En jøde i «Nummer 10»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Keir Starmer, den nye statsministeren i Storbritannia, kaller seg ateist, men går regelmessig i synagogen og feirer sabbaten, sammen med sin kone Victoria, som er jøde, og deres to døtre. Han blir dermed den andre statsministeren i britisk historie med tilknytning til jødedommen. Hans forgjenger, Rishi Sunak, er hinduist.

Den forrige britiske statsministeren med jødisk tilknytning var Benjamin Disraeli (1804 – 81).
Hans familienavn var opprinnelig d`Israeli («fra Israel»), men da han var i tenårene sørget hans far, den jødiske forretningsmannen Isaac d`Israeli for at Benjamin og de andre barna hans ble døpt i den anglikanske kirken.
Benjamin selv, som kort etter endret skrivemåten på familienavnet, ble aldri personlig engasjert i religion.
Han beskrev seg selv som «det blanke arket mellom det gamle og det nye testamente».
Den nominelle tilknytningen til en kristen kirke var imidlertid avgjørende for at Benjamin kunne velges til Underhuset. Det skjedde i 1837. Først 20 år senere ble den første politikeren med en jødisk tro valgt inn. Han het Lionel de Rotschild og tilhørte den kjente bankierfamilien Rotschild.

I 1852 ble Disraeli finansminister første gang, og hadde denne posten i tre ulike tory-regjeringer, fram til 1868.
Da ble hans statsminister første gang, men måtte gå av etter kort tid.
I 1874 kom han tilbake til Downing Street og satt som statsminister til 1880. Han ble adlet av dronning Victoria i 1876.

Ettermæle
Disraelis ettermæle er preget av hans livslange, politiske konflikt med den mangeårige lederen for det liberale partiet, William Gladstone.
Gladstone var en dypt religiøs og meget alvorlig person og politiker, og han foraktet alt det Disraeli sto for.
Gladstone ble statsminister fire ganger, som den eneste i britisk historie.
Dronning Victoria la aldri skjul på at hun hadde langt mer sans for Disraelis smiger, sjarm og gode replikker enn for Gladstones gravalvor. «Han snakker til meg som om jeg er et massemøte», skal hun ha sagt.
En kommentar som lever videre når det gjelder forholdet mellom de to politiske kjempene, er Disraelis: «Om Gladstone faller i Themsen, er det et uhell. Hvis noen drar ham opp igjen, er det en ulykke.»

Møttes privat
Dronningen og Disraeli møttes også privat, uavhengig av om han var statsminister eller ikke.
Det var Disraeli som fikk utropt dronning Victoria til «keiserinne av India», et stunt Gladstone bare hadde forakt til overs for.
Men det gikk en grense selv for Disraeli.
Da han lå på det siste, ville dronningen besøke ham. Han ba om å få slippe – han kunne ikke møte sin dronning i den tilstanden han var nå, som han formulerte det.
Men til sine omgivelser sa han: «Hun vil vel bare sende med meg en hilsen til Albert» - dronningens høyt elskede ektemann som hadde dødd 20 år før.

Forfatter
Før han ble politiker, hadde Benjamin Disraeli livnært seg som forfatter. Han skrev både romaner, dikt og essays.
Mot slutten av livet gikk han gjennom mange av sine gamle manuskripter og gjorde en del rettelser. «De skal ikke få tatt meg på grammatikken», som han sa.

Litteratur:
Herrmann, Richard: Bak den svarte døren (1970)

Denne artikkelen ble publisert først på avisa Dagens nettutgave 9. juli 2024

Elefanten Donald

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I den offentlige debatt snakkes det iblant om «elefanten i rommet». Det er betegnelsen på en person eller en sak som alle vet er der, men som ingen snakker om.

Torsdag 30. mai ble det kjent at en enstemmig jury i New York hadde kjent USAs tidligere president Donald Trump skyldig i til sammen 34 tiltalepunkter i det som gjerne kalles «hysjpengesaken».
At en tidligere president i USA blir felt i en straffesak er i seg selv både historisk og sensasjonelt.
Den tidligere presidentens reaksjon er vel mer avslørende enn sensasjonell, men opplagt historisk, i all sin absurditet. Han reagerer som han pleier, med å idiot- og bandittforklare stort sett resten av verden, fra sittende president Joe Biden og videre nedover, blant dem både dommeren og samtlige jurymedlemmer.

Saken har selvfølgelig vært slått stort opp i store og små medier over hele verden, men med ett interessant unntak: Den kristne avisa Dagen i Bergen.
Jeg har i snart 48 timer (pr. 1. juni kl. 17.30) vært innom avisas nettutgave en rekke ganger, mer for å se hva man skrev enn om man skrev noe om saken. Det siste tok jeg nemlig i utgangspunktet for gitt at man ville gjøre. Men i møtet med elefanten Trump råder den totale taushet i en avis som tidligere har skrevet svært mye om nettopp Donald Trump, like til det å foreslå på lederplass at han burde få Nobels Fredspris.
Så hva skyldes denne tausheten?

Det er ofte kort mellom konspirasjonsteoriene i Dagens spalter, og jeg skal – i hvert fall i første omgang – ikke bidra ytterligere til denne besynderlige flora.
Men jeg undrer meg jo over hva denne tausheten skyldes.
Dagen har nylig fullført en lengre serie med reportasjer om den vesle, lukkede sekten Samfundet, og på lederplass begrunner redaktøren hvorfor avisa har skrevet om dette.
Kanskje den neste lederartikkelen bør handle om hvorfor man ikke har skrevet om den elefanten i rommet som dommen mot Donald Trump representerer, eventuelt hvor man ventet så lenge med å gjøre det.

Sendt Dagen lørdag 1. juni 2024

Kongens menn - en vise om talentene

Kongen sa til sine menn: Nå skal jeg reise bort,
kan dere passe butikken, ja, passe smått og stort?
Kongens menn, de svarte ja, kan skjønne vi vil det!
Og kongen delte all ting opp, han delte det i tre:

Kor:
Og en fikk fem, og en fikk tre
og en fikk bare én.
Kongen sa: Sørg godt for alt til jeg er her igjen.

Kongens menn, de skyndte seg å gjøre som han sa.
De skulle tjene penger med de penger han dem ga.
Han med fem, han tjente fem, den andre tjente tre.
Men han som bare hadde én, han gikk og grov den ned.

Så kom kongen hjem igjen, da fikk han grei beskjed
om hvem som hadde penger tjent og hvem som grov dem ned.
Vi har også fått fra Gud ting vi skal handle med.
De skal vi bruke i hans navn og ikke grave ned.

Kor:
Om en får fem og en får tre
og en får bare en.
Gud sier: Sørg nå godt for alt til jeg er her igjen.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Denne teksten skrev jeg trolig tidlig på 1980-tallet en gang, med tanke på eventuell bruk i barne- og ungdomsarbeidet.
Ideen er hentet fra Jesu lignelse om talentene.
Det er mulig jeg hadde en melodi i tankene da jeg skrev den; den har jeg i så fall glemt.
Føler noen seg kallet, er det bare å forsøke seg med en ny.
Som sjanger er dette en vise, og ingen salme.

12.04.24

«Speidersporet»

Under oppryddig i arkivbokser og hyller dukket et sanghefte fra en speiderleir i Frelsesarmeen opp. Funnet trigger en del minner og tanker. Jeg har faktisk brukt mye tid av mitt liv i speiderarbeidet, sånn totalt sett.

Som gutt var jeg i noen år først ulvunge og så speider i 81. Oslo KFUM.
Så var det mange år der jeg ikke hadde noen tilknytning til den typen barne- og ungdomsarbeid; det ble mer søndagsskole og juniorarbeid jeg drev med, dels som deltaker, dels som medarbeider/leder.
Som korpsleder i Frelsesarmeen lå det i stillingen at man skulle være kapellan for speidergruppa i menigheten.
Vi var bare ved ett korps der dette var aktuelt, nemlig Sandvika.

I
Da vi flyttet til Askim i 1985 ble vi det man kan kalle «en speiderfamilie».
Vi voksne tok begge på oss lederverv; gruppeleder, lagleder, troppsleder (tre verv på to personer; det betyr at en av oss hadde to oppgaver; gruppeledervervet hadde vi litt på omgang, om jeg husker rett.
I mange år var én uke på leir en fast del av sommerens program: Kretsleir, korpsleir, gruppeleir og landsleir.
To FA-jamboreer fikk vi også med oss, en i England og en i Nederland.

II
Mine bidrag til speidervirksomheten ble etter hvert mer og mer av administrativ, kanskje også ideologisk art.
Sjarmen med å sove i telt ble jeg fort ferdig med.
I flere år skrev jeg forslag til nominasjoner av den internasjonale speiderbevegelsen til Nobels Fredspris for stortingsrepresentanter; de er nemlig alle kvalifisert til å nominere.
Jeg skrev også kronikker om betydningen av speiderarbeidet i flere aviser og blader.
En av dem het «Speiderloven – ansvarlighet satt i system».

III
Jeg var flere ganger delegat både på korpsting og kretsting.
På de første ble jeg nok oppfattet som litt møteplager, med kommentarer og forslag til det meste.
På kretstingene ble jeg flere ganger bedt om å være dirigent.
Noen år i politikken hadde lært meg litt om effektiv møteledelse.

IV
I 1992 hadde Frelsesarmeens Speidere korpsleder på Evenstad i Stor-Elvdal kommune.
Leiren hadde mottoet «Sammen på sporet».
Det var i forbindelse med den leiren at denne sangen ble skrevet.
Jeg kan ikke huske om jeg ble bedt om å skrive en leirsang, eller om jeg bare fikk ideen.
Det ble laget et sanghefte fra leiren, og «Sporsangen» står som den siste av sangene i dettet heftet.
Jeg tror kanskje den ble sunget én gang under leiren, på en ledersamling.

V
Det var kanskje året etter at Norges Speiderforbund etterlyste noen nye speidersanger.
Jeg sendte inn denne teksten, syntes vel den var for god til bare å bli lagt bort.
Den ble publisert i speiderforbundets lederblad, og jeg ble premiert/honorert med en speiderøks. Sangen ble til i en periode der den kristne forankringen i speiderbevegelsen i Norge fremdeles sto sterkt.
Det preger det siste verset i sangen.
«Kristen trening» var en viktig del av speiderprogrammet, og jeg husker at på det siste korpstinget der jeg deltok (2009? 2010?), hadde jeg et innlegg der jeg sa at det var denne delen av programmet som hadde gjort at jeg i det hele tatt engasjerte meg i speiderarbeid.
Det var kanskje første gang jeg satte ord på akkurat det, men det stemte.

VI

Jeg har to ganger skrevet/redigert utgivelser om Frelsesarmeens speiderarbeid.
Den første ble gitt ut i 1983 og var en markering av det var gått 60 år siden man startet. Det var utstyrsmessig en forholdsvis enkel sak, trykket på hovedkvarterets ofset-maskin.
Tittelen på heftet kom ikke fram på omslaget, som vel egentlig var en plakat som ble sendt til de korpsene som hadde speiderarbeid. Fra min hånd heter heftet "...åpen for Gud og hans ord" - jfr. det jeg nevner ovenfor om kristen trening.

Den andre utgivelsen kom i 1998 og markerte at det hadde vært speiderarbeid i regi av Frelsesarmeen i 75 år.
Der hadde utgiveren brukt profesjonelle folk både med tanke på layout og trykk, og heftet/boka fikk mye skryt for at det var en lekker trykksak.
Så har tida gått. Sist høst deltok jeg på markeringen av at Frelsesarmeen har drevet med speiderarbeid i 100 år.

Gobb-gobb!

Lappe-sak

Jeg vet ikke om Knut Hamsun og Tarjei Vesaas hadde så mye til felles, utover dette: Små papirlapper hadde en sentral plass i deres virksomhet.

Hamsun skrev ideer, replikker og tanker ned på slike lapper og la dem på den ene siden av skrivebordet. Han skrev jo sine bøker for hånd, på papir og med en grov tømmermannsblyant, har jeg lest meg til. Etter hvert som det som sto på de forskjellige lappene ble brukt, ble lappen flyttet fra den ene siden av skrivebordet til den andre.
Hva som så skjedde med, er det vel ingen som vet. Kanskje kastet han dem; kanskje brant han dem.

Tarjei Vesaas skal også ha vært en slik lappe-mann.
Han hadde alltid en notatblokk og penn liggende på nattbordet.
Våknet han om natta og hadde en idé, skrev han den ned. Slike lapper tok han vare på, og de kunne bli liggende i flere år før det plutselig var bruk for dem.
Vesaas skrev kanskje sine ting på skrivemaskin?

Denne kunnskapen våknet til liv nylig da jeg ble oppmerksom på at det lå en liten bunke lapper på mitt skrivebord også, festet sammen med en binders.
Det er nok ikke et litterært potensial i alle lappene. Noen av dem er rene påminninger.
Andre kan være stikkord til en artikkel, et debattinnlegg (som tida nok er gått fra; debattinnlegg bør være ferskvare), eller kanskje et dikt eller en sang.

Jeg har så langt tilbake som jeg kan huske hatt en notisbok eller blokk eller i det minste litt papir innen rekkevidde.
Kjekt å ha, i tilfelle man fikk en idé eller kom på noe som skulle ordnes.
Lenge hadde jeg slikt liggende på nattbordet også; det har jeg sluttet med.
På mitt nattbord nå står det kun en lampe og en c-pap.
Å lese på senga er en aktivitet jeg la bort for mange år siden; kan det ha skjedd samtidig med at c-papen ble en livsnødvendighet?
Jeg kunne skrive mye om den; kanskje har den forlenget mitt liv med flere år?

Bunken med lapper – jeg bør vel gå gjennom den snart.
Fordele den etter det kjente mønster: Haster – haster veldig – haster ikke lenger.

Lindtveit, 3. april 2024
NPE

Mine påskebøker

I påsken 2025 vil det være 35 år siden jeg ga ut mine første bøker.

Jeg hadde nok redigert/publisert hefter før, hefter der jeg hadde skrevet hvert ord, selv om jeg «bare» var oppført som redaktør.
Men dette var to «ordentlige» bøker, selv om de var tynne, med tanke på omfang; om lag 30 sider hver.
Begge var påske-relatert og kom ut i passelig tid før påske i 1990.

Den første var en andaktsbok for den stille uke. Sju av de ni tekstene i heftet tok utgangspunkt i det som gjerne kalles «Jesu sju ord på korset».
Den første teksten i boka var en palmesøndagstekst, basert på fortellingen om inntoget i Jerusalem, mens den siste var for andre påskedag og tok for seg fortellingen om Emmaus-vandrerne.
Ideen om å ta utgangspunkt i Jesu sju ord på korset hadde jeg fått flere år tidligere, i forbindelse med at vi hadde en gudstjeneste i Frelsesarmeen i Sandvika der sju frelsessoldater ble bedt om å si litt om hvert av disse sju utsagnene.
For andaktsboka var kanskje ideen bedre enn gjennomføringen, selv om både heftet og ideen fikk god respons i de få mediene som omtalte heftet, som fikk tittelen «Påske rundt korset».

Den andre utgivelsen tok utgangspunkt i at det i 1990 var 100 år siden salmen «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang.
Heftet, «…så fikk du den levende møte», fikk etter hvert status som et slags kildeskrift for det som senere er blitt skrevet om både Halmrast, som skrev salmen, og selve salmen.
Med sine 32 sider var det vel også det mest omfattende som var skrevet om denne salmen og om forfatteren fram til da.

I 2016, mer enn 25 år senere, skrev jeg en ny og mer omfattende bok om den samme salmen og mannen bak: «Jeg som er ringest blant ringe».
Og siden historisk skriving er den dynamiske øvelsen det er, og basert på kunnskaper som har tilflydt meg i den senere tid, kunne jeg nok ha forsvart å gi ut enda en bok om den samme salmen; det ville vel blitt en revidert versjon av boka fra 2016.

I 1990 hadde jeg allerede vært et skrivende menneske i nærmere 25 år hvis man skal ta utgangspunkt i når jeg hadde tekster på trykk første gang.
Å gi ut bok var en gammel drøm; nå var den oppfylt gjennom to hefter på 30 sider hver. Selv var jeg blitt 37 år.
Senere er det blitt mange bøker – over 50, om man skal regne med «rubbel og bit».

Den islandske forfatteren Halldór Laxness, Islands eneste nobelprisvinner i litteratur, ga ut sin siste bok da han var 85 år.
Han levde i ti år til, men det kom ikke flere bøker.
Da han ble spurt om dette, skal han ha svart at når man har skrevet mer enn 50 bøker – «og noen av dem nokså tykke, også!» - kommer man til et punkt der man ikke har mer på hjertet.
Jeg tror ikke jeg er der på lenge ennå.

Lindtveit, skjærtorsdag 2024
Nils-Petter Enstad

Bildet øverst i saken sto i lokalavisa Øvre Smaalenene (som den ennå het) i Askim i forbindelse med at bøkene kom ut.

Regjeringsspørsmålet i 2025: Avklaringer uten innhold

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Halvannet år før neste stortingsvalg er avklaringene om hva opposisjonen i Stortinget ser for seg av framtidige regjeringsløsninger i ferd med å strømme inn. Erna Solberg ser ut til å ha til felles med Donald Trump at hun ønsker revansj etter et forsmedelig valgnederlag. Hun har også felles med ham at hun har uavklarte, juridiske saker hengende over seg, men de tar verken hun eller partiet på det alvor som slike saker bør tas på.

Samme Solberg ser også for seg at hun etter valget om halvannet år bør kunne stå i spissen for det som i noen få måneder i forrige periode framsto som en flertallsregjering. Den besto av fire partier som ikke hadde annet til felles enn at de bruker den ideologisk sett meningsløse betegnelsen på seg selv som «borgerlige».
Denne flertallsregjeringen var den tredje av de i alt fire ulike regimene som Solberg ledet i løpet av åtte år.

KrF
KrF-leder Olaug Bollestad har for lengst gjort det klart at hun sluker dette konseptet med søkke og snøre, og har også slått fast at Erna Solberg er hennes statsministerkandidat.
Om hun også er partiets statsministerkandidat, gjenstår vel å se?
Den gang jeg var aktiv i det partiet var det gjennom vedtak i landsmøtet man avgjorde slike ting.

Frp
Nå har også FrP meldt seg på, i hvert fall sånn halvveis.
De vil gjerne danne regjering med Høyre, men vil komme tilbake til hvem som skal være statsminister.
Underforstått: Den jobben kan Sylvi Listhaug godt tenke seg selv.
Viktigere er det imidlertid at skal det bli noe av en slik regjering, skal ingen andre inviteres med.
Ikke Venstre og i hvert fall ikke KrF.
Sylvi Listhaug ønsker seg med andre ord tilbake til årene da statsråder fra Frp gikk ut og inn av Solberg-regjeringen i et halsbrekkende tempo og gjorde de utroligste tabber, mens statsministeren møtte enhver situasjon med et flegma som mest av alt minnet om handlingslammelse, og med stort sett den samme kommentaren: -Jeg ville ikke brukt de ordene.

Erfaringer
Frp har nemlig så dårlige erfaringer når det gjelder samarbeid med KrF, ifølge Listhaug.
Overraskende nok ser det ikke ut til at KrF har den samme opplevelsen av å samarbeide med Frp.
«Dette finner vi ut av», er partileder Bollestads søvndyssende respons, mens Erna Solbergs reaksjon er at hun er glad for at de fire opposisjonspartiene er enige om at landet bør få en ny regjering etter valget.
Det kan godt være de er enige om det, men den enigheten ville nok hatt vesentlig større troverdighet dersom de samme partiene også var enige om hvem som skal danne denne regjeringen.
Det blir ikke fire partiene fra Solberg III, som satt sammen i et snaut år fra januar 2019 til januar 2020.
Om ikke annet, er det blitt ettertrykkelig avklart denne helgen.

Sendt diverse aviser lørdag 9. mars 2024