En bokmelding - og litt om veien fram til den

Den bokomtalen som illustrerer disse tankene sto i det siste nummeret av bladet «Frelsesoffiseren» for 1987. Da var ikke jeg lenger i den direkte målgruppa for bladet, men mine foreldre var det, og det hendte vel fremdeles at jeg fikk eksemplarer av et blad som jeg fram til drøyt to år tidligere hadde vært redaktør for.

Å være redaktør for Frelsesoffiseren var en oppgave jeg hadde stor glede av i de fem-seks årene dette var mitt ansvar, og som jeg fremdeles ser tilbake på med glede og takknemlighet.
Jeg sluttet som frelsesoffiser ved årsskiftet 1985/86, og da dette nummeret kom ut til leserne, det er datert «nov.-des. 1987», var jeg allerede i mitt tredje arbeidsforhold etter offisertjenesten.
Noen tolket dette hyppige skiftet av jobber som et uttrykk for rastløshet, at jeg «egentlig» ville begynne som offiser igjen.
Slik var det ikke, men som jeg blant annet skriver i boka «Kallets krokveier» lå det et visst sorgarbeid i det å gå ut av en slik tjeneste.

Da vi sluttet som offiserer, gikk jeg i mitt 33. år; jeg måtte finne ut av hva jeg ville bli «når jeg ble stor». En del av den personlige prosessen rundt det å slutte var å skrive leserbrev og kronikker i Vårt Land.
Det satte ikke alle like stor pris på, uten at det gjorde noe særlig inntrykk på meg.
De tre arbeidsforholdene i løpet av de første to årene fordelte seg slik:
Året 1986 var jeg daglig leder/nyhetsredaktør i den felleskristne nærradioen Radio Sentrum i Oslo; fra januar til august 1986 var jeg forlagsredaktør i Ansgar Forlag, og i august begynte jeg som journalist i lokalavisa i Askim.
Det ble ett år der også, før jeg begynte på MF i en kombinert studie- og arbeidsrolle som informasjonsmedarbeider.

Jeg bevarte et godt forhold til mine tidligere arbeids- og oppdragsgivere.
Jeg skrev fortsatt for Krigsropet, jeg laget innslag for nærradioen, jeg gjorde konsulent- og korrekturjobber for Ansgar og jeg frilanset for lokalavisa lenge etter at jeg hadde sluttet der.
Etter fire år på MF begynte jeg som informasjonsmedarbeider i KrF – da roet det seg mer ned, der ble jeg i 12-13 år; omtrent like lenge som jeg hadde vært frelsesoffiser.

De radioinnslagene jeg laget i denne tiden handlet ofte om nye bøker, enten som intervju med forfattere eller som omtaler. Jeg vil tro denne teksten ble skrevet til et slikt innslag. Men siden jeg alltid har vært mer opptatt av det som står på trykk enn det som surrer i eteren, sendte jeg teksten til Frelsesarmeens litteraturavdeling. Kanskje tenkte jeg den kunne komme i Krigsropet, men den endte altså i Frelsesoffiseren.

Boka gikk inn i en debatt som rullet og gikk i kristen-Norge på slutten av 1980-tallet om det mange kalte «karismatikk» og «herlighetsteologi».
Jeg skriver litt om dette i min bok også («Kallets krokveier. Essays om tro, liv og tjeneste», 2024).
Det var ofte lav terskel for å bli stemplet som «herlighetsteolog», det være seg i Frelsesarmeen som i andre miljøer.
Det ble skrevet, om ikke mange, så flere bøker om emnet, og de hadde lett for å havne i grøfter som «altfor kritisk» eller «altfor ukritisk».

Så var ikke alt som ble sagt og skrevet like klokt bestandig, men det var noe som fordelte seg nokså likt på hver side av det som måtte finnes av en skillestrek mellom «herlighetsteologene» og «de andre» (noen kalte dem «elendighetsteologene»; jeg henfalt aldri til slike ufinheter).
Hvor jeg sto?
Ett av kapitlene i min bok om kallets krokveier heter «Fra en karismatikers nedtegnelser» - det er kanskje svar nok?

Lindtveit, 18. mars 2025
Nils-Petter Enstad

Hvem var apostelen Mattias?

Av Nils-Petter Enstad
Det er ikke mye som fortelles om hva disiplene foretok seg i de ti dagene mellom Jesu himmelfart og pinsen. Slike «svarte hull» i en fortelling appellerer alltid til fantasien. Men vi kjenner bare én begivenhet fra denne perioden: At disiplene valgte en ny apostel.

Det var viktig for Peter og de andre disiplene at kollegiet var «fulltallig», og tallet 12 var viktig fordi det minte om de 12 stammene i Israel.
I Det gamle testamente kan man lese om at da Benjamins stamme i praksis ble utryddet (Dom 20-21), måtte de andre stammene finne en utvei, slik at det fremdeles var 12 stammer i Israel. Løsningen ble at Josefs stamme ble delt i to, og man fikk henholdsvis Efraims og Manasses stammer, oppkalt etter Josefs to sønner.

Judas' arvtaker
I vår sammenheng var det Peter som tok initiativet til at 12-tallet skulle gjenopprettes i disippelflokken. Han talte derfor til de 120 – også et antall som går opp i 12 - som var samlet, og refererte til Judas og hans forræderi.
Ut fra en tekst i Salmenes bok argumenterte han for at det skulle velges en ny apostel; en som hadde vært sammen med Jesus og de resterende 11 fra Jesus ble døpt av Johannes og til han ble hentet opp til himmelen (Apg 1, 20-22). Ut fra disse kriteriene satte man opp to kandidater: Josef Barsabbas med tilnavnet Justus og Mattias.
Etter bønn om Guds ledelse, ble det trukket lodd mellom de to, og da falt valget på Mattias. «Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1, 26). Loddtrekning var ellers noe som hørte den gamle pakt til, dersom en ville vite Guds vilje (2 Mos 28, 30). I Det nye testamente leser man bare om dette ene tilfellet der loddtrekning ble praktisert.

Taushet
Etter dette blir det taust om Mattias. Han nevnes ikke mer i Apostlenes Gjerninger, det blir aldri referert til ham i noen av brevene.
For mange år siden leste jeg en bok som het «Nåde pluss ingenting» (Forlaget Bibel og Misjon, 1973), skrevet av en dr. M. R. de Haan. Han bruker harde ord om fremgangsmåten ved valget av Mattias.
Hans poeng er at det var Paulus som var sett ut av Gud til å være den 12. apostel, og hevder at valget av Mattias skjedde «direkte i strid med de instrukser Jesus hadde gitt dem. Jesus hadde bedt dem ikke å gjøre noe før etter at den Hellige Ånd var blitt utgydt. Det var en befaling».
Forfatteren kaller beretningen om Mattias «trist lesning», og bruker sterke ord om Peter, som han mener var altfor utålmodig, og at han nærmest tok seg til rette. Han skriver også at når disiplene trakk lodd mellom de to, var det fordi Gud ikke ville svare på bønnen deres om å vise dem hvem han hadde valgt, og derfor var de «tvunget» til å bruke den framgangsmåten.
Det er friske synspunkter, men ikke så mye mer.
Mattias var ikke noen «hvem som helst» i gruppen av Jesu etterfølgere. Han hadde vært vitne til Jesu gjerninger og lyttet til hans forkynnelse i tre år.
Om forfatteren de Haan er å fortelle at han opprinnelig var en amerikansk lege som levde fra 1891 til 1965, men som avbrøt sin legekarriere og ble pastor og forfatter av kristne bøker. På 1930-tallet grunnla han en radiobibelskole.

Legender
Nettstedet katolsk forteller at det er flere overleveringer om Mattias sitt liv.
«De fleste i den vestlige tradisjonen går ut på at han først gjorde underverk i Judea, en sier at han led martyrdøden der», heter det, og nettstedet refererer flere ulike legendetradisjoner om både hans tjeneste og hans død.
I kirkekunsten er en øks og en bokrull det som brukes som hans kjennetegn.
Denne rike legendetradisjonen står i kontrast til det vesle som sies - eller ikke sies - om ham i Bibelen.
Denne frodigheten er nok dels et uttrykk for en folkelig appell, men også for at det har stimulert både nysgjerrigheten og kreativiteten at det faktisk sies så lite om ham som tilfellet er.
Apostelen Mattias er tatt med blant den katolske kirkes helgener, og han er blant annet skytshelgen for bakere, slaktere, smeder, tømmermenn, snekkere og skreddere, og mot kikhoste, kopper, mot ekteskapelig ufruktbarhet, for barnas skolestart.
Minnedagen hans er 24. februar - «Mattias-messe».
Navnet hans ligger år om annet blant de mest populære guttenavnene i Norge.
I Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» heter hovedpersonen Mattis.

Kjente personer som heter Mattias:
Matias Orheim (1884 – 1958) – norsk predikant og salmedikter
Mathias Skard (1846 – 1927) – norsk språkforsker og nynorskforkjemper
Per-Mathias Høgmo (f. 1959) – norsk landslagstrener i fotball
Mattias Faldbakken (f. 1973) – norsk forfatter og bildekunster

Fredsprisen - jakten på en verdig vinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ved midnatt fredag 31. januar går fristen for å foreslå kandidater til Nobels fredspris for 2025 ut. Blant de som kan foreslå kandidater er medlemmer av nasjonalforsamlinger og regjeringer, en rekke professorer, tidligere prisvinnere og nåværende og tidligere medlemmer av Den Norske Nobelkomité.

Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnerne, og de trengte bare å oppfylle ett av dem. Det er to klare kriterier, nemlig reduksjon av militære styrker og arrangering av fredskongresser. Det tredje kriteriet er mer diffust, nemlig at man har arbeidet for «nasjonenes forbrødring».
Svært mange tildelinger i de senere årene har blitt forankret i denne begrunnelsen, og Nobelkomiteen er blitt kritisert for å putte vel mye av likt og ulikt inn i den formuleringen.

Mange forslag
Det kommer mange forslag på prisvinnere hvert år, både enkeltpersoner og organisasjoner.
Det høyeste antall nominerte til fredsprisen fikk man i 2016, med 376 forslag. I 2023 var det 351 forslag (259 enkeltpersoner og 92 organisasjoner) og i 2024 286 kandidater, med 197 enkeltpersoner og 89 organisasjoner.
Allerede fjerde gang prisen ble delt ut, i 1904, gikk den til en organisasjon: Folkerettsinstituttet i Gent i Belgia. Neste gang var i 1910, da den gikk til det internasjonale fredsbyrå i Genève. Den internasjonale Røde kors-komiteen fikk prisen første gang i 1917, senere igjen i 1944 og i 1963.

Organisasjoner
Noen av de tildelingene som har gått til komiteer virker sant å si litt fantasiløse.
FNs høykommissær for flyktninger har fått prisen to ganger (1954 og 1981), og også andre FN-organer har fått den: Unicef (1965), FNs fredsbevarende styrker (1988), FN som sådan (2001) og FNs klimapanel (2007).
Med unntak av den siste, er ingen av disse prisene spesielt spennende, og de ble da også stort sett registrert med et gjesp.
Tildelingen til EU i 2012 ble av mange registrert med hoderisting, for ikke å si forskrekkelse.
I 1947 fikk to av kvekersamfunnets internasjonale hjelpeorganisasjoner Nobels fredspris.
Prisen gikk altså ikke til det religiøse samfunnet som sådan.
I den forbindelse er det interessant å se at også andre fredsprisvinnere har hatt sterk tilknytning nettopp til kvekersamfunnet. Det gjaldt både Jane Addams (1931) og Philip Noel-Baker (1959).

Religiøse ledere
Samtidig er det naturlig å minne om andre religiøse lederskikkelser som har fått Nobels fredspris: Erkebiskoper som svenske Natan Söderblom (1930) og sørafrikanske Desmond Tutu (1984), den belgiske pateren Georges Pire (1958) og den albanske nonnen Moder Teresa (1979), begge de to siste for sitt humanitære arbeid.
Prester som Martin Luther King jr. (1964) og Carlos Felipe Belo (1996) har også fått prisen, og, i en klasse for seg, den tibetanske gudekongen Dalai Lama (1989).

Politikere
Mange vil mene at uforholdsmessig mange aktive politikere har fått prisen. Ikke alle står seg like godt i et historisk perspektiv.
Den første var prisen til USAs president Theodore Roosevelt i 1906. Begrunnelsen var en fredsavtale han hadde forhandlet fram mellom Russland og Japan året før. Samtidig fikk denne avtalen som konsekvens at to land som sto utenfor konflikten i utgangspunktet, Korea og Filippinene, i praksis ble henholdsvis et japansk og et amerikansk protektorat.
Også andre politikere har fått prisen mens de fortsatt var «in office», og flere av disse politikertildelingene bærer preg av å ha blitt besluttet i en slags øyeblikkets begeistring for en politisk beslutning, og fremstår i ettertid som litt overilte.
Prisen til Mikhail Gorbatsjov i 1990 er ett eksempel på det, prisen til president Barack Obama i 2009 et annet.
Erfaringene med disse tildelingene gir grunn til å spørre om det bør være kvalifikasjon nok å få Nobels fredspris at man strengt tatt bare gjør jobben sin.

Står seg
I den lange rekken av menn, kvinner og organisasjoner som har fått Nobels fredspris, er det noen som står spesielt sterkt, også i et historisk perspektiv.
Prisen til den tyske journalisten Carl von Ossietzky (1935) er en av disse. Ikke uten grunn kan tildelingen til Liu Xiaobo i 2010 sammenlignes med den. At begge tildelingene vakte debatt og ble kritisert av totalitære myndigheter, er sunnhetstegn både for prisen som sådan og for den aktuelle tildeling. Dette var modige tildelinger som førte til at de politiske myndighetene i prisvinnernes hjemland ble enormt provosert, og til regelrett trakassering av prisvinnerne fra myndighetenes side.
Prisen til Aung San Suu Kyi (1991) kom i samme kategori, selv om den i ettertid fikk en besk bismak med tanke på hvordan prisvinneren framsto da hun faktisk fikk makt i sitt hjemland.
Det er et stort ansvar å skulle forvalte Alfred Nobels siste vilje, blant annet ved å dele ut Fredsprisen. Det er mange hensyn som skal veies opp mot hverandre, og resultatet man kommer fram til skal være i pakt med testamentets ordlyd og intensjoner.

Nobelkomiteen
I Nobels testamente ble det norske Stortinget pekt ut som det organet som skulle avgjøre hvem som skulle få prisen.
Den norske nobelkomité har gjennom hele sin historie vært fylt opp av dels aktive, dels forhenværende politikere.
Dette preger også dagens komité, der tre av de fem medlemmene er tidligere politikere som alle har vært statsråder eller statssekretærer, mens to av dem rent politisk har befunnet seg hakket under.
I 1937 ble det vedtatt at medlemmer av regjeringen ikke kunne sitte i Nobelkomiteen, og fra 1978 har det også – stort sett – vært slik at medlemmer av Stortinget heller ikke kunne være det.
Med tanke på hvordan komiteen har vært sammensatt gjennom hele sin historie, kan man derfor ikke forundres over at totalitære regimer, som det kinesiske, rett og slett ikke tror noe på at komiteen er så uavhengig som den sier seg å være.

Publisert i avisa Dagen 25. januar 2025<br>

Elvis Presley 90 år: Gospelsanger og «rockekonge»

Av Nils-Petter Enstad

Han ble kalt «The King of Rock and Roll», men det var gospelmusikken som fikk fram de beste kvalitetene hos Elvis Presley som sanger. I ettertid er han mer kjent som gospelsanger enn som rockesanger. Onsdag 8. januar er det 90 år siden Elvis Presley ble født.

Elvis Presley var født i byen Tupelo, Mississippi, og vokste opp i det amerikanske «bibelbeltet». Helt fra han var liten, var han med foreldrene sine til møter og gudstjenester i den lokale pinsemenigheten. Musikken der var sterkt preget av den country/gospeltradisjonen som hadde vokst fram blant afroamerikanere i sørstatene.
Han gjorde sine første gospelinnspilleringer allerede i 1957.
Det var en EP med fire sanger, blant annet klassikeren «Peace in the Valley».
Samme år sang han inn et album med julesanger, og der ble også de fire sangene fra EP-en med.
Da han samme år opptrådte i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på fjernsyn, måtte han krangle seg til at «Peace in the Valley» skulle være den siste av sangene han framførte. Begrunnelsen var at han hadde lovet sin mor å synge den. Det måtte showkongen Sullivan bøye seg for.

