Trommevirvel for Jesus-barnet gjennom 70 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter - tidligere trommeslager i Frelsesarmeens hornmusikkorps

Den er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkel liten sang med en søt fortelling i seg. Den bæres av et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen. I år er det 70 år siden «The Little Drummer Boy» ble spilt inn på plate for første gang.

Teksten i sangen «Little Drummer Boy» går ut på at den lille trommeslageren får vite at en ny konge skal bli født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si.
Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.

Fra øvelsesnummer til verdensslager
Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor.
I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D».
Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928.
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate for første gang.
Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music.
Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd.

Mange innspillinger
Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister, fra Ray Conniffs kor og orkester, via Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix, har spilt den inn.
Den er også spilt inn som en duett mellom David Bowie og Bing Crosby.
På Youtube ligger en video der Whitney Houston og hennes datter Bobbi Kristina synger den sammen.
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».

Forfatteren
Om Katherine Kennicott Davis kan det fortelles at hun publiserte sin første komposisjon da hun var 15 år, og da hun døde i 1980, 87 år gammel, etterlot hun en lang rekke operaer, barneoperetter, kantater, stykker for orgel og piano og en rekke sanger.
Hun var æresdoktor ved Stetson University i Florida, og var aktiv som komponist fram til bare noen måneder før hun døde.

Motivet
Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte.
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel».
Den var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet.
Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet.
Så skal Guds sønn bli født og alle englene blir bedt om å lage en gave.
Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre. Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven.
Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge boksen av tre forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen som står og lyser over stallen der det nyfødte Jesus-barnet befinner seg, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 27. desember 2025

Notatbøkenes nødvendighet - gløtt inn i et forfatterverksted

Jeg har så langt tilbake som jeg kan huske alltid hatt en notatbok eller blokk tilgjengelig, sammen med en kulepenn eller blyantstump. Man får alltid plass til slikt i en skjortelomme, jakkelomme eller liknende.

I årenes løp har jeg samlet anselige mengder med blokker og notatbøker i alle slags størrelser.
Konferanser, give-aways, souvernirer, reklame - det ligger her, alt sammen.
Det er nesten så jeg olle føler meg kledd dersom jeg ikke har slikt utstyr tilgjengelig.
Jeg har alltid små notatbøker liggende i samtlige jakker, og ofte plukkes de fram også. Jeg vet av erfaring at dersom en tanke eller en formulering ikke blir notert der og da, blir det ikke til noe.
Da er de glemt etter kort tid - kanskje bare den tiden det tar å finne en blokk eller notatbok dersom den er lengre unna enn nærmeste vestlomme.
Noen ganger blir det med det lille notatet, andre ganger får det vokse til en tekst, til et dikt, til en preken eller en artikkel. Iblant husker jeg å datere notatet, iblant husker jeg det ikke.
I går brukte jeg ei jakke jeg ikke hadde brukt på en stund. I innerlomma fant jeg en av disse notatbøkene. Der sto det likt og ulikt, blant annet to utkast til det samme diktet (det er blitt med utkastene).
Det første er datert 19. juli (år ikke notert):
«Ingen ord kan fange inn
den sang du la i meg.
Ingen tanker kan vel fatte
den bønn som går til deg.»

Ordenes utilstrekkelighet?
Ingen vet vel mer om det enn den som har skrevet et helt liv…

To dager senere har jeg pusset på den samme ideen:
«Ingen ord og ingen toner
makter fange inn den sang
som du skapte i mitt hjerte
og som lyder gang på gang.»

Joda, det er bedre enn det første utkastet, men det er blitt med ett vers denne gangen også.

Trolig samme år, 11. oktober, har jeg notert:
«Snu deg vekk fra det som skygger,
vend ditt blikk mot Jesus selv.»

Kanskje behøver ikke et dikt å bestå av mer enn to linjer?

De to neste notatene i boka er ikke datert.
«Så et ord,
så en sang,
så en tanke og en bønn.»

Det siste notatet er antakelige gjort med tanke på en preken:
«Stor og liten tro
sennepsfrø
hvetekorn
Nøtt
Kokosnøtt»

Dette siste hadde jeg en artikkel om i avisa Dagen i april i år.

Lindtveit, 15. desember 2025
NPE

«Er det synd å være sliten?» - og andre problemstillinger

Essayet «Er det synd å være sliten?» fylte en hel side i avisa Vårt Land, datert lørdag 5. april 1986. På sett og vis oppfatter jeg publiseringen av det som min debut i den offentlige debatt. Det var første gang jeg følte jeg nådde ut til et større publikum med et budskap som var viktig for meg.

Bevares – jeg hadde allerede publisert mange tekster.
Noen få i eksterne aviser, men de aller fleste i Frelsesarmeens publikasjoner; først og fremst Krigsropet, men også Frelsesoffiseren, som jeg hadde redigert (og preget) i flere år. Dette var likevel noe annet.

I
Hvor var jeg da denne teksten sto på trykk i det som jeg både da og nå betraktet som den viktigste, kristne avisa i Norge?
Jeg var en snart 33 år gammel småbarnsfar som hadde hatt sin siste arbeidsdag som frelsesoffiser 31. desember 1985 – om noen uker er det nøyaktig 40 år siden.
Jeg hadde i noen måneder vært nyhetsredaktør og daglig leder i den felleskristne nærradioen i Oslo, Radio Sentrum, der jeg hadde daglige nyhetssendinger. Det var en jobb som medførte en helt annen tilgang til medier enn jeg hadde hatt til nå. Det hadde stort sett handlet om lokalavisa og én annen avis; det var gjerne Vårt Land. Til nærradioen, som delte kontor med Kristelig Kringkastingslag, kom det mange flere aviser og blader, Det var i seg selv en stimulans.
I boka «Kallets krokveier» (Gaveca, 2024) skriver jeg litt om det å slutte i den type tjeneste/arbeid som offiserskap i Frelsesarmeen representerer. Det innebar blant annet et sorgarbeid.
Kanskje var dette essayet en del av et slikt arbeid?
Jeg husket ikke denne teksten da jeg skrev boka; jeg har vel en kopi av avissida liggende ett eller annet sted i mitt altfor omfattende og u-katalogiserte klipparkiv.

II
Blant tidligere kolleger ble teksten mottatt med det jeg husker som en blanding av aksept og angst. Det var ikke tilfeldig at problemstillingen i overskriften ble som den ble – kallsforkynnelsen i kristne sammenhenger kunne ofte ha et sterkt element av loviskhet i seg. Så også i Frelsesarmeen.
Å være sliten kunne lett defineres som «et angrep» der botemidlene dels kunne være å «ta seg sammen», dels å «kjempe seg gjennom».
Da teksten ble publisert gikk jeg altså i mitt 33. år.Jeg hadde allerede vært i Frelsesarmeens tjeneste i 13-14 av dem, litt avhengig av hvordan man regner.
Der og da så jeg nok for meg at det kunne – skulle? – bli aktuelt å gå inn i tjenesten igjen.
Slik ble det aldri, og i mesteparten av de 40 årene som har gått, har jeg levd veldig greit med det.
Det har åpnet seg andre veier, for å si det slik, veier som har gitt meg muligheter en gjenopptatt tjeneste som frelsesoffiser ikke kunne eller ville gitt.

III
Publiseringen ble et slags startskudd for en forholdsvis aktiv periode som bidragsyter til Vårt Lands spalter; først og fremst debattsidene, men etter hvert også til kultursidene; noen reportasjer, noen intervjuer og mange bokanmeldelser.
Men aldri noen ansettelser. Husker jeg rett, har jeg to ganger søkt på en stilling i Vårt Land.
Den ene gangen var jeg til et intervju, den andre gangen trakk jeg søknaden.
Et søk i de digitaliserte utgavene av Vårt Land i 1986 gir en del treff utover sommeren og høsten det året; det meste er debattinnlegg/kronikker. Som «Ble nærradio det vi hadde ventet?» (Svar: Det avhenger av hva man hadde ventet. Vekkelse? Nei! Mye god og relevant kristen journalistikk? Ja!) Eller: «Lønnskamp et fremmedord?» (Konklusjon: Det bør det ikke være i kristne sammenhenger, først og fremst fordi menigheter og organisasjoner bør tilby en anstendig lønn i utgangspunktet).
Dessuten en litt ironisk replikk til forhenværende statsminister Kåre Willoch som mente at kirken gjerne måtte mene noe om abort, men ikke om atomvåpen. Argumentet hans var - av alle ting! - at motstand mot atomvåpen ikke kunne begrunnes ut fra Skriften (Bare så det er sagt: Jeg har aldri latt meg imponere av arrogante politikere, er de aldri så forhenværende som statsminister eller ei!).

IV
Det finnes flere snertne formuleringer som det som kanskje kunne blitt oppsummeringen av mitt liv også.
«Heller slites ut enn ruste vekk» - «Trett i tjenesten, men ikke av den».
Jeg har sans for en god formulering, men ingen av disse ville passe for meg.

Lindtveit, 9. oktober 2025
Nils-Petter Enstad

Pensjonist i ti år – en statusrapport

Tilfeldigvis gikk det opp for meg i dag at jeg har vært pensjonist i ti år. Datoen var 1. juli 2015; tre uker etter at jeg hadde fylt 62 år.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville la meg pensjonere 62 år gammel.
Det skjedde samtidig med at pensjonsreglene eller -loven; hvem av dem som regulerer slikt, ble vedtatt. Min daværende kone advarte mot det – «du vil tape penger på det; vent til du er 67». Mitt svar var at jeg ikke kunne vite om jeg ville leve til jeg var 67, eller hvor lenge etterpå.
Jeg har uansett alltid klart meg med det jeg har hatt, og skulle nok klare det framover også.

Ting gjorde at overgangen fra arbeidssøkende til pensjonist gikk veldig greit; den eneste forskjellen var at jeg ikke lenger behøvde å bry meg om rapport- og aktivitetsplikten til NAV.
Jeg hadde allerede i noen år i praksis vært «forfatter på heltid». Den tida jeg ikke brukte på å søke jobber jeg visste jeg ikke ville få uansett; arbeidslivet ser gjerne etter 40-åringer med 30 års erfaring, brukte jeg til å skrive mine egne ting.

På disse ti årene har jeg gitt ut mellom 15 og 20 bøker, litt avhengig av hvordan man definerer «bok». Ingen av dem har gjort meg rik, men de fleste – kanskje alle? – har gitt meg mye kunnskaper og mye glede.
I det denne rapporten leveres, kan jeg vel røpe at jeg fremdeles har bokprosjekter liggende. To er under konkret arbeid, ett er under redigering og i hvert fall ett til under planlegging.

I løpet av disse ti årene har jeg også fått tre barnebarn til. Nå teller flokken åtte.
Det tar også litt tid - og kunne gjerne tatt enda mer, om forholdene lå til rette for det.

Store deler av disse ti pensjonistårene har jeg tilbragt på et loftskontor som den kjære og rause Greta har skaffet meg.
Her er ikke bare bøker blitt til, men også avisinnlegg, kronikker, andakter og prekener. Herfra er blader blitt redigert.

Men ti år er ti år.
Jeg er blitt mer kresen når det gjelder hva jeg sier ja til.
Jeg har bedt meg fritatt fra oppgaver som jeg egentlig har hatt stor glede av.
Jeg sier nei til oppdrag som krever at jeg må reise langt; jeg har slått en slags mental sirkel på maks én times reisevei, uansett retning, dersom jeg skal påta meg noe.

De ti årene, og alle de foregående, har satt sine spor, blant annet når det gjelder bevegelighet.
Det lever jeg for så vidt godt med.
Jeg tenker som Haakon Lie: Det er greit når forfallet starter nedenfra. Han ble 105 år.

I Bibelen finner vi en tekst av selve Moses, der det heter: «Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det» (Sal 90, 10) – Moses ble for øvrig 120 år.
Da jeg vokste opp var den gjennomsnittlige levealder for menn i Norge 67 år – pensjonsalderen var 70.
I dag er den samme snittalderen på litt over 81 år.
Som journalist i Krigsropet på 1970- og 80-tallet fikk jeg i oppdrag å skrive om to kvinnelige frelsesoffiserer som levde til de var rundt 100 år. Begge var blitt pensjonert på grunn av dårlig helse lenge før de fylte 50.
Det vil nok ikke kunne sies om meg den dagen det blir aktuelt, at jeg var pensjonist lenger enn jeg var i yrkeslivet.
Blir jeg 104 år kommer jeg vel til å matche det akkurat.
Men det er ikke noe mål.

