«Vesle musling» og andre ungdomsdikt

I sommer ga jeg ut en samling med lyriske tekster – «En salme, en sang og en vise» - som jeg har skrevet i løpet av de siste 25 årene. Det var min egen markering av at jeg er blitt 70 år gammel.

Denne uka har jeg trålet Nasjonalbibliotekets samling av digitaliserte utgaver av «Krigsropet» på jakt etter lyriske tekster fra en tidligere fase i mitt skrivende liv – perioden 1972 – 85, det vil si da jeg var mellom 19 og 32 år gammel.

Høsten 1972 fikk jeg ordre til Krigsropets redaksjon for første gang.
Beordringen var nok dels betinget av at redaksjonen trengte en ny medarbeider som hovedsakelig kunne arbeide med oversettelser, dels av at assistenten ved Rjukan korps slet med noen ettervirkninger av en trafikkskade påført to år før.

(Parentes: Den skaden – og følgene av den - ble på mange måter bestemmende for resten av mitt liv. Det har jeg levd godt med; kanskje jeg tilmed vil kalle det en velsignelse? Parentes slutt!)

Høsten 1972 hadde Krigsropet på trykk flere dikt som jeg hadde skrevet.
Det foresvever meg vagt at jeg hadde levert et antall slike tekster til Frelsesarmeens litteratursekretær litt tidligere det året, med et lønnlig håp om at Frelsesarmeens forlag, Salvata, ville gi den ut som en diktsamling.

(Parentes 2: I 1970 hadde jeg også gjort et forsøk på å få gitt ut en diktsamling. Et kristelig forlag – kan det ha vært Lunde? Eller Nomi? – hadde lyst ut en manuskriptkonkurranse. Jeg sendte inn noen dikt – kanskje et 20-tall? Jeg vant ikke, for å si det slik, men det var det heller ingen andre som gjorde. Så vidt jeg husker ble det ikke kåret noen vinnere. Parentes slutt igjen.)

Jeg begynte ved redaksjonen 1. november 1972 og ble der resten av den praksisperioden som inngikk i offisersutdannelsen.
De første diktene sto på trykk i bladet før jeg begynte på kontoret.
Kanskje hadde Per Raubakken, som nå ble min sjef, sett at det var noen kvaliteter i noen av tekstene, og at de kunne stå i bladet, men noen bok var helt uaktuelt. Han visste jo, hva jeg først senere fikk innsikt i, at diktsamlingen stort sett selger veldig dårlig; et salg på 15-20 bøker er regnet for godt.
Riktignok hadde Frelsesarmeens forlag året før gitt ut en samling «bønnedikt» av Flora Larsson («Et øyeblikk, Herre!»), og den solgte rimelig bra, men Flora Larsson var kommandør og gift med Frelsesarmeens leder i Norge; hun var ikke en 19 år gammel kadett ved Frelsesarmeens krigsskole.

I alt var det snakk om et 20-tall dikt/sangtekster som kom på trykk i disse årene.
Det første året, 1972, var faktisk det med flest tekster; i alt fire.
I 1973 hadde jeg én slik tekst i Krigsropet, det samme i 1975.
De andre årene kunne det være snakk om to eller tre.

Teksten som illustrerer dette innlegget sto på trykk høsten 1975.
Da var vi stasjonert på Island.
Arvid Strand hadde avløst Per Raubakken som redaktør; jeg hadde et godt forhold til ham også.
I sommerferien ga jeg ham et ark med teksten til «Vesle musling»; om jeg hadde skrevet det i ferien eller tidligere på året husker jeg ikke i dag, heller ikke hva som ga meg ideen/inspirasjonen til det.
I motsetning til de aller fleste av diktene jeg hadde på trykk i Krigsropet, er ikke dette et «kristent» dikt. Det er bare – et dikt.
Redaktøren likte det – og jeg føler fortsatt at det er et dikt jeg kan vedstå meg.
Skulle jeg endret på noe, ville jeg ha byttet ut akklamasjonen «o», enten med «å» eller kanskje med «du».
Jeg har aldri forstått at «o» skulle være noe spesielt kristelig utbrudd, og jeg synes det er altfor mye av det i den kristelige poesien.

