Villdyret i litteraturen - Jack London 100 år etter

Av Nils-Petter Enstad

Tirsdag 22. november 2016 var det 100 år siden den amerikanske forfatteren Jack London døde, ennå ikke 41 år gammel. Hans foreldre var ikke gift med hverandre. Det hevdes at faren, en omstreifende sjarlatan innen filosofi og antroposofi, jaget moren på dør da hun nektet å få utført en abort på deres felles barn. Hun kvitterte med et mislykket selvmordsforsøk, og sønnen ble født 12. januar 1876. Noen år senere giftet hun seg med handelsmannen John London, og sønnen hennes tok stefarens etternavn.

Jack London etterlot seg en formidabel litterær produksjon: 49 romaner i løpet av 20 år, i tillegg til en lang rekke noveller. Alt er ikke like bra, for å si det dannet, men det beste er veldig bra.
Mitt første møte med Jack London var gjennom romanen «Når villdyret våkner», eller «The Call of the Wild» fra 1903. Den handler om en hund som blir stjålet fra sine eiere i det solfylte California, og ender opp som trekkhund i Klondyke i Alaska. Til slutt rømmer han, og blir stamfar til en ny type ulver i villmarken – villere og modigere enn alle andre.
I dag ville vi kalt slike hunder/ulver «hybrider», og det er ikke uvanlig at de er mindre sky enn rene, ville ulver.

Variert liv
Jack London var innom flere yrker i løpet av sitt korte liv: Sjømann, landstryker, gullgraver, journalist. Alle disse karrierene kan man lese om i bøkene hans: «En sneens datter» (1902), «En klondykehelt» (1910), «Ulvehunden» (1906), for å ta noen av «gullgraverbøkene».
«Rundt Kapp Horn», «På langtur med Snarken» og «En solens sønn» handler om å seile.
Det gjør også romanen «Ulf Larsen», eller «The Sea Wolf» fra 1914. Den norskklingende tittelen refererer seg til hovedpersonen, en råbarket norsk selfanger og skipper.
Jack London utviklet tidlig et tungt alkoholproblem, og brukte etter hvert også andre rusmidler. Hans død har alltid vært omgitt med en viss uklarhet; var det selvmord eller var det «bare» en overdose morfin, satt i vanvare?
I boka «Kong Alkohol» (1914) skriver han åpent om dette.

Produktiv
Jack London skrev for å leve. Han var ærlig langt inn i kynismen om dette.
Han hadde som program å skrive tusen ord om dagen. Ble fortellingen god, sendte han den fra seg. Ble den ikke god, sendte han den fra seg.
Hans store problem som forfatter var at han hadde stoff, men ikke «plots». Det finnes flere fortellinger om hvordan han kjøpte «plots» av andre forfattere som kunne ha det motsatte problemet.
Som noen har påpekt: En slik forfatter kan iblant være bedre i oversettelse enn på originalspråket.
En av dem som oversatte Jack London til norsk, var Nordahl Grieg.
I et brev til sin bror, forlagsdirektøren Harald Grieg, sammenliknet han det å oversette «Hr. London» med hvordan det måtte føles for selfangere å overvintre med kameratens lik i soveposen.

«London-periode»
Jeg hadde min Jack London-periode fra 1967/68 til 1972/73.
I denne tiden leste jeg de fleste bindene i en London-serie som Gyldendal ga ut.
Ei bok som gjorde inntrykk på meg den gang var «Tvangstrøyen» fra 1915. Den handler vel rett og slett om virkelighetsflukt, men denne flukten blir «en spennende reise», for å bruke et uttrykk jeg ellers ikke kan fordra.
Andre bøker jeg kan anbefale med forholdsvis god samvittighet, er «Ulvehunden» og «Når villdyret våkner», om villmarksbøker ellers ikke har noen høy prioritet i min lesning.
Den siste Jack London-boka jeg skaffet meg, var «Avgrunnens folk» fra 1903.
Det er en landstryker-roman, og i et av kapitlene forteller han nokså beskt om et møte med ett av Frelsesarmeens suppekjøkken et eller annet sted i USA. Jeg var vel kadett på Frelsesarmeens krigsskole den gang, og jeg likte ikke det jeg leste.
Slik jeg husker det i dag, nesten 45 år senere, var det en mistenkeliggjøring av motiver og holdninger som jeg ikke likte, selv om det selvfølgelig også kan ha vært slik at møtet mellom landstrykeren London og frelsesoffiseren ved suppekjøkkenet – han kalles bare «adjutanten» - var av den typen der to personer instinktivt ikke liker hverandre.

