"Hver morgen ny"

En hilsen til de som bruker andaktsboka "Hver morgen ny":

I og med at dagen i dag, 31. januar, er såmannssøndag, betyr det at for å "holde ruta" må man i år bla forbi tekstene/betraktningene for femte og sjette søndag i åpenbaringstida, og begynne med Såmannssøndagen.

Et annet år kan man få med seg betraktningene for de to søndagene som ikke er med dette året.
Ønsker alle en velsignet vinter!

Re-vitalisering av sentrum?

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

«Endelig skjer det noe! Nå kan jeg begynne å stemme igjen!» Ifølge Finn Gustavsens memoarer var dette den umiddelbare reaksjonen fra den gamle radikaleren og forfatteren Helge Krogh da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961.

Litt av den samme følelsen fikk jeg ved meldingen om at Partiet Sentrum var blitt stiftet 28. september 2020. Kjernen i det nye partiet er personer som tidligere har vært aktive i KrF, men noen kommer også fra andre partier.
At advokaten og den tidligere byråden i Oslo, Geir Lippestad, har stilt seg i spissen for partidannelsen var nok en overraskelse for mange.
Jeg har lenge vært kjent med at noen har arbeidet med tanken på å danne et nytt parti.
Jeg har også vært kontaktet med spørsmål om hva jeg mente om den tanken. Da svarte jeg nokså lunket.
Nå som partiet faktisk er dannet, kjenner jeg på noe av det samme som Helge Krogh gjorde for snart 60 år siden: Endelig skjer det noe! Den følelsen har jeg ikke hatt siden jeg fulgte Knut Arild Hareides linjevalgtale via fjernsynet for to år siden.

Risikosport
Å danne nye, politiske partier i Norge har alltid vært en risikosport. Det etableres nye partier foran omtrent hvert eneste valg. For de aller fleste har dette endt i den store sekkeposten «Andre», der det for tiden befinner seg mellom 15 og 20 partier.
Partiet Sentrum tar mål av seg å bli representert på Stortinget etter valget i 2021. Det er ambisiøst, men innen rekkevidde, uansett hva eksperter og kommentatorer måtte mene.
Den historiske erfaring tilsier likevel at dersom partiet skal komme inn på Stortinget, bør det skje ved dette valget
. Med unntak av Rødt og MDG er den historiske empiri svært tydelig på at partier som ikke kommer på Stortinget første gang de stiller, kommer dit aldri. Et nærliggende eksempel er Partiet De Kristne (PDK).

Parentesen PDK
Når PDK nevnes her, er det fordi enkelte ser ut til å sitte med et inntrykk av Partiet Sentrum bare blir en ny versjon av PDKs historie. De har i valg etter valg klort seg fast i en oppslutning på mellom en kvart og en halv prosent av velgerne.
Slik har partiet bekreftet sin posisjon som en politisk parentes.
Men Partiet Sentrum har oppstått i helt andre miljøer.
De som fronter dette partiet er personer med relativt tung politisk erfaring og kompetanse: En tidligere statssekretær, tidligere fylkesledere, erfarne lokalpolitikere og en tidligere byråd i hovedstaden. Det preges av folk som ønsker å drive med politikk i virkelighetens verden; det kan man ikke akkurat si preger PDK og deres talspersoner.

Sentrum
Noen av de som kritiserer den nye partidannelsen er bekymret for hva som skal skje med det politiske «sentrum». «Hvor mange små partier er det plass til sentrum» er et retorisk spørsmål som allerede har vært fremmet noen gang.
Man må nesten spørre: Hvilket sentrum?
Finnes det i det hele tatt noe «sentrum» igjen i norsk politikk etter at både Venstre og KrF har begått det man må kunne kalle politisk harakiri ved å gå inn i en regjering med Frp?
En skal ikke se bort fra at Partiet Sentrum vil kunne bety en re-vitalisering av det politisk sentrum, ikke minst ved å være et tydelig sentrum-venstre-parti.
Når KrF-lederen hevder at hans parti er med og drar regjeringens politikk inn mot sentrum, er det vanskelig å ta ham helt på alvor. Det får en til å minnes den «historiske sjansen» til å endre abortloven som han oversolgte så grovt under linjevalgdebatten som endte så tragisk.


Sendt en rekke aviser 30. september 2020

«Oase» etter 40 år - rapport fra en tilskuer

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Den kristne bevegelsen/fellesskapet «Oase» hadde planlagt å markere at det i år er 40 år siden dette fellesskapet ble etablert. Da tar man utgangspunkt i det første sommerstevnet i «Oase» sin regi. Dette ble holdt i Kristiansand i 1980, men som det heter på hjemmesida www.oase.no: «Mange regner det første «Helligåndsseminaret» i Storsalen i februar 1977 som bevegelsens egentlige begynnelse».

Selv har jeg aldri vært en del av Oase-bevegelsen, og har heller aldri vært til stede verken ved bevegelsens stevner eller møter.
Likevel var det ikke til å unngå at også vi som var aktive i andre kristne sammenhenger fikk med oss at det skjedde ting rundt dette miljøet, og at det var en del debatt både om miljøet som sådan, om forkynnelsen i det og ting som skjedde i samlingene.

«Debatt» er her stort sett et annet ord for «kritikk».
Denne kritikken kunne framstå som nokså smålig til tider.
Som når navnet «Oase» ble retorisk problematisert og man ville ha svar på om det betydde at resten av kristen-Norge befant seg i en ørken.
Mye av den kritikken og mange av de fordommene som «Oase» åpenbart trigget for 40 år siden hørte man også i andre miljøer der det forekom det som mer eller mindre presist ble kalt «karismatisk» forkynnelse eller fenomener. Jeg tror de fleste kristne miljøer, organisasjoner og kirkesamfunn opplevde bølger av det som med et samlebegrep ble kalt «fornyelsen».
Selv var jeg på denne tiden offiser i Frelsesarmeen og var redaktør for et blad som het «Frelsesoffiseren».
Jeg brukte en del spalteplass på dette temaet, både ting jeg sakset fra andre blad, ting som ble sendt inn til bladet og – etter hvert – ting jeg skrev selv, etter at jeg gjorde mine egne erfaringer med «fornyelsen».

Ikke alle satte like stor pris på dette, og ofte satt jeg med en følelse av at motstanden/reservasjonene handlet like mye om ren angst som uenighet/skepsis på teologiske og/eller sjelesørgeriske premisser.
Det var sikkert ikke like klokt alt som kom fra de/vi som representerte «fornyelsen», men det samme må sies minst like mye om de som var skeptiske. Man kunne nok iblant sitte med en følelse av at der noen var veldig opptatt av hva Gud kunne gi og gjøre, var andre mest opptatt av hva han ikke kunne gi og gjøre. Ikke minst var det stor skepsis til «tungetale» og profetiske budskap. Mange mente på ramme alvor at tida for den slags var forbi, alternativt at dette var noe pinsevenner fikk holde på med.

Joda, jeg vet det finnes mennesker med brannskader etter møter med «karismatikken», men jeg vet også at det finnes mennesker med frostskader etter møter med det motsatte.
Jeg hører ikke til noen av kategoriene.
Jeg vil alltid være takknemlig for de «karismatiske» erfaringene jeg gjorde og impulsene jeg mottok på 1980-tallet, og som fremdeles er en viktig del av min teologiske bagasje, både som forkynner og som kristen.

Kanskje kommer jeg til å samle både det jeg har skrevet om disse tingene og supplere det i en utgivelse en gang?
Den vil i så fall hete «Blod og ild – eller røykskyer?».
Tittelen er et ordspill som nok forutsetter en viss fortrolighet med Frelsesarmé-retorikken…

Publisert i papirutgaven av avisa Dagen 3. september 2020

PASCALS VEDDEMÅL – BRUDDSTYKKER AV EN ERKJENNELSE - ET ESSAY

Det er ett av de viktigste, filosofiske verk i vår kulturhistorie, og likevel utgjør den norske utgaven av verket bare en liten bok i pocketformat på 116 små sider. Det kan i seg selv tjene som en beskrivelse av denne mannens liv, gjerne og skjebne som på mange måter var synonymt med filosofi og religiøse tanker gjennom flere hundre år.

Man må si «var», for i våre dagers Norge forbindes navnet hans visst like gjerne med helt andre ting: Et par spisesteder i Oslo og Bergen, og en frisørsalong i Ålgård utenfor Stavanger.
Men i historien vil Blaise Pascal bli stående som en av de virkelig store ånder i fransk og europeisk kulturhistorie.

