Da «jødeparagrafen» ble fjernet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lørdag 13. juni var det 175 år siden Stortinget vedtok å endre paragraf 2 i Grunnloven som var blitt vedtatt på Eidsvoll 37 år tidligere. Endringen besto i at setningen «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget» ble fjernet. Det markerte slutten på en kamp dikteren Henrik Wergeland hadde startet 12 år tidligere, selv om han ikke fikk oppleve selve vedtaket selv. Henrik Wergeland døde allerede seks år før.

Det var tre grupper som ble erklært uønsket i Norge gjennom paragraf 2 i Eidsvollsgrunnloven. Det var munkeordener, det var jesuitter og det var jøder. Nå er alle disse forbudene opphevet. Det mot jødene ble fjernet i 1851, det mot munkeordener ble opphevet i 1897 mens jesuittforbundet ikke ble fjernet før i 1956.
Henrik Wergeland var kritisk til alle disse forbudene, men forsto at også han måtte velge sine kriger. Og da valgte han å kjempe for jødene.

«Grunnlovens storebror»
Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Hans far, presten Nicolai Wergeland, hadde vært blant Eidsvollsmennene i 1814, og i 1817 ble han sogneprest i Eidsvoll.
Henrik var stolt av farens rolle i 1814, og omtalte seg selv som «Grunnlovens storebror».
Men han var ingen ukritisk storebror, noe han ga uttrykk for et dikt fra 1832, i en pamflett han kalte «Nordmandens Katekisme». Her skriver han:
«Jeg tror vor Grundlov best paa Jord,/dog ei at best er hvert et Ord.
Saaledes tror jeg for Exempel/enhver bør vælge frit sit Tempel.
Man friest være bør i Tro,/thi bør forandres Paragraf To.»
Senere tar han sterkere i.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse.
At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er et lite, historisk paradoks.
Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han selv hadde tatt feil.

12 års kamp
Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves.
Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget. Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast.
Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste», som rommer noe av det ypperste han skrev.

Manglet 11 stemmer
Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall.
Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser.
Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt da presidenten talte.
Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet.

Nytt forslag Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845.
I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han.
I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet.
Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall.
Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli 1845 døde han, 37 år gammel.
Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av grunnloven.
De måtte derfor få spesiell tillatelse til å komme inn i landet, de som reiste minnesmerket som fremdeles står på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo, med innskriften «Takknemmelige jøder udenfor norriges grænser reiste ham dette minde».

Publisert på avisa Dagens nettsider søndag 14. juni 2026

«Guds lille røde bok»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg har den nok i bokhylla et sted, sammen med andre små bøker og pamfletter som jeg har samlet gjennom et langt, lesende liv. Boka heter «Guds lille røde bok» og ble gitt ut av Pax forlag i 1970.
Det er oppmerksomheten rundt Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mimír Kristjánsons bok «Sosialistisk guide til Bibelen» som har aktivisert minnet om denne vesle utgivelsen fra min egen ungdomstid.
Malen til «den lille røde» var en samling sitater fra Mao Zedong som ble gitt ut på kinesisk i 1960, og som ble oversatt til en lang rekke språk. Den norske utgaven kom i 1967. Boka hadde format som et lite nytestamente, og Pax forlag ga ut flere pamfletter basert på det samme formatet: «Den lille, røde for skoleelever» (1969), «Den lille røde for soldater» (1970), og samme år også Guds lille røde.

Bibeltekster
Den lille røde var utstyrt med et usignert forord, men dette ble visstnok skrevet av «den røde presten» Øyvind Foss (1934 – 2022). Kanskje var det også han som hadde stått for utvalget av de 38 bibeltekster fra profetene Amos, Jesaja, Esekiel og Sakarja fra Det gamle testamente, og fra så vel de fire nytestamentlige evangeliene, som Apostlenes gjerninger, Paulus sine brev, Jakobs brev og Johannes’ åpenbaring.
I forordet står det at tekstene hadde som formål å oppmuntre kristne til å tenke progressivt, ja, revolusjonært. Alle tekstene var gjengitt etter 1930-utgaven av Bibelen.
I 2015 ga Bibelselskapet ut «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen».
Dette er hele Bibelen, men utgiveren har «gulet ut» 3000 bibelvers som handler om fattigdom og rettferdighet. Uten at det var planlagt, falt utgivelsen i tid sammen med en debatt om hvorvidt kirken og/eller biskopene skulle ytre seg politisk.

«Politikk»
Selvsagt skal de det.
Selvsagt handler kristendom også om «politikk».
Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser.
Som frelsessoldat står jeg i en stolt, historisk tradisjon i en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge.
Står valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker. Men det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring.
Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag både å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har for å peke på veien man kan gå for å komme videre.
En kristen kirke som er tro mot sitt profetiske kall vil alltid være maktkritisk. Det er den nødt til å være. Dette gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.

På pelsen eller i hjertet?
- I dag ga De meg på pelsen, pastor, skal kong Fredrik den store av Preussen ha sagt til sin slottsprest etter en gudstjeneste.
– Da bommet jeg, Deres Majestet, svarte presten. – Jeg hadde håpet på å ramme Dem i hjertet.
Tilbake til «Guds lille røde»: Kanskje kunne Pax, eller et annet forlag, finne fram igjen den 56 år gamle utgivelsen og lansere den på nytt, enten med de samme tekstene eller med enda flere.

Publisert på nettutgaven til avisa Dagen 19, mai 2026

Hjertet som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Helt siden tidlig på 1980-tallet var partilogoen til Kristelig Folkeparti preget av et hjerteformet symbol. Selve hjertet gjennomgikk noen forandringer i årenes løp. Det fikk et litt «friskere» og «smidigere» design, men hjertemotivet var det aldri noen tvil om. Symbolikken var klar og tydelig: Man ønsket å framstå som hjertelagets parti i norsk politikk.

I forbindelse med sitt ekstraordinære landsmøte i januar 2025 valgte partiet å lansere en ny partilogo. Den røde og gule «hjertelogoen» ble byttet ut med en der både rødfargen og hjertet er blitt borte. Man ble sittende tilbake med et logo som i beste fall kan betegnes som kjedelig.

Vise hva man står for
Flere av de politiske partiene har logoer som sier noe om hvem de er og hva de står for. Senterpartiet har kløveren som sitt symbol, Arbeiderpartiet har en rød rose. Partiet Rødt har en rød stjerne og Norges Kommunistiske Parti hadde hammer og sigd i sin logo.
Det er gjenkjennelige symboler. Det har også det røde hjertet vært når det gjelder KrF.
Mange av oss har tenkt at logoen symboliserte noe om at det er bruk for et hjertelag i politikken. Særlig i møte med en stadig mer liberalistisk politikk som ikke er interessert i andre verdier enn de som kan telles i kroner og øre, er hjertelag noe man savner og ser etter.
Det er ingenting ved den nye logoen som gjør at KrF framstår verken som et hjertelagsparti eller verdiparti. Det er kanskje like greit, slik partiets politikk har utviklet seg etter den svært betingede «suksessen» ved valget i 2025.

Devaluering
De partiene KrF nå søker sammen med, er partier som alle har devaluert de klassiske verdisakene, og vil åpne for mer alkoholsalg og mer søndagsåpne butikker, samtidig som de skroter klassiske nestekjærlighetsverdier som bistand og innvandring. En rasering av sykelønnsordningen står også på agendaen.
Det siste vi har hørt fra partiet som en gang representerte hjertelaget i norsk politikk, er støtte til en politikk som vil i praksis gjøre familiegjenforeninger umulig, også for folk med helt greie lønnsinntekter.
Hva det gamle hjertelags- og verdiorienterte KrF tror de kan oppnå i et slikt selskap er ikke noe å undres over engang.
Alle vet at de ikke vil oppnå noe som helst.
Og da er det kanskje greit å smykke seg med et logo som heller ikke formidler noe som helst.

Nils-Petter Enstad var medlem av KrF i 35 år, lokalpolitiker i flere perioder og ansatt i partiet i 15 år.

Publisert på Dagens nettutgave 12. mai 2026

Min venninne i Roma

Hver gang jeg har vært i Roma, har det vært en kirke jeg måtte innom. Den heter Santa Maria Sopera Minerva. Den ligger rett bak Panteon. Det er en vakker kirke, men det er én bestemt grunn til at jeg oppsøker denne kirken. Her ligger min venninne i Roma begravet.

