

VISJONEN

Mer enn 200 år etter at unge Mary Jones gikk i to dager for å kjøpe den bibelen hun hadde ønsket seg i mange år, og spart så flittig til, er det fremdeles mange «Mary» -er som har den samme lengsel som henne.
Drømmen om å eie sin egen bibel er like fjern og utilgjengelig for mange av dem som den var for henne.
Men akkurat som hun fikk en bibel fordi det var en som forsto hvor brennende ønsket hennes var, kan kristne mennesker fra land der vi har både bibler nok og penger nok bidra til at det samme skal skje for våre kristne søsken over hele verden.


mandag 11. januar 2016

Frelsesarmeen og fredsprisen




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fristen for å foreslå kandidater til Nobels Fredspris er 31. januar. Listen over hvem som blir foreslått blir stadig lenger. I 1904 var det 22 forslag, i 2014 hele 278, og lista blir lenger for hvert år. En av dem som er blitt foreslått en rekke ganger, er Frelsesarmeen, men foreløpig uten å nå opp.


Frelsesarmeens grunnlegger ble foreslått til Nobels Fredspris allerede i 1906. Begrunnelsen for forslaget var boka «In Darkest England – and the Way out», som han ga ut i 1890. I denne boka skisserte William Booth langt på vei det som senere ble modellen for det britiske velferdssystemet. Det var den amerikanske kunstmaleren Otto Classen som sendte inn forslaget. Komiteen valgte imidlertid å underkjenne forslaget, siden forslagsstilleren ikke var kvalifisert for å nominere. Prisen gikk ellers til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt det året – neppe nobelkomiteens mest glitrende tildeling.
Senere er Frelsesarmeen blitt foreslått til Nobels Fredspris en rekke ganger, uten at man har lyktes i å nå opp. Ikke minst har norske stortingsrepresentanter levert slike forslag. Da prisen for 1991 skulle deles ut, skal Frelsesarmeens kandidatur stått særlig sterkt. I boka «Fredens sekretær» beskriver tidligere Nobeldirektør Geir Lundestad Frelsesarmeen som en av de «mer tidløse kandidater». Speiderbevegelsen er en annen slik kandidat. Lundestad skriver: «Det er mange som har lurt på hvorfor Frelsesarmeen aldri har fått Nobels fredspris. Organisasjonen har ofte vært foreslått; den har også hyppig vært diskutert. I komiteens drøftinger har jeg aldri hørt et negativt ord om Frelsesarmeen.»
Lundestad skriver videre at det nok har vært en viss usikkerhet i komiteen om Frelsesarmeens arbeid kan kalles «fredsskapende i Nobels forstand», men dette spørsmålstegnet er nok like relevant i forhold til alle de andre humanitære organisasjonene som faktisk har fått prisen i årenes løp. Det samme gjelder mange av de enkeltpersoner som har fått prisen, som den katolske nonnen Mor Teresa (1979) og den katolske presten Georges Pire (1958).

Kriterier
Alfred Nobel satte opp tre kriterier for de som skulle kunne få Nobels Fredspris: To av dem er enkle å forstå: Prisvinneren skal enten ha bidratt til «reduksjon av militærstyrker» eller til «arrangering av fredskongresser». Den tredje åpner for både skjønn og fortolkning: At man har bidratt til «nasjonenes forbrødring». Det store flertall av pristildelinger har på en eller annen måte vært definert inn i den kategorien. Det ville også en eventuell pris til Frelsesarmeen gjøre, og med god margin.
Riktignok skriver Lundestad at noe av det som har skapt usikkerhet om hvorvidt Frelsesarmeen bør få prisen, er «at virksomheten i stor grad foregår i de rike landene». En slik analyse vil neppe holde for en grundigere gransking. Tvert om. Med virksomhet i nærmere 130 land sier det seg selv at svært mange – og stadig flere – av disse ikke vil kunne defineres blant «de rike landene».
Et år ble det tilmed slått fast i media at dette året ville Frelsesarmeen få prisen. I følge Lundestads bok var det det senere TV2-ankeret Stein Kåre Kristiansen som sto bak denne meldingen. Mange festet lit til dette, og trodde dette var informasjon Kristiansen hadde fra sin far, KrF-politikeren Kåre Kristiansen. Han var på det tidspunkt medlem av Den norske nobelkomité.
Lundestad skriver at det året hadde flere representanter for Frelsesarmeen møtt opp da årets prisvinner skulle annonseres. «Jeg hadde lyst til å gå bort til armeens representanter og si de bare kunne gå hjem. De fortjente ikke å bli ydmyket på den måten. Men selvfølgelig sa jeg ingenting», skriver han.