Gospelalbum
Elvis laget i alt fire gospelalbum, eller LP-plater. Det første kom i 1961 og het «His Hand in mine», og solgte til gullplate forholdsvis raskt.
Det neste kom i 1967 og het «How Great Thou art».
Tittelsporet her var den opprinnelig svenske salmen «O, store Gud».
Denne salmen ble på mange måter Elvis sin kristne signaturmelodi.
Til forskjell fra de fleste andre gospelsangene han spilte inn, var ikke dette en sang han kjente fra sin barndoms menighetsliv. Det er også – så vidt man vet – den eneste sangen av skandinavisk opprinnelse som Elvis spilte inn.
Det var i 1886 den svenske pastoren og politikeren Carl Broberg skrev denne teksten.
I november 1970 tok Elvis den med i sitt konsertrepertoar. Det skjedde nærmest på et innfall, og han skal ha ringt til arrangøren Charlie Hodge fra bilen, på vei til en konsert, og sagt at han ville ha den med i konserten som skulle begynne mindre enn en halvtime senere. Hodge måtte kaste seg rundt og lage et arrangement, og det var ikke tid til å øve, men utrolig nok fungerte det.
To av de tre Grammy-prisene Elvis fikk var knyttet til denne salmen: En for albumet og en for en konsertversjon. Den tredje Grammy-prisen var også for en gospelplate.
De to siste gospelplatene kom med forholdsvis kort tids mellomrom:«You never walk alone» kom i 1971 og «He touched me» året etter.
«You never walk alone» er ingen gospelsang i vanlig forstand, og er i dag best kjent som klubbsangen til fotballklubben Liverpool FC. Det religiøse budskapet i teksten er temmelig tynt, men den samlede effekten av tekst, tone og en god stemme har ofte kompensert for dette.
Tittelsporet i den siste gospelplata, «He touched me», ble skrevet av Bill Gaither i 1963. Den ble raskt meget populær i kristne kretser, blant annet fordi den ble brukt som solosang i Billy Grahams møtekampanjer.
For dette albumet fikk Elvis den tredje og siste av sine Grammy-priser. Bill Gaither selv har fortalt at han satte stor pris på det da han ble kontaktet av plateselskapet til Elvis og spurte om det var i orden at sangen ble tatt med på albumet og skulle være tittelsporet? Selvsagt var det i orden!

Ettermæle
Elvis Presley ble bare 42 år gammel. En augustdag i 1977 ble han funnet bevisstløs på sitt eget bad, og ble erklært død kort etter. Det var ting i hans liv som mange vil ha problemer med å kombinere med et kristent vitnesbyrd. Som en av hans kristne venner sa i ettertid: -Han tok valg jeg ikke ville tatt, men så kjempet han også kamper som jeg ikke har behøvd å kjempe.
Mange har spurt seg om Elvis «egentlig» var en kristen. Men hva og hvem er «egentlig» en kristen? Er det ikke først og sist en som tror på Jesus som sin frelser?
Under en konsert skal noen unge jenter ha holdt opp en plakat hvor det sto: «Elvis – You are the King!»
Elvis avbrøt konserten, pekte på plakaten og sa: «Nei! Det er bare Jesus Kristus som er konge!»
Kanskje det kan være det siste ordet på 90-årsdagen for Elvis Presleys fødsel?

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

Publiser som kronikk i Dagen på nett 6.januar 2025

En natt med stjerner

Julenovelle av Nils-Petter Enstad

Det var en klar, kald kveld.
Om han ville, kunne han legge hodet bakover og telle stjernene.
Hver enkelt av dem.
En og en hang de der som ørsmå lykter, satt der for å bryte monotonien som ellers ville være total.
En svart himmel.
Svart, mørk og taus.

Var det mange husløse ute i natt?
Mannen som sto under stjernene, visste ikke.
Helt husløs var han jo heller ikke, selv om det var så godt som.
Døren bak ham, som ikke var noen skikkelig dør, men nærmest en lem, førte inn i et hus som ikke var noe skikkelig hus, men nærmest et skur.
Et uthus.
Et fjøs.
En stall som ikke var i bruk lenger fordi det var blitt bygget en bedre stall.
Det som ikke hadde vært godt nok for dyrene, måtte være godt nok for ham.
For dem. En liten familie.

Var han bitter?
Nei, han var ikke bitter.
Han var bare trett.
Han var oppgitt.
Det hadde skjedd så mye.
Han hadde ikke oversikt over det lenger.
Kanskje kunne han bruke minuttene her ute, under den stjerneklare himmelen, til å få oversikten?
Hvor langt tilbake måtte han gå for å få oversikten?

Ett år? Var det langt nok tilbake?
For ett år siden hadde han vært en middelaldrende enkemann med voksne barn.
En middelaldrende enkemann med voksne barn som drev sin forretning nord i landet, og som drev den godt. Ikke så at han var rik, men han klarte seg.
Var regnet som en dyktig utøver av sitt fag.
Etterspurt, både fordi han gjorde en god jobb og fordi han holdt rimelige priser.
Han passet sine egne saker, og blandet seg inn verken i politikk eller andre stridsspørsmål. Alle visste hvem han var, og alle visste hva han sto for.
De visste hvor han var å finne på helligdagene.

De visste at han var til å stole på.
Det var mange i byen som hadde flirt litt da han forlovet seg etter å ha vært enkemann i flere år. Stort sett hadde det vært godlynt fliring. Litt dytting i siden, litt erting av typen «skal-du-ha-trøst-på-dine-gamle-dager?».
Andres erting hadde vært mer grovkornet, men ikke verre enn at han kunne ta det.
Den unge bruden var vakker og vennlig, og han var oppriktig glad i henne.
Og hun i ham.
Trodde han.
Derfor kunne han ta den godlynte ertingen.
Han klarte også å ta den åpenlyse fliringen da det viste seg at hun var med barn.

Det med barnet hadde vært vanskelig å ta.
Han måtte bare innrømme det.
Faren hennes, som var på hans egen alder, hadde vært rasende.
Til slutt hadde han måttet gå mellom far og datter, holde faren i strupen og brølt (enda han slett ikke hadde for vane å brøle til noen) at dette skulle han ordne opp i. Han, og ingen andre! Om det var forstått?
Etterpå hadde hun klynget seg gråtende inn til ham, og han hadde forstått hvor redd hun egentlig hadde vært.
Rart, så trygg og sikker som hun hadde virket da hun fortalte om barnet.

Så kom meldingen om at de måtte reise.
Han hadde aldri brydd seg om politikk. Hadde aldri sagt hva han mente om det, hadde aldri sluttet seg til noen gruppe. «Jeg er en enkel arbeider», hadde han pleid å svare når noen ville ha ham med i det ene eller det andre. Men nå hadde det vært nære på.
Makan til påfunn! En lang reise for å gjøre en registrering, og så en lang reise tilbake igjen. Det hadde holdt hardt.
Ennå mens de var underveis hadde han gått og mumlet for seg selv at dette var galskap. Egentlig burde de ha sabotert dette påfunnet. Men det var blitt med mumlingen. Og til slutt var de framme i byen han stammet fra, men aldri hadde besøkt.

Ikke rom noe sted.
-Fullt!
-Beklager, fullt!
-Fullt! Kom dere unna!
Det var alle grader av avvisninger, fra den vennlig beklagende, til den arrogant kjeppjagende. Men resultatet var det samme. Ikke rom. Ikke plass. Ikke ly.
Det siste stedet de spurte var de også blitt avvist, men så fort de hadde snudd og begynt å gå videre, var en kommet løpende etter dem. Det var kona til verten.
-Vent! Kjære vene! Noe må man da i Guds navn få til? Vi har et.... det er ikke mye, men det er i hvert fall tak over hodet...det er bare....det har vært stall. Tar dere til takke, så.....
-Vi tar til takke, hadde han sagt, og de var blitt vist hvor det var. Bakenfor hovedhuset, helt nederst på eiendommen.
-Jeg skal komme med noen tepper, hadde vertshuskona sagt.
Det hadde vært verre enn de trodde, men som de forsøkte å si til hverandre: Det er i det minste tak over hodet.
Veggene virket også noenlunde tette. Kona var kommet med et teppe, og sagt at han bare måtte gå over i ny-stallen og hente så mye høy han trengte, så de hadde til liggeunderlag.
Da han kom tilbake med høyet, hadde han vertshuskona møtt ham i døråpningen.
- Fødselen er i gang, hadde hun sagt bryskt. -Hent vann, og så holder du deg utenfor. Er det første gangen? Da kan det ta noen timer.

Noen timer?
Er noen timer det samme som mange timer?
Han måtte visst ha stått og stirret på stjernehimmelen likevel, for plutselig var det som om han ble oppmerksom på at en av stjernene lyste så mye sterkere enn de andre.
Var det en ny stjerne?
Nei, det kunne ikke være noen ny stjerne.
Det var nok noe han innbilte seg.
Men så sterkt den lyste!

Bak seg hørte han barnegråt.

Mitt liv med julegryta

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

For første gang på flere år blir det ingen grytevakter på meg/oss i år. Helt siden 2013 har Greta og jeg tatt noen to-timersøkter sammen på OBS! på Stoa hvert år – gjerne avsluttet med en middag på kjøpesenterets kafeteria.

Første gang jeg sto grytevakt må ha vært i desember 1971.
Da var jeg kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og vi som var under utdanning der tok våre økter ved de forholdsvis mange grytene som var i Oslo den gang.
Foruten Universitetsplassen, husker jeg i hvert fall Jernbanetorget, Egertorget, Majorstua og på Frogner – ikke Frogner plass, men et kvartal eller to lenger ned i Frognerveien.
Som korpsoffiser sto jeg grytevakt både i Akureyri og Nykøbing Mors – det er byer i henholdsvis Island og Danmark.
Jeg kan ikke huske at vi hadde julegryte («jólapottur», som det heter på de kanter) i Ísafjörður, som var den første byen vi var stasjonert i på Island, heller ikke i Thisted, som også var et korps vi hadde ansvar for i Danmark, selv om vi ikke bodde i den byen. Virksomheten her var friluftsmøter og ett møte i uka.

I
Da vi var stasjonert i Nannestad tok vi opp igjen tradisjonen med julegryta – den hadde lokalt ligget nede i flere år.
Motivet var nok først og fremst å få penger til driften, samt ha en arena for å selge Krigsropets julenummer.
Den økta jeg husker best, var da jeg sto fire timer i pluss/minus 20 graders kulde utenfor samvirkelaget.
Fikk vel en kort avløsning på en halv time ved en av soldatene, men ellers var det «offisera» som sto for den tjenesten. Og når den ene av disse hadde én liten hjemme det første året og to det neste, ga det seg selv hvem som tok ute-tjenesten.
Mer varmende enn den korte avløsningen var nok hun som kom ut fra butikken med en kopp varm sjokolade, kjøpt på automaten i butikken. -Du ser ut som du kan trenge det, sa hun.
Noen av inntrykkene fra den vinterlige opplevelsen på Romerike har jeg brukt i romanen «Blikkfatet», som jeg ga ut i 1998.

II
Offiserene ved hovedkvarteret tok også økter ved julegrytene, først og fremst på Egertorget og Universitetsplassen. Hver avdeling ble tildelt økter på to-og-to timer.
Min sjef, Olav Kvam, var veldig tydelig på at vi på redaksjonen bare skulle stå én time hver av gangen, så vi avløste hverandre.
Han visste nok hva det var å stå og fryse ved julegryta.

III
I Sandvika hadde vi forholdsvis god hjelp med julegrytene, både i sentrum og i Asker.
Det var etter en slik vakt jeg skrev en liten tekst som senere er blitt publisert en rekke steder:
Ved julegryta
-Jeg har så vondt av dem som fryser,
sa hun, og tømte lommene
i pelskåpa
for småpenger.

Drøyt 30 år senere skrev jeg en annen liten tekst, inspirert av et liknende møte:
Replikkveksling ved julegryta
Mann, i det han legger 200 kroner i gryta:
- Man får prøve å lette litt på samvittigheten.
Grytevakt:
-Hjelper det ikke, står vi her i morgen også.

De to tekstene er nok betegnende for hver sin tid.
På 1980-tallet var julegryta mange steder et litt kuriøst førjulsinnslag på linje med nisser og krybber.
Utover på 2010-tallet ble de en reell sosialpolitisk faktor, en redningsbøye for mange, og fikk stadig større anerkjennelse som det.

IV
Fra årene i Askim kan jeg ikke huske at jeg deltok nevneverdig ved julegryta.
Den viktigste forklaringen var nok at selv om jeg bodde i Askim, jobbet jeg i Oslo og var rett og slett ikke til stede i julegrytas åpningstid.

V
I 2013 flyttet jeg til Arendal og engasjerte meg straks i Frelsesarmeens arbeid her.
Arbeidssituasjonen var annerledes, og Greta og jeg tok våre økter ved gryta hvert år.
Det har vi gjort siden, selv om det blir en pause dette året.

VI
Jeg har i årenes løp skrevet flere historiske oppsummeringer om julegrytene.
Også i skjønnlitteraturen finnes det gode tekster om dette; jeg nevner både Erik Bye og Alfred Hauge.
I 2001 foreslo jeg for Frelsesarmeens ledelse at det burde lages en bok om julegrytas historie.
Det forslaget ble møtt med en kald skulder den gang, men det betyr ikke at ikke ideen er god.
I den forbindelse vil jeg bare nevne at i 2026 er det 125 år siden de første grytene ble satt ut her i landet.

Lindtveit, 7. desember 2024

Alf Prøysen skrev om både krybben og korset

Av Nils-Petter Enstad, KPK – kpk@kpk.no


Alf Prøysen har bidratt sterkt til den norske sangskatten, ikke minst gjennom sangen om «blanke ark». Han var vel kjent med troen, og er også med og preger den norske jula. Selv 54 år etter sin død er sangene hans i bruk året rundt, og ikke minst i julehøytiden.

Alf Prøysen ville vært 110 år i sommer om han hadde fått et ekstra langt liv. I stedet ble det nokså kort. Han gikk bort 23. november i 1970, bare 56 år gammel. Men han har satt sitt sterke preg både på den norske sangskatten i alminnelighet og på jula i norske hjem i særdeleshet.
Den sommeren han fylte 50 år, i 1964, ble dette blant annet markert med boka "12 viser på villstrå".
Der fant man blant annet den sjarmerende visa Romjulsdrøm.
I tillegg ble en av hans mest berømte og slitesterke sanger tatt med der, med en tekst så klassisk at enkelte tror at hovedpoenget er hentet fra Bibelen: "Du skal få en dag i mårå" – der refrenget lyder:
Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
Med blanke ark og farjestifter tel

Mot slutten av livet uttrykte den da kreftsyke Prøysen at dette var en av to tekster han håpte skulle leve etter ham.
Det ønsket har han fått oppfylt.
Teksten har forøvrig flere bibelske referanser, så koblingen til Skriften er ikke helt fjern.

Bare ett vers
"Du ska få en dag i mårå" var en tekst på bare ett vers da den ble publisert første gang.
Det var det vi i dag kjenner som det første verset, og det vi kjenner som omkvedet.
Hadde Prøysen fått det som han ville, hadde det vært slik at visa – eller diktet – hadde levd videre i litteraturen og ikke som en sang.
Men da Otto Nilsen, som var redaktør for radioprogrammet Søndagsposten, hadde laget en melodi til teksten, mente både han og andre at visa måtte ha flere vers.
Så Prøysen skrev i all hast to vers til.
Her ble oppmerksomheten flyttet fra det visjonære, symbolisert ved Babylon, til det hverdagslige slitet og nederlagene i livet.

Religiøs betydning
Elin Prøysen skriver i boka "Pappa Alf" at faren resten av livet angret på at han hadde gått med på å skrive de to versene.
I et brev til vennen Knut Roen skrev han om dem at de «er så dårlige, de ble laget i hui og hast til en søndagspost, og de trekker ned visens idé ganske betraktelig».
Hun skriver også at faren så en religiøs betydning i dette første verset, og etter hans ønske ble visa spilt i begravelsen hans.
Siden har den ved siste reise vært å høre i mang en kirke.

Kors og krybbe
Alf Prøysen var fortrolig med tro og religion hele livet, og det var innslag av både kristen jul og påske i verselinjene hans.
Allerede i det første diktet han hadde på trykk, Røde geranier, finner man følgende strofe:

Lær meg å minnes et kors og en blødende
Skikkelse opphengt til frelse for meg

Diktet sto i bladet Kooperatøren i september 1938.
Dette er kanskje det klareste uttrykket for en kristen bekjennelse man finner i alt Alf Prøysen skrev, men ikke det eneste.
Bare i diktet om de røde geraniene finner vi flere slike referanser, men også i andre tekster.
Julekveldsvise er nok den teksten de fleste tenker på i en slik sammenheng. I debuten sin skriver han om Kristus på korset, i julesangen om Jesus i krybben:
I krybba låg en liten gutt
Så rein og blid og go'

Det var den andre av de to tekstene Prøysen selv håpet kunne leve etter ham, og også dette ønsket gikk i oppfyllelse.
Julekveldsvise – som først sto på trykk i Arbeidermagasinet – kom med både i Frelsesarmeens sangbok i 2010 og i Norsk Salmebok tre år senere.

Kristen kjerne
Elin Prøysen skriver i boka om faren at kjernen i hans kristendom var troen på Guds tilgivelse, Guds kjærlighet og at alle er like for Vårherre.
Da Prøysens gamle mor, Julie, forsto at slutten nærmet seg, ble hun grepet av angst for døden, men sønnen fikk være sjelesørger for henne og fortalte hva som skulle til: – Det er nok med et sukk, mor, skal han ha sagt.
Det skal altså være de som tror at "Du skal få en dag i mårå" er noe som står i Bibelen.
Det gjør det nok ikke.
Men det står mye om både nåde og tilgivelse der – eller det man gjerne kan kalle «blanke ark».
KPK