«Markens Grøde» 100 år: «…DA DET KOM FRELSESARMÉ TIL BYGDEN»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
I år er det 100 år siden Knut Hamsun ga ut romanen «Markens Grøde». Den sikret ham Nobelprisen i litteratur tre år senere, og er stort sett blitt lest som en lovsang til naturen og jordbruket.

Knut Hamsun var 58 år gammel da «Markens Grøde» kom ut, 40 år etter debutboka «Den Gaadefulde». Boka åpner med at hovedpersonen Isak går i dagevis innover i skogen. Så slår han seg ned, tar seg til rette og rydder en gård som han kaller «Sellanraa». Etter hvert kommer en kvinne inn i bildet. Hun heter Inger og har et ubehandlet hareskår. Men de får barn sammen, og kjærligheten mellom dem er skildret kort og vakkert i to setninger: «Inger hette hun. Isak hette han.»

«..med rødt på ærmet»
Isaks nabo Brede bor på gården Breidablikk. Hans datter heter Barbro.
Om henne leser vi: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen.
Livet hennes ble mer en tragedie enn en festreise.
I den store byen levde hun nærmest som prostituert.
Hun fikk et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen fra ruteskipet på vei hjem.
Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Som leser tenker man at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembygda, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Kanskje har forfatteren tenkt det samme.

Frelsesarmeen
Knut Hamsun hadde flere referanser til Frelsesarmeen i sine bøker.
Den første finner man så tidlig som i 1890, i novellen «Smaabyliv».
Her heter det: «Der er (…) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (…) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger.
Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle».
«Byen» det henvises til var trolig Lillesand, der Hamsun hadde bodd rundt 1890. Lillesand var for øvrig den eneste sørlandsbyen der Frelsesarmeen aldri fikk fotfeste, til tross for flere forsøk i perioden 1890-92.
Den «kadett Olsen» det henvises til var sannsynligvis identisk med Reinert Gundersen, opprinnelig fra Tvedestrand og senere en av Frelsesarmeens internasjonale ledere. Han kom til Lillesand som kadett i 1891.
Neste visitt til Frelsesarmeen finner man i romanen «Mysterier» fra 1892.
Handlingen er lagt til en kystby – trolig Lillesand igjen - dit Johan Nilsen Nagel kommer en sommer.
Nagel er sterkt kritisk til den russiske forfatteren Leo Tolstoj, og i den forbindelse trekker han også Frelsesarmeen inn i argumentasjonen: «(Tolstojs) ånd er i art og beskaffenhet så inderlig almindelig som vel mulig og hans lære ikke en hårsbred dypere end Frelsesarméens hallelujasioner. (...) jeg er ikke istand til å finde hans ånd dypere end for eksempel general Booths. Disse to er begge forkyndere, ikke tænkere, men forkyndere. De omsætter eksisterende produkter, populariserer en tanke som de forefinder færdig, folkepopulariserer den til godtkjøp og holder styr med verden».

Vagabond i Amerika
Romanen «Sult» fra 1890 regnes som Hamsuns gjennombrudd som forfatter.
Rammen rundt handlingen anslås i første setning: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …».
Som i flere av Hamsuns romaner, er hovedpersonen en vagabond, slik Hamsun selv hadde vært i perioder.
I årene 1882-84 og 1886-88 var han i USA og levde av ulike strøjobber, kombinert med skribentvirksomhet. Inntrykkene oppsummerte han i boka «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» fra 1889.
Det er en gallesur bok, og Hamsun selv var senere nokså brydd over den.
Følgende sitat sier sitt: «Amerika er to hundre år gammelt. I ett hundre av disse år var det ganske ubebygget, i det neste begynte noen europeiske godtfolk å komme til landet, bra mennesker, strevsomme treller, muskeldyr, legemer, hvis never kunne rydde jord og hvis hjerner ikke kunne tenke…».
Når årene i USA nevnes her, er det fordi det har vært formodet at Knut Hamsun var i kontakt med Frelsesarmeen i denne tiden, og kanskje også fikk hjelp i form av losji eller mat. Frelsesarmeen kom til USA i 1880, og en av de første gruppene man begynte å arbeide blant var nettopp vagabonder.

Landstryker-triologien
Den siste referansen til Frelsesarmeen i Hamsuns forfatterskap finner man i romanen «August» fra 1930.
Det er bind to i den såkalte «Landstryker-triologien».
Hovedpersonen August blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, og hun spør om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han å gjøre og bruker de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham». Men det blir med de store ordene.
Replikken står helt alene i triologien, og er den siste referansen til en bevegelse det kan virke som Hamsun hadde en slags avstands-respekt for hele livet.

Litteratur:
Hamsun, Knut: Markens Grøde (1917 og senere)
Hamsun, Knut: August (1930 og senere)
Enstad, Nils-Petter: En liten slumsøster lå og skulle dø (2014)

Johan Falkberget - møtte Gud i den fjerde nattevakt

Av Nils-Petter Enstad

Sammen med diktere som Sigrid Undset, Olav Duun og Herman Wildenwey, regnes han
med i «generasjonen av 1907». Alle fire debuterte dette året, og de leses fremdeles, om enn i varierende grad. I år er det 50 år siden den siste av dem, «Bergstadens dikter», pressemannen og politikeren Johan Falkberget gikk bort.

Johan Falkberget kalles gjerne for «Bergstadens dikter». Lokalsamfunnet på Røros, folket der og ikke minst gruvedriften der, var aksen i så å si hele hans forfatterskap.
Han var født i 1879. Hans familie hadde vært bergverksarbeidere i 300 år, og selv begynte han allerede som sjuåring å arbeide i gruva «Christianus Sextus». Den ble senere rammen rundt ett av hans store romanverk.
Allerede i 1902 ga han ut sin første fortelling. Den het «Mot lys og grav», og gikk som føljetong i lokalavisa «Fjell-Ljom». Etter at føljetongen var avsluttet, ble fortellingen trykket i bokform, i et opplag på 100 eksemplarer.
Både denne og et par andre avisføljetonger er senere blitt samlerobjekter av stor verdi. Men det er romanen «Svarte Fjelde» fra 1907 som regnes som Falkbergets egentlige debut, til tross for at dette var hans sjette fortelling.

Politikk
Johan Falkberget identifiserte seg med bergmannen hele livet, men sitt yrkesliv utfoldet han hovedsakelig i pressen.
Politisk tilhørte han arbeiderbevegelsen, og var hele sitt liv medlem av Arbeiderpartiet. Han var også politisk aktiv og hadde viktige, folkevalgte verv.
På 1920-tallet var han varaordfører i Glomås kommune, og fra 1931 til 1933 var han stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag. Men om han brant for arbeiderbevegelsens grunntanke, program og idé, var det først og fremst gjennom sitt arbeid som forfatter han fremmet disse verdiene.

Kristendom
Johan Falkberget sa om seg selv at han alltid hadde vært kristen. Troen var noe som hadde fulgt ham fra barndommen, og som alltid hadde vært en del av hans identitet.
Sturle Kojen skriver i sin biografi om Falkberget at selv da han var på sitt politisk sett mest radikale, og sto langt ute på venstre fløy, var han «barnetroens forsvarer».
For ham hang nestekjærlighetsbudet og solidaritetskravet nøye sammen. Men i årene rundt første verdenskrig kom han i det som må kunne betegnes som en religiøs krise.
I 1923 skrev han om dette i misjonsbladet «Hyrden»: «Da jeg våren 1920 skrev min fortelling «Naglerne – eller jernet fra Norden», var jeg etter årelang ørkenvandring gjennom tvil, fornektelse og alle mulige bortforklaringer av Den hellige skrifts grunnsannheter atter kommet tilbake til ordet som «var Gud». Og i lyset fra dette ord skrev jeg legenden om smeden Ela, smeden med den visne hånd, den Jesus helbredet, - og den som senere smidde naglene til mesterens kors. Jeg var, som aldri før, dypt grepet av Kristi bud, det største av alle bud: Elsk dine fiender».

Nattevakt
I 1922 var Falkbergets mor død etter langvarig sykdom, og samme år ble datteren Aasta gjenstand for det både hun og foreldrene oppfattet som en guddommelig helbredelse.
Høsten 1923 ga Falkberget så ut romanen som ble hans gjennombrudd som forfatter, og som samtidig er en av de sterkeste, kristne romanene som er gitt ut på norsk. Den heter «Den fjerde nattevakt».
Tittelen er inspirert av Bibelens beretning om stormen på Genesaretsjøen. Det dramatiske høydepunktet er når evangelisten forteller: «Men i den fjerde nattevakt kom han (Jesus) til dem, gående på sjøen» (Matt 14, 25).
I kristen sammenheng er «den fjerde nattevakt» et uttrykk for når det ser som mørkest og vanskeligst ut, da kommer Herren. Salmedikteren H.A. Tandberg brukte det samme bildet da han i 1909 skrev salmen «Jeg er en seiler på livet hav». Her heter det i ett av versene:
«…og når jeg nær tror mitt skip begravet
da kommer Jesus på bølgehavet
om enn i siste nattevakt».

Falkberget, som hadde et godt hjerte for Frelsesarmeen, har høyst sannsynlig kjent til denne salmestrofen. Tittelen på romanen kan også godt leses som en henvisning til dikterens egen livserfaring.
Det var forøvrig på denne tiden at «Jeg er en seiler» kom med i Landstads Reviderte Salmebok.

Tvil og tro
Men også i en lang rekke av de andre og mindre kjente romanene av Johan Falkberget, er kampen mellom tro og tvil et sentralt tema.
I romanen «Av Jarleætt» fra 1914 kan man i historien om den håpløse kjærligheten
mellom den fromme prestedatteren Ragnhild og den intellektuelle ateisten Inge finne anslag til historien om forholdet mellom presten Benjamin Sigesmund og Gunhild Bonde i «Den fjerde nattevakt».
I en annen roman fra disse årene, «Brennoffer» (1917), munner hele fortellingen ut i Jesu ord: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile».

Store romanverk
Etter gjennombruddet med «Den fjerde nattevakt», konsentrerte Falkberget seg om de store romanverkene «Christianus Sextus», som kom i tre bind i årene mellom 1927 og 1935, og «Nattens Brød» – firebindsromanen om An-Magritt som kom ut i perioden fra 1940 til 1959.
Da siste bind kom ut, var dikteren blitt 76 år.
Det var ikke minst disse verkene som gjorde at Falkbergets navn ble en gjenganger i de årlige diskusjonene om hvem som burde få Nobels Fredspris. Debatten bar nok mer preg av spørsmål om når han fikk den, enn om han kom til å få den. Men hvert år var det noen andre som fikk prisen, til stor skuffelse for Falkbergets støttespillere, og kanskje også for ham selv.
I et brev til kulturjournalisten Haagen Ringnes skrev han rundt 1960: «En bergmann skal ikke ha blomster. Han har for harde hender til å holde dem.»
Men så føyde han, litt underfundig, til: «Men jeg byttet som voksen bort min hammer i en penn».
Johan Falkberget fikk aldri Nobelprisen i litteratur.
Han døde i 1967, nær 88 år gammel. Sin siste bok ga han ut så sent som i 1964.
Han ble begravd på Statens bekostning.

Publisert som artikkel i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2-2017