Omsorg
Også utover på 1990-tallet ble Frelsesarmeen foreslått til prisen. Det samme har skjedd på 2000-tallet. Argumentasjonen for Frelsesarmeens kandidatur går gjerne på det humanitære arbeidet man driver, et arbeid som er blitt beskrevet som «omsorg for hele mennesket». Målt i antall timer bruker nok Frelsesarmeens offiserer og andre verden over ansatte langt mer tid på hjelpearbeid, omsorgsarbeid, helsestell og undervisning enn de bruker på sjelesorg og forkynnelse. Dette er i pakt med idealer fra så vel William Booth som Frans av Assisi. Booth sa at det nytter ikke å forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult eller helliggjørelse for en som fryser på føttene. Når den hellige Frans oppfordret til å forkynne, var det med tilføyelsen: «Bruk ord, om nødvendig».
Søndag 31. januar går fristen ut for å foreslå årets prisvinner. Etter flere år med priser til politikere og berømte skikkelser, er kanskje tiden inne for nok en gang å slå fast at «forbrødring mellom folkene» og humanitært arbeid også er en måte å skape fred på?

Publisert i Vårt Land 11. januar 2016

tirsdag 5. januar 2016

Tre refleksjoner rundt «Helligtrekongersdag»


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Helligtrekongersdag» - 6. januar – har gjerne vært regnet som siste dag i julefeiringen. Mange ser da for seg at det har vært to hektiske uker for Den hellige familie, med overnatting i en stall, besøk av både engler, hyrder og vismenn, pluss et besøk i synagogen. Vismennenes besøk topper da liksom disse hektiske ukene. Så la oss se litt på hvem de var, disse gjestene langveisfra, og hva som hadde skjedd fram til de kom.


I - HVEM VAR «DE HELLIGE TRE KONGER»?

Det er blitt sagt at man i tradisjonen har omtalt vismennene som «de hellige tre konger» uten å vite om de var hellige, om de var tre eller om de var konger. Tallet tre har man kommet fram til ut fra antallet gaver de brakte med seg: Gull, røkelse og myrra. Noen har ment at dette var så flotte gaver at det bare var konger som kunne gi dem. At de var «hellige» er noe man har resonnert seg fram til/regnet med ut fra det faktum at de oppsøkte Jesus-barnet for å hylle det.
De er ikke blitt betegnet som «konger» i noen bibeloversettelse, så langt jeg kjenner til. I de norske oversettelsene er de omtalt som «vismenn» (1930) og «vise menn» (1978/85 og 2011). Ordet som brukes i grunnteksten er «mágoi», som var en betegnelse på zoroastiske prester fra det gamle perserriket. Disse prestene var blant annet stjernetydere.
På 200-tallet begynte ideen om at de var kongelige å feste seg, og på 500-tallet var dette regnet som en etablert sannhet. Det var på denne tiden de fikk de navnene mange ennå forbinder med det: Kaspar, Melkior og Baltasar. Senere i middelalderen fikk de også status som helgener, og keiser Fredrik Barbarossa skal ha tatt med seg relikviene deres til Kølnerdomen i 1162.
Det er flere teorier om hva fenomenet «Betlehemsstjernen» kan ha vært. Den mest utbredte er at fenomenet skyldtes en kombinasjon av planetene Saturn og Jupiter som inntreffer omkring hvert 60. år. I år 7 f.Kr. skal dette ha skjedd. Andre teorier er at det var snakk om Halleys komet, som viste seg i år 11 f.Kr., eller at planetene Jupiter og Venus sto i et slikt forhold til hverandre at det kunne framstå som en «ny» stjerne. Dette skjedde i år 2 f.Kr., og det skjedde igjen i 1999.
Med tanke på kong Herodes sin rolle i dette dramaet, er nok «Saturn & Jupiter»-teorien den mest sannsynlige.
Fortellingen om besøket av de vise menn fra øst er særstoff hos Matteus blant evangelistene.

