Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Begge ble født i 1901 og vennskapet deres varte så lenge begge levde. Men politisk skiltes deres veier etter hvert. I litteraturhistorien står Rudolf Nilsen og Arne Paasche Aasen som to av de fremste eksponentene for norsk arbeiderdiktning, i hvert fall i poesiens verden.
Det vil likevel være urettferdig, egentlig mot dem begge to, å nevne dem i samme åndedrag. Det er ingen tvil om at Rudolf Nilsen ruver høyere og er langt viktigere i norsk litteraturhistorie enn Arne Paasche Aasen. Dette til tross for at Rudolf Nilsens samlede produksjon er tre tynne diktsamlinger, mens Paasche Aasen ga ut mer enn 20 diktsamlinger.
Arne Paasche Aasen
Arnes mor var Augusta Aasen, en av de første markante kvinneskikkelsene i norsk arbeiderbevegelse.
Arne hadde allerede som 12-åring hatt sin første tekst på trykk. Den sto i bladet «Klassekampen», som var et sosialistisk blad for ungdom. «Arne Aasen, 12 år» var signaturen.
Åtte år senere kom debutsamlingen «Sigd og hammer» ut på Det Norske Arbeiderparti Forlag. I diktene solidariserer han seg tydelig med den russiske revolusjon, og hyller Lenin som en av tidens store ledere.
Som «arbeiderdikter» huskes Arne Paasche Aasen i dag først og fremst for sanger som «Frihetens forpost», «Seiren følger våre faner», «Sleggene synger» og «Vi bygger landet». Dette var en tid da sangen hadde en sterk posisjon som «bindemiddel» innad i arbeiderbevegelsen, og hans tekster, ofte til toner av Jolly Kramer-Johansen, møtte et behov. Han fikk forholdsvis raskt en uformell posisjon som Arbeiderpartiets «husdikter» framfor noen, og produserte prologer ved partiarrangementer og jubileer på løpende bånd.
I mange år leverte han også et daglig «rimkåseri» til Arbeiderbladet, der han kommenterte aktuelle hendelser under merket «Dorian Red».
Kjølv Egeland, som selv var forankret i arbeiderbevegelsen, sier om disse tekstene i Norges Litteraturhistorie: «De gledet mange lesere og var ofte muntre og treffsikre. Men de kan også illustrere faren for en lyriker ved å skrive fort og glatt på fast ansettelse».
Også andre litteraturvitere har vært tunge på labben i sine analyser av Arne Paasche Aasens poesi.
Philip Houm mener at Paasche Aasen lenge holdt seg på det han kaller «halleluja-nivået», og at mange av diktsamlingene hans er «fylt til randen av hule og bombastiske vers».
Mer enn kampsangene er det derfor visetekstene hans som huskes og synges i dag. Duoen Kurt Foss og Reidar Bøe hadde stor suksess med «Jeg går og rusler på Ringerike», «Blåveispiken» og – ikke minst! – «De nære ting». Inger Lise Rypdal hadde suksess med hans tekst «Den stille gaten», sunget på en melodi av Franz Schubert.
Arne Paasche Aasen døde i 1978.
Rudolf Nilsen
Blant venner gikk han under navnet «Rulle», og brukte dette også som signatur ved noen anledninger.
I 1927 skrev han i en anmeldelse av samlingen «Den dag i morgen»: «Nå gjelder det å være omhyggelig med at versene ikke drypper altfor lett fra pennen, det gjelder alltid å finne det ene, nye skinnende uttrykk som dekker stemningen eller tanken».
Det var moren og bestefaren som preget enebarnet Rudolf oppvekst. Faren hadde alkoholproblemer og foreldrene ble tidlig skilt. De første åtte årene av guttens liv bodde familien flere steder på østkanten av hovedstaden.
En av adressene var Heimdalsgata 26. Den ble senere skildret i diktet «Nr. 13».
Morfaren er beskrevet som «en stillfarende sliter med religiøse interesser».
Hans store ønske for dattersønnen var at han skulle bli prest. Han sørget for at gutten kunne ta eksamen artium på Hammersborg skole i 1920.
Han engasjerte seg i KFUM, men etter hvert som den politiske bevisstheten hans vokste, ble tanken om å bli prest lagt vekk. Det var en sorgens beskjed for bestefaren, men de to hadde likevel et godt forhold hele livet.
Bestefaren skal ha vært meget stolt da dattersønnen fikk gitt ut sin første bok i 1925.
I mange av diktene er Rudolf Nilsen nokså krass i sine beskrivelser av kirken og prestene, men som hans enke Ella Hval skrev mange år senere: Han var aldri blasfemisk.
Revolusjonens røst
Rudolf Nilsens mest kjente dikt er «Revolusjonens røst», med åpningslinja «Gi meg de rene og ranke…». Diktet ble publisert første gang lørdag 19. juni 1926 i Norges Kommunistblad. Samme dag sto «Nr. 13» på trykk i Arbeiderbladet.
Ved partisplittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 hadde Rudolf Nilsen fulgt med inn i kommunistpartiet, mens Paasche Aasen forble i Arbeiderpartiet.
I 1927 kom den andre diktsamlingen: «På gjensyn».
I 1924 hadde han giftet med den unge Ella Quist Kristoffersen. Hun var 20 og han var 23, men som han svarte da noen ga uttrykk for at de var i yngste laget: -Til sammen er vi over 40 år. Og det haster!
Det skulle vise seg å stemme. I 1929 ble han rammet av tuberkulose mens han var på reise i Europa. En aprildag døde han i Paris, 28 år gammel. Hans enke og en venn fikk gitt ut samlingen hadde han arbeidet med, men ikke fått fullført. Den heter «Hverdagen»; en tittel han selv hadde valgt.
«Rulle» og Dorian
Selv om Paasche Aasen debuterte før og ga ut langt flere samlinger, er det Rudolf Nilsen som ifølge Sigurd Hoel bør kalles Norges «første proletardikter». Men som Hoel føyer til: «Hans politiske dikt er alltid mer enn propaganda».
Også Rudolf Nilsen har bidratt til viseskatten i Norge.
For mange var «Gartnerløkka», som sto i Thorbjørn Egners lesebøker, vårt første møte med Rudolf Nilsens diktning.
Og hvem har vel ikke merket det rykke i seg når Lillebjørn Nilsen stemmer i med «Gategutt»?
Publisert i Agderposten 30. april 2018; en lett forkortet versjon av en artikkel som står i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2018
