Bibel, kirke og politikk

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg har den nok i bokhylla et sted, sammen med andre små bøker og pamfletter som jeg har samlet gjennom et langt, lesende liv. Boka kan til forveksling minne om et lite nytestamente, og heter «Guds lille røde bok». Den ble gitt ut av Pax forlag i 1970.




Tidlig på 1970-tallet var emnet «kristensosialister» et brennbart tema i mange kristne miljøer, blant annet ved at fire studenter ved Misjonshøyskolen i Stavanger hadde sagt ja til å stå på Sosialistisk Valgforbunds liste til kommunevalget i Stavanger i 1971. En av de fire var – om jeg ikke husker feil? – identisk med han som inntil nylig var biskop i Bodø.
Det var i dette klimaet Pax ga ut sin lille samling av sitater fra bibelske skrift som profetene Amos, Jesaia, Esekiel og Sakarja fra Det gamle testamente, og fra så vel de fire nytestamentlige evangeliene, som Apostlenes gjerninger, Paulus sine brev, Jakobs brev og Johannes Åpenbaring. I alt er 38 bibeltekster referert i den vesle boka, som ifølge det anonyme forordet har som siktemål å oppmuntre kristne til å tenke progressivt, ja, revolusjonært.

Analyser
Selv var jeg 17 år i 1970, og hadde stor sans for den kristensosialistiske samfunnsanalysen, i den grad en slik fantes. Det har jeg fremdeles – i den grad en slik analyse fremdeles finnes eller noen gang fantes.
Derfor har jeg også sans for at kristne ledere – eksempelvis kirkens biskoper – peker på det ansvaret både kirken og de kristne har for solidaritet og ressursforvaltning, eller for menneskeverd og fellesskapsløsninger.
Ikke alle har det. Ikke minst gjelder det en del politikere, både i Stortinget og i regjeringsapparatet.

Fattigdoms- og rettferdighetsbibel
I 2015 ga Verbum forlag, som eies av Det norske bibelselskap, ut en spennende utgave av Bibelen. Boka har fått tittelen «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen». Det som gjør den spennende, er at forlaget har «gulet ut» hele 3000 bibelvers som handler om fattigdom og rettferdighet. Uten at det var planlagt, falt utgivelsen i tid sammen med en debatt om hvorvidt kirken og/eller biskopene skal ytre seg politisk.
Selvsagt skal de det. Selvsagt handler kristendom også om «politikk». Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser. Som frelsessoldat står jeg i en stolt, historisk tradisjon i en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge.

Det profetiske ubehag
De gammeltestamentlige profetene opptrådte også politisk når de refset så vel makthaverne som de enkelte deltakere i samfunnet. Dette ble uten unntak opplevd som ubehagelig av makthaverne. Denne profetiske dynamikken er fremdeles virksom.
Noen av oss husker hvordan daværende statsminister Trygve Bratteli reagerte da Per Lønning i sin tid trakk seg som biskop i Borg i protest mot den abortloven Stortinget vedtok i 1975. Statsministeren var smålig nok til å minne om Lønnings fortid som stortingsrepresentant for Høyre og antok derfor at det bare lå partipolitiske motiver bak; det var ikke akkurat Brattelis «finest hour».
Mer komisk var reaksjonen fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse ved en tilsvarende anledning; de ville ha seg frabedt at «skattebetalernes kirke» protesterte mot et vedtak i Stortinget.

Pludre
Om språkbruken er annerledes, er refleksen den samme når stortingsrepresentanter fra så vel Høyre som Fremskrittspartiet melder seg ut av Den norske kirke i protest mot det de velger å kalle «partipolitikk». Terskelen for slike reaksjoner blir stadig lavere. En julepreken der presten minnet om at også rom-folk har krav på anstendig behandling kan være nok til å ødelegge julestemningen for enkelte. Det er slike som synes kirken bare skal tale om slikt alle er enige om. Da er den «samlende».
I valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker. Men det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring. Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag både å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har som den veien man kan gå for å komme videre.
At enkelte føler ubehag ved en preken som peker på dette, forteller bare at prekenen var på sin plass, og at det var behov for budskapet i den.

