Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
«Mens jeg forsøkte å være kristen, ble jeg mot min vilje nødt til å bli demokrat». Slik beskrev den svenske presten Henrik Fredrik Spak sin egen ideologiske prosess. Mandag 17. august er det 100 år siden han døde, 50 år gammel.
Hans Fredrik Spak gikk fra et meget konservativt, nesten reaksjonært politisk grunnsyn, til en stadig mer radikal sosialisme. Historien om ham og de prosesser han gikk igjennom, er som en roman i seg selv.
Velstående hjem
Han ble født som eneste barn i et velstående embetsmannshjem i 1876.
Alt som barn var han dypt religiøs, og han bestemte seg tidlig for at han ville bli prest. Som voksen fortalte han om hvordan han nesten kom i ekstase når han var med sin far til gudstjenester, og han begynte tidlig å holde prekener for tinnsoldatene sine.
Hans første stilling som prest var i Visby på Gotland.
Han var da Sveriges yngste prest. Han identifiserte seg med den mest høykirkelige retningen innen kirken, og tok sterk avstand fra alt som smakte av «moderne» teologi, og var kritisk til «folkrörelser» som avholdsbevegelsen og frikirkebevegelsen.
Stillingen i Visby var det man i dag ville kalle «bymisjonsprest».
Møtet med de fattigste i samfunnet gjorde noe med både samfunnsyn og teologi. Han skrev senere at det å bli vitne til «den mest dyriske fornedrelse i drukkenskap, seksuelle utskeielser og alle slags lasten», gjorde at han måtte ta mange av sine opprinnelige standpunkter opp til ny vurdering.
I en leksikonartikkel heter det at «En viss psykisk labilitet bidro til å ·forsterke hans følsomhet overfor menneskelig elendighet». I selvbiografien «Mitt liv och kyrkan», som kom i to bind i 1916, skrev han at det var disse erfaringene som fikk ham til å orientere seg mot sosialismen.
Som ung hadde han ment at de fattige kunne takke seg selv for sin fattigdom. Den skyldtes at de hadde vendt seg bort fra Gud.
Prosess
Da sammenhengen mellom alkoholmisbruk og sosial elendighet gikk opp for ham, ble han avholdsmann på sin hals.
Han så at alkoholen var en av de verste bremseklossene for arbeidernes frigjøring. Arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen og avholdsbevegelsen har ett felles mål, erklærte han: Alle menneskers fullkomne frelse fra all nød.
I 1905 skrev han en artikkel i en svensk kirkelig avis der han erklærte at sosialdemokratene var de eneste som gikk Jesu ærende og fullførte hans verk. Samtidig erklærte han seg som partiløs sosialist.
Han foretok en stor og omfattende undersøkelse av forholdene blant de svenske husmennene. Den ble publiserte i to bind i 1907 og 1908. Her tok han sterkt til orde for husmennenes rettigheter, og for edruskapsarbeid blant dem.
Utgivelsen førte til at han ble utsatt for et rasende angrep fra en framstående tillitsmann i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Han var nemlig storbonde selv, og hadde mange husmenn under seg.
Partimedlem
I 1908 meldte presten seg inn i Socialdemokratiska Arbetarpartiet.
Det var første gang en svensk prest meldte seg inn i partiet, og innmeldingen bidro ikke til å dempe kritikken mot ham – eller de personlige angrepene. Da han også forsvarte den svenske storstreiken i 1909, og la fram et program for en kristen sosialisme i boka «Gammal och ny moral» i 1911, var begeret fullt.
Samme år ble han presset ut av prestetjenesten.
Resten av sitt liv forsørget han seg og sin familie gjennom gårdsdrift. Her forsøkte han å omsette sine meninger om husmennenes arbeidsvilkår i praktisk handling. Samtidig drev han en flittig foredrags- og agitatorvirksomhet. Han var en dyktig taler og samlet store forsamlinger. I 1913 skrev han temperamentsfullt at «klassestaten har alliert seg med prestene» og at prestene «lar Bibelen si det stikk motsatte av hva den virkelig sier».
Ekstrem
Hans Fredrik Spak hadde en velutviklet evne til å innta ekstreme standpunkter. Men til tross for de store forandringene som skjedde i en del av holdningene hans, ble enkelte av dem liggende fast hele livet.
Frikirker og vekkelsesbevegelser fikk han derfor aldri noen sans for. Dette til tross for at disse i langt sterkere grad enn statskirken arbeidet for å sosiale utjevninger. Mange av vekkelsens menn engasjerte seg dessuten i politisk arbeid, de ble valgt inn i Riksdagen og de krevde politiske og sosiale reformer.
I mange av de frikirkelige miljøene var det å være teologisk konservativ og politisk radikal en nokså vanlig kombinasjon.
Slik var det ikke i Svenska Kyrkan. Men fordi Spak og hans frikirkelige partifeller hadde en slik grunnleggende mistillit til hverandre – på kirkepolitiske premisser – kunne de aldri trekke sammen.
Spaks hang til det ekstreme førte ham politisk stadig lenger mot venstre. Da det sosialdemokratiske partiet ble splittet i 1917, sluttet han seg først til venstresosialistene, deretter kommunistene.
I 1923 erklærte han at han hadde gitt opp sitt kristne livssyn, og at han ønsket å skape en filosofi, basert på marxismen.
Tragedie
Hans Fredrik Spak var individualisten som aldri fant seg til rette i noen organisasjon eller bevegelse.
Dette gjorde at han ble isolert, både politisk og teologisk, og ikke minst menneskelig. Kort tid før han døde hadde hans kone forlatt ham etter mange års turbulent ekteskap, men de ble aldri formelt skilt.
Da han døde 17. august 1926 skjedde det mest sannsynlig for egen hånd. Samme år kom hans siste bok: «Att ensam stå - ett nytt värshäfte».
I sum er Hans Fredrik Spak en av de tragiske skikkelsene i den svenske arbeiderbevegelsens historie.
