«The Carnival is over» - sangeren Judith Durham er død

Den australske sangeren Judith Durham er død, 79 år gammel.

Judith Durham var i flere tiår det ledende og mest synlige medlemmet av gruppa «The Seekers».
På 1960-tallet hadde de en lang rekke suksesser, med sanger som «I`ll never find another you» og «Georgy Girl».
I en periode der det var «piggtrådmusikk» som dominerte, var denne gruppa med to gitarer, en kontrabass og en kvinnelig solist noe man la merke til.
Den største suksessen deres, og kjennemerket både på gruppa og solisten, var nok sangen «When the Carnival is over», som de laget tallrike versjoner av.
Sangen ble skrevet på 1960-tallet av Tom Springfield, som også skrev flere av de andre salgs-suksessene til gruppa. Melodien er hentet fra en russisk folkevise fra slutten av 1800-tallet, nemlig «Stenka Rasin». Tom Springfield døde i juli 2022, bare et par uker før hun som hadde gitt stemme til den mest kjente sangen hans også gikk bort. Det skjedde fredag 5. august.

Gospel
Judith Durham hadde også mange gospelsanger på sitt repertoar.
Noen av disse var «Morning has broken», "On our way to Heaven», «Mary`s Boy Child», «Just a closer walk with Thee» og «Take my Hand, Presious Lord».
I 2000 skulle «The Seekers» ha sunget ved åpningsseremonien til de olympiske leker i Sydney, men kort før pådro solisten seg en alvorlig ryggskade. I stedet deltok gruppa ved avslutningsseremonien til de paraolympiske lekene samme år, der Judith Durham, sittende i rullestol, framførte «When the Carnival is over», sammen med resten av «The Seekers».

Nils-Petter Enstad

Langvarige regentperioder

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da den britiske dronningen Elizabeth II døde i september 2022, var det gått 70 år og seks måneder siden hun overtok tronen etter sin far, kong George VI. Det er en av historiens aller lengste regjeringsperioder.

Den eneste som har vært monark i et europeisk land lenger enn henne, er den franske kongen Louis XIV.
Da han døde i 1715, 77 år gammel, hadde han vært konge i Frankrike i 72 år og 110 dager. Han var bare fem år da hans far, Louis XIII, døde.
«Solkongen» selv overlot også tronen til en fem-åring, nemlig sin sønnesønns sønn, Louis XV; han som huskes for utsagnet «Etter oss kommer syndfloden».
Både guttens far og hans farfar døde før oldefaren.
Også Louis XV kunne notere seg for en lang regjeringstid, med nær 59 år som fransk konge.

Victoria

Tippoldemoren til dronning Elizabeth var dronning Victoria.
Hun var dronning over Storbritannia og etter hvert keiserinne av India i til sammen 63 år og sju måneder.
Hun tiltrådte som 18-åring i 1837 og døde i en alder av nærmere 82 år, i 1901.
Hennes bestefar, George III, var britisk konge i 60 år, fra han overtok etter sin far i 1760 og til han døde i 1820.
Han ble etterfulgt av først én sønn (George IV) og så en annen sønn (William IV) før datteren av en tredje sønn kom på tronen.
Med henne ble respekten for kongehuset og kongedømmet omsider gjenopprettet, etter to regimer preget av skandaler og en økende forakt for kongedømmet.


…og hennes slekt
Kong George III hadde 15 barn med sin dronning, og 13 av disse levde opp til voksen alder.
George III var unik på flere måter i den engelske kongerekken. Han var den første kongen på mange hundre år (og lenge etterpå!) som ikke hadde elskerinner.
Kongens barn var imidlertid langt mer vidløftige på dette området.
Både sønner og døtre hadde dels utenomekteskapelige forhold, dels giftet de seg med personer som kongen ikke kunne godta, blant annet fordi de var katolikker.
De produserte mange barn, men ingen av dem kunne arve tronen.
Hadde det ikke vært for at Edward, hertugen av Kent, og hans gemalinne nærmest i den 13. time hadde fått en datter i et ekteskap som kongen kunne godta, ville slekten Hannover dødd ut med denne generasjonen.Edward selv døde før Victoria var ett år gammel.
Slekten Hannover hadde kommet på den britiske tronen etter slekten Stuart.
Den første av de britiske Stuart-kongene het James.
I England ble han James I, men i Skottland, som var hans opprinnelige rike, var han James VI.
Han var skotsk konge i nær 58 år; han var knapt året da han ble utropt til konge etter sin mor, Maria Stuart.

