«Gråt litt her»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gudstjenesten var over. Taleren hadde latt både bibel og prekenmanus ligge igjen på talerstolen. Den unge frelsesoffiseren som ryddet litt i lokalet, la merke til en håndskrevet kommentar i margen på manuskriptet: «Gråt litt her».

Det er min mor som har fortalt meg denne anekdoten, og den unge frelsesoffiseren skal ha vært henne selv. Taleren var den da pensjonerte frelsesoffiseren T.I. Øgrim, som hadde vært leder for Frelsesarmeens arbeid i både Norge og Sverige, og dertil hatt overoppsyn med arbeidet i hele Europa.
Episoden dukket opp i minnet da jeg leste Bo Brekkes bok om T.I. Øgrims sønnesønn, forfatteren og politikeren Tron Øgrim.
Tron Øgrim var et av de mest markante eksemplene på at avstanden mellom vekkelseskristendom og politisk radikalisme kan være svært kort.
Han var bevisst på arven fra besteforeldrene, og brukte den for det den var verd, som da han skulle få seg jobb på tapperiet til Schous Bryggeri.
I det offentlige rom framsto Tron Øgrim som både bajas og uvøren. Bo Brekke spør om ikke dette var en form for iscenesettelse for å dekke over sjenanse.
Om det var sjenanse som preget bestefaren, skal være usagt, men alle som opplevde ham på talerstolen er enige om at han var god på iscenesettelse, selv om de kanskje ikke vil bruke det ordet.
Apostelen Paulus skrev om seg selv at «et skuespill er vi blitt for verden» (1 Kor 4,9).
En gudstjeneste, det være seg i en kirke, på et bedehus, eller i Frelsesarmeen, er iscenesettelse av et drama.
Når jeg leser en bibeltekst eller en salmetekst i en gudstjeneste, bruker jeg helt bevisst de – kall det gjerne «teknikker» - som jeg dels lærte i amatørteatergrupper som gutt, dels har lært ved å studere andre tekstlesere og dels som teksten innbyr til.
Det er tekster som fortjener å bli lest på en skikkelig måte, og ikke bare bli ramset opp som en gangetabell.
Enten det er gudstjenester eller politikk vi snakker om, så handler det om drama. Drama kan være ekte og det kan være uekte. Det kan bokstavelig talt overspilles. Et ikonisk portrett av forfatteren Ernest Hemingway ble en gang beskrevet slik: Det viser Hemingway, klar til å spille Spencer Tracy som spiller Hemingway.
Men også i det ekte og oppriktige drama kan det være behov for instruksjon. Som en liten påminning til seg selv: «Gråt litt her».

Publisert i Klassekampen 30. juni 2015

Nobelprisen og kvinnene

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Hva har Eleanor Roosevelt, Helen Keller, lady Baden-Powell og den tidligere hollandske dronningen Wilhelmina til felles? De er alle blitt foreslått til Nobels Fredspris, men ingen av dem fikk noe gang en pris flere av dem var minst like kvalifisert til som mange av de mennene som har fått dem. I en ny bok blir mange av Den norske nobelkomité sine forsømmelser overfor kvinnelige fredsarbeidere dokumentert.

I boka «Nobelkomiteen og kvinnene 1901-1960» tar statsviteren og forskeren Ingunn Norderval tak i dette stoffet. I den perioden som undersøkelsen hennes omfatter, var det bare tre kvinner som fikk Nobels Fredspris. Den første var østerrikske Bertha von Suttner. Hun fikk den i 1905. Det er historisk forholdsvis uomstridt at hun langt på vei var fredsprisen «mor» gjennom sitt lange vennskap med Alfred Nobel. Likevel fikk hun ikke selv prisen før etter flere år og tildelinger som i dag er glemt.
Den neste fredsprisen til en kvinne kom først i 1931, da den amerikanske kvekeren Jane Addams delte den med en amerikaner som wikipedia ikke kan opplyse annet om enn at han var «diplomat og politiker».
Den tredje var Emily Greene Balch, også hun amerikansk. Hun fikk prisen i 1946. Hun delte den med den daværende presidenten for KFUMs verdensforbund.

Smålig
Daværende president i USA, Harry Truman, arrangerte en stor mottakelse for KFUM-representanten i forbindelse med tildelingen, mens han verken gratulerte eller på annen måte kommenterte den kvinnelige prisvinneren. Som leder for den internasjonale kvinneligaen for fred og frihet var hun både radikal og kontroversiell, og kritisk til presidentens forholdsvis krigerske politikk.
Trumans smålige reaksjon er forholdsvis betegnende for hvordan mange av de kvinnelige fredspriskandidatene er blitt vurdert av den mannsdominerte nobelkomiteen.
Flere av dem ble nominert en rekke ganger. Eleanor Roosevelt ble foreslått tre ganger, og kom hver gang på den korte lista som er et slags finaleheat når fredspriskandidater skal vurderes, men nådde ikke opp noen av gangene.
To av de årene hun sto på den korte lista, endte komiteen opp med ikke å tildele noen pris.
«Skandale» er en forholdsvis dannet beskrivelse av man fattet et slikt vedtak, ikke bare én, men to ganger.

36 kvinner
I alt 36 kvinner ble foreslått til Nobels Fredspris i årene mellom 1901 og 1960. Etter den tid er en del flere kvinner blitt foreslått, og flere har også fått prisen. Det er imidlertid ingen tvil om at det fortsatt er en stor skjevhet i kjønnsbalansen når det gjelder pristildelinger.
Skjev, ikke fordi det skal være en kvalifikasjon i seg selv å være kvinnelig fredspriskandidat, men fordi det heller ikke skal være en diskvalifikasjon i seg selv å være det. Og slik har det åpenbart fungert, ikke minst i den perioden som Ingunn Norderval har sett på.
Det er ellers interessant å se at forholdsvis mange av de kvinnene som var foreslått til Nobels Fredspris i den perioden denne boka behanler, hadde tilknytning til Kvekersamfunnet. Dette gjaldt blant annet for to av de tre som fikk prisen i løpet av disse årene.

Ingunn Norderval
NOBELKOMITEEN OG KVINNENE
1901 – 1960
Utgiver: Internasjonal kvinneliga for frihet og fred, 2015
167 sider

Oppdatering om livet bak den svarte døren

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Helt siden NRK-mannen Richard Herrmann ga ut boka «Bak den svarte døren» i 1970, har den vært en slags standardbok om britiske statsministre. Den kom ut samme år som Edward Heath avløste Harold Wilson som beboer i det mange betrakter som verdens mest berømte adresse, og er senere kommet i flere og á jour-førte utgaver. Den siste kom i 1996. Samtidig med at britiske velgere igjen går til stemmelokalene, lanseres en ny bok om livet bak «den svarte døren». Den gir spennende og nødvendig oppdatering om såvel britisk politikk som de personene som har preget den.





Det er de to historikerne Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg som har skrevet mursteinen «Britiske statsministre 1900-2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron». På disse 115 årene har 22 statsministre – 21 menn og én kvinne – hatt dette ansvaret; noen av dem i flere omganger. Samtlige 22 presenteres i lange og grundige kapitler der de følges fra fødsel til død for 18 av dem og fram til nåtiden for de fire siste.

Skjebner
Jeg leste Richard Herrmanns bok alt som 17-åring, og har lest den også siden. Den er anekdotisk og slentrende, slik Herrmanns bøker fra engelsk historie gjerne var. Det var både deres styrke og svakhet. Årets bok er først og fremst faglig, og anekdotene er bare med i den grad de belyser det faglige. Der Herrmanns bok var morsom, er årets bok interessant.
I et såpass stort galleri av politikere med svært stor, personlig makt, som britiske statsministre alltid har, er det noen som peker seg ut. Helhetsbildet er bredt og variert, det samme er mennesketypene som skildres. De spenner fra det nesten dilettantiske til de store genier.
For de fleste av dem må det kunne sies at de vokste med jobben, og for en og annen kan man kanskje si at de vokste inn i jobben. Det er en katalog over mange og ulike politiske skjebner.

Tragedie
Om enkelte av disse skjebnene ligger ordet «tragedie» nært på tastaturet.
Ikke minst gjelder det Ramsay MacDonald, som i 1924 ble den første statsministeren fra det britiske arbeiderpartiet. Han var statsminister i tre regjeringer; to av dem utgått av eget parti, mens den tredje var en samlingsregjering som førte til at han ble ekskludert fra sitt parti og ble en ren marionett. Regjeringens egentlige «sterke mann», finansminister Stanely Baldwin, sendte MacDonald ut på så mange lange, betydningsløse utenlandsreiser at avisene skrev at «statsministeren besøker hjemlandet».
Ramsay MacDonald var fattiggutten fra Skottland som jobbet seg opp i samfunnet og politikken, og som det lenge gikk bra for. Han ble tidlig enkemann og var alene om ansvaret for flere barn; den yngste var bare ett år gammel. Da han kom opp i 60-årsalderen, var det tydelig at han var i ferd med å gå i mental oppløsning, og lot seg til slutt overtale til levere sin avskjedssøknad. «Mitt liv tok slutt for 25 år siden», skal han ha svart da noen i et litt hjelpeløst forsøk på å være vennlige mot ham ønsket ham noen gode år mot slutten.

På overtid
Et trekk man ser ved flere av de lederne som skildres i denne boka, er hvordan mange av dem fortsatte «på overtid», lenge etter at de burde trukket seg tilbake og overlatt ansvaret til andre og yngre krefter. Dette førte i neste omgang dels til at opplagte lederkandidater aldri slapp til, dels at de var i eldste laget da de endelig fikk slippe til. Ikke minst gjaldt dette for de to som regnes blant de virkelig «store», britiske lederne: David Lloyd-George og Winston Churchill.
Begge ledet sitt land gjennom hver sin store krig. Men da krigen i 1918 var slutt, klamret Lloyd-George seg fortsatt til statsministerjobben helt til 1922. Da var mye av glansen borte, og hans eget parti lå i ruiner.
Churchill tapte nokså suverent «fredsvalget» i 1945, til så vel hans egen som mange andres overraskelse. I en alder av 71 år, og etter å ha bidratt til den allierte seieren under krigen, kunne han med fordel overlatt lederrollen i partiet til Anthony Eden. I stedet fortsatte han som partileder, og gikk på sin andre statsministerperiode i 1951.
Først i 1955 tok han konsekvensen av at det burde han ikke gjort. Da var det for sent, både for ham og etterfølgeren.

Elite
De fleste av de 22 statsministrene som er omtalt i denne boka, kom fra det man ville kunne kalle «eliten» i samfunnet, i hvert fall sosialt. Kom de ikke fra adelsslekter, kom de fra svært velstående familier. Ramsay MacDonald var lenge det eneste unntaket fra denne regelen.
I moderne tid har dette jevnet seg mer ut, og så vel sosialistiske som konservative statsministere har kommet fra hjem i sjiktet rundt det vi kan kalle «middelklassen».
Men fremdeles er det et langt større klasseskille i det britiske samfunnet enn eksempelvis i de nordiske landene. Det ser man blant annet ved at tidligere statsministere nærmest rutinemessige er blitt adlet etter endt tjeneste.

Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg
BRITISKE STATSMINISTRE 1900 – 2015
Fra Lord Salisbury til David Cameron
CappelenDamm
773 sider

Å debutere som forfatter – et 25-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I disse dager – mars 2015 – er det 25 år siden jeg debuterte som forfatter.

Det var en «dobbelt-debut», med to titler, men begge titlene var forholdsvis beskjedne i omfang. Noen år før hadde jeg laget et hefte til Frelsesarmeens Speiderkorps sin 60-årsmarkering («Åpen for Gud og hans ord», 1983), og et til Sandvika korps sitt 75-årsjubileum («Frelsesarmeens saga i Bærum», 1985). Men dette var skikkelige greier. De kom ut på et forlag. De ble solgt i bokhandelen. Man var blitt – forfatter.

Gammel drøm
Å kunne skrive og gi ut bøker var en gammel drøm. Allerede som 18-åring sendte jeg et manus til en konkurranse om «beste, kristne bok». Det var en diktsamling. Jeg vant ikke, for å si det slik. Å få gitt ut en diktsamling er fremdeles en hvit flekk på min forfatter-cv, men det kan jo være det kommer.
Men om jeg ikke debuterte med en diktsamling, så debuterte jeg med en bok om en dikter. Dikteren het Johan Halmrast, og han huskes i bunn og grunn for én eneste ting; én eneste tekst. Det er salmen «Å, salige stund uten like». Det er en salme jeg møtte gjennom skolens kristendomstimer; jeg vil tro det var i fjerde klasse på Majorstua skole, og da snakker vi påsken 1965. Det var den gang man både hadde kristendomsundervisning og lærte salmer i skolen. Jeg har hatt stor glede av begge deler resten av livet.

Innblikk
Påsken 1971 fikk jeg mine første glimt inn i salmens bakgrunnshistorie. Da bodde vi i Sauda, der min far var leder for Frelsesarmeen. Og han fortalte litt om denne salmedikteren som døde ung og ensom, og de eneste som fulgte ham til graven var fire frelsesoffiserer. Det var nok et par til i det gravfølget, men interessen var sådd. Og nesten 20 år senere hadde såkornet vokst opp og blitt ei lita bok: «…så fikk du den levende møte» (Ansgar forlag, 1990). Bakgrunnen for at boka kom ut akkurat da, var at det i 1990 var 100 år siden salmen ble publisert første gang. Eller i hvert fall første vers av den.
Parallelt med at jeg skrev om Halmrast, skrev jeg en liten bok til: «Påske rundt korset», med daglige betraktninger for Den stille uke, basert på Jesu sju ord på korset. «Enkle betraktninger», sto det i en anmeldelse; noe annet var det heller ikke ment å være.
I mange år satte en kristen bokhandel i Oslo den fram hvert år når det nærmet seg påske, og de solgte litt hvert år, ble jeg fortalt.
Heftet om Halmrast fikk en hel sides omtale i Vårt Land, signert av Liv Riiser. Det var kanskje den mest positive anmeldelse jeg har fått noen gang, og Liv Riise var ikke blant de anmeldere som ga ved dørene. Lokalavisa i Askim spanderte både intervju og omtale – det har de vært flinke til siden også når det har kommet nye ting fra min – ikke «penn», for det har jeg ikke brukt på mange år – pc. Bildet over disse linjer ble tatt i forbindelse med det intervjuet.

Referanse
I ettertid har jeg oppdaget at i de fleste oppslagsverk og andre sammenhenger der det henvises til denne salmen, eller til Johan Halmrast, er min lille bok tatt med i kildeoversikten. Man er ikke bare forfatter; man er en referanse; en kilde.
Det forteller meg at det er skrevet lite om både salmen og salmisten, og jeg vet jo, ut fra research jeg har gjort i årenes løp, at det er mer å fortelle.
I 2016 er det 150 år siden Johan Halmrast ble født. Kanskje kommer det noe da – om tida strekker til.
Man debuterer bare en gang, enten det gjelder utgivelser eller andre erfaringer. Men det er noe med å gi ut bøker. Du får noe av den samme, kriblende følelsen hver gang du står med en ny bok, en ny utgivelse, i hendene. Det er blitt noen på disse 25 årene. Om tid og krefter tillater, blir det nok noen til.

«Første kvinnelige»

Mer enn 100 år etter at norske kvinner fikk allmenn stemmerett, er det fremdeles noen skanser som ikke er erobret, og hvor «første kvinnelige» det ene eller det andre fremdeles er et nyhetspoeng i media eller markedsføring. Så også i politikken.


Den første kvinnelige ordføreren i Norge var jordmor Aasa Helgesen (1877 – 1968).
Hun ble ordfører i Rogalandskommunen Utsira etter valget i 1925.
Utsira kommune var blitt skilt ut fra Torvastad kommune året før. Aasa Helgesens mann hadde vært ordfører i det interim-kommunestyret på 12 medlemmer som var blitt etablert ved opprettelsen av den nye kommunen.
Det var ingen partier i kommunen, velgerne skrev bare 12 navn på ei liste og la i urnen. Da opptellingen var unnagjort, viste det seg at det levert inn 48 lister i alt. På 24 av dem sto det ulike mannsmann, mens det på de siste 24 sto de samme 12 kvinnenavnene – konene til de 12 kommunestyremedlemmene.

Ugyldig?
Lensmannen i bygda, som også var leder for stemmestyret, ringte både fylkesmannen og departementet for å få hjelp til å få valget kjent ugyldig.
Han forsøkte også å holde valgresultatet hemmelig, og klarte til slutt, ved hjelp av det som må kunne kalles et knep, å få forkastet én av stemmesedlene med kvinnenavn. Det var et mellomnavn på en av kandidatene som ikke var tatt med.
Dermed ble det 11 kvinner og én mann i det nye kommunestyret. Lensmannens håp var at den ene mannen dermed skulle bli ordfører, slik at skandalepillen ble sukret aldri så lite.
Men den mannlige kandidaten, Gustav Hansen, betakket seg for et slikt spill.
Han forsto hvilken kant vinden blåste fra, og dermed kunne Aasa Helgesen overta ordførerklubba etter mannen sin.
Tre år senere fikk han den tilbake.

«Kvinnekupp»
Man har aldri funnet ut hva som faktisk skjedde i forbindelse med det såkalte «kvinnekuppet» på Utsira. Det må kunne slås fast at det ikke var kvinnene selv som sto bak det. Av de 48 velgerne som stemte, var det bare sju kvinner.
Utsira var en kommune i økonomisk krise i 1925. Fattigkassa var tom etter et dårlig sildefiske, og mange mente dette skyldtes at de som drev handel på øya, ikke hadde betalt skatten sin.
Aasa Helgesen ga sitt bidrag til kommuneøkonomien ved at hun, som ulønnet ordfører, også skar ned på sin egen lønn som jordmor i kommunen. Som de fleste på Utsira, var også Aasas mann fisker. Det medførte at hun i lange perioder var alene om ansvaret for en gård, en stor ungeflokk, jobben som jordmor og vervet som ordfører.
I ettertid er det enighet om at det vervet skjøttet hun godt, og i dag står det byste av denne historiske kvinneskikkelsen utenfor kommunehuset på Utsira.
Ved valget i 1928 ble det «normale» tilstander igjen i kommunen, med bare menn i kommunestyret. Ikke før i 1980 kom en ny kvinne inn i kommunestyret, og i 2012 fikk kommunen sin neste, kvinnelige ordfører…


Litteratur:
Jens Kihl: Den motvillige heltinna (Artikkel i Klassekampen 7. mars 2015)

Om makt og misbruk

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Bente Bratlund er en forfatter jeg fulgte i mange år med stor interesse. Mitt første møte med henne var gjennom ungdomsromanen «Likevel» fra 1987, der problemstillingen var «16 år, kristen – og gravid?» Det var en var fortelling om jenta som hadde «gjort det» én gang med kjæresten, og som trodde det hadde fått følger. Den følgen hun var mest opptatt av, var imidlertid denne: Var hun ennå et Guds barn - likevel?

Senere kom det flere romaner som tok for seg problemstillinger rundt kristen tro og moralske og/eller etiske konflikter. «Når det blør» fra 1989 handlet om homofili blant kristne, «Porselenshunden» fra 1992 om det å være barn av en enslig, lesbisk mor, «Barnet» (1995) om å leve med forventningene fra et karismatisk miljø i forhold til sykdom og helbredelse, og «Elsk meg bort, elsk meg heim» (1997) om å leve i et ekteskap som ikke lenger fungerer på grunn av ektefellens sykdom.
Deretter kom en rekke ungdomsromaner som denne anmelder ikke oppfattet som særlig interessante, før den mer selvbiografiske sakprosaboka «Besatt av demoner» kom i 2010. Der forteller hun om egne erfaringer fra et kristent ungdomsmiljø i Os i Hordaland. Innimellom disse både diktsamlinger og kåserier. Denne lange innledning for å redegjøre for min egen bagasje idet jeg begynner på hennes nyeste roman: «Prestens hus».
Som de andre romanene, er også denne preget av et knapt, stramt og poengtert språk. Fortellingen handler om en prestefamilie som består av presten selv, prestekona og de to prestedøtrene. Både konas og døtrenes roller i livet er definert ut fra deres forhold til presten. Han er den alt dreier seg om, både i hjemmet og i familiens liv for øvrig.

70-årsdag
Det nærmer seg prestens 70-årsdag. Døtrene er blitt voksne, og den eldste, Toril, har brutt all kontakt med foreldrene. Søsteren Britt prøver å overtale henne til å komme i selskapet – «det vil bety så mye for mor». Men hun når ikke fram.
I noen scener fra oppveksten rulles så familiens historie opp. De samme episodene fortelles tre ganger: Først slik Toril opplevde dem, så slik Brit opplevde dem og til slutt slik moren opplevde dem. Det er uansett fortellinger om et maktmenneske som holder sine nærmeste i et jerngrep. Britt er farens favoritt; hun er «gudsengelen», sier han. Det er en manipulerende og slu liten gudsengel som uten å nøle ofrer både moren og søsteren for selv å holde seg i varmen hos faren.
Når hun forstår at faren misbruker søsteren seksuelt, føler hun sjalusi. Det var jo hos henne faren skulle søke trøst. Den ene gangen moren nekter mannen å være med på de nesten rituelle voldtektene hver eneste kveld, voldtar han Toril i stedet. Hun hører datteren skrike om hjelp og rope på henne, men hun reagerer ikke.

Bakside
At det finnes tilsynelatende vellykte familier med mørke baksider, er ingen ny erkjennelse. Heller ikke at det finnes slike prestefamilier. Det er skildret i litteraturen før. Det er mange former for maktutøvelse og overgrep i en familie. Noen ganger griper disse formene inn i hverandre og blir en knute som bare kan løses på én måte: Ved å hugge den over.
Det som gjør inntrykk når man leser «Prestens hus» er derfor ikke så mye temaet, som møtet med de tre ofrene og deres strategier for å takle den virkeligheten de er blitt presset inn i.
Toril, som til slutt overlever ved å bryte all kontakt både med Gud og foreldrene; Brit som overlever på et vis, dels på morens og søsterens bekostning, og dels ved å utslette seg selv. Morens strategi blir fornektelse og sovepiller. Dette fører til at Toril er den eneste som får et godt liv, særlig når hun i forholdsvis voksen alder finner en mann som vil høre på henne, som forstår henne og gir henne et barn som får all den kjærligheten Toril selv aldri opplevde.
«Alt handler ikke om deg» sier Brit når hun forstår at hun ikke klarer å overtale Toril til å komme i farens 70-årsdag. Men noen ganger gjør det faktisk det.

Bente Bratlund
Prestens hus
Roman
MARGbok
172 sider

Publisert i Dagen 5. mars 2015

Kirke og politikk

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er forutsigbart inntil kjedsommelighet: Når kirkens menn og kvinner, og i særdeleshet biskoper og prester, uttaler seg om samfunnsspørsmål, er det alltid noen som er ute med pekefingeren: Dette er politikk! Og politikk skal ikke en kirke drive med!

Dette er selvfølgelig bare tøv. Det har aldri vært noe annet og vil aldri bli noe annet. En kirke som ikke også er en politisk aktør i den forstand at den engasjerer seg i samfunnsspørsmål, svikter sitt oppdrag. Ikke minst pleier politikere i maktposisjoner å reagere slik. Det er en reaksjonsmåte som har lange, historiske tradisjoner. For ikke å trekke tråden altfor langt bakover, og samtidig gi noen et påskudd til å avspore hele debatten, kan et tidsspenn på 40 år være tilstrekkelig.

I mai 1975 vedtok Stortinget en lov som gjorde abort til en rettighet. Daværende biskop i Borg, Per Lønning, reagerte med å trekke seg som biskop. Da statsminister Trygve Bratteli ble bedt om å kommentere dette, var han smålig nok til å gjøre et stort poeng av at Lønning hadde vært stortingsrepresentant for Høyre. Biskopen bedrev «politikk». Han var bare ute etter å skade Arbeiderpartiet. Slemmingen!

Senere har man sett de samme, nokså primitive reaksjonene i forbindelse med både partnerskapslov og ekteskapslov, og etter hvert når det gjelder miljøpolitikk og asylpolitikk. Blant de siste sakene der man har viftet med et visstnok rødt politikerkort, finner vi det skandaløse forslaget om tiggerforbud.

Mens det tidligere særlig var politikere fra Arbeiderpartiet som ikke ville ha noe av at kirken deltok i den politiske debatt, er det særlig Fremskrittspartiet som har vært flittige her i den senere tid, sekundert av enkelte backbenchere fra Høyre. Ketil Solvik-Olsen meldte seg ut av Den norske kirke med dunder og brak da kirken tillot seg å mene noe om oljeboring i nord. Han ville ikke ha noe av at «kirken skulle bestemme hva menigheten skulle mene», som han skrev i et svar til meg i avisa Dagen i sin tid. Et spørsmål om han mente det var politikere som skulle avgjøre hva menigheten skulle mene, har han klokelig nok ikke svart på. Ketil Solvik-Olsen er nok blant de smarte i Frp, en av dem som iblant skjønner når han bør tie. Dem er det ikke for mange av i det partiet.

Den foreløpig siste saken som har fått fart på kirkeutmeldingene, er dels Bodø-biskopens utspill om at de som tjener godt – han er vel selv en av dem? – bør betale mer i skatt, og at regjeringen bør vokte seg for å fremme forslag til endringer i velferdsordningene som får som konsekvens at de svakeste får det enda vanskeligere, dels at han, sammen med flere andre, har skrevet en artikkel om miljøpolitikk og oljeutvinning. To stortingsrepresentanter har varslet sin utmelding; den ene måtte riktignok få tak på en skriver, en konvolutt og et frimerke først, skrev hun. Det er mange detaljer som skal på plass.

For mange av oss er dette nokså selvfølgelige tanker, det biskopen har gitt uttrykk for. Det er det åpenbart ikke for redaktøren i den kristne avisen Dagen. Han tror slike utspill kan føre «borgerlige velgere» (hva nå dét er!) bort fra Kirken.

Tidligere i vinter holdt prosten i Drammen en tale der han refset samfunnets behandling av tiggere og husløse. Da var det en lokal Frp-politiker som meldte seg ut. Kirken skulle ikke snakke om slikt, mente han. Den skulle holde seg til slikt som alle kunne være enige om. En god jul og et godt nytt år, for eksempel. For de fleste, i hvert fall.
Han er tydeligvis også blant dem som mener at kirken skal ikke tale profetisk; den skal bare pludre. Men hva skal man en pludrekirke? Hva skal man med et pludre-evangelium?

Heldigvis er det ikke et slikt evangelium man finner i Bibelen!

Det bibelske evangelium er radikalt. Derfor må en kristen kirke også være radikal.

Det bibelske evangelium er maktkritisk. Derfor må en kristen kirke også være maktkritisk.

Det bibelske evangelium refser strukturer som undertrykker svake mennesker. Derfor må også en kristen kirke refse strukturer som under trykker svake mennesker.

14. februar 2015 – det er visst det de kaller «Valentinedagen»