Mitt liv med julegryta

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

For første gang på flere år blir det ingen grytevakter på meg/oss i år. Helt siden 2013 har Greta og jeg tatt noen to-timersøkter sammen på OBS! på Stoa hvert år – gjerne avsluttet med en middag på kjøpesenterets kafeteria.

Første gang jeg sto grytevakt må ha vært i desember 1971.
Da var jeg kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og vi som var under utdanning der tok våre økter ved de forholdsvis mange grytene som var i Oslo den gang.
Foruten Universitetsplassen, husker jeg i hvert fall Jernbanetorget, Egertorget, Majorstua og på Frogner – ikke Frogner plass, men et kvartal eller to lenger ned i Frognerveien.
Som korpsoffiser sto jeg grytevakt både i Akureyri og Nykøbing Mors – det er byer i henholdsvis Island og Danmark.
Jeg kan ikke huske at vi hadde julegryte («jólapottur», som det heter på de kanter) i Ísafjörður, som var den første byen vi var stasjonert i på Island, heller ikke i Thisted, som også var et korps vi hadde ansvar for i Danmark, selv om vi ikke bodde i den byen. Virksomheten her var friluftsmøter og ett møte i uka.

I
Da vi var stasjonert i Nannestad tok vi opp igjen tradisjonen med julegryta – den hadde lokalt ligget nede i flere år.
Motivet var nok først og fremst å få penger til driften, samt ha en arena for å selge Krigsropets julenummer.
Den økta jeg husker best, var da jeg sto fire timer i pluss/minus 20 graders kulde utenfor samvirkelaget.
Fikk vel en kort avløsning på en halv time ved en av soldatene, men ellers var det «offisera» som sto for den tjenesten. Og når den ene av disse hadde én liten hjemme det første året og to det neste, ga det seg selv hvem som tok ute-tjenesten.
Mer varmende enn den korte avløsningen var nok hun som kom ut fra butikken med en kopp varm sjokolade, kjøpt på automaten i butikken. -Du ser ut som du kan trenge det, sa hun.
Noen av inntrykkene fra den vinterlige opplevelsen på Romerike har jeg brukt i romanen «Blikkfatet», som jeg ga ut i 1998.

II
Offiserene ved hovedkvarteret tok også økter ved julegrytene, først og fremst på Egertorget og Universitetsplassen. Hver avdeling ble tildelt økter på to-og-to timer.
Min sjef, Olav Kvam, var veldig tydelig på at vi på redaksjonen bare skulle stå én time hver av gangen, så vi avløste hverandre.
Han visste nok hva det var å stå og fryse ved julegryta.

III
I Sandvika hadde vi forholdsvis god hjelp med julegrytene, både i sentrum og i Asker.
Det var etter en slik vakt jeg skrev en liten tekst som senere er blitt publisert en rekke steder:
Ved julegryta
-Jeg har så vondt av dem som fryser,
sa hun, og tømte lommene
i pelskåpa
for småpenger.

Drøyt 30 år senere skrev jeg en annen liten tekst, inspirert av et liknende møte:
Replikkveksling ved julegryta
Mann, i det han legger 200 kroner i gryta:
- Man får prøve å lette litt på samvittigheten.
Grytevakt:
-Hjelper det ikke, står vi her i morgen også.

De to tekstene er nok betegnende for hver sin tid.
På 1980-tallet var julegryta mange steder et litt kuriøst førjulsinnslag på linje med nisser og krybber.
Utover på 2010-tallet ble de en reell sosialpolitisk faktor, en redningsbøye for mange, og fikk stadig større anerkjennelse som det.

IV
Fra årene i Askim kan jeg ikke huske at jeg deltok nevneverdig ved julegryta.
Den viktigste forklaringen var nok at selv om jeg bodde i Askim, jobbet jeg i Oslo og var rett og slett ikke til stede i julegrytas åpningstid.

V
I 2013 flyttet jeg til Arendal og engasjerte meg straks i Frelsesarmeens arbeid her.
Arbeidssituasjonen var annerledes, og Greta og jeg tok våre økter ved gryta hvert år.
Det har vi gjort siden, selv om det blir en pause dette året.

VI
Jeg har i årenes løp skrevet flere historiske oppsummeringer om julegrytene.
Også i skjønnlitteraturen finnes det gode tekster om dette; jeg nevner både Erik Bye og Alfred Hauge.
I 2001 foreslo jeg for Frelsesarmeens ledelse at det burde lages en bok om julegrytas historie.
Det forslaget ble møtt med en kald skulder den gang, men det betyr ikke at ikke ideen er god.
I den forbindelse vil jeg bare nevne at i 2026 er det 125 år siden de første grytene ble satt ut her i landet.

Lindtveit, 7. desember 2024

Alf Prøysen skrev om både krybben og korset

Av Nils-Petter Enstad, KPK – kpk@kpk.no


Alf Prøysen har bidratt sterkt til den norske sangskatten, ikke minst gjennom sangen om «blanke ark». Han var vel kjent med troen, og er også med og preger den norske jula. Selv 54 år etter sin død er sangene hans i bruk året rundt, og ikke minst i julehøytiden.

Alf Prøysen ville vært 110 år i sommer om han hadde fått et ekstra langt liv. I stedet ble det nokså kort. Han gikk bort 23. november i 1970, bare 56 år gammel. Men han har satt sitt sterke preg både på den norske sangskatten i alminnelighet og på jula i norske hjem i særdeleshet.
Den sommeren han fylte 50 år, i 1964, ble dette blant annet markert med boka "12 viser på villstrå".
Der fant man blant annet den sjarmerende visa Romjulsdrøm.
I tillegg ble en av hans mest berømte og slitesterke sanger tatt med der, med en tekst så klassisk at enkelte tror at hovedpoenget er hentet fra Bibelen: "Du skal få en dag i mårå" – der refrenget lyder:
Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
Med blanke ark og farjestifter tel

Mot slutten av livet uttrykte den da kreftsyke Prøysen at dette var en av to tekster han håpte skulle leve etter ham.
Det ønsket har han fått oppfylt.
Teksten har forøvrig flere bibelske referanser, så koblingen til Skriften er ikke helt fjern.

Bare ett vers
"Du ska få en dag i mårå" var en tekst på bare ett vers da den ble publisert første gang.
Det var det vi i dag kjenner som det første verset, og det vi kjenner som omkvedet.
Hadde Prøysen fått det som han ville, hadde det vært slik at visa – eller diktet – hadde levd videre i litteraturen og ikke som en sang.
Men da Otto Nilsen, som var redaktør for radioprogrammet Søndagsposten, hadde laget en melodi til teksten, mente både han og andre at visa måtte ha flere vers.
Så Prøysen skrev i all hast to vers til.
Her ble oppmerksomheten flyttet fra det visjonære, symbolisert ved Babylon, til det hverdagslige slitet og nederlagene i livet.

Religiøs betydning
Elin Prøysen skriver i boka "Pappa Alf" at faren resten av livet angret på at han hadde gått med på å skrive de to versene.
I et brev til vennen Knut Roen skrev han om dem at de «er så dårlige, de ble laget i hui og hast til en søndagspost, og de trekker ned visens idé ganske betraktelig».
Hun skriver også at faren så en religiøs betydning i dette første verset, og etter hans ønske ble visa spilt i begravelsen hans.
Siden har den ved siste reise vært å høre i mang en kirke.

Kors og krybbe
Alf Prøysen var fortrolig med tro og religion hele livet, og det var innslag av både kristen jul og påske i verselinjene hans.
Allerede i det første diktet han hadde på trykk, Røde geranier, finner man følgende strofe:

Lær meg å minnes et kors og en blødende
Skikkelse opphengt til frelse for meg

Diktet sto i bladet Kooperatøren i september 1938.
Dette er kanskje det klareste uttrykket for en kristen bekjennelse man finner i alt Alf Prøysen skrev, men ikke det eneste.
Bare i diktet om de røde geraniene finner vi flere slike referanser, men også i andre tekster.
Julekveldsvise er nok den teksten de fleste tenker på i en slik sammenheng. I debuten sin skriver han om Kristus på korset, i julesangen om Jesus i krybben:
I krybba låg en liten gutt
Så rein og blid og go'

Det var den andre av de to tekstene Prøysen selv håpet kunne leve etter ham, og også dette ønsket gikk i oppfyllelse.
Julekveldsvise – som først sto på trykk i Arbeidermagasinet – kom med både i Frelsesarmeens sangbok i 2010 og i Norsk Salmebok tre år senere.

Kristen kjerne
Elin Prøysen skriver i boka om faren at kjernen i hans kristendom var troen på Guds tilgivelse, Guds kjærlighet og at alle er like for Vårherre.
Da Prøysens gamle mor, Julie, forsto at slutten nærmet seg, ble hun grepet av angst for døden, men sønnen fikk være sjelesørger for henne og fortalte hva som skulle til: – Det er nok med et sukk, mor, skal han ha sagt.
Det skal altså være de som tror at "Du skal få en dag i mårå" er noe som står i Bibelen.
Det gjør det nok ikke.
Men det står mye om både nåde og tilgivelse der – eller det man gjerne kan kalle «blanke ark».
KPK

«Skrivesperre»

«Skrivesperre» - det er et begrep skrivende mennesker er fortrolig med, enten de plages ofte av det, eller bare en sjelden gang.

Akkurat nå har det dukket opp.
Jeg har prosjektet liggende klart, en forholdsvis kurant sak og kurant bestilling, men det vil altså ikke «løsne».
De gangene det har dukket opp tidligere, har gjerne vært etter at jeg har fullført litt større ting.
Så er punktum satt og man er klar for neste økt.
Men neste økt er ikke klar for meg.
Det er ikke situasjonen akkurat nå. Jeg har ikke fullført noe stort prosjekt, bare en del små.
Det pleier å gå over.
Plutselig dukker inngangen til det man skal skrive opp, men det øyeblikket har ikke kommet riktig ennå.
Men det kommer vel…

17.10.24
NPE

Katolikker - og andre KrF-ere

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

KrFU-leder Hadle Rasmus Bjuland tror katolske velgere kan være en sentral velgergruppe for KrF i framtiden (VL 1. aug.). Det tror jeg han kan ha rett i.

At katolske kristne kjenner seg igjen i mange av de sakene KrF både tidligere og nå står for eller har stått for, er imidlertid ingen ny erkjennelse. Det så man kanskje tydeligst etter det store verdivalget i 1997, som førte til dannelsen av den første Bondevik-regjeringen.

Katolikker og politikk
Jeg er ikke kjent med om det har vært forsket på norske katolikker og deres politiske preferanser eller engasjement. Noe er kjent.
Den første stortingsrepresentanten med katolsk bakgrunn var Jørg Berge (1854 – 1916). Han ble valgt inn for Arbeiderpartiet i 1903 fra byene i Troms. Han var opprinnelig fra Arendal, ble sjømann, men mønstret av i Montreal i Canada på grunn av sykdom.
Her kom han i kontakt med den katolske kirke, konverterte og studerte teologi i perioden 1873-76. Tilbake i Norge underviste han ved en katolsk skole i Kristiania og ble senere kateket for den katolske menigheten i Harstad.
Den første ordføreren i en norsk kommune med katolsk bakgrunn var Carl P. Wright (1893 – 1961). Han var ordfører i Porsgrunn fra 1931 til 1936, og ble senere stortingsrepresentant for Høyre (1937 – 53).
Den første katolikken som ble statsråd var Lars Roar Langslet (1936 – 2016), som var kulturminister i regjeringen Willoch (1981-86).
Utnevnelsen av ham førte til at kulturpolitikken ble tatt ut av Kirke- og undervisningsdepartementet portefølje; en katolikk kunne jo ikke være kirkeminister.
Willoch-regjeringen fikk for øvrig en annen utfordring med tanke på «kirkelig statsråd» da KrF ble med i regjeringen i 1983: Tre av partiets fire statsråder var nemlig frikirkelige (to pinsevenner og en misjonsforbunder).

Bedehuspreg
Da KrF ble dannet i 1933 var det den lavkirkelige bedehusbevegelsen på Vestlandet som var partiets base.
De som stiftet partiet hadde alle bakgrunn i Det vestlandske indremisjonsforbund og Norsk luthersk misjonssamband. Både lokalt og nasjonalt var bedehus-preget både sterkt og tydelig, det være seg blant så vel tillitsvalgte, folkevalgte og i praktisk politikk. Da den såkalte «jesuittparagrafen» i Grunnloven ble fjernet i 1956, stemte samtlige av KrFs 14 stortingsrepresentanter mot.

Frikirkelige
Det var ikke bare katolikker som ville hatt problemer med å bli akseptert i KrF i de første tiårene etter krigen.
Det samme gjaldt for andre frikirkelige. Det er et faktum at kristne med tilknytning til pinsebevegelsen, metodistkirken, Frelsesarmeen eller misjonsforbundet som engasjerte seg i politisk arbeid, gjorde dette stort sett gjennom arbeiderbevegelsen i denne perioden.
Da Janne Haaland Matlary ble utnevnt til statssekretær i Utenriksdepartementet i 1997, vakte nok dette mer oppmerksomhet innad i KrF enn i verden for øvrig. Hun var en anerkjent statsviter og ble av de fleste oppfattet som svært kvalifisert til en slik oppgave.
Og selv om reaksjonene innad i KrF utad ble begrunnet med hennes EU-standpunkt, var det nok katolisismen hennes som var «problemet» for mange.

Medarbeidere
I dag er det i hvert fall noen sentrale KrF-medarbeidere som tilhører den katolske kirke.
Det er all grunn til å ønske KrFU-lederen lykke til i arbeidet med å verve flere katolikker som velgere.
Og vil han ta med seg noen historiske fakta inn i dette, foreligger de med dette.

Publisert i papirutgaven av Vårt Land 14. aug. 2024

Flyturen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det vil alltid være ulike meninger om hvilke av populærmusikkens artister som har «den beste stemmen».

Countrysangeren Jim Reeves vil uansett komme høyt på ei slik liste.
Den behagelige barytonstemmen har tålt årene godt, selv om det nå er 60 år siden han gjorde sine siste innspillinger.

Gospel
Som nesten alle amerikanske countryartister, hadde også Jim Reeves gospelsanger på sitt repertoar.
Gospelmusikk var – og er – regnet som en integrert del av countrymusikken i USA.
Jim Reeves sang gjerne gospelklassikere som «In the Garden», «Take my hand, precious Lord» og «I’d rather have Jesus».
Men han skrev også egne gospelsanger. Tittelsporet til den ene gospel-LP-en hans – «We thank Thee» hadde han skrevet og komponert selv.

Innspillinger
Da han døde i juli 1964, bare 40 år gammel, etterlot han seg en mengde innspillinger han hadde gjort i sitt eget hjemmestudio.
En av disse, antikrigssangen «Distant Drums» ble en kjempehit i 1966. Den ville neppe hatt den sammen appellen to år tidligere.
Den irskættede Jim Reeves vant en sangkonkurranse allerede da han var 12 år, og der og da bestemte han seg for å bli countrysanger.
Men det var først i 1953, da han nærmet seg 30 år, at drømmen ble realisert.
I mellomtiden hadde han en idrettskarriere innen baseball, men etter en skade tok han sangen fram igjen.
Sin første platesuksess hadde han med sangene «Bimbo» og «Mexican Joe».

Norgesbesøk
I april 1964 var han på sitt eneste Norgesbesøk, og sang blant annet den sangen som mange senere har forbundet med ham: «I love you because». Den solgte så bra at man måtte innføre to nye kategorier for hederstegn for godt salg, både «Diamantplate» og «Platinaplate».
31. juli 1964 hadde han og hans faste pianist og manager vært på en spillejobb.
Jim Reeves hadde tatt flysertifikat året før, og var regnet som en dyktig pilot.
Men rett før landing kom de inn i turbulent vær, og flyet styret.
Begge omkom, og Jim Reeves delte skjebne med artister som Buddy Holly og Patsy Cline.
Denne flyturen tenker jeg på hver gang jeg hører hans versjon av gospelsangen «I’ll fly away».

Publisert første gang i spalten «I dag» på Klassekampens siste side i 2014. Her litt oppdatert.

En jøde i «Nummer 10»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Keir Starmer, den nye statsministeren i Storbritannia, kaller seg ateist, men går regelmessig i synagogen og feirer sabbaten, sammen med sin kone Victoria, som er jøde, og deres to døtre. Han blir dermed den andre statsministeren i britisk historie med tilknytning til jødedommen. Hans forgjenger, Rishi Sunak, er hinduist.

Den forrige britiske statsministeren med jødisk tilknytning var Benjamin Disraeli (1804 – 81).
Hans familienavn var opprinnelig d`Israeli («fra Israel»), men da han var i tenårene sørget hans far, den jødiske forretningsmannen Isaac d`Israeli for at Benjamin og de andre barna hans ble døpt i den anglikanske kirken.
Benjamin selv, som kort etter endret skrivemåten på familienavnet, ble aldri personlig engasjert i religion.
Han beskrev seg selv som «det blanke arket mellom det gamle og det nye testamente».
Den nominelle tilknytningen til en kristen kirke var imidlertid avgjørende for at Benjamin kunne velges til Underhuset. Det skjedde i 1837. Først 20 år senere ble den første politikeren med en jødisk tro valgt inn. Han het Lionel de Rotschild og tilhørte den kjente bankierfamilien Rotschild.

I 1852 ble Disraeli finansminister første gang, og hadde denne posten i tre ulike tory-regjeringer, fram til 1868.
Da ble hans statsminister første gang, men måtte gå av etter kort tid.
I 1874 kom han tilbake til Downing Street og satt som statsminister til 1880. Han ble adlet av dronning Victoria i 1876.

Ettermæle
Disraelis ettermæle er preget av hans livslange, politiske konflikt med den mangeårige lederen for det liberale partiet, William Gladstone.
Gladstone var en dypt religiøs og meget alvorlig person og politiker, og han foraktet alt det Disraeli sto for.
Gladstone ble statsminister fire ganger, som den eneste i britisk historie.
Dronning Victoria la aldri skjul på at hun hadde langt mer sans for Disraelis smiger, sjarm og gode replikker enn for Gladstones gravalvor. «Han snakker til meg som om jeg er et massemøte», skal hun ha sagt.
En kommentar som lever videre når det gjelder forholdet mellom de to politiske kjempene, er Disraelis: «Om Gladstone faller i Themsen, er det et uhell. Hvis noen drar ham opp igjen, er det en ulykke.»

Møttes privat
Dronningen og Disraeli møttes også privat, uavhengig av om han var statsminister eller ikke.
Det var Disraeli som fikk utropt dronning Victoria til «keiserinne av India», et stunt Gladstone bare hadde forakt til overs for.
Men det gikk en grense selv for Disraeli.
Da han lå på det siste, ville dronningen besøke ham. Han ba om å få slippe – han kunne ikke møte sin dronning i den tilstanden han var nå, som han formulerte det.
Men til sine omgivelser sa han: «Hun vil vel bare sende med meg en hilsen til Albert» - dronningens høyt elskede ektemann som hadde dødd 20 år før.

Forfatter
Før han ble politiker, hadde Benjamin Disraeli livnært seg som forfatter. Han skrev både romaner, dikt og essays.
Mot slutten av livet gikk han gjennom mange av sine gamle manuskripter og gjorde en del rettelser. «De skal ikke få tatt meg på grammatikken», som han sa.

Litteratur:
Herrmann, Richard: Bak den svarte døren (1970)

Denne artikkelen ble publisert først på avisa Dagens nettutgave 9. juli 2024

Elefanten Donald

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I den offentlige debatt snakkes det iblant om «elefanten i rommet». Det er betegnelsen på en person eller en sak som alle vet er der, men som ingen snakker om.

Torsdag 30. mai ble det kjent at en enstemmig jury i New York hadde kjent USAs tidligere president Donald Trump skyldig i til sammen 34 tiltalepunkter i det som gjerne kalles «hysjpengesaken».
At en tidligere president i USA blir felt i en straffesak er i seg selv både historisk og sensasjonelt.
Den tidligere presidentens reaksjon er vel mer avslørende enn sensasjonell, men opplagt historisk, i all sin absurditet. Han reagerer som han pleier, med å idiot- og bandittforklare stort sett resten av verden, fra sittende president Joe Biden og videre nedover, blant dem både dommeren og samtlige jurymedlemmer.

Saken har selvfølgelig vært slått stort opp i store og små medier over hele verden, men med ett interessant unntak: Den kristne avisa Dagen i Bergen.
Jeg har i snart 48 timer (pr. 1. juni kl. 17.30) vært innom avisas nettutgave en rekke ganger, mer for å se hva man skrev enn om man skrev noe om saken. Det siste tok jeg nemlig i utgangspunktet for gitt at man ville gjøre. Men i møtet med elefanten Trump råder den totale taushet i en avis som tidligere har skrevet svært mye om nettopp Donald Trump, like til det å foreslå på lederplass at han burde få Nobels Fredspris.
Så hva skyldes denne tausheten?

Det er ofte kort mellom konspirasjonsteoriene i Dagens spalter, og jeg skal – i hvert fall i første omgang – ikke bidra ytterligere til denne besynderlige flora.
Men jeg undrer meg jo over hva denne tausheten skyldes.
Dagen har nylig fullført en lengre serie med reportasjer om den vesle, lukkede sekten Samfundet, og på lederplass begrunner redaktøren hvorfor avisa har skrevet om dette.
Kanskje den neste lederartikkelen bør handle om hvorfor man ikke har skrevet om den elefanten i rommet som dommen mot Donald Trump representerer, eventuelt hvor man ventet så lenge med å gjøre det.

Sendt Dagen lørdag 1. juni 2024