Et 50-årsminne: Da valgets taper avløste valgets vinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Det er sjelden at en norsk regjering har så mange bekjennende kristne medlemmer som i dag.» Slik oppsummerte tidsskriftet Fast Grunn regjeringen Korvald i sitt hefte nummer tre for 1973. Redigeringen av heftet ble avsluttet i mai, fire måneder før stortingsvalget samme året.

Regjeringen Korvald satt med makten nokså på dagen ett år.
Da den gikk av 16. oktober 1973 hadde statsministerens parti gjort sitt beste valg i historien fram til da, med 11, 9 prosent av velgerne i ryggen.
Sammen med det nye Sosialistisk Valgforbund (SV), var KrF valgets desiderte vinner.
Likevel var det valgets desiderte taper, Arbeiderpartiet, som dannet ny regjering. Med en oppslutning på 35, 3 prosent gikk partiet tilbake med 11, 2 prosent.
For 50 år siden var 35,3 et elendig valgresultat, sett fra Arbeiderpartiets side.

Unik
Regjeringen Korvald var en unik regjeringsdannelse i norsk etterkrigshistorie fram til da.
At det var en mindretallsregjering var nok sjeldent i etterkrigs-Norge, uten å være unikt.
Men en regjering med en så smal parlamentarisk basis hadde man ikke sett siden 1930-tallet.
Regjeringspartiene hadde 39 av 150 stortingsrepresentanter bak seg. Disse kom fra KrF, Sp og den tredjedelen av Venstre som ikke hadde brutt ut etter EF-avstemningen i 1972.

EF
Det var folkeavstemningen om norsk medlemskap i det som ennå het EF som førte til at regjeringen ble dannet.
Trygve Bratteli hadde vært statsminister siden våren 1971, da Borten-regjeringen gikk i oppløsning. Han hadde gjort det uvanlige å stille kabinettspørsmål til velgerne: Ble det nei til regjeringens Europa-prosjekt, ville den gå av.
Den nye regjeringen hadde i utgangspunktet bare ett oppdrag: Å skaffe Norge en handelsavtale med EF.
Da den var på plass, var det de som mente at nå burde regjeringen tre tilbake.
Et halvhjertet forsøk på å skape en situasjon med parlamentarisk mistillit falt dødt til jorden, og regjeringen ble sittende fram til valget.

Sentrum
Regjeringen Korvald var den første norske regjeringen som gikk ut fra det politiske sentrum i etterkrigstiden.
Nøyaktig 25 år senere ble det dannet en regjering som var skåret over den samme lesten, med deltakelse fra de tre partiene KrF, Sp og Venstre.
Når det gjelder oppsummeringen tidsskriftet Fast Grunn gjorde om antallet «bekjennende kristne» blant statsrådene, er det litt uklart hva denne analysen var basert på.
Av regjeringens i alt 16 statsråder (det skjedde et skifte i ett av departementene underveis), kom fire fra KrF. Av de i alt sju statsrådene fra Sp, hadde i hvert fall tre en viss kirkelig/misjons-bakgrunn.

Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (født 1953) har bl.a. gitt ut:
* Sommeren som endret Norge. Om Lyng-regjeringen (2013)
* Et parti for verdier og resultater. Østfold Kristelig Folkeparti gjennom 70 år (2015)
* Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald (2016)

Publisert i avisa Dagen 4. oktober 2023
--

Aksjehandel og skyggen av Erna

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I kjølvannet av oppmerksomheten rundt alle aksjetransaksjonene Sindre Finne – best kjent som Erna Solbergs ektemann – forsøker både partiet Høyre og Erna Solberg selv nå å bygge opp et narrativ der den tidligere statsministeren framstår som offer og ektemannen som skurk.

Hensikten virker tydelig nok: Det handler om å skape så mye sympati med den tidligere statsministeren at bare det å stille spørsmål om hun bør være kandidat til en ny økt i 2025 framstår som litt utidig og uanstendig.
Men dersom man skreller vekk det man måtte bære på av den slags følelser, står man igjen med faktum: Burde Erna Solberg visst hva ektemannen drev med?
Svaret er ikke bare at «ja, det burde hun», men «ja, det var hennes plikt og ansvar».
Der sviktet hun.
Det har hun i hvert fall delvis innrømmet, selv om innrømmelsen hadde et «men» hengende ved seg. «…men hun hadde ingen grunn» til ikke å stole på ektemannen.

«Burde visst»
Holder man «visste ikke» opp mot «burde ha visst» er det ingen tvil om hva som står sterkest.
Folk er blitt dømt til ubetinget fengsel for saker der de «burde ha visst» hvordan eksempelvis NAV sine regler blir praktisert. Har man fått feil eller uklar informasjon fra NAV-ansatte feies dette vekk med at man har et selvstendig ansvar for å forstå selv innviklede regler korrekt.
Spillereglene når det gjelder aksjehandel for statsråders ektefelle er ikke vanskelig å forstå.
De krever bare at man kan lese innenat.
Å sette seg ut over disse er ikke nødvendigvis kriminelt, selv om det altså er brudd på spillereglene.
Derfor framstår det som en avsporing å knytte resultatet av en eventuell økokrim-etterforskning mot Sindre Finnes opp mot hvorvidt Erna Solberg bør trekke seg som Høyre-leder og statsministerkandidat i 2025.

Trenger tid
Mest sannsynlig vil hun gjøre partiet sitt en tjeneste dersom hun allerede nå gjør det klart at hun vil tre tilbake.
Det er to år til neste valg.
Et parti som har befunnet seg i skyggen av Erna gjennom 20 år trenger den tiden om man vil bygge opp en ny leder og en troverdig statsministerkandidat.

Publisert på Agderpostens nettutgave 22. september 2023 - også sendt andre aviser

Valgets vinner – nok en gang

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var avdøde Rolv Wesenlund som ga navn til den grupperingen som i valg etter valg blir den største: Sofademokratene. Omtrent hver fjerde velger gir dette «partiet» sin støtte ved valg etter valg.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 fikk Sofademokratene 38, 8 prosents oppslutning.
I den kommunen der jeg bor og stemmer, var oppslutningen enda høyere: 40 blank.
Oppslutningen er størst i lokalvalg, men også ved stortingsvalgene har Sofademokratene betydelig oppslutning.
Ved stortingsvalget i 2021 lot 27, 8 prosent av de med stemmerett være å bruke denne – det er om lag hver tredje velger.

Lang tradisjon
Allerede ved valgene i 1945, etter fem år med okkupasjon og undertrykkelse, ble Sofademokratene en betydelig, uforløst faktor i norsk politikk.
Ved stortingsvalget i oktober det året fikk denne gruppen oppslutning fra så å si hver fjerde velger. Valgdeltakelsen var på 76, 4 prosent.
Ved kommunevalget to måneder senere var den nede på 65,5.
På 1980-tallet lå oppslutningen om stortingsvalgene på «80-ish», med 1985 som det beste. Da avga 85, 4 prosent av velgerne sin stemme.
Kommunevalget i 1963 er det eneste der oppslutningen har ligget på over 80 prosent (81,0). Det var et dramatisk år i norsk politikk, med King's Bay og to regjeringskriser i løpet av sommeren.
Siden 1987 har valgdeltakelsen i kommunevalgene ligget på 60-tallet hver gang.
Ved fylkestingsvalgene, som ble innført i 1975, har deltakelsen vært enda lavere, med 55,6 i 2003 som det laveste og 71, 3 som det høyeste – det var i 1975.

Fra alle lag
Sofademokratene henter sin oppslutning fra alle samfunnslag og alle aldersgrupper.
Ved tidligere undersøkelser har det vist seg at oppslutningen har vært størst i de yngre årsklassene.
Det er ikke det samme som at en god sofademokrat ikke er opptatt av samfunnet rundt seg. Tvert om, kan det ofte virke som. Det kan vanke både sterke oppfatninger og klare meldinger når sofademokratene ytrer seg om alt som er galt, og kanskje også hvem som er gale, og hva som bør gjøres.
Samtidig unnlater en ekte sofademokrat å møte opp ved de anledningene man har hvert fjerde år til å påvirke det som er valgt ved å velge inn nye ombudspersoner, det være seg på riksplan, lokalplan eller regionalt plan.
Man finner nok hverken det partiet eller den kandidaten man er 100 prosent enig med; det gjør ingen. Løsningen må derfor være å finne det partiet og de kandidatene man er minst uenig med.
Einar Gerhardsen forteller i en av sine bøker om et møte med en velger som kunne fortelle ham at han var enig i 90 prosent av Arbeiderpartiets politikk. -Det er mer enn jeg er, skal Gerhardsen ha svart.
Så var Einar Gerhardsen da også en klok mann.

Problem eller utfordring?
Den stadig lavere valgdeltakelsen er, om ikke et demokratisk problem, så en demokratisk utfordring.
Noen har nok lekt litt med halvfordøyde refleksjoner om at et valg der hver fjerde velger ikke deltar mangler legitimitet.
Det er selvfølgelig bare tull.
Når det fra valgarrangørenes side legges opp til en bred og demokratisk gjennomføring av et valg, er legitimiteten på plass.
Å delta ved valg er den eneste muligheten man har til å påvirke den videre utviklingen av samfunnet.
Velger man sofademokratenes plattform har man strengt tatt ikke noe mandat til å kritisere den utviklingen man ikke bidro til å påvirke.
Professor Frank Aarebrot sa det slik: Å la være å stemme, er å gi en halv stemme til den og de du liker minst.
Sofademokratene har hatt sin tid.

Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (f. 1953) er tidligere informasjonssjef og opplæringsleder for KrF.
Var lokalpolitiker i Askim på 1990-tallet.

Skrevet 14. september 2023 og sendt ulike aviser

Per og Monica: 50 år med gitar og kontrabass

Etter 50 år er håret gråere, men sanggleden har ikke bleknet for ekteparet Monica og Per de Lange. De reiser fortsatt rundt med både kristne og andre sanger på repertoaret.

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Det startet for alvor i mars 1973 da ekteparet dukket opp på det som da var Norges eneste TV-kanal for første gang – i NRK-klassikeren "Lørdagskveld med Erik Bye" i absolutt beste sendetid. Det var alt som skulle til for å få underholdningskongen Arne Bendiksen til å ringe. Han ville ha dem i platestudio. Det unge ekteparet Monica og Per de Lange drev kristent ungdomsarbeid i Bergen og var et helt nytt bekjentskap for norske fjernsynsseere. Med sin framføring av spirituallåten "Wayfaring Stranger" sang de seg inn i folks hjerter – og altså i Bendiksens.

Fjernsynsopptredener
Det er gått 50 år siden de ble kjendiser over natta, men paret holder det fortsatt gående – alltid med gitaren og kontrabassen som reisefølge. Fremdeles synger de gjerne i så vel kristne menigheter som hos andre som innbyr dem.
Repertoaret er bredt og allsidig, fra salmer og kristne sanger til folkeviser og barnesanger.
Året etter at de hadde sunget hos Erik Bye, ble de invitert til Odd Grythes program "På direkten. Her framførte de "Den himmelske lovsang", og for mange ble dette ekteparets signaturmelodi.
Samme år deltok de i programserien "Ferske fjes" i fjernsyn. Det syngende adventistparet ble etter hvert kjent for mange gjennom konserter og plateinnspillinger.

Og det har vært en lang reise.
Engelske Monica Vine og norske Per de Lange møttes på college i England.
Han var der for å studere teologi, hun studerte musikk med piano som hovedinstrument. Begge deltok i en sanggruppe som reiste rundt for å gjøre colleget kjent, og det medførte at særlig to av gruppens medlemmer ble særlig godt kjent – i første omgang med hverandre.
Bryllupet sto 31. mai 1970.
Året etter flyttet de til Norge. I Bergen fikk de venner i Ten Sing-bevegelsen som blomstret på den tiden. Neste stopp var Mandal, deretter Naustdal, Oslo og senere Mjøndalen.

Sabbat og salat
I dag bor paret på Bjorbekk i Arendal hvor Kristelig Pressekontor møter dem.
Per forteller til KPK hvordan responsen var da han i en samtale nevnte at han tilhørte Adventistsamfunnet: – Adventist? Det er vel sånn sabbat og salat, det?
Replikken traff i hvert fall delvis. Adventistsamfunnet har sin helligdag på lørdag, og kostholdet deres er stort sett vegetarisk.
Per de Lange har da også brukt mange år på folkehelsearbeid, kombinert med pastortjeneste.
De nyeste kostholdsanbefalingene fra Folkehelseinstituttet om å spise mindre rødt kjøtt og å avstå fra alkohol, er etter hans hjerte.
Et av hans siste arbeidsforhold var hos fylkeslegen i Agder der han arbeidet med folkehelsespørsmål. Han har også vært faglig redaktør i adventistenes helseorgan "Sunnhetsbladet", og har skrevet boka "Ha det godt – lenger". Han har holdt mange røykestoppkurs i årenes løp og vært sterkt engasjert i avholdsarbeid.
Ekteparet har også vært engasjert i bibelspredning, og i 2016 ble de tildelt Bibelprisen fra Det Norske Bibelselskap. Den fikk de «for sitt 40-årige engasjement for Bibelen gjennom sang og musikk», som det het i begrunnelsen.

Til USA
Per og Monica de Lange er nå midt i 70-åra.
Siden 1973 har de laget syv album med kristne sanger, barnesanger og folkeviser. Siste utgivelse, dobbeltalbumet "Et liv i sang", kom i 2008. En del av karrieren har funnet sted utenlands.
I 1980 flyttet familien på fire fra Norge til USA. Her ble de i fire år, og brukte tida godt.
Monica tok utdannelse som sykepleier. Per tok først en mastergrad og så en doktorgrad i folkehelse, og familien ble forøkt med et femte medlem, ekteparets tredje sønn.
Før de reiste, spilte de inn sin fjerde LP-plate, "Treet".
– Vi skulle nok hatt med litt flere engelske sanger med tanke på et amerikansk publikum, sier de i ettertid. De fikk uansett produsert en plate i USA også, på Sunset Boulevard. Tittelen var "Flowers on my Path".
Da USA-oppholdet var nesten over, leide de en stor stasjonsvogn og begynte hjemreisen ved å kjøre på tvers av USA. Underveis holdt de 20 avtalte konserter i løpet av 30 dager. – Det var strevsomt, men vi fikk sett mye av det store landet, er deres egen oppsummering.

Hjemvendt
Paret flyttet til Bjorbekk i 2002. Det var her Per vokste opp, så han har vendt hjem. De bor i huset hans morfar fikk bygd i 1915. Han var da amtsgartner i Aust-Agder, men startet så sin egen gartnervirksomhet.
På morssiden er Per i slekt med kjente norske personer som tidligere utenriksminister Hallvard Lange og hans far, fredsprisvinneren Christian Lange.
Familienavnet lyder ikke helt norsk og er heller ikke det. Det stammer fra Pers hugenott-forfedre på farssiden. De slo seg ned i Holland på 1600-tallet og tok da de Lange som slektsnavn.
Ved et merkelig sammentreff var morens slektsnavn Lange.
– Så vi kunne vel kalt oss Lange de Lange, men det ville blitt litt langt, sier Per med glimt i øyet.

Byen Betlehem

Vinteren 1995 hadde jeg et tre måneders engasjement i Det Norske Bibelselskap. I engasjementet lå også en tur til de bibelske landene, Egypt, Jordan, Israel og Vestbredden. På Vestbredden ligger Betlehem, julebyen framfor noen.

I en bok som kanskje kan komme ut før jul skriver jeg litt om dette.
I arbeidets løp kom jeg også til å huske på et dikt jeg skrev for omlag 20 år siden.
Det sto i det bladet som den gang ennå het "Brorskap", om jeg husker rett, og jeg klarte faktisk å finne det igjen på pc-en.
Mer røper jeg ikke her og nå.
Blir det bok, skal jeg gi beskjed!

HVA HAR SKJEDD MED ENGLESANGEN?

Hva har skjedd med englesangen?
Den som lød om fred på jord?
Den som lød på gjetermarken
fra et himmelsk lovsangskor?

Der hvor sangen lød fra engler
spiller andre orgel opp.
Toner som sprer død og smerte,
søndersliter Herrens kropp.

Der hvor krybben skjermet barnet
som ble lagt på høy og strå,
finner ingen trygghet lenger,
verken store eller små.

Det er ikke første gangen
mødre gråter, Betlehem.
Hva har skjedd med englesangen?
Fredens fyrste, skynd deg hjem.

Bildet er ikke tatt i Betlehem, men i Jerusalem under det samme besøket.

Olsok: Hvem var Olav Haraldssons merkesmann?

Av Nils-Petter Enstad

«Og det er det store, og det er det glupe: At merket, det står, om mannen, han stupe’». I denne lett moderniserte formen er sluttakkorden i Per Sivles dikt om Tord Foleson blitt stående som et ordtak i norsk sitatkanon, og kanskje også som en oppsummering av slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Per Sivle (1857–1904) skrev diktet om Tord Foleson i 1901.
Siden den gang er det blitt framført ved tallrike olsok-arrangementer og skoleavslutninger, der en gutt, utkledd som viking, har lært diktet utenat. De generasjonene som vokste opp med Thorbjørn Egners lesebøker ble kjent med diktet der. Der sto det på et normalisert nynorsk, men Sivle selv skrev det på sin hjemlige dialekt, på det man kan kalle «vossamål».

Definerte olsok?
Diktet om Tord Foleson har på mange måter definert forståelsen av hva slaget på Stiklestad gjaldt: Om Norge skulle være et kristent land eller ikke. Ifølge denne tolkningen var det først etter slaget at Norge var blitt et kristent land.
Denne oppfatningen har også lagt grunnlaget for en helt annen oppfatning: At kristendommen var noe som ble innført i Norge med vold og makt, med blod og sverd.
Ikke noe av dette stemmer.
Det var både kristne og åsatroende på begge sider av fronten på Stiklestad, og Norge var for lengst definert som et kristent land i 1030.
Politisk skjedde det seks år før, gjennom vedtaket på Mostratinget.
Kulturelt hadde kristningsprosessen allerede foregått i mer enn 100 år.

Historisk person?
Hvem var så denne Tord Foleson som Per Sivle skrev sitt kjente dikt om?
Det framstår som noe mystisk.
Var han i det hele tatt en historisk person?
Og selv om vi godtar at han er en historisk person, må vi erkjenne at man vet praktisk talt ingenting om når han ble født, hvor han var fra eller noe om slekten hans.
Noen hint finnes likevel.
Det faktum at han var kongens merkesmann, kan tyde på at han kom fra en solid slekt.
Merkesmannen hadde den nest høyeste rangen i kongens hird. I kamp hadde merkesmannen ansvaret for kongens banner, og i fredstid var han en sentral rådgiver for kongen.
Utover i middelalderen ble merkesmannen å regne som en del av kongens kabinett eller regjering.
Tord skal ha vært gift med Ålov Einarsdatter.
Han var dermed svigersønn til den mektige høvdingen Einar Tambarskjelve, som hadde kjempet på Olav Tryggvasons side i slaget ved Svolder. Ålov og Tord hadde en datter som het Gudrun.
Ifølge Snorre var Tord også tippoldefar til en som dukket opp i historien 200 år senere: Skule Bårdsson (1189–1240) – Norgeshistoriens eneste hertug og svigerfar til kong Håkon Håkonsson, men også hans største utfordrer.

Snorre
Det er Snorre Sturlason som er kilde til fortellingen om at Tord i dødsøyeblikket kjørte stanga til kongens banner så langt ned i bakken at det ble stående, mens Tord selv seig sammen.
Da hadde han vært en av kong Olavs menn i mange år.
Drøyt ti år før slaget på Stiklestad skal han ha bidratt til å avverge et mordforsøk mot kongen inne i en kirke i Tunsberg på Kristi himmelfartsdag. Allerede her omtales han som kong Olavs «merkesmann».
Dette vervet hadde han altså drøyt ti år senere også, da slaget på Stiklestad sto, ifølge Snorre.
Mange av dem som hadde vært kong Olavs venner og støttespillere ti år tidligere, var på det tidspunktet blitt hans fiender.
Tord Foleson var ikke en av dem.

Tapte, men vant
Tord var bare en av mange som fant døden på slagmarken på Stiklestad denne julidagen for snart tusen år siden, sammen med kongen han hadde tjent så trofast.
Da han forsto at han hadde fått banesåret, gikk Tord så langt fram i kampens tummel som han kunne komme, og der kjørte han stanga til kongsmerket så langt ned i bakken som han kunne.
Så døde han.
Kongshæren tapte nok slaget rent militært, men i historiens lys vant de krigen. Dette selv om både kampen som sådan og det kampen gjaldt, har fått et helt annet innhold i ettertid enn det hadde der og da.
Selv om Olav ifølge Bjørnstjerne Bjørnsson var den som «malte korset med sitt blod» på Norge, var Tord den som sørget for at korsmerket ble stående fast i bakken.
Sluttstrofen i diktet – om mannen og merket – er risset inn på et flernasjonalt minnesmerke over de omkomne i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen i Tyskland. Dette kan framstå som noe ironisk siden de norske nazistene under krigen forsøkte å bruke den kjente strofen fra Sivles dikt i sin propaganda.
Den kjente strofen står også på sokkelen på Sivle-monumentet i heimbygda Voss.
Tord Folesons navn lever ellers videre både som navn på en ungdomsforening, på en tempelridderlosje i Trøndelag og i et gatenavn i Verdal der Stiklestad ligger.

Publisert på KPK i 2023

«Vesle musling» og andre ungdomsdikt

I sommer ga jeg ut en samling med lyriske tekster – «En salme, en sang og en vise» - som jeg har skrevet i løpet av de siste 25 årene. Det var min egen markering av at jeg er blitt 70 år gammel.

Denne uka har jeg trålet Nasjonalbibliotekets samling av digitaliserte utgaver av «Krigsropet» på jakt etter lyriske tekster fra en tidligere fase i mitt skrivende liv – perioden 1972 – 85, det vil si da jeg var mellom 19 og 32 år gammel.

Høsten 1972 fikk jeg ordre til Krigsropets redaksjon for første gang.
Beordringen var nok dels betinget av at redaksjonen trengte en ny medarbeider som hovedsakelig kunne arbeide med oversettelser, dels av at assistenten ved Rjukan korps slet med noen ettervirkninger av en trafikkskade påført to år før.

(Parentes: Den skaden – og følgene av den - ble på mange måter bestemmende for resten av mitt liv. Det har jeg levd godt med; kanskje jeg tilmed vil kalle det en velsignelse? Parentes slutt!)

Høsten 1972 hadde Krigsropet på trykk flere dikt som jeg hadde skrevet.
Det foresvever meg vagt at jeg hadde levert et antall slike tekster til Frelsesarmeens litteratursekretær litt tidligere det året, med et lønnlig håp om at Frelsesarmeens forlag, Salvata, ville gi den ut som en diktsamling.

(Parentes 2: I 1970 hadde jeg også gjort et forsøk på å få gitt ut en diktsamling. Et kristelig forlag – kan det ha vært Lunde? Eller Nomi? – hadde lyst ut en manuskriptkonkurranse. Jeg sendte inn noen dikt – kanskje et 20-tall? Jeg vant ikke, for å si det slik, men det var det heller ingen andre som gjorde. Så vidt jeg husker ble det ikke kåret noen vinnere. Parentes slutt igjen.)

Jeg begynte ved redaksjonen 1. november 1972 og ble der resten av den praksisperioden som inngikk i offisersutdannelsen.
De første diktene sto på trykk i bladet før jeg begynte på kontoret.
Kanskje hadde Per Raubakken, som nå ble min sjef, sett at det var noen kvaliteter i noen av tekstene, og at de kunne stå i bladet, men noen bok var helt uaktuelt. Han visste jo, hva jeg først senere fikk innsikt i, at diktsamlingen stort sett selger veldig dårlig; et salg på 15-20 bøker er regnet for godt.
Riktignok hadde Frelsesarmeens forlag året før gitt ut en samling «bønnedikt» av Flora Larsson («Et øyeblikk, Herre!»), og den solgte rimelig bra, men Flora Larsson var kommandør og gift med Frelsesarmeens leder i Norge; hun var ikke en 19 år gammel kadett ved Frelsesarmeens krigsskole.

I alt var det snakk om et 20-tall dikt/sangtekster som kom på trykk i disse årene.
Det første året, 1972, var faktisk det med flest tekster; i alt fire.
I 1973 hadde jeg én slik tekst i Krigsropet, det samme i 1975.
De andre årene kunne det være snakk om to eller tre.

Teksten som illustrerer dette innlegget sto på trykk høsten 1975.
Da var vi stasjonert på Island.
Arvid Strand hadde avløst Per Raubakken som redaktør; jeg hadde et godt forhold til ham også.
I sommerferien ga jeg ham et ark med teksten til «Vesle musling»; om jeg hadde skrevet det i ferien eller tidligere på året husker jeg ikke i dag, heller ikke hva som ga meg ideen/inspirasjonen til det.
I motsetning til de aller fleste av diktene jeg hadde på trykk i Krigsropet, er ikke dette et «kristent» dikt. Det er bare – et dikt.
Redaktøren likte det – og jeg føler fortsatt at det er et dikt jeg kan vedstå meg.
Skulle jeg endret på noe, ville jeg ha byttet ut akklamasjonen «o», enten med «å» eller kanskje med «du».
Jeg har aldri forstått at «o» skulle være noe spesielt kristelig utbrudd, og jeg synes det er altfor mye av det i den kristelige poesien.

Lindtveit, 26. juli 2023
Nils-Petter Enstad