Hva er problemet med «Den lille bibel»?

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det har oppstått en debatt rundt bruken av det bibelverset vi kjenner som «den lille bibel» i forbindelse med gravferder.

Verset, som gjerne kalles «Johannes-tre-seksten» består av 30 ord.
For mange av oss er det ett av de første bibelvers vi lærte utenat, og jeg vil tro at for enda flere er det et vers man er glad i. Det er et bibelvers som gir oss evangeliet i en svært komprimert utgave.
Debatten som går gjelder versets plass i gravferdsliturgien.
Jeg kan telle på en hånd det antall begravelser jeg har forrettet i gjennom 55 år som forkynner, og jeg har ingen klar erindring om «den lille bibel» ble lest som en del av liturgien i noen av dem.
Antakelig ikke; som frikirkelig er/var jeg ikke bundet av den kirkelige liturgien.
Det er for øvrig ikke mer enn 23 år siden dette verset ble obligatorisk som en del av den kirkelige gravferdsliturgien.
Jeg vil tro at når Kirkemøtet besluttet dette, var de mer opptatt av det inkluderende i teksten – «for at hver den som tror (…) skal bli frelst» - enn av dette som i teologien kalles «livets dobbelte utgang».

Legitimitet?
Slik debatten har fått utvikle seg i enkelte medier, kan man få en følelse av at det å lese Joh 3,16 er et slags være eller ikke være for den kristne legitimiteten for en kirkelig begravelse.
Det er selvfølgelig feil.
Det leses andre skriftsteder i en kirkelig begravelse enn «den lille bibel», og ikke minst blir det bedt.

Engasjement
Jeg medgir gjerne at jeg forundrer meg over det engasjementet som «3,16-debatten» har vakt.
Kanskje er det fordi i min tanke, min tro og – for å være litt pompøs – min teologi er «den lille bibel» først og sist en tekst som formidler inkludering; at frelsesverket rekker ut mot alle mennesker.
Jeg har ikke tall for alle de andakter og betraktninger jeg har skrevet der «3,16» har vært utgangspunkt eller motiv.
Det har vært skrevet andaktsbøker der betraktningene har tatt utgangspunkt nettopp i «3, 16»-referansen i både evangelier og brever.
Så er det noen som leser noe annet inn i «den lille bibel» enn det jeg gjør. Da tenker jeg: En begravelse skal ikke være arena for debatt og diskusjon, verken når det gjelder salmevalg eller bibeltekster.

Illustrasjon: Et skilt som viser høyden i en undergang et sted i Trøndelag (Foto: Nils-Petter Enstad)

Magnus som kongsnavn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den andre i rekken av norske tronarvinger, prins Sverre Magnus, bruker bare Magnus som navn, og det er også slik han omtales i familien, kan man lese i Dagbladet (11. september 2026).

Prinsen har, i likhet med sin far, et dobbelt fornavn, men der kongen alltid er blitt tiltalt som «Haakon» har altså kongens sønn valgt å bruke «ledd to» i sitt fornavn.

«Den åttende»
Rent teoretisk kunne den nye kongen trolig ha valgt selv hvilket av de to fornavnene han ville føre som konge.
Da ville vi i stedet for kong Haakon den åttende hatt kong Magnus den åttende.
Og for å fortsette i det samme, litt fabulerende sporet: Skulle noe føre til at den nåværende kronprinsessen ikke overtar etter sin far, vil vi enten få kong Sverre den andre, eller altså kong Magnus den åttende.

Mest brukt
Haakon og Magnus er de kongsnavnene som flest monarker i Norge har hatt.
Begge har historiske røtter helt tilbake til vikingtida.
Så vel den første kong Håkon som den første kong Magnus har fått tilføyelsen «den gode» i historien, ikke først og fremst på grunn av sin karakter, som fordi det var gode tider i landet mens de regjerte.
Håkon den gode var sønn av Harald Hårfagre, mens Magnus den gode var sønn av Olav «den hellige».

Latinsk
Det skal ha vært sagafiguren Sigvart skald som ga kongesønnen det latinske navnet Magnus. Kongen selv var nemlig ikke til stede da sønnen ble født.
Ifølge Snorre skal Olav ha vært sånn passe begeistret for dette navnet, men Sigvart blidgjorde ham med å henvise til at gutten var kalt opp etter den store keiseren over frankerne, Carolus Magnus, eller Karl den store.
Han skal også ha passet på å nevne at han ikke ville ta ansvaret for at gutten døde udøpt, og dersom kong Olav var så misfornøyd med det skalden hadde gjort at han ville drepe ham, var det bedre å bli drept for å ha berget kongesønnen for himmelen, enn for å ha forsømt dette.
Det godtok kongen som forklaring.

Andre navn
Ifølge SSB er det over 18 tusen gutter og menn som har Magnus som sitt første fornavn i Norge i dag.
For øvrig har Norge hatt fem konger som het Harald, og fem som har hett Olav.
Tre norske konger har hett Eirik/Erik, men en av disse var felles konge med Danmark.
To ganger har en norsk konge hett enten Øystein, Sigurd eller Inge.
Av de navnene som bare forekommer én gang, er Sverre det mest kjente, men det har også vært én konge som het Guttorm, én som het Skule og en som het Svein.
Men for begge disse to siste er det et åpent spørsmål om de i det hele tatt kan regnes som konger.

Norske konger som het Magnus:
* Magnus I den gode (1035–1047)
* Magnus II Haraldsson (1066–1069)
* Magnus III Berrføtt (1093–1103)
* Magnus IV Blinde (1130–1135 og 1137–1139)
* Magnus V Erlingsson (1161–1184)
* Magnus VI Lagabøte (1263–1280)
* Magnus VII Eriksson (1319–1355

Ny statsråd: Frelsesarmeen og speideren skapte politikeren

-Det var gjennom den opplæringen jeg fikk i Frelsesarmeen og speiderbevegelsen at samfunnsengasjementet mitt ble vekket. Som delegat både på Speidertinget og korpstinget i Frelsesarmeens Speidere lærte jeg noe om betydningen av å være der beslutningene tas.

Det sa landets nye digitaliserings- og forvaltningsminister Torgeir Michaelsen da han i 2005 ble valgt inn på Stortinget første gang.
Fram til 2017 representerte han Arbeiderpartiet for Buskerud, og var blant annet leder for den viktige Finanskomiteen i Stortinget. Senere har han vært statssekretær både i Finansdepartementet og i det departementet han nå skal lede.
Foreldrene til den nye statsråden var aktive både som soldater i Frelsesarmeen, og som speiderledere. -Det var mange samtaler både om tro, teologi og samfunnsspørsmål i hans oppvekst. fortalte han.
-Den kristne nestekjærlighetstanken har alltid vært en del av grunnlaget mitt, sa han i et intervju med magasinet «Kristne Arbeidere» da han var nyvalgt stortingsrepresentant.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Den første kong Håkon

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Norges nye konge har tatt navnet Haakon den åttende. Dermed er dette blitt det mest brukte kongenavn i norsk historie, tett fulgt av Magnus, som sju norske konger har hett.

Den første kong Håkon i norsk historie var en 15 år gammel gutt som norske stormenn hadde hentet fra England rundt år 935.
Han var den yngste av de mellom 16 og 20 sønnene som kong Harald Hårfagre skal ha vært far til. Bare to av disse regnes med i kongerekka: Den eldste, Eirik Blodøks, og den yngste, Håkon, som fikk tilnavnet «den gode».
Han ble hentet til landet fordi Eirik hadde gjort seg så upopulær og var kommet på kant med så mange feil personer, at han ble fordrevet, sammen med dronningen og alle deres sønner.
Håkon fløt på en bølge av velvilje da han på ting etter ting ble utropt til konge i stedet for sin bror Eirik. Denne velviljen hadde nok flere begrunnelser. Motviljen mot kong Eirik var ikke den minst viktige. En annen - irrasjonell, men viktig nok! - faktor var at Håkon av utseende hadde en slående likhet med sin far. Snorre forteller at da de gamle krigerne til Harald fikk se Håkon, trodde de at Harald var blitt ung igjen og var kommet tilbake til dem.

Utdannet i England
Kong Håkon må kunne beskrives som den første norske kongen som hadde studert utenlands.
Kong Harald hadde sendt yngstesønnen til oppfostring hos den engelske kongen Ethelred. Han var selv barnløs, og ble fort glad i den norske prinsen.
Ethelred var kristen og lot både Håkon bli døpt og lært opp i kristen tro, tanke og kultur.
Snorre skriver at «Kong Håkon var en god kristen da han kom til Norge. Men hele landet var hedensk og det var mye bloting og mange stormenn».
Som konge overholdt han både helligdagen og fredagsfasten, og flyttet julefeiringen til 25. desember.
Han hadde tydeligvis en langsiktig strategi med tanke på å innføre kristendommen i Norge, og mange av hans nærmeste venner lot seg døpe, og de sluttet med blotene som var så viktige i den norrøne religionen.

Politikk og ettermæle
Etter noen år prøvde Håkon å løfte kristningen av Norge opp på et politisk plan, og på Mære i dagens Steinkjer utfordret han tinget til å vende om til kristendommen.
Det glapp, og kongen ble ydmyket ganske sterkt, men fortsatte likevel som konge.
I middelalderen ble han gjerne omtalt som «frafallen», men i nyere tid er denne oppfatningen blitt utfordret av blant andre kirkehistoriker og tidligere biskop Fridtjov Birkeli.
Kong Håkon døde av et sår han fikk under slaget ved Fitjar i 961.
Da hadde han vært konge i om lag 25 år. Kampen sto mellom ham og nevøene hans, sønnene til Eirik Blodøks.
I likhet med kong Håkon var også disse kristne. Selv om kong Håkon vant slaget, døde han av sårene, og sendte bud til Eirikssønnene om at han overlot landet til dem.
På spørsmål om han ville begraves i Norge eller i et kristent land, skal han ifølge sagaen ha svart at de kunne begrave ham der de ville, før han skal ha lagt til: «Som hedning har jeg i mangt levd. Siden håper jeg på mer miskunn hos Gud enn jeg er verdt».
Ordla den døende kongen seg omtrent slik, er dette det klareste, kristne vitnesbyrdet man kjenner fra denne perioden i norsk historie.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Bildet viser Anne Grimdalens statue av Hkon den gode - den står på Fitjar.

Første skoledag

Jeg tror kanskje datoen var 18. august, og ikke 17., og jeg er hundre prosent sikker på at det var en torsdag, og ikke en mandag. Det var slik skoleåret startet den gang, på en torsdag, og med skoledager fredag og lørdag.

En myk start.
Torsdag og fredag ble man fulgt til skolen av sin forelder – i mitt tilfelle moren min; lørdag insisterte jeg på å gå alene. Strekningen Eckersbergsgate 19 – Majorstua skole var da også forholdsvis rett og enkel. Først noen kvartaler langs Thomas Heftyesgate, deretter Kirkeveien til målet.

Året var 1960, så i år er det 66 år siden jeg hadde min første skoledag på Majorstua skole i Oslo.
Det var en høytidsdag, alle hadde minst én forelder med, noen hadde kanskje også yngre søsken med.
Man hadde på seg fin-klærne, nyinnkjøpt ransel og selvsagt et penal i sekken.
Jeg har i en annen sammenheng beskrevet den første skoledagen som «den lille konfirmasjonsdagen».

Hva husker jeg fra denne dagen?
Jeg husker at været var fint.
Jeg husker også at under oppropet klarte «frøken» å hoppe over mitt navn, men hun hentet seg fort inn og jeg skred fram, rakte fram «den pene hånden» (som man sa) og avleverte et dypt bukk.

Da den timelange skoledagen var over, spaserte vi til Frognerparken. En softis hørte med, men om den ble kjøpt i Frognerparken eller på veien ned, er jeg usikker på.
Foran porten til Frognerparken var det en stor parkeringsplass, og kommet innenfor porten var det enda et stort område, og her holdt en fotograf til. Han sto der i mange år, og han tok bildet som illustrerer disse linjene.
Han sto der i mange år. I ettertid har jeg blitt fortalt at han aldri sto der på lørdagene, som i hvert fall i sommerhalvåret måtte være den travleste dagen i parken med tanke på turistbesøk. Forklaringen på dette skal rett og slett ha vært at fotografen tilhørte Adventistsamfunnet.

Jeg gikk på Majorstua skole i sju år. Den samme «frøken» som hadde oversett navnet mitt ved oppropet, ble min klasseforstander i alle de sju årene. Hun gjorde noen halvhjertede forsøk på å få klassen til å kalle seg «lærer», og ikke «frøken», men det prosjektet lyktes hun aldri med. At vi skulle bruke fornavn tror jeg var en helt utenkelig idé, ikke bare for henne, men for oss også.
Og forresten var hun «frøken», også i borgerlig/sosial forstand.

Hvordan var de sju årene – sett i bakspeilet med tanke på at det neste år er 60 år siden den delen av skoletida sluttet? Var for eksempel «mobbing» et problem?
Ordet eksisterte jo ikke, man kalte det «erting», og det var absolutt ikke anerkjent som noe «problem».
Det var en tid da kommentaren «såpass må du tåle» var den «hjelpen» man fikk.

Ellers er det mye som kan sies om både de sju årene på Majorstua skole, og både årene og skolene som fulgte. Men det får være i denne sammenheng.
Første skoledag var tross alt en forholdsvis kort dag.

17. aug. 2026
Nils-Petter Enstad

Fra høykirkelig prest til revolusjonær sosialist

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Mens jeg forsøkte å være kristen, ble jeg mot min vilje nødt til å bli demokrat». Slik beskrev den svenske presten Henrik Fredrik Spak sin egen ideologiske prosess. Mandag 17. august er det 100 år siden han døde, 50 år gammel.

Hans Fredrik Spak gikk fra et meget konservativt, nesten reaksjonært politisk grunnsyn, til en stadig mer radikal sosialisme. Historien om ham og de prosesser han gikk igjennom, er som en roman i seg selv.

Velstående hjem
Han ble født som eneste barn i et velstående embetsmannshjem i 1876.
Alt som barn var han dypt religiøs, og han bestemte seg tidlig for at han ville bli prest. Som voksen fortalte han om hvordan han nesten kom i ekstase når han var med sin far til gudstjenester, og han begynte tidlig å holde prekener for tinnsoldatene sine.
Hans første stilling som prest var i Visby på Gotland.
Han var da Sveriges yngste prest. Han identifiserte seg med den mest høykirkelige retningen innen kirken, og tok sterk avstand fra alt som smakte av «moderne» teologi, og var kritisk til «folkrörelser» som avholdsbevegelsen og frikirkebevegelsen.
Stillingen i Visby var det man i dag ville kalle «bymisjonsprest».
Møtet med de fattigste i samfunnet gjorde noe med både samfunnsyn og teologi. Han skrev senere at det å bli vitne til «den mest dyriske fornedrelse i drukkenskap, seksuelle utskeielser og alle slags lasten», gjorde at han måtte ta mange av sine opprinnelige standpunkter opp til ny vurdering.
I en leksikonartikkel heter det at «En viss psykisk labilitet bidro til å ·forsterke hans følsomhet overfor menneskelig elendighet». I selvbiografien «Mitt liv och kyrkan», som kom i to bind i 1916, skrev han at det var disse erfaringene som fikk ham til å orientere seg mot sosialismen.
Som ung hadde han ment at de fattige kunne takke seg selv for sin fattigdom. Den skyldtes at de hadde vendt seg bort fra Gud.

Prosess
Da sammenhengen mellom alkoholmisbruk og sosial elendighet gikk opp for ham, ble han avholdsmann på sin hals.
Han så at alkoholen var en av de verste bremseklossene for arbeidernes frigjøring. Arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen og avholdsbevegelsen har ett felles mål, erklærte han: Alle menneskers fullkomne frelse fra all nød.
I 1905 skrev han en artikkel i en svensk kirkelig avis der han erklærte at sosialdemokratene var de eneste som gikk Jesu ærende og fullførte hans verk. Samtidig erklærte han seg som partiløs sosialist.
Han foretok en stor og omfattende undersøkelse av forholdene blant de svenske husmennene. Den ble publiserte i to bind i 1907 og 1908. Her tok han sterkt til orde for husmennenes rettigheter, og for edruskapsarbeid blant dem.
Utgivelsen førte til at han ble utsatt for et rasende angrep fra en framstående tillitsmann i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Han var nemlig storbonde selv, og hadde mange husmenn under seg.

Partimedlem
I 1908 meldte presten seg inn i Socialdemokratiska Arbetarpartiet.
Det var første gang en svensk prest meldte seg inn i partiet, og innmeldingen bidro ikke til å dempe kritikken mot ham – eller de personlige angrepene. Da han også forsvarte den svenske storstreiken i 1909, og la fram et program for en kristen sosialisme i boka «Gammal och ny moral» i 1911, var begeret fullt.
Samme år ble han presset ut av prestetjenesten.
Resten av sitt liv forsørget han seg og sin familie gjennom gårdsdrift. Her forsøkte han å omsette sine meninger om husmennenes arbeidsvilkår i praktisk handling. Samtidig drev han en flittig foredrags- og agitatorvirksomhet. Han var en dyktig taler og samlet store forsamlinger. I 1913 skrev han temperamentsfullt at «klassestaten har alliert seg med prestene» og at prestene «lar Bibelen si det stikk motsatte av hva den virkelig sier».

Ekstrem
Hans Fredrik Spak hadde en velutviklet evne til å innta ekstreme standpunkter. Men til tross for de store forandringene som skjedde i en del av holdningene hans, ble enkelte av dem liggende fast hele livet.
Frikirker og vekkelsesbevegelser fikk han derfor aldri noen sans for. Dette til tross for at disse i langt sterkere grad enn statskirken arbeidet for å sosiale utjevninger. Mange av vekkelsens menn engasjerte seg dessuten i politisk arbeid, de ble valgt inn i Riksdagen og de krevde politiske og sosiale reformer.
I mange av de frikirkelige miljøene var det å være teologisk konservativ og politisk radikal en nokså vanlig kombinasjon.
Slik var det ikke i Svenska Kyrkan. Men fordi Spak og hans frikirkelige partifeller hadde en slik grunnleggende mistillit til hverandre – på kirkepolitiske premisser – kunne de aldri trekke sammen.
Spaks hang til det ekstreme førte ham politisk stadig lenger mot venstre. Da det sosialdemokratiske partiet ble splittet i 1917, sluttet han seg først til venstresosialistene, deretter kommunistene.
I 1923 erklærte han at han hadde gitt opp sitt kristne livssyn, og at han ønsket å skape en filosofi, basert på marxismen.

Tragedie
Hans Fredrik Spak var individualisten som aldri fant seg til rette i noen organisasjon eller bevegelse.
Dette gjorde at han ble isolert, både politisk og teologisk, og ikke minst menneskelig. Kort tid før han døde hadde hans kone forlatt ham etter mange års turbulent ekteskap, men de ble aldri formelt skilt.
Da han døde 17. august 1926 skjedde det mest sannsynlig for egen hånd. Samme år kom hans siste bok: «Att ensam stå - ett nytt värshäfte».
I sum er Hans Fredrik Spak en av de tragiske skikkelsene i den svenske arbeiderbevegelsens historie.

Bønnesvar?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Mens et stort antall familier og enda flere enkeltpersoner mistet alt de eide i den store brannen i Krokstadelva 17. juli, unngikk en bil, en Audi A3, på uforklarlig vis å bli flammenes rov.

Eieren av bilen, Dagfinn Ringqvist, lar seg intervjue i avisa "Norge Idag" for 7. august om dette. Han kaller det som skjedde «et bønnesvar».
Jeg synes denne typen vitnesbyrd om «bønnesvar» og «Guds omsorg» er svært problematiske. De forteller først og fremst om en Gud som gjør forskjell på folk. For Dagfinn Ringqvist var vel ikke den eneste som bad da brannen raste?
Hva med alle de som ikke kan si det samme; alle de som ikke opplevde at Gud hørte bønnene deres om å spare hus og hjem eller spare dyrebare minner og verdier?
Jeg forstår godt at Dagfinn Ringqvist er glad for at bilen hans, som dessuten ikke var forsikret ennå, ikke ble flammenes rov.
Men å løfte det fram som et bønnesvar kan fort oppleves som et spark til de mange som ikke synes de fikk et slikt svar mens flammene raste.

Sendt avisa "Norge Idag" 7. august 2026