Maktkritisk
En kristen kirke som er tro mot sitt profetiske kall vil alltid måtte være maktkritisk. Det gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.
Når kirken har uttalt seg om politiske saker som har vært viktige for Arbeiderpartiet og venstresiden, har den blir beskyldt for å tale «høyresidens» sak; kritiserer den en Høyre-dominert regjerings politiske saker, er kirken venstrevridd og «gjennomsyret av sosialisme». Analysene er uansett like tøvete. Kirken skal være kritisk til maktstrukturene, ikke være en del av dem, verken som utøver eller som premissleverandrør-

«We kept the Bible»
Det er nok av historiske eksempler på at selv maktstrukturer som påberopte seg en kristen forankring reagerte med raseri dersom de ble konfrontert med det profetiske ubehaget som ligger i å bli konfrontert med de bibelske tekstene.
Apartheid-regimet i Sør-Afrika er bare ett av mange eksempler på dette. Nobelprisvinneren og erkebiskopen Desmond Tutu har sagt det omtrent slik: «Den hvite mann kom hit og sa til oss: La oss be. Så vi lukket øynene og folder hendene. Da vi åpnet øynene hadde de hvite tatt landet - but we kept the bible!» Han sa også at denne tiden var kirken det eneste sted man fikk høre at svarte var like mye verdt som hvite. Alle andre steder så og hørte man det motsatte.

Frigjøringsteologi
Tilbake til 1970-tallet og «Guds lille røde»: På 1970-tallet ble frigjøringsteologien et tema også i norsk, teologisk debatt. Vi fikk ingen Camillo Torres eller biskop Romero i Norge – og trengte dem vel heller ikke. Men de var eksempler på dette profetiske motet som kirkehistorien – tross alt – har så mange eksempler på. En Thomas Becket og en Savonarola fra middelalderen; en Martin Luther King og Dietrich Bonhoeffer fra vår egen tid.
Politikk?
Selvsagt er det politikk.
Og selvsagt har Bibelens tekster også en politisk side.

Publisert i Dagen 11. februar 2016

Trenger kristen-Norge flere nye forlag?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og forlagskonsulent

Det er blitt etablert et nytt, kristent forlag i Norge. Det heter Ventura Forlag, og ble stiftet 20. januar i år. Det har oppstått i miljøet rundt Ungdom i oppdrag og deres forlag, Proklamedia. Sjefen for det nye forlaget har da også vært forlagssjef i Proklamedia i fire år.

Profilen på de utgivelsene det nye forlaget planlegger ser da også ut til å bli svært lik Proklamedia sin profil. Den første boka skal etter planen komme i mars, og antall utgivelser i løpet av 2016 vil ligge mellom 15 og 20. I årene som kommer, satser man på mellom 20 og 30 utgivelser. Hva slags titler det er snakk om, er foreløpig ukjent. Det nye forlaget har en facebookside som da jeg sjekket den om formiddagen 1. februar kun besto av en logo. Den er ellers til forveksling lik logoen til Verbum forlag.

Mangfold
Et mangfold av forlag er i utgangspunktet en positiv ting; ikke minst for oss som er forfattere. Det har historisk sett vært svært mange kristne forlag i Norge. I perioder hadde omtrent hver eneste organisasjon og frikirke i Norge sitt eget forlag. Mange av oss har da også bøker fra de fleste av disse i hyllene våre: Andaktsbokselskapet, Land og Kirke, Lutherstiftelsen, Nomi, Gry, Ansgar, Filadelfiaforlaget, Norsk Forlagsselskap, Credo, Triangelforlaget, De unges forlag, Norsk Bokforlag, Lunde, Logos, Salvata, Sambåndet, St. Olav…
På 1970-tallet gikk en del av de lutherske forlagene sammen til Luther Forlag, men denne fusjonen sprakk igjen, og det ble også opprettet nye forlag: Hermon, Rex, Genesis, Agape. Jeg registrerer med interesse at Vårt Land Forlag er blitt reaktivert og har gitt ut flere bøker.