Skriveloftet på Lindtveit
25. september 2025
Nils-Petter Enstad

Folkelighet og makt

Det ringer på døra. Siden klippen i mitt liv er på jobb kommer jeg, med min reduserte mobilitet, til døra og får åpnet. Utenfor står en hyggelig representant fra Bring og skal levere en pakke. Jeg ser det er en bokpakke, og hadde kanskje regnet med at den ville bli lagt i postkassa, men den kom altså på døra. Jeg kvitterer og tar den med inn.

Pakka rommer ei bok jeg faktisk har gledet meg til å lese: Tore Lis biografi over statsminister Odvar Nordli: Plikten, makten og oppbruddet.
Selv om jeg ikke har noen anmelder-avtale om boka, formulerer jeg en overskrift på omtalen idet jeg står med den tjukke boka i handa: «Den siste folkelige statsministeren vår».

Vi jeg ha dekning for en slik overskrift?
Jeg tror det. Lista over statsministre i min levetid som jeg vil kalle «folkelige» er svært kort.
Einar Gerhardsen var liksom for opphøyd til en slik karakteristikk; Trygve Bratteli for fjern. Lars Korvald? Nja…juryen er fremdeles ute når det gjelder ham.
Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jan P. Syse har det til felles at ingen vil tenke på å beskrive dem som folkelige. Ikke Erna Solberg heller.
I bunn og grunn er det vel bare to som passer på en slik liste: Per Borten og Odvar Nordli.
Den eneste statsministeren jeg har hatt noe med å gjøre, er Kjell Magne Bondevik. Men folkelig? Juryen er fortsatt ute her også, hans fotball-iver til tross.
Jonas Gahr Støre har liksom ikke helt meldt sitt kandidatur ennå når det gjelder folkelig.
Men boka om Odvar Nordli gleder jeg meg til å lese.

8. sept. 2015 (valgdagen)
Nils-Petter Enstad
Forfatter og bokanmelder

Medlemskap og identitet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den profilerte metodistpresten Leif S. Jacobsen har for andre gang i sitt liv meldt seg ut av Metodistkirken.

Forrige gang han meldte seg ut gjorde han pastortjeneste i pinsebevegelsen og i trosbevegelsen gjennom mer enn 30 år. Denne gang er det Metodistkirkens nye syn på homofili som er årsaken. Dette synet er han uenig i.

Slektskap
Som en som har tilhørt Frelsesarmeen i mer enn 70 år føler jeg et visst slektskap med metodismen og Metodistkirken.
Frelsesarmeen ble grunnlagt av en metodist.
Jeg har nære slektninger som er metodister.
Jeg kunne kanskje like gjerne endt opp som metodist selv, og ikke som salvasjonist?
Slik ble det ikke, og Frelsesarmeen er ikke bare det kirkesamfunnet jeg tilhører rent nominelt, men en viktig del av min identitet.

Identitet
Det har vært mange situasjoner i årenes løp der det har vært både strategier, beslutninger og annet ved Frelsesarmeen som jeg har vært uenig i, som jeg har vært provosert av eller irritert meg over.
Ikke noen av disse sakene har endret på dette: For meg er det å tilhøre Frelsesarmeen ikke bare et spørsmål om medlemskap, men om identitet.
Min forståelse av hva kristendom er, er knyttet til Frelsesarmeens teologi og troslære.
Mine tanker om hvordan kristen tjeneste skal utøves er preget av Frelsesarmeens historie og Frelsesarmeens praksis.

Gjest
Jeg har ofte – og med stort utbytte – deltatt i gudstjenester i andre kirkesamfunn, både fra kirkebenken og på talerstolen.
Men jeg er gjest ved slike anledninger.
«Hjemme» er i lokalene med flagg, krone og botsbenk.
Jeg ser ikke for meg hva det skulle være som kunne endre på dette.

Sendt avisene Dagen og Norge Idag 28. juni 2025

Kristne og andre katolikker - et møte med en gammel bokomtale

Av Nils-Petter Enstad

I kjølvannet av pavevalget i Roma tidligere i år, har det oppstått det som kanskje kan kalles en «debatt» i avisa Dagen sine spalter.

De følger et velkjent, kjedsommelig mønster der klassisk norsk, lavkirkelig katolikkhets og -fobi får utfolde seg.
Den katolske kirke er selvfølgelig «vranglærere», men foreløpig har vel ingen henfalt til den vulgære demagogien man har sett i tidligere, liknende debatter, der paven gjerne blir utpekt som Antikrist og Den katolske kirke som den store skjøge.
Jeg for min del kan ikke fatte og begripe at ikke en kristen avis har bedre ting å bruke spalteplassen sin på.

Mye verdifullt
Selv synes jeg det er mye som verdifullt ved den katolske kirke og ved katolsk fromhet.
Alle mine tre sønner gikk på katolsk skole i oppveksten, og har vært glade for det som voksne.
Jeg har respekt for at antallet katolske kristne er større enn antallet kristne i alle andre kirkesamfunn til sammen.
Det er saktens sider ved katolsk lære som jeg ikke deler, men det samme gjelder sider ved eksempelvis luthersk lære.
Så er jeg da ikke katolikk, og så er jeg da heller ikke lutheraner, men har funnet min kristne identitet i et annet hjørne av Vårherres store og omfattende hage.

Et gammelt klipp
Under ryddig har jeg funnet denne artikkelen som sto i Krigsropet nr. 37 i 1986.
Det betyr vel at bladet var datert i august/september.
Jeg var den gang nyhetsredaktør i den felles-kristne nærradiostasjonen Radio Sentrum i Oslo, og laget et innslag om boka som her er omtalt.
Så vidt jeg husker gikk forfatteren med på å bli intervjuet etter å ha forsikret seg om at det ikke var Hans Bratteruds radio jeg representerte – han hadde vel sine grenser, han også, den ellers meget økumenisk innstilte teologiprofessor og kirkehistoriker.
Da jeg kunne fortelle at både Frelsesarmeen, Indremisjonen, Misjonssambandet, pinsebevegelsen og Misjonsforbundet sto bak Radio Sentrum, ble han rent jovial. Senere fikk jeg god kontakt med Nils Bloch-Hoell både da jeg var ansatt i Ansgar Forlag og ved MF, men det lå litt fram i tid.
Basert på nærradiointervjuet skrev jeg så en omtale av boka som daværende redaktør Elsie Soelberg raust ga plass til i Krigsropet.
Det var lav terskel for å komme på for en som inntil bare noen måneder tidligere hadde vært medarbeider i det samme bladet.

