«Guds lille røde bok»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg har den nok i bokhylla et sted, sammen med andre små bøker og pamfletter som jeg har samlet gjennom et langt, lesende liv. Boka heter «Guds lille røde bok» og ble gitt ut av Pax forlag i 1970.
Det er oppmerksomheten rundt Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mimír Kristjánsons bok «Sosialistisk guide til Bibelen» som har aktivisert minnet om denne vesle utgivelsen fra min egen ungdomstid.
Malen til «den lille røde» var en samling sitater fra Mao Zedong som ble gitt ut på kinesisk i 1960, og som ble oversatt til en lang rekke språk. Den norske utgaven kom i 1967. Boka hadde format som et lite nytestamente, og Pax forlag ga ut flere pamfletter basert på det samme formatet: «Den lille, røde for skoleelever» (1969), «Den lille røde for soldater» (1970), og samme år også Guds lille røde.

Bibeltekster
Den lille røde var utstyrt med et usignert forord, men dette ble visstnok skrevet av «den røde presten» Øyvind Foss (1934 – 2022). Kanskje var det også han som hadde stått for utvalget av de 38 bibeltekster fra profetene Amos, Jesaja, Esekiel og Sakarja fra Det gamle testamente, og fra så vel de fire nytestamentlige evangeliene, som Apostlenes gjerninger, Paulus sine brev, Jakobs brev og Johannes’ åpenbaring.
I forordet står det at tekstene hadde som formål å oppmuntre kristne til å tenke progressivt, ja, revolusjonært. Alle tekstene var gjengitt etter 1930-utgaven av Bibelen.
I 2015 ga Bibelselskapet ut «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen».
Dette er hele Bibelen, men utgiveren har «gulet ut» 3000 bibelvers som handler om fattigdom og rettferdighet. Uten at det var planlagt, falt utgivelsen i tid sammen med en debatt om hvorvidt kirken og/eller biskopene skulle ytre seg politisk.

«Politikk»
Selvsagt skal de det.
Selvsagt handler kristendom også om «politikk».
Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser.
Som frelsessoldat står jeg i en stolt, historisk tradisjon i en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge.
Står valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker. Men det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring.
Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag både å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har for å peke på veien man kan gå for å komme videre.
En kristen kirke som er tro mot sitt profetiske kall vil alltid være maktkritisk. Det er den nødt til å være. Dette gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.

På pelsen eller i hjertet?
- I dag ga De meg på pelsen, pastor, skal kong Fredrik den store av Preussen ha sagt til sin slottsprest etter en gudstjeneste.
– Da bommet jeg, Deres Majestet, svarte presten. – Jeg hadde håpet på å ramme Dem i hjertet.
Tilbake til «Guds lille røde»: Kanskje kunne Pax, eller et annet forlag, finne fram igjen den 56 år gamle utgivelsen og lansere den på nytt, enten med de samme tekstene eller med enda flere.

Publisert på nettutgaven til avisa Dagen 19, mai 2026

Hjertet som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Helt siden tidlig på 1980-tallet var partilogoen til Kristelig Folkeparti preget av et hjerteformet symbol. Selve hjertet gjennomgikk noen forandringer i årenes løp. Det fikk et litt «friskere» og «smidigere» design, men hjertemotivet var det aldri noen tvil om. Symbolikken var klar og tydelig: Man ønsket å framstå som hjertelagets parti i norsk politikk.

I forbindelse med sitt ekstraordinære landsmøte i januar 2025 valgte partiet å lansere en ny partilogo. Den røde og gule «hjertelogoen» ble byttet ut med en der både rødfargen og hjertet er blitt borte. Man ble sittende tilbake med et logo som i beste fall kan betegnes som kjedelig.

Vise hva man står for
Flere av de politiske partiene har logoer som sier noe om hvem de er og hva de står for. Senterpartiet har kløveren som sitt symbol, Arbeiderpartiet har en rød rose. Partiet Rødt har en rød stjerne og Norges Kommunistiske Parti hadde hammer og sigd i sin logo.
Det er gjenkjennelige symboler. Det har også det røde hjertet vært når det gjelder KrF.
Mange av oss har tenkt at logoen symboliserte noe om at det er bruk for et hjertelag i politikken. Særlig i møte med en stadig mer liberalistisk politikk som ikke er interessert i andre verdier enn de som kan telles i kroner og øre, er hjertelag noe man savner og ser etter.
Det er ingenting ved den nye logoen som gjør at KrF framstår verken som et hjertelagsparti eller verdiparti. Det er kanskje like greit, slik partiets politikk har utviklet seg etter den svært betingede «suksessen» ved valget i 2025.

Devaluering
De partiene KrF nå søker sammen med, er partier som alle har devaluert de klassiske verdisakene, og vil åpne for mer alkoholsalg og mer søndagsåpne butikker, samtidig som de skroter klassiske nestekjærlighetsverdier som bistand og innvandring. En rasering av sykelønnsordningen står også på agendaen.
Det siste vi har hørt fra partiet som en gang representerte hjertelaget i norsk politikk, er støtte til en politikk som vil i praksis gjøre familiegjenforeninger umulig, også for folk med helt greie lønnsinntekter.
Hva det gamle hjertelags- og verdiorienterte KrF tror de kan oppnå i et slikt selskap er ikke noe å undres over engang.
Alle vet at de ikke vil oppnå noe som helst.
Og da er det kanskje greit å smykke seg med et logo som heller ikke formidler noe som helst.

Nils-Petter Enstad var medlem av KrF i 35 år, lokalpolitiker i flere perioder og ansatt i partiet i 15 år.

Publisert på Dagens nettutgave 12. mai 2026