lørdag 17. juni 2017

«Kristenfolkets hjerter»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Stortinget hadde fattet sitt vedtak og den unge dikteren som hadde kjempet så hardt for et annet resultat enn det som kom, lot sin frustrasjon finne utløp i noen vers. Diktet kalte han «Røst i Ørkenen» - en klar referanse til Døperen Johannes i Det nye testamente. Han følte seg nok i slekt med ham.


Diktet begynner slik:

«Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød
om den kommer som en Gjest (...)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel...».


Jødeparagrafen
Dikteren het Henrik Wergeland og saken han hadde tapt var kampen for at jøder skulle ha adgang til kongeriket Norge.
Året var 1842 og Stortinget hadde behandlet et forslag som Wergeland hadde initiert om å endre Grunnlovens paragraf 2, som forbød jøder, munkeordener og jesuitter adgang til riket.
Han hadde fulgt debatten fra diplomatlosjen i Stortinget, og det han syntes var verst ved debatten, var argumentasjonen fra prestene blant stortingsrepresentantene; de som skulle representere kristenfolket.
Diktet ble senere åpningsdiktet i samlingen «Jødinden. Elleve Blomstrende Tornequiste» fra 1844.
Senere ble jødeparagrafen endret, selv om det skjedde først etter Wergelands død.
Og det gikk mer enn 100 år til før jesuittparagrafen ble fjernet.
Det skjedde i 1956. I 1897 hadde punktet om munkeordener blitt fjernet.
Det hadde ikke manglet på advarsler forut for noen av disse endringene.
Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker og munker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet.
Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Aktuelt
Samtidig føles Wergelands dikt fra 1842 ubehagelig aktuelt fremdeles.
Det er verken jøder eller katolikker som det advares mot i vår tid, men det er mennesker som bekjenner seg til den tredje av de såkalte «bokens religioner»: islam.
Og selv om det heldigvis ikke er presteskapet som fører an i skepsis og skremsler, er det mange av de som skulle representere «kristenfolkets hjerter» på grunnplanet som gjør det.
Mye av det Wergeland beskriver som «is», «sne» og «Stene, i hvis Rivter sprukne boer så fæl en Mørkets Vrimmel» kan man finne igjen både i avisinnlegg og på sosiale medier i form av påstander, konspirasjonsteorier og ren bløff, gjerne servert både med follede hender og bibelsitater på kjøpet.

Dialog
Henrik Wergeland var teolog av utdannelse, selv om han aldri hadde noen prestestilling.
Ut fra hans samtid må han nok beskrives som «radikal» i forhold til det vi i dag vil kalle religionsdialog.
Allerede i 1829 skrev han i diktet «Tordenen»:

«Christen, Moslem, Hedning, Jøde
maatte dog hverandre møde
inden samme Faders Arme.
Hver med eget Tonefald,
banked' paa den samme Hal,
og, i Røg af Taarer varme.
sank de til hverandres Barme».


Budskapet hans må kunne tolkes slik: Som mennesker trenger vi hverandre.
Men også at «kristenfolkets hjerter» skal være en katalysator for varme, inkludering og nestekjærlighet.
Etter 175 år er det en utfordring som fremdeles står seg.


Skrevet på Henrik Wergelands 109-årsdag - 17. juni 2017. Publisert i Agderposten fredag 23. juni 2017

mandag 12. juni 2017

Haakon Lie og Israel


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Redaktør Vebjørn Selbekk skriver fredag 9. juni om Haakon Lie og hans forhold til seksdagerskrigen i 1967. Artikkelen er relativt anekdotisk, og tar bare for seg junidagene for 50 år siden. Men Haakon Lies forhold til Israel fortjener en grundigere omtale enn som så.


Som for nordmenn flest, kom omfanget av nazistenes forbrytelser mot jødene som et sjokk for Haakon Lie da krigen var over i 1945. Under krigen hadde Haakon Lie vært i USA, og der hadde han kommet i kontakt med en rekke representanter for de jødiske miljøene i landet, blant andre den senere statsminister Golda Meir.

Jødisk koloni?
Tanken om at det burde opprettes egne kolonier for de overlevende jødene oppsto i løpet av kort tid, og fikk tilslutning fra de nye makthaverne i Norge, Einar Gerhardsen, hans regjering og hans parti, der Haakon Lie samme året ble valgt som partisekretær. At disse «koloniene» skulle plasseres i Midt-Østen hadde man foreløpig ikke konkludert med. Det ble i stedet snakket om «oversjøiske» kolonier. Madagaskar skal ha vært ett av de landene man vurderte.
Dette var også norsk offisiell politikk i 1946, en linje partisekretæren støttet.
Den historiske utvikling kjenner vi. FN gjorde sitt vedtak i 1947 og 15. mai 1948 ble staten Israel erklært. I 1949 anerkjente Norge den nye staten diplomatisk, og i 1949 ble landet medlem av FN.
Anerkjennelsen av staten Israel var en politisk beslutning. Embetsverket i UD var sterkt imot at Norge skulle anerkjenne den nye staten, noe historikeren Hilde Henriksen Waage skriver om i sin hovedfagsoppgave.

Entusiasme
I Arbeiderpartiet var entusiasmen for den nye staten stor. Sentrale aktører fra statsministeren selv støttet denne tapre, nye staten som mot alle odds var blitt etablert og hadde overlevd. Andre navn som kan nevnes er redaktøren i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl, stortingsrepresentant Aase Linonæs og LO-leder Konrad Nordahl. Og selvsagt Haakon Lie. Etter den tragiske flyulykken på Hurum i november 1949, der 27 jødiske barn omkom, stilte Lie seg i spissen for en innsamlingsaksjon som hadde som formål å bygge opp en norsk kibbutz i Israel, kalt «Moshav Norge». Den ble da også etablert, og til tross for at Norge ennå hadde et sterkt etterslep når det gjaldt boligbygging etter krigen, ble materialer til hus i kibbutzen sendt fra Norge.
Kibbutz-fenomenet var nok en viktig årsak til Israel-entusiasmen i Arbeiderpartiet. Den første kibbutzen ble etablert alt i 1914, men etter krigen skjøt denne typen etableringer fart. I Arbeiderpartiet ble kibbutzene oppfattet som en type sosialisme i praksis, basert på likhet og solidaritet.
Dette er noe av den bakgrunnen man må se Haakon Lies engasjement i juni 1967 mot.

1967
Den kan også godt ses mot en bakgrunn som lå mye nærmere i tid for ham: 23. mai 1967 hadde Einar Gerhardsen gått på talerstolen i Arbeiderpartiets landsmøte og levert det både Lie selv og andre oppfattet som et bakholdsangrep. Han hadde i sterke og følelsesladede ord satt ord på det svært mange i salen nok både følte og hadde erfaring med: Haakon Lies rabiate og temperamentsfulle måte å takle uenighet på. Selv om Haakon Lie ble gjenvalgt som partisekretær på møtet, uten motkandidat, men også mot mer enn en tredel blanke stemmer, visste både han og landsmøtet at dette var siste gang.
Under landsmøtet klarte han stort sett å holde masken, men det er må ha kokt sterkt under fasaden hos den temperamentsfulle mannen. «Innkallingen» fra Tel Aviv to uker senere må derfor ha vært en glimrende anledning til å få ut en del damp.
Når enkelte vil ha det til at det var hans Israel-engasjement som gjorde Haakon Lie omstridt i Arbeiderpartiet, er dette positivt galt. Den politiske saken som gjorde dette, var hans ukritiske støtte til den amerikanske krigføringen i Vietnam; igjen et forhold som kan forklares med Haakon Lies egen livshistorie: Han kom til USA som flyktning i 1941 og ble tatt godt imot der. Han knyttet forbindelser både til amerikansk fagbevegelse og amerikansk etterretningstjeneste. Han var gift med en amerikansk kvinne og var ofte på besøk i landet. Som pensjonist bodde han der store deler av året.
Man kan godt si det slik: Haakon Lie var omstridt i Arbeiderpartiet lenge før Israel ble det.

Minneskog
En annen myte om Haakon Lie og Israel, er det var han som sørget for at Israel fikk kjøpt norsk tungtvann i 1958. Dette stemmer ikke. Den som førte an i den prosessen var en annen Israel-venn i Arbeiderpartiet, advokaten Jens Chr. Hauge.
Haakon Lie er, i likhet med både Trygve Bratteli og Kåre Kristiansen, hedret med en «minneskog» i Israel. Det er ingen grunn til å tro annet enn at Haakon Lies Israel-vennskap varte livet ut – han levde til han var nesten 104 år. Men han mente nok også at ekte vennskap tåler og takler uenighet. Han syntes muren mellom Israel og de palestinske områdene var en skammens mur – verre enn Berlin-muren.
Han kritiserte også Israels bruk av militærmakt og etableringer av nye bosettinger. Samtidig var han tydelig på at Israel etter folkeretten hadde og har en grunnleggende rett til trygghet og sikkerhet innen egne grenser.
Han visste med andre ord at «ikke enhver er din uvenn som sårer deg, og ikke enhver er din venn som skåner deg».

Litteratur:
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009)
Waage, Hilde Henriksen: Da staten Israel ble til. Et stridsspørsmål i norsk politikk 1945-49 (1989)

Publisert i avisa Dagen tirsdag 13. juni 2017 - bildet viser Haakon Lie sammen med Israels første statsminister, David Ben-Gurion