Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Han nevnes i fedrelandssangen, og er blitt et ikon for norsk stolthet. Men han var også Norges-historiens frekkeste bløffmaker, og den eneste som har lyktes med å gjennomføre et statskupp i Norge. Han grunnla et nytt dynasti, og i de siste 120 årene som selvstendig kongedømme satt Sverre-ætten på tronen i Norge.
Han ble født i Bergen, som sønn av håndverkerparet Unas og Gunhild. Han var en oppvakt gutt, og fem år gammel ble han sendt til sin onkel på Færøyene, hvor han fikk skolegang og ble satt i prestelære. Selv om han var prest, ble han gift og fikk i hvert fall to sønner. Som voksen vendte tilbake til Norge, og med denne ferden historien om kong Sverre begynner.
Kongssønn?
Han er selv som kilden til mesteparten av det vi «vet» om ham og hans bakgrunn. Ifølge hans egen saga var han født omkring 1151, og selv om han var født i ekteskap, skulle det ha vært kong Sigurd Munn som var hans biologiske far. Sigurd Munn (1133-55) var én av tre konger i landet på den tiden.
Det var først som voksen Sverre fikk vite hvem hans far var. Gunhild hadde nemlig vært på pilegrimsferd til Roma, og der hadde hun i et skriftemål bekjent at hun hadde en sønn med en norsk konge. Dette hadde presten hun skriftet for varslet paven om, og paven hadde personlig pålagt henne å fortelle sin sønn om dette.
Her står usannsynlighetene i kø. For det første er det lite trolig at en norsk håndverkerkone skulle ha mulighet til å reise til Roma på pilegrimsferd. Da var Nidaros et mer naturlig pilegrimsmål. At paven skulle bli informert om ett av de mange hundre skriftemål som daglig ble gitt i romerske kirker den gang som nå, er ren såpeopera. Det samme må sies om at paven personlig skulle ha gitt et pålegg som han visste ville føre til et opprør mot den sittende kongen i Norge. Det dreide seg om den første norske kongen som var blitt kronet ved en kirkelig seremoni, og som hadde tatt imot sitt rike i len fra St. Olav: Magnus Erlingsønn.
Konge
Men når Sverre først hadde gitt seg ut for å være kongssønn, var det ingen vei tilbake. Nå måtte han stå løpet ut. Han ble leder for en flokk fredløse menn, de såkalte birkebeinerne, og i 1177 lot han seg hylle som konge på Øretinget i Trøndelag.
I borgerkrigen som fulgte, ble både kong Magnus og hans far, jarlen Erling Skakke, drept, og Sverre sto igjen som seierherre i 1183.
Om han ikke hadde hatt noen dynastisk rett til å være konge, hadde han nå de politiske realiteters rett, og fra da av forelå det ingen egentlig politisk trussel mot Sverres kongedømme, som førte et nytt dynasti til makten.
Med ved å felle en konge som kirken hadde salvet og kronet, og som hadde tatt imot riket i len fra St. Olav, fikk Sverre kirken som fiende. Dette fikk store konsekvenser, blant annet ved at kongen ble lyst i bann av paven og landet belagt med interdikt. Det innebar at kirken nektet prestene å yte de kirkelige tjenester, som dåp, skriftemål og sykesalving.
Helt?
Når Bjørnstjerne Bjørnson utropte Sverre til nasjonens helt i sin fedrelandssang, var ikke det noe han fant på av seg selv. Heltebildet av Sverre har sittet dypt i folks bevissthet. Han var ifølge myten småkårsmannen som kjempet seg frem til nasjonens fremste maktposisjon, og lot seg ikke knekke av motstand. Og han «talte Roma midt i mot».
Men det blir feil å betrakte Sverre som en som beseiret kirken. Da kampen mellom kongen og kirken ble avsluttet etter Sverres død, var det ikke kongen som sto som seierherre. Etter en nesten 20 år lang stillingskrig, var det kongen som til slutt måtte be om fred. Kampen mot kirken var da heller ingen kamp mot kirken som sådan, men en kamp for Sverres egen makt og stilling som konge, og for å få kirkens aksept for dette.
Det fikk han aldri. Stillingskrigen varte til Sverres død i 1202. Han gjorde flere forsøk på å få den bilagt, dels via diplomati, dels ved hjelp av rent lureri, som et falskt pavebrev der bannet etter sigende ble hevet. På dødsleiet ga han sønnen Håkon det råd at han måtte forlike seg med kirken.
Kirken
Kong Sverre var altså ingen opprører verken mot kirken som sådan, eller mot paven og biskopene i og for seg. Snarere tvert om: Han gjorde flere fremstøt for å få kirken over på sin side, og da han ikke lyktes med det, bløffet han, og ga inntrykk av at det hadde skjedd en forsoning.
Han brukte Olavsmyten for alt hva den var verd. I sin argumentasjon påberopte han seg flittig både drømmer og åpenbaringer, slik også helgenkongen hadde gjort, men han unngikk omhyggelig å utsette seg for det «gudsbeviset» som de fleste tronpretendenter måtte gjennom for å bevise sitt krav: Jernbyrden. Det gikk ut på at man enten gikk barbent på glødende jern, eller bar glødende jern i hendene. Om Sverre tilsynelatende ble trodd av samtiden på at han var kongesønn, visste han bedre selv.
Noen har forsøkt å fremstille kong Sverre som en slags småkårsfolkets venn, en slags 1100-tallets sosialdemokrat. Det er det ingen grunn til. Han var like personlig maktbevisst som sitt forbilde Olav Haraldsson. Han kjempet mot den eksisterende eliten i landet for å kunne sette inn en ny, nemlig sine egne menn.
Betydelig
Dette innebærer ikke noen reduksjon av Sverre, verken som person eller som historisk skikkelse. Det er ingen tvil om at han var den mest betydelige kongen Norge hadde i middelalderen, og at han både politisk og militært gikk utenpå sine motstandere med god margin. Ikke minst gjorde han det i sluhet, maktvilje og utholdenhet.
Uttrykket «tale Roma midt imot» er blitt en språklig klisjé som brukes om enhver som sier seg uenig med maktstrukturer, og i særdeleshet om kirkelige maktstrukturer. Uttrykket har en klang av noe heroisk ved seg. Kanskje er det på tide å få en kritisk distanse både til uttrykket som sådan og måten det brukes på.
Publisert i Dagen 29. juli 2016
