«Metoo» i litteraturen: Fra Hulda Garborg til J.F. Løvgren

Av Nils-Petter Enstad

«Metoo»-kampanjen har satt søkelyset på et fenomen som i hvert fall til tider også har preget litteraturen: Situasjoner der menn med makt bruker denne for å oppnå sex med yngre kvinner som enten beundrer dem eller er avhengige av dem. Debatten har vist at dette forekommer i praktisk talt alle typer miljøer: Politikk, idrett, organisasjoner eller menigheter.

I denne artikkelen vil to romaner som begge kan defineres inn i «metoo»-problematikken bli omtalt. Ingen av dem er spesielt godt kjent i dag, og har trolig heller ikke vært lest i nevneverdig grad på mange år. Begge vil nok kunne defineres som en type nøkkelromaner.


«Et frit Forhold»
I 1892 debuterte Hulda Garborg som forfatter med romanen «Et frit Forhold». Hun hadde da vært gift med Arne Garborg i fem år, etter at hun/de var kommet i den situasjonen som helt til vår tid ble omtalt som å «bli nødt til å gifte seg». Hun levde fra 1862 til 1934. Bok kom ut anonymt i Bergen da forfatteren var 30 år.
Hovedpersonen i «Et frit Forhold» er den unge Dina Halvorsen fra Sandefjord. Hun kommer til hovedstaden og får seg jobb i en manufakturforretning. Etter kort tid innleder hun et forhold til den gifte sjefen i forretningen.
Det er dette forholdet romantittelen er en ironisk referanse til. For selv om det i utgangspunktet er snakk om et såkalt «fritt forhold», utvikler det seg raskt til en maktkamp. Garborg ironiserer over hvor «fritt» et bohemisk parforhold blir i lengden, og boken kan dermed leses som et innlegg i datidens debatt om kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. I forholdet mellom en ung, fattig kvinne fra provinsen og en eldre, gift besteborger fra storbyen er det duket for både lidenskap og overgrep.
Dinas uskyld, naivitet og fascinasjon for det forbudte på den ene side og forretningsmannen erfarne kynisme på den andre. Det oppstår både undertrykkelse og maktbruk når representanter for to så ulike samfunnslag – kall det gjerne klasser – møter hverandre. I lidenskapen er det også et element av tragedie, i og med at barnet som blir avlet i forholdet dør.

Paralleller
Hulda Garborg selv kom også til Kristiania fra en mindre by, nemlig Hamar. Her hadde hun vokst opp hos min mor som det for den tiden uvanlige fenomen skilsmissebarn. I hovedstaden fikk hun jobb i den senere så kjente konfeksjonsforretningen Brødre Dobloug.
Parallellene blir nesten påfallende tydelige: Ung jente fra provinsen kommer til hovedstaden, får jobb i en konfeksjonsforretning og blir sjefens elskerinne.
For leseren blir fortellingen hele tiden vist fra hennes side.

«Under bann»
Mens Hulda Garborg var en ung kvinne på 30 år da hun ga ut sin bok, var frikirkeforkynneren og forfatteren J.F. Løvgren blitt 70 år da han ga ut en roman som har flere likhetstrekk med Hulda Garborgs bok.
Romanen heter «Under bann» og kom ut i 1953. Det var Løvgrens tolvte og siste bok. Forfatteren levde fra 1883 til 1959.
I motsetning til i «Et frit Forhold», er det mannen i forholdet som er hovedpersonen i «Under bann».
Forretningsmannen Erik Alling er en velstående forretningsmann i en by av ubestemmelig størrelse. Han er gift og har fire barn. Samtidig er han sentral i ledelsen av den kristne frimenigheten «Elim». Her nyter han stor tillit. Han regnes som en solid, økonomisk støttespiller for menigheten, og brukes også som forkynner.
Men han lever et dobbeltliv.

