Det politiske korttidsminnet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg sitter på mitt loftskontor og lurer på om jeg skal prøve å lansere begrepet «politisk demens» i den politiske debatt, men det vil kanskje bli oppfattet som et spark mot noen som verken fortjener det eller trenger det. Så jeg avstår.

Det som imidlertid har gjort at uttrykket har meldt seg, er dette: Jeg vet - delvis av egen erfaring - at når man blir eldre har korttidsminnet en tendens til å svekkes, mens langtidsminnet er mer intakt.
Når jeg hører på utspill og utsagn fra de partiene som holdt Erna Solbergs mange regjeringer gående i åtte år, er det dette inntrykket jeg får: Sterkt svekket korttidsminne.

Med unntak av partiene Rødt og MDG var hele den politiske opposisjonen i Stortinget en del av det flertallet som i åtte år holdt Erna Solberg ved makten.
Likevel er denne fordums maktkoalisjonen veldig på hugget om dagen, enten det gjelder strømpriser, matvarepriser, eldreomsorg og en rekke andre ting som de selv altså hadde åtte år på seg til å gjøre noe med.
Det foreløpig siste er at den svært forhenværende statsminister Solberg mener dagens justisminister «forsøkte å føre Stortinget bak lyset» i den såkalte Tik-Tok-saken.
Når Erna Solberg snakker om å føre Stortinget bak lyset bør man lytte.
Dette har hun kompetanse på.
Ingen norsk statsminister har holdt hånda så lenge over statsråder som hadde et ugreit forhold til Stortinget som nettopp Solberg, enten det gjaldt å komme med direkte usannheter, gå banans på sosiale medier eller bruk av mobiltelefon.
Der alle andre statsministre ville gitt slike statsråder avskjed tvert, nøyde hun seg med å si at hun hadde nok valgt andre ord, men at alle kan gjøre feil i betydningen ikke helt få til det man ønsker.
Dette siste er kanskje en erkjennelse som er blitt borte fra det politiske korttidsminnet?

Sendt diverse aviser 3. februar 2023

Juleheftene i våre hjerter

Av Nils-Petter Enstad

«Ingen jul uten et julehefte» er nok et utsagn mange vil kunne nikke bekreftende til. Tradisjonen med julehefter går da også mer enn 200 år tilbake i tid, selv om det er «likt og ulikt» som har gått inn i denne kategorien, og gjør det fremdeles.

En trykksak med tittelen «Julegave eller en liden samling af udvalgte Selskabs- og Drikkeviser ved norske Forfattere» regnes som det første, norske juleheftet. Det kom ut i Drammen i 1817.
I 1845 ble «Julegaven for barnlige Sind» utgitt. Det regnes som det første juleheftet for barn.

Litterære julehefter
Omkring 1880 kom de første utgavene av det som kan kalles «de litterære juleheftene».
Eldst av disse var «Juleroser» som kom hvert år fra 1881 til 1936 og deretter igjen i årene 1941-44.
Fra 2015 kommer dette heftet ut igjen, nå med artisten Herborg Kråkevik som redaktør.
Et litterært julehefte som hadde kulturhistorisk betydning er «Kimer, I klokker» som det katolske forlaget St. Olav ga ut i 40 år, fra 1923 til 1964.
Forfatteren Sigrid Undset var en årviss bidragsyter til dette så lenge hun levde.
«Mors julehefte» var også en årviss publikasjon, fra 1921 og i 70 år framover. Siste utgave kom i 1992. Det var avholdsorganisasjonen «Det Hvite Bånd» som ga ut det.
Like lenge kom ikke heftet «Hellig jul». Det var et samarbeid mellom Vårt Land Forlag og Egmont. Første utgave kom i 2017 og femte og siste kom i 2021

Kristelige julehefter
En stor gruppe julehefter er de kristelige.
I utgangspunktet skal det vel godt gjøres å lage et julehefte på norsk der det kristne julebudskapet er helt fraværende, men i denne kategorien er dette budskapet det vesentligste, formidlet gjennom betraktninger, dikt, fortellinger og reportasjer.
Både kirkesamfunn og diakonale og/eller evangeliserende organisasjoner har lang tradisjon for å lage sine egne julehefter.
«Krigsropet» kom med sitt første nummer i mai 1888, samme år som Frelsesarmeen kom til Norge, og det første juleheftet kom i 1893. Senere har Krigsropets julehefte vært en årviss utgivelse med trofaste selgere på gatehjørner og ved julegrytene.
Et annet julehefte med lange tradisjoner er «Fiskerens venn», som gis ut av Den Indre Sjømannsmisjon.
«Indre sjø» som organisasjonen blir kalt i blant, ble stiftet i 1881 og i 1888 begynte man å gi ut månedsbladet «Fiskerens venn». I 1976 ble navnet «Trygg havn».
I 1931 kom juleheftet «Fiskerens venn» ut første gang. Det gis fremdeles ut med det navnet, og har kommet hvert år siden 1931. Unntaket var 1944 da papirrasjonering gjorde at det ikke ble noe julehefte.
Andre kristne julehefter med lange tradisjoner er «Hjemmets venn», «Livets gang», «Julestjernen» og «Evangelisten» - for å nevne noen. Disse ble gitt ut av Baptistsamfunnet, pinsebevegelsen og Frikirken, mens det siste var et uavhengig blad.
Også Blå Kors og andre diakonale organisasjoner ga ut julehefter et antall år.

Barneblad
Flere av de kristne organisasjonene ga ut julehefter av sitt barneblad.
Her kan nevnes «Den unge soldat», «Blåveisen», «Kom og se», «Barnerøsten», «Ungdomsglede» og «Barneglede».
Barnebladet «Magne» kunne kanskje også vært nevnt her, selv om dette ikke var et spesifikt kristent blad, ungdomsorgan for avholdsbevegelsen som det var.

Tegneserier
Julehefter som tegneserier har også lang tradisjon.
Et av de eldste er det vi kjenner som «Knoll og Tott».
En norsk tegneserie som gjerne gis ut som hefte ved juletider er «Vangsgutane».
«Nils og Blåmann» er en annen klassiker i denne sjangeren.
Det kan sies og skrives mye om juleheftenes kulturhistoriske betydning.
Et poeng som skal tas med til slutt: Det var i et julehefte at teksten til salmen «Det lyser i stille grender» sto på trykk første gang.
Heftet het «Jol i Sunnfjord» og året var 1931.
Det var den 25 år gamle Jakob Sande som skrev den – det skal han ha gjort den varmeste solskinnsdagen den sommeren.

Kilde: Brenne, Tom: Norske julehefter (Oslo, 2009)

Publisert av Kristelig Pressekontor, desember 2022
Illustrasjon: Forsiden på juleheftet til Frelsesarmeens barneblad «Den unge soldat» fra 1925

Språket Jesus talte

Det er nok helst en anekdote, men den er av det slaget som ikke bør sjekkes i hjel: Det var kommet en ny bibeloversettelse og en eldre, from kristen kvinne ble spurt om hun ikke skulle skaffe seg den. – Nei, svarte hun. – Jeg vil ha den på det språket Jesus talte, jeg.

Historien dukker opp i tanken min hver gang det bebudes at en ny oversettelse av Bibelen er på trappene.

Første bibel
Da jeg fikk min første bibel for snart 60 år siden var det fremdeles utgaven fra 1930 som gjaldt, selv om vi også hadde den såkalte «ungdomsoversettelsen» fra 1959.
Senere kom det nye utgaver av Bibelen: I 1978, med justeringer i 1985, og så i 2011. I tillegg er det kommet flere private utgaver; utgivelser som ofte har vært markedsført som mer «bibeltro» enn Bibelselskapets utgaver.
Hver gang får man de samme debattene.
Ofte handler det om at man savner de gamle formuleringene eller reagerer på de nye. Som når «får» erstattes med «sau» eller «kjød» med «kjøtt».

Formuleringer
Både som skribent og predikant har jeg stor sans for både gamle og nye formuleringer i bibelspråket.
Og noen ganger synes jeg det nok poetiske bør kunne utkonkurrere det praktiske.
Men ikke alltid.
I «bibelhylla» mi har jeg de fleste (alle?) utgavene som er kommet på norsk i løpet av de siste 50-60 årene, i tillegg til flere på engelsk og på dansk, svensk eller islandsk, siden dette er språk jeg har et visst forhold til.

Ny versjon
Det arbeides for tiden med enda en ny versjon av Bibelen på norsk, og debatten om den er alt i gang.
Oversetterne skal ha holdt kortene forholdsvis tett til brystet – det skal man ha forståelse for.
Noen av innleggene er slik at man nesten må spørre seg om man tror det var norsk apostlene og evangelistene skrev sine tekster på.
Ingen vil nok si at de tror det, men de argumenterer ofte som om de gjør det.
De gamle formuleringene kan nok mane til ettertanke, men de nye kan skape begeistring.
Som han sa, en ung prest som hadde fått en ny oversettelse av Det nye testamente i gave: - Er det noe som heter bibelbegeistring?
Selv var han så begeistret at han spanderte den nye NT-utgaven på hele menighetsrådet sitt.

Allemannseie
Konseptet med Bibelen som allemannseie er historisk sett nokså nytt. En bibel var en kostbar bok. Først midt på 1800-tallet kan man snakke om bibelspredning av et visst volum har i Norge.
Mange mener at King James’ bibel fra 1647 langt på vei la grunnlaget for den engelske litteratur.
Men også på engelsk har det kommet flere bibelutgaver.
En av dem kom i 1885.
Blant dem som ønsket den velkommen, var Frelsesarmeens grunnlegger William Booth.
Var det opp til ham, skulle ikke bibelbudskapet formidles «i det stive språket en brukte for 300 år siden», men i det språket dagens mennesker bruker. Han ville han en bibel som snakket «slik Bill og Tom snakker».
-Men, la han til: - Den beste oversettelsen av Bibelen er den man kan lese ut av det livet kristne mennesker lever hver eneste dag. I det lange løp er dette den eneste oversettelsen som betyr noe, skrev han.
Kanskje det er dette som kan kalles «språket Jesus talte»?

Til bildet:
Et lite utvalg av de utgaver av Bibelen/Det nye testamente som artikkelforfatteren hadde for noen år siden - i dag har han nok flere (Foto: Nils-Petter Enstad)

Tanker om andaktsbøker

Det å starte dagen med «en stille stund» har lange tradisjoner blant norsk kristne. Noen bruker god tid på dette, for andre er det snakk om noen øyeblikk. Noen etablerer en hel liten liturgi rundt den personlige andakten, for andre er det snakk om et sukk i forbifarten.

«Postill»
Noen bruker Bibelen som sin andaktsbok, andre bruker salmeboka og noen igjen – og det ser ut til å være ganske mange – ulike andaktsbøker. Disse har lange tradisjoner.
De eldste formene for andaktsbøker ble gjerne kalt «postill» eller «huspostill».
Selve ordet «postill» kommer fra det latinske «post illa verba textus» - «etter disse tekstens ord» - og ble gjerne brukt om anvisningene til presten i middelalderens prekensamlinger og etter hvert om en samling av prekener over kirkeårets tekster. Etter reformasjonen, og etter hvert som lesekunsten ble mer utbredt, økte også både produksjonen av slike bøker, og bruken av dem.
Andaktsbøker produseres fortsatt.
I 2002 ga presten og forfatteren Karsten Isachsen ut en slik («Livsglede»), med undertittelen «En huspostill».
Begrunnelsen hans for å hente fram det litt gammelmodige ordet fortjener å bli husket: Hans syntes det var et koselig ord, sa han – «mye koseligere enn halspastill».

Mange andaktsbøker
I mine hyller står det et sted mellom 25 og 30 ulike andaktsbøker, til tross for at jeg for min egen del ikke er noen spesielt flittig bruker av andaktsbøker.
De fleste av disse har tekster for hver dag i året, men noen «dekker» bare deler av året, eksempelvis fastetiden eller påsketiden.
En av mine første bokutgivelser var en slik andaktsbok. Den heter «Påske rundt korset» og ble gitt ut av Ansgar Forlag i 1990.
Tretti år senere, i 2020, ga jeg ut en «skikkelig» andaktsbok.
Den følger ikke kalenderåret, men kirkeåret. Det vil si at betraktningene for de ulike søndagene tar utgangspunkt i det som er prekenteksten i en av de tre tekstrekkene som brukes i Den norske kirke, mens betraktningene for ukedagene ikke følger noen slik «plan».
I «pandemitiden», i 2022, kom jeg med en mindre sak, «Bedre med bønner», enkle hverdagsbetraktninger (om bønn) for fastetiden.

«Hver morgen ny»
Boka fra 2020 fikk tittelen «Hver morgen ny».
Den hentet jeg fra frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrands tekst «Guds nåde er hver morgen ny».
De aller fleste tekstene i boka ble skrevet for nyhetsbyrået «Kristelig Pressekontor» (KPK) som daglig sender ut «Dagens andakt» til sine abonnenter.
Det er mange år siden jeg ble bedt av den daværende redaktøren for KPK om å levere slike tekster.
Jeg sto fritt med tanke på innhold, men måtte holde meg innen et format på maksimum 900 tegn.
Da jeg fikk utfordringen tenkte jeg at en åtte-ti slike betraktninger måtte jeg vel kunne få til.
Det er blitt mange flere, og jeg kjenner det faktisk som en glede når jeg hører bemerkninger eller gjør observasjoner som gjør at jeg tenker: Dette kan det bli en miniandakt av.
Formatet gjør at refleksjonene må være av det hverdagslige slaget. Man kan ikke – og bør ikke! - produsere mye teologi på 900 tegn. Men for enkle vitnesbyrd, refleksjoner og observasjoner er dette et godt format.
Som bestefar til åtte, og dessuten med mange års erfaring både som søndagsskolelærer og speiderleder, føler jeg at jeg har en viss skattkiste å ta av når det gjelder både gode replikker og underfundige kommentarer som kan utvikles til en refleksjon.
Etter å ha kombinert forkynnervirksomhet med journalistikk i snart 50 år har man også fått med seg noen observasjoner.
I tillegg til de korte betraktningene har jeg også i flere år skrevet søndagsbetraktninger for KPK, med utgangspunkt i kirkeårets tekstrekker. Alle søndagsbetraktningene i denne boka er skrevet for KPK og tar utgangspunkt i teksten for den aktuelle søndag fra én av disse tekstrekkene.

Bok
Det var daværende forlagssjef i Blinke Forlag, Ellen Marie Wisløff, som oppmuntret meg til å samle disse tekstene med tanke på en andaktsbok. Hun ble alvorlig syk mens boka var i prosess, og det var hennes sønn som fullførte arbeidet fra forlagets side.
Jeg har fått flere hyggelige tilbakemeldinger på boka etter at den kom ut i 2020.
P7 Kristen Riksradio har brukt den i sine morgensendinger, og en pensjonert prest fortalte meg at han brukte «Hver morgen ny» til sin egen morgenandakt – tekstene var akkurat passe lange, mente han.
Bildet jeg illustrerer dette blogginnlegget med er det som lokalavisa «Frolendingen» tok da boka kom – i bildeteksten ble boka beskrevet som «denne flotte andaktsboka» - sånt varmer både et forfatterhjerte og et andaktsholderhjerte.

Lindtveit, 5. nov. 2022

«The Carnival is over» - sangeren Judith Durham er død

Den australske sangeren Judith Durham er død, 79 år gammel.

Judith Durham var i flere tiår det ledende og mest synlige medlemmet av gruppa «The Seekers».
På 1960-tallet hadde de en lang rekke suksesser, med sanger som «I`ll never find another you» og «Georgy Girl».
I en periode der det var «piggtrådmusikk» som dominerte, var denne gruppa med to gitarer, en kontrabass og en kvinnelig solist noe man la merke til.
Den største suksessen deres, og kjennemerket både på gruppa og solisten, var nok sangen «When the Carnival is over», som de laget tallrike versjoner av.
Sangen ble skrevet på 1960-tallet av Tom Springfield, som også skrev flere av de andre salgs-suksessene til gruppa. Melodien er hentet fra en russisk folkevise fra slutten av 1800-tallet, nemlig «Stenka Rasin». Tom Springfield døde i juli 2022, bare et par uker før hun som hadde gitt stemme til den mest kjente sangen hans også gikk bort. Det skjedde fredag 5. august.

Gospel
Judith Durham hadde også mange gospelsanger på sitt repertoar.
Noen av disse var «Morning has broken», "On our way to Heaven», «Mary`s Boy Child», «Just a closer walk with Thee» og «Take my Hand, Presious Lord».
I 2000 skulle «The Seekers» ha sunget ved åpningsseremonien til de olympiske leker i Sydney, men kort før pådro solisten seg en alvorlig ryggskade. I stedet deltok gruppa ved avslutningsseremonien til de paraolympiske lekene samme år, der Judith Durham, sittende i rullestol, framførte «When the Carnival is over», sammen med resten av «The Seekers».