Lindtveit, 26. juli 2023
Nils-Petter Enstad

En arbeidsbenk og et alter

I menigheten der jeg går står det en høvelbenk rett foran plattformen. Den fungerer som et alter der det er plassert lys som man kan tenne når man ønsker å be for noen eller noe.
Jeg ble utfordret til å skrive en tekst som er plassert på dette alteret. Den teksten finner man her:

Jesus og høvelbenken

Han vokste opp som eldste sønn hos en tømmermann i Nasaret. Vi er gjerne blitt fortalt at han, da han vokste opp, var han med og hjalp Josef i verkstedet hans. Kanskje gikk han i lære hos sin far?
I Markus-evangeliet omtales han som tømmermann selv også: «Mange som hørte (Jesus), var slått av undring og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss?» Og de ble forarget og avviste ham (Mark 6, 2-3).
I Matteus-evangeliet blir Jesus omtalt som «tømmermannens sønn» (13, 55); her er det Josefs yrke som brukes som identifikasjonsfaktor.
Jesus kalles både snekker og «tømmermann» i den kristelige språkbruken. Det er gode og hederlige håndverk, begge deler. I vår tid brukes kanskje «tømrer» oftere enn «tømmermann».

Unitarpresten William George Tarrant (1853 – 1928) skrev et dikt om Jesus som arbeidsmann.
Frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrand (1879 – 1951) oversatte diktet til norsk.
«Min mester var en arbeidsmann» sto blant annet i sangboka til Norges Kristne Arbeideres Forbund, og det første verset er slik:

«Min Mester var en arbeidsmann
som hverdagsbyrder bar.
Og de som mest har lignet ham
dem også båret har.
Sett derfor pris på ærlig flid
og veltjent arbeidslønn,
og der du ser en arbeidsmann
er Tømmermannens sønn.»

Det finnes kunstverk som er ment å skildre Jesus i arbeid i Josefs verksted i Nasaret.
Det er flere ting i Jesu liv som kan gi assosiasjoner til snekkerarbeid og tømring.
Noen laget den krybben han ble lagt i som baby.
Men noen laget også det korset han ble hengt på.
Både krybben og korset minner oss om Jesus, hans liv og hans død.
Høvelbenken kan være med og minne oss på det livet han levde og den tjenesten han gjorde.
I disippelflokken var flere yrker representert, både fiskere og tollere.
Mesteren selv var en tømmermann. Det kan høvelbenken minne oss om.

Arendal, 2. juni 2023
Nils-Petter Enstad

Å bygge parti stein på stein

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Jeg var en av dem som reagerte positivt, kanskje tilmed begeistret, da Partiet Sentrum ble dannet i 2020. Etter å ha vært en relativt trofast KrF-velger i mer enn 40 år, hadde partiet gjort seg selv uaktuelt for meg ved å bryte det mest konkrete valgløftet fra 2017, nemlig ikke å gå i regjering med Frp. Ved valget i 2021 var jeg derfor en av de 7836 som ga Sentrum sin stemme. Vi utgjorde 0, 2 prosent av velgerne.

Ville Partiet Sentrum i det hele tatt blitt dannet om KrF hadde gjort et annet retningsvalg enn det gjorde? Det får man selvsagt aldri vite, akkurat som man aldri får vite hva resultatet hadde blitt for KrF om man hadde fulgt daværende partileder Hareides råd om å gå i samarbeid med Arbeiderpartiet.
At det kunne blitt stort dårligere enn det faktisk ble er det vanskelig å se for seg.

Nøkternt
I motsetning til de fleste nye partidannelser, var – og er - Sentrum preget av både nøkternhet og seriøsitet. Det er mye politisk kompetanse i partiet, ikke alle «nye» partier har det.
Partiets talspersoner har da også i stor grad vært folk med en fortid, enten i KrF eller Arbeiderpartiet.
At partiet ikke har «fenget» mer enn det har gjort kan rett og slett ha sammenheng med det framstår som så seriøst at det nesten blir litt kjedelig.
Mange spør seg med stor rett: Hva er det Partiet Sentrum står for som ikke også mange andre partier står for? Bærekraftmålene til FN har nok ikke all verdens appell, så gode, sunne og sanne som disse måtte være.
Da treffer nok klimaskepsisen og virkelighetsvegringen til et parti som Konservativt (tidligere PDK) bedre, selv om også de fikk bare 0,2 prosent ved valget i 2021.

Valgår
Nå er vi inne i et nytt valgår.
Partiet Sentrum stiller liste i 23 kommuner og i alle fylker med unntak av to. Blant de 23 kommunene er åtte av de største byene i landet. Det betyr at nærmere 50 prosent av landets velgere har mulighet til å bruke Sentrums liste.
Partiets nestleder, Irene Solli, sier at man bygger partiet «stein på stein» (Vårt Land 8. juni).
Også det viser en nøkternhet som står i skarp kontrast til den hybrid andre «småpartier» viser, som når man eksempelvis til stortingsvalg setter opp lister der samme kandidat er nominert fra opptil fem-seks ulike fylker.
Å bygge en organisasjon «stein på stein» krever både tålmodighet og planlegging. Man skal derfor ikke konkludere verken slik eller sånn med tanke på hvordan byggverket vil bli seende ut.

Publisert i Vårt Land 12. juni 2023

Bernhard Fjærestrands pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Bernhard Brynhildsen Fjærestrand (1879 – 1951) var knyttet til Krigsropets redaksjon det meste av sitt voksne liv. Han kom til hovedstaden fra hjembyen Porsgrunn, der han var blitt med i Frelsesarmeen allerede som 14-åring. Han begynte tidlig å interessere seg for journalistikk, og var både frilanser og etter hvert fast medarbeider i ulike aviser i Porsgrunns- og Skiens-området.

Han begynte tidlig å sende tekster til Krigsropet og hadde de første på trykk allerede i 1897; da var han 18 år.
Det kunne være korte rapporter, men først og fremst lyriske tekster; dikt og sanger på kjente melodier.
Som 20-åring flyttet han til hovedstaden, der han ble med i det som da het «Kristiania 8. korps», som lå på Majorstua. Hans første forsøk på å få en ansettelse i Krigsropet skal ha blitt avvist, men han fortsatte å sende tekster, og i 1902 kan man finne en notis om at «sersjant Bernhard Fjærestrand» er ansatt som medarbeider i bladet.
Sersjant-tittelen var knyttet til hans ansvarsområde i den lokale menigheten, slik at formelt sett var han en sivilt ansatt medarbeider. Det forhindret ikke at han alt i 1906 ble konstituert som redaktør mens sjefredaktøren var på et studieopphold i England.
I 1913 giftet han seg med korpsets juniorsersjantmajor, Aslaug Nøra. Selv var han på det tidspunktet sersjantmajor i Majorstua korps.
Samme år ble både han og Aslaug utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen.

Redaksjonssekretær
Hva hans formelle posisjon i redaksjonen var, er litt uklart, men i praksis har han nok vært redaksjonssekretær; en tittel som i mange redaksjoner betyr at man er redaktørens stedfortreder. Han redigerte flere av Frelsesarmeens underliggende flora av bladet, så som barnebladet «Den Unge Soldat» og det mer interne tidsskriftet «Frelsesoffiseren».
Han hadde ingen formell utdannelse utover folkeskolen, men var, som så mange autodidakter fra hans generasjon, uhyre kunnskapsrik på en rekke områder.
Som frelsesoffiser var hans tjeneste så å si utelukkende knyttet til det litterære arbeidet, om man ser bort fra en kort periode som ungdomssekretær i Midt-Norge og tre år som sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Han tjenestegjorde under flere redaktører, men lengst under H.A. Tandberg. Da han ble pensjonert i 1937 rykket Fjærestrand opp og var redaktør fram til 1944. Da ble han pensjonert.

Salmedikter
Det er først og fremst som salmedikter Fjærestrand huskes i dag.
Teksten «Hans navn skal være Jesus» står i Norsk Salmebok 2013.
En annen kjent tekst fra hans penn er «Guds nåde er hver morgen ny».
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med sju egne sangtekster; i sangboka fra 1977 er han representert med 15 tekster, i den fra 1948 med 21 tekster pluss en rekke oversettelser.

«De himmelske skurer»
I de to sistnevnte sto pinsesalmen «De kommer, de himmelske skurer».
Teksten sto, sammen med melodien, på trykk første gang i februar 1930, og da med tittelen «Felttogssang».
I Frelsesarmeens sangbok fra 1977 står det sangen er skrevet i 1939, men både tekst og melodi var altså publisert nesten ti år før.
Signaturen «B.F.» kan forstås slik at det er samme person som står bak både tekst og melodi.
Det er en kjent sak at Fjærestrand, som etter eget utsagn ikke var spesielt musikalsk, laget melodier selv, og var også i perioder leder for hornmusikkgruppa i Majorstua korps.

Bibelsk fortelling
Teksten er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kong 18 om den tre år lange tørketiden som rammet Israel under kong Akab (eller helst dronning Jesabel) sitt regime. Først etter det dramatiske møtet på Karmel der kampen sto mellom profeten Elia, som den eneste av Jahve sine profeter, og de 400 som tjente avguden Ba’al, ble det slutt på tørken.
Da kampen var over, kunne profeten si til kongen, som hadde fastet mens kampen sto, at nå kunne han spise, for «jeg hører suset av regn». Så ba han tjenestegutten sin se utover havet, og etter en stund sier han at han ser en sky på størrelse med en knyttneve stige opp.
Resten av fortellingen kjenner vi.

«Felttogssang»
At teksten ble publisert som «Felttogssang» tyder kanskje på at den ble skrevet med tanke på at den skulle brukes i en vekkelseskampanje. Februar var gjerne regnet som «felttogsmåned» i Frelsesarmeen på denne tiden.
Det er en sang som godt kan finnes fram igjen, ikke minst når det går mot pinsetider.
Sangen har fire vers.

Teksten:
De kommer, de himmelske skurer,
Guds vær høres suse på ny.
Hans regn over ploglandets furer
skal strømme fra bristende sky.

Omkved:
Å, må vederkvegelsens floder
få flyte, vår Gud, fra ditt hus,
og bringe de himmelske goder
ned til oss i ørkenens grus.

Den golde, vansmektende ørken,
der tistler og torner helst gror,
skal blomstre igjen etter tørken,
og marken stå fagert i flor.

De tørstende bygder og byer
som fjernt så en ørliten sky
skal dekkes av vårregnets skyer
og blomstre ved grotid på ny.

Velkommen, livgivende strømmer
fra Allfaders hjerte oss sendt!
Ei bare om grotid vi drømmer,
snart lengsel til visshet er vendt.

Publisert i avisa Dagen (nettutgaven) 23. mai 2023

«Påskekrim» i 100 år: Fra markedsføringsstunt til ferietradisjon

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Lørdag 24. mars 1923, dagen før palmesøndag, kunne man lese på første side av Aftenposten: «Bergenstoget plyndret i natt!» Det så ut som en nyhetsoverskrift, men var i virkeligheten en annonse. Og trolig startskuddet til en særnorsk, litterær tradisjon: Påskekrimmen.

Boka var skrevet under pseudonymet Jonathan Jerv.
Bak det sto to blakke studenter: Nordahl Grieg og Nils Lie.
Begge ble senere kjente navn i det litterære Norge, Grieg som lyriker og dramatiker, Lie som konsulent i Gyldendal Norsk Forlag.
Det var dette forlaget som ga ut boka, der Nordahl Griegs eldre bror Harald, hadde blitt sjef kort før.
Boka har senere kommet i en rekke utgaver. Den ble filmatisert alt i 1928, som stumfilm.

Fridager, mer enn mysterier
Fenomenet «påskekrim» er eldre enn ordet «påskekrim». Det dukket ikke opp før NRK begynte å ha først hørespill, senere fjernsynsserier som en del av sitt programtilbud i påsken fra 1950-tallet.
I romanen «Nattmennesket» fra 1941 omtalte forfatteren André Bjerke beskjedent sitt alter ego Bernhard Borge som «den faste leverandør til alle ryggsekker i påskehelgen».
Det har vært gjort mange forsøk på å forklare hvorfor den kristne høytiden påske samtidig er høysesong for kriminalfortellinger på mange plattformer.
Forfatteren Atle Næss sa i et intervju med KPK for noen år siden at han trodde det var de mange fridagene i påsken som er den viktigste forklaringen. At den kristne påskefortellingen også kan leses som et rettsdrama er ikke nok til å forklare dette.

Prester og krim
I krim-litteraturen finner man også eksempler på at prester opptrer som detektiver og løser kriminalgåter.
Mest kjent er «Fader Brown»-fortellingene av G.K. Chesterton. Han har fått en slags renessanse i en fjernsynsserie som imidlertid står nokså fjernt fra den egentlige figuren.
I Umberto Ecos roman «Rosens navn» løser fransiskanermunken William fra Baskerville et mordmysterium.
Det finnes også eksempler på prester som skriver krim. Her skal nevnes den norske dominikaneren Aage Hauken og den danske presten Johannes Møllehave.

Bibelske titler
Mange krimforfattere har brukt bibelske utsagn eller referanser som tittel på sine romaner.
Gunnar Staalesen har skrevet krimromaner med titler som «Skriften på veggen», «Som i et speil» og «Ansikt til ansikt», mens Kjetil Try har brukt titler som «La de små barn komme til meg» og «Frels oss fra det onde».
Anne Holts første krimroman het «Salige er de som tørster», mens Jan Mæhlum har «Det annet kinn» som tittel på en av sine kriminalromaner.

Bildetekst:
Med en krimbok-annonse i Aftenposten i 1923, som fremstod som en virkelig nyhet, gikk startskuddet for den særnorske tradisjonen med påskekrim. FOTO: Aftenposten/Faksimile

Det politiske korttidsminnet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg sitter på mitt loftskontor og lurer på om jeg skal prøve å lansere begrepet «politisk demens» i den politiske debatt, men det vil kanskje bli oppfattet som et spark mot noen som verken fortjener det eller trenger det. Så jeg avstår.

Det som imidlertid har gjort at uttrykket har meldt seg, er dette: Jeg vet - delvis av egen erfaring - at når man blir eldre har korttidsminnet en tendens til å svekkes, mens langtidsminnet er mer intakt.
Når jeg hører på utspill og utsagn fra de partiene som holdt Erna Solbergs mange regjeringer gående i åtte år, er det dette inntrykket jeg får: Sterkt svekket korttidsminne.

Med unntak av partiene Rødt og MDG var hele den politiske opposisjonen i Stortinget en del av det flertallet som i åtte år holdt Erna Solberg ved makten.
Likevel er denne fordums maktkoalisjonen veldig på hugget om dagen, enten det gjelder strømpriser, matvarepriser, eldreomsorg og en rekke andre ting som de selv altså hadde åtte år på seg til å gjøre noe med.
Det foreløpig siste er at den svært forhenværende statsminister Solberg mener dagens justisminister «forsøkte å føre Stortinget bak lyset» i den såkalte Tik-Tok-saken.
Når Erna Solberg snakker om å føre Stortinget bak lyset bør man lytte.
Dette har hun kompetanse på.
Ingen norsk statsminister har holdt hånda så lenge over statsråder som hadde et ugreit forhold til Stortinget som nettopp Solberg, enten det gjaldt å komme med direkte usannheter, gå banans på sosiale medier eller bruk av mobiltelefon.
Der alle andre statsministre ville gitt slike statsråder avskjed tvert, nøyde hun seg med å si at hun hadde nok valgt andre ord, men at alle kan gjøre feil i betydningen ikke helt få til det man ønsker.
Dette siste er kanskje en erkjennelse som er blitt borte fra det politiske korttidsminnet?

Sendt diverse aviser 3. februar 2023

Juleheftene i våre hjerter

Av Nils-Petter Enstad

«Ingen jul uten et julehefte» er nok et utsagn mange vil kunne nikke bekreftende til. Tradisjonen med julehefter går da også mer enn 200 år tilbake i tid, selv om det er «likt og ulikt» som har gått inn i denne kategorien, og gjør det fremdeles.

En trykksak med tittelen «Julegave eller en liden samling af udvalgte Selskabs- og Drikkeviser ved norske Forfattere» regnes som det første, norske juleheftet. Det kom ut i Drammen i 1817.
I 1845 ble «Julegaven for barnlige Sind» utgitt. Det regnes som det første juleheftet for barn.

Litterære julehefter
Omkring 1880 kom de første utgavene av det som kan kalles «de litterære juleheftene».
Eldst av disse var «Juleroser» som kom hvert år fra 1881 til 1936 og deretter igjen i årene 1941-44.
Fra 2015 kommer dette heftet ut igjen, nå med artisten Herborg Kråkevik som redaktør.
Et litterært julehefte som hadde kulturhistorisk betydning er «Kimer, I klokker» som det katolske forlaget St. Olav ga ut i 40 år, fra 1923 til 1964.
Forfatteren Sigrid Undset var en årviss bidragsyter til dette så lenge hun levde.
«Mors julehefte» var også en årviss publikasjon, fra 1921 og i 70 år framover. Siste utgave kom i 1992. Det var avholdsorganisasjonen «Det Hvite Bånd» som ga ut det.
Like lenge kom ikke heftet «Hellig jul». Det var et samarbeid mellom Vårt Land Forlag og Egmont. Første utgave kom i 2017 og femte og siste kom i 2021

Kristelige julehefter
En stor gruppe julehefter er de kristelige.
I utgangspunktet skal det vel godt gjøres å lage et julehefte på norsk der det kristne julebudskapet er helt fraværende, men i denne kategorien er dette budskapet det vesentligste, formidlet gjennom betraktninger, dikt, fortellinger og reportasjer.
Både kirkesamfunn og diakonale og/eller evangeliserende organisasjoner har lang tradisjon for å lage sine egne julehefter.
«Krigsropet» kom med sitt første nummer i mai 1888, samme år som Frelsesarmeen kom til Norge, og det første juleheftet kom i 1893. Senere har Krigsropets julehefte vært en årviss utgivelse med trofaste selgere på gatehjørner og ved julegrytene.
Et annet julehefte med lange tradisjoner er «Fiskerens venn», som gis ut av Den Indre Sjømannsmisjon.
«Indre sjø» som organisasjonen blir kalt i blant, ble stiftet i 1881 og i 1888 begynte man å gi ut månedsbladet «Fiskerens venn». I 1976 ble navnet «Trygg havn».
I 1931 kom juleheftet «Fiskerens venn» ut første gang. Det gis fremdeles ut med det navnet, og har kommet hvert år siden 1931. Unntaket var 1944 da papirrasjonering gjorde at det ikke ble noe julehefte.
Andre kristne julehefter med lange tradisjoner er «Hjemmets venn», «Livets gang», «Julestjernen» og «Evangelisten» - for å nevne noen. Disse ble gitt ut av Baptistsamfunnet, pinsebevegelsen og Frikirken, mens det siste var et uavhengig blad.
Også Blå Kors og andre diakonale organisasjoner ga ut julehefter et antall år.

Barneblad
Flere av de kristne organisasjonene ga ut julehefter av sitt barneblad.
Her kan nevnes «Den unge soldat», «Blåveisen», «Kom og se», «Barnerøsten», «Ungdomsglede» og «Barneglede».
Barnebladet «Magne» kunne kanskje også vært nevnt her, selv om dette ikke var et spesifikt kristent blad, ungdomsorgan for avholdsbevegelsen som det var.

Tegneserier
Julehefter som tegneserier har også lang tradisjon.
Et av de eldste er det vi kjenner som «Knoll og Tott».
En norsk tegneserie som gjerne gis ut som hefte ved juletider er «Vangsgutane».
«Nils og Blåmann» er en annen klassiker i denne sjangeren.
Det kan sies og skrives mye om juleheftenes kulturhistoriske betydning.
Et poeng som skal tas med til slutt: Det var i et julehefte at teksten til salmen «Det lyser i stille grender» sto på trykk første gang.
Heftet het «Jol i Sunnfjord» og året var 1931.
Det var den 25 år gamle Jakob Sande som skrev den – det skal han ha gjort den varmeste solskinnsdagen den sommeren.

Kilde: Brenne, Tom: Norske julehefter (Oslo, 2009)

Publisert av Kristelig Pressekontor, desember 2022
Illustrasjon: Forsiden på juleheftet til Frelsesarmeens barneblad «Den unge soldat» fra 1925