Fra høykirkelig prest til revolusjonær sosialist

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Mens jeg forsøkte å være kristen, ble jeg mot min vilje nødt til å bli demokrat». Slik beskrev den svenske presten Henrik Fredrik Spak sin egen ideologiske prosess. Mandag 17. august er det 100 år siden han døde, 50 år gammel.

Hans Fredrik Spak gikk fra et meget konservativt, nesten reaksjonært politisk grunnsyn, til en stadig mer radikal sosialisme. Historien om ham og de prosesser han gikk igjennom, er som en roman i seg selv.

Velstående hjem
Han ble født som eneste barn i et velstående embetsmannshjem i 1876.
Alt som barn var han dypt religiøs, og han bestemte seg tidlig for at han ville bli prest. Som voksen fortalte han om hvordan han nesten kom i ekstase når han var med sin far til gudstjenester, og han begynte tidlig å holde prekener for tinnsoldatene sine.
Hans første stilling som prest var i Visby på Gotland.
Han var da Sveriges yngste prest. Han identifiserte seg med den mest høykirkelige retningen innen kirken, og tok sterk avstand fra alt som smakte av «moderne» teologi, og var kritisk til «folkrörelser» som avholdsbevegelsen og frikirkebevegelsen.
Stillingen i Visby var det man i dag ville kalle «bymisjonsprest».
Møtet med de fattigste i samfunnet gjorde noe med både samfunnsyn og teologi. Han skrev senere at det å bli vitne til «den mest dyriske fornedrelse i drukkenskap, seksuelle utskeielser og alle slags lasten», gjorde at han måtte ta mange av sine opprinnelige standpunkter opp til ny vurdering.
I en leksikonartikkel heter det at «En viss psykisk labilitet bidro til å ·forsterke hans følsomhet overfor menneskelig elendighet». I selvbiografien «Mitt liv och kyrkan», som kom i to bind i 1916, skrev han at det var disse erfaringene som fikk ham til å orientere seg mot sosialismen.
Som ung hadde han ment at de fattige kunne takke seg selv for sin fattigdom. Den skyldtes at de hadde vendt seg bort fra Gud.

Prosess
Da sammenhengen mellom alkoholmisbruk og sosial elendighet gikk opp for ham, ble han avholdsmann på sin hals.
Han så at alkoholen var en av de verste bremseklossene for arbeidernes frigjøring. Arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen og avholdsbevegelsen har ett felles mål, erklærte han: Alle menneskers fullkomne frelse fra all nød.
I 1905 skrev han en artikkel i en svensk kirkelig avis der han erklærte at sosialdemokratene var de eneste som gikk Jesu ærende og fullførte hans verk. Samtidig erklærte han seg som partiløs sosialist.
Han foretok en stor og omfattende undersøkelse av forholdene blant de svenske husmennene. Den ble publiserte i to bind i 1907 og 1908. Her tok han sterkt til orde for husmennenes rettigheter, og for edruskapsarbeid blant dem.
Utgivelsen førte til at han ble utsatt for et rasende angrep fra en framstående tillitsmann i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Han var nemlig storbonde selv, og hadde mange husmenn under seg.

Partimedlem
I 1908 meldte presten seg inn i Socialdemokratiska Arbetarpartiet.
Det var første gang en svensk prest meldte seg inn i partiet, og innmeldingen bidro ikke til å dempe kritikken mot ham – eller de personlige angrepene. Da han også forsvarte den svenske storstreiken i 1909, og la fram et program for en kristen sosialisme i boka «Gammal och ny moral» i 1911, var begeret fullt.
Samme år ble han presset ut av prestetjenesten.
Resten av sitt liv forsørget han seg og sin familie gjennom gårdsdrift. Her forsøkte han å omsette sine meninger om husmennenes arbeidsvilkår i praktisk handling. Samtidig drev han en flittig foredrags- og agitatorvirksomhet. Han var en dyktig taler og samlet store forsamlinger. I 1913 skrev han temperamentsfullt at «klassestaten har alliert seg med prestene» og at prestene «lar Bibelen si det stikk motsatte av hva den virkelig sier».

Ekstrem
Hans Fredrik Spak hadde en velutviklet evne til å innta ekstreme standpunkter. Men til tross for de store forandringene som skjedde i en del av holdningene hans, ble enkelte av dem liggende fast hele livet.
Frikirker og vekkelsesbevegelser fikk han derfor aldri noen sans for. Dette til tross for at disse i langt sterkere grad enn statskirken arbeidet for å sosiale utjevninger. Mange av vekkelsens menn engasjerte seg dessuten i politisk arbeid, de ble valgt inn i Riksdagen og de krevde politiske og sosiale reformer.
I mange av de frikirkelige miljøene var det å være teologisk konservativ og politisk radikal en nokså vanlig kombinasjon.
Slik var det ikke i Svenska Kyrkan. Men fordi Spak og hans frikirkelige partifeller hadde en slik grunnleggende mistillit til hverandre – på kirkepolitiske premisser – kunne de aldri trekke sammen.
Spaks hang til det ekstreme førte ham politisk stadig lenger mot venstre. Da det sosialdemokratiske partiet ble splittet i 1917, sluttet han seg først til venstresosialistene, deretter kommunistene.
I 1923 erklærte han at han hadde gitt opp sitt kristne livssyn, og at han ønsket å skape en filosofi, basert på marxismen.

Tragedie
Hans Fredrik Spak var individualisten som aldri fant seg til rette i noen organisasjon eller bevegelse.
Dette gjorde at han ble isolert, både politisk og teologisk, og ikke minst menneskelig. Kort tid før han døde hadde hans kone forlatt ham etter mange års turbulent ekteskap, men de ble aldri formelt skilt.
Da han døde 17. august 1926 skjedde det mest sannsynlig for egen hånd. Samme år kom hans siste bok: «Att ensam stå - ett nytt värshäfte».
I sum er Hans Fredrik Spak en av de tragiske skikkelsene i den svenske arbeiderbevegelsens historie.

Bønnesvar?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Mens et stort antall familier og enda flere enkeltpersoner mistet alt de eide i den store brannen i Krokstadelva 17. juli, unngikk en bil, en Audi A3, på uforklarlig vis å bli flammenes rov.

Eieren av bilen, Dagfinn Ringqvist, lar seg intervjue i avisa "Norge Idag" for 7. august om dette. Han kaller det som skjedde «et bønnesvar».
Jeg synes denne typen vitnesbyrd om «bønnesvar» og «Guds omsorg» er svært problematiske. De forteller først og fremst om en Gud som gjør forskjell på folk. For Dagfinn Ringqvist var vel ikke den eneste som bad da brannen raste?
Hva med alle de som ikke kan si det samme; alle de som ikke opplevde at Gud hørte bønnene deres om å spare hus og hjem eller spare dyrebare minner og verdier?
Jeg forstår godt at Dagfinn Ringqvist er glad for at bilen hans, som dessuten ikke var forsikret ennå, ikke ble flammenes rov.
Men å løfte det fram som et bønnesvar kan fort oppleves som et spark til de mange som ikke synes de fikk et slikt svar mens flammene raste.

Sendt avisa "Norge Idag" 7. august 2026

En helgen midt iblant oss?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Følgende to setninger henholdsvis innleder og avslutter ett av de viktigste forfatterskapene i norsk litteratur: «Jeg har vært min mann utro» og «Vi behøver helgenens visdom». Det lå godt og vel 40 år mellom romanen «Fru Marta Oulie», som var Sigrid Undsets debutbok fra 1907, og essayet «Katarina av Siena» som kom i 1951, to år etter forfatterens død.

Minnet om disse to sitatene ble aktivert av meldingen om at det enten er satt i gang eller skal settes i gang en prosess som har som mål at Sigrid Unset skal bli erklært å være en av den katolske kirkes helgener.
Den katolske kirke har utnevnt flere tusen helgener i løpet av sin historie. Ikke alle er like godt kjent.
I denne helgenskaren finner vi i hvert fall sju norske navn, sammen med et liknende antall danske, tre svenske og i hvert fall to islandske.

De norske
De norske helgenene er sankt Olav, sankt Hallvard og Sta. Sunniva, i tillegg til de to biskopene Øystein av Nidaros og Torfinn av Hamar.
To jarler fra Orkenøyene, Magnus og Ragnvald, regnes også blant de norske helgenene.
I 1924 ble det startet en prosess for å få den norske presten Karl Schilling erklært som helgen. I 1969 nådde han trinn to av den firetrinns stigen som kan føre fram til en slik erklæring. Da ble han definert som «ærverdig».

Tidsbruk
Helligkåring kan være en rask prosess og den kan være langsom.
Fredsprisvinner Mor Teresa ble helgenkåret i 2016, 19 år etter sin død, og paven Johannes Paul II i 2011, bare seks år etter sin død.
Men det tok mer enn 500 år fra franske Jeanne d’Arc ble brent på bålet i 1412 og til hun ble erklært som helgen i 1920.

Paven
Siden 1170 er det bare paven som har fullmakt til å kanonisere noen, det vil si erklære at vedkommende er en av kirkens hellige menn eller kvinner. Fram til da kunne også lokale biskoper gjøre dette.
Pave Johannes Paul II kanoniserte i alt 482 i sin regjeringstid, blant dem pave Johannes 23., som døde i 1963.
Pave Frans I skal ha kanonisert 900 helgener i sin regjeringstid, men 800 av disse ble erklært som helgener på én gang.

Kriterier
Det er ulike kriterier som skal til for å bli en helgen i Den katolske kirke. Martyrium kan være ett slikt, mirakler et annet, da er det gjerne snakk om helbredelser. Et spesielt fromt og hellig liv er også et kriterium.
Hva som avgjør tidsbruken er ikke godt å si. Det er vel grunn til å tro at kirken tenker som profeten i Det gamle testamente: «Den som tror, har ingen hast» (Jes 28, 16).

Publisert på avisa Dagen sin nettutgave 25. juli 2026 - bildet av Sigrid Undseth er scannet fra en souvernir jeg kjøpte da jeg besøkte Undsets hjem "Bjerkebæk" på Lillehammer for noen år siden.

Bønn eller legevitenskap?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

En bonde fikk besøk av presten. Bonden var synlig stolt over hvor fint jordene hans sto, så presten bonden tenkte at bonden burde jekkes ned litt. - Her har Gud gitt deg mye, Ola, sa han. – Å, ja, svarte Ola, - men du skulle sett hvordan det så ut den gangen han drev her alene.

Landets kronprinsesse har vært gjenstand for det som ser ut til å ha vært en vellykket lungetransplantasjon.
Både i kirker, bedehus og hjem har mange bedt for henne de siste ukene; det gjelder også kona mi og meg. Men iblant møter man det litt retoriske spørsmålet: Hvem fortjener æren for dette? Folks bønner til Gud eller den moderne legevitenskap?
Min umiddelbare reaksjon på dette er kanskje det litt Ole Brumm-aktige: Begge deler!

For den som tror en guddommelig skaperkraft er det naturlig å tenke at hele menneskehetens historie har i utgangspunktet vært et samspill mellom det guddommelige på den ene siden og det tekniske, det kunnskapsbaserte og det vitenskapelige på den andre.
Både som forkynner, sjelesørger og medmenneske har det vært mange situasjoner der det var naturlig å be Gud «styre legens kniv». Da er det ingen motsetning mellom forbønn og legevitenskap.
«Alt» er selvfølgelig ikke sagt med det.
Det gis situasjoner der den moderne legevitenskap ikke klarer det den har satt seg fore. Operasjoner kan mislykkes; forbønn eller ikke. Slik er livets realiteter.

Min mor var utdannet som sykepleier.
Gjennom livet var hun både slumsøster, misjonær og «vanlig» sykepleier på helseinstitusjoner.
Hun hadde pasienter som ble friske og hun hadde pasienter som ikke ble det. Samtidig ble hun aldri lei av å poengtere at «vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet – vanligvis brukte han båt».

Jeg var selv gjennom en større operasjon for halvannet år siden.
Den var ikke på transplantasjonsnivået, men kunne blitt avgjørende for om den nærmeste framtida skulle bety krykker eller rullestol. Det var dramatisk nok for meg.
Jeg nevnte min mors lille credo i den siste samtalen jeg hadde med kirurgen. – Den skal jeg ta med meg, var kommentaren hans.
Bønn eller legevitenskap? Ja, takk – begge deler.

Publisert på nettutgaven til Dagen 26. juni 2026.

Da «jødeparagrafen» ble fjernet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lørdag 13. juni var det 175 år siden Stortinget vedtok å endre paragraf 2 i Grunnloven som var blitt vedtatt på Eidsvoll 37 år tidligere. Endringen besto i at setningen «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget» ble fjernet. Det markerte slutten på en kamp dikteren Henrik Wergeland hadde startet 12 år tidligere, selv om han ikke fikk oppleve selve vedtaket selv. Henrik Wergeland døde allerede seks år før.

Det var tre grupper som ble erklært uønsket i Norge gjennom paragraf 2 i Eidsvollsgrunnloven. Det var munkeordener, det var jesuitter og det var jøder. Nå er alle disse forbudene opphevet. Det mot jødene ble fjernet i 1851, det mot munkeordener ble opphevet i 1897 mens jesuittforbundet ikke ble fjernet før i 1956.
Henrik Wergeland var kritisk til alle disse forbudene, men forsto at også han måtte velge sine kriger. Og da valgte han å kjempe for jødene.

«Grunnlovens storebror»
Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Hans far, presten Nicolai Wergeland, hadde vært blant Eidsvollsmennene i 1814, og i 1817 ble han sogneprest i Eidsvoll.
Henrik var stolt av farens rolle i 1814, og omtalte seg selv som «Grunnlovens storebror».
Men han var ingen ukritisk storebror, noe han ga uttrykk for et dikt fra 1832, i en pamflett han kalte «Nordmandens Katekisme». Her skriver han:
«Jeg tror vor Grundlov best paa Jord,/dog ei at best er hvert et Ord.
Saaledes tror jeg for Exempel/enhver bør vælge frit sit Tempel.
Man friest være bør i Tro,/thi bør forandres Paragraf To.»
Senere tar han sterkere i.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse.
At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er et lite, historisk paradoks.
Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han selv hadde tatt feil.

12 års kamp
Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves.
Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget. Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast.
Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste», som rommer noe av det ypperste han skrev.

Manglet 11 stemmer
Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall.
Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser.
Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt da presidenten talte.
Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet.

Nytt forslag Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845.
I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han.
I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet.
Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall.
Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli 1845 døde han, 37 år gammel.
Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av grunnloven.
De måtte derfor få spesiell tillatelse til å komme inn i landet, de som reiste minnesmerket som fremdeles står på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo, med innskriften «Takknemmelige jøder udenfor norriges grænser reiste ham dette minde».

Publisert på avisa Dagens nettsider søndag 14. juni 2026

«Guds lille røde bok»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg har den nok i bokhylla et sted, sammen med andre små bøker og pamfletter som jeg har samlet gjennom et langt, lesende liv. Boka heter «Guds lille røde bok» og ble gitt ut av Pax forlag i 1970.
Det er oppmerksomheten rundt Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mimír Kristjánsons bok «Sosialistisk guide til Bibelen» som har aktivisert minnet om denne vesle utgivelsen fra min egen ungdomstid.
Malen til «den lille røde» var en samling sitater fra Mao Zedong som ble gitt ut på kinesisk i 1960, og som ble oversatt til en lang rekke språk. Den norske utgaven kom i 1967. Boka hadde format som et lite nytestamente, og Pax forlag ga ut flere pamfletter basert på det samme formatet: «Den lille, røde for skoleelever» (1969), «Den lille røde for soldater» (1970), og samme år også Guds lille røde.

Bibeltekster
Den lille røde var utstyrt med et usignert forord, men dette ble visstnok skrevet av «den røde presten» Øyvind Foss (1934 – 2022). Kanskje var det også han som hadde stått for utvalget av de 38 bibeltekster fra profetene Amos, Jesaja, Esekiel og Sakarja fra Det gamle testamente, og fra så vel de fire nytestamentlige evangeliene, som Apostlenes gjerninger, Paulus sine brev, Jakobs brev og Johannes’ åpenbaring.
I forordet står det at tekstene hadde som formål å oppmuntre kristne til å tenke progressivt, ja, revolusjonært. Alle tekstene var gjengitt etter 1930-utgaven av Bibelen.
I 2015 ga Bibelselskapet ut «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen».
Dette er hele Bibelen, men utgiveren har «gulet ut» 3000 bibelvers som handler om fattigdom og rettferdighet. Uten at det var planlagt, falt utgivelsen i tid sammen med en debatt om hvorvidt kirken og/eller biskopene skulle ytre seg politisk.

«Politikk»
Selvsagt skal de det.
Selvsagt handler kristendom også om «politikk».
Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser.
Som frelsessoldat står jeg i en stolt, historisk tradisjon i en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge.
Står valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker. Men det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring.
Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag både å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har for å peke på veien man kan gå for å komme videre.
En kristen kirke som er tro mot sitt profetiske kall vil alltid være maktkritisk. Det er den nødt til å være. Dette gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.

På pelsen eller i hjertet?
- I dag ga De meg på pelsen, pastor, skal kong Fredrik den store av Preussen ha sagt til sin slottsprest etter en gudstjeneste.
– Da bommet jeg, Deres Majestet, svarte presten. – Jeg hadde håpet på å ramme Dem i hjertet.
Tilbake til «Guds lille røde»: Kanskje kunne Pax, eller et annet forlag, finne fram igjen den 56 år gamle utgivelsen og lansere den på nytt, enten med de samme tekstene eller med enda flere.

Publisert på nettutgaven til avisa Dagen 19, mai 2026

Hjertet som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Helt siden tidlig på 1980-tallet var partilogoen til Kristelig Folkeparti preget av et hjerteformet symbol. Selve hjertet gjennomgikk noen forandringer i årenes løp. Det fikk et litt «friskere» og «smidigere» design, men hjertemotivet var det aldri noen tvil om. Symbolikken var klar og tydelig: Man ønsket å framstå som hjertelagets parti i norsk politikk.

I forbindelse med sitt ekstraordinære landsmøte i januar 2025 valgte partiet å lansere en ny partilogo. Den røde og gule «hjertelogoen» ble byttet ut med en der både rødfargen og hjertet er blitt borte. Man ble sittende tilbake med et logo som i beste fall kan betegnes som kjedelig.

Vise hva man står for
Flere av de politiske partiene har logoer som sier noe om hvem de er og hva de står for. Senterpartiet har kløveren som sitt symbol, Arbeiderpartiet har en rød rose. Partiet Rødt har en rød stjerne og Norges Kommunistiske Parti hadde hammer og sigd i sin logo.
Det er gjenkjennelige symboler. Det har også det røde hjertet vært når det gjelder KrF.
Mange av oss har tenkt at logoen symboliserte noe om at det er bruk for et hjertelag i politikken. Særlig i møte med en stadig mer liberalistisk politikk som ikke er interessert i andre verdier enn de som kan telles i kroner og øre, er hjertelag noe man savner og ser etter.
Det er ingenting ved den nye logoen som gjør at KrF framstår verken som et hjertelagsparti eller verdiparti. Det er kanskje like greit, slik partiets politikk har utviklet seg etter den svært betingede «suksessen» ved valget i 2025.

Devaluering
De partiene KrF nå søker sammen med, er partier som alle har devaluert de klassiske verdisakene, og vil åpne for mer alkoholsalg og mer søndagsåpne butikker, samtidig som de skroter klassiske nestekjærlighetsverdier som bistand og innvandring. En rasering av sykelønnsordningen står også på agendaen.
Det siste vi har hørt fra partiet som en gang representerte hjertelaget i norsk politikk, er støtte til en politikk som vil i praksis gjøre familiegjenforeninger umulig, også for folk med helt greie lønnsinntekter.
Hva det gamle hjertelags- og verdiorienterte KrF tror de kan oppnå i et slikt selskap er ikke noe å undres over engang.
Alle vet at de ikke vil oppnå noe som helst.
Og da er det kanskje greit å smykke seg med et logo som heller ikke formidler noe som helst.

Nils-Petter Enstad var medlem av KrF i 35 år, lokalpolitiker i flere perioder og ansatt i partiet i 15 år.

Publisert på Dagens nettutgave 12. mai 2026