Forfatterdrømmen

En omfattende ryddeøkt i hyller, mapper, skuffer og esker bringer for dagen så mangt og meget. Gamle brev, mengder av utklipp, manuskripter som aldri ble fullført. Parallelt med disse funnene aktiveres også hukommelsesarkivet, det som bare en selv har adgang til – enn så lenge. Den dagen livet lukker det arkivet, er det slettet for godt.

Betyr det at absolutt alt som befinner seg i dette arkivet skal tas vare på, skrives ned, lagres? Helst ikke.
I biografien om Jens Christian Hauge, norsk politikks grå eminense gjennom mange tiår, fortelles det at han gjorde nettopp det. I det arkivet han etterlot seg, var absolutt alt tatt vare på. Notater, referater og huskelapper helt ned til handlelister, om jeg ikke husker feil.



Skjønt Jens Christian Hauge gikk vel neppe i butikken selv. Han hadde folk han kunne sende: Ektefelle, hushjelp, kontorstab.

Under min ryddesjau finner jeg flere påbegynte manus som aldri ble fullført. Det meste var nok tenkt å være romaner.
Ett av dem bærer preg av å ha vært jobbet med under mange ulike situasjoner.
Jeg ser det ut fra skrivemaskinstypografien.
Selv disponerte jeg over et par skrivemaskiner den gangen og brukte begge to når ideene meldte seg eller håndskrevne notater ble «ført inn». Andre deler av manuskriptet bærer preg av å ha blitt til på lånte maskiner. En av dem husker jeg: Vi var på en ungdomsleir i Finland med noen speidere fra Askim. I noen dager var vi innlosjert på en skole. På et kontor som sto ulåst var det også en skrivemaskin. Her ble noen brokker av den aldri fullførte romanen til.

Jeg finner også det som trolig var mitt første forsøk på å skrive en sakprosabok.
Igjen dette preget av å ha blitt skrevet på ulike skrivemaskiner, men også at deler av manuset består av tekst fra bøker eller blader, avfotografert på en kopimaskin, klippet ut og limt inn i manus med limbånd. «Copy and paste» var ikke noe som kom med datateknologien. Vi kalte det vel forresten «klipp og lim».
Den «kunsten» lærte jeg da jeg var ansatt på Krigsropet. Det var også før datateknologien tid. Da var elektrisk skrivemaskin med muligheter for å rette – «kulehode med rettetast» - ennå regnet som svært avansert.

Det samme kan vel sies om kommunikasjons-teknologien.
Da jeg var ansatt ved Krigsropets redaksjon ble bladet trykket hos Aktietrykkeriet. De hadde bud som tok noen runder rundt i byen til de ulike kundene et par ganger om dagen. Noen av budene var pratsomme; andre veldig tause.
En av dem kalte vi internt for «Ånden som går».
Hadde vi ting som det hastet å få av gårde, gikk vi med konvolutten til nærmeste drosjeholdeplass og overlot den til drosjesjåføren. «Du får oppgjør i resepsjonen».
Det må ha vært en ikke helt ubetydelig inntektskilde for drosjenæringen, disse oppdragene.

Så kom telefaxen.
Da kunne man sende både tekst og tegninger via telefonlinjer.
Noen prøvde å sende fotografier også; det var aldri vellykket.
Min arbeidsgiver utstyrte meg en gang med et slikt apparat. Det var både moro og nyttig så lenge det varte, men så var faxen passé.
Min fax endte i et østeuropeisk land og skulle være en del av et demokratibyggingsprosjekt, om jeg husker rett.

Nå går alt på «data» - manuskripter og illustrasjoner. Jeg sitter på mitt sørlandske, ikke spesielt sentralt plasserte loftskontor, med skanner, printer og nettilgang og trykker på noen knapper, enten det er blad jeg redigerer eller en bok jeg skriver.

Bøker, ja!
Drømmen om å være forfatter oppsto veldig tidlig. Jeg vil tro i åtte-ni-årsalderen.
Jeg hadde mine første tekster på trykk i 13-14-årsalderen. Det var små meningsytringer om dette og hint som jeg sendte til ukeblader og aviser.
Klasseavis og skoleavis hørte selvsagt med til ens tenårings-CV.
Som 19 år gammel frelsesarmé-kadett fikk jeg min første «ordentlige» journalistjobb, som assistent ved Krigsropets redaksjon.

Men selv om «journalist og forfatter» er et ordpar som ofte nevnes i samme åndedrag, lå siste del av ordparet ennå noen år fram i tid.
Hvor mange år er kanskje et definisjonsspørsmål.
«Debuten» er et nøkkelbegrep når man snakker om forfattere.
Man debuterer som kjent bare en gang i livet, uansett hva det er snakk om.
Så var hva min «debut» som forfatter?
I 1983 ble jeg bedt om å skrive/redigere et hefte om Frelsesarmeens Speiderkorps i forbindelse med at de var 60 år.
Heftet ble greit nok, selv om det ble laget på hovedkvarterets hustrykkeri, men noen «bok» var det jo ikke.
Det samme må kunne sies om det forholdsvis enkle heftet som ble laget til 75-årsjubileet til Sandvika korps i 1985. Her sto jeg oppført som leder i redaksjonskomiteen; det kan vel avsløres at det var jeg som skrev hvert ord.

Så jeg lander på at «debuten» var det som skjedde fem år senere, da jeg til påske i 1990 kom med ikke mindre enn to titler samtidig. Det ene var et andaktshefte, basert på Jesu sju ord på korset, og det andre en historisk sak om Johan Halmrast og hans salmetekst «Å, salige stund uten like».
Begge kom ut på Ansgar Forlag.
I 1990 var jeg 37 år, og det var en gammel drøm som da fikk en slags oppfyllelse.
Året etter kom jeg med en bok til; denne gang på det som da het Nye Luther Forlag.

Siden den gang er det blitt mange bøker.
Den første tida kunne det gå år mellom hver utgivelse, men fra 2010 «løsnet» det.
Fra da har det vært utgivelser hvert år, og gjerne flere i løpet av året.
Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men barndomsdrømmen må vel kunne sies å ha gått i oppfyllelse.

Men ennå er det lenge til jeg er der islandske Halldór Laxness sa at han var kommet etter å ha gitt ut mange bøker: Han hadde ikke mer på hjertet.
Jeg tror jeg har det ennå.

Lindtveit 25. april 2020
NPE

Bildet er fra 1995, da jeg ga ut min første roman: «Dager som kom og gikk». Det var en journalist fra Krigsropet, Anne Sekkelsten, mener jeg hun het, som gjorde intervjuet, som ble veldig bra. Bildet er vel også greit nok.

Hjemmekontor og hjemmekultur

Etter å ha vært heltids frilansforfatter og -skribent i snart ti år har jeg vendt meg til å ha hjemmekontor.

I korte, hektiske perioder har jeg nok leid meg et kontor, men stort sett blir bøker og artikler produsert på et sørlandsk loftsrom med en katt som selskap på dagtid og en yrkesaktiv ektefelle. Nå har hun også blitt pålagt å ha hjemmekontor, og vi sitter i hver vår etasje. Men vi møtes til alle måltider og etter arbeidstid.

Det er stadig flere som har det som oss, og man må trolig helt tilbake til krigsårene for å finne en situasjon som – om enn med store moderasjoner – kan sammenliknes med dagens.
Joda, den gang fantes det flere kulturtilbud man kunne benytte, og kirker og menigheter var tilgjengelige, men mange hadde mye innetid. Om man ikke hadde hjemmekontor, fikk man mange muligheter til det man kan kalle hjemmekultur.
En del av dette er i ferd med å blomstre opp igjen.
Brettspill selger som aldri før. Det samme gjør puslespill. Det er også mer spørsmål etter bøker, forteller min lokale bokhandler. Det kan virke som om hjemmekulturen er i ferd med å komme til heder og verdighet igjen.

Fra krigsårene fortelles det også om hvordan interessen for å legge kabal økte.
Bøker om ulike kabaler – det skal visst være flere slike enn mange har vært klar over – solgte unna og nye kabaler ble laget. Det var den gang kabaler fremdeles krevde en kortstokk.

Selv merker jeg ikke den store forskjellen.
Det måtte være det med hustruens nærvær, da. Vi spiser alle måltider sammen; tidligere har det stort sett vært til middag og kvelds vi gjorde det.
Husandakten holdes ved frokostbordet, ikke middagsbordet, som har vært det vanlige i de snart sju årene vi har hatt samme adresse.
Så skilles våre veier.
NAV går ned i kjelleren; kulturen opp på loftet.

Årets prioriterte prosjekt – boka om Elevine Heede – er sendt til forlaget, og med den vanlige, lille skrivesperren som alltid oppstår etter et fullført prosjekt, har jeg funnet fram et annet. Det er mer et redigeringsprosjekt enn et skriveprosjekt.
Etter å ha levert miniandakter og søndagsbetraktninger til Kristelig Pressekontor, har et forlag sagt seg interessert i at jeg samler dem til en andaktsbok som følger et kirkeår og ikke et kalenderår.
Selv har jeg egentlig ikke noe forhold til andaktsbøker, selv om jeg/vi faktisk har en hel del av dem i bokhyllene. Men jeg vet at for mange er det å sette seg ned med ei andaktsbok en viktig del av dagens program. Tradisjonen med andaktsbøker kan det sikkert skrives mye om. Den går tilbake til de gamle «postillene» - Luther, Pontoppidan og Rosenius skrev alle slike samlinger.
Rammen på de andaktene jeg jobber med er 900 tegn for de korte hverdagsandaktene og 1700 tegn for søndagstekstene.
Jeg tror de nevnte postille-forfatterne skrev i vesentlig større format.

Lindtveit, 24. april 2020
Nils-Petter Enstad

En framtid for KrF?

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Selv om KrF av og til og snuser på fire-tallet, ser det ut til oppslutningen har stabilisert seg der det trolig blir liggende i overskuelig framtid: Mellom to- og tre-tallet.

For oss som husker valgene i 1997 og 2001, som begge førte til en KrF-ledet regjering, er det tragisk å se disse tallene. Trolig startet nedturen med Kjell Magne Bondeviks andre regjering i 2001.
Entusiasmen for denne regjeringen var vesentlig mindre enn den hadde vært for «Sentrumsregjeringen» fire år før.
Valget i 2003 bekreftet da også dette, og oppslutningen ble halvert i forhold til to år tidligere.

Nødskrik
De neste valgene ga resultater på fire- og fem-tallet, og med stadig synkende tendens.
I 2017 klarte KrF sperregrensen med et nødskrik. Men dette nødskriket ga samtidig en vippeposisjon som potensielt kunne være svært innflytelsesrik.
Daværende partileder Knut Arild Hareide var da også innstilt på å bruke denne. Det viste han i mars 2018 da Sylvi Listhaug måtte gå som justis- og beredskapsminister etter en grov ytring på Facebook.
Hadde ikke hun fått silkesnoren fra statsministeren, ville KrF sikret flertall for mistillit mot Listhaug, noe som ville ført til regjeringens avgang.
Noen måneder senere lanserte Hareide forslaget om at KrF burde søke regjeringssamarbeid mot venstre. For første gang på mange år kunne man merke tilløp til begeistring både i partiet og blant potensielle velgere. Mange meldte seg inn; gallupen steg.

Grisete prosess
I partiet var meningene delte, men ingen forutså den grisete prosessen som Hareides nestledere nå initierte.
I oppkjøringen til det ekstraordinære landsmøtet ble delegasjonene fra enkelte lag direkte kuppet av den «blå» siden, og nestleder Ropstad kjørte knallhardt ut med noe både han og de fleste andre måtte vite var en bløff: At det nå forelå «en historisk sjanse» til å endre abortloven, basert på noe som i ettertid framstår som litt uforpliktende pludring mellom Ropstad og statsminister Solberg.
Alle vet hva det endte med: En kosmetisk endring uten praktisk betydning og som lever på lånt tid.

Nøytralisert
I disse dager er det ett år siden KrF ble nøytralisert som politisk maktfaktor i bytte mot tre statsrådsposter.
Så effektiv er denne nøytraliseringen at den statsråden som nesten skapte regjeringskrise i mars 2018, ikke bare er tilbake i regjeringen, men har fått et av regjeringens viktigste departementer.
Tydeligere kan man ikke vise hvor ubetydelig KrF er blitt. Innad i partiet har en rekke medarbeidere sluttet og mange nåværende og tidligere tillitsvalgte har meldt seg ut. Partiets nye generalsekretær mener at KrF må godta at Frp får noen politiske seire i regjeringen. Han burde kanskje heller utfordret Frp til å godta at KrF får noen slike seire, uten at man fra Frp-styrte departementer skal dels trenere, dels sabotere disse seirene?
Ropstad selv, som nå er partileder, har tidligere sagt at en viss avskalling er verd gevinsten med å være i regjering, selv om han også, i det som framstår som både den 13. og 14. time, medgir at sårene i partiet går dypere enn han var forberedt på.

Ny ledelse
KrF har landsmøte i valgåret 2021.
Men allerede nå bør partiet ta en debatt om man er tjent med dagens ledelse. Med målingene de siste månedene vil KrF få maksimum to, til nød tre stortingsrepresentanter i 2021.
Nå har små stortingsgrupper avgjort regjeringens skjebne før, og tilmed vært med i regjering, men å satse på det vil skje igjen, er ikke bare å gamble, men å spille russisk rulett med bare ett tomt kammer.

Tilføyelse:
Denne kronikken ble publisert på Verdidebatt mandag 20. januar - samme dag som Frp bestemte seg for å gå ut av Solberg-regjeringen. Det kunne man ikke vite da artikkelen ble skrevet.
De foreløpige signalene fra regjeringen er at den vil fortsette med de tre gjenværende partiene, og regjere på basis av Granavold-erklæringen.
Frp har på sin side erklært at den er ikke de forpliktet på lenger - om de da noen gang var det.
Å regjere på grunnlag av en erklæring et parti utenfor regjeringen har vært med på å utforme, og som de dertil ikke kjenner seg forpliktet på, er nokså unikt i den politiske historie. Det minner mest av alt om det som ble kalt "finlandisering" i Den kalde krigens dager.
Alt dette bekrefter vel bare at Solberg-regjeringen ikke bare lever på lånt tid, men at den knapt nok kan sies å leve i det hele tatt.
21. januar 2020

Bildet viser et glimt fra valgvaka i 1997 - artikkelforfatteren ses midt på bildet, i lys jakke og vendt mot fotografen

Påskuddet

Det har lenge vært tydelig at sterke krefter innen Frp har vært på jakt etter et påskudd til å trekke partiet ut av Solberg-regjeringen.

Den viktigste talspersonen for dette har vært Christian Tybring Gjedde; stortingsrepresentanten fra Oslo som i desember jublet over sitt første politiske gjennomslag: Menyen på Stortingets juletrefest var blitt endret fra kalkun- og kyllingpølse til pølser med svinekjøtt.
Det er i møtet med slike ytringer at man innser klokskapen i de visdomsordene som tillegges den gamle rikskansleren Otto von Bismarck: «Den som vet hvordan pølser og politikk lages, vil aldri få en god natts søvn mer i livet».

Nå kan det virke som om Frp har funnet det påskuddet de trenger.
Det er – betegnende nok – en sak der resten av regjeringen har bestemt seg for å vise et snev av humanitet og lar en kvinne med et dødssykt barn komme tilbake til Norge.

At Frp tok dissens i en slik sak i regjeringen er sært nok.
Nå truer de med å gå ut av regjeringen.
Det er et klokt valg fra Frps side om de bryter ut på denne saken.
Få, om noen, andre saker er egnet il å demonstrere partiets «sanne ansikt» bedre enn denne.
Det er en sak der partiet oser av ren ondskap.
At en ung mor med to barn, hvorav det ene er alvorlig sykt, skulle representere en sikkerhetstrussel mot Norge, er en argumentasjon så tåpelig at man nesten fristes til å tro de som målbærer det faktisk mener det. Vi har tross alt å gjøre med et parti der klimafornektelse og lurvete rasisme er blant de sikreste kjennetegnene på hva partiet og dets politikere står for.

I skrivende stund har Frp fremdeles ikke konkludert.
De ha lagt fra en «kravliste» over «motytelser».
«Begeret er fullt» er den innøvde klisjeen som fungerer som et mantra for partiets talspersoner.
Metaforen er interessant – et fingerbøl kan vel også kalles «et beger».

Statsminister Erna Solberg har i snart sju år møtt alle Frps rølpestunt med det samme, fårete smilet, og den samme, hjelpeløse kommentaren: «Jeg ville ikke valgt de ordene».
Denne gangen bør hun vise det snevet av lederskap som ligger i at man avviser kravet om motytelser.
Hele det politiske liv i Norge vil tjene på om Frp går tilbake til den rollen partiet alltid har behersket mest: Som et bøllete populistparti.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Mellom prosjekter»

Året 2019 kommer til å bli et av de årene da jeg ga ut tre bøker.

Det begynte med en quizbok, deretter boka om Kristne Arbeidere og rett rundt hjørnet en bok med salmehistorier. Alle tre er ferdige både fra min hånd, forlag(ene) og trykkeri(ene). Jeg er med andre ord «mellom prosjekter».
Slik det ser ut nå, blir det også i 2020 tre utgivelser, kanskje også fire. Det tror det er ulike oppfatninger blant forfatterkolleger om det å komme med såpass mange utgivelser hvert eneste år. Hvordan er det blitt slik?

Å skrive bøker er en gammel drøm og/eller ambisjon. Jeg tror jeg fremdeles har liggende et manuskript til en roman jeg skrev som 16-åring. Den skal få lov til å ligge, ikke minst fordi jeg ikke vet helt hvor den ligger. Jeg satt på gutterommet i fjerde etasje i Eckersbergsgate 19 i Oslo og skrev den på faderens gamle skrivemaskin. Den ble på om lag 25, kanskje 30, A5-sider med enkel linjeavstand. Det var det første manuset av den typen som jeg fullførte. I tillegg har jeg liggende nokså mange påbegynte romanutkast. Men tre av dem ble faktisk ikke bare fullført, men gitt ut.

Det var i 1990 jeg fikk gitt ut den/de første «ordentlige» bøkene – to hefter som begge hadde tilknytning til påsken. Det ene heftet – «…så fikk du den levende møte» - har kanskje vært viktigere enn jeg var klar over den gang. I oppslagsverk der salmen «Å, salige stund uten like» og/eller forfatteren Johan Halmrast nevnes, er det lille heftet alltid nevnt som en kilde.
Jeg konkurrerte derfor ikke så lite med meg selv da jeg 25 år senere ga ut en ny og mer omfattende (og bedre, i all beskjedenhet; enda bedre, kanskje) bok om den samme salmen og den samme salmedikteren. En gammel plan om å skive en roman om Johan Halmrast ble definitivt begravd med den boka.

I 1991 kom en ny bok: «I ferdiglagte gjerninger». Her fortalte jeg historien om mine foreldres tjeneste som misjonærer i Indonesia for Frelsesarmeen. Å skrive om folk som står en så nær, og mens de ennå er i live, er regnet som et hasardiøst prosjekt. Det kan bli bra, men det kan også bli kleint. Jeg tror ikke min bok ble noen av delene, men det blir nok aldri aktuelt å skrive om noe eller noen som jeg har, eller har hatt, så tett innpå meg igjen.
Samme året var jeg medforfatter i en antologi med små biografier over kjente frelsesoffiserer.

I 1995 ble det også to bøker: En roman og en sakprosabok.
I 1998 kom en ny roman, og en ny sakprosabok.
I 2001 kom en sakprosabok.

I 2008 kom jeg for første gang med en bok på det som må kunne kalles «eget forlag». Det var en bok jeg hadde arbeidet med i mange år, vært i møte med flere forlag om, og tilmed fått stipend for å skrive. Til slutt gjorde jeg, nærmest i desperasjon, en avtale med et forlag som ville ta seg av det praktiske rundt utgivelsen, men som ikke tok noe redaksjonelt ansvar for boka. Det finnes etter hvert en rekke slike tilbud.
Samarbeidet var greit nok, selv om løsningen ble forholdsvis kostbar for meg selv, og jeg bestemte meg fort at denne typen samarbeid ville jeg ikke gå inn på flere ganger.

I denne perioden, fra 1998 til 2004, var jeg daglig leder for Kristelig Folkepartis studieforbund. Det meste av det som ble gitt ut av studiemateriell i disse årene, var det jeg som skrev. Jeg står derfor oppført med nokså mange titler fra disse årene i basen bibsys, i tillegg til de ni «ordentlige» bøkene fra disse årene. Og ni utgivelser i løpet av 15-16 år er ikke spesielt lite; det er mange forfattere som kan vise til mindre enn det. I tillegg var jeg bidragsyter i flere utgivelser.

I 2010 «løsnet» det. Igjen var det et prosjekt jeg hadde jobbet med lenge. Tatt fram, lagt til side, tatt fram igjen. Det var boka om Alf Prøysens religiøse landskap: «I milla seg og himlen». Flere forlag, både kristne og profane, fikk det tilsendt, men alle takket høflig nei. Det var interessant, for all del, og godt skrevet, men altså…
Så oppdaget jeg at det fantes et lite forlag i Prøysens hjemkommune. Dit sendte jeg manuset, og der fikk jeg napp. Forlagssjefen, en pensjonert skolelærer, hadde etablert forlaget for å gi ut sine egne fortellinger, og var i utgangspunktet ikke interessert i andre forfattere. Men dette ville han gi ut.
Og boka fikk faktisk en god del oppmerksomhet. I dag har jeg overtatt restopplaget, og det hender fremdeles jeg blir bedt om å komme og kåsere om emnet.

Siden 2010 har det vært utgivelser hvert år.
I 2011 kom ei bok, i 2012 fire, om man regner med den jeg var redaktør for og bidragsyter i, i 2013 kom tre bøker, i 2014 én, i 2015 to og i 2016 ble det i alt fem utgivelser.
I 2017 kom én bok, i 2018 to og i 2019 tre. I 2020 blir det trolig også tre.
Noen av bøkene er «oppdragsprosjekter»; organisasjonshistoriske arbeider, men de krever også en del arbeid.

Og nå er jeg altså «mellom prosjekter», etter å ha fullført tre nokså parallelt.
Det blir litt som å starte på en ny skitur (ikke at jeg har så mye erfaring med skiturer, men noe skal det sammenlignes med!) mens den gamle fortsatt sitter litt i kroppen.
Det er kanskje i slike situasjoner man setter seg litt ned, tar en kopp kaffe eller kakao og ser om man ikke har ei bok eller et blad i sekken?
Eller skriver et blogginnlegg?

Lindtveit, 21. november 2019

Tilføyelse, 23. november:
Et moment som jeg ikke fikk med da jeg skrev denne teksten for to dager siden:
En av årsakene til at jeg holder det enkelte vil betrakte som et litt halsbrekkende tempo med to-tre utgivelser hvert år, har rett og slett med alder å gjøre.
Med en 70-årsdag som blinker i det ikke altfor fjerne, må man ta på alvor at man har langt mer tid bak seg foran seg. Og at man fortsatt har en del på hjertet.
Jeg er foreløpig ikke der hvor Halldór Laxness var da han hadde gitt ut sin siste bok - «Dagar hjá munkum» - i 1988: -Når du har skrevet mellom 50 og 60 bøker, og noen av dem er nokså tykke, kommer du til et punkt hvor du ikke lenger har så mye du vil ha sagt.

NPE

Ragnar Forbech - «kommunistpresten» i Domkirken

Ennå finnes det de som husker den litt ærverdige, eldre mannen med den hvite manken, den slipsløse flanellskjorta under jakka og buksene med den knivskarpe pressen. Hver lørdag kveld i sommerhalvåret, når klokka nærmet seg 21, stilte han seg opp på Stortorget i Oslo, sammen med en gruppe frelsessoldater med gitarer, trekkspill og kollektkurv.

Mannen var Ragnar Forbech, residerende kapellan i Domkirken menighet i Oslo fra 1947 til 1964. Da var lørdags-samarbeidet med Frelsesarmeen allerede var en lang og innarbeidet tradisjon som ble den holdt vedlike i ytterligere ti år. Med enke bilder fra hverdagslivet forkynte han evangeliet for kveldsvandrere i Oslo sentrum. En sterk, klar stemme og en framtoning som innga tillit.


Det er kanskje ikke like mange som husker den samme presten fra årene da han dro rundt på industriarbeidsplassene i Oslo – den gang slike ennå fantes! – og holdt andakt for dem i spisepausen. Også her hendte det han hadde frelsessoldatene med seg, eller folk som var knyttet til den organisasjonen han selv var en del av: Norges Kristne Arbeideres Forbund.
Han var folkelig og enkel både i sin framtoning og sin forkynnelse. Den kompliserte teologi var ikke hans greie. Han forkynte Jesus på korset; Jesus som Frelser. Nei, hvem skulle vel kunne tenke seg at denne milde mannen med det varme vitnesbyrdet var noe annet enn elsket og avholdt av alle? I stedet var han gjennom mange år et stridens eple i så vel Den norske kirke som i den arbeiderbevegelsen han identifiserte seg så sterkt med. Han ble kalt både «den røde kapellan» og «kommunistpresten i Domkirken».

«Vestkantgutt»
Ragnar Forbech ble født i Kristiania 23. juli 1894. Han vokste opp på «beste vestkant», og har selv fortalt at nød var noe han verken hatt sett eller hørt om i oppveksten. Barndomshjemmet var preget av en folkekirkelig fromhet og kristen tro. Han bestemte seg tidlig for å bli prest. I 1918 tok han teologisk embetseksamen ved Universitetet i Kristiania.
Året etter fikk han sin første prestestilling, som residerende kapellan i Vestre Fredrikstad. I 1921 giftet han seg, og ekteparet fikk to barn.
Det var under årene i Fredrikstad at Ragnar Forbechs politiske engasjement ble vakt og hans radikale holdninger vokste fram.
For første gang møtte han en stor arbeiderbefolkning som levde under til dels dårlige kår. Klasseforskjellene i byen gjorde et dypt inntrykk på ham, og han ble sterkt engasjert i de sosiale problemer.
Snart stod han frem i offentligheten med radikale sosialpolitiske synsmåter, noe som slett ikke var vanlig blant prester på den tiden.
Å være radikal og tale de små i samfunnet sin sak, ble en del av Forbechs identitet som prest. For ham var det helt selvsagt at kristendommens kjærlighets- og rettferdighetsideal måtte realiseres i det sosiale og politiske liv.
Den ateistiske marxismen tok han avstand fra. I stedet så han på kristentroen som den kraft som kunne skape et nytt og bedre samfunn.
Forbech fikk et godt forhold til arbeiderbevegelsen i Fredrikstad, og derfor vakte det reaksjoner i blant annet arbeideravisa «Smaalenenes Social-Demokrat» da han ved kommunevalget i 1925 stilte til valg på «Avholdsfolkets og de kristelige organisasjoners fellesliste». Det var slike lister i en rekke kommuner i mellomkrigstida.
Begge lokalavisene i byen var kritiske til lista; Fredrikstad Blad fordi den mente den var radikal, Smaalenenes Social-Demokrat fordi de mente den var for konservativ. Og særlig ille var det at Ragnar Forbech sto på denne lista, mente de.
Men han ble valgt inn både i kommunestyret og formannskapet, og ble også gruppeleder for de fem representantene som lista fikk. Men allerede i 1926 flyttet familien til Oslo, der Forbech var blitt ansatt i Tøyen småkirke som prest. Han engasjerte seg senere aldri i den typen politisk arbeid.

Radikal prest
I Oslo engasjerte Forbech seg i Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon, der han var styreleder i mange år. I 1932 ble han forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo, og i 1947 residerende kapellan i Oslo domkirke. Dette ble hans siste prestestilling.
Omtrent samtidig meldte han seg inn i Norges Kristne Arbeideres Forbund. I 1948 ble han forbundets nestleder.
Ting kan tyde på at forbundsleder Alf Bastiansen, sokneprest på Kampen, gjerne hadde sett at Forbech etterfulgte ham som leder, men i og med at Forbech ikke var medlem av Arbeiderpartiet, og ikke ville bli det heller, var det nestlederposten som ble hans. Den hadde han i mange år. I forbundets lover var det et krav at formannen skulle være medlem av Arbeiderpartiet.
Det var på begynnelsen av 1950-tallet at Forbechs politiske radikalisme begynte å vekke oppsikt. Dette hadde nok sammenheng med at den kalde krigen var blitt stadig kaldere. Forbech nektet å ta stilling til konflikten mellom øst og vest; han var pasifist.
I 1949 var det blitt opprettet en bevegelse som het «Fredens Forkjempere i Norge», og her meldte Forbech seg inn. Haakon Lie oppfattet dette som en (av mange!) kommunistiske dekkorganisasjoner, og omtalte Forbech som «det skiltet kommunistene viser fram» når de drev sin fredspropaganda.
Det var mange fredsbevegelser som ble startet opp etter krigen; noen talte for opprustning, andre for nedrustning. Forbech var helt klart på den sistnevnte linjen.

«Stalins fredspris»
Kritikken mot Forbech toppet seg da han i 1955 ble tildelt Stalins Fredspris av de sovjetiske myndigheter. Prisen var blitt innstiftet i 1949 i forbindelse med Stalins 70-årsdag, og man fortsatte å dele den ut helt il 1990. Fra 1958 het den Lenins Fredspris.
Den ble kun gitt til utlendinger, og forfattere som Halldór Laxness fra Island, Martin Andersen Nexø fra Danmark og Pablo Neruda fra Chile fikk den. Sangeren Paul Robson fra USA var en annen prisvinner.
Ragnar Forbech er den eneste norske prisvinneren.
Prisen var på 180 tusen 1955-kroner; det tilsvarte mellom ti og 15 ganger det gjennomsnittlige lønnsnivået for norske lønnsmottakere det året.
Reaksjonene på at Forbech tok imot prisen var sterke.
Den senere biskopen Per Lønning skrev en lang artikkel i den konservative avisa Morgenposten der han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å «La prisen fare», som var tittelen på innlegget. Forbech fikk også beskjed om at dersom han tok imot prisen, ville han ikke bli gjenvalgt til bymisjonens representantskap, der han hadde vært medlem siden han gikk av som styreleder i 1941.
Saken førte også til at det som til da hadde vært vanlig praksis, at kapellanen i Domkirken også var domprostens stedfortreder, ble endret.
Et offentlig angrep på Forbech i radio fra hans biskop, Johannes Smemo, fikk et etterspill i Stortinget da Henry Hoff, som representerte NKP på Stortinget, ville vite hva regjeringen mente om at en biskop prøvde å tvinge en av sine underordnende «til en ensrettet og uniformert oppfatning av fredsarbeid».
Kirkeminister Birger Bergersen mente ikke noe om det, og mente at Smemo og Forbech begge hadde brukt sin ytringsfrihet i den aktuelle saken.
Men Forbech reiste til Sovjet og tok imot prisen. Om han var en fredsommelig person, kunne han også være nokså sta.
Pengene brukte han blant annet til å ansette den unge teologistudenten Berge Furre som sekretær ved kontoret til Kristent Fredslag, der han selv var formann fram til 1964.
Denne typen oppstyr rundt Ragnar Forbech gjorde at mange ikke fikk med seg hva som var hans egentlig kall og visjon, nemlig å være prest og sjelesørger. Han politiske radikalisme var først og fremst en logisk konsekvens av dette kallet.

«Kommunist»?
Det kan nok være at Ragnar Forbech var «kommunist» i ideologisk forstand, men det var i så fall en naiv form for kommunisme, mer preget av Bergprekenen enn av Marx og Lenin.
Allerede i 1948 hadde han i et foredrag i Calmeyergatens Misjonshus definert kommunisme som «en samfunnsordning hvor produksjonsmidlene er overtatt av staten, hvor rikdom og fattigdom er eliminert; et klasseløse samfunn hvor regelen er «fra enhver etter hans evne – til enhver etter hans behov»».
Det var en kjent sak at han hadde mange venner blant norske kommunister, og han ble ofte bedt om å forrette ved deres begravelser. Selv skal han ha eksplisitt erklært at han ikke var kommunist.

Frelsesarmeen
Da han begynte som prest i Domkirken i Oslo, hadde Forbech lagt merke til at en gruppe frelsessoldater pleide å samle seg på Stortorget hver lørdag kveld og søndag kveld i sommerhalvåret.
Ragnar Forbech var økumen både av legning og overbevisning. Et møte med Oxford-bevegelsen på 1930-tallet hadde betydd mye for ham, og de fromhetsidealene som preget Oxford-bevegelsen, kjente han igjen i Frelsesarmeen.
Dermed tok han kontakt med lederen av armeens menighet i sentrum, Templet korps, som hadde disse friluftsmøtene. Som prest hadde han registrert at det var mange mennesker som ikke kom til kirke og gudshus. Hvorfor kunne ikke han være en del av det gudshuset som stilte seg opp på torget?
Slik tenker en prest som definerer seg som «bredkirkelig», og slik begynte et samarbeid som skulle vare i 25 år; lenge etter at han var gått av med pensjon og nesten helt til han døde i 1975, 81 år gammel.
Da han i 1967 ga ut boka «Prest på allfarvei – og utenfor», var det torgtaleren Ragnar Forbech som ble skildret på omslaget: Forbech på en kasse, henvendt mot en forsamling, domkirken i bakgrunnen og midt i forsamlingen en uniformert frelsessoldat.

Epilog
Friluftsmøtet er over. Frelsessoldatene har pakket gitarene. Presten har takket dem for sangen, og rusler bortover torget. Han merker at en ung mann følger etter ham; trolig en som har stått og hørt både på sangen og appellen.
Presten snur seg mot den unge mannen: «De er kanskje en kristen?»
Svaret kom spontant: «Jeg vil gjerne bli det!»
Og presten tar ham med seg til kontoret han har skaffet seg for nettopp den typen samtaler.
Resten får bli mellom dem.

Litteratur:
Agøy, Nils Ivar: Kirken og arbeiderbevegelsen. Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940 (Bergen, 2011)
Forbech, Ragnar: Prest på allfarvei – og utenfor (Oslo, 1967)

Publisert som kronikk i Dagen 30. september 2019

«Fluenes herre» - en moderne apokalypse

Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er nå for lengst etablert som en klassiker. Vi snakker om William Golding, mannen som skrev «Fluenes herre».

Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934: «Poems».
I 1939 giftet han seg, året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde der hele krigen.
Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok.
En av årsakene var rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen «Lord of the Flies».

«Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel» sto det i ett av de 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.

KAIN OG ABEL
Romanen handler om noen gutter som strander på en øde øy etter et forlis.
Øya er et paradis, og guttene liker den godt, men vil likevel hjem igjen.
Mens de venter på å bli reddet, må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på.
De velger en leder, Ralph, og han lager regler som alle skal rette seg etter.
De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken og komme og redde dem. Noen må derfor til enhver tid passe på at ikke bålet slukner.
Men Ralphs system slår snart sprekker. Det blir for passivt for de i flokken som mer action-orienterte. De samler seg derfor rundt Jack, en annen av guttene. Han tar noen av disse med seg for å jakte på griser, som det finnes en del av på øya.
Allerede her kan vi ane en Kain og Abel-situasjonen; jorddyrkeren contra jegeren.
Snart har man to partier eller to stammer som sloss mot hverandre. Det blir en klassisk sivilisasjonskamp. Den andre verdenskrig lå ennå ikke ti år unna da boka kom ut, og den ble da også lest i det perspektivet.

GRISEHODET OG KONKYLIEN

Et viktig symbol i fortellingen er konkylien.
Den blir brukt for å kalle sammen til allmøter.
Det er Ralph som kaller sammen til disse møtene ved å blåse i konkylien.
Den som har ordet under allmøtene, har konkylien i hendene mens han snakker. Konkylien blir dermed også et symbol på makt, autoritet og prestisje.
Kontrasten til konkylien er det grisehodet som Jack og hans flokk plasserer på en staur.
Det er hodet av en av de første grisene de klarte å jakte og drepe.
Den vakre konkylien opp mot det heslige grisehodet – det siviliserte samfunn opp mot barbariet.
Det som i utgangspunktet kunne virke som en litt avansert speidertur der kjekke gutter må klare seg som best de kan, utvikler seg raskt til en brutal krig og en kamp på liv og død – bokstavelig talt.

KONTRASTER
Det er mange kontraster i denne romanen.
Konkylien contra grisehodet er nevnt.
Ralph contra Jack er en annen.
Ralph er høy, lys og dannet - Jack er liten, mørk og brutal.
Ralphs nærmeste støttespiller er den intellektuelle Gisgis, en litt fet, astmatisk gutt med sterke briller - Jacks «løytnant» er den brutale Robert, som utfører det Jack ønsker, like til det å drepe andre gutter.
En tredje kontrast er fornuften contra frykten.
Jegerpartiet hevder det finnes et monster ute i skogen et sted. Grisehodet på staken er en offergave til monsteret.
Jack bruker denne frykten til å sveise sin gjeng sammen: Bare han kan beskytte dem mot det.
Da en av guttene i hans egen gjeng, Simon, innser at monsteret bare er innbilning, blir han drept av de andre – de tror at det er han som er monsteret.
Konflikten topper seg i en scene der også Gisgis blir drept, og konkylien blir knust. Symbolet på sameksistens og samarbeid blir ødelagt av brutaliteten.
Mens denne kampen pågår, har et marinefartøy oppdaget at det er folk på øya.
En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva det er disse guttene har lekt?
Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
«Fluenes herre» er blitt sammenliknet med «Robinson Crusoe», Daniel Defoes klassiker fra 1700-tallet. Den må i så fall leses som en antitese til denne.
Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding det stikk motsatte.
I hans guttegjeng skrelles det kulturelle ferniss raskt av, og den rå brutalitet overtar.
Tittelen «Fluenes herre» er da også hentet fra ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul. Det betyr nettopp «Fluenes herre».
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse.
Andre har bitt seg merke i at redningsmannen er en offiser fra et marinefartøy.
Det kan også tolkes apokalyptisk, men de færreste ser nok for seg Kristus som en marineoffiser.
Golding selv autoriserte ikke noen av disse fortolkningene.
Han hadde gitt leserne en fortelling.
Hans far hadde vært en overbevist ateist, men Golding selv regnet seg som en kristen, uten at han meldte seg inn i noe kirkesamfunn. I et intervju skal han ha sagt at han trodde ikke på noe liv etter døden, og at han ikke kunne tenke seg å skulle leve med seg selv i tusenvis av år.

KLASSIKER
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid.
Men det er debutromanen han huskes for, og den er den som har gitt ham plass i litteraturhistorien.
Den er for lengst etablert som en moderne klassiker, og er oversatt til en lang rekke språk.
På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse. Den er bortimot obligatorisk som pensum i engelsk ved norske, videregående skoler.
Den er blitt filmatisert to ganger.
William Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur.
Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 25. september 2019