Andre land i Europa
En samtidig av dronning Victoria, og som regjerte lenger enn henne, var keiser Franz Joseph I av Østerrike, senere Østerrike-Ungarn. Han kom på tronen som 18-åring i revolusjonsåret 1848 og regjerte i 67 år, til 1916.

En som også bør tas med her, er den hollandske dronningen Wilhelmina.
Hun ble dronning da hennes far døde i 1890; da var hun ti år gammel. Da hun abdiserte i 1948 hadde hun vært dronning i 58 år.
Hadde hun blitt sittende på tronen til hun døde i 1962, ville hun også kunne notert seg for 72 år som regjerende monark.
Fyrst Rainer III av Monaco var monark i sitt lilleputtrike i 55 år, fram til 2005.

Danmark-Norge
En som var konge i 60 år (på noen dager nær), var dansk-norske Christian IV.
Han ble konge i 1588 og regjerte til han døde i 1648.
Han var den av de dansk-norske kongene som interesserte seg mest for Norge, og besøkte landet svært ofte. Han ga navn til både Kristiania og Kristiansand, mens Kristiansund er oppkalt etter kong Kristian VI.
Da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905 ble en 32 år gammel dansk prins, Carl, utropt som norsk konge.
Han tok navnet Haakon VII og var konge fram til sin død i 1957, 52 år senere.

«Europas svigerfar»
En slektning av Haakon, den danske prins Vilhelm, ble utropt til konge av Hellas i 1863. Da var han bare 17 år.

Hans far, den senere kong Christian IX, gikk også under betegnelsen «Europas svigerfar» fordi mange fra hans store barneflokk ble plassert på ulike europeiske troner: En ble dronning av England, en annen keiserinne i Russland og altså en konge i Hellas. Den prins Carl som ble norsk konge i 1905 var hans barnebarn.

Det greske kongedømmet var blitt opprettet i 1832 som en del av den nyordningen i Europa som skjedde i de første tiårene av 1800-tallet, dels som en følge av napoleonskrigene, dels som en vingeklipping av det osmanske riket; i dag bedre kjent som Tyrkia.
En tysk prins (dem var det mange av; denne var fra Bayern!) ble konge under navnet Otto I.


Han var bare 17 år da han ble konge, men med årene viste han mer og mer diktatoriske tendenser og etter 30 år var grekerne lei ham. Da var det duket for en ny 17-åring, nemlig den danske prinsen, som tok navnet Georg I.
Han satt på tronen i 50 år, men i 1913 ble han myrdet på åpen gate i Tessaloniki, 67 år gammel.

Regjeringsperioder
Hvor mange som har hatt tittel som konge, dronning eller fyrste over ulike land i historiens løp har neppe noen oversikt over.
Her har vi konsentrert oss om europeiske land og ikke gått lenger tilbake enn det 16. århundre.
Med unntak av Monaco har vi også sett på land av en viss størrelse.
I tillegg til disse regentperiodene på fra 50 år og oppover, har det vært tallrike fyrster som har sittet 20-30 på sine troner, og noen vesentlig kortere enn det.
Den korteste regjeringstiden – her bør man kanskje sette anførselstegn – tildeler vi tsar Mikael II av Russland.
Da tsar Nicolai II abdiserte 15. mars 1917 var det til fordel for sin bror Mikael.
Dagen etter abdiserte også han, etter å ha tilbrakt hele sin regjeringstid i dekning i en leilighet i St. Petersburg.

