«Guds lille røde bok»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg har den nok i bokhylla et sted, sammen med andre små bøker og pamfletter som jeg har samlet gjennom et langt, lesende liv. Boka heter «Guds lille røde bok» og ble gitt ut av Pax forlag i 1970.
Det er oppmerksomheten rundt Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mimír Kristjánsons bok «Sosialistisk guide til Bibelen» som har aktivisert minnet om denne vesle utgivelsen fra min egen ungdomstid.
Malen til «den lille røde» var en samling sitater fra Mao Zedong som ble gitt ut på kinesisk i 1960, og som ble oversatt til en lang rekke språk. Den norske utgaven kom i 1967. Boka hadde format som et lite nytestamente, og Pax forlag ga ut flere pamfletter basert på det samme formatet: «Den lille, røde for skoleelever» (1969), «Den lille røde for soldater» (1970), og samme år også Guds lille røde.

Bibeltekster
Den lille røde var utstyrt med et usignert forord, men dette ble visstnok skrevet av «den røde presten» Øyvind Foss (1934 – 2022). Kanskje var det også han som hadde stått for utvalget av de 38 bibeltekster fra profetene Amos, Jesaja, Esekiel og Sakarja fra Det gamle testamente, og fra så vel de fire nytestamentlige evangeliene, som Apostlenes gjerninger, Paulus sine brev, Jakobs brev og Johannes’ åpenbaring.
I forordet står det at tekstene hadde som formål å oppmuntre kristne til å tenke progressivt, ja, revolusjonært. Alle tekstene var gjengitt etter 1930-utgaven av Bibelen.
I 2015 ga Bibelselskapet ut «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen».
Dette er hele Bibelen, men utgiveren har «gulet ut» 3000 bibelvers som handler om fattigdom og rettferdighet. Uten at det var planlagt, falt utgivelsen i tid sammen med en debatt om hvorvidt kirken og/eller biskopene skulle ytre seg politisk.

«Politikk»
Selvsagt skal de det.
Selvsagt handler kristendom også om «politikk».
Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser.
Som frelsessoldat står jeg i en stolt, historisk tradisjon i en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge.
Står valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker. Men det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring.
Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag både å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har for å peke på veien man kan gå for å komme videre.
En kristen kirke som er tro mot sitt profetiske kall vil alltid være maktkritisk. Det er den nødt til å være. Dette gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.

På pelsen eller i hjertet?
- I dag ga De meg på pelsen, pastor, skal kong Fredrik den store av Preussen ha sagt til sin slottsprest etter en gudstjeneste.
– Da bommet jeg, Deres Majestet, svarte presten. – Jeg hadde håpet på å ramme Dem i hjertet.
Tilbake til «Guds lille røde»: Kanskje kunne Pax, eller et annet forlag, finne fram igjen den 56 år gamle utgivelsen og lansere den på nytt, enten med de samme tekstene eller med enda flere.

Publisert på nettutgaven til avisa Dagen 19, mai 2026