Betsy
I mange år har han hatt et forhold til en av de ansatte i forretningen sin. Det er den ugifte Betsy Ryving, en kvinne i 30-årsalderen som tilhører samme menighet som familien Alling.
I det romanen begynner, er det som måtte ha vært av følelser og eventuell lidenskap mellom de to helt borte. Likevel holder de forholdet gående på en klinisk, nesten kald måte. Alt skjer på Allings premisser. Han bestemmer når og hvor de skal møtes. Det skjer enten på hans kontor etter arbeidstid, eller på et hotellrom. Her gjennomfører de så sine samleier og skilles til neste gang.
Så blir Betsy rammet av kreft og hun får vite at hun bare har kort tid igjen å leve. Før hun dør, sender hun bud på menighetens pastor og forteller ham om forholdet til Alling.
Forfatteren framstiller dette som noe hun gjør fordi hun ikke ønsker å dø med en uoppgjort synd på sin samvittighet. Men samtidig vet Betsy Ryving hvordan menighetens ledelse vil reagere når hun forteller sin historie. Bekjennelsen blir derfor i praksis like mye en hevn over mannen som har ødelagt livet hennes, som et oppgjør med Gud. Hun gir også pastoren de brevene hun har fått fra Alling i den tiden de har vært elskere.

Konfrontasjon
Trolig har Betsy også vært klar over hvordan Alling vil reagere når han blir konfrontert med det hun har fortalt. Han nekter for alt, både i møtet med pastoren på tomannshånd og i møte med styret i menigheten. Konfrontert med ett av sine egne brev reagerer han med en teatralsk gestus der han – tilsynelatende full av forakt – kaster brevet på varmen. Neste steg er da at saken tas opp i et møte med hele menigheten der Alling får en siste mulighet til å bekjenne.
Den bruker han ikke, og dermed ender saken med at menigheten ikke bare utstøter Alling fra fellesskapet, men den nedkaller regelrett Guds forbannelse over ham. Romanens tittel skal forstås helt bokstavelig.
Etter at Betsy er død og historien kjent i menigheten, er det mange som forstår hvorfor Betsy alltid hadde et hånlig smil om munnen når Alling sto på talerstolen: Hun visste hva slags person han egentlig var.

Forsonet slutt
Løvgren var ikke fremmed for å skrive romaner som ender med forferdelse, som at den ubotferdige synder tar sitt eget liv.
«Under bann» får en slags forsonet slutt: Etter at Allings yngste sønn er omkommet ved en drukningsulykke, innser faren at forbannelsen han lever under også får konsekvenser for andre enn ham selv, og han bekjenner sin synd for menighetens ledelse.
Da har det gått flere år siden Betsy døde. Han kan igjen innta sin plass i kirkebenken, men blir aldri mer brukbar i Guds rike, som forfatteren skriver: «Stille og vemodig vandret han inn i livskveldens skygge.»

Overgriper og offer
I Løvgrens roman, og trolig også i hans oppfatning av denne typen relasjoner, er det ingen forståelse for at det i forholdet mellom Alling og Betsy er snakk om en overgriper og et offer. Slik forfatteren ser det, og menigheten han skriver om forholder seg, har begge har like mye skyld i et slikt forhold.
Slik vil ikke en moderne sjelesørger verken tenke eller handle.
Forholdet mellom Erik Alling og Betsy Ryving er et klassisk «metoo»-scenario med både aldersforskjell og maktforskjell. En eldre, gift sjef som legger an på en yngre ansatt i en underordnet stilling, med de muligheter for både avansement og sanksjoner som ligger i det, og får viljen sin.
Når det gjelder reaksjonen fra menighetens ledelse, er den relativt «moderne» med tanke på tida handlingen er lagt til. I mange sammenhenger – det være seg menigheter eller verdslige fellesskap – ville strategien vært neddyssing og til nød litt refs på kammerset. Man behøver ikke gå 65 år bakover i tid for å se slike reaksjoner.
Men i «Elim» velger man å «kaste boka» både på mannen og personen, nærmest bokstavelig.

Kontroversiell
Løvgrens romaner ble ofte oppfattet som kontroversielle da de kom ut, ikke minst innenfor hans eget kirkesamfunn. Handlingen dreide seg ofte om emner som familieplanlegging, abort, utroskap og om kristent lederskap. Mye av dette var tema det var sterke meninger om og heftig engasjement. Det kan det nok være fremdeles, men på helt andre premisser.
En annen grunn til at mange var kritiske til bøkene hans, var at de som leste dem ofte syntes de kunne kjenne igjen både folk, hendelser og miljøer i handlingen. Om en av romanene skal en lokalavis ha skrevet at «J.F. Løvgren kommer i disse dager med en bok om frikirkens menighet i (byen)».
Det er derfor grunn til å tro at også «Under bann» har en kjerne av en slik «sann» bakgrunn i seg. Gjenkjennelighet er fremdeles et tema i den litterære debatten. Det er gjerne i samtid dette er mest aktuelt. Hva som eventuelt måtte ha vært av episoder av denne typen i frikirkesammenheng for 65 år siden er det neppe noen som kan gjøre rede for i dag. Ikke er det interessant heller.
Da er det mer interessant at en gammel predikant satte seg ned og skrev en dramatisk, og på mange måter uhyggelig roman om en slik hendelse.

Litteratur:
Garborg, Hulda: Et Frit Forhold (Bergen, 1892)
Løvgren, J.F.: Under bann (Oslo, 1953)

Publisert i avisa Dagen 28. februar 2018

Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?

Sju uker
Med «askeonsdag» 14. februar ble årets fastetid innledet.
Den strekker seg over sju uker, fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.
Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv. En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.

Pressmiddel
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik».
En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen.
Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten.
Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Jesus
Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang.
Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal proklamere at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap.
De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene.
«Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»

Hjertesukk
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk.
Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.
Det kan gjelde for faste også, ikke minst dersom man gjennomfører den av sur plikt og ikke ut fra et oppriktig ønske om å bli mer i harmoni med seg selv, sine verdier og sin Gud.

Publisert i Dagen 21. februar 2018 - har tidligere stått, i litt ulike versjoner, i andre aviser

Lønnkammeret

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Ord som «lønndom» og «lønnkammer» er nok gått ut av språket. I dag, da vi leste dagens tekst ved frokostbordet, merket jeg at jeg savnet dem.

I teksten vi leste, heter det «Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg» (Matt 6, 6).
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, og som ble en grunnleggende, kulturell referanseramme, viktigere enn senere bibelutgaver, heter det: «Men du, når du beder, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og bed til din Fader, som er i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare».

Det var disse ordene «lønnkammer» og «lønndom».
Jeg kan ennå huske at jeg stusset over et av versene i «Et barn er født i Betlehem» da jeg var gutt: «En fattig jomfru satt i lønn…». Fant jeg noen forklaring på hva det betydde? Eller lot jeg bare den språklige undringen ligge der?
Ordet «lønnkammer» var kanskje et vanlig ord i språket tidligere? For meg, og kanskje for de fleste som vokste opp med bibeloversettelsen av 1930, er «lønnkammeret» et sakralt rom; et hellig rom.
Det er et ord som innbyr til poesi, ja, salmediktning. Det rimer på «bønn» og det rimer på «sønn», slik Grundtvig gjorde det da han gjendiktet denne gamle julesangen fra latin. «En fattig jomfru satt i lønn/og fødte himlens kongesønn».
Ordet «lønn» er fortsatt med i Norsk Salmeboks bokmålsversjon av «Et barn er født…».
I nynorskversjonen har Bernt Støylen droppet dette verset og gått rett på at barnet ble lagt i krybben.

Også «lønnkammeret» er et ord som innbyr til poesi.
En forholdsvis godt kjent bedehussang heter «Lønnkammerkroken». Omkvedet er slik:
«Lønnkammerkroken – hellige sted
der du meg skjenker glede og fred.
Der jeg får kraft til tjenesten her
der jeg får kjenne Jesus er nær».

Språklig sett kan det godt være at «gå inn i rommet ditt og lukke døren» er en like god, og kanskje enda bedre, oversettelse av grunnteksten enn «gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør».
Kanskje er det først og fremst poeten i meg som savner lønnkammeret?
Det er et ord som hever seg over det fysiske.
Mer enn et sted, er det en tilstand.
Den amerikanske frelsesoffiseren Samuel Brengle skal ha skrevet: «I mer enn 30 år har jeg båret med meg en botsbenk i mitt hjerte. Der kan jeg alltid knele ned og utøse mitt hjerte for Herren».

Lønnkammeret var ikke først og fremst et sted han oppsøkte.
I stedet oppsøkte det ham og han bar det alltid med seg.

Men jeg savnet det ordet da jeg leste bibelteksten i morges.

Arendal, 13. februar 2018