Oversettelser
Forlagssjefen i Ventura har 25 bøker liggende til vurdering, leser jeg i et intervju med avisa Dagen. Jeg antar at dette er bøker som skal oversettes, og at ikke den tidligere forlagssjefen i Proklamedia har «underslått» innsendte manuskripter fra norske forfattere til hans gamle arbeidsgiver. Og dette illustrerer noe av problemet med det kristne forleggeriet: Det baserer seg i veldig stor grad på oversatte ting. Det gjør nok utgivelsene fra andre forlag også, men som en norsk forfatter som i hovedsak skriver om «kristne» temaer, er dette et tankekors for meg.
Hva er grunnen til at så mange kristne forlag heller gir ut oversatte ting enn bøker som er skrevet av norske forfattere? Særlig gjelder dette skjønnlitterære bøker; romaner og ungdomsbøker. Da henvises det gjerne til «kvalitet». Det skrives ikke gode nok kristne fortellinger på norsk! Er det litterær kvalitet man mener, er det vel ikke så mange nobelpriskandidater blant de forfatterne som har skrevet de oversatte bøkene heller, enten disse er svenske eller engelskspråklige. Men «kvalitet» er jo et argument som det er vanskelig å motsi; det er ofte spørsmål om leserens smak og preferanser. Og det er få forfattere som vil være frimodige nok til å peke på en oversatt bok og si: Min bok er i hvert fall bedre enn den!

Tjene penger
Det skal ha vært forlegger-legenden Harald Grieg som satte ord på det oppfattes som bransjens store utfordring: Samspillet mellom børs og katedral.
Også kristne forlag må tjene penger. Selv kristne forfattere synes det er greit å få noen kroner for det de bruker tid, krefter, tanker og andre ressurser på. Som forfatter kan jeg – i hvert fall til en viss grad – være selektiv og prioritere det jeg selv brenner for, er opptatt av eller interesserer meg for. Vil jeg bruke tid på å lage quizer om gospelmusikk, er det mitt privilegium; vil jeg bruke tid på å kartlegge alle gospelsangene Elvis Presley sang inn, kan jeg gjøre det også. Men den dagen jeg sender det som måtte komme ut av slike aktiviteter til en forlegger, må han vurdere både salgsmuligheter og om dette er noe som bør utgis.
Det gjenstår å se hvordan profilen på det nye Ventura Forlag vil avtegne seg. Mye kan vel tyde på at den blir til forveksling lik Proklamedia sin profil, både når det gjelder hva bøkene handler om, og at de fleste av dem er oversatt fra andre språk.

Egne erfaringer
I løpet av 25 år som forfatter har jeg gitt ut mellom 30 og 40 bøker på et titall ulike forlag. Bare tre av disse er typisk «kristne» forlag, og jeg har gitt ut fire titler på disse tre. Av de andre har nok noen reservert seg nok litt mot å bli rubrisert som «kristent» forlag, og andre igjen har vært helt «vanlige», sekulære forlag. I de senere år har jeg flere ganger erfart følgende: Når jeg har sendt manuskripter som jeg ville tro var av interesse for «kristne» forlag til disse, har jeg stort sett blitt avvist. Men sekulære forlag har vært interessert og har gitt dem ut. Dette har gjort at jeg etter hvert oppfatter ett av disse som «mitt» forlag, og som det jeg fortrinnsvis sender mine manuskripter til – også de som man i utgangspunktet skulle tro ville interessert de kristne forlagene.

Tilbake til utgangspunktet: Trenger vi flere kristne forlag i Norge?
Det tydeligste svaret jeg kan gi er «tja». Det vi i hvert fall trenger er forlag som satser også på norske manuskripter, skrevet av forfattere med forankring i kristen-Norge og med stoff som har den samme forankringen. Når det er sagt: Det var det da nokså nystartede, kristne forlaget Ansgar som ga norsk litteratur den juvelen som heter Alfred Hauge.