mandag 20. mars 2017

Hamsun og Grimstad


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


To norske forfattere med verdensry har tilknytning til Grimstad. Den ene av dem, Henrik Ibsen, var i byen en forholdsvis kort tid i sin ungdom. Den andre, Knut Hamsun, bodde i området de siste 30-35 år av sitt liv. Ibsen har hatt sitt eget museum i Grimstad siden 1916. Nå er det spørsmål om ikke også Hamsun bør få et slikt museum i byen.


Søndag 19. februar var det 65 år siden Knut Hamsun døde.
Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt «magiske» språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn «i lort og filler», som hans enke skrev bittert etterpå.
Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

Sjokket
I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939.
«Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham», som han skrev, underfundig, men treffende.
Da ville han heller ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: «Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur».
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

«Quislings mann»
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som «Quislings mann», må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor.
Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt «Kast børsa!», at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene.
Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot «den nye tid».
Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.

Etter krigen
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen.
Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som «en tufs og en tull», for å bruke hans egne ord.
«Varig svekkede sjelsevner», konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann.
Hamsuns eget svar var boka «Paa gjengrodde stier». Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha.
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg.
Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet.
Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Museum
Den aktuelle debatten nå er om bygget som i mange år har vært Grimstads bibliotek bør gjøres om til et Hamsun-museum. Det var i disse lokalene rettssaken mot ham ble gjennomført, der fagdommeren tok dissens og mente Hamsun burde frifinnes.
Det er som sagt 65 år siden han døde.
Hans ry som en dikter av verdensformat har bare økt i løpet av disse årene.
Å gjøre Hamsuns «landssvik» til en slags lakmustest på om han bør få et museum i den byen som i dag ville vært hans hjemkommune, er nærmest useriøst.
På godt og vondt vil Knut Hamsun være en del av den litterære verdensarven så lenge det finnes lesende mennesker blant oss.


Publisert i Agderposten 20. mars 2017


fredag 3. mars 2017

Oppgjør eller «tilgivelse»?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter terrorangrepet 22. juli 2011 kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I Klassekampen onsdag 1. mars er det Torgeir Haave Bentsen som stiller dette spørsmålet i innlegget «Massemord – og tilgivelse?»


I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.

Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen.
I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen.

Journalist Asbjørn Jaklin ga i 2011 ut boka «De dødsdømte». Den rokket – i hvert for denne leser – ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene.
En av mytene er at det bare var «de verste» som ble dømt til døden og henrettet.
I virkeligheten var det nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det.
De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem opp senere. Noen av dem som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

«Testsak»
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff var blitt innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første «testsaken» for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang.
Slik ble listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Flere av dem som ble skutt var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Med henrettelsen av tidligere «minister» Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok.
Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning.

At disse diskusjonene kommer opp i kjølvannet av spesielt stygge saker – Baneheia; Utøya – sier noe om hvor uforsvarlig det vil være å gjøre så dramatiske endringer i rettspleien i et klima der temperaturen og aggresjonsnivået er høyt.
Og debatten vil alltid uansett komme «for sent» når det gjelder de aktuelle sakene. Vi er ikke lenger der at samfunnstopper kan si «så skaff meg en paragraf», slik Terboven forlangte i den såkalte Eilifsen-saken i 1943, og «justisministeren» påpekte at det ikke fantes noen paragraf som politimannen kunne dømmes etter.

Sutring
Det som har utløst Bentsens innlegg i denne omgang, er Breiviks sutring over sine soningsvilkår. Skulle massemorderen vært drept, måtte det ha skjedd under skuddveksling på Utøya. Så skjedde ikke. Dermed unngikk man at de som sympatiserer med hans absurde meninger og hans groteske menneskesyn fikk en martyr.
I stedet har man fått en nokså stakkarslig, sutrete fyr som prøver å skaffe seg en sympati han ikke fortjener.

Man må gjerne mene at han misbruker rettsapparatet til å fremme denne sutring. Til det er vel å si at et system som ikke kan misbrukes, kan heller ikke brukes.
At han får slike muligheter, betyr ikke at det ligger noen mulighet for «tilgivelse» i rettspleien, verken for ham eller andre som dømmes for store og små forbrytelser.
Det ligger ikke i rettsapparatets mandat å «tilgi».
Men det ligger heller ikke i det å foreta handlinger som er uopprettelige ved at man tar livet av den som har forbrutt seg.

Publisert i Klassekamoen 4. mars 2017

torsdag 2. mars 2017

Fastetid


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?


Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.

Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid. Det kan virke som det er en praksis som er i ferd med å få en renessanse. Under en liten kveldstur i Oslo på årets askeonsdag observerte jeg svært mange personer – de fleste av såkalt «asiatisk» utseende – med et kors, tegnet i aske, på pannen.

Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.

Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk.
Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Agderposten fredag 3. mars 2017