Å få tak i?
Jeg vet ikke om boka ennå er å få tak i.
Jeg vil tro mitt eksemplar fremdeles står i mine hyller et sted, i det jeg tenker på som «den katolske avdelingen».
Der står også bøker av Morris West, Åge Rønning og Vera Henriksen.
Sigrid Undset har fått sine egne hyller.
Nesten 40 år senere sier jeg meg fornøyd med oppsummeringen av omtalen:
«En bok for økumenisk interesserte?
Jo, saktens! Men også for de økumenisk skeptiske og de økumenisk engstelige.
Naboen er som regel ikke så farlig som en tror!»

Arendal, 12. juni 2025

«Ingen ende på de bøker som skrives»

Det er, om ikke en bibelsk sannhet, så i hvert fall et bibelsk utsagn, at det er ingen ende på de bøker som skrives (Fork 12,12).

Som en som har levd om og rundt bøker i mer enn 65 år kan det bare nikkes gjenkjennende til dette.
I årenes løp har man faktisk selv bidratt til å holde denne strømmen med bøker flytende. Mange av dem er nok glemt, andre huskes og noen av dem dukker opp, enten i egne hyller, i samtaler eller på andre måter. Som i gamle utklipp.
Den teksten som illustrerer dette, er et slikt utklipp som dukket opp. Det sto i Krigsropet i 1995, skrevet av en som noen år senere selv skulle bli redaktør av bladet.

Noe av utfordringen med å skrive bøker, er å finne en god tittel på den.
Det er med boktitler som med overskrifter på artikler: Det er utgiveren som til sjuende og sist bestemmer hva tittelen skal være. For bøker er det forlaget, for artikler er det redaksjonen, eller enda verre: Dette anonyme vesenet som kalles «desken».
Jeg har stort sett – og heldigvis! - sluppet unna konflikter med forlagene om tittelen på de bøkene jeg har gitt ut.
Den boka som omtales i dette klippet er et av de få – det eneste? – unntaket.
Jeg mente veldig sterkt at boka skulle hete «Steg for steg. Den Hellige Ånds ledelse i praksis».
Det ville ikke Lunde forlag. Så tittelen ble «Han leder meg. Den Hellige Ånds ledelse i praksis».
Jeg bøyde meg for makta, men mener fremdeles at mitt forslag var bedre og mer i pakt med bokas budskap og innhold.
Når det gjaldt innholdet, var det noe avsnitt – ble det et helt kapittel til sammen? – om nådegaveutrustning og tungetale som heller ikke Lunde Forlag ville stille seg bak.
Så kan jeg vel røpe at da jeg nesten 15 år senere ga ut en ny utgave av det samme manuset på eget forlag, var det med den tittelen jeg ville ha opprinnelig, og med de avsnittene som var tatt ut av førsteutgaven.

Titler, ja!
En kjent, norsk forfatter, Dag Solstad, kalte en av sine bøker «Ellevte roman, bok atten».
Jeg må innrømme at jeg har lekt med tanken om at jeg, dersom jeg skriver en roman til, skal kalle den «Roman nummer fire», men det er mest fordi jeg har sans for frekkheten i det solstadske stuntet. Og fordi jeg har gitt ut tre romaner tidligere.
Boka det er snakk om her var for øvrig den fjerde boka jeg ga ut.
De to første, to forholdsvis tynne hefter om påske, kom på Ansgar Forlag.
Den neste, en bok om mine foreldres misjonærtid i Indonesia, kom på Nye Luther Forlag, og så altså denne på Lunde.
Den fikk litt omtale i pressen, forholdsvis velvillig, men jeg satte nok mest pris på denne,

Nils-Petter Enstad

«Den kvinnelige paven» - gammel kirkehistorisk skrøne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Historien om at det har eksistert en kvinnelig paven er en av de mest seiglivede, kirkehistoriske skrøner som finnes. Hun dukker fra tid til annen opp i populærkulturen. I 1972 spilte Liv Ullmann hovedrollen i filmen «Pope Joan», og på 1990-tallet fikk historien et slags nytt liv her i Norge gjennom tegneseriebladet «Fantomet». Så sent som i 2011 kom en roman basert på denne historien.

Forestillingen om at det hadde levd en «pavinne» Johanna festet seg midt på 1200-tallet, og var allment akseptert til langt ut på 1700-tallet. Så sent som mot slutten av 1800-tallet ble historien brukt som «bevis» på romerkirkens forfall i anti-katolsk propaganda.
Som argumentasjon har det vært henvist til at det skal finnes en gate i Roma som ingen pavelig prosesjon noen gang har passerte gjennom, og en utbredt folkelig oppfatning om at alle nyvalgte paver må gjennomgå en kjønnstest.

1200-tallet
De første skriftlige kildene som omtaler en kvinnelig pave, er fra siste halvdel av 1200-tallet.
Tidsangivelsene disse opererer med, varierer fra sent 800-tall, tidlig 900-tall til sent 1000-tall.
Kjernen i dem er den samme: En begavet kvinne hadde, forkledd som mann, hadde gjort karriere i kurien, og blitt kardinal.
At det var snakk om en kvinne ble avslørt ved at paven under en prosesjon fødte et barn.
Prosesjon gikk fra Peterskirken til Laternatet, der paven bodde den gang. Midt under prosesjonen fikk hun veer, og fødte et barn i en trang gate mellom Colosseum og San Clemente-kirken. Der døde hun, og der ble hun også begravd.
Dette skal ha skjedd i gaten som paven – etter sigende – aldri senere har passert gjennom.
I de fleste kilder kalles kvinnelige paven Johanna, andre kaller henne Agnes, Gilberta eller Jutta, og noen lar henne være navnløs.