II – NÅR KOM VISMENNENE TIL BETLEHEM?
Hendelsene i og utenfor Betlehem skjedde i løpet av det første døgnet rundt Jesus-barnets fødsel. Da fødselen hadde skjedd, viste en engel seg for gjeterne på markene utenfor byen og fortalte dem hva som hadde skjedd.
Så gikk det åtte dager, og den nyfødte gutten ble omskåret i synagogen i Betlehem, slik Moseloven krevde. Da hadde trolig den lille familien fått et annet husvære enn det som tradisjonelt kalles «en stall». Dette med stallen er noe tradisjonen har kommet fram til. Fødselen kan like gjerne ha skjedd under åpen himmel, eller i en grotte. Det eneste vi vet om dette, er at det var en krybbe der som Maria brukte som seng for den nyfødte. I forbindelse med omskjæringen, fikk barnet også navn. Derfor kalles nyttårsdagen også for «Jesu navnedag».
Den neste begivenheten var at gutten ble båret fram i Templet. Det lå i Jerusalem. Da var Jesus blitt 40 dager gammel. Da hadde Maria vært gjennom den renselstiden etter en fødsel som Moseloven foreskrev, og det ble også båret fram det offeret som Moseloven krevde. Det var ved denne anledningen de to som i Lukas-evangeliet er omtalt som henholdsvis Simeon og Anna Fanuelsdatter fikk se barnet og dets mor, og begge profeterte over barnet.
Deretter dro den lille familien tilbake til Betlehem. Josef må ha tatt opp igjen sitt yrke som tømmermann, og her har familien bodd i minst ett år før de fikk besøk fra det evangelisten Matteus kaller «noen vismenn fra Østen». De hadde først vært i Jerusalem, der de hadde oppsøkt kong Herodes og sagt til ham: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»
Herodes hadde ikke likt dette besøket. Han kjente til profetiene om Messias som skulle komme, og fryktet at han ville skyve ham selv – Herodes – til side.
Matteus angir ingen tidsangivelse for når Herodes fikk dette besøket. Når han skriver «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem», sier ikke det noe om det var kort eller lang tid etter fødselen, eller om det var samtidig.
Reaksjonen hans tilsier at det må ha vært en tid etter at stjernen som de vise mennene hadde navigert etter at de kom til ham. I utgangspunktet gjorde han en avtale med dem at de skulle komme tilbake og fortelle ham hvor barnet var, men når de ikke gjorde dette, fattet Herodes en beslutning som står godt i stil med det man ellers vet om denne slu og blodige kongen: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene».
Ved å drepe alle gutter under to år må Herodes ha ment at han var innenfor en tidsmargin som tilsvarte vismennenes reise fra sitt hjemland og fram til møtet mellom dem og kongen.

III – VISMENNENE I JULESANGENE

Det er ikke så mange spor etter vismennene fra øst i julesangene, men noen er det.
I «Et barn er født i Betlehem» opptrer de i ett av versene. Slik vi kjenner denne sangen i dag, er den et verk av den danske presten og dikteren Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783 – 1872). Opprinnelig var det en latinsk julesang fra 1400-tallet, «Puer natus in Bethlehem». Grundtvig gjorde sin oversettelse i 1820. Her nevnes vismennene i det femte verset:
«Fra Saba kom de konger tre,
de konger tre.
Gull, røkels’, myrra ofret de.
Halleluja, halleluja!»


I dag synger man «Fra Østen kom de konger tre…».

Det er også Grundtvig som har skrevet «Deilig er den himmel blå». Den skrev han i 1810. Teksten hadde opprinnelig 19 vers, og tittelen var «De hellige tre konger». I 1853 redigerte han den selv ned til de sju versene man kjenner i dag.
Fortellingen om Betlehemsstjernen og de vise menn er det som bærer hele denne julesangen, her skal bare siteres versene 2,3,6 og 7:

«Det var midt i julenatt,
hver en stjerne glimtet matt
da med ett der ble å skue
en så klar på himlens bue
som en liten stjernesol/ som en liten stjernesol.

Når den stjerne lys og blid
lot seg se ved midnatts tid
var det varslet i Guds rike
at en konge uten like
skulle fødes på vår jord/ skulle fødes på vår jord.

Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
kommer vi til Jesu Krist/ kommer vi til Jesu Krist.

Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill,
er hans guddoms ord det klare,
som han lot oss åpenbare
for å lyse for vår fot/ for å lyse for vår fot.


Det siste – og nyeste – eksemplet som skal nevnes her, er «Julekveldsvise» av Alf Prøysen (1914-70). Denne sangen handler først og fremst om Betlehemsstjerna, men sier om de vise mennene:

«Og tel og med tre vise menn - dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ’hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.»


I dette verset legger man merke til at dikteren tar høyde for at vismennene hadde vært underveis en stund før de nådde fram. Men «..ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå».