Bønn eller legevitenskap?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

En bonde fikk besøk av presten. Bonden var synlig stolt over hvor fint jordene hans sto, så presten bonden tenkte at bonden burde jekkes ned litt. - Her har Gud gitt deg mye, Ola, sa han. – Å, ja, svarte Ola, - men du skulle sett hvordan det så ut den gangen han drev her alene.

Landets kronprinsesse har vært gjenstand for det som ser ut til å ha vært en vellykket lungetransplantasjon.
Både i kirker, bedehus og hjem har mange bedt for henne de siste ukene; det gjelder også kona mi og meg. Men iblant møter man det litt retoriske spørsmålet: Hvem fortjener æren for dette? Folks bønner til Gud eller den moderne legevitenskap?
Min umiddelbare reaksjon på dette er kanskje det litt Ole Brumm-aktige: Begge deler!

For den som tror en guddommelig skaperkraft er det naturlig å tenke at hele menneskehetens historie har i utgangspunktet vært et samspill mellom det guddommelige på den ene siden og det tekniske, det kunnskapsbaserte og det vitenskapelige på den andre.
Både som forkynner, sjelesørger og medmenneske har det vært mange situasjoner der det var naturlig å be Gud «styre legens kniv». Da er det ingen motsetning mellom forbønn og legevitenskap.
«Alt» er selvfølgelig ikke sagt med det.
Det gis situasjoner der den moderne legevitenskap ikke klarer det den har satt seg fore. Operasjoner kan mislykkes; forbønn eller ikke. Slik er livets realiteter.

Min mor var utdannet som sykepleier.
Gjennom livet var hun både slumsøster, misjonær og «vanlig» sykepleier på helseinstitusjoner.
Hun hadde pasienter som ble friske og hun hadde pasienter som ikke ble det. Samtidig ble hun aldri lei av å poengtere at «vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet – vanligvis brukte han båt».

Jeg var selv gjennom en større operasjon for halvannet år siden.
Den var ikke på transplantasjonsnivået, men kunne blitt avgjørende for om den nærmeste framtida skulle bety krykker eller rullestol. Det var dramatisk nok for meg.
Jeg nevnte min mors lille credo i den siste samtalen jeg hadde med kirurgen. – Den skal jeg ta med meg, var kommentaren hans.
Bønn eller legevitenskap? Ja, takk – begge deler.

Publisert på nettutgaven til Dagen 26. juni 2026.

Da «jødeparagrafen» ble fjernet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lørdag 13. juni var det 175 år siden Stortinget vedtok å endre paragraf 2 i Grunnloven som var blitt vedtatt på Eidsvoll 37 år tidligere. Endringen besto i at setningen «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget» ble fjernet. Det markerte slutten på en kamp dikteren Henrik Wergeland hadde startet 12 år tidligere, selv om han ikke fikk oppleve selve vedtaket selv. Henrik Wergeland døde allerede seks år før.

Det var tre grupper som ble erklært uønsket i Norge gjennom paragraf 2 i Eidsvollsgrunnloven. Det var munkeordener, det var jesuitter og det var jøder. Nå er alle disse forbudene opphevet. Det mot jødene ble fjernet i 1851, det mot munkeordener ble opphevet i 1897 mens jesuittforbundet ikke ble fjernet før i 1956.
Henrik Wergeland var kritisk til alle disse forbudene, men forsto at også han måtte velge sine kriger. Og da valgte han å kjempe for jødene.

«Grunnlovens storebror»
Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Hans far, presten Nicolai Wergeland, hadde vært blant Eidsvollsmennene i 1814, og i 1817 ble han sogneprest i Eidsvoll.
Henrik var stolt av farens rolle i 1814, og omtalte seg selv som «Grunnlovens storebror».
Men han var ingen ukritisk storebror, noe han ga uttrykk for et dikt fra 1832, i en pamflett han kalte «Nordmandens Katekisme». Her skriver han:
«Jeg tror vor Grundlov best paa Jord,/dog ei at best er hvert et Ord.
Saaledes tror jeg for Exempel/enhver bør vælge frit sit Tempel.
Man friest være bør i Tro,/thi bør forandres Paragraf To.»
Senere tar han sterkere i.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse.
At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er et lite, historisk paradoks.
Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han selv hadde tatt feil.

12 års kamp
Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves.
Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget. Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast.
Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste», som rommer noe av det ypperste han skrev.

Manglet 11 stemmer
Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall.
Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser.
Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt da presidenten talte.
Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet.

Nytt forslag Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845.
I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han.
I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet.
Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall.
Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli 1845 døde han, 37 år gammel.
Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av grunnloven.
De måtte derfor få spesiell tillatelse til å komme inn i landet, de som reiste minnesmerket som fremdeles står på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo, med innskriften «Takknemmelige jøder udenfor norriges grænser reiste ham dette minde».

Publisert på avisa Dagens nettsider søndag 14. juni 2026