Uimotsagt
Myten eller skrønen om den kvinnelige paven fikk leve uimotsagt i mange århundrer, og ble ofte utbrodert med de mest fantastiske detaljer.
Også i katolske kretser levde og blomstret den. Reformatoren Johan Hus henviste til denne historien da han under kirkemøtet i Konstanz i 1415 kritiserte pavens krav om å være Kirkens overhode. Ingen reagerte på henvisningen.
Tidlig på 1500-tallet skrev spanjolen Mario Equicola av Alvito at Forsynet hadde tillatt at Johanna ble valgt til pave for å bevise likestillingen mellom kvinner og menn.
Tidlig på 1600-tallet begynte imidlertid flere og flere katolske historikere å argumentere mot historien om Johanna, men det var en fransk protestant, David Blondel, som leverte det avgjørende beviset mot fortellingens historisitet. Det gjorde han i et skrift som ble gitt ut i Amsterdam rundt 1650.

Ingen «hvite flekker»
I vår tid er ikke historien om «pavinne» Johanna interessant som annet enn en kuriøs skrøne. Ingen tror på den lenger, selv om noen har hentet den fram etter pavedødsfallet i påsken.
Pavenes rekkefølge og funksjonstid er så godt dokumentert at det ikke er noen «hvite flekker» der en eventuell kvinnelig pave kunne få plass i kronologien.
At en slik historie likevel kunne oppstå, og feste seg, er likevel interessant i seg selv
Det er også interessant at det skulle være en barnefødsel som avslørte den kvinnelige paven. Da kan hun jo ikke ha klart å lure riktig alle.
Det er også interessant at det var på slutten av 1200-tallet at denne historien hadde sin storhetstid ved at den på kort tid forekommer i tre forskjellige skrifter. Dette er nok ikke uten sammenheng med at dette var en forfallstid for pavedømmet, der pavene mer framsto som verdslige fyrster og levemenn, enn som eksempler på kristen fromhet og nøkternhet.
Man hadde paver og mot-paver. På det verste var det både to og tre paver i virksomhet samtidig, men ingen av dem var kvinner.

Litteratur:
J.N.D. Kelly: The Oxford Dictionary of Popes - 1986
P.G. Maxwell-Stuart: Pavene: pavedømmet gjennom 2000 år - Forsythia, 1998

Illustrasjon: Liv Ullmann i rollen som kvinnelig pave i en film fra 1972
Publisert i Fædrelandsvennen 2. mai 2025

Veldig kristen?

Av Nils-Petter Enstad

Forfatter av boka «Kallets krokveier. Essays om tro, liv og tjeneste» (2024)

-Er du sånn veldig kristen?
Vi hadde fulgt det samme studieopplegget noen uker, og når det falt naturlig hadde jeg nok «røpet meg», sagt noe om hvor jeg sto, referert til bibelske tekster og fortellinger. Det var nesten så kunne ane at det lå en bekymring bak spørsmålet: Er du sånn veldig kristen?
Minnet er mer enn 20 år gammelt.
Det var oppmerksomheten rundt boka «Litt kristen?» av Åste Dokka som hentet det fram, selv om jeg verken har lest boka eller fulgt debatten særlig nøye.
Jeg husker ikke helt hva jeg svarte min medstudent.
Jeg ble litt overrasket over problemstillingen; kanskje prøvde jeg å tone det med en litt spøkefull bemerkning, samtidig som jeg bekreftet at det å være kristen er - og har vært - en viktig del av min identitet hele livet.

- Du ble frelst i går, du?
Bemerkningen falt i skolegården i Majorstua skole i Oslo; det må ha vært i april 1967.
Noen måneder senere flyttet jeg fra denne skolen til Kristelig Gymnasium, fra sjuende klasse til «første real».
Han som spurte, eller kanskje helst kommenterte, hadde vært på det samme ungdomsarrangementet i Frelsesarmeen som jeg, i Templet i Pilestredet 22.
I gudstjenesten søndag formiddag var jeg en av de mange som gikk fram til botsbenken.
Jeg kan den dag i dag, nesten 60 år senere, hente fram både stemningen i møtet og en del av de tankene som fylte meg den formiddagen.
Var jeg blitt «frelst»?
Jeg hadde gjort en markering; kanskje tatt et valg også. Men frelst?

Det er som sagt snart 60 år siden.
Jeg har gjort mange religiøse/åndelige erfaringer på disse årene; noen sterkere enn andre.
Opplevelsen ved botsbenken i Templet i april 1967 var ikke spesielt sterk, men dersom jeg blir bedt om å peke på et sted og en dato, er det den jeg velger, litt kanskje bare for å ha pekt på noe.
Mitt åndelige liv har aldri basert seg på sterke opplevelser eller store åpenbaringer.
Det har basert seg på hverdagslighet.
I de senere år har jeg kommet inn i en annen rytme enn jeg var i før med daglig bibellesning og bønn.
Tidligere kunne begge deler være nokså sporadisk, selv om både de bibelske referansene og bønn alltid var en del av et slags åndedrett.

Veldig kristen?
I grunnen er problemstillingen like absurd som å være «litt kristen».
Å være kristen handler verken om mengde eller volum.
Det handler om en enkel tillit og en enkel tro på at Jesus er min frelser.
Ikke mer – ikke mindre.

Publisert på Dagens nettutgave 14. april 2025

En bokmelding - og litt om veien fram til den

Den bokomtalen som illustrerer disse tankene sto i det siste nummeret av bladet «Frelsesoffiseren» for 1987. Da var ikke jeg lenger i den direkte målgruppa for bladet, men mine foreldre var det, og det hendte vel fremdeles at jeg fikk eksemplarer av et blad som jeg fram til drøyt to år tidligere hadde vært redaktør for.

Å være redaktør for Frelsesoffiseren var en oppgave jeg hadde stor glede av i de fem-seks årene dette var mitt ansvar, og som jeg fremdeles ser tilbake på med glede og takknemlighet.
Jeg sluttet som frelsesoffiser ved årsskiftet 1985/86, og da dette nummeret kom ut til leserne, det er datert «nov.-des. 1987», var jeg allerede i mitt tredje arbeidsforhold etter offisertjenesten.
Noen tolket dette hyppige skiftet av jobber som et uttrykk for rastløshet, at jeg «egentlig» ville begynne som offiser igjen.
Slik var det ikke, men som jeg blant annet skriver i boka «Kallets krokveier» lå det et visst sorgarbeid i det å gå ut av en slik tjeneste.

Da vi sluttet som offiserer, gikk jeg i mitt 33. år; jeg måtte finne ut av hva jeg ville bli «når jeg ble stor». En del av den personlige prosessen rundt det å slutte var å skrive leserbrev og kronikker i Vårt Land.
Det satte ikke alle like stor pris på, uten at det gjorde noe særlig inntrykk på meg.
De tre arbeidsforholdene i løpet av de første to årene fordelte seg slik:
Året 1986 var jeg daglig leder/nyhetsredaktør i den felleskristne nærradioen Radio Sentrum i Oslo; fra januar til august 1986 var jeg forlagsredaktør i Ansgar Forlag, og i august begynte jeg som journalist i lokalavisa i Askim.
Det ble ett år der også, før jeg begynte på MF i en kombinert studie- og arbeidsrolle som informasjonsmedarbeider.

Jeg bevarte et godt forhold til mine tidligere arbeids- og oppdragsgivere.
Jeg skrev fortsatt for Krigsropet, jeg laget innslag for nærradioen, jeg gjorde konsulent- og korrekturjobber for Ansgar og jeg frilanset for lokalavisa lenge etter at jeg hadde sluttet der.
Etter fire år på MF begynte jeg som informasjonsmedarbeider i KrF – da roet det seg mer ned, der ble jeg i 12-13 år; omtrent like lenge som jeg hadde vært frelsesoffiser.

De radioinnslagene jeg laget i denne tiden handlet ofte om nye bøker, enten som intervju med forfattere eller som omtaler. Jeg vil tro denne teksten ble skrevet til et slikt innslag. Men siden jeg alltid har vært mer opptatt av det som står på trykk enn det som surrer i eteren, sendte jeg teksten til Frelsesarmeens litteraturavdeling. Kanskje tenkte jeg den kunne komme i Krigsropet, men den endte altså i Frelsesoffiseren.

Boka gikk inn i en debatt som rullet og gikk i kristen-Norge på slutten av 1980-tallet om det mange kalte «karismatikk» og «herlighetsteologi».
Jeg skriver litt om dette i min bok også («Kallets krokveier. Essays om tro, liv og tjeneste», 2024).
Det var ofte lav terskel for å bli stemplet som «herlighetsteolog», det være seg i Frelsesarmeen som i andre miljøer.
Det ble skrevet, om ikke mange, så flere bøker om emnet, og de hadde lett for å havne i grøfter som «altfor kritisk» eller «altfor ukritisk».

Så var ikke alt som ble sagt og skrevet like klokt bestandig, men det var noe som fordelte seg nokså likt på hver side av det som måtte finnes av en skillestrek mellom «herlighetsteologene» og «de andre» (noen kalte dem «elendighetsteologene»; jeg henfalt aldri til slike ufinheter).
Hvor jeg sto?
Ett av kapitlene i min bok om kallets krokveier heter «Fra en karismatikers nedtegnelser» - det er kanskje svar nok?

Lindtveit, 18. mars 2025
Nils-Petter Enstad

Hvem var apostelen Mattias?

Av Nils-Petter Enstad
Det er ikke mye som fortelles om hva disiplene foretok seg i de ti dagene mellom Jesu himmelfart og pinsen. Slike «svarte hull» i en fortelling appellerer alltid til fantasien. Men vi kjenner bare én begivenhet fra denne perioden: At disiplene valgte en ny apostel.

Det var viktig for Peter og de andre disiplene at kollegiet var «fulltallig», og tallet 12 var viktig fordi det minte om de 12 stammene i Israel.
I Det gamle testamente kan man lese om at da Benjamins stamme i praksis ble utryddet (Dom 20-21), måtte de andre stammene finne en utvei, slik at det fremdeles var 12 stammer i Israel. Løsningen ble at Josefs stamme ble delt i to, og man fikk henholdsvis Efraims og Manasses stammer, oppkalt etter Josefs to sønner.

Judas' arvtaker
I vår sammenheng var det Peter som tok initiativet til at 12-tallet skulle gjenopprettes i disippelflokken. Han talte derfor til de 120 – også et antall som går opp i 12 - som var samlet, og refererte til Judas og hans forræderi.
Ut fra en tekst i Salmenes bok argumenterte han for at det skulle velges en ny apostel; en som hadde vært sammen med Jesus og de resterende 11 fra Jesus ble døpt av Johannes og til han ble hentet opp til himmelen (Apg 1, 20-22). Ut fra disse kriteriene satte man opp to kandidater: Josef Barsabbas med tilnavnet Justus og Mattias.
Etter bønn om Guds ledelse, ble det trukket lodd mellom de to, og da falt valget på Mattias. «Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1, 26). Loddtrekning var ellers noe som hørte den gamle pakt til, dersom en ville vite Guds vilje (2 Mos 28, 30). I Det nye testamente leser man bare om dette ene tilfellet der loddtrekning ble praktisert.

Taushet
Etter dette blir det taust om Mattias. Han nevnes ikke mer i Apostlenes Gjerninger, det blir aldri referert til ham i noen av brevene.
For mange år siden leste jeg en bok som het «Nåde pluss ingenting» (Forlaget Bibel og Misjon, 1973), skrevet av en dr. M. R. de Haan. Han bruker harde ord om fremgangsmåten ved valget av Mattias.
Hans poeng er at det var Paulus som var sett ut av Gud til å være den 12. apostel, og hevder at valget av Mattias skjedde «direkte i strid med de instrukser Jesus hadde gitt dem. Jesus hadde bedt dem ikke å gjøre noe før etter at den Hellige Ånd var blitt utgydt. Det var en befaling».
Forfatteren kaller beretningen om Mattias «trist lesning», og bruker sterke ord om Peter, som han mener var altfor utålmodig, og at han nærmest tok seg til rette. Han skriver også at når disiplene trakk lodd mellom de to, var det fordi Gud ikke ville svare på bønnen deres om å vise dem hvem han hadde valgt, og derfor var de «tvunget» til å bruke den framgangsmåten.
Det er friske synspunkter, men ikke så mye mer.
Mattias var ikke noen «hvem som helst» i gruppen av Jesu etterfølgere. Han hadde vært vitne til Jesu gjerninger og lyttet til hans forkynnelse i tre år.
Om forfatteren de Haan er å fortelle at han opprinnelig var en amerikansk lege som levde fra 1891 til 1965, men som avbrøt sin legekarriere og ble pastor og forfatter av kristne bøker. På 1930-tallet grunnla han en radiobibelskole.
Legender
Nettstedet katolsk forteller at det er flere overleveringer om Mattias sitt liv.
«De fleste i den vestlige tradisjonen går ut på at han først gjorde underverk i Judea, en sier at han led martyrdøden der», heter det, og nettstedet refererer flere ulike legendetradisjoner om både hans tjeneste og hans død.
I kirkekunsten er en øks og en bokrull det som brukes som hans kjennetegn.
Denne rike legendetradisjonen står i kontrast til det vesle som sies - eller ikke sies - om ham i Bibelen.
Denne frodigheten er nok dels et uttrykk for en folkelig appell, men også for at det har stimulert både nysgjerrigheten og kreativiteten at det faktisk sies så lite om ham som tilfellet er.
Apostelen Mattias er tatt med blant den katolske kirkes helgener, og han er blant annet skytshelgen for bakere, slaktere, smeder, tømmermenn, snekkere og skreddere, og mot kikhoste, kopper, mot ekteskapelig ufruktbarhet, for barnas skolestart.
Navnet hans ligger år om annet blant de mest populære guttenavnene i Norge.I Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» heter hovedpersonen Mattis.