I
Blaise Pascal levde fra 1623 til 1662. I historien huskes han både fordi han var en banebrytende matematiker og fysiker, og fordi han var filosof. Som matematiker var han minst på høyde med Niels Henrik Abel, som levde nesten 200 år senere. Som 12 åring skal han på egen hånd ha kommet fram til noen av de mest grunnleggende tesene i matematisk teori, som 16 åring skrev han den lærdeste avhandling om kjeglesnittene som er blitt skrevet siden den klassiske oldtid, og som 19 åring konstruerte han en av historiens første regnemaskiner. Det skal ha vært en stor og uhåndterlig sak, og Pascal selv regnet mye raskere uten maskinen enn ved hjelp av den.
Som fysiker lever hans navn videre i noe som kalles «Pascals prinsipp».
Men både som matematiker og fysiker er Pascals navn og verk bare kjent for de innvidde, og for de spesielt interesserte. Som filosof, derimot, angår han mange menneskers hverdag. Det er han som har formulert det resonnementet som han i sin kortform ga denne ordlyden: «Jeg vil heller tro på kristendommens sannhet og ta feil i det, enn ikke å tro at kristendommen er sann, og så ta feil.»
I dagligtale gis resonnementet, som gjerne kalles «Pascals veddemål», i en enda mer komprimert form: «Jeg vil heller tro, og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil.» Denne komprimerte versjonen er selvsagt ikke «gal», saklig sett, men det er viktige sider ved Pascals anliggende som ikke fanges opp av denne versjonen. Det var ikke en hvilken som helst tro Pascal var opptatt av å drøfte, men den kristne tro, slik han kjente den som en from, fransk 1600-talls katolikk.

II
Jeg har et vagt og uklart minne om når jeg skaffet meg boka, og hvorfor. Navnet Blaise Pascal kjente jeg – fra 15-årsalderen hadde jeg mer eller mindre systematisk pløyd meg gjennom verket «Menneskenes liv og historie», det som gjerne kalles «Grimberg». Den gang min far kjøpte det, tidlig på 1960-tallet, utgjorde det 22 bind. Da jeg selv kjøpte det midt på 1980-tallet, hadde det vokst til 33 bind. I det som både da og nå var bind 14 hadde jeg lest om Pascal.
Beretningen om ham må ha festet seg, og et par år senere kom jeg altså over den vesle boka med den ikke helt vellykte gjengivelsen av hans portrett på forsiden, og tittelen «Tanker». Jeg ser boka er trykket i 1970, jeg kjøpte den trolig i 1972 eller noe slikt.
Den var liten og så overkommelig ut, men la ikke det lure deg. Til dags dato har jeg ennå ikke lest hele boka tvers igjennom. Dels bærer den språklig sett fremdeles preg av at første utgave kom i 1915, dels er ikke tankene spesielt enkelt tilgjengelig.
Kanskje kan boka beskrives med en av Pascals egne aforismer: «Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter.»
Boka heter «Tanker» på norsk, og på fransk «Pensees». Dette er imidlertid en kortversjon av tittelen. Da den kom ut på fransk, sju år etter Pascals død, het boka «Tanker av herr Pascal om religionen og om enkelte andre emner».
«Tanker» bekrefter Blaise Pascals posisjon som en av kirkehistoriens store apologeter.
Apologien – «trosforsvaret» – har lang tradisjon i den kristne kirke.
Apostelen Paulus er på mange måter den første kristne apologet, gjennom sine brev til de ulike kristne menighetene i byer som Roma, Korint og Efesos. Kirkefaderen Augustin, som levde på 300-tallet, er en annen.
Fra moderne tid er forfatteren C.S. Lewis en kjent apologet, ikke minst gjennom bøkene om Narnia.
Mange leser også J.R.R. Tolkien inn i en slik rolle, med romanene om «Ringenes Herre», og det er også de som leser William Golding og romanen «Fluenes herre» på samme måte. Men der hvor disse bruker fortellingen som apologetisk virkemiddel, bruker Pascal – for så vidt i tråd med Paulus og Augustin – argumentasjonen.


III
«Tanker» er ikke et avsluttet verk fra forfatterens side.
Allerede mens Pascal levde, var det kjent at han arbeidet med et apologetisk verk.
Men da han var død, fant man ingen skisse eller plan for hvordan han hadde tenkt seg dette verket redigert. I stedet fant man 62 pakker med sammenrullede manuskripter. I disse pakkene fant man alt fra forholdsvis omfattende tekster, til små lapper med notater.
Manuskriptet var milevis unna å være ferdig redigert manus, klart til utgivelse. Trolig har Pascal notert ned tankene, ideene og problemstillingene etter hvert som de dukket opp, og regnet med å kunne sy dem sammen senere.
Man skal heller ikke se bort fra at mye av de fragmentene som i dag er med i boka «Tanker», ville blitt forkastet dersom forfatteren selv hadde redigert boka. Prinsippet «Kill your darlings» er kanskje et moderne begrep, men ikke et moderne fenomen.
Av pietet for den avdøde forfatteren, og med en klar oppfatning av at det her forelå mange viktige tanker og refleksjoner som ettertiden burde kjenne, begynte vennene hans å sortere og redigere de mange fragmentene, og i 1670 forelå altså boka.
Litt hjelp hadde forfatteren gitt dem: For 27 av pakkene sine del, hadde han gjort et visst redigeringsarbeid. De var utstyrt med overskrifter, og notatene var ordnet til en viss grad. Men 35 av pakkene var ikke ordnet på noen som helst måte.
Den første utgaven var dessuten sterkt preget av at utgiverne hadde hatt mange hensyn å ta med tanke på hva de ville risikere og ikke risikere ved å publisere Pascals etterlatte verk. Store avsnitt var derfor rett og slett strøket.
Først på 1840-tallet var hele Pascals tekst tilgjengelig, men da i nokså tilfeldig rekkefølge. Først i midten av forrige århundre oppdaget forskerne at det også fantes en nøyaktig avskrift av Pascals opprinnelige manus der alle tekstene var lagt i den rekkefølge forfatteren hadde lagt dem – i den grad han hadde gjort det.

IV
Av all den teksten Pascal etterlot seg, og som danner grunnlaget for boka «Tanker», er det først og fremst én tekst som fremdeles engasjerer folk. Det er den som gjerne kalles «Pascals veddemål», eller «veddemålsargumentet». Denne teksten ligger i en av de 35 pakkene som Pascal ikke hadde gjort noe redigeringsarbeid med. Det er dessuten den av alle disse tekstene der det er flest overstrykninger og tilføyelser. Det tyder på at dette er en av de tekstene Pascal har arbeidet mest med, samtidig som det er en av de tekstene han åpenbart ikke følte seg ferdig med.
I den norske utgaven av «Tanker» utgjør veddemålsargumentasjonen totalt åtte sider. Overskriften «Du må være med i spillet», med undertittelen «Uendelig mot intet», er det ikke Pascal som har satt. Som nevnt tidligere, fant man denne delen av «Tanker» i én av de 35 pakkene forfatteren ikke hadde gjort noe redigeringsarbeid med. Sju av sidene er en sammenhengende dialog med en fiktiv samtalepartner, mens den siste siden består av tre nokså korte, avsnitt, nærmest aforismer.
Den ene av disse er den kortversjonen som folk flest kjenner som «Pascals veddemål». Denne aforismen står rett etter at den øvrige argumentasjonen er avsluttet, og kan leses som en oppsummering av hele debatten. Men i så fall er det redaktørens oppsummering, mer enn forfatterens.
Den «lange» versjonen av Pascals veddemål er en dialog om hvor lønnsomt, eller lite lønnsomt, det er å tro på Gud. Det er ikke Pascals mål å bevise at Gud er til – det lar seg ikke bevise, mener han. I stedet vil han utfordre leseren – samtalepartneren – til å treffe et valg, og gjøre det ut fra fornuftsbaserte kriterier. Utgangspunktet er at man uansett må velge, i og med at livet er en kontinuerlig rekke av valg. Selv det å si at man ikke velger, innebærer et valg.
I kortform framstiller han altså dette veddemålet som en «vinn-vinn»-situasjon.

V
Man kan lett bli provosert av å lese den argumentasjonen som vedemålet innebærer, og kanskje enda mer av den konsentrerte oppsummeringen av den. Oppfattet eller brukt på en vrangvillig måte, kan kortversjonen bli et slags «æda-bæda»-postulat.
Men også i den omfattende varianten kan Pascals veddemål lett bli oppfattet som et uttrykk for kynisme, en slags helgardering. Veddemålet kan også beskrives som uttrykk for feighet, et behov for å «sikre seg» mot eventuelle ubehagelige konsekvenser av livet.
Hvordan skal man komme til rette med dette?
For det første: Pascal argumenterer ikke inn i et tomrom. Han har en agenda. Han er en kristen apologet. Han tror på det kristne budskapet, ikke bare som ett av flere mulige svar på livets store spørsmål, men som Svaret i bestemt form entall.
For det andre: Pascal ønsker verken å bevise at Gud finnes – det lar seg ikke bevise, mener han – eller å argumentere noen inn i Guds rike. Det lar seg heller ikke gjøre. Pascals prosjekt er at tilhøreren, leseren, samtalepartneren skal gjøre et valg:
«La oss overveie vinning og tap ved å holde krone mot mynt på at Gud eksisterer. Vi betrakter de to muligheter: Dersom du vinner, vinner du alt; dersom du taper, taper du ingenting. Så vedd på at han eksisterer, og det uten å nøle» (Pascal, her gjengitt etter Per Lønning: «Et veddemål»).

Slik Pascal lar argumentasjonen utvikle seg, er det ikke tanken og intellektet som står i veien for at tilhøreren skal velge troen, men menneskets egen natur. Denne naturen står, ut fra kristen tro og tanke, i opposisjon til Guds vilje som følge av syndefallet, og den behersker mennesket:
«For at vi ikke skal feilbedømme oss selv: Vi er automat like meget som ånd. Hvor få er ikke de ting som er bevist! Bevisene overbeviser bare intellektet, vanen er det som skaper våre sterkeste beviser som blir mest allment trodd (…) Når en bare tror ved overbevisningens styrke og automaten på sin side er tilbøyelig til å tro det motsatte, er det ikke nok» (Pascal, gjengitt etter Per Lønning).

Dette forsterkes ytterligere i en av de tre aforismene som avslutter dette kapitlet:
«Jeg vil gjerne holde opp med den slags for¬nøyelser hvis jeg hadde troen, sier man. Jeg svarer: Du vil snart få troen hvis du holdt opp med den slags fornøyelser. Altså: Du må begynne.
Hvis jeg kunne, ville jeg gi deg troen. Det kan jeg ikke, og derfor kan jeg ikke gjøre prøve på om det du sier er sant. Men du kan godt holde opp med fornøyelsene, og således prøve om det er sant hva jeg sier» (Pascal, her referert etter den norske utgaven av «Tanker»).

Dette siste vil mange kristne ha sterke innvendinger i mot.
Argumentasjonen ligger snublende nær et resonnement som tilsier at bare man velger troen, vil det hellige livet og det man i kristen sammenheng kaller «seier over synd» være noe som kommer av seg selv.
All empiri forteller at slik er det ikke.

VI
«Tanker» er ikke et helhetlig, avsluttet verk, og veddemålsteksten er ikke en helhetlig, avsluttet tekst. Som nevnt ovenfor, er det ingen andre tekster av det Pascal etterlot seg som er så preget av å være underveis som denne, med overstrykninger, rettelser og tilføyelser.
Dette kan ses i en både religiøs og kulturell tradisjon – det å være underveis, forstå bruddvis og stykkevis.
All erkjennelse er egentlig fragmentarisk.
Den er biter av en annen og større erkjennelse.
Apostelen Paulus uttrykte det slik: «For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne. (...) Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Kor 13, 9-10;12).
Mye litteratur er blitt til på denne fragmentariske måten.
Når Knut Hamsun skrev sine romaner, begynte de alltid som bunker av små lapper på skrivebordet. En replikk, en scene, en idé, en tanke. Etter hvert fant de veien til romanene hans.
Tarjei Vesaas arbeidet på samme måten, men langt mindre systematisk enn Hamsun. Han gjorde gjerne sine notater om morgenen, når han våknet, og det han noterte ned kunne være et løsrevet minne eller en tanke en drøm hadde etterlatt. Derfor hadde han alltid en notisblokk og en penn liggende på nattbordet sitt. Noen av disse lappene ble virkelig til bøker, mens andre ble liggende i ti, 20 og 30 år uten at det skjedde noe med dem.
Slike notater representerer ikke bare bruddstykker av en erkjennelse, men også bruddstykker av en litteratur. Det er kort vei fra lappene til store og små diktere eller filosofer, og det de fleste kjenner som graffiti.
Ett av de eldste, kulturhistoriske vitnesbyrd om graffiti finner vi i Daniels bok i Det gamle testamente. Her fortelles det om kong Belsasar som holdt et stort gjestebud, men midt under festen kom en hånd til syne som skrev noe på veggen. Den eneste som klarte å tyde skriften på veggen, var profeten Daniel, som kunne fortelle at dette var Guds dom over kongen: Dine dager er talte, ditt rike skal bli delt. Du er blitt veid og er funnet for lett. Minst to ordspråk eller metaforer har funnet veien til dagligtalen fra denne beretningen: Skriften på veggen, og «veid og funnet for lett».
Også i Vesaas sitt forfatterskap finner man et eksempel der graffiti blir en nøkkel til forståelse av handlingen. Romanen «Bleikeplassen» handler om einstøingen Johan Tander, venneløs, sær og ikke så lite av en tikkende bombe. Problemet hans er at ingen bryr seg om ham. Men rett før han skal begå en forbrytelse, leser han bokstavelig talt «skriften på veggen». Der står det «Johan Tander har ingen brydd seg om». Men nettopp det at noen har skrevet dette, vier også at det er noen som bryr seg. Og denne erkjennelsen blir redningen for Johan Tander.
Det kan altså føres en tråd fra Pascals veddemål og fram til Johan Tander: På samme måte som det å si at man ikke velger, er å treffe et valg, er det å si at man ikke bryr seg om et menneske, en måte å bry seg om det mennesket på.

VII
Ingen vil noen gang få vite hvordan verket «Tanker» ville sett ut dersom Pascal selv hadde fått leve så lenge at han fikk fullført det.
Man vet heller ikke om han ville kommet til å fullføre det.
Ett av litteraturens stadig tilbakevendende dilemma er nettopp dette: Hva gjør man med en forfatters etterlatte, upubliserte verk?
Journalisten Johan Halmrast (1866-1912) huskes for én eneste tekst: Salmen «Å, salige stund uten like». Den synges hver påske og har sørget for at forfatteren ikke kommer til å bli glemt så lenge det finnes kristne mennesker som feirer påske. De mer enn 30 romanene han skrev, er derimot glemt. Det samme er de tusenvis av dikt og vers han skrev. Da han døde, fant man to sekker med ferdige, upubliserte manuskripter på hybelen hans. De ble brent ulest.
På den andre enden av skalaen har man amerikaneren Ernest Hemingway (1899 – 1961). Nobelprisvinner – litterær trendsetter. Han etterlot seg også mengder med upubliserte manuskripter. Derfor dukker det fremdeles opp «nye» verk av ham fra tid til annen.
Ikke alle er sikre på at hans ettermæle er tjent med det.
Det var kanskje en grunn til at han ikke lot dem publisere mens han levde?
Skrev Pascal ned sine refleksjoner med tanke på publisering eller for sin egen skyld?
Helt sikkert vil vi aldri få vite det, men de forsøkene han hadde gjort på å systematisere og redigere tyder i hvert fall på at tanken om publisering ikke var helt fremmed.
Eller?

Epilog:
«Hva er det Pascal har bevist? Ikke mer og ikke mindre enn dette: De overveielser et menneske uten videre legger til grunn for alle sine handlingsvalg for øvrig, tilsier uten forbehold at de bør vedde for, ikke mot Gud. I og med den andres innrømmelse blir beviset faktisk bevis for én ting til: Det er ikke tanken som sperrer mennesket ute fra gudstroen. Var det utelukkende et spørsmål om resonnement, ville samtalepartneren nå være vel i havn. Han ville vært det i ethvert annet valgspørsmål! Det er altså ikke intellektet som avgjør tro og vantro, men de lyster og impulser som jeg lar kontrollere min praktiske livsførsel. Pascals veddemål fører altså ikke til gudserkjennelse, bare til selverkjennelse»
(Per Lønning: Et veddemål. Universitetsforlaget 1980, side 55).


Litteratur:
Pascal, Blaise: TANKER (ved Ivar Welle, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1970)
Lønning, Per: ET VEDDEMÅL. Pascals berømte argument for gudstroen – og 300 års motforestillinger (Universitetsforlaget, 1980)
Grimberg, Carl: LUDVIG 14. (bind 14 i «Menneskenes liv og historie», Den norske bokklubben 1987).

Husker du «Time Manager»?

I et forsøk på å komme ut av det skrivesperre-modus som erfaringsvis gjerne oppstår når tidkrevende prosjekter er fullført, har jeg ryddet («ryddet») i skuffer og skap, bokser og mapper. I dag dukket denne boksen opp.

Tidlig på 1980-tallet gikk en slags «time manager»-vekkelse over både kristenliv, organisasjonsliv og næringsliv. «Alle» gikk rundt med noen små, svarte ringpermaktige små bøker som til forveksling kunne minne om en bibel.

Jeg kom også inn i denne vekkelsen, om enn via en omvei.
En kollega av meg hadde falt ut av nåden, for å bruke en kristelig formulering, var gått lei av hele konseptet og ga meg både permen og boksen med «rerfill»-materiale.
Jeg har ikke brukt opp det materialet ennå, og i dag dukket det altså opp. Dette til tross for at det i hvert fall er 30 år siden også jeg droppet «Time Manager»-menigheten – som jeg egentlig aldri var skikkelig medlem av.

Ideen bak konseptet var god, den.
I den bibel-lignende permen hadde man selvfølgelig en almanakk, men også avdelinger for dagsplaner, ukeplaner, månedsplaner og årsplaner.
Det var også god plass til ark med notater.
Ikke minst det siste var nyttig – jeg hadde alltid et lite utvalg andaktsmanuskripter liggende her; som frelsesoffiser kunne det være nyttig oftere enn man gjerne tenkte.
Var man med i en og annen komité, kunne man samle notater man gjorde under komiteens møter i den samme permen.
Systemet hadde også et utvalg merketusjer som man kunne bruke på de forskjellige planene og notatene, farge valgt ut fra vurdering av betydning.
For noen gikk det vel dette siste litt over styr – jeg har sett både dagsplaner og ukeplaner som var så fargerike at man fikk assosiasjoner til en unge med et malerskrin.

Det ble arrangert kurs i hvordan man skulle bruke dette verktøyet. Blant annet skulle man definere «nøkkelområder» for sin virksomhet.
Jeg fulgte et slikt kurs, men fant fort min egen variant av bruksmåte. Til jeg droppet jeg hele konseptet. Permen av plast begynte etter hvert å gå opp i limingen; nye arbeidsforhold gjorde at behovet for en time manager ikke lenger var like stort.
Det var nesten så man savnet den gamle tre-trinns-inndelingen: Haster – Haster Veldig – Haster Ikke Lenger.
I dag sverger jeg stort sett til den gode, gamle almanakken, som min fagforening raust utstyrer meg med hvert år. Og jeg kommer alltid i mål med mine prosjekter innen tidsfristen.

Men kladdepapiret har jeg tatt vare på.
Etter å ha vært et observerende, skrivende, noterende menneske i 60 år har jeg lært at kladdepapir får man aldri nok av.
Takket være et liv i organisasjonsarbeid har jeg fremdeles et lager av den slags, men siden møtene og konferansene blir færre, minker det også på kladdepapiret.
Sånn sett var den nesten fulle boksen med Time Manager-materiale en gave, om ikke fra oven, så fra fortiden.

Lindtveit 16. juli 2020
Nils-Petter Enstad

PS. Er det noen som bruker dette systemet lenger? DS

Om andaktsbøker

«Guds nåde er hver morgen ny og døgnet rundt den varer».

Det å starte dagen med «en stille stund» har lange tradisjoner blant norsk kristne.
Noen bruker god tid på dette, for andre er det snakk om noen øyeblikk.
Noen etablerer en hel liten liturgi rundt den personlige andakten, for andre er det snakk om et sukk i forbifarten.

«Postill»
Noen bruker Bibelen som sin andaktsbok, andre bruker salmeboka og noen igjen – og det ser ut til å være ganske mange – ulike andaktsbøker. Disse har lange tradisjoner.
De eldste formene for andaktsbøker ble gjerne kalt «postill» eller «huspostill». Selve ordet «postill» kommer fra det latinske «post illa verba textus» - «etter disse tekstens ord» - og ble gjerne brukt om anvisningene til presten i middelalderens prekensamlinger og etter hvert om en samling av prekener over kirkeårets tekster.
Etter reformasjonen, og etter hvert som lesekunsten ble mer utbredt, økte også både produksjonen av slike bøker, og bruken av dem.
Andaktsbøker blir fremdeles både skrevet og utgitt.
I 2002 ga presten og forfatteren Karsten Isachsen ut en slik. Den heter «Livsglede», med undertittelen «En huspostill».
Begrunnelsen hans for å hente fram det litt gammelmodige ordet fortjener å bli husket: Han syntes det var et koselig ord, sa han – «mye koseligere enn halspastill».

Mange andaktsbøker
I våre hyller her hjemme står det et sted mellom 25 og 30 ulike andaktsbøker, til tross for at jeg/vi for egen del ikke er spesielt flittige brukere av andaktsbøker.
De fleste av disse har tekster for hver dag i året, men noen «dekker» bare deler av året, eksempelvis fastetiden eller påsketiden.
Denne høsten kommer jeg da ut med «min egen» andaktsbok.
Den følger ikke kalenderåret, men kirkeåret. Det vil si at betraktningene for de ulike søndagene tar utgangspunkt i det som er prekenteksten i en av de tre tekstrekkene som brukes i Den norske kirke, mens betraktningene for ukedagene ikke følger noen slik «plan».

«Hver morgen ny»
Boka har fått tittelen «Hver morgen ny»; en tittel hentet fra frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrands tekst «Guds nåde er hver morgen ny».
De aller fleste tekstene i boka er skrevet for nyhetsbyrået «Kristelig Pressekontor» (KPK) som daglig sender ut «Dagens andakt» til sine abonnenter.
Det er mange år siden jeg ble bedt av den daværende redaktøren for KPK om å levere slike tekster. Jeg sto fritt med tanke på innhold, men måtte holde meg innen et format på maksimum 900 tegn. Da jeg fikk utfordringen tenkte jeg at en åtte-ti slike betraktninger måtte jeg vel kunne få til. Det er blitt mange flere, og jeg kjenner det faktisk som en glede når jeg hører bemerkninger eller gjør observasjoner som gjør at jeg tenker: Dette kan det bli en miniandakt av.

Hverdagslige refleksjoner
Formatet gjør at refleksjonene må være av det hverdagslige slaget.
Man klarer ikke å produsere mye teologi på 900 tegn. Men for enkle vitnesbyrd, refleksjoner og observasjoner er dette et godt format.
Som bestefar til åtte, og dessuten med mange års erfaring både som søndagsskolelærer og speiderleder, føler jeg at jeg har en viss skattkiste å ta av når det gjelder både gode replikker og underfundige kommentarer som kan utvikles til en refleksjon.
Etter å ha kombinert forkynnervirksomhet med journalistikk i snart 50 år har man også fått med seg noen observasjoner.
Ellers kan jeg jo nevne at en av de to første bokutgivelsene mine var faktisk en andaktsbok, eller i hvert fall et andaktshefte.
Det het «Påske rundt korset» og besto av betraktninger over de såkalte «Jesu sju ord på korset».

Forlag
Når det gjelder denne boka, var det Blinke Forlag som oppmuntret meg til å samle disse tekstene med tanke på en andaktsbok.
Jeg håper betraktningene vil være til oppmuntring også for de som leser dem – til oppmuntring, til glede og til velsignelse.

Arendal, juni 2020
Nils-Petter Enstad

«Gamle prosjekter»

Etter å ha fullført tre boksprosjekter og et par andre mindre prosjekter i løpet av første halvår, befinner jeg meg nok en gang i den typen limbo som oppstår i kjølvannet av slike prosesser.

Det gir meg litt tid til å «lystlese» og det gir meg tid til å bare surfe rundt på gamle ideer.
I grunnen har jeg lyst til å gi meg i kast med noe skjønnlitterært nå.
Kanskje er det på tide?
Av et sted mellom 40 og 50 utgitte titler er det bare tre som er rent skjønnlitterære.

Jeg har skrevet en «humorbok»; det vet jeg blir betraktet som en litt hybrid sjanger.
«Hærrens lette tropper» er godkjent som sakprosa av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening; kanskje fordi den ikke bare er en ren gjenfortelling av muntre historier, men fordi historiene er satt inn i en kontekst?
Andre humorbok-forfattere har fått beskjed om at utgivelsen deres defineres som skjønnlitteratur.

Essays regnes også som en hybrid-sjanger.
Jeg har gitt ut noen essays, og i løpet av året kommer en essay-samling.

I denne limbofasen har jeg kommet over en mappe på mitt område som heter «Gamle prosjekter».
Den er fylt opp av utkast og bruddstykker av skjønnlitterære tekster.
I utgangspunktet var de nok tenkt brukt i romaner, men de har kanskje mer av novellene i seg.
De eldste tekstene er mer enn 20 år gamle; mange av dem har ikke vært tatt fram siden jeg jobbet med dem første gang. Mange av dem er nok enda eldre, men det var på den tida, 1999, at jeg tastet dem inn fra håndskrevne kladder

Ett av prosjektene i den mappa vil nok måtte defineres som sakprosa.
Det har tittelen «Mine øyne har sett din frelse», og er ting jeg noterte i tida før, rundt og etter at faren min døde i februar 1994.
En del av notatene ble brukt i en artikkel som het «Sørger ikke som de som ikke har håp». Mange takket meg senere for den artikkelen.
Jeg ser at det siste jeg har notert på den fila, er dette: «Den ferdige artikkelen sto i Krigsropet høsten 1994 – boka jeg trodde jeg skulle skrive ble aldri fullført».

Det ligger vel en del slik bøker også i andre mapper på pc-en.

Jack London skal ha skrevet en gang: «Jeg gjør ferdig en fortelling og leser gjennom den. Er jeg fornøyd med den, sender jeg den fra meg. Er jeg ikke fornøyd, sender jeg den fra meg.»

Så kynisk ønsker jeg ikke å være.
Jeg har liggende mange tekster som er ferdige, men som jeg ikke er fornøyd med.
De skal få ligge.
Men det er nok enda flere som aldri er blitt ferdige.
Så kan jeg håpe at de kanskje blir det en dag.

Lindtveit, 2. juni 2020
Nils-Petter Enstad