Litt misjonsbladshistorikk

Av Nils-Petter Enstad

Omtrent samtidig med at det er gått 190 år siden den første utgaven kom, meldes det at Norges eldste misjonsblad skifter navn.

«Misjonsblad for Israel» skal heretter hete «Først». Det nye navnet henviser til apostelen Paulus’ ord om at evangeliet er Guds kraft til frelse – «for jøde først» (Rom 1, 16).
Det er ikke første gang dette bladet skifter navn.
Hovedartikkelen i den første utgaven, datert 27. januar 1827, hadde som overskrift «Hvad der er udrettet for Guds Rige, og hvad der endnu er at utrette».
Bladet het den gang «Det Norske Missions Blad», og redaktør og utgiver var Niels Johannes Holm (1778 – 1845). Han var på det tidspunkt var forstander for Brødremenigheten i Kristiania.
Holm var fra Jylland i Danmark, og kom til Norge i 1820. Han var forstander for Brødremenigheten fram til 1834, før han vendte tilbake til Danmark.
Menigheten vokste sterkt i de 14 årene han ledet den, og han ble en respektert og avholdt kristenleder.
Han skrev og oversatte salmer også. Mest kjent er kanskje «Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved».

I
I 1827 fantes det ingen norske misjonsorganisasjoner så bladet ble et meldingsblad for misjonsarbeid fra andre land. Det kom ut hver annen tirsdag, og besto av fire sider i kvartformat – i dag ville man vel betegnet dette som «brettet A4»-format.
Bladet fortsatte å komme ut også etter at Holm flyttet tilbake til Danmark, og var fremdeles et «økumenisk» organ, i den grad man kan snakke om økumenikk når hele kristenfolket besto av ulike nyanser innen det lutherske.
I 1850 ble bladet organ for Den Norske Israelsmisjon.
Denne organisasjonen ble dannet i 1844, og er den nest eldste av de norske misjonsorganisasjonene. Eldst er Det norske misjonsselskap.

II
Om bladet Holm startet er det eldste misjonsbladet i Norge, var det ikke det første.
I 1821 hadde biskop Peter Olivarius Bugge, en svært så fargerik kirkeleder, startet et blad han kalte «Efterretninger om Evangelii Fremgang i alle Verdens-Dele», men dette bladet kom bare ut i et års tid.
Siden den gang har det blitt startet tallrike misjonsblader i Norge.
Noen av dem har, eller har hatt, «misjon» som en del av navnet, så som Norsk Misjonstidende, Misjonsvennen og Misjonsbladet; andre har hatt navn som sa noe om hvilket misjonsfelt man siktet inn mot: Santalen, Kineseren, Tibetaneren.
En del misjonsblader har endret navn i årenes løp.
«Kineseren» ble til «Utsyn» etter at «Kinamisjonen» måtte ut av Kina – de endret da også navn til Norsk Luthersk Misjonssamband; i dagligtale bare Misjonssambandet.
Jeg tror jeg ville kjenne det norske kristenfolk dårlig om jeg ikke formoder at slike navneskift ofte har vært kontroversielle. Navn er gjerne også merkevare.
At det var lurt å skifte navn fra «Misjonsvennen» til «tsjili», slik Misjonsalliansen gjorde for noen år siden, skal ingen klare å få overbevist meg om.
Men det finnes også eksempler på at det «nye» navnet er det som blir stående. Det er ikke mange i dag som husker at «Korsets Seier» en gang het «Byposten».

III
At «Misjonsblad for Israel» nå skifter navn vil nok også vekke reaksjoner.
Igjen dette: Navn er merkevare. Og det sier ofte nå om hvor bladet har sitt fokus.
«Misjonsblad for Israel» gjør det.
«Først» kan ikke sies å gjøre det samme.
Jeg var selv i mange år knyttet til en redaksjon der vi med jevne mellomrom fikk henvendelser om at bladet burde endre navn fra «Krigsropet» til «Fredsropet».
I Danmark gjorde faktisk Frelsens Hær dette i sin tid. «Krigsråbet» ble endret til «Mennesker og tro».
Det var ingen suksess, for å si det forsiktig, og etter en tid tok man i bruk det gamle navnet igjen.

IV
At et blad har holdt det gående i 190 år er ellers en bragd i seg selv.
Det er en kjent sak at papiravisen/bladet sliter i dagens medieverden.
Det samme gjelder papirboka.
Men helt borte blir nok ikke noen av dem.
Som noen kanskje har påpekt før: Man kan ikke legge en ipad eller pc under et bord som vipper.

Litteratur:
Kvalbein, Asbjørn (red.): Visjoner fra en postkasse. En bok om misjonsbladene i Norge; norske misjonsblader 150 år (Lunde forlag, 1977).

Julekveldsvisa: Fra Ringsaker til Betlehem

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den ble tidlig mange nordmenns favorittsang til jul, men det satt langt inne før teksten kom med i kirkens salmebok. Det skjedde først i 2013. I Frelsesarmeens sangbok kom den med i 2010. I år er det 65 år siden julebudskapet og Betlehems-stjernen ble lokalisert til et enkelt, lite hus på Ringsaker, nemlig «…over taket der a Jordmor-Matja bor».

«Jordmor-Matja» er for lengst blitt et norsk juleikon. Det begynte allerede da teksten sto på trykk første gang i julenummeret til «Magasinet For Alle» for1951, signert Alf Prøysen.
Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert.


Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Med tanke på at julefortellingen er en fortelling om en fødsel, er det dypt meningsfullt at det var akkurat der julestjerna ble plassert. Hvor skulle vel ellers den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Matja
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjorde det påkrevet for Prøysen å endre navnet fra Helga til Matja. Når han likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side.
Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at «Matja» skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun var den fødende, ikke den som hjalp til. En av teologiens betegnelser på Maria er nettopp dette: «Gudefødersken».
Men Alf Prøysen hadde vokst opp med Matja – det var navnet på hans egen mormor.
Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp «på legd». Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene.
Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år.
Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen «Matja Madonna». Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen.
Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal få én fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, er belønning nok for henne.
«Den ene etter den andre ska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kan føle julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.»
Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser.
I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa «Kjerringkjeft» og husmannskona Matja Bærjom i romanen «Trost i taklampa».
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa.
Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida.
Matja står en sen kveld og hogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå «på skire trass og ta en kabbe te».
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme «og kvile seg og få tala som folk», tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen.
Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, disse kvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper den nyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Kristen vise?
Noe av diskusjonen rundt om «Julekveldsvisa» skulle få komme inn i salmeboka gikk på om teksten har «salmekvaliteter».
Det er en akademisk diskusjon som de aller fleste har liten forstand på eller interesse av. Alle som har vokst opp i den kristne kulturen som har preget Norge fram til vår egen tid, kjenner igjen fortellingen med det samme: Dette er juleevangeliet fortalt i en visetekst.
Noen har gjort det til et poeng at visa verken nevner navnet Jesus eller Gud. Men den sier noe om stjerna, og at det den representerer, har laget «…ei bru/i milla seg og himlen/og ei krubbe og ei ku».
Miljøer som har hatt problemer med koblingen Alf Prøysen og kristen tro har stresset denne blygheten langt utover det som er rimelig. «Visa forteller bare en historie om en gutt som ble født i en stall», sier de gjerne.
Men det er jo ikke så mange andre fødselsfortellinger i vår kultur som er lagt til en stall, og der både gjetere og vise menn kommer på barselvisitt.

Reaksjoner
De første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951.
En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin.
Året etter ble den spilt inn på plate.
Senere har en lang rekke artister spilt den inn, og i dag er den blitt en selvfølgelig del av de norske juletradisjonene.
Den bygger ei bro, ikke bare mellom himmel og jord, men også fra Betlehemsmarkene og til den norske landsbygda.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
I milla seg og himlen.
En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap
(Hovde Forlag, 2010)

Publisert i avisa Dagen 23. desember 2016

Selvølgelighetenes evangelium

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Representanter for livssynshumanismen har offentliggjort et manifest om sitt trosgrunnlag. I manifestet ønsker man å være tydelig på hva man er for, ikke bare hva man er imot. Det er jo en positiv ting, selv om det er vanskelig å bli spesielt begeistret eller overrasket over de seks hovedpunktene i manifestet. Dette er – for å bruke et religiøst språk – «selvfølgelighetenes evangelium».

Å være for miljøvern og ytringsfrihet er blant de tingene som nevnes i manifestet.
Dette er rene selvfølgeligheter, i hvert fall i en nordisk kulturkrets.
Det samme må kunne sies om demokrati, rettsstat, menneskeverd og likeverd.
I det samme manifestet heter det at HEF respekterer trosfriheten og alles rett til å velge sitt eget livssyn.
Ja vel? Det er kanskje ikke helt det inntrykket som formidles når aggressive talspersoner gjør sine årvisse pliktøvelser mot at skolebarn skal bli minnet om hvorfor vi feirer jul her i landet.

Alminneligheter
Professor Trygve Wyller sier til avisa Vårt Land at han synes manifestet er preget av alminneligheter, og dertil snevre alminneligheter.
Dermed peker han på det som kanskje er hovedproblemet med livssynshumanismen: Den mangler tankeflukt. Den mangler visjoner.
Den mangler erkjennelsen av at det finnes noe som løfter livet et aldri så lite hakk over det hverdagslige.
Eller som Wyller sier det til Vårt Land: «Vi har følelser, usikkerhet, lengsler og håp, og vi lever i et større fellesskap med ansvar for hverandre».
I møtet med dette blir livssynshumanismens «rasjonalitet» rett og slett for baktung og kjedelig.

Mange måter å tro på
Det er mange måter å tro på.
Som Wyller også påpeker i det samme intervjuet: Det er ikke slik at man enten er dypt troende eller fjellstøtt vantro.
Det finnes et utall variasjoner mellom disse to ytterpunktene.
Det er ikke alltid kirke og menighet er de tilbudene som best møter slike menneskers religiøse følelser eller lengsler.
Ikke alle er like klare for det kristne evangeliet i slike prosesser.
Men jeg kan ikke fri meg fra den tanken at også disse fortjener bedre enn å bli møtt med selvfølgelighetens evangelium.

Publisert i Dagen mandag 5. desember 2016

Villdyret i litteraturen - Jack London 100 år etter

Av Nils-Petter Enstad

Tirsdag 22. november 2016 var det 100 år siden den amerikanske forfatteren Jack London døde, ennå ikke 41 år gammel. Hans foreldre var ikke gift med hverandre. Det hevdes at faren, en omstreifende sjarlatan innen filosofi og antroposofi, jaget moren på dør da hun nektet å få utført en abort på deres felles barn. Hun kvitterte med et mislykket selvmordsforsøk, og sønnen ble født 12. januar 1876. Noen år senere giftet hun seg med handelsmannen John London, og sønnen hennes tok stefarens etternavn.

Jack London etterlot seg en formidabel litterær produksjon: 49 romaner i løpet av 20 år, i tillegg til en lang rekke noveller. Alt er ikke like bra, for å si det dannet, men det beste er veldig bra.
Mitt første møte med Jack London var gjennom romanen «Når villdyret våkner», eller «The Call of the Wild» fra 1903. Den handler om en hund som blir stjålet fra sine eiere i det solfylte California, og ender opp som trekkhund i Klondyke i Alaska. Til slutt rømmer han, og blir stamfar til en ny type ulver i villmarken – villere og modigere enn alle andre.
I dag ville vi kalt slike hunder/ulver «hybrider», og det er ikke uvanlig at de er mindre sky enn rene, ville ulver.

Variert liv
Jack London var innom flere yrker i løpet av sitt korte liv: Sjømann, landstryker, gullgraver, journalist. Alle disse karrierene kan man lese om i bøkene hans: «En sneens datter» (1902), «En klondykehelt» (1910), «Ulvehunden» (1906), for å ta noen av «gullgraverbøkene».
«Rundt Kapp Horn», «På langtur med Snarken» og «En solens sønn» handler om å seile.
Det gjør også romanen «Ulf Larsen», eller «The Sea Wolf» fra 1914. Den norskklingende tittelen refererer seg til hovedpersonen, en råbarket norsk selfanger og skipper.
Jack London utviklet tidlig et tungt alkoholproblem, og brukte etter hvert også andre rusmidler. Hans død har alltid vært omgitt med en viss uklarhet; var det selvmord eller var det «bare» en overdose morfin, satt i vanvare?
I boka «Kong Alkohol» (1914) skriver han åpent om dette.

Produktiv
Jack London skrev for å leve. Han var ærlig langt inn i kynismen om dette.
Han hadde som program å skrive tusen ord om dagen. Ble fortellingen god, sendte han den fra seg. Ble den ikke god, sendte han den fra seg.
Hans store problem som forfatter var at han hadde stoff, men ikke «plots». Det finnes flere fortellinger om hvordan han kjøpte «plots» av andre forfattere som kunne ha det motsatte problemet.
Som noen har påpekt: En slik forfatter kan iblant være bedre i oversettelse enn på originalspråket.
En av dem som oversatte Jack London til norsk, var Nordahl Grieg.
I et brev til sin bror, forlagsdirektøren Harald Grieg, sammenliknet han det å oversette «Hr. London» med hvordan det måtte føles for selfangere å overvintre med kameratens lik i soveposen.

«London-periode»
Jeg hadde min Jack London-periode fra 1967/68 til 1972/73.
I denne tiden leste jeg de fleste bindene i en London-serie som Gyldendal ga ut.
Ei bok som gjorde inntrykk på meg den gang var «Tvangstrøyen» fra 1915. Den handler vel rett og slett om virkelighetsflukt, men denne flukten blir «en spennende reise», for å bruke et uttrykk jeg ellers ikke kan fordra.
Andre bøker jeg kan anbefale med forholdsvis god samvittighet, er «Ulvehunden» og «Når villdyret våkner», om villmarksbøker ellers ikke har noen høy prioritet i min lesning.
Den siste Jack London-boka jeg skaffet meg, var «Avgrunnens folk» fra 1903.
Det er en landstryker-roman, og i et av kapitlene forteller han nokså beskt om et møte med ett av Frelsesarmeens suppekjøkken et eller annet sted i USA. Jeg var vel kadett på Frelsesarmeens krigsskole den gang, og jeg likte ikke det jeg leste.
Slik jeg husker det i dag, nesten 45 år senere, var det en mistenkeliggjøring av motiver og holdninger som jeg ikke likte, selv om det selvfølgelig også kan ha vært slik at møtet mellom landstrykeren London og frelsesoffiseren ved suppekjøkkenet – han kalles bare «adjutanten» - var av den typen der to personer instinktivt ikke liker hverandre.

Exit London
Samlingen av Jack London-bøker fulgte meg likevel på mange flyttelass, men på et eller annet tidspunkt har de nok havnet på et loppemarked.
Som forlagsredaktør i Ansgar Forlag på 1980-tallet ble jeg bedt om å redigere en serie med «Jack Londons beste».
Jeg klarte nok ikke helt å skjule min labre entusiasme for prosjektet, og dessuten var jeg på vei ut av forleggeriet på det tidspunkt.
I dag er det mange år siden sist jeg leste en bok av Jack London, selv om 100-årsdagen for hans død frisket opp noen gamle møter og refleksjon.
Den politisk radikale Jack London - han skal ha vært medlem av det amerikanske kommunistpartiet - gikk under min radar den gangen, og har ikke dukket opp igjen senere heller.

