Tilfeldigvis gikk det opp for meg i dag at jeg har vært pensjonist i ti år. Datoen var 1. juli 2015; tre uker etter at jeg hadde fylt 62 år.
Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville la meg pensjonere 62 år gammel.
Det skjedde samtidig med at pensjonsreglene eller -loven; hvem av dem som regulerer slikt, ble vedtatt.
Min daværende kone advarte mot det – «du vil tape penger på det; vent til du er 67».
Mitt svar var at jeg ikke kunne vite om jeg ville leve til jeg var 67, eller hvor lenge etterpå.
Jeg har uansett alltid klart meg med det jeg har hatt, og skulle nok klare det framover også.
Ting gjorde at overgangen fra arbeidssøkende til pensjonist gikk veldig greit; den eneste forskjellen var at jeg ikke lenger behøvde å bry meg om rapport- og aktivitetsplikten til NAV.
Jeg hadde allerede i noen år i praksis vært «forfatter på heltid». Den tida jeg ikke brukte på å søke jobber jeg visste jeg ikke ville få uansett; arbeidslivet ser gjerne etter 40-åringer med 30 års erfaring, brukte jeg til å skrive mine egne ting.
På disse ti årene har jeg gitt ut mellom 15 og 20 bøker, litt avhengig av hvordan man definerer «bok». Ingen av dem har gjort meg rik, men de fleste – kanskje alle? – har gitt meg mye kunnskaper og mye glede.
I det denne rapporten leveres, kan jeg vel røpe at jeg fremdeles har bokprosjekter liggende. To er under konkret arbeid, ett er under redigering og i hvert fall ett til under planlegging.
I løpet av disse ti årene har jeg også fått tre barnebarn til. Nå teller flokken åtte.
Det tar også litt tid - og kunne gjerne tatt enda mer, om forholdene lå til rette for det.
Store deler av disse ti pensjonistårene har jeg tilbragt på et loftskontor som den kjære og rause Greta har skaffet meg.
Her er ikke bare bøker blitt til, men også avisinnlegg, kronikker, andakter og prekener. Herfra er blader blitt redigert.
Men ti år er ti år.
Jeg er blitt mer kresen når det gjelder hva jeg sier ja til.
Jeg har bedt meg fritatt fra oppgaver som jeg egentlig har hatt stor glede av.
Jeg sier nei til oppdrag som krever at jeg må reise langt; jeg har slått en slags mental sirkel på maks én times reisevei, uansett retning, dersom jeg skal påta meg noe.
De ti årene, og alle de foregående, har satt sine spor, blant annet når det gjelder bevegelighet.
Det lever jeg for så vidt godt med.
Jeg tenker som Haakon Lie: Det er greit når forfallet starter nedenfra. Han ble 105 år.
I Bibelen finner vi en tekst av selve Moses, der det heter: «Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det» (Sal 90, 10) – Moses ble for øvrig 120 år.
Da jeg vokste opp var den gjennomsnittlige levealder for menn i Norge 67 år – pensjonsalderen var 70.
I dag er den samme snittalderen på litt over 81 år.
Som journalist i Krigsropet på 1970- og 80-tallet fikk jeg i oppdrag å skrive om to kvinnelige frelsesoffiserer som levde til de var rundt 100 år. Begge var blitt pensjonert på grunn av dårlig helse lenge før de fylte 50.
Det vil nok ikke kunne sies om meg den dagen det blir aktuelt, at jeg var pensjonist lenger enn jeg var i yrkeslivet.
Blir jeg 104 år kommer jeg vel til å matche det akkurat.
Men det er ikke noe mål.
Skriveloftet på Lindtveit
25. september 2025
Nils-Petter Enstad
torsdag 25. september 2025
mandag 8. september 2025
Folkelighet og makt
Det ringer på døra. Siden klippen i mitt liv er på jobb kommer jeg, med min reduserte mobilitet, til døra og får åpnet. Utenfor står en hyggelig representant fra Bring og skal levere en pakke. Jeg ser det er en bokpakke, og hadde kanskje regnet med at den ville bli lagt i postkassa, men den kom altså på døra. Jeg kvitterer og tar den med inn.
Pakka rommer ei bok jeg faktisk har gledet meg til å lese: Tore Lis biografi over statsminister Odvar Nordli: Plikten, makten og oppbruddet.
Selv om jeg ikke har noen anmelder-avtale om boka, formulerer jeg en overskrift på omtalen idet jeg står med den tjukke boka i handa: «Den siste folkelige statsministeren vår».
Vi jeg ha dekning for en slik overskrift?
Jeg tror det. Lista over statsministre i min levetid som jeg vil kalle «folkelige» er svært kort.
Einar Gerhardsen var liksom for opphøyd til en slik karakteristikk; Trygve Bratteli for fjern. Lars Korvald? Nja…juryen er fremdeles ute når det gjelder ham.
Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jan P. Syse har det til felles at ingen vil tenke på å beskrive dem som folkelige. Ikke Erna Solberg heller.
I bunn og grunn er det vel bare to som passer på en slik liste: Per Borten og Odvar Nordli.
Den eneste statsministeren jeg har hatt noe med å gjøre, er Kjell Magne Bondevik. Men folkelig? Juryen er fortsatt ute her også, hans fotball-iver til tross.
Jonas Gahr Støre har liksom ikke helt meldt sitt kandidatur ennå når det gjelder folkelig.
Men boka om Odvar Nordli gleder jeg meg til å lese.
8. sept. 2015 (valgdagen)
Nils-Petter Enstad
Forfatter og bokanmelder
Pakka rommer ei bok jeg faktisk har gledet meg til å lese: Tore Lis biografi over statsminister Odvar Nordli: Plikten, makten og oppbruddet.
Selv om jeg ikke har noen anmelder-avtale om boka, formulerer jeg en overskrift på omtalen idet jeg står med den tjukke boka i handa: «Den siste folkelige statsministeren vår».
Vi jeg ha dekning for en slik overskrift?
Jeg tror det. Lista over statsministre i min levetid som jeg vil kalle «folkelige» er svært kort.
Einar Gerhardsen var liksom for opphøyd til en slik karakteristikk; Trygve Bratteli for fjern. Lars Korvald? Nja…juryen er fremdeles ute når det gjelder ham.
Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jan P. Syse har det til felles at ingen vil tenke på å beskrive dem som folkelige. Ikke Erna Solberg heller.
I bunn og grunn er det vel bare to som passer på en slik liste: Per Borten og Odvar Nordli.
Den eneste statsministeren jeg har hatt noe med å gjøre, er Kjell Magne Bondevik. Men folkelig? Juryen er fortsatt ute her også, hans fotball-iver til tross.
Jonas Gahr Støre har liksom ikke helt meldt sitt kandidatur ennå når det gjelder folkelig.
Men boka om Odvar Nordli gleder jeg meg til å lese.
8. sept. 2015 (valgdagen)
Nils-Petter Enstad
Forfatter og bokanmelder
Abonner på:
Kommentarer (Atom)

