Elvis Presley 90 år: Gospelsanger og «rockekonge»

Av Nils-Petter Enstad

Han ble kalt «The King of Rock and Roll», men det var gospelmusikken som fikk fram de beste kvalitetene hos Elvis Presley som sanger. I ettertid er han mer kjent som gospelsanger enn som rockesanger. Onsdag 8. januar er det 90 år siden Elvis Presley ble født.

Elvis Presley var født i byen Tupelo, Mississippi, og vokste opp i det amerikanske «bibelbeltet». Helt fra han var liten, var han med foreldrene sine til møter og gudstjenester i den lokale pinsemenigheten. Musikken der var sterkt preget av den country/gospeltradisjonen som hadde vokst fram blant afroamerikanere i sørstatene.
Han gjorde sine første gospelinnspilleringer allerede i 1957.
Det var en EP med fire sanger, blant annet klassikeren «Peace in the Valley».
Samme år sang han inn et album med julesanger, og der ble også de fire sangene fra EP-en med.
Da han samme år opptrådte i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på fjernsyn, måtte han krangle seg til at «Peace in the Valley» skulle være den siste av sangene han framførte. Begrunnelsen var at han hadde lovet sin mor å synge den