Kjente personer som heter Mattias:
Matias Orheim (1884 – 1958) – norsk predikant og salmedikter
Mathias Skard (1846 – 1927) – norsk språkforsker og nynorskforkjemper
Per-Mathias Høgmo (f. 1959) – norsk landslagstrener i fotball
Mattias Faldbakken (f. 1973) – norsk forfatter og bildekunster

Fredsprisen - jakten på en verdig vinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ved midnatt fredag 31. januar går fristen for å foreslå kandidater til Nobels fredspris for 2025 ut. Blant de som kan foreslå kandidater er medlemmer av nasjonalforsamlinger og regjeringer, en rekke professorer, tidligere prisvinnere og nåværende og tidligere medlemmer av Den Norske Nobelkomité.

Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnerne, og de trengte bare å oppfylle ett av dem. Det er to klare kriterier, nemlig reduksjon av militære styrker og arrangering av fredskongresser. Det tredje kriteriet er mer diffust, nemlig at man har arbeidet for «nasjonenes forbrødring».
Svært mange tildelinger i de senere årene har blitt forankret i denne begrunnelsen, og Nobelkomiteen er blitt kritisert for å putte vel mye av likt og ulikt inn i den formuleringen.

Mange forslag
Det kommer mange forslag på prisvinnere hvert år, både enkeltpersoner og organisasjoner.
Det høyeste antall nominerte til fredsprisen fikk man i 2016, med 376 forslag. I 2023 var det 351 forslag (259 enkeltpersoner og 92 organisasjoner) og i 2024 286 kandidater, med 197 enkeltpersoner og 89 organisasjoner.
Allerede fjerde gang prisen ble delt ut, i 1904, gikk den til en organisasjon: Folkerettsinstituttet i Gent i Belgia. Neste gang var i 1910, da den gikk til det internasjonale fredsbyrå i Genève. Den internasjonale Røde kors-komiteen fikk prisen første gang i 1917, senere igjen i 1944 og i 1963.

Organisasjoner
Noen av de tildelingene som har gått til komiteer virker sant å si litt fantasiløse.
FNs høykommissær for flyktninger har fått prisen to ganger (1954 og 1981), og også andre FN-organer har fått den: Unicef (1965), FNs fredsbevarende styrker (1988), FN som sådan (2001) og FNs klimapanel (2007).
Med unntak av den siste, er ingen av disse prisene spesielt spennende, og de ble da også stort sett registrert med et gjesp.
Tildelingen til EU i 2012 ble av mange registrert med hoderisting, for ikke å si forskrekkelse.
I 1947 fikk to av kvekersamfunnets internasjonale hjelpeorganisasjoner Nobels fredspris.
Prisen gikk altså ikke til det religiøse samfunnet som sådan.
I den forbindelse er det interessant å se at også andre fredsprisvinnere har hatt sterk tilknytning nettopp til kvekersamfunnet. Det gjaldt både Jane Addams (1931) og Philip Noel-Baker (1959).

Religiøse ledere
Samtidig er det naturlig å minne om andre religiøse lederskikkelser som har fått Nobels fredspris: Erkebiskoper som svenske Natan Söderblom (1930) og sørafrikanske Desmond Tutu (1984), den belgiske pateren Georges Pire (1958) og den albanske nonnen Moder Teresa (1979), begge de to siste for sitt humanitære arbeid.
Prester som Martin Luther King jr. (1964) og Carlos Felipe Belo (1996) har også fått prisen, og, i en klasse for seg, den tibetanske gudekongen Dalai Lama (1989).

Politikere
Mange vil mene at uforholdsmessig mange aktive politikere har fått prisen. Ikke alle står seg like godt i et historisk perspektiv.
Den første var prisen til USAs president Theodore Roosevelt i 1906. Begrunnelsen var en fredsavtale han hadde forhandlet fram mellom Russland og Japan året før. Samtidig fikk denne avtalen som konsekvens at to land som sto utenfor konflikten i utgangspunktet, Korea og Filippinene, i praksis ble henholdsvis et japansk og et amerikansk protektorat.
Også andre politikere har fått prisen mens de fortsatt var «in office», og flere av disse politikertildelingene bærer preg av å ha blitt besluttet i en slags øyeblikkets begeistring for en politisk beslutning, og fremstår i ettertid som litt overilte.
Prisen til Mikhail Gorbatsjov i 1990 er ett eksempel på det, prisen til president Barack Obama i 2009 et annet.
Erfaringene med disse tildelingene gir grunn til å spørre om det bør være kvalifikasjon nok å få Nobels fredspris at man strengt tatt bare gjør jobben sin.

