Søndagsskole-Jesus - om å vokse opp i en kristen sammenheng

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Rapperen André Jensen fortalte i programserien «Hver gang vi møtes» om sin oppvekst i pinsemenigheten i Mysen. Dette beskriver han som et miljø preget av både unikt samhold og lammende frykt, og at det var mye snakk om helvete, demoner, demonutdrivelser, Satan, forkynnelse og mye skyldfølelse.

Responsen på innslaget har vel vært som forventet: Noen stiller seg i kø for å beklage på menighetens og pinsebevegelsens vegne, andre for å enda en gang å få sette ord sin antipati – kanskje også fordommer? – når det gjelder hvor skummelt det er å vokse opp i kristne miljøer.

Selv trekker jeg litt på skuldrene.
Den aktuelle rapperen er født i 1987 og vokste opp i Mysen.
Det vil si at han vokste opp på den tida da jeg og min familie bodde i nabobyen Askim.
Hele min familie, to voksne og tre sønner, var aktive i Frelsesarmeen i Askim, men hadde også jevnlig kontakt med det øvrige kristenlivet i det som i dag er Indre Østfold.
At det skulle være mye snakk om helvete, demoner, demonutdrivelser, Satan, forkynnelse og mye skyldfølelse i noen av disse fellesskapene gikk rett og slett under min radar.
Det betyr ikke at jeg avviser rapperens beskrivelse av hvordan hans barndom var.
Men når jeg hører eller leser om slike opplevelser, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom.

Fortellingene om Jesus
Jeg vokste også opp i et kristent hjem.
De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene.
Gjetergutten David hadde jeg nok hørt om, men må ha inkludert ham i det nytestamentlige univers.
Første gang jeg hørte noen snakke om Josef, trodde jeg først det var Jesu jordiske far det var snakk om, en fortelling fra hans barndom.
De gammeltestamentlige fortellingene og deres ofte bloddryppende dramatikk, var nok en del av det hele, men på en eller annen måte må Jesus-fortellingene ha satt standarden: Fortellingene om Jesus og fortellingene av Jesus. Ikke minst lignelsene. Den fortapte sønn. Den barmhjertige samaritan.
Dette er fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.
Det ble snakket mye om å «bli frelst», om å «ta imot Jesus i sitt hjerte».
Men fortapelse? Helvete?
Det mest skremmende var nok det å få «en flekk på hjertet», men igjen: Jesus var større enn flekken på hjertet; han kunne fjerne den.
Slik var søndagsskoleguttens tro for 65+ år siden, og slik er den gamle mannens tro fremdeles.

Publisert i nettutgaven til avisa Dagen 25. februar 2026

Såmanndag og såmannstanker

Dette diktet sto i Krigsropet nr. 25 i 1977. Det betyr at jeg trolig skrev teksten på våren/forsommeren samme år, mens vi var stasjonert på «Arken», på Maura.

Lokalt ble det bare kalt «Arken», men offisielt het det Nannestad korps.
Vi bodde i et stort, gult hus der det både var møtelokale og en forholdsvis rommelig leilighet; faktisk den største vi hadde i de 13-14 årene vi var henvist til å bo i Frelsesarmeens tjenesteleiligheter.
Vi bodde der i to år, fra sommeren 1976 til sommeren 1978.Vi kom fra Island da vi flyttet inn og dro til Danmark da vi flyttet ut.

I
Som korpsleder hadde jeg en god arbeidsplass for så vel vanlig kontorarbeid som andre ting som krevde et skrivebord – og litt arbeidsro.
Noe av det jeg brukte loftsrommet til – for det var et loftsrom! – var å skrive små petiter og dikt, og selvfølgelig manus til de forholdsvis mange prekener og andakter som skulle holdes, selv i en såkalt «liten» menighet (pluss/minus 20 aktive). På dette loftskontoret gjorde jeg også mitt første forsøk på å sy sammen et bokmanus, en andaktsbok med betraktninger basert på 3,16-tekster i Det nye testamente.
Jeg tok nok vare på manuset lenge, men så har det blitt borte i løpet av disse 50 årene.

II
Mange av de små tekstene jeg skrev kom på trykk i Krigsropet. En og annen faktisk også i lokalavisen Eidsvold Blad (jeg tror de skrev det slik).
Hva som ga inspirasjon til akkurat dette diktet, er ikke godt å si.
Kanskje var det våronna?
Ikke det at jeg observerte noen såmenn eller såkvinner; det meste foregikk med traktor.
Men utsikten fra så vel loftskontoret som stua i etasjen under var landlig og fredelig – ikke helt ulik den utsikten jeg har fra skiveloftet i dag.

III
Såmannsmotivet har alltid fascinert meg, og som jeg skriver i et essay i boka «Kallets krokveier» (2024): Jeg tror Jesus var fascinert av det også. Han brukte det mange ganger, i flere lignelser.
Selv om jeg stammer fra flere generasjoner med bønder på farssida, har mine erfaringer med såmannsarbeid vært av det verbale slaget: Forkynnelse og skriving; foredrag, bøker og artikler.
Jeg lever godt med det.
Og jeg vedstår meg denne snart 50 år gamle teksten i to enkle vers.

Lørdag før såmannssøndag, 31. januar 2026
Nils-Petter Enstad