Illustrasjonene viser, ovenfra og ned:
Fotografi av dronning Elizabeth II, maleri av dronning Victoria, mynt med dronning Wilhelmina og maleri av kong Christian IX.

Byens største bygning – 100 år siden Frelsesarmeen gjestehjem i Ísafjörður ble åpnet

Sommeren 1922 ble Frelsesarmeens gjesthjem i den islandske byen Ísafjörður innvidd og tatt i bruk.

Ísafjörður, eller «Isafjord» som man gjerne sa på norsk, var den gang en stor by etter islandske forhold. I dag ville man kanskje kalle den «mellomstor»; vi snakker om et land som har færre innbyggere enn eksempelvis Oslo. Ikke desto mindre har jeg hørt Ísafjörður bli referert til som «et fiskevær» i norske medier. Et «fiskevær» i norsk sammenheng er jo gjerne en øy; i den grad man kan snakke om fastland i islandsk sammenhenger, er Ísafjörður en fastlandsby.

«Sjelehjelparmeen»
Frelsesarmeen kom til Island i 1895 og hadde sine første møter i Reykjavik i mai det året.
De to første offiserene var danske adjutant Christian Eriksen og hans dansk-islandske løytnant Þórsteinn Davíðsson.
I første omgang ble bevegelsen kalt «Sálahjálparherinn», trolig et forsøk på å finne et navn der man kunne bruke bokstaven «S» på uniformen, slik man gjorde (og gjør) iblant annet engelskspråklige land.
Men ordet var og ble en kunstig konstruksjon, og snart var betegnelsen «Hjálpræðisherinn» godt innarbeidet.

Fram til 1928 ble Frelsesarmeens virksomhet i Island styrt fra Danmark. Etter den tid hadde det britiske feltet ansvaret for Island.
Det ble åpnet flere korps eller menigheter, blant annet Ísafjörður, Akranes, Akureyri, Siglufjörður, Seydisfjörður og Hafnarfjörður.
Flere norske frelsesoffiserer hadde ordre til Island i disse årene, og de islendingene som ble frelsesoffiserer fikk enten sin utdannelse i Danmark eller i Norge. I 1948 ble arbeidet i Island og på Færøyene ordnet som en egen enhet – en divisjon – som ble ledet fra Norge.

Ísafjörður
I 1895 var Frelsesarmeen i Island først og fremst et Reykjavik-fenomen, men i 1897 ble det åpnet virksomhet i før nevnte Ísafjörður. De første offiserene her var en kaptein N. Andersen (dansk? Het han Niels?) og kadett Kristín Þórsteinsdottir (hans kone?).
Major Svava Gísladóttir (1891 – 1982), som har skrevet sitt navn med ildskrift i Frelsesarmeens historie i Island, var fra Ísafjörður. Hun har selv fortalt at hun ble kjent med armeen som 12-åring, og ble fascinert med det samme. Hun fikk sin offisersutdannelse i Danmark. I 12 år, fram til 1945, var hun divisjonssjef for arbeidet i Island.
I Ísafjörður hadde Frelsesarmeen sine møter på litt ulike steder i byen: Først i lokalet til Godtemplarlosjen, senere i et hjem og fra 1912 i et bedehus som ble kalt Hebron. Dette var lokalet til Brødremenigheten eller Plymouth-brødrene, som lenge var den største frikirkelige bevegelsen både i Island og på Færøyene.

Oddur Ólafsson
I 1915 fikk en ung, islandsk kaptein ved navn Oddur Ólafsson ordre til Isafjord.
Som sine forgjengere drev også han et omfattende barnearbeid, og var også god venn med den lokale presten, som senere ble biskop for Island.
Men Oddur hadde også andre visjoner.
I 1920 ble grunnsteinen lagt til et gjeste- og sjømannshjem i regi av Frelsesarmeen, og i 1922 sto dette ferdig.
Med sine tre etasjer var det byens største bygning. Her var det gjesterom til 35 personer, menigheten fikk sitt lokale i det samme bygget, offiserene fikk sin tjenestebolig her og det ble også plass til et hjem for eldre. I mange år var dette byens eneste hotell.
De lokale myndighetene i byen støttet opp om Frelsesarmeens virksomhet, også økonomisk. Det ble også organisert matutdeling til fattige i regi av Frelsesarmeen.

«Isafjord»
Det er mange norske frelsesoffiserer som har vært stasjonert i «Isafjord», som man stort sett har kalt byen i norske sammenhenger.
Også i de årene da arbeidet ble styrt, dels fra Danmark, dels fra England, ble norske offiserer beordret til «Sagaøya i vest», som også er en formulering som har vært brukt mye. I mange år var beordringene til Isafjord delt opp i henholdsvis leder for menigheten og leder for gjestehjemmet, men etter hvert ble disse oppgavene kombinert, ikke minst fordi det strengt tatt ikke var så mye arbeid knyttet til menigheten at det forsvarte en hel stilling.
Det er også mange norske salvasjonister som ikke var offiserer som arbeidet for Frelsesarmeen i Isafjord. I den forbindelse kan nevnes at én av disse ble innvidd til soldat mens hun var i Isafjord, og at hun senere faktisk ble frelsesoffiser, og er det fremdeles idet dette skrives.
Det var ellers ikke mange frelsessoldater som ble innvidd i Isafjord korps.
En av disse var Jóna Guðmundsdóttir som var soldat i menigheten i mer enn 50 år. Hun ble invalid i ung alder, men fikk et hjem og et arbeid på Frelsesarmeens gjestehjem. Hun døde i 1969, og da denne skribent var leder for arbeidet i Isafjord i perioden 1974-75 ble rommet der hun hadde bodd og arbeidet fremdeles omtalt som «Jóna-herbergið» eller «Jona-rommet», selv om det ble brukt til andre ting.

100 år etter
Når dette skrives, 100 år etter at gjestehjemmet ble innvidd og byens høyeste bygning ble tatt i bruk, har ikke Frelsesarmeen noen virksomhet i Isafjord lenger.
Det er litt vemodig å tenke på, men det er en gammel erkjennelse, referert i selve Bibelen: «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen» (Forkynneren 3, 1).

Nils-Petter Enstad

Bildetekst:
Da dette huset ble tatt i bruk i 1922 var det byens høyeste bygning. Offisersleiligheten var i første etasje - de to vinduene til høyre var til gjestehjemmets salong/TV-stue da artikkelforfatteren bodde der; vinduene til venstre var til frelsesoffiserenes stue (Foto: Krigsropet).

Olsok: De glemte kristningskongene

Av Nils-Petter Enstad

Olsok, 29. juli, feires til minne om Olav den hellige og slaget på Stiklestad, men Olav var slett ikke alene blant de norske kongene om å bidra til innføringen av kristendommen i Norge.

Om to år, i 1024, er det tusen år siden det kanskje viktigste, politisk vedtaket i norsk historie, nemlig innføringen av den såkalte «kristenretten» på Mostratinget. Som kirkepolitisk begivenhet var dette vedtaket langt viktigere enn slaget som sto seks år senere. Om lag 30 år før Mostratingets vedtak hadde Olav Tryggvasson fått satt opp det som mange regner som den første kirken på norsk jord. Men forut for både kirkebygging og lovvedtak hadde det gått en langvarig, kulturell prosess som kan ha strukket seg over mer enn 200 år.

Dominerende tro
Vedtaket på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var blitt kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front.
Dette var ikke noe Olav Haraldsson hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet.
Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000.
Langt viktigere var den politiske strategien to andre konger hadde fulgt flere tiår før, nemlig Håkon Adalsteinsforstre («den gode»), og hans nevø Harald Eiriksson («Gråfell»).
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.

Håkon den gode
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner.
Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring.
Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge.
Han satte straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne.
Denne strategien var stort sett vellykket.
Det kunne bare skje fordi den kulturelle kristningsprosessen i store deler av landet allerede var kommet svært langt. Utgravninger har vist at det fantes kirker i Norge så langt tilbake som på 700-tallet.
Rundt 950 forsøkte derfor Håkon å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget.
Det var et dristig grep.
I Trøndelag sto den norrøne troen ennå meget sterkt. Forsøket førte da heller ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en frafallen.
Dette er dypt urettferdig mot ham både som konge og som menneske.
Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Harald Gråfell
Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av «Eirikssønnene», som var hans nevøer.
Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem.
Brødrene var alle blitt døpt som unge, sammen med sine foreldre. De var i hvert fall nominelle kristne. De førte det man må kunne kalle en negativ kulturpolitikk mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men Harald satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.
Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene.
Det er ingen tvil om at det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene.
Som politisk strategi var den faktisk langt mer utfordrende enn den kong Håkon hadde valgt.

Aggressiv politikk
Da Harald ble felt, ble Håkon Ladejarl «den sterke mann» i Norge.
Han satt med makten i 20 år og førte en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk, men han klarte ikke å svekke den posisjonen som troen på «Kvite-Krist» hadde fått.
Dette skyldtes ikke først og fremst de to kongene Håkon og Harald, men rett og slett den langvarige, kulturelle prosessen som hadde foregått over lang tid – trolig helt tilbake til 700-tallet.
Den prosessen besto først og fremst i en langvarig kristen påvirkning, dels fra personer som kom til Norge og dels fra nordmenns møter med kristendommen på kontinentet.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Om «Bibelverket» og andre kommentarer

Av Nils-Petter Enstad

Som ung frelsesoffiser begynte jeg på et tidspunkt å samle på bøkene i serien «Bibelverket». Utgivelsen av verket strakte seg over om lag 25 år og omfattet om lag 35 bind.

Jeg har nok de fleste av disse bøkene, men ikke alle.
Den eldste jeg har er den Johannes-kommentaren som Olaf Moe og Fredrik Wisløff skrev i fellesskap, og som kom ut i 1969. Det ser ut til jeg har fått den som gave til min 19-årsdag i 1972. Det ligger nemlig et kort i boka med gratulasjon og hilsen til nettopp 19-årsdagen. Da var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole.
Jeg ser at boka den gang kostet 32 kroner.
I 1990 kom en ny Johannes-kommentar i det samme verket; den kostet 325 kroner ser jeg det står i boka. Jeg har vel kjøpt den på et tidspunkt. Den var skrevet av Anfinn Skaaheim. Jeg hadde begge framme i dag - derav bildet til denne teksten.

Også kommentaren til Lukas-evangeliet ble «byttet ut».
Den opprinnelige – og den jeg har i hylla – var skrevet av Tormod Vågen, mens den nye ble skrevet av Tormod Engelsviken og Svein Granerud i fellesskap.
At det ble skrevet nye kommentarer til disse evangeliene var «ikke et uttrykk for mistillit til de tre forfatterne som skrev de opprinnelige utgavene, men skyldes at disse bøkene kom på et såpass tidlig tidspunkt at verkets profil som teologisk verk ikke var endelig fastsatt», som daværende forlagssjef i det daværende Nye Luther Forlag, Aage Ringerike, sa på forlagets pressekonferanse høsten 1989. Disse bøkene bar mer preg av å være oppbyggelsesbøker enn fagteologiske verk, sa han ifølge det referatet fra pressekonferansen som jeg skrev for Krigsropet. Så langt jeg har observert, er det en korrekt analyse.

Jeg skrev litt ennå frilans for Krigsropet på den tiden,
samtidig som jeg jobbet med informasjon på MF.
Trolig var referatet i Krigsropet en form for gjenbruk av noe jeg hadde skrevet i MF-bladet «Lys og liv», som jeg var redaksjonssekretær for.
Jeg var ellers en gjenganger på forlagenes pressekonferanser på den tiden.
Det eneste jeg kan si jeg savner etter å ha flyttet til Sørlandet for ti år siden, er muligheten til å gå på forlagenes pressekonferanser.

I «Lys og liv»
hadde jeg forøvrig litt senere et større intervju med professor Hans Kvalbein, som hadde skrevet det som var ment å være avrundingen av «Bibelverket», en to-binds kommentar til Matteus-evangeliet.
Overskriften på intervjuet – «Guds rike er et bakvendtland» - fant vi fram til i fellesskap.

Det hender forholdsvis ofte at jeg finner fram «Bibelverket»
når jeg jobber med bibeltekster, det være seg andakter jeg skriver eller prekener jeg skal holde.
Det er ikke alltid jeg finner noe jeg kan bruke der, men det hender. Og den lille researchen gir også sine gleder.
Dette er ikke bøker man setter seg ned og leser fra a til å; jeg gjør det i hvert fall ikke.

Jeg trodde jeg hadde «Bibelverket» komplett,
men oppdaget i dag at det er en del bibelske skrift jeg ikke har kommentarer på fra denne serien.
Profetene Sefanja og Malaki fra Det gamle testamente har jeg ikke, heller ikke bind 2 av kommentaren til Salmenes bok.
Fra det nye testamentet mangler jeg den nye kommentaren til Lukas-evangeliet, kommentaren til 2 Kor og dessuten Peters-brevene, Johannes-brevene og brevet til Filemon. Kanskje noen av dem aldri ble skrevet?

Det jeg derimot har, er det vesle heftet med kommentarene til Ruts bok.
Rut ble glemt mellom alle profetene og kongene, noe forlagene som sto bak verket, Luther og Lunde, oppdaget i innspurten.
Rut fikk derfor et hefte på 34 sider som står klemt mellom de vesentlig tykkere bøkene om alle de andre bibelske skriftene i «Bibelverket».

I mange år hadde jeg også serien «Hjemmenes bibelkommentar» stående i hylla.
Dette var en serie som Filadelfiaforlaget ga ut på 1960-tallet. Bøkene var oversatt fra engelsk av pinsepredikanten og redaktøren Oddvar Nilsen.
Jeg fikk dem mens jeg gikk på Frelsesarmeens krigsskole av en som sluttet som offiser på den tiden. I den er alle Bibelens bøker kort kommentert i ti forholdsvis små bøker.
Da jeg var ansatt i Ansgar Forlag på 1980-tallet fikk jeg med meg serien «Din daglige studiebibel» av William Barclay og ryddet plass til den også i hylleme. Dette er en kommentar til skriftene i Det nye testamente.
Jeg ga bort begge seriene til biblioteket til Frelsesarmeens offisersskole i forbindelse med en flytting.
Der håper jeg de fortsatt er til nytte for noen.

Skriveloftet, 7. juli 2022

Gerd og jeg - et minneord

Det begynte som et helt vanlig, journalistisk oppdrag.

Jeg var ansatt ved Krigsropets redaksjon, og ble av redaktøren oppfattet som den som var best egnet til en slik oppgave: Å intervjue en forfatter om en roman der Frelsesarmeen hadde en viss plass.
Forfatteren var Gerd Grønvold Saue og romanen het «Hemmeligheten».
Gerd var den første «ordentlige» forfatteren jeg møtte, for ikke å si intervjuet.
Det ble en interessant prat, og jeg fikk en hyggelig tilbakemelding på intervjuet da det hadde stått på trykk.
Intervjuet med Gerd ble en slags «debut» - i løpet av kort tid fikk jeg i oppdrag å intervjue både Odd Eidem og Brett Borgen; også de for Krigsropet. Også det to interessante møter, om enn på litt ulike premisser.

Et års tid senere var jeg på jobbsøkermarkedet
og trengte referanser.
Jeg svelget dypt, tok en sjanse og ringte Gerd. Å skulle gi en referanse basert på ett enkelt møte, kan ha sine utfordringer, men Gerd løste den godt. Jeg fikk i hvert fall jobben.
«Jobben» i dette tilfellet var som nyhetsredaktør og daglig leder i den felleskristne nærradiostasjonen «Radio Sentrum» i Oslo.
Og da jeg trengte et intervjuobjekt – kan det ha vært til sendingen 1. mai? – var Gerd den jeg kontaktet.
Hun var da leder i det som ennå het Norges Kristne Arbeideres Forbund, ved siden av å være redaktør for avisa «Brorskap», og dessuten den som tok seg av kontoret.

I 1990 krysset våre veier seg nok en gang.
Jeg følte at jeg hadde litt arbeidskapasitet til overs, så da Norges Kristne Arbeideres Forbund søkte etter redaktør i halv stilling for «Brorskap», meldte jeg meg. I mellomtiden hadde Gerd trappet litt ned, og var nå «bare» redaktør.
Men også det ansvaret ville hun fritas for, og det ble min anledning.
Jeg fikk jobben, og det ble innledningen til et langt og nært forhold både til bladet og forbundet – og til et verdifullt vennskap med Gerd. Selv ønsket Gerd å prioritere eget forfatterskap i 1990-årene, etter at tiåret før var blitt et slags «organisasjonstiår» for henne.
Som redaktør kunne jeg glede meg over Gerds engasjement på mange måter.
Hun ble med i redaksjonsutvalget, hun leverte tekster, dikt, betraktninger og reportasjer.
Hun kom med oppmuntringer da jeg selv begynte å gi ut bøker. Hun anmeldte også flere av dem på en hyggelig, men samtidig profesjonell måte.

Med utgangspunkt i intervjuet for Krigsropet,
kjente jeg Gerd i nærmere 40 år.
Om kvelden 22. juni kom meldingen om at hun hadde sovnet inn; hun ble mer enn 92 år.
Siste gang vi møttes, var til hennes 90-årsdag.
Senere hadde vi kontakt én enkelt gang; hun syntes jeg hadde vært litt unøyaktig da jeg refererte noe hun hadde fortalt.
Slik var hun – raus, men nøye.

Det er med både vemod og takknemlighet
jeg ser tilbake på et langt vennskap og mange gode samtaler.

Nils-Petter Enstad

Om gudstjenester 1. mai

Av Nils-Petter Enstad
Da Stortinget i 1947 vedtok at datoen 1. mai skulle være «offentlig høytidsdag» og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. Men det var først i 1977 at dagen fikk sine egne tekster og sin egen kollektbønn.

Allerede i 1890 ble dagen markert første gang som en demonstrasjonsdag for arbeidernes rettigheter, etter at den amerikanske fagbevegelsen hadde lansert tanken om dette to år tidligere. Fram til stortingsvedtaket i 1947 hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært dugnadsprosjekter og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, noe som uten tvil gjorde noe hvordan dagen senere er blitt forstått, oppfattet og markert.

Den første
Fremdeles er det mange lokalsamfunn der programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste.
Det første eksemplet på gudstjenestelig markering av 1. mai i Den norske kirke i nyere tid ser ut til å ha skjedd i Vang kirke utenfor Hamar i 1938. Dette året falt 1. mai på en søndag, og menighetens sokneprest, Peter Lorenz de Ferry Smith, tillyste en «fredsgudstjeneste» i sin kirke.
Det vakte reaksjoner.
Lokalavisa Hamar Stiftstidende, som var «høyreavisa» på Hamar i de tider, tok både soknepresten og gudstjenesten fatt i to lederartikler, henholdsvis 2. og 4. mai.
I den første het at «sogneprest Smiths forsøk på å aktualisere gårsdagens høimessegudstjeneste i Vang ved å kalle den fredsgudstjeneste og gi den tilknytning til den politiske feiring av 1. mai var uhyre velment, men det falt ikke heldig ut».
Der soknepresten i sin preken hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet at det bare var en dag for de som støttet Arbeiderpartiet og kommunistpartiet. At presten i sin preken også snakket om diktatur versus kristendom kunne «i og for seg» være riktig nok, men «egget til motsigelse», mente avisa.
Kritikken ble fulgt opp to dager senere: Det faktum at presten i sin tale hadde advart mot å gjøre rase til noe guddommelig, oppfattet lederskribenten som et forsøk på å gå i bue utenom å kritisere også diktaturet i Sovjet.
Etter dette kom også Hamar Arbeiderblad på banen, og tok både soknepresten preken og hans initiativ i forsvar.
Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet under et møte i Folkets Hus i Oslo noen måneder senere, var soknepresten i Vang en av dem som engasjerte seg i dannelsen, blant annet gjennom artikler i forbundsorganget «Krati».

Presten
«P.L. Smith», som han gjerne skrev seg, var fra Dale i Sunnfjord. Han hadde vært prest i Finnmark og senere i Lom før han kom til Vang i 1936. I jubileumsboka for Vang kirke heter det om ham at han «var en markant personlighet, friluftsmann, og kjent for sin flotte sangstemme. Han hadde blant annet vært liturg ved Olavsjubileet i Trondheim i 1930 og her i Vang fant han sin naturlige plass blant sangglade sambygdinger».
Da krigen kom til Norge i april 1940 engasjerte han seg i motstandskampen. Han ble arrestert og forhørt av nazimyndighetene, uten at de fikk noe på ham.
Da flertallet av landets prester la ned sine statlige embeter i 1942, fulgte han deres parole. I 1944 ble han tvunget til å flytte fra prestegården, og fikk bo hos en av sine støttespillere i menigheten. Men kort etter ble han syk og døde, bare 43 år gammel.

Kristne Arbeidere
Gudstjenester 1. mai var en av de markeringssakene Kristne Arbeideres Forbund arbeidet med fra starten av.
Etter krigen, og særlig etter stortingsvedtaket av 1947, ble dette en viktig arena for forbundet.
Det ble også en tradisjon mange steder at kirkeofferet denne dagen gikk til forbundets arbeid med bedriftsandakter. Mange steder ble representanter for forbundet bedt om å komme og tale ved disse gudstjenestene, noe man sa ja til så langt man kunne.

Frelsesarmeen
Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er likevel Frelsesarmeen.
Det finnes vitnesbyrd om dette som i hvert fall går tilbake til 1920-tallet. Disse samlingene var gjerne av typen «fest», med bevertning, litt lødig program og ofte også utlodning.
Det var neppe de partipolitiske markeringene som preget disse samlingene, selv om mange frelsessoldater var aktive både i politikk og fagforeningsarbeid på denne tiden.
Frelsesarmeen har da også hatt tradisjon for å gå inn i samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg og rehabilitering.
Frelsesarmeen er vel også ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.

Å preke 1. mai
Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kan være utfordrende på flere måter.
En utfordring ligger i dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som ligger i det.
En annen utfordring var lenge rett og slett å finne en egnet prekentekst.
I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender.
For en predikant er disse tekstene lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre. Litt Kardemommelov, liksom.
Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.
Nå er det mer «krutt» i tekstene, med profeten Amos fra Det gamle testamente der han refser både de politiske og økonomiske maktstrukturene i samfunnet, eller enten Jesu formaning om gjestfrihet eller hans lignelse om den rike mann og Lasarus.
Det er tekster som går rett i den virkelighet mange befinner seg i.
Hva sier Jesu ord om gjestfrihet i forhold til debatter om flyktninger og asylsøkere?
Hva sier refsen fra Amos i forhold til debatter om åpningstider og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid og rekreasjonstid?
Hva sier lignelsen om den rike mann og Lasarus om det å utnytte andre?
Dette er problemstillinger der det fremdeles kan være verd å lytte til så vel Jesus som Amos.

Denne teksten er hentet fra min bok «Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» (Gaveca, 2019).