Exit London
Samlingen av Jack London-bøker fulgte meg likevel på mange flyttelass, men på et eller annet tidspunkt har de nok havnet på et loppemarked.
Som forlagsredaktør i Ansgar Forlag på 1980-tallet ble jeg bedt om å redigere en serie med «Jack Londons beste».
Jeg klarte nok ikke helt å skjule min labre entusiasme for prosjektet, og dessuten var jeg på vei ut av forleggeriet på det tidspunkt.
I dag er det mange år siden sist jeg leste en bok av Jack London, selv om 100-årsdagen for hans død frisket opp noen gamle møter og refleksjon.
Den politisk radikale Jack London - han skal ha vært medlem av det amerikanske kommunistpartiet - gikk under min radar den gangen, og har ikke dukket opp igjen senere heller.

En forfatters årsrapport

«Men ellers, min sønn, ta deg i vare: Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett».

Slik står det i den gamle boka – Bøkenes Bok, som den kalles (Fork 12,12). Sitatet er hentet fra visdomslitteraturen i Bibelen, og ifølge tradisjonen skal det være kong Salomo som har skrevet både denne og boka som i nyere oversettelser bare heter «Ordspråkene». Tidligere het den «Salomos ordspråk» og det som i dag het «Forkynnerens Bok» ble kalt «Predikerens bok».

Men det var dette med denne endeløse rekken av bøker som skrives. I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det om dette: «Det er ingen ende på all bokskrivningen». Det kjenner jeg meg kanskje litt igjen i?

I hvert fall har jeg gjort det dette året.
I begynnelsen av november var jeg med på lanseringen av enda en ny bok, skrevet av meg selv. Det var den femte i rekken dette året. Det er nok rekord når det gjelder antall bøker i løpet av ett år. I 2012 ga jeg ut fire bøker, tre som forfatter og én som redaktør, og i 2013 tre bøker, alle som forfatter.

To bøker i løpet av et år har jeg gitt ut flere ganger. Jeg begynte faktisk med å gi ut to bøker det året jeg debuterte; to små bøker om påske. Det var i 1990. I 1995 skjedde det samme; én roman og en oppbyggelsesbok. Og i 2008: En organisasjonshistorie og en sakprosabok.
Slik ruslet og gikk det med ei bok nå og ei bok da, fram til 2010. Da kom boka om Alf Prøysens religiøse landskap ut, og siden har det vært noe eller noen hvert år. Med 2016 som en slags «topp» med fem titler.

Blir det noen i 2017? Det vet jeg ikke ennå, men det kan skje.
Hva er det så som fører til at man gir ut fem bøker i løpet av ett kalenderår?
Det er nok litt tilfeldig. Ikke alle bøkene er like omfattende; det er det ene. Og flere av dem har vært underveis i lang tid.

Årets første utgivelse representerte et slags møte med min aller første bok.
I 1990 skrev jeg et lite hefte om Johan Halmrast og hans salme: «Å, salige stund uten like». Det var ikke noen stor og pretensiøs sak, men var det første – og lenge det eneste – som var skrevet om denne skribenten – en «one hit wonder» i norsk salmehistorie. Det uttrykket brukte jeg da årets bok ble lansert. Den handler også om Johan Halmrast og «Å, salige stund uten like».
Boka fra 1990 hadde en slags begrunnelse i at det da var 100 år siden salmen ble publisert; årets bok at det var 150 år siden Halmrast ble født. Boka ble lansert på Oasen i Grønland korps, og fikk en del presseoppmerksomhet

Neste bok var et jubileumshefte i forbindelse med at Grimstad korps kunne feire sitt 125-årsjubileum. «Frelseskrig i en sørlandsby» - en nokså upretensiøs sak, men en dokumentasjon på at et trofast arbeid har vært gjort gjennom mange år.

Bok nummer tre var også en forholdsvis beskjeden sak i omfang og handlet om en – på sett og vis i hvert fall – beskjeden mann: «Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald». Det var Østfold KrF som på den måten markerte at fylkets mangeårige stortingsrepresentant ville fylt 100 år.

Ved St. Hans-tider kom så boka om Reinert Gundersen – Frelsesarmé-pioner fra Tvedestrand og grunnleggeren av Fretex – ut. Den ble gitt ut av Frelsesarmeens Historiske Selskap, og fikk også en del medieoppmerksomhet.

Den siste ble så lansert i forbindelse med MS-forbundets jubileumslandsmøte første helga i november. Boka heter ««Den glemte sykdom» lot seg ikke glemme. MS-forbundet i Norge 1966-2016». Det er en bok som jeg har arbeidet med lenge, og som jeg tror også vil kunne være en viktig dokumentasjon over et verdifullt arbeid.

Og slik gikk nå året.
Nå er det litt blanke ark. Men ikke helt blanke. Jeg har en del ideer fremdeles…

Bob Dylan – protestpoet og nobelprisvinner med bibelske referanser

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Med årets tildeling av Nobelprisen i litteratur har den første «låtskriver» i popmusikkens historie fått verdens mest prestisjetunge litteraturpris. Tekstene til Robert Zimmermann, bedre kjent som Bob Dylan, har vært analysert på kryss og tvers i 50 år, og de blir det fortsatt.

Han var bare 21 år gammel da han skrev alle leirbål og ungdomssamlingers viktigste allsang, borgerrettsbevegelsens «salme» framfor noen på 1960-tallet: «Blowing in the wind». Selv ville han ikke være ved at det var noen protestsang.

Bibelske motiver
Det er blitt hevdet at «Blowing in the wind» er et av de første eksemplene på hvordan Bob Dylan brukte bibelske problemstillinger i sine tekster. I dette tilfellet skal det være en tekst fra profeten Esekiel i Det gamle testamente som har vært utgangspunktet: «Herrens ord kom til meg: Menneske, du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de» (12, 1 – 2).
Dette motivet er det lett å kjenne igjen i Dylans tekst, når det for eksempel i det tredje verset heter: «..how many ears must one man have/before he can hear people cry?», eller i det andre verset: «..how many times can a man turn his head/pretending he just doesn’t see?»

Et annet bibelsk motiv noen mener å gjenkjenne, er i det første verset, der det heter: «..how many seas must a white dove sail/before she sleeps in the sand?».
Her skal motivet være hentet fra urhistorien og fortellingen om duen som ble sendt ut fra Noas ark for å sjekke om vannet hadde sunket etter storflommen: «Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer» (1 Mos 8, 8-12).

To vers – og ett til
I utgangspunktet hadde sangen bare to vers. Det er de to som senere ble henholdsvis det første og det siste verset. I denne utgaven ble den framført første gang i april 1962. I mai 1962 sto den på trykk første gang, i et magasin som publiserte nye, aktuelle sanger. I et intervju samme sommer, kommenterte Bob Dylan teksten slik: «Det er ikke så mye jeg kan si om denne sangen, bortsett fra at svaret blåser i vinden. Det finnes ikke i noen bok eller film eller TV-program eller diskusjonsgruppe. Det er i vinden og det blåser i vinden. Det er alt for mange av disse hippe folkene som vil fortelle meg hvor svaret er, men jeg vil ikke tro det. Jeg sier likevel at det finnes i vinden, og akkurat som et rastløst stykke papir; den må komme ned et eller annet sted ... Men den eneste bekymring er at ingen fanger opp svaret når det kommer, slik at ikke altfor mange folk som får se og vite ... og så flyr det vekk igjen. Jeg sier at noen av de største kriminelle er likevel de som snur hodet sitt bort når de ser noe feil, og vet det er galt. Jeg er bare 21 år gammel og jeg vet at det har vært altfor mange ... Du som er over 21, du er eldre og smartere.»
Senere skrev han et vers til, og plasserte det mellom de to han alt hadde laget.
Det er særlig dette verset som har bidratt til at teksten har fått status som «protestvise». Her finner man blant annet strofen: «Yes, how many years can some people exist/Before they're allowed to be free?»
Men også dette er et kjent, gammeltestamentlig motiv, nemlig de 400 årene som Israels barn befant seg i Egypt. Pave Johannes Paul II holdt i sin tid en preken med utgangspunkt i denne sangen.

«Borgerrettssalme»
Den amerikanske borgerrettsbevegelsen trykket raskt denne sangen til sitt hjerte. Den afroamerikanske sangeren Sam Cooke (1931 – 1964) brukte den på sine konserter, og trioen «Peter, Paul and Mary» fikk en kjempeslager med den i 1963.
Flere afroamerikanere uttrykte senere forundring over at «ung, hvit mann» kunne tolke deres frustrasjon og smerte så bra. Skjønt hvit og hvit; Bob Dylan er av jødisk opprinnelse. Det ligger en del smerte og frustrasjon i den jødiske arven også.
Ved siden av å bli borgerrettsbevegelsens «salme», ble den også antikrigssangen framfor noen. Joan Baez sang den under demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, og under Golf-krigen 20 år senere, ble den tatt fram igjen.
Noe av det som gjorde sangen så populær, var det universelle i teksten. Spørsmålene den stiller har vært stillet ned gjennom hele menneskehetens historie. Spørsmålene den stiller kan godt kalles retoriske, og svaret – «svaret» - på spørsmålene er vagt og tvetydig: Enten er det så opplagt at det er rett foran øynene dine, eller så er svaret like vanskelig å gripe tak i som vinden.
Gitt at det er de bibelske tekstene som har inspirert Bob Dylan til denne sangen, finner man flere tekster om vinden også her. Fra Forkynneren: «Også dette er bittert og vondt: Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen? Han har arbeidet for vind» (5, 15). Eller hva skal man si om følgende oppsummering av eget liv: «Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden» (Fork 1, 17).
Sett i et slikt perspektiv blir setningen om at «the answer is blowing in the wind» en nokså pessimistisk konklusjon.

«Kristen periode»
Noen år senere hadde Bob Dylan det som kalles hans «kristne periode». Den ble innledet med albumet «Slow Train comming» fra 1979. Bob Dylan hadde hatt sterke, religiøse interesser i mange år. Etter en motorsykkelulykke begynte han å lese Bibelen, og dette viste seg å bli mer enn bare en litterær interesse. Under en konsert ble et sølvkors kastet opp til ham mens han sto på scenen. Det var ikke uvanlig at fansen kastet ting til artisten, men Bob Dylan pleide å la disse tingene bli liggende. Men sølvkorset tok han opp, og på den neste konserten, ei uke senere, hadde han det rundt halsen. Etter hvert ga han uttrykk for at han nå betraktet seg som «født på nytt».
De to neste albumene var også sterkt preget av Dylans omvendelse. Etter «Slow Train...» kom «Saved» (1980) og «Shot of love» (1981). Mange av de «klassiske» Dylan-fans var fortvilet over disse platene, for dette var ikke den Dylan de kjente. Det kom da også til episoder under konserter i disse årene, der Dylan ble buet på grunn av sitt klare, kristne budskap og sine appeller til folk om å velge Jesus.
I den første sangen på «Slow Train...», «Gotta serve somebody», synger han: «Well, it may be the devil or it may be the Lord». Det fortelles at plateselskapet til Dylan ble vettskremt da de leste og hørte den kategoriske teksten i denne sangen, som nådeløst delte menneskene inn i to grupper: De som tjener Gud og de som tjener hans motstander. Sangen ga likevel Bob Dylan hans første Grammy-pris i klassen for beste mannlige rockevokalist.

Hvert sandkorn
Den mest kjente av sangene fra Dylans kristne periode, er likevel «Every grain of Sand», som er den siste sangen på det tredje av disse albumene, «Shot of love».
Den er en hyllest til skaperverket og en skaper som sangeren ser i alt det skapte, helt ned til det minste sandkorn. Sangen har en helt annen appell enn mange av de andre, refsende tekstene som den kristne Dylan skrev i disse årene.
De bibelske referansene står i kø i denne teksten. Tittelen er en referanse til løftet Abraham fikk fra Gud om at hans ætt skal bli tallrik som sanden ved havets bredd, men også til tekster fra Salmenes Bok, Jesu lignelser og Jesu ord om spurvene til jorden og at hvert hår på menneskenes hoder er tellet. Selv sa han om teksten: «Det var en inspirert sang som kom til meg. Jeg følte det som om jeg bare skrev ned ord som kom til meg annet sted fra, jeg måtte bare på det ned på papiret».

Himmelens dør
Mange betrakter også «Knocking on Heaven's door» som en av de «kristne» sangene fra Bob Dylan.
Dette er nok likevel bare delvis riktig.
Den er ikke fra noen av Dylans gospelalbum, men ble skrevet i 1973 som en del av musikken til westernfilmen «Pat Garrett & Billy the Kid». Dylan spilte den inn som en singelplate, og senere kom den med på en LP-plate med samme navn som filmen. Sangen skildrer dødskampen til en sheriffassistent som er blitt skutt og som forstår han skal dø:
«Mama, take this badge off of me,/I can’t use it anymore.
It’s gettin’ dark, too dark for me to see/I feel like I’m knockin’ on heaven’s door».

Dette er kanskje den av Bob Dylans sanger som det er blitt laget flest coverversjoner av.
Kanskje sier den mer enn mange av de andre noe om den indre kampen Bob Dylan har kjempet og kjemper i forhold til de store spørsmål i livet?

Denne artikkelen er et lett bearbeidet versjon av et kapittel i min bok «Døden i baksetet – og andre fortellinger om gospelsanger og –sangere» (Commentum Forlag, 2013).

En statue langs veien

Denne statuen så jeg første gang under en av mine utallige vandringer i Vigelandsmuseet på Frogner i Oslo – det er like ved Frognerparken, eller Vigelandsparken, som den også kalles. Jeg vokste opp i dette strøket.

Det var gratis adgang i Vigelandsmuseet, og jeg kunne utstillingen stort sett utenat. Noen få variasjoner var det vel i løpet av de åtte-ti årene jeg gjorde mine vandringer her, men det meste var som det pleide.
Noen favoritter: Statuen av Snorre Sturlason, som jeg senere så igjen i Reykjavík, og statuen av den litt drømmende Henrik Wergeland, som er plassert i Kristiansand; byen der Wergeland ble født.
Figurene fra broa i Vigelandsparken var selvsagt på plass, livshjulet og modeller av både fontenen og monolitten.
Og så denne.
Den litt skremmende framstillingen av en mann med skjegg som var – slik det fortonte seg for meg den gang – i ferd med å kaste et barn i bakken.

Peder Claussøn Friis
Statuen viser presten Peder Claussøn Friis (1545-1614), og det er ikke et barn, men en helgenfigur han er i ferd med å ødelegge, enten han nå knuste den eller kastet den i fossen.
Peder Friis var prost i Lista prosti i nærmere 50 år, fra han var 21 og fram til han døde. Da overtok sønnen embetet. Også Peder var prestesønn – en av følgene av den lutherske reformasjonen var at prestestillinger kunne gå i arv fra far til sønn og sønnesønn.
Statuen står utenfor Valle kirke i det som nå er Lindesnes kommune. Det er noen år siden jeg ble oppmerksom på at det var der den sto, støtten jeg hadde sett så mange ganger som gutt. Forleden svingte jeg nedom og tok et bilde av den, på vei fra Karmøy til Arendal. Veistubben fra hovedveien og ned til kirken het – passende nok – Peder Claussøns vei. Dette for å skille den fra Peder Claussøns gate, som ligger i Oslo, like ved Frelsesarmeens hovedkvarter.

Huskes
I historien huskes nok Peder mer for sitt forfatterskap enn sin helgenknusing. Han tilhørte de eldste generasjoner lutherske prester, og hadde en målsetting om å utrydde alt som minte om katolisisme i Norge; den varianten av kristendom som i sin tid sto for det store kulturskiftet i Norge mellom åsatro og kristentro.
Som prest var han avholdt; trolig den typen farsskikkelse som prestene fungerte som til langt opp mot vår egen tid.
Som kulturhistorisk innsats var hans oversettelse av kongesagaene og hans beskrivelse av den norske topografi lang viktigere enn bildeknusingen.
Men det ville nok ikke gitt stoff til en så dramatisk statue.

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad

Å eie sin barndom

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Justisombudsmannen kan da for fa’n ikke avgjøre om jeg hadde en lykkelig barndom», skal den svenske forfatteren Jan Myrdal ha sagt da hans selvbiografiske bok «Barndom» kom ut i 1982.

Der foretok han et karaktermord på sine foreldre, de kjente, sosialdemokratiske politikerne Alva og Gunnar Myrdal – qua foreldre.
Faren truet blant annet med injuriesøksmål mot sin sønn da boka kom ut.
Her på berget førte Karl Ove Knausgårds romanserie «Min kamp» ført til liknende reaksjoner fra familiemedlemmer som føler seg uthengt og karikert.


Aktualisert
Hvorfor disse gamle eksemplene? Fordi temaet «å eie sin barndom» blir aktualisert med jevne mellomrom.
Kort før sin død i 2007 ga komikeren Trond Kirkvaag ut boka «Kom ikke nærmere. Jeg og far», der han forteller om sitt anstrengte forhold til faren, Rolf Kirkvaag, som han blant annet opplevde som voldelig.
Tidligere i år fortalte komikeren Rune Andersen liknende ting om sin far, og i disse dager har Ingebrigt Steen Jensen gitt ut boka «Steen i glasshus» der han – blant annet – skriver om sin far og hans personlige problemer, og hvordan dette påvirket hans egen barndom.
Det er alltid noen som reagerer negativt når noen står fram med denne typen fortellinger. Reaksjonene kan variere fra et slags ubehag – «Er det nå nødvendig å trekke fram dette?» - til aggresjon, iblant fordekt som sårhet.

Eierskap
Spørsmålet som melder seg blir dermed: Hvem eier fortellingen om min barndom?
Hvem eier fortellingen om mitt liv?
Hvem har definisjonsmakten på om min oppvekst var god eller vanskelig?
Svaret kan bare bli: Det eier man selv.
Og da eier man også de delene av livet – barndom, ungdom, manndom – som involverer andre mennesker.
Reaksjonen på fortellinger av denne typen er ofte at skildringen ikke er «sann». Men den objektivt sanne fortelling om et menneskes liv – det være seg mitt eget eller andres – finnes rett og slett ikke. Det er like mange sannheter som det er fortellinger.
Noen ganger er fortellingene i en familie eller en søskenflokk forholdsvis like – andre ganger likner de ikke i det hele tatt.
Det noen – kanskje de fleste? - i søskenflokken opplevde som en helt grei barndom, kan en av dem ha opplevd som et rent helvete.
Det er ikke all barndom som er god.
Det er ikke alle forhold som er lykkelige.
Det er i det minste sant.

Publisert i spalten «I dag» i Klassekampen 6. september 2016

«Kirkens rikdom»

Av Nils-Petter Enstad
Fra gammelt av er datoen 10. august minnedagen for Den hellige Laurentius, diakonen. Dagen kalles «Larsok». Men hvem var denne Laurentius?

Han levde i det tredje århundre.
Ifølge legenden kom han fra Toledo i Spania. Han kom i tjeneste his pave Sixtus II i Roma, og ble erkediakon og skattmester ved pavens administrasjon.
Vi er om ikke i urkirkens tid, så i oldkirken. I martyrkirken. Og i året 258 brøt det ut en forfølgelse mot de kristne, igangsatt av keiser Valerian.
Da som nå visste tyranner hvordan de skulle avlede oppmerksomheten bort fra sitt eget vanstyre. De gjorde de ved å peke på andre. Slik har det vært gjennom hele historien. Man har alltid funnet syndebukker: Jødene, de fargede, de svake, de kristne.
Keiser Valerian pekte på de kristne.
En av dem som ble drept, var biskopen i Roma: Pave Sixtus II.
Det fortelles at da han ble ført bort av soldatene 6. august 258, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager. Deretter ga han ham beskjed om å dele ut kirkens skatter til de fattige.
Da paven var drept, ga keiseren beskjed om at han ville ha kirkens skatter og rikdommer. Da bad Laurentius om en frist på tre dager, slik at han kunne samle dem. Disse dagene brukte han til å dele ut kirkens verdier til de fattige, og deretter samlet han sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle.
«Dette er kirkens skatter», sa han til keiseren.
De syke, de spedalske, de fattige – enkene og de foreldreløse: «Disse er kirkens skatter» - Disse er kirkens rikdom.
Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Slik døde han, om lag 30 år gammel. Merket hans på primstaven er en rist, og alle som heter Lars, Lavrans eller Laurits har sitt navn etter ham.
Kirkens rikdom er de som trenger at noen er der for dem.
Vi som var unge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet husker kanskje «Jesus-bevegelsen».
En sang jeg forbinder med denne tida, er slik: «Da jeg trengte en neste – var du der? Var du der?»

Er det der vi er? Der hvor kirkens rikdom befinner seg?

Utdrag av «Kveldstanker» under boklansering i Arendal 10. august 2016

Teksten til «Var du der?»

Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste, var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg tørstet og sultet,
var du der, var du der?
Da jeg tørstet og sultet,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg frøs og var fengslet,
var du der, var du der?
Da jeg frøs og var fengslet,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg kom som en fremmed,
var du der, var du der?
Da jeg kom som en fremmed,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Overalt hvor du ferdes -
jeg er der, jeg er der.
Overalt hvor du ferdes -
jeg er der.
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Jeg er der.

Om Hamsun og Frelsesarmeen

Av Nils-Petter Enstad

Knut Hamsun er et stort navn i verdenslitteraturen. Tildelingen av Nobelprisen i litteratur i 1921 bekrefter dette. Marie Hamsun er mest kjent som Knut Hamsuns kone, men også hun skrev bøker. Begge har avlagt visitter til Frelsesarmeen i sine bøker.


I Knut Hamsuns novelle «Smaabyliv» kan man lese: «Der er (...) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (...) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger. Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle». «Byen» det henvises til var trolig Risør, der Hamsun bodde fra 1890 til 1892. «T. Olsen kadet» kan ha vært kadett Reinert Gundersen, som kom til Risør som assistent for korpslederen, kaptein Olaf Dehli sommeren 1891.

Visitter
Også i andre verk avla han Frelsesarmeen små visitter, som i «Markens Grøde» og romanen «August» fra den berømte «Landstryker-triologien» hans. Det har vært gjettet på at Knut Hamsun under sine vagabondår i USA kom i kontakt med Frelsesarmeen, og kanskje tilmed fikk hjelp av Armeen: Losji eller mat. Teoretisk er det innenfor sannsynlighetens rekkevidde. Hamsun var i USA i to omganger, fra 1882 til 1884 og igjen fra 1886 til 1888. Frelsesarmeen kom til USA i 1882. Gitt av det stemmer med formodningen om en kontakt mellom vagabonden Hamsun og Frelsesarmeen i USA, kan det ha vært et lite gjensynsblaff som dukket opp da han så Frelsesarmeen i Risør. Og «T. Olsen kadet» kan ha vært en feilerindring for «R. Gundersen, kadett», eller et dikterisk valg.
Referansen til Frelsesarmeen i «August» er som så mye annet i Hamsuns romaner, nærmest et innfall i forbifarten: Hovedpersonen i så vel romanen som triologien, August, blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han med de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham,» svarer han.
Replikken står helt alene i trebindsverket, og er vel først og fremst et uttrykk for at dikteren på Nørholm var kjent med Frelsesarmeens ettersøkelsesvirksomhet, som har vært drevet i Norge siden 1897. Boka kom i 1930.

Barbro med rødt på ermet
Også i Hamsuns kanskje mest kjente roman, «Markens grøde» (1917) avlegger han Frelsesarmeen en liten visitt: Hovedpersonen i denne romanen er nybyggeren Isak Sellanraa. Men persongalleriet er stort og mangfoldig, og en av personene i romanen er den unge kvinnen Barbro. Hun er den eldste datteren til Isaks nabo Brede, en mann som ingenting riktig lykkes for. Om henne heter det: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen, og er blitt verdensdame, ikke minst fordi hun er den eneste i bygda som har vært litt ute i den store verden. Barbros liv blir likevel mer en tragedie enn en festreise. I den store byen har hun nærmest levd som prostituert. Hun har fått et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen mens hun var på ruteskipet på vei hjem fra byen. Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Man får som leser en følelse av at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembyga, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Og det er vel også derfor Hamsun har med denne i og for seg uvesentligheten i fortellingen om henne.
Da Knut Hamsun fikk nobelprisen i litteratur i 1920, var det nettopp med henvisning til Markens Grøde. Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952.

Kunne vært oberst?
Marie Hamsun (1881 – 1969) ble gift med Knut Hamsun i 1909. Da var hun 28 år gammel, mens han var 50. I memoarboka Regnbuen fra 1953 forteller hun om sin kontakt med Frelsesarmeen som ung på 1890-tallet. Maries far hadde vært forretningsmann på Elverum, men var gått konkurs. Dette sosiale fallet preget hele familien, og foreldrene flyttet fra hjemstedet til hovedstaden, både for å komme unna «skammen», og for at faren kanskje skulle klare å etablere seg på nytt.
Marie var på religiøs søking, og oppsøkte blant annet Templet i Pilestredet 22: «Det var kanskje det dramatiske som grep meg. Tribunen med alle brødrene og søstrene i uniform, vitnesbyrdene fra de frelste som ikke hadde vært et hår bedre enn jeg, de fleste av dem. Heller verre, hørtes det ut for. Så botsbenken med de knelende synderne, og først og fremst sangen og musikken. Når de lot den store fanen med de dype, sterke fargene vaie fra tribunen over hodene på dem som knelte, og sang tungt og monotont: Blodet, blodet, Jesu dyre blod... da kjente jeg meg løftet på en bølge Og da var det visst bare min dype sjenerthet som avholdt meg fra å knele ned. Hadde noen av de aktive lagt merke til sekstenåringen som satt og suget stemningen i seg med alle sanser i halvmørket nede i salen, og gitt meg et lite puff i retning av botsbenken, så hadde jeg kanskje vært oberst i dag...».
Det er et visst vemod i denne skildringen, men det vemodet er nok ikke uten sammenheng med at det er den aldrende Marie som skriver. Hun er blitt enke etter et langvarig, men turbulent ekteskap med den verdensberømte dikteren, nobelprisvinneren med det enorme ego. Etter krigen var hun blitt dømt for landssvik og hadde sittet i fengsel, mens hele familien ble økonomisk ruinert av det enorme erstatningsansvaret som dikteren ble pålagt.
Marie Hamsun var en bitter kvinne disse årene, og resten av sitt liv, og minneboka «Regnbuen» ble et slags dypdykk i en fortid da alt hadde virket så mye enklere og lysere. I den stemningen kan det være godt å drømme om at man i stedet for å være overlatt til forakt, nød og bitterhet, kunne vært en respektert oberst i Frelsesarmeen…

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
«En liten slumsøster lå og skulle dø». Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (Oslo, 2014)
«Frelseskrig i en sørlandsby». Grimstad korps 125 år 1891-2016 (Grimstad, 2016)