Jakob Sande: Frå Betlehem til Getsemane

Av Nils-Petter Enstad

Diktaren Jakob Sande vart berre så vidt 60 år, og i år er det 50 år sidan han gjekk bort. Han var fødd i Dale i Sunnfjord 1. desember 1906 og døydde i Oslo 16. mars 1967. Han let etter seg ei rik, lyrisk arv, mellom anna to av de vakraste tekstane i Norsk Salmebok: Ein om Betlehem og ein om Getsemane.

Far til Jakob Sande var klokkar og lærar i Dale, og Jakob vaks opp med dei bibelske forteljingane og omgrepa rundt seg. I skulestova hang det to kart: Eit av Noreg og eit av Jødeland på Jesu tid.
I biografien om Sande, som kom til 100-årsdagen i 2006, skriv Ove Eide at dette var ei tid då Gudvangen og Aurland var meir eksotiske namn for norske skuleborn enn Judea og Galilea, og dei var meir fortrulege med Genesaretsjøen enn med Mjøsa. «Slik var det nok òg for Sande,» legg han til.
Sande var stolt av å vere sunnfjording, jamvel om han budde i Oslo og Fredrikstad det meste av sitt vaksne liv. Her arbeidde han som lektor i gymnaset. Han treivst lite med det, og elevane treivst vel ikkje så godt med han, dei med.
I 1960 var Sande innstilt til Statens diktarløn. Han gledde seg over det, og såg for seg nokre år der han kunne vera diktar på heil tid. Det var difor eit stort vonbrot at han ikkje nådde opp. Det har vore spekulert i om dette var ein av grunnane til at han stagnerte som diktar.
Den siste samlinga hans, «Det kveldar på Kobbeskjer», fekk ei lunken mottaking hjå kritikarane då ho kom ut i 1961. Sande heldt fast ved dikt med rim og stram rytme, og det var ikkje det modernistane i 1960-åra ville ha. Fram til han døydde ga han difor berre ut samlingar av eldre ting: «Dikt i samling» kom i ny utgåve i 1965 og «Noveller i samling» i 1964.

Bibelske omgrep og barsk humor
Om ikkje Sande skreiv så mange dikt som var «reint religiøse», er det mange dikt der dei bibelske omgrepa ligg tett under overflata, og dei bibelske referansane står i kø.
Eit slikt dikt er «Legende» frå samlinga «Korn og klunger» (1950). Her er forteljinga om då Moses førde Israels folk tørrskodd over Raudehavet fortald med burlesk humor.
I debutsamlinga hadde han gjort noko av det same i diktet «Saltstytta». Her er det forteljinga om Lot og kona hans som vert attfortald. Legg ein dei to dikta ved sidan av kvarandre i dag, er det nok lett å sjå at humoren i Lot-diktet er av eit langt røffare slag enn i diktet om Raudehavet.
Som son av ein sunnfjording veit denne skrivaren av eigen røynsle at det bur mykje «barsk» humor i det sunnfjordske lynnet, ofte kombinert med eit djupt alvor.
I diktet «Den gløymde spedalske» frå samlinga «Villskog» (1936) går Sande inn i forteljinga frå Lukas-evangeliet om dei ti spedalske som vart friske då dei møtte Jesus. I denne flokken har Sande dikta inn ein spedalsk til, ein som ikkje var til stades då dei andre møtte Jesus frå Nasaret. Det er eit langt og dramatisk dikt, som kanskje kan lesast som eit rop frå ein som lengta etter å være med i flokken som hadde møtt Jesus, men ikkje var til stades då han kom?

Mangfaldig diktar
Jakob Sande var ein mangfaldig diktar. Han skreiv humoristiske dikt, han skreiv makabre dikt og han skreiv alvorlege dikt. Og han skreiv religiøse dikt – lat oss kalla dei «salmar».
Det mest kjende er «Det lyser i stille grender», som Sande skal ha skrive ein steikande varm sommardag i 1931. Det var joleheftet «Jol i Sunnfjord» som hadde tinga dette diktet, som frå Sande si side berre het «Jolekveld».
I denne tida vart også eit av dei andre, sterkaste religiøse dikta til Jakob Sande skrive. Det heiter «Salme», og fortel om Jesu kamp i Getsemane, då han stod for Pilatus og då han leid på Golgata.
Diktet «Salme» vart med i samlinga «Storm frå vest», som kom ut i 1931, medan «Jolekveld» ikkje kom med i nokon av det diktsamlingane Sande ga ut medan han levde. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med. Då var den for lengst vorte «folke-eige», mellom anna gjennom Sissel Kyrkjebø sin LP med julesongar frå 1987.
I 1929, to år før desse tekstane vart skrivne, hadde Sande gjeve ut si første bok. Det var diktsamlinga «Svarte næter», som kom på Gyldendal. Boka fekk god omtale i pressa, med eit viktig unntak: I den kristne avisa «Dagen» vart mange av dikta kritiserte for det meldaren oppfatta som harselas med trua og det heilage. Sande tok seg svært nær av den kritikken, og den sterke salmeteksten i den neste boka kan kanskje lesast som eit svar på denne kritikken.
Lyrikaren Marie Takvam har skildra han slik: «Han laga 'styggeprat og bibelsitat' i ei sann blanding – og han fekk folk til å le».
Også i prosatekstane sine fann han ideer frå Bibelen – til dømes i den burleske novella «Samson og Dalila».

Berre til Getsemane?
Det har vore sagt at Jakob Sande sine religiøse dikt rekk frå jula og fram til langfredag, men dei når ikkje fram til påskemorgon.
Ei slik analyse kan ha mykje ved seg. Frimodet strakk kanskje ikkje heilt til når det vart spurd etter det personlege vitnemålet? Ikkje minst diktet om den gløymde spedalske kan tyde på det.
Ein lyt vedgå at ein finn mykje harselas med både prestar og andre «fromme» i dikta hans, men så smerteleg det kanskje er for nokre: Kritikk av kyrkje og prest er ikkje det same som harselas med trua eller det guddommelege.
I boka om Jakob Sande som Herbjørn Sørebø ga ut i 2000, samanliknar han Sande med Alf Prøysen, og skriv: «Alf Prøysen hadde gitaren, Jakob Sande lutten, og dei hadde det same sosiale synet. Song dei også i den same trua frå botnen av sjela si?»


Litteratur:
Eide, Ove: Jakob Sande. Liv og dikting (Oslo, 2006)
Sande, Jakob: Dikt i samling. Utvida utgåve (Oslo, 1998)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest. Jakob Sande, veit eg (Oslo, 2000)

Tidelgare publisert i bladet «Stille stunder», april 2017

Likkledet i Torino: DEN KORSFESTEDES ANSIKT?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble «slått fast» at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståligheten nå på vikende front.

Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Men er kledet dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Bøker
Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino. Den foreløpig siste på norsk kom i 2011. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter «Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid» (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1981 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet.
Begge bøkene fra 1980-tallet er positivt avventende til det spørsmålet som alle «Torino-debatter» handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydeligere på hva han mener. Han mener kledet er «ekte» i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

Bildet
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegnet i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så ut, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatteren refererer. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann.
I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningekristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer.
Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden er denne «varianten» blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen?
Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at likkledet ble funnet i bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

Flere kleder
Det er ikke uten grunn at mange har vært skeptiske til de mange relikviene som er i omløp i katolsk fromhetsliv. Noen av dem må åpenbart basere seg på bedrag, som eksempelvis høy fra krybben i Betlehem og Jesus-barnets forhud.
Likkledet i Torino kan ikke sammenliknes med disse. Det kan heller ikke den relikvien som kalles svetteduken i Ovideo, og som kan ha vært det tøystykket som lå over Jesu ansikt mens han lå i graven. Denne relikvien befinner seg i en kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostella i Spania.
Et tredje klede i denne kategorien er den såkalte «Veronikas svetteduk».
Veronika skal ha vært en vanlig kvinne som var møtt opp i menneskemengden langs Via Dolorosa for å se de dødsdømte slepe seg frem med korsene som de skulle nagles til på retterstedet. Hun fikk da se hvordan Jesus slet seg frem med det tunge korset sitt, og rakte ham et linklede for at han kunne tørke av seg svetten.
Jesus tok imot tørkldet, strøk seg over ansiktet med det og rakte det tilbake til henne. Da sto det et tydelig avtrykk av ansiktstrekkene igjen på svetteduken.
Tøystykket skal fremdeles finnes i et kloster i Italia, men er verken like godt kjent eller like mye omtalt som kledet i Torino.

Betydning
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter lik-kledet i Torino som et slags «bevis» for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De aller fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli «avslørt»; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til oppstandelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet.
Dette er også grunnen til at millioner av kristne fremdeles hilser hverandre med ordene «Kristus er oppstått» første påskedag, og svarer «Ja, han er sannelig oppstått».

Litteratur:
Andreassen, Jostein: Likkledet i Torino. Et tegn for vår tid (Oslo, 2011)
Danell, Sven: Kan det være Jesus? Fakta og debatt om likkledet i Torino (Oslo, 1981)

Hamsun og Grimstad

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

To norske forfattere med verdensry har tilknytning til Grimstad. Den ene av dem, Henrik Ibsen, var i byen en forholdsvis kort tid i sin ungdom. Den andre, Knut Hamsun, bodde i området de siste 30-35 år av sitt liv. Ibsen har hatt sitt eget museum i Grimstad siden 1916. Nå er det spørsmål om ikke også Hamsun bør få et slikt museum i byen.

Søndag 19. februar var det 65 år siden Knut Hamsun døde.
Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt «magiske» språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn «i lort og filler», som hans enke skrev bittert etterpå.
Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

Sjokket
I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939.
«Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham», som han skrev, underfundig, men treffende.
Da ville han heller ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: «Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur».
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

«Quislings mann»
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som «Quislings mann», må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor.
Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt «Kast børsa!», at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene.
Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot «den nye tid».
Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.

Etter krigen
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen.
Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som «en tufs og en tull», for å bruke hans egne ord.
«Varig svekkede sjelsevner», konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann.
Hamsuns eget svar var boka «Paa gjengrodde stier». Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha.
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg.
Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet.
Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Museum
Den aktuelle debatten nå er om bygget som i mange år har vært Grimstads bibliotek bør gjøres om til et Hamsun-museum. Det var i disse lokalene rettssaken mot ham ble gjennomført, der fagdommeren tok dissens og mente Hamsun burde frifinnes.
Det er som sagt 65 år siden han døde.
Hans ry som en dikter av verdensformat har bare økt i løpet av disse årene.
Å gjøre Hamsuns «landssvik» til en slags lakmustest på om han bør få et museum i den byen som i dag ville vært hans hjemkommune, er nærmest useriøst.
På godt og vondt vil Knut Hamsun være en del av den litterære verdensarven så lenge det finnes lesende mennesker blant oss.


Publisert i Agderposten 20. mars 2017

Oppgjør eller «tilgivelse»?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter terrorangrepet 22. juli 2011 kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I Klassekampen onsdag 1. mars er det Torgeir Haave Bentsen som stiller dette spørsmålet i innlegget «Massemord – og tilgivelse?»

I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.

Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen.
I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen.

Journalist Asbjørn Jaklin ga i 2011 ut boka «De dødsdømte». Den rokket – i hvert for denne leser – ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene.
En av mytene er at det bare var «de verste» som ble dømt til døden og henrettet.
I virkeligheten var det nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det.
De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem opp senere. Noen av dem som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

«Testsak»
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff var blitt innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første «testsaken» for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang.
Slik ble listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Flere av dem som ble skutt var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Med henrettelsen av tidligere «minister» Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok.
Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning.

At disse diskusjonene kommer opp i kjølvannet av spesielt stygge saker – Baneheia; Utøya – sier noe om hvor uforsvarlig det vil være å gjøre så dramatiske endringer i rettspleien i et klima der temperaturen og aggresjonsnivået er høyt.
Og debatten vil alltid uansett komme «for sent» når det gjelder de aktuelle sakene. Vi er ikke lenger der at samfunnstopper kan si «så skaff meg en paragraf», slik Terboven forlangte i den såkalte Eilifsen-saken i 1943, og «justisministeren» påpekte at det ikke fantes noen paragraf som politimannen kunne dømmes etter.

Sutring
Det som har utløst Bentsens innlegg i denne omgang, er Breiviks sutring over sine soningsvilkår. Skulle massemorderen vært drept, måtte det ha skjedd under skuddveksling på Utøya. Så skjedde ikke. Dermed unngikk man at de som sympatiserer med hans absurde meninger og hans groteske menneskesyn fikk en martyr.
I stedet har man fått en nokså stakkarslig, sutrete fyr som prøver å skaffe seg en sympati han ikke fortjener.

Man må gjerne mene at han misbruker rettsapparatet til å fremme denne sutring. Til det er vel å si at et system som ikke kan misbrukes, kan heller ikke brukes.
At han får slike muligheter, betyr ikke at det ligger noen mulighet for «tilgivelse» i rettspleien, verken for ham eller andre som dømmes for store og små forbrytelser.
Det ligger ikke i rettsapparatets mandat å «tilgi».
Men det ligger heller ikke i det å foreta handlinger som er uopprettelige ved at man tar livet av den som har forbrutt seg.

Publisert i Klassekamoen 4. mars 2017

Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.

Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid. Det kan virke som det er en praksis som er i ferd med å få en renessanse. Under en liten kveldstur i Oslo på årets askeonsdag observerte jeg svært mange personer – de fleste av såkalt «asiatisk» utseende – med et kors, tegnet i aske, på pannen.

Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.

Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk.
Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Agderposten fredag 3. mars 2017

Far og sønn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I Det gamle testamente kan man lese om kong Salomo, som var konge i 40 år. Kjent for sin visdom, men også for sine kvinnehistorier. Da han døde, hadde mange forventninger til hans sønn Rehabeam. Men den nye kongen ville vise hvor skapet skulle stå: «Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer» (1 Kong 12, 14). Det førte til at kongedømmet hans raknet.

Det som har fått meg til å tenke på denne gamle fortellingen, er det som skjer etter at den amerikanske predikanten Franklin Graham er blitt invitert til Norge i november for å holde møter i Oslo Spektrum. Arrangementskomiteen, som var bredt sammensatt og viste noe av mangfoldet i kristen-Norge, er nå i full oppløsning.
Bakgrunnen for at dette skjer, er at Franklin Graham i de senere årene har profilert seg langt mer som en reaksjonær politiker enn som en visjonær kristenleder. Dermed har han forskuslet den arv han fikk ansvaret for å forvalte da han overtok ledelsen i en av verdens mest omfattende og effektive vekkelsesorganisasjoner, «Billy Graham Evangelistic Association».
Franklin Grahams far, Billy Graham, er nå i sitt 99. år.
Siden 1950 har han og hans organisasjon arrangert store vekkelsesmøter over hele verden. Han har også vært flere ganger i Norge.
Politisk skal han ha vært registrert som demokrat mesteparten av sitt liv, men samtidig har han hatt kontakt med samtlige presidenter i USA siden Harry Truman, og lagt vekt på å være en lojal støttespiller for dem alle. Så sent som i 2010 besøkte Barak Obama ham, og sa etterpå at møtet med den gamle predikanten hadde vært en sterk opplevelse.
Sønnen har valgt en annen strategi.
Han har offentlig støttet de republikanske presidentkandidatene, og han har kommet med en rekke kontroversielle, politiske uttalelser.
Han har støttet bruk av masseødeleggelsesvåpen mot «våre fiender», han har uttalt at han tviler på om Obama egentlig er en kristen, og han vil ha et generelt forbud mot innvandring av muslimer til USA. I januar «velsignet» han innsettelsen av Donald Trump.
Det er mulig Franklin Graham er en god forkynner, men han er en elendig politiker, og det er i den rollen han har markert seg i de senere år.
Et vekkelsesmøte i Oslo Spektrum vil ikke endre på det inntrykket.

Publisert i Klassekampen 28. februar 2017

Litt misjonsbladshistorikk

Av Nils-Petter Enstad

Omtrent samtidig med at det er gått 190 år siden den første utgaven kom, meldes det at Norges eldste misjonsblad skifter navn.

«Misjonsblad for Israel» skal heretter hete «Først». Det nye navnet henviser til apostelen Paulus’ ord om at evangeliet er Guds kraft til frelse – «for jøde først» (Rom 1, 16).
Det er ikke første gang dette bladet skifter navn.
Hovedartikkelen i den første utgaven, datert 27. januar 1827, hadde som overskrift «Hvad der er udrettet for Guds Rige, og hvad der endnu er at utrette».
Bladet het den gang «Det Norske Missions Blad», og redaktør og utgiver var Niels Johannes Holm (1778 – 1845). Han var på det tidspunkt var forstander for Brødremenigheten i Kristiania.
Holm var fra Jylland i Danmark, og kom til Norge i 1820. Han var forstander for Brødremenigheten fram til 1834, før han vendte tilbake til Danmark.
Menigheten vokste sterkt i de 14 årene han ledet den, og han ble en respektert og avholdt kristenleder.
Han skrev og oversatte salmer også. Mest kjent er kanskje «Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved».

I
I 1827 fantes det ingen norske misjonsorganisasjoner så bladet ble et meldingsblad for misjonsarbeid fra andre land. Det kom ut hver annen tirsdag, og besto av fire sider i kvartformat – i dag ville man vel betegnet dette som «brettet A4»-format.
Bladet fortsatte å komme ut også etter at Holm flyttet tilbake til Danmark, og var fremdeles et «økumenisk» organ, i den grad man kan snakke om økumenikk når hele kristenfolket besto av ulike nyanser innen det lutherske.
I 1850 ble bladet organ for Den Norske Israelsmisjon.
Denne organisasjonen ble dannet i 1844, og er den nest eldste av de norske misjonsorganisasjonene. Eldst er Det norske misjonsselskap.

II
Om bladet Holm startet er det eldste misjonsbladet i Norge, var det ikke det første.
I 1821 hadde biskop Peter Olivarius Bugge, en svært så fargerik kirkeleder, startet et blad han kalte «Efterretninger om Evangelii Fremgang i alle Verdens-Dele», men dette bladet kom bare ut i et års tid.
Siden den gang har det blitt startet tallrike misjonsblader i Norge.
Noen av dem har, eller har hatt, «misjon» som en del av navnet, så som Norsk Misjonstidende, Misjonsvennen og Misjonsbladet; andre har hatt navn som sa noe om hvilket misjonsfelt man siktet inn mot: Santalen, Kineseren, Tibetaneren.
En del misjonsblader har endret navn i årenes løp.
«Kineseren» ble til «Utsyn» etter at «Kinamisjonen» måtte ut av Kina – de endret da også navn til Norsk Luthersk Misjonssamband; i dagligtale bare Misjonssambandet.
Jeg tror jeg ville kjenne det norske kristenfolk dårlig om jeg ikke formoder at slike navneskift ofte har vært kontroversielle. Navn er gjerne også merkevare.
At det var lurt å skifte navn fra «Misjonsvennen» til «tsjili», slik Misjonsalliansen gjorde for noen år siden, skal ingen klare å få overbevist meg om.
Men det finnes også eksempler på at det «nye» navnet er det som blir stående. Det er ikke mange i dag som husker at «Korsets Seier» en gang het «Byposten».

III
At «Misjonsblad for Israel» nå skifter navn vil nok også vekke reaksjoner.
Igjen dette: Navn er merkevare. Og det sier ofte nå om hvor bladet har sitt fokus.
«Misjonsblad for Israel» gjør det.
«Først» kan ikke sies å gjøre det samme.
Jeg var selv i mange år knyttet til en redaksjon der vi med jevne mellomrom fikk henvendelser om at bladet burde endre navn fra «Krigsropet» til «Fredsropet».
I Danmark gjorde faktisk Frelsens Hær dette i sin tid. «Krigsråbet» ble endret til «Mennesker og tro».
Det var ingen suksess, for å si det forsiktig, og etter en tid tok man i bruk det gamle navnet igjen.

IV
At et blad har holdt det gående i 190 år er ellers en bragd i seg selv.
Det er en kjent sak at papiravisen/bladet sliter i dagens medieverden.
Det samme gjelder papirboka.
Men helt borte blir nok ikke noen av dem.
Som noen kanskje har påpekt før: Man kan ikke legge en ipad eller pc under et bord som vipper.

Litteratur:
Kvalbein, Asbjørn (red.): Visjoner fra en postkasse. En bok om misjonsbladene i Norge; norske misjonsblader 150 år (Lunde forlag, 1977).