Står seg
I den lange rekken av menn, kvinner og organisasjoner som har fått Nobels fredspris, er det noen som står spesielt sterkt, også i et historisk perspektiv.
Prisen til den tyske journalisten Carl von Ossietzky (1935) er en av disse. Ikke uten grunn kan tildelingen til Liu Xiaobo i 2010 sammenlignes med den. At begge tildelingene vakte debatt og ble kritisert av totalitære myndigheter, er sunnhetstegn både for prisen som sådan og for den aktuelle tildeling. Dette var modige tildelinger som førte til at de politiske myndighetene i prisvinnernes hjemland ble enormt provosert, og til regelrett trakassering av prisvinnerne fra myndighetenes side.
Prisen til Aung San Suu Kyi (1991) kom i samme kategori, selv om den i ettertid fikk en besk bismak med tanke på hvordan prisvinneren framsto da hun faktisk fikk makt i sitt hjemland.
Det er et stort ansvar å skulle forvalte Alfred Nobels siste vilje, blant annet ved å dele ut Fredsprisen. Det er mange hensyn som skal veies opp mot hverandre, og resultatet man kommer fram til skal være i pakt med testamentets ordlyd og intensjoner.

Nobelkomiteen
I Nobels testamente ble det norske Stortinget pekt ut som det organet som skulle avgjøre hvem som skulle få prisen.
Den norske nobelkomité har gjennom hele sin historie vært fylt opp av dels aktive, dels forhenværende politikere.
Dette preger også dagens komité, der tre av de fem medlemmene er tidligere politikere som alle har vært statsråder eller statssekretærer, mens to av dem rent politisk har befunnet seg hakket under.
I 1937 ble det vedtatt at medlemmer av regjeringen ikke kunne sitte i Nobelkomiteen, og fra 1978 har det også – stort sett – vært slik at medlemmer av Stortinget heller ikke kunne være det.
Med tanke på hvordan komiteen har vært sammensatt gjennom hele sin historie, kan man derfor ikke forundres over at totalitære regimer, som det kinesiske, rett og slett ikke tror noe på at komiteen er så uavhengig som den sier seg å være.

Publisert i avisa Dagen 25. januar 2025<br>

Elvis Presley 90 år: Gospelsanger og «rockekonge»

Av Nils-Petter Enstad

Han ble kalt «The King of Rock and Roll», men det var gospelmusikken som fikk fram de beste kvalitetene hos Elvis Presley som sanger. I ettertid er han mer kjent som gospelsanger enn som rockesanger. Onsdag 8. januar er det 90 år siden Elvis Presley ble født.

Elvis Presley var født i byen Tupelo, Mississippi, og vokste opp i det amerikanske «bibelbeltet». Helt fra han var liten, var han med foreldrene sine til møter og gudstjenester i den lokale pinsemenigheten. Musikken der var sterkt preget av den country/gospeltradisjonen som hadde vokst fram blant afroamerikanere i sørstatene.
Han gjorde sine første gospelinnspilleringer allerede i 1957.
Det var en EP med fire sanger, blant annet klassikeren «Peace in the Valley».
Samme år sang han inn et album med julesanger, og der ble også de fire sangene fra EP-en med.
Da han samme år opptrådte i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på fjernsyn, måtte han krangle seg til at «Peace in the Valley» skulle være den siste av sangene han framførte. Begrunnelsen var at han hadde lovet sin mor å synge den. Det måtte showkongen Sullivan bøye seg for.

Gospelalbum
Elvis laget i alt fire gospelalbum, eller LP-plater. Det første kom i 1961 og het «His Hand in mine», og solgte til gullplate forholdsvis raskt.
Det neste kom i 1967 og het «How Great Thou art».
Tittelsporet her var den opprinnelig svenske salmen «O, store Gud».
Denne salmen ble på mange måter Elvis sin kristne signaturmelodi.
Til forskjell fra de fleste andre gospelsangene han spilte inn, var ikke dette en sang han kjente fra sin barndoms menighetsliv. Det er også – så vidt man vet – den eneste sangen av skandinavisk opprinnelse som Elvis spilte inn.
Det var i 1886 den svenske pastoren og politikeren Carl Broberg skrev denne teksten.
I november 1970 tok Elvis den med i sitt konsertrepertoar. Det skjedde nærmest på et innfall, og han skal ha ringt til arrangøren Charlie Hodge fra bilen, på vei til en konsert, og sagt at han ville ha den med i konserten som skulle begynne mindre enn en halvtime senere. Hodge måtte kaste seg rundt og lage et arrangement, og det var ikke tid til å øve, men utrolig nok fungerte det.
To av de tre Grammy-prisene Elvis fikk var knyttet til denne salmen: En for albumet og en for en konsertversjon. Den tredje Grammy-prisen var også for en gospelplate.
De to siste gospelplatene kom med forholdsvis kort tids mellomrom:«You never walk alone» kom i 1971 og «He touched me» året etter.
«You never walk alone» er ingen gospelsang i vanlig forstand, og er i dag best kjent som klubbsangen til fotballklubben Liverpool FC. Det religiøse budskapet i teksten er temmelig tynt, men den samlede effekten av tekst, tone og en god stemme har ofte kompensert for dette.
Tittelsporet i den siste gospelplata, «He touched me», ble skrevet av Bill Gaither i 1963. Den ble raskt meget populær i kristne kretser, blant annet fordi den ble brukt som solosang i Billy Grahams møtekampanjer.
For dette albumet fikk Elvis den tredje og siste av sine Grammy-priser. Bill Gaither selv har fortalt at han satte stor pris på det da han ble kontaktet av plateselskapet til Elvis og spurte om det var i orden at sangen ble tatt med på albumet og skulle være tittelsporet? Selvsagt var det i orden!

Ettermæle
Elvis Presley ble bare 42 år gammel. En augustdag i 1977 ble han funnet bevisstløs på sitt eget bad, og ble erklært død kort etter. Det var ting i hans liv som mange vil ha problemer med å kombinere med et kristent vitnesbyrd. Som en av hans kristne venner sa i ettertid: -Han tok valg jeg ikke ville tatt, men så kjempet han også kamper som jeg ikke har behøvd å kjempe.
Mange har spurt seg om Elvis «egentlig» var en kristen. Men hva og hvem er «egentlig» en kristen? Er det ikke først og sist en som tror på Jesus som sin frelser?
Under en konsert skal noen unge jenter ha holdt opp en plakat hvor det sto: «Elvis – You are the King!»
Elvis avbrøt konserten, pekte på plakaten og sa: «Nei! Det er bare Jesus Kristus som er konge!»
Kanskje det kan være det siste ordet på 90-årsdagen for Elvis Presleys fødsel?

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

Publiser som kronikk i Dagen på nett 6.januar 2025