En forfatters årsrapport

«Men ellers, min sønn, ta deg i vare: Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett».

Slik står det i den gamle boka – Bøkenes Bok, som den kalles (Fork 12,12). Sitatet er hentet fra visdomslitteraturen i Bibelen, og ifølge tradisjonen skal det være kong Salomo som har skrevet både denne og boka som i nyere oversettelser bare heter «Ordspråkene». Tidligere het den «Salomos ordspråk» og det som i dag het «Forkynnerens Bok» ble kalt «Predikerens bok».

Men det var dette med denne endeløse rekken av bøker som skrives. I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det om dette: «Det er ingen ende på all bokskrivningen». Det kjenner jeg meg kanskje litt igjen i?

I hvert fall har jeg gjort det dette året.
I begynnelsen av november var jeg med på lanseringen av enda en ny bok, skrevet av meg selv. Det var den femte i rekken dette året. Det er nok rekord når det gjelder antall bøker i løpet av ett år. I 2012 ga jeg ut fire bøker, tre som forfatter og én som redaktør, og i 2013 tre bøker, alle som forfatter.

To bøker i løpet av et år har jeg gitt ut flere ganger. Jeg begynte faktisk med å gi ut to bøker det året jeg debuterte; to små bøker om påske. Det var i 1990. I 1995 skjedde det samme; én roman og en oppbyggelsesbok. Og i 2008: En organisasjonshistorie og en sakprosabok.
Slik ruslet og gikk det med ei bok nå og ei bok da, fram til 2010. Da kom boka om Alf Prøysens religiøse landskap ut, og siden har det vært noe eller noen hvert år. Med 2016 som en slags «topp» med fem titler.

Blir det noen i 2017? Det vet jeg ikke ennå, men det kan skje.
Hva er det så som fører til at man gir ut fem bøker i løpet av ett kalenderår?
Det er nok litt tilfeldig. Ikke alle bøkene er like omfattende; det er det ene. Og flere av dem har vært underveis i lang tid.

Årets første utgivelse representerte et slags møte med min aller første bok.
I 1990 skrev jeg et lite hefte om Johan Halmrast og hans salme: «Å, salige stund uten like». Det var ikke noen stor og pretensiøs sak, men var det første – og lenge det eneste – som var skrevet om denne skribenten – en «one hit wonder» i norsk salmehistorie. Det uttrykket brukte jeg da årets bok ble lansert. Den handler også om Johan Halmrast og «Å, salige stund uten like».
Boka fra 1990 hadde en slags begrunnelse i at det da var 100 år siden salmen ble publisert; årets bok at det var 150 år siden Halmrast ble født. Boka ble lansert på Oasen i Grønland korps, og fikk en del presseoppmerksomhet

Neste bok var et jubileumshefte i forbindelse med at Grimstad korps kunne feire sitt 125-årsjubileum. «Frelseskrig i en sørlandsby» - en nokså upretensiøs sak, men en dokumentasjon på at et trofast arbeid har vært gjort gjennom mange år.

Bok nummer tre var også en forholdsvis beskjeden sak i omfang og handlet om en – på sett og vis i hvert fall – beskjeden mann: «Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald». Det var Østfold KrF som på den måten markerte at fylkets mangeårige stortingsrepresentant ville fylt 100 år.

Ved St. Hans-tider kom så boka om Reinert Gundersen – Frelsesarmé-pioner fra Tvedestrand og grunnleggeren av Fretex – ut. Den ble gitt ut av Frelsesarmeens Historiske Selskap, og fikk også en del medieoppmerksomhet.

Den siste ble så lansert i forbindelse med MS-forbundets jubileumslandsmøte første helga i november. Boka heter ««Den glemte sykdom» lot seg ikke glemme. MS-forbundet i Norge 1966-2016». Det er en bok som jeg har arbeidet med lenge, og som jeg tror også vil kunne være en viktig dokumentasjon over et verdifullt arbeid.

Og slik gikk nå året.
Nå er det litt blanke ark. Men ikke helt blanke. Jeg har en del ideer fremdeles…

Bob Dylan – protestpoet og nobelprisvinner med bibelske referanser

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Med årets tildeling av Nobelprisen i litteratur har den første «låtskriver» i popmusikkens historie fått verdens mest prestisjetunge litteraturpris. Tekstene til Robert Zimmermann, bedre kjent som Bob Dylan, har vært analysert på kryss og tvers i 50 år, og de blir det fortsatt.

Han var bare 21 år gammel da han skrev alle leirbål og ungdomssamlingers viktigste allsang, borgerrettsbevegelsens «salme» framfor noen på 1960-tallet: «Blowing in the wind». Selv ville han ikke være ved at det var noen protestsang.

Bibelske motiver
Det er blitt hevdet at «Blowing in the wind» er et av de første eksemplene på hvordan Bob Dylan brukte bibelske problemstillinger i sine tekster. I dette tilfellet skal det være en tekst fra profeten Esekiel i Det gamle testamente som har vært utgangspunktet: «Herrens ord kom til meg: Menneske, du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de» (12, 1 – 2).
Dette motivet er det lett å kjenne igjen i Dylans tekst, når det for eksempel i det tredje verset heter: «..how many ears must one man have/before he can hear people cry?», eller i det andre verset: «..how many times can a man turn his head/pretending he just doesn’t see?»

Et annet bibelsk motiv noen mener å gjenkjenne, er i det første verset, der det heter: «..how many seas must a white dove sail/before she sleeps in the sand?».
Her skal motivet være hentet fra urhistorien og fortellingen om duen som ble sendt ut fra Noas ark for å sjekke om vannet hadde sunket etter storflommen: «Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer» (1 Mos 8, 8-12).

To vers – og ett til
I utgangspunktet hadde sangen bare to vers. Det er de to som senere ble henholdsvis det første og det siste verset. I denne utgaven ble den framført første gang i april 1962. I mai 1962 sto den på trykk første gang, i et magasin som publiserte nye, aktuelle sanger. I et intervju samme sommer, kommenterte Bob Dylan teksten slik: «Det er ikke så mye jeg kan si om denne sangen, bortsett fra at svaret blåser i vinden. Det finnes ikke i noen bok eller film eller TV-program eller diskusjonsgruppe. Det er i vinden og det blåser i vinden. Det er alt for mange av disse hippe folkene som vil fortelle meg hvor svaret er, men jeg vil ikke tro det. Jeg sier likevel at det finnes i vinden, og akkurat som et rastløst stykke papir; den må komme ned et eller annet sted ... Men den eneste bekymring er at ingen fanger opp svaret når det kommer, slik at ikke altfor mange folk som får se og vite ... og så flyr det vekk igjen. Jeg sier at noen av de største kriminelle er likevel de som snur hodet sitt bort når de ser noe feil, og vet det er galt. Jeg er bare 21 år gammel og jeg vet at det har vært altfor mange ... Du som er over 21, du er eldre og smartere.»
Senere skrev han et vers til, og plasserte det mellom de to han alt hadde laget.
Det er særlig dette verset som har bidratt til at teksten har fått status som «protestvise». Her finner man blant annet strofen: «Yes, how many years can some people exist/Before they're allowed to be free?»
Men også dette er et kjent, gammeltestamentlig motiv, nemlig de 400 årene som Israels barn befant seg i Egypt. Pave Johannes Paul II holdt i sin tid en preken med utgangspunkt i denne sangen.

«Borgerrettssalme»
Den amerikanske borgerrettsbevegelsen trykket raskt denne sangen til sitt hjerte. Den afroamerikanske sangeren Sam Cooke (1931 – 1964) brukte den på sine konserter, og trioen «Peter, Paul and Mary» fikk en kjempeslager med den i 1963.
Flere afroamerikanere uttrykte senere forundring over at «ung, hvit mann» kunne tolke deres frustrasjon og smerte så bra. Skjønt hvit og hvit; Bob Dylan er av jødisk opprinnelse. Det ligger en del smerte og frustrasjon i den jødiske arven også.
Ved siden av å bli borgerrettsbevegelsens «salme», ble den også antikrigssangen framfor noen. Joan Baez sang den under demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, og under Golf-krigen 20 år senere, ble den tatt fram igjen.
Noe av det som gjorde sangen så populær, var det universelle i teksten. Spørsmålene den stiller har vært stillet ned gjennom hele menneskehetens historie. Spørsmålene den stiller kan godt kalles retoriske, og svaret – «svaret» - på spørsmålene er vagt og tvetydig: Enten er det så opplagt at det er rett foran øynene dine, eller så er svaret like vanskelig å gripe tak i som vinden.
Gitt at det er de bibelske tekstene som har inspirert Bob Dylan til denne sangen, finner man flere tekster om vinden også her. Fra Forkynneren: «Også dette er bittert og vondt: Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen? Han har arbeidet for vind» (5, 15). Eller hva skal man si om følgende oppsummering av eget liv: «Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden» (Fork 1, 17).
Sett i et slikt perspektiv blir setningen om at «the answer is blowing in the wind» en nokså pessimistisk konklusjon.

«Kristen periode»
Noen år senere hadde Bob Dylan det som kalles hans «kristne periode». Den ble innledet med albumet «Slow Train comming» fra 1979. Bob Dylan hadde hatt sterke, religiøse interesser i mange år. Etter en motorsykkelulykke begynte han å lese Bibelen, og dette viste seg å bli mer enn bare en litterær interesse. Under en konsert ble et sølvkors kastet opp til ham mens han sto på scenen. Det var ikke uvanlig at fansen kastet ting til artisten, men Bob Dylan pleide å la disse tingene bli liggende. Men sølvkorset tok han opp, og på den neste konserten, ei uke senere, hadde han det rundt halsen. Etter hvert ga han uttrykk for at han nå betraktet seg som «født på nytt».
De to neste albumene var også sterkt preget av Dylans omvendelse. Etter «Slow Train...» kom «Saved» (1980) og «Shot of love» (1981). Mange av de «klassiske» Dylan-fans var fortvilet over disse platene, for dette var ikke den Dylan de kjente. Det kom da også til episoder under konserter i disse årene, der Dylan ble buet på grunn av sitt klare, kristne budskap og sine appeller til folk om å velge Jesus.
I den første sangen på «Slow Train...», «Gotta serve somebody», synger han: «Well, it may be the devil or it may be the Lord». Det fortelles at plateselskapet til Dylan ble vettskremt da de leste og hørte den kategoriske teksten i denne sangen, som nådeløst delte menneskene inn i to grupper: De som tjener Gud og de som tjener hans motstander. Sangen ga likevel Bob Dylan hans første Grammy-pris i klassen for beste mannlige rockevokalist.

Hvert sandkorn
Den mest kjente av sangene fra Dylans kristne periode, er likevel «Every grain of Sand», som er den siste sangen på det tredje av disse albumene, «Shot of love».
Den er en hyllest til skaperverket og en skaper som sangeren ser i alt det skapte, helt ned til det minste sandkorn. Sangen har en helt annen appell enn mange av de andre, refsende tekstene som den kristne Dylan skrev i disse årene.
De bibelske referansene står i kø i denne teksten. Tittelen er en referanse til løftet Abraham fikk fra Gud om at hans ætt skal bli tallrik som sanden ved havets bredd, men også til tekster fra Salmenes Bok, Jesu lignelser og Jesu ord om spurvene til jorden og at hvert hår på menneskenes hoder er tellet. Selv sa han om teksten: «Det var en inspirert sang som kom til meg. Jeg følte det som om jeg bare skrev ned ord som kom til meg annet sted fra, jeg måtte bare på det ned på papiret».

Himmelens dør
Mange betrakter også «Knocking on Heaven's door» som en av de «kristne» sangene fra Bob Dylan.
Dette er nok likevel bare delvis riktig.
Den er ikke fra noen av Dylans gospelalbum, men ble skrevet i 1973 som en del av musikken til westernfilmen «Pat Garrett & Billy the Kid». Dylan spilte den inn som en singelplate, og senere kom den med på en LP-plate med samme navn som filmen. Sangen skildrer dødskampen til en sheriffassistent som er blitt skutt og som forstår han skal dø:
«Mama, take this badge off of me,/I can’t use it anymore.
It’s gettin’ dark, too dark for me to see/I feel like I’m knockin’ on heaven’s door».

Dette er kanskje den av Bob Dylans sanger som det er blitt laget flest coverversjoner av.
Kanskje sier den mer enn mange av de andre noe om den indre kampen Bob Dylan har kjempet og kjemper i forhold til de store spørsmål i livet?

Denne artikkelen er et lett bearbeidet versjon av et kapittel i min bok «Døden i baksetet – og andre fortellinger om gospelsanger og –sangere» (Commentum Forlag, 2013).

En statue langs veien

Denne statuen så jeg første gang under en av mine utallige vandringer i Vigelandsmuseet på Frogner i Oslo – det er like ved Frognerparken, eller Vigelandsparken, som den også kalles. Jeg vokste opp i dette strøket.

Det var gratis adgang i Vigelandsmuseet, og jeg kunne utstillingen stort sett utenat. Noen få variasjoner var det vel i løpet av de åtte-ti årene jeg gjorde mine vandringer her, men det meste var som det pleide.
Noen favoritter: Statuen av Snorre Sturlason, som jeg senere så igjen i Reykjavík, og statuen av den litt drømmende Henrik Wergeland, som er plassert i Kristiansand; byen der Wergeland ble født.
Figurene fra broa i Vigelandsparken var selvsagt på plass, livshjulet og modeller av både fontenen og monolitten.
Og så denne.
Den litt skremmende framstillingen av en mann med skjegg som var – slik det fortonte seg for meg den gang – i ferd med å kaste et barn i bakken.

Peder Claussøn Friis
Statuen viser presten Peder Claussøn Friis (1545-1614), og det er ikke et barn, men en helgenfigur han er i ferd med å ødelegge, enten han nå knuste den eller kastet den i fossen.
Peder Friis var prost i Lista prosti i nærmere 50 år, fra han var 21 og fram til han døde. Da overtok sønnen embetet. Også Peder var prestesønn – en av følgene av den lutherske reformasjonen var at prestestillinger kunne gå i arv fra far til sønn og sønnesønn.
Statuen står utenfor Valle kirke i det som nå er Lindesnes kommune. Det er noen år siden jeg ble oppmerksom på at det var der den sto, støtten jeg hadde sett så mange ganger som gutt. Forleden svingte jeg nedom og tok et bilde av den, på vei fra Karmøy til Arendal. Veistubben fra hovedveien og ned til kirken het – passende nok – Peder Claussøns vei. Dette for å skille den fra Peder Claussøns gate, som ligger i Oslo, like ved Frelsesarmeens hovedkvarter.

Huskes
I historien huskes nok Peder mer for sitt forfatterskap enn sin helgenknusing. Han tilhørte de eldste generasjoner lutherske prester, og hadde en målsetting om å utrydde alt som minte om katolisisme i Norge; den varianten av kristendom som i sin tid sto for det store kulturskiftet i Norge mellom åsatro og kristentro.
Som prest var han avholdt; trolig den typen farsskikkelse som prestene fungerte som til langt opp mot vår egen tid.
Som kulturhistorisk innsats var hans oversettelse av kongesagaene og hans beskrivelse av den norske topografi lang viktigere enn bildeknusingen.
Men det ville nok ikke gitt stoff til en så dramatisk statue.

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad