Såmanndag og såmannstanker

Dette diktet sto i Krigsropet nr. 25 i 1977. Det betyr at jeg trolig skrev teksten på våren/forsommeren samme år, mens vi var stasjonert på «Arken», på Maura.

Lokalt ble det bare kalt «Arken», men offisielt het det Nannestad korps.
Vi bodde i et stort, gult hus der det både var møtelokale og en forholdsvis rommelig leilighet; faktisk den største vi hadde i de 13-14 årene vi var henvist til å bo i Frelsesarmeens tjenesteleiligheter.
Vi bodde der i to år, fra sommeren 1976 til sommeren 1978.Vi kom fra Island da vi flyttet inn og dro til Danmark da vi flyttet ut.

I
Som korpsleder hadde jeg en god arbeidsplass for så vel vanlig kontorarbeid som andre ting som krevde et skrivebord – og litt arbeidsro.
Noe av det jeg brukte loftsrommet til – for det var et loftsrom! – var å skrive små petiter og dikt, og selvfølgelig manus til de forholdsvis mange prekener og andakter som skulle holdes, selv i en såkalt «liten» menighet (pluss/minus 20 aktive). På dette loftskontoret gjorde jeg også mitt første forsøk på å sy sammen et bokmanus, en andaktsbok med betraktninger basert på 3,16-tekster i Det nye testamente.
Jeg tok nok vare på manuset lenge, men så har det blitt borte i løpet av disse 50 årene.

II
Mange av de små tekstene jeg skrev kom på trykk i Krigsropet. En og annen faktisk også i lokalavisen Eidsvold Blad (jeg tror de skrev det slik).
Hva som ga inspirasjon til akkurat dette diktet, er ikke godt å si.
Kanskje var det våronna?
Ikke det at jeg observerte noen såmenn eller såkvinner; det meste foregikk med traktor.
Men utsikten fra så vel loftskontoret som stua i etasjen under var landlig og fredelig – ikke helt ulik den utsikten jeg har fra skiveloftet i dag.

III
Såmannsmotivet har alltid fascinert meg, og som jeg skriver i et essay i boka «Kallets krokveier» (2024): Jeg tror Jesus var fascinert av det også. Han brukte det mange ganger, i flere lignelser.
Selv om jeg stammer fra flere generasjoner med bønder på farssida, har mine erfaringer med såmannsarbeid vært av det verbale slaget: Forkynnelse og skriving; foredrag, bøker og artikler.
Jeg lever godt med det.
Og jeg vedstår meg denne snart 50 år gamle teksten i to enkle vers.

Lørdag før såmannssøndag, 31. januar 2026
Nils-Petter Enstad

Trommevirvel for Jesus-barnet gjennom 70 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter - tidligere trommeslager i Frelsesarmeens hornmusikkorps

Den er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkel liten sang med en søt fortelling i seg. Den bæres av et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen. I år er det 70 år siden «The Little Drummer Boy» ble spilt inn på plate for første gang.

Teksten i sangen «Little Drummer Boy» går ut på at den lille trommeslageren får vite at en ny konge skal bli født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si.
Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.

Fra øvelsesnummer til verdensslager
Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor.
I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D».
Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928.
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate for første gang.
Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music.
Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd.

Mange innspillinger
Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister, fra Ray Conniffs kor og orkester, via Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix, har spilt den inn.
Den er også spilt inn som en duett mellom David Bowie og Bing Crosby.
På Youtube ligger en video der Whitney Houston og hennes datter Bobbi Kristina synger den sammen.
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».

Forfatteren
Om Katherine Kennicott Davis kan det fortelles at hun publiserte sin første komposisjon da hun var 15 år, og da hun døde i 1980, 87 år gammel, etterlot hun en lang rekke operaer, barneoperetter, kantater, stykker for orgel og piano og en rekke sanger.
Hun var æresdoktor ved Stetson University i Florida, og var aktiv som komponist fram til bare noen måneder før hun døde.

Motivet
Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte.
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel».
Den var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet.
Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet.
Så skal Guds sønn bli født og alle englene blir bedt om å lage en gave.
Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre. Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven.
Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge boksen av tre forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen som står og lyser over stallen der det nyfødte Jesus-barnet befinner seg, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 27. desember 2025

Notatbøkenes nødvendighet - gløtt inn i et forfatterverksted

Jeg har så langt tilbake som jeg kan huske alltid hatt en notatbok eller blokk tilgjengelig, sammen med en kulepenn eller blyantstump. Man får alltid plass til slikt i en skjortelomme, jakkelomme eller liknende.

I årenes løp har jeg samlet anselige mengder med blokker og notatbøker i alle slags størrelser.
Konferanser, give-aways, souvernirer, reklame - det ligger her, alt sammen.
Det er nesten så jeg olle føler meg kledd dersom jeg ikke har slikt utstyr tilgjengelig.
Jeg har alltid små notatbøker liggende i samtlige jakker, og ofte plukkes de fram også. Jeg vet av erfaring at dersom en tanke eller en formulering ikke blir notert der og da, blir det ikke til noe.
Da er de glemt etter kort tid - kanskje bare den tiden det tar å finne en blokk eller notatbok dersom den er lengre unna enn nærmeste vestlomme.
Noen ganger blir det med det lille notatet, andre ganger får det vokse til en tekst, til et dikt, til en preken eller en artikkel. Iblant husker jeg å datere notatet, iblant husker jeg det ikke.
I går brukte jeg ei jakke jeg ikke hadde brukt på en stund. I innerlomma fant jeg en av disse notatbøkene. Der sto det likt og ulikt, blant annet to utkast til det samme diktet (det er blitt med utkastene).
Det første er datert 19. juli (år ikke notert):
«Ingen ord kan fange inn
den sang du la i meg.
Ingen tanker kan vel fatte
den bønn som går til deg.»

Ordenes utilstrekkelighet?
Ingen vet vel mer om det enn den som har skrevet et helt liv…

To dager senere har jeg pusset på den samme ideen:
«Ingen ord og ingen toner
makter fange inn den sang
som du skapte i mitt hjerte
og som lyder gang på gang.»

Joda, det er bedre enn det første utkastet, men det er blitt med ett vers denne gangen også.

Trolig samme år, 11. oktober, har jeg notert:
«Snu deg vekk fra det som skygger,
vend ditt blikk mot Jesus selv.»

Kanskje behøver ikke et dikt å bestå av mer enn to linjer?

De to neste notatene i boka er ikke datert.
«Så et ord,
så en sang,
så en tanke og en bønn.»

Det siste notatet er antakelige gjort med tanke på en preken:
«Stor og liten tro
sennepsfrø
hvetekorn
Nøtt
Kokosnøtt»

Dette siste hadde jeg en artikkel om i avisa Dagen i april i år.

Lindtveit, 15. desember 2025
NPE

«Er det synd å være sliten?» - og andre problemstillinger

Essayet «Er det synd å være sliten?» fylte en hel side i avisa Vårt Land, datert lørdag 5. april 1986. På sett og vis oppfatter jeg publiseringen av det som min debut i den offentlige debatt. Det var første gang jeg følte jeg nådde ut til et større publikum med et budskap som var viktig for meg.

Bevares – jeg hadde allerede publisert mange tekster.
Noen få i eksterne aviser, men de aller fleste i Frelsesarmeens publikasjoner; først og fremst Krigsropet, men også Frelsesoffiseren, som jeg hadde redigert (og preget) i flere år. Dette var likevel noe annet.

I
Hvor var jeg da denne teksten sto på trykk i det som jeg både da og nå betraktet som den viktigste, kristne avisa i Norge?
Jeg var en snart 33 år gammel småbarnsfar som hadde hatt sin siste arbeidsdag som frelsesoffiser 31. desember 1985 – om noen uker er det nøyaktig 40 år siden.
Jeg hadde i noen måneder vært nyhetsredaktør og daglig leder i den felleskristne nærradioen i Oslo, Radio Sentrum, der jeg hadde daglige nyhetssendinger. Det var en jobb som medførte en helt annen tilgang til medier enn jeg hadde hatt til nå. Det hadde stort sett handlet om lokalavisa og én annen avis; det var gjerne Vårt Land. Til nærradioen, som delte kontor med Kristelig Kringkastingslag, kom det mange flere aviser og blader, Det var i seg selv en stimulans.
I boka «Kallets krokveier» (Gaveca, 2024) skriver jeg litt om det å slutte i den type tjeneste/arbeid som offiserskap i Frelsesarmeen representerer. Det innebar blant annet et sorgarbeid.
Kanskje var dette essayet en del av et slikt arbeid?
Jeg husket ikke denne teksten da jeg skrev boka; jeg har vel en kopi av avissida liggende ett eller annet sted i mitt altfor omfattende og u-katalogiserte klipparkiv.

II
Blant tidligere kolleger ble teksten mottatt med det jeg husker som en blanding av aksept og angst. Det var ikke tilfeldig at problemstillingen i overskriften ble som den ble – kallsforkynnelsen i kristne sammenhenger kunne ofte ha et sterkt element av loviskhet i seg. Så også i Frelsesarmeen.
Å være sliten kunne lett defineres som «et angrep» der botemidlene dels kunne være å «ta seg sammen», dels å «kjempe seg gjennom».
Da teksten ble publisert gikk jeg altså i mitt 33. år.Jeg hadde allerede vært i Frelsesarmeens tjeneste i 13-14 av dem, litt avhengig av hvordan man regner.
Der og da så jeg nok for meg at det kunne – skulle? – bli aktuelt å gå inn i tjenesten igjen.
Slik ble det aldri, og i mesteparten av de 40 årene som har gått, har jeg levd veldig greit med det.
Det har åpnet seg andre veier, for å si det slik, veier som har gitt meg muligheter en gjenopptatt tjeneste som frelsesoffiser ikke kunne eller ville gitt.

III
Publiseringen ble et slags startskudd for en forholdsvis aktiv periode som bidragsyter til Vårt Lands spalter; først og fremst debattsidene, men etter hvert også til kultursidene; noen reportasjer, noen intervjuer og mange bokanmeldelser.
Men aldri noen ansettelser. Husker jeg rett, har jeg to ganger søkt på en stilling i Vårt Land.
Den ene gangen var jeg til et intervju, den andre gangen trakk jeg søknaden.
Et søk i de digitaliserte utgavene av Vårt Land i 1986 gir en del treff utover sommeren og høsten det året; det meste er debattinnlegg/kronikker. Som «Ble nærradio det vi hadde ventet?» (Svar: Det avhenger av hva man hadde ventet. Vekkelse? Nei! Mye god og relevant kristen journalistikk? Ja!) Eller: «Lønnskamp et fremmedord?» (Konklusjon: Det bør det ikke være i kristne sammenhenger, først og fremst fordi menigheter og organisasjoner bør tilby en anstendig lønn i utgangspunktet).
Dessuten en litt ironisk replikk til forhenværende statsminister Kåre Willoch som mente at kirken gjerne måtte mene noe om abort, men ikke om atomvåpen. Argumentet hans var - av alle ting! - at motstand mot atomvåpen ikke kunne begrunnes ut fra Skriften (Bare så det er sagt: Jeg har aldri latt meg imponere av arrogante politikere, er de aldri så forhenværende som statsminister eller ei!).

IV
Det finnes flere snertne formuleringer som det som kanskje kunne blitt oppsummeringen av mitt liv også.
«Heller slites ut enn ruste vekk» - «Trett i tjenesten, men ikke av den».
Jeg har sans for en god formulering, men ingen av disse ville passe for meg.

Lindtveit, 9. oktober 2025
Nils-Petter Enstad

Pensjonist i ti år – en statusrapport

Tilfeldigvis gikk det opp for meg i dag at jeg har vært pensjonist i ti år. Datoen var 1. juli 2015; tre uker etter at jeg hadde fylt 62 år.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville la meg pensjonere 62 år gammel.
Det skjedde samtidig med at pensjonsreglene eller -loven; hvem av dem som regulerer slikt, ble vedtatt. Min daværende kone advarte mot det – «du vil tape penger på det; vent til du er 67». Mitt svar var at jeg ikke kunne vite om jeg ville leve til jeg var 67, eller hvor lenge etterpå.
Jeg har uansett alltid klart meg med det jeg har hatt, og skulle nok klare det framover også.

Ting gjorde at overgangen fra arbeidssøkende til pensjonist gikk veldig greit; den eneste forskjellen var at jeg ikke lenger behøvde å bry meg om rapport- og aktivitetsplikten til NAV.
Jeg hadde allerede i noen år i praksis vært «forfatter på heltid». Den tida jeg ikke brukte på å søke jobber jeg visste jeg ikke ville få uansett; arbeidslivet ser gjerne etter 40-åringer med 30 års erfaring, brukte jeg til å skrive mine egne ting.

På disse ti årene har jeg gitt ut mellom 15 og 20 bøker, litt avhengig av hvordan man definerer «bok». Ingen av dem har gjort meg rik, men de fleste – kanskje alle? – har gitt meg mye kunnskaper og mye glede.
I det denne rapporten leveres, kan jeg vel røpe at jeg fremdeles har bokprosjekter liggende. To er under konkret arbeid, ett er under redigering og i hvert fall ett til under planlegging.

I løpet av disse ti årene har jeg også fått tre barnebarn til. Nå teller flokken åtte.
Det tar også litt tid - og kunne gjerne tatt enda mer, om forholdene lå til rette for det.

Store deler av disse ti pensjonistårene har jeg tilbragt på et loftskontor som den kjære og rause Greta har skaffet meg.
Her er ikke bare bøker blitt til, men også avisinnlegg, kronikker, andakter og prekener. Herfra er blader blitt redigert.

Men ti år er ti år.
Jeg er blitt mer kresen når det gjelder hva jeg sier ja til.
Jeg har bedt meg fritatt fra oppgaver som jeg egentlig har hatt stor glede av.
Jeg sier nei til oppdrag som krever at jeg må reise langt; jeg har slått en slags mental sirkel på maks én times reisevei, uansett retning, dersom jeg skal påta meg noe.

De ti årene, og alle de foregående, har satt sine spor, blant annet når det gjelder bevegelighet.
Det lever jeg for så vidt godt med.
Jeg tenker som Haakon Lie: Det er greit når forfallet starter nedenfra. Han ble 105 år.

I Bibelen finner vi en tekst av selve Moses, der det heter: «Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det» (Sal 90, 10) – Moses ble for øvrig 120 år.
Da jeg vokste opp var den gjennomsnittlige levealder for menn i Norge 67 år – pensjonsalderen var 70.
I dag er den samme snittalderen på litt over 81 år.
Som journalist i Krigsropet på 1970- og 80-tallet fikk jeg i oppdrag å skrive om to kvinnelige frelsesoffiserer som levde til de var rundt 100 år. Begge var blitt pensjonert på grunn av dårlig helse lenge før de fylte 50.
Det vil nok ikke kunne sies om meg den dagen det blir aktuelt, at jeg var pensjonist lenger enn jeg var i yrkeslivet.
Blir jeg 104 år kommer jeg vel til å matche det akkurat.
Men det er ikke noe mål.

Skriveloftet på Lindtveit
25. september 2025
Nils-Petter Enstad

Folkelighet og makt

Det ringer på døra. Siden klippen i mitt liv er på jobb kommer jeg, med min reduserte mobilitet, til døra og får åpnet. Utenfor står en hyggelig representant fra Bring og skal levere en pakke. Jeg ser det er en bokpakke, og hadde kanskje regnet med at den ville bli lagt i postkassa, men den kom altså på døra. Jeg kvitterer og tar den med inn.

Pakka rommer ei bok jeg faktisk har gledet meg til å lese: Tore Lis biografi over statsminister Odvar Nordli: Plikten, makten og oppbruddet.
Selv om jeg ikke har noen anmelder-avtale om boka, formulerer jeg en overskrift på omtalen idet jeg står med den tjukke boka i handa: «Den siste folkelige statsministeren vår».

Vi jeg ha dekning for en slik overskrift?
Jeg tror det. Lista over statsministre i min levetid som jeg vil kalle «folkelige» er svært kort.
Einar Gerhardsen var liksom for opphøyd til en slik karakteristikk; Trygve Bratteli for fjern. Lars Korvald? Nja…juryen er fremdeles ute når det gjelder ham.
Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jan P. Syse har det til felles at ingen vil tenke på å beskrive dem som folkelige. Ikke Erna Solberg heller.
I bunn og grunn er det vel bare to som passer på en slik liste: Per Borten og Odvar Nordli.
Den eneste statsministeren jeg har hatt noe med å gjøre, er Kjell Magne Bondevik. Men folkelig? Juryen er fortsatt ute her også, hans fotball-iver til tross.
Jonas Gahr Støre har liksom ikke helt meldt sitt kandidatur ennå når det gjelder folkelig.
Men boka om Odvar Nordli gleder jeg meg til å lese.

8. sept. 2015 (valgdagen)
Nils-Petter Enstad
Forfatter og bokanmelder

Medlemskap og identitet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den profilerte metodistpresten Leif S. Jacobsen har for andre gang i sitt liv meldt seg ut av Metodistkirken.

Forrige gang han meldte seg ut gjorde han pastortjeneste i pinsebevegelsen og i trosbevegelsen gjennom mer enn 30 år. Denne gang er det Metodistkirkens nye syn på homofili som er årsaken. Dette synet er han uenig i.

Slektskap
Som en som har tilhørt Frelsesarmeen i mer enn 70 år føler jeg et visst slektskap med metodismen og Metodistkirken.
Frelsesarmeen ble grunnlagt av en metodist.
Jeg har nære slektninger som er metodister.
Jeg kunne kanskje like gjerne endt opp som metodist selv, og ikke som salvasjonist?
Slik ble det ikke, og Frelsesarmeen er ikke bare det kirkesamfunnet jeg tilhører rent nominelt, men en viktig del av min identitet.

Identitet
Det har vært mange situasjoner i årenes løp der det har vært både strategier, beslutninger og annet ved Frelsesarmeen som jeg har vært uenig i, som jeg har vært provosert av eller irritert meg over.
Ikke noen av disse sakene har endret på dette: For meg er det å tilhøre Frelsesarmeen ikke bare et spørsmål om medlemskap, men om identitet.
Min forståelse av hva kristendom er, er knyttet til Frelsesarmeens teologi og troslære.
Mine tanker om hvordan kristen tjeneste skal utøves er preget av Frelsesarmeens historie og Frelsesarmeens praksis.

Gjest
Jeg har ofte – og med stort utbytte – deltatt i gudstjenester i andre kirkesamfunn, både fra kirkebenken og på talerstolen.
Men jeg er gjest ved slike anledninger.
«Hjemme» er i lokalene med flagg, krone og botsbenk.
Jeg ser ikke for meg hva det skulle være som kunne endre på dette.

Sendt avisene Dagen og Norge Idag 28. juni 2025