Nils-Petter Enstad

Langvarige regentperioder

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da den britiske dronningen Elizabeth II døde i september 2022, var det gått 70 år og seks måneder siden hun overtok tronen etter sin far, kong George VI. Det er en av historiens aller lengste regjeringsperioder.

Den eneste som har vært monark i et europeisk land lenger enn henne, er den franske kongen Louis XIV.
Da han døde i 1715, 77 år gammel, hadde han vært konge i Frankrike i 72 år og 110 dager. Han var bare fem år da hans far, Louis XIII, døde.
«Solkongen» selv overlot også tronen til en fem-åring, nemlig sin sønnesønns sønn, Louis XV; han som huskes for utsagnet «Etter oss kommer syndfloden».
Både guttens far og hans farfar døde før oldefaren.
Også Louis XV kunne notere seg for en lang regjeringstid, med nær 59 år som fransk konge.

Victoria

Tippoldemoren til dronning Elizabeth var dronning Victoria.
Hun var dronning over Storbritannia og etter hvert keiserinne av India i til sammen 63 år og sju måneder.
Hun tiltrådte som 18-åring i 1837 og døde i en alder av nærmere 82 år, i 1901.
Hennes bestefar, George III, var britisk konge i 60 år, fra han overtok etter sin far i 1760 og til han døde i 1820.
Han ble etterfulgt av først én sønn (George IV) og så en annen sønn (William IV) før datteren av en tredje sønn kom på tronen.
Med henne ble respekten for kongehuset og kongedømmet omsider gjenopprettet, etter to regimer preget av skandaler og en økende forakt for kongedømmet.


…og hennes slekt
Kong George III hadde 15 barn med sin dronning, og 13 av disse levde opp til voksen alder.
George III var unik på flere måter i den engelske kongerekken. Han var den første kongen på mange hundre år (og lenge etterpå!) som ikke hadde elskerinner.
Kongens barn var imidlertid langt mer vidløftige på dette området.
Både sønner og døtre hadde dels utenomekteskapelige forhold, dels giftet de seg med personer som kongen ikke kunne godta, blant annet fordi de var katolikker.
De produserte mange barn, men ingen av dem kunne arve tronen.
Hadde det ikke vært for at Edward, hertugen av Kent, og hans gemalinne nærmest i den 13. time hadde fått en datter i et ekteskap som kongen kunne godta, ville slekten Hannover dødd ut med denne generasjonen.Edward selv døde før Victoria var ett år gammel.
Slekten Hannover hadde kommet på den britiske tronen etter slekten Stuart.
Den første av de britiske Stuart-kongene het James.
I England ble han James I, men i Skottland, som var hans opprinnelige rike, var han James VI.
Han var skotsk konge i nær 58 år; han var knapt året da han ble utropt til konge etter sin mor, Maria Stuart.

Andre land i Europa
En samtidig av dronning Victoria, og som regjerte lenger enn henne, var keiser Franz Joseph I av Østerrike, senere Østerrike-Ungarn. Han kom på tronen som 18-åring i revolusjonsåret 1848 og regjerte i 67 år, til 1916.

En som også bør tas med her, er den hollandske dronningen Wilhelmina.
Hun ble dronning da hennes far døde i 1890; da var hun ti år gammel. Da hun abdiserte i 1948 hadde hun vært dronning i 58 år.
Hadde hun blitt sittende på tronen til hun døde i 1962, ville hun også kunne notert seg for 72 år som regjerende monark.
Fyrst Rainer III av Monaco var monark i sitt lilleputtrike i 55 år, fram til 2005.

Danmark-Norge
En som var konge i 60 år (på noen dager nær), var dansk-norske Christian IV.
Han ble konge i 1588 og regjerte til han døde i 1648.
Han var den av de dansk-norske kongene som interesserte seg mest for Norge, og besøkte landet svært ofte. Han ga navn til både Kristiania og Kristiansand, mens Kristiansund er oppkalt etter kong Kristian VI.
Da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905 ble en 32 år gammel dansk prins, Carl, utropt som norsk konge.
Han tok navnet Haakon VII og var konge fram til sin død i 1957, 52 år senere.

«Europas svigerfar»
En slektning av Haakon, den danske prins Vilhelm, ble utropt til konge av Hellas i 1863. Da var han bare 17 år.

Hans far, den senere kong Christian IX, gikk også under betegnelsen «Europas svigerfar» fordi mange fra hans store barneflokk ble plassert på ulike europeiske troner: En ble dronning av England, en annen keiserinne i Russland og altså en konge i Hellas. Den prins Carl som ble norsk konge i 1905 var hans barnebarn.

Det greske kongedømmet var blitt opprettet i 1832 som en del av den nyordningen i Europa som skjedde i de første tiårene av 1800-tallet, dels som en følge av napoleonskrigene, dels som en vingeklipping av det osmanske riket; i dag bedre kjent som Tyrkia.
En tysk prins (dem var det mange av; denne var fra Bayern!) ble konge under navnet Otto I.


Han var bare 17 år da han ble konge, men med årene viste han mer og mer diktatoriske tendenser og etter 30 år var grekerne lei ham. Da var det duket for en ny 17-åring, nemlig den danske prinsen, som tok navnet Georg I.
Han satt på tronen i 50 år, men i 1913 ble han myrdet på åpen gate i Tessaloniki, 67 år gammel.

Regjeringsperioder
Hvor mange som har hatt tittel som konge, dronning eller fyrste over ulike land i historiens løp har neppe noen oversikt over.
Her har vi konsentrert oss om europeiske land og ikke gått lenger tilbake enn det 16. århundre.
Med unntak av Monaco har vi også sett på land av en viss størrelse.
I tillegg til disse regentperiodene på fra 50 år og oppover, har det vært tallrike fyrster som har sittet 20-30 på sine troner, og noen vesentlig kortere enn det.
Den korteste regjeringstiden – her bør man kanskje sette anførselstegn – tildeler vi tsar Mikael II av Russland.
Da tsar Nicolai II abdiserte 15. mars 1917 var det til fordel for sin bror Mikael.
Dagen etter abdiserte også han, etter å ha tilbrakt hele sin regjeringstid i dekning i en leilighet i St. Petersburg.

Illustrasjonene viser, ovenfra og ned:
Fotografi av dronning Elizabeth II, maleri av dronning Victoria, mynt med dronning Wilhelmina og maleri av kong Christian IX.

Byens største bygning – 100 år siden Frelsesarmeen gjestehjem i Ísafjörður ble åpnet

Sommeren 1922 ble Frelsesarmeens gjesthjem i den islandske byen Ísafjörður innvidd og tatt i bruk.

Ísafjörður, eller «Isafjord» som man gjerne sa på norsk, var den gang en stor by etter islandske forhold. I dag ville man kanskje kalle den «mellomstor»; vi snakker om et land som har færre innbyggere enn eksempelvis Oslo. Ikke desto mindre har jeg hørt Ísafjörður bli referert til som «et fiskevær» i norske medier. Et «fiskevær» i norsk sammenheng er jo gjerne en øy; i den grad man kan snakke om fastland i islandsk sammenhenger, er Ísafjörður en fastlandsby.

«Sjelehjelparmeen»
Frelsesarmeen kom til Island i 1895 og hadde sine første møter i Reykjavik i mai det året.
De to første offiserene var danske adjutant Christian Eriksen og hans dansk-islandske løytnant Þórsteinn Davíðsson.
I første omgang ble bevegelsen kalt «Sálahjálparherinn», trolig et forsøk på å finne et navn der man kunne bruke bokstaven «S» på uniformen, slik man gjorde (og gjør) iblant annet engelskspråklige land.
Men ordet var og ble en kunstig konstruksjon, og snart var betegnelsen «Hjálpræðisherinn» godt innarbeidet.

Fram til 1928 ble Frelsesarmeens virksomhet i Island styrt fra Danmark. Etter den tid hadde det britiske feltet ansvaret for Island.
Det ble åpnet flere korps eller menigheter, blant annet Ísafjörður, Akranes, Akureyri, Siglufjörður, Seydisfjörður og Hafnarfjörður.
Flere norske frelsesoffiserer hadde ordre til Island i disse årene, og de islendingene som ble frelsesoffiserer fikk enten sin utdannelse i Danmark eller i Norge. I 1948 ble arbeidet i Island og på Færøyene ordnet som en egen enhet – en divisjon – som ble ledet fra Norge.

Ísafjörður
I 1895 var Frelsesarmeen i Island først og fremst et Reykjavik-fenomen, men i 1897 ble det åpnet virksomhet i før nevnte Ísafjörður. De første offiserene her var en kaptein N. Andersen (dansk? Het han Niels?) og kadett Kristín Þórsteinsdottir (hans kone?).
Major Svava Gísladóttir (1891 – 1982), som har skrevet sitt navn med ildskrift i Frelsesarmeens historie i Island, var fra Ísafjörður. Hun har selv fortalt at hun ble kjent med armeen som 12-åring, og ble fascinert med det samme. Hun fikk sin offisersutdannelse i Danmark. I 12 år, fram til 1945, var hun divisjonssjef for arbeidet i Island.
I Ísafjörður hadde Frelsesarmeen sine møter på litt ulike steder i byen: Først i lokalet til Godtemplarlosjen, senere i et hjem og fra 1912 i et bedehus som ble kalt Hebron. Dette var lokalet til Brødremenigheten eller Plymouth-brødrene, som lenge var den største frikirkelige bevegelsen både i Island og på Færøyene.

Oddur Ólafsson
I 1915 fikk en ung, islandsk kaptein ved navn Oddur Ólafsson ordre til Isafjord.
Som sine forgjengere drev også han et omfattende barnearbeid, og var også god venn med den lokale presten, som senere ble biskop for Island.
Men Oddur hadde også andre visjoner.
I 1920 ble grunnsteinen lagt til et gjeste- og sjømannshjem i regi av Frelsesarmeen, og i 1922 sto dette ferdig.
Med sine tre etasjer var det byens største bygning. Her var det gjesterom til 35 personer, menigheten fikk sitt lokale i det samme bygget, offiserene fikk sin tjenestebolig her og det ble også plass til et hjem for eldre. I mange år var dette byens eneste hotell.
De lokale myndighetene i byen støttet opp om Frelsesarmeens virksomhet, også økonomisk. Det ble også organisert matutdeling til fattige i regi av Frelsesarmeen.

«Isafjord»
Det er mange norske frelsesoffiserer som har vært stasjonert i «Isafjord», som man stort sett har kalt byen i norske sammenhenger.
Også i de årene da arbeidet ble styrt, dels fra Danmark, dels fra England, ble norske offiserer beordret til «Sagaøya i vest», som også er en formulering som har vært brukt mye. I mange år var beordringene til Isafjord delt opp i henholdsvis leder for menigheten og leder for gjestehjemmet, men etter hvert ble disse oppgavene kombinert, ikke minst fordi det strengt tatt ikke var så mye arbeid knyttet til menigheten at det forsvarte en hel stilling.
Det er også mange norske salvasjonister som ikke var offiserer som arbeidet for Frelsesarmeen i Isafjord. I den forbindelse kan nevnes at én av disse ble innvidd til soldat mens hun var i Isafjord, og at hun senere faktisk ble frelsesoffiser, og er det fremdeles idet dette skrives.
Det var ellers ikke mange frelsessoldater som ble innvidd i Isafjord korps.
En av disse var Jóna Guðmundsdóttir som var soldat i menigheten i mer enn 50 år. Hun ble invalid i ung alder, men fikk et hjem og et arbeid på Frelsesarmeens gjestehjem. Hun døde i 1969, og da denne skribent var leder for arbeidet i Isafjord i perioden 1974-75 ble rommet der hun hadde bodd og arbeidet fremdeles omtalt som «Jóna-herbergið» eller «Jona-rommet», selv om det ble brukt til andre ting.

100 år etter
Når dette skrives, 100 år etter at gjestehjemmet ble innvidd og byens høyeste bygning ble tatt i bruk, har ikke Frelsesarmeen noen virksomhet i Isafjord lenger.
Det er litt vemodig å tenke på, men det er en gammel erkjennelse, referert i selve Bibelen: «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen» (Forkynneren 3, 1).

Nils-Petter Enstad

Bildetekst:
Da dette huset ble tatt i bruk i 1922 var det byens høyeste bygning. Offisersleiligheten var i første etasje - de to vinduene til høyre var til gjestehjemmets salong/TV-stue da artikkelforfatteren bodde der; vinduene til venstre var til frelsesoffiserenes stue (Foto: Krigsropet).