Hun har ligget der siden 1380 – altså i snart 750 år. Hun er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena.
Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være hele Europas skytshelgen. Denne «posten» deler hun med Frans av Assisi.
I 1970 ble hun også erklært å være en av den katolske kirkes kirkelærere.
Hun er den ene av to kvinner som har fått denne posisjonen.
Hun levde et asketisk liv og tok dette ut i det nesten ekstreme. «Min natur er ilden», skal hun ha sagt.
Hun ble ikke mer enn 33 år, men fikk stor politisk betydning mens hun levde.
Den siste boka Sigrid Undset skrev handlet om Katarina; jeg har den i bokhylla mi.
Til hennes forskrekkelse oppdaget hun at forlaget hennes – Aschehoug – i utgangspunktet ikke ville gi den ut.
Helt siden debuten i 1907 hadde hun kommet med ny bok nesten hvert år på dette forlaget, og mange av dem hadde solgt bra.
Hun var forlagets eneste norske nobelprisvinner i litteratur; den fikk hun i 1928 for middelalderromanene sine, som de om både «Kristin Lavransdatter» og «Olav Audunssøn».
Først i 1951 kom boka om Katarina ut – da hadde Sigrid Undset vært død i to år.
De gangene jeg har vært i Roma, har jeg unnet jeg meg selv noen minutter ved Katarinas grav.
Jeg har alltid gått ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet.
For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid?
For det andre: Har vi råd til å la det være?
Lindtveit 29. april 2026 – på Katarina av Sienas dødsdag og festdag
Illustrasjon: Katarina av Sienas grav i kirken Santa Maria Sopera Minerva (Foto: Nils-Petter Enstad).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar