Ost og misjon - Om Tor Edvin Dahl og Synnøve Finden

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


La meg starte med å være litt personlig: Jula 1973 fikk jeg Tor Edvin Dahls gjennombruddsroman «Guds tjener» i gave. Jeg husker jeg leste den i løpet av én, til nød to romjulsnetter. Selvfølgelig en helt uforsvarlig lesemåte av en såpass omfattende og sammensatt roman, men fortellingen bare dro meg med. Selv var jeg den gang en ung, nylig ordinert offiser i Frelsesarmeen, men med en lidenskap for litteratur som har fulgt meg siden.




Bakgrunn
Noe av det som gjorde at jeg hadde ønsket meg akkurat den boka til jul, var at den handlet om forfatterens oppvekst i pinsebevegelsen. Jeg ante – og fikk bekreftet i løpet av de to romjulsnettene – at oppvekst i kristne vekkelsesmiljøer har mange fellestrekk, enten dette heter Frelsesarmeen eller pinsebevegelsen.
Senere har Dahl skrevet flere romaner åpenbart er inspirert av den samme bakgrunnen. Her kan nevnes «Miraklenes år» (2008) og «Abrahams barn» (1982). Han har også skrevet eller vært medforfatter i flere sakprosabøker om pinsebevegelsen, så som biografien «Broder Åge» (1980), den mer analyserende «Aage Samuelsen. Ildvitnet, gjøgleren, mennesket» (1996, sammen med Jon Gangdal) og analysen av pinsebevegelsen «Fra seier til nederlag. Pinsebevegelsen i Norge» (1978, sammen med John-Willy Rudolph).

Produktiv
Tor Edvin Dahl ble født i 1943, og kom med sin første bok i 1968. Det var novellesamlingen «En sommer tung av regn». Han er en svært produktiv forfatter, gjerne med flere utgivelser hvert eneste år, og har vært innom det som finnes av litterære sjangre – det eneste unntaket ser ut til å være lyrikk.
I løpet av årene fra 2006 til 2010 skrev han ikke mindre enn tre bøker om det samme temaet, nemlig ostefabrikken Synnøve Finden, som hans mormor var med på å starte i sin tid. Det begynte med romanen «Basunen» (2006), fortsatte med «En verden av kvinner – og andre sannferdige historier» (2007), og ble avrundet med «Min bestemor elsket Synnøve Finden. Familien og ostefabrikken» (2010).

Romanen
Romanen «Basunen» kom samme år som norsk pinsebevegelse kunne feire sitt 100-årsjubileum. Jeg leste boka den gang som et interessant apropos til nettopp det jubileet. Det var en roman om fromhet og gründerskap i skjønn forening, om to kvinner som staret en kommersiell virksomhet med et klart og uttalt ønske om å skaffe midler til misjonsarbeidet.
Misjonsideen deres, som var å starte et kristent plateselskap, viste seg å bli en kommersiell suksess. Selskapet produserte kun kristen musikk, og ble etter hvert litt av en maktfaktor i pinsebevegelsen.
De to kvinnene bak plateselskapet er den unge enken Magda Reber og den noe eldre Sigrid Ravnegård. Magda har dessuten en liten datter som heter Ruth. Disse tre bor og arbeider sammen, og bygger opp en virksomhet som fra et forretningsmessig synspunkt er en suksess, fra et misjonsstrategisk synspunkt en velsignelse, men fra et mellommenneskelig synspunkt kanskje litt blandet. Takket være både den økonomiske og strategiske suksessen, får nemlig de to kvinnene en maktposisjon i menigheten og bevegelsen som de i hvert fall ved noen anledninger direkte misbruker.
Forfatteren selv presiserer i et etterord at romanen ikke på noen måte er historisk. Det første, kristne plateselskapet i Norge ble ikke etablert før etter krigen. Menigheten som er utgangspunktet for plateselskapets virksomhet eksisterer ikke i den virkelige verden, og har heller aldri gjort den. Den er plassert i Møllergata i Oslo, der det har vært atskillig kristen virksomhet i årenes løp, men ingen pinsemenighet.
Etter krigen ble det etablert flere kristne plateseselskap. Både indremisjonen, pinsebevegelsen og Frelsesarmeen produserte plater. Disse var ofte i såkalt EP-format (forkortet for «Extended Playing Time»), med to sanger på hver side i stedet for bare én. Iblant kunne det være tre spor på hver side også. EP-platene var bare litt dyrere enn singelplatene, og dermed fikk man «mer musikk for pengene». Det var nok særlig kristne plater og barneplater som kom i EP-format, men en ikonisk utgivelse som «Magical Mystery Tour» med The Beatles kom som EP i 1967, med tre sanger på hver side.
Som roman er «Basunen» langt fra den beste Tor Edvin Dahl har skrevet.
I likhet med de andre romanene hans fra pinsebevegslens indre liv, kommer heller ikke denne i nærheten av «Guds tjener». I denne sammenheng er den mest interessant som en forstudie til de to neste bøkene om det samme tema. For om romanen handlet om et plateselskap, forsto man som leser at dette egentlig var et forsøk på å fortelle historien om ostefabrikken Synnøve Finden.

To kvinner
Utgangspunktet for så vel bøkene som ostefabrikken, var møtet mellom to kvinner.
Den ene var den unge enken Pernille Holmen, som bodde sammen med sin datter Evy i vaktmesterleiligheten til menigheten Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 38 i Oslo. En dag ringer det på døren. Utenfor står en grovbygd kvinne – hun heter Synnøve Finden. Hun flytter inn hos den lille familien. Hun er allerede en godt voksen dame på dette tidspunktet. Hun var enslig og hadde arbeidet en rekke steder. Alle steder fikk hun gode attester som en arbeidssom og samvittighetsfull dame. Blant annet har hun arbeidet med ost, og nå hadde hun fått en idé: Hun ville utfordre Meierisamvirket og lage sin egen pultost.
Fabrikken ble en suksess. For de to gründerne var ikke fabrikken bare en forretningsidé, men et misjonsprosjekt. Store deler av overskuddet ble brukt til å støtte misjonærer i andre land og evangelister i eget land. Samtidig var det viktig at alle som ble ansatt måtte være aktive i en menighet, og det ble holdt andakt med de ansatte hver dag.
Det er korte historiske og ideologiske linjer mellom bondegutten Hans Nielsen Hauge, som brukte tida til å strikke mens han gikk fra grend til grend og holdt møter, og som startet bedrifter og virksomheter over hele landet i årene rundt 1800, og de to kvinnelige pinsevennene som startet osteproduksjon i Oslo rundt 1930.
Kristent gründerskap har lange tradisjoner.
Men de to kvinnene kjører et forholdsvis tøft regime, både i bedriften og familien. Begge, men særlig Pernille Holmen, forfatterens bestemor, har en klar tendens til å oppfatte seg selv som forvaltere av Guds vilje både når det gjelder forretninger og privatliv. Det får ikke minst Pernilles datter Evy merke.
Samtidig var de to kvinnene så mektige at ingen våget å konfrontere dem med det upassende i at de ikke bare delte soverom, men også seng gjennom mesteparten av sine år sammen. Dahl skriver det ikke rett ut, men det er vanskelig å lese særlig den siste boka annerledes enn at det må ha vært et lesbisk forhold mellom de to fromme misjons- og forretningskvinnene.

Drama
Mer enn en bedriftshistorie, er bøkene om Synnøve Finden fortellingen om et menneskelig drama på høyt nivå. Det er et drama som egentlig aldri kom helt til overflaten, men som putret og putret under det lokket som de to mektige og selvrådige kvinnene la over den. For som nesten alle som er sikre på at de har rett og vet best, kostet det både Synnøve og Pernille svært lite å overkjøre andre mennesker, slik i de mest personlige forhold. Ikke minst gjaldt dette i forhold til Pernilles datter Evy og hennes mann Josef, forfatterens foreldre.
Josef Dahl var gutten som ventet trofast i kulissene til det ble hans tur.
Han var ansatt som sjåfør hos Synnøve Finden, og han og Evy hadde nok sett litt til hverandre, uten at det ble mer ut av det. For det var en helt annen som var Evys store kjærlighet. Feilen med ham, slik Pernille så det, var at han hadde egne meninger. Derfor ble han satt på porten, mens Josef, som den engstelige, forsiktige mann han var, ble hentet inn i varmen. Svigermoren visste at han kunne hun styre.
Karakteristikken «velgjørende tyrann» får et helt annet innhold i møtet med Pernille Holmen. Selv etter at hun var død, og Josef var blitt fabrikkens disponent, beholdt hun makten over ham. Når så ingen av de to sønnene til Evy og Josef var interessert i å drive fabrikken, endte det med at den ble solgt ut av familien.
Det er noe strindbergsk, for å bruke en klisjé, i det forholdet mellom generasjonene i familien som skildres i denne boka. Hvor nødvendig det er med disse til dels nokså detaljerte beskrivelsene, er jeg som leser usikker på. Til tider blir det noe påtrengende ved det, nesten litt innvaderende.

Far og sønn
Forholdet mellom faren og hans sønner er et drama på flere plan. Det er både et generasjonsdrama og et religiøst drama. Som eksempel kan nevnes når forfatteren, som tredje generasjons pinsevenn og vekkelsens barnebarn, velger litt andre standarder for hva som er akseptabel, kristen livsførsel. Og fordi forholdet til ulike kulturytringer, og til tobakk og alkohol, hadde så stor symbolverdi i foreldregenerasjonen, og nærmest fikk status som salighetskriterier, skapte det en fordekthet og falskhet i kommunikasjonen mellom generasjonene, ikke minst mellom far og sønn.
Når svigermor omsider er borte, blir Josef Dahl sjef og disponent for ostefabrikken, i hvert fall på papiret. Men det virker som det fremdeles er den gamle som styrer. Også i familien ønsker faren å innta en slags høvdingrolle, men slik jeg leser sønnens bok, ble han ikke tatt helt på alvor i den rollen heller. Det virker ikke som konflikten – for det må ha vært en konflikt! – mellom far og sønn noen gang fikk komme til overflaten.
Dramaet forblir derfor stort sett et taust drama. Ting blir ikke sagt med rene ord, kanskje ikke antydet en gang, og alt dette usagte blir liggende som en verkebyll den dagen faren er borte.
Både som far og sønn skaper det både sorg og smerte å lese om denne konflikten. De fleste av oss som har mistet sine fedre føler vel at det var ting vi aldri fikk snakket ut om, og som vi kanskje ikke ønsket å snakke om den gang de levde. Men i dag er det som en ubehandlet skade, et arr vi ikke helt husker hvordan vi fikk.

Dedikasjon
La meg knytte tråden tilbake til romanen «Guds tjener», som ble mitt første møte med Tor Edvin Dahls forfatterskap.
Denne boka var tilegnet hans foreldre, Evy og Josef Dahl. De var begge nevnt med navn i dedikasjonen.
Når jeg nå har lest det Dahl skriver om sitt forhold, ikke minst til faren, dukker denne dedikasjonen opp igjen i tanken. Hva lå bak en slik hilsen fra en forfattersønn til sine foreldre i en bok som handlet om det miljøet de hadde latt ham vokse opp i? En takk? Eller et rop om å bli sett? Om å bli lest?
Fremdeles finner man Synnøve Finden-produkter i hyllene i norske dagligvarebutikker. Men fabrikken er ikke lenger i familien Dahls eie.
«Hva gikk galt?» spørres det på baksiden av omslaget.
Når det gjelder bedriftshistorien, er svaret trolig at tida hadde løpt fra det forretningskonseptet som fabrikken representerte, og at denne prosessen ble forsterket ved at det ikke lenger var interesse i familien for å drive videre.
Når det gjelder det menneskelige dramaet, der også mye gikk galt, må den enkelte leser vurdere dette for seg selv.

Litteratur:
Tor Edvin Dahl:

GUDS TJENER
Roman
Gyldendal Norsk Forlag, 1973

BASUNEN
Roman
Cappelen 2006

EN VERDEN FULL AV KVINNER
og andre sannferdige historier
Cappelen 2007

MIN BESTEMOR ELSKET SYNNØVE FINDEN
Familien og ostefabrikken
Kagge Forlag 2010

Poeter på Løvebakken

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Vårt Land etterlyser mer poesi i framleggelsen av statsbudsjettet spesielt og den politiske debatt generelt – slik leser i hver fall jeg reportasjen i avisa lørdag 10. oktober.

Noen klassiske sitater, det være seg fra poesien eller prosalitteraturen, er alltid med på å lage en litt høyere himmel over selv det mest traurige foredrag – utfordringen er selvsagt å finne sitater som ikke er altfor oppbrukt allerede. En kjent strofe signert Arnulf Øverland er nok inne i denne kategorien, og kan med fordel legges til side.
Det har ikke vært noen overflod av poeter og diktere på Stortinget i historiens løp. En av dem blir nevnt i reportasjen: Marie Lovise Widnes, som representerte SV i Møre og Romsdal fra 1989 til 1993. I perioden 1954-57 var hun vararepresentant for Arbeiderpartiet fra samme fylke.

Salmediktere
Blant poetene på Løvebakken finner vi også to salmediktere.
Nils Lavik fra Hordaland (bildet) skrev sin inn i den politiske historien som KrFs første stortingsrepresentant etter at han ble valgt inn i 1933. I perioden før hadde han vært vararepresentant for Venstre.
Han har to tekster i Norsk Salmebok 2013; en original tekst og en oversettelse.
«Eg lyfter mitt auga, min Frelsar, til deg» (nr. 493) er skrevet i 1913, mens «Langt bortom rømd som blånar» er oversatt fra svensk i 1939. Den svenske teksten ble skrevet av Augusta Lönborg i 1895.
I Norsk Salmebok 1985 hadde han to oversettelser til, begge fra svensk. Den ene var «Opna hjartans dør», som frelsesoffiseren August Storm skrev i 1908, og den andre var en oversettelse til nynorsk av Lina Sandells kjente sang «Tryggara kan ingen vara».
Den andre «løvebakke-salmisten» har en lang større produksjon, og er representert i Norsk Salmebok 2013 med fem egne tekster og ti oversettelser.
Per Lønning representerte Oslo Høyre på Stortinget fra 1958 til 1965, og ble senere biskop i Borg og Bjørgvin.
Blant hans tekster kan nevnes «Brød for verden lot du vokse» (nr. 714) og «Gud, i en tid da alle krefter røynes» (nr. 735).

Publisert i Vårt Land 14. oktober 2015

PS. Jeg kunne vel ha føyd til Per Ramsrud, som representerte Frp i Oppland fra 1993 til 1997, og hans tekst "I Romerbrevet åtte", men denne teksten står ikke i Norsk Salmebok eller noen annen sang- eller salmebok. DS

Bedehuset og Folkets Hus

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Knut Hamsun skrev i sin tid om Kristiania at det var en by ingen forlot uten at den hadde satt merker på en. Det samme kan sikkert sies om mange byer – ikke minst om byer der man har vokst opp. Forfatteren, filosofen og forleggeren Tore Stubberud vokste opp på Borgenhaugen i Sarpsborg. I romanen «Råtten sol» fra 2008 skriver han om noen av de merkene denne oppveksten satte på ham.

Jeg leste «Råtten sol» da den kom, og jeg leste den som en morsom bok med en trist fortelling. Kanskje kan den leses som en trist bok med en morsom fortelling også – faktum er at humring og ettertanke føles ad gjennom hele romanen, som har St. Hans-dagen i 1957 som et slags fokus. Da var så vel forfatteren Tore Stubberud som fortellingens Tore Stubberud en gutt på ti år.

Akse
Menneskene som bodde på Borgenhaugen i 1950-årene hadde to steder der de kunne hente en slags trøst og styrke. Det var enten «Betlehem» eller «Fremtidsborg» – det var enten bedehuset eller Folkets Hus. Nå er ikke aksen mellom kristenfolk og arbeiderbevegelse ukjent, verken i Østfold som fylke eller Sarpsborg som by. Ikke var det vanntette skott mellom dem heller, men slik Tore Stubberud skildrer det, var det to typer fellesskap man fant der, to typer løsning på livets store spørsmål.
Slik de to miljøene skildres i denne boka, var det på «Betlehem» at det var høyest under taket og hvor aksepten for å være seg selv var størst. Hit kunne mannfolkene komme og snakke sammen om det som plaget dem – som de sterke smertene i testiklene (det var nok ikke det ordet de brukte!) som man fikk når man hadde jobbet i fabrikken over tid.
Her kunne de vedstå seg både smertene og bekymringene rundt det – på «Fremtidsborg» ville det å nevne noe slikt var en sikker måte å bli mobbet på. Og det var fra miljøet på «Betlehem» man gikk rundt og delte ut mat og klær til de som manglet det.
I sum kan det sies slik: På Fremtidsborg snakket man om solidaritet – på Betlehem praktiserte man det.

Kvinnene
De «nabokjerringene» som Gro Harlem Brundtland etterlyste i sin tid, var til stede så det holdt på Borgenhaugen i 1950-årene. Dette var husmødrenes store tidsalder. Det var ikke noe mål for arbeiderbevegelsen i 1950-årene at kvinner som hadde mann og barn skulle ut i lønnet arbeid. Tvert om var de et sentralt krav i lønnsforhandlingene at en mann skulle tjene nok til å forsørge en familie.
Kvinnene representerte det moderlige og varme, men også ansvaret og noen ganger rett og slett makta. På lønningsdagen sto de oppmarsjert i sine golfjakker og tok imot mennene etter hvert som de ble spydd ut av fabrikkporten. De skulle sikre seg lønningsposen før alt for mye av den forsvant i kortspill og dram. En som hadde sviktet på det punktet, fikk aldri anledning til å glemme det.

Fabrikken
Det å ha en jobb i 1950-årenes Sarpsborg var ensbetydende med å være ansatt på Borregaard. Fabrikken var ikke bare en verden, men et univers i seg selv. Fra 1870-årene av hadde Borregaard nærmest støvsugd bygdene i Østfold for unge menn. Fra Tore Stubberuds egen slekt i Trøgstad havnet flere unge menn i fabrikken – blant annet bestefaren, som er en slags gjennomgangsfigur i boka.
Å ha fått jobb på fabrikken, var å være sikret for framtiden. En ung jente på Borgenhaugen kunne derfor med forholdsvis stor sinnsro la seg besvangre av en gutt med fast jobb – fikk den sommerlige flørten følger, tok gutten ansvar. Moralkodeksen tillot ikke noe annet.
Men fabrikken var ikke bare trygghet. Det verserte dramatiske fortellinger om unge menn som fikk armer og fingre knust i maskinene, eller som rett og slett falt ned i en av de store kjelene, og ble en del av papiret. Det som måtte finnes igjen av biologisk materiale - en beinsplint, ei tann - ble samlet og lagt i små esker, såpass at man hadde noe å begrave.
Og noen klarte ikke å være på fabrikken. De flyktet. Da fantes det to fluktruter: Galskapen eller fylla.

Arbeiderroman?
«Råtten sol» går på mange måter inn i samme tradisjon som for eksempel Kjartan Fløgstads «Dalen Portland» eller «Østre linje» av Atle Næss – den skildrer menneskene rundt en stor industribedrift som på godt og vondt preger et helt lokalsamfunn, enten dette heter Sauda eller Askim.
Denne effekten var i hvert fall ikke mindre i Sarpsborg. Samtidig kan man nok få assosiasjoner til skildringer av russiske livegne i tsartiden, der mennesker ble en handelsvare, slik Nicolai Gogols roman «Døde sjeler» beskriver.
Det er ingen grunn til å lage nostalgisk romantikk av 1950-tallet og de utfordringene hverdagsmenneskene – «arbeidsfolk» - møtte, det være seg sosialt eller på det private plan.
Det var krevende år, selv om det også var år da pilene pekte oppover: Gjenoppbyggingen gikk sin gang, og arbeidsløsheten var for alle praktiske formål avskaffet.
Menneskene på Borgenhaugen – og de fleste tilsvarende borgenhauger – var ikke gründere. Men de fleste av dem hadde en stayerevne og stayerkraft som vår tid kunne trenge mer av. Inspirasjonen til dette fant de ofte gjennom en pendling mellom bedehuset og Folkets Hus.

Publisert i Dagen 23. september 2015

«Bedehuspartiet»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Skal kommunen styres fra bedehuset, nå?» Replikken falt under et intervju ei lokalavis hadde med en ordførerkandidat fra Arbeiderpartiet. Foranledningen var at det lokale KrF-laget eksplisitt hadde lansert sin førstekandidat som ordførerkandidat, for første gang i lokallagets historie.

Kommentaren er interessant som uttrykk for en fordom som det aktuelle intervjuobjektet neppe har vært alene om. Hadde noen snudd på problemstillingen og spurt – med adresse til Arbeiderpartiets ordførerkandidat - om det var så at kommunen heretter skulle styres fra Folkets Hus, hadde man neppe forstått ironien, enn si problemet. I mange kommuner med mangeårig Arbeiderparti-dominans har det snarere vært en beskrivelse av den reelle situasjon. Ordførere var noe man hentet fra «maktpartier» som Høyre, Arbeiderpartiet eller til nød Senterpartiet.
At en politiker med bakgrunn i bedehuset skulle kunne bli ordfører, var derfor en tanke som enten måtte latterliggjøres eller hånes, eller helst begge deler.

Forbindelser
Det finnes fremdeles de som både beskriver og avskriver KrF som et «bedehusparti». Det er verken ment som attest eller anbefaling, men som en måte å marginalisere partiet på. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan hente mye nyttig kunnskap ut av å se på forholdet mellom KrF og «bedehuset», med dets sterke og svake sider.
Det har alltid vært naturlige forbindelseslinjer mellom den politiske bevegelsen Kristelig Folkeparti, og det organiserte kristenfolket. Og selv om KrF er blitt omtalt som «Bedehuspartiet» i bestemt form entall, finnes også andre partier representert blant den delen av «bedehusfolket» som har vært politisk aktive. Religionsosiologen Olaf Aagedal har sett på dette i sin bok «Bedehusfolket. Ein studie av bedehuskultur i tre bygder på 1980- og 1990-talet» (Trondheim, 2003). De tre bygdene er alle vestlandsbygder, og undersøkelsen lar seg ikke uten videre overføre til alle deler av landet. Samtidig er det paralleller i de fleste fylker til de tre typene bygder.

Pluralisme
I disse tre bygdene var det i perioden 1945-99 i alt 301 «bedehusrepresentanter» i kommunestyrene. Av disse var 207 valgt inn fra KrF. Det tilsvarer 69 prosent. Denne andelen økte utover i perioden. På 1960-tallet var to av tre bedehusrepresentanter valgt fra KrF, mens på 1990-tallet var det tre av fire. Samtidig går det fram av Aagedals undersøkelse at den religiøse pluralismen i KrF blir større i løpet av han har sett på. Fram til 1970 var 98 prosent av KrF-representantene i de tre kommunene undersøkelsen omfatter folk med tilknytning til bedehuset. På 1990-tallet er denne andelen sunket til 83 prosent. I KrFs kommunestyregrupper sitter det også folk som hører til andre kirkesamfunn eller organisasjoner enn de klassiske «bedehus»-foreningene. KrF kan med stor rett beskrives som landets bredeste, økumeniske fellesskap. Her finner man alle «varianter» av kristentroen.

«Bekjennelsesplikten»
Etter mange års heftig debatt vedtok KrFs landsmøte i 2013 å oppheve den såkalte «bekjennelsesplikten».
I stedet fikk man en verdiparagraf som slår fast at partiets politikk bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret, at KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter, og at alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på dette. Dette vedtaket skapte langt mer støy enn det fortjente.
All erfaring viser da også at det er mange politisk aktive som har en kristen bekjennelse uten at de av den grunn støtter KrF. De som sier at det er flere kristne utenfor KrF enn i partiet har derfor et relevant, om enn nokså billig, retorisk poeng.
De historiske erfaringene med «bekjennelsesplikten» har vært blandet. I noen lokalmiljøer fungerte den mer som en bedehusparagraf enn som en «Jesus-paragraf». Det er flere eksempler på at folk som ikke tilhørte «bedehuset» eller Den norske kirke følte seg frosset ut eller oversett i det lokale KrF-miljøet qua religiøs tilhørighet. Slike fortellinger er blitt færre etter hvert som KrF mer er blitt en politisk bevegelse og mindre av et oppbyggelig fellesskap. Samtidig har både retorikken og standpunktene endret seg mer i en verdibasert, prinsipiell retning, og mindre mot det bastante og «profetiske».

Relevant
I årenes løp har det dukket opp flere nye partier som ønsker å framstå som mer «kristelige» enn KrF. Oppslutningen om slike partier har alltid vært i promiller, og det velgertapet KrF har hatt i forhold til brakvalgene i 1997 og 2001, har ikke gått til disse partiene.
Veien til økt oppslutning for KrF vil derfor ikke være å bli mer «bedehusaktig», men at partiet klarer å sette navn på politikkområder som treffer verdibevisste mennesker, og med løsninger som oppfattes som relevante.
I 1997 var verdidebatten en slik sak.
Når slike saker dukker opp, er det fremdeles mange viktige impulser å hente fra blant annet bedehusene.

Publisert i Dagen på valgdagen 14. september 2015

Gud er ikke hevnens Gud

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».

Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten).
Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.

Også terrorhandlingene 22. juli 2011 er blitt satt inn i et slikt perspektiv; sist i en obskur bokutgivelse med tittelen «22. juli-profetien». Boka er stort sett blitt møtt med avsky og hoderisting av ansvarlige mennesker i kristen-Norge, men noen har trykket den til sitt bryst: Predikanter på karismatikkens ytterste venstre fløy, en svært forhenværende stortingsrepresentant og selvsagt den før omtalte TV-predikanten. «Budskapet» - om man kan bruke et slikt ord – i boka, er at terrorhandlingen på Utøya var en form for Guds straff for Norges – og særlig Arbeiderpartiets – «svik» mot Israel. Derfor ble unge mennesker av ulike religioner meid ned av en gal mann med våpen.

Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp. Men jeg kommer ikke til rette med de utfordringene dette er for min tro ved å dytte ansvaret over på Gud.

Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» eller «straffe» ved å utslette titalls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!

Stedfortredende lidelse og stedfortredende død er sentrale begreper i den kristne tro, men det var en stedfortredende lidelse og død som Gud selv tok på seg gjennom sin sønn Jesus Kristus.

En forkynnelse om «hevnens Gud» har rett og slett ingen plass i det kristne evangelium. Det kristne evangelium er at når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Det kristne evangelium forteller at når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem.

Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»

Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

La ingen noen gang innbille deg noe annet!

Publisert i Agderposten 4. september 2015

Far Noa satt på Arkens dekk

Far Noa satt på Arkens dekk,
og sola var så het.
Da fikk han se en liten sky
og tenkte: Nå jeg vet
at skyene vil samle seg
og regn vil strømme ned.
Han åpnet døra til sitt skip
og ropte: Følg nå med!

Og alle dyr spaserte inn
i Arken, to og to.
Men folket sto og stirret kun,
og mange sto og lo.
De ropte: Noa, er du sprø?
Se, himmelen er blå,
og selv om skyer samler seg,
vi trenger regnet nå.

Jo, skyene de samlet seg,
så himmelen ble svart.
Da åpnet alle sluser seg
og dekket jorden snart.
Ja, skog og dal ble fylt med vann
man hørte bølgens brus.
Ved Arkens ror sto Noa, han,
og passet Arkens kurs.

17.08.2015 -
Tekst: Nils-Petter Enstad

Avholdssak i 120 år: Begynte som et kristent opprør

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år er det 120 år siden Avholdsfolkets Landsråd ble dannet som en sammenslutning av en rekke ulike avholdsorganisasjoner. Siden 2003 har dette rådet het Actis. Starten i 1895 kom flere tiår etter at selve avholdstanken i Norge begynte som et kristent opprør mot alkoholens skadevirkninger, både sosialt, menneskelig og åndelig. Kvekeren Asbjørn Kloster fra Stavanger (bildet) regnes som avholdsbevegelsens «far» i Norge.

Allerede på 1830-tallet hadde ledende personligheter i Norge sett at man måtte gjøre noe med et sterkt økende alkoholmisbruk i landet. Forbruket hadde økt voldsomt etter forbudet mot hjemmebrenning var blitt opphe¬vet. I byene var dette blitt opphevet allerede i 1792. På landet ble det opphevet i 1816. Hensikten med dette vedtaket var å fremme potetdyrkingen. Poteten var et nytt bekjentskap i begynnelsen av 1800-tallet, og ble blant annet brukt til å lage brennevin av.

Måtehold
Men selv om potetdyrkingen tok seg opp, ble mesteparten av det man dyrket brukt til å lage brennevin. Følgen ble at mange gårdsbruk forfalt, og at antallet lovbrudd og voldshandlinger foretatt i fylla økte voldsomt. I 1836 ble de første måteholdsforeningene stiftet som en reaksjon mot dette. En av dem som gikk inn for dette, var presten Nicolai Wergeland. Hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, formulerte kort før sin død i 1845 et epigram som senere ble litt av et motto for avholdsbevegelsen. Epigrammet ble ett av de siste bidragene Henrik Wergeland skrev i folkeopplys¬ningens tjeneste, og lød slik: «Vekk med Fylla! Boka, men ikke Flaska på hylla».
Henrik Wergeland hadde ry som litt av en begersvinger, men han hadde ikke noe problem med å innse at fylla, mer enn noe annet, bidro til å holde folk nede, både sosialt og menneskelig. I tidsskriftet «For Arbeiderklassen» hadde han argumentert sterkt for en måteholdslinje i forhold til alkohol.

Utilstrekkelig
Kvekeren Asbjørn Kloster (1823-76) innså imidlertid at måteholdslinjen var utilstrekkelig dersom man virkelig ville komme drikkeondet til livs. Han mente at totalavhold var det eneste logiske og konsekvente standpunktet å ta.
I 1859 formulerte han prinsippene for totalavhold. Ideene til dette hentet han blant annet fra IOGT-bevegelsen, som var blitt grunnlagt i England i 1851. Fra England hadde Asbjørn Kloster også fått impulsene til sitt kvekerske livssyn.
I 1875 stiftet han «Det Norske Totalafholdsselskab», som fremdeles er i virksomhet. Året etter døde han, 53 år gammel.
Flere av de kristne vekkelsesbevegelsene som oppsto i siste halvdel av forrige århundre, stilte krav om totalavhold til sine medlemmer. Det gjaldt blant annet Frelsesarmeen, som hadde mye av sin viktigste arbeidsmark blant mennesker med alkoholproblemer. Frelsesarmeen var også blant de første kristne organisasjonene som startet et organisert hjelpearbeid blant alkoholikere. Senere er bevegelser som Blå Kors og Evangeliesentrene kommet meget sterkt på banen.

Politikk
Det var også avholdssaken, og kampen mot rusmidler, som fikk kristenfolket til å engasjere seg i politisk arbeid. Fra 1898 og helt fram til kommunevalget i 1937, var ikke uvanlig at avholdsbevegelsen og kristenfolket stilte lister til lokalvalgene. Flere steder het listene ting som «Avholds- og kristenfolkets liste».
I hovedstaden ble kjente, kristne personligheter som T.B. Barratt og Othilie Tonning valgt inn på slike lister i henholdsvis 1898 og 1908, mens den senere så kjente «røde prest» Ragnar Forbech ble valgt inn på en slik liste i Fredrikstad i 1925. Både Tonning og Forbech ble også valgt inn i de respektive formannskapene.
I 1907 ble det dannet et landsomfattende parti som het «Det norske avholdsparti». Leder for partiet var Sven Aarrestad, som samtidig var stortingsrepresentant for Venstre. Partiet stilte ikke liste ved noe stortingsvalg, men utgjorde samtidig en betydelig tverrpolitisk fraksjon innad i Stortinget. Etter valget i 1915 hadde denne gruppen 62 medlemmer, mens 34 andre erklærte seg enige i avholdsbevegelsens program uten å slutte seg til gruppa.. Det vil si at i alt 96 av 123 stortingsrepresentanter sto på avholdsbevegelsens program i alkoholpolitiske spørsmål.

Solidaritet
Også i arbeiderbevegelsen har avholdsstandpunktet vært regnet som en selvfølgelighet helt fram mot vår egen tid. Martin Tranmæl begrunnet det utfra en solidaritetsholdning, og sa at han var avholdsmann i solidaritet med barna og ektefellene til dem som led under farens og mannens (det var som regel ham!) drikking. Fremdeles er det behov for en slik tranmælsk solidaritet: Nøktern forskning viser at omkring 180- 230.000 barn og unge i Norge dag¬lig betaler prisen for at den ene eller begge foreldrene har alkohol¬problemer. Ideen om alkoholfrie soner der barn og voksne er sammen, trenger stadig å holdes blankt og skinnende.
Etter mer enn 100 år med avholdsarbeid i Norge kan det se ut som totalisttanken sliter i motvind. Verken i de kristne miljøene eller i arbeiderbevegelsen er dette en selvsagt holdning lenger. Det er beklagelig av flere grunner. I møtet med folk som sliter med sitt forhold til alkohol, representerer totalavholdet et langt mer troverdig forbilde og eksempel enn en bokstavelig talt flytende måteholdlinje.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 24. juli 2015