Hun har ligget der siden 1380 – altså i snart 750 år. Hun er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena.
Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være hele Europas skytshelgen. Denne «posten» deler hun med Frans av Assisi.
I 1970 ble hun også erklært å være en av den katolske kirkes kirkelærere.
Hun er den ene av to kvinner som har fått denne posisjonen.
Hun levde et asketisk liv og tok dette ut i det nesten ekstreme. «Min natur er ilden», skal hun ha sagt.
Hun ble ikke mer enn 33 år, men fikk stor politisk betydning mens hun levde.

Den siste boka Sigrid Undset skrev handlet om Katarina; jeg har den i bokhylla mi.
Til hennes forskrekkelse oppdaget hun at forlaget hennes – Aschehoug – i utgangspunktet ikke ville gi den ut.
Helt siden debuten i 1907 hadde hun kommet med ny bok nesten hvert år på dette forlaget, og mange av dem hadde solgt bra.
Hun var forlagets eneste norske nobelprisvinner i litteratur; den fikk hun i 1928 for middelalderromanene sine, som de om både «Kristin Lavransdatter» og «Olav Audunssøn».
Først i 1951 kom boka om Katarina ut – da hadde Sigrid Undset vært død i to år.

De gangene jeg har vært i Roma, har jeg unnet jeg meg selv noen minutter ved Katarinas grav.
Jeg har alltid gått ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet.
For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid?
For det andre: Har vi råd til å la det være?

Lindtveit 29. april 2026 – på Katarina av Sienas dødsdag og festdag

Illustrasjon: Katarina av Sienas grav i kirken Santa Maria Sopera Minerva (Foto: Nils-Petter Enstad).

Søndagsskole-Jesus - om å vokse opp i en kristen sammenheng

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Rapperen André Jensen fortalte i programserien «Hver gang vi møtes» om sin oppvekst i pinsemenigheten i Mysen. Dette beskriver han som et miljø preget av både unikt samhold og lammende frykt, og at det var mye snakk om helvete, demoner, demonutdrivelser, Satan, forkynnelse og mye skyldfølelse.

Responsen på innslaget har vel vært som forventet: Noen stiller seg i kø for å beklage på menighetens og pinsebevegelsens vegne, andre for å enda en gang å få sette ord sin antipati – kanskje også fordommer? – når det gjelder hvor skummelt det er å vokse opp i kristne miljøer.

Selv trekker jeg litt på skuldrene.
Den aktuelle rapperen er født i 1987 og vokste opp i Mysen.
Det vil si at han vokste opp på den tida da jeg og min familie bodde i nabobyen Askim.
Hele min familie, to voksne og tre sønner, var aktive i Frelsesarmeen i Askim, men hadde også jevnlig kontakt med det øvrige kristenlivet i det som i dag er Indre Østfold.
At det skulle være mye snakk om helvete, demoner, demonutdrivelser, Satan, forkynnelse og mye skyldfølelse i noen av disse fellesskapene gikk rett og slett under min radar.
Det betyr ikke at jeg avviser rapperens beskrivelse av hvordan hans barndom var.
Men når jeg hører eller leser om slike opplevelser, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom.

Fortellingene om Jesus
Jeg vokste også opp i et kristent hjem.
De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene.
Gjetergutten David hadde jeg nok hørt om, men må ha inkludert ham i det nytestamentlige univers.
Første gang jeg hørte noen snakke om Josef, trodde jeg først det var Jesu jordiske far det var snakk om, en fortelling fra hans barndom.
De gammeltestamentlige fortellingene og deres ofte bloddryppende dramatikk, var nok en del av det hele, men på en eller annen måte må Jesus-fortellingene ha satt standarden: Fortellingene om Jesus og fortellingene av Jesus. Ikke minst lignelsene. Den fortapte sønn. Den barmhjertige samaritan.
Dette er fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.
Det ble snakket mye om å «bli frelst», om å «ta imot Jesus i sitt hjerte».
Men fortapelse? Helvete?
Det mest skremmende var nok det å få «en flekk på hjertet», men igjen: Jesus var større enn flekken på hjertet; han kunne fjerne den.
Slik var søndagsskoleguttens tro for 65+ år siden, og slik er den gamle mannens tro fremdeles.

Publisert i nettutgaven til avisa Dagen 25. februar 2026

Såmanndag og såmannstanker

Dette diktet sto i Krigsropet nr. 25 i 1977. Det betyr at jeg trolig skrev teksten på våren/forsommeren samme år, mens vi var stasjonert på «Arken», på Maura.

Lokalt ble det bare kalt «Arken», men offisielt het det Nannestad korps.
Vi bodde i et stort, gult hus der det både var møtelokale og en forholdsvis rommelig leilighet; faktisk den største vi hadde i de 13-14 årene vi var henvist til å bo i Frelsesarmeens tjenesteleiligheter.
Vi bodde der i to år, fra sommeren 1976 til sommeren 1978.Vi kom fra Island da vi flyttet inn og dro til Danmark da vi flyttet ut.

I
Som korpsleder hadde jeg en god arbeidsplass for så vel vanlig kontorarbeid som andre ting som krevde et skrivebord – og litt arbeidsro.
Noe av det jeg brukte loftsrommet til – for det var et loftsrom! – var å skrive små petiter og dikt, og selvfølgelig manus til de forholdsvis mange prekener og andakter som skulle holdes, selv i en såkalt «liten» menighet (pluss/minus 20 aktive). På dette loftskontoret gjorde jeg også mitt første forsøk på å sy sammen et bokmanus, en andaktsbok med betraktninger basert på 3,16-tekster i Det nye testamente.
Jeg tok nok vare på manuset lenge, men så har det blitt borte i løpet av disse 50 årene.

II
Mange av de små tekstene jeg skrev kom på trykk i Krigsropet. En og annen faktisk også i lokalavisen Eidsvold Blad (jeg tror de skrev det slik).
Hva som ga inspirasjon til akkurat dette diktet, er ikke godt å si.
Kanskje var det våronna?
Ikke det at jeg observerte noen såmenn eller såkvinner; det meste foregikk med traktor.
Men utsikten fra så vel loftskontoret som stua i etasjen under var landlig og fredelig – ikke helt ulik den utsikten jeg har fra skiveloftet i dag.

III
Såmannsmotivet har alltid fascinert meg, og som jeg skriver i et essay i boka «Kallets krokveier» (2024): Jeg tror Jesus var fascinert av det også. Han brukte det mange ganger, i flere lignelser.
Selv om jeg stammer fra flere generasjoner med bønder på farssida, har mine erfaringer med såmannsarbeid vært av det verbale slaget: Forkynnelse og skriving; foredrag, bøker og artikler.
Jeg lever godt med det.
Og jeg vedstår meg denne snart 50 år gamle teksten i to enkle vers.

Lørdag før såmannssøndag, 31. januar 2026
Nils-Petter Enstad

Trommevirvel for Jesus-barnet gjennom 70 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter - tidligere trommeslager i Frelsesarmeens hornmusikkorps

Den er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkel liten sang med en søt fortelling i seg. Den bæres av et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen. I år er det 70 år siden «The Little Drummer Boy» ble spilt inn på plate for første gang.

Teksten i sangen «Little Drummer Boy» går ut på at den lille trommeslageren får vite at en ny konge skal bli født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si.
Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.

Fra øvelsesnummer til verdensslager
Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor.
I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D».
Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928.
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate for første gang.
Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music.
Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd.

Mange innspillinger
Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister, fra Ray Conniffs kor og orkester, via Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix, har spilt den inn.
Den er også spilt inn som en duett mellom David Bowie og Bing Crosby.
På Youtube ligger en video der Whitney Houston og hennes datter Bobbi Kristina synger den sammen.
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».

Forfatteren
Om Katherine Kennicott Davis kan det fortelles at hun publiserte sin første komposisjon da hun var 15 år, og da hun døde i 1980, 87 år gammel, etterlot hun en lang rekke operaer, barneoperetter, kantater, stykker for orgel og piano og en rekke sanger.
Hun var æresdoktor ved Stetson University i Florida, og var aktiv som komponist fram til bare noen måneder før hun døde.

Motivet
Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte.
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel».
Den var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet.
Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet.
Så skal Guds sønn bli født og alle englene blir bedt om å lage en gave.
Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre. Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven.
Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge boksen av tre forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen som står og lyser over stallen der det nyfødte Jesus-barnet befinner seg, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 27. desember 2025