Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
«Justisombudsmannen kan da for fa’n ikke avgjøre om jeg hadde en lykkelig barndom», skal den svenske forfatteren Jan Myrdal ha sagt da hans selvbiografiske bok «Barndom» kom ut i 1982.
Der foretok han et karaktermord på sine foreldre, de kjente, sosialdemokratiske politikerne Alva og Gunnar Myrdal – qua foreldre.
Faren truet blant annet med injuriesøksmål mot sin sønn da boka kom ut.
Her på berget førte Karl Ove Knausgårds romanserie «Min kamp» ført til liknende reaksjoner fra familiemedlemmer som føler seg uthengt og karikert.
Aktualisert
Hvorfor disse gamle eksemplene? Fordi temaet «å eie sin barndom» blir aktualisert med jevne mellomrom.
Kort før sin død i 2007 ga komikeren Trond Kirkvaag ut boka «Kom ikke nærmere. Jeg og far», der han forteller om sitt anstrengte forhold til faren, Rolf Kirkvaag, som han blant annet opplevde som voldelig.
Tidligere i år fortalte komikeren Rune Andersen liknende ting om sin far, og i disse dager har Ingebrigt Steen Jensen gitt ut boka «Steen i glasshus» der han – blant annet – skriver om sin far og hans personlige problemer, og hvordan dette påvirket hans egen barndom.
Det er alltid noen som reagerer negativt når noen står fram med denne typen fortellinger. Reaksjonene kan variere fra et slags ubehag – «Er det nå nødvendig å trekke fram dette?» - til aggresjon, iblant fordekt som sårhet.
Eierskap
Spørsmålet som melder seg blir dermed: Hvem eier fortellingen om min barndom?
Hvem eier fortellingen om mitt liv?
Hvem har definisjonsmakten på om min oppvekst var god eller vanskelig?
Svaret kan bare bli: Det eier man selv.
Og da eier man også de delene av livet – barndom, ungdom, manndom – som involverer andre mennesker.
Reaksjonen på fortellinger av denne typen er ofte at skildringen ikke er «sann». Men den objektivt sanne fortelling om et menneskes liv – det være seg mitt eget eller andres – finnes rett og slett ikke. Det er like mange sannheter som det er fortellinger.
Noen ganger er fortellingene i en familie eller en søskenflokk forholdsvis like – andre ganger likner de ikke i det hele tatt.
Det noen – kanskje de fleste? - i søskenflokken opplevde som en helt grei barndom, kan en av dem ha opplevd som et rent helvete.
Det er ikke all barndom som er god.
Det er ikke alle forhold som er lykkelige.
Det er i det minste sant.
Publisert i spalten «I dag» i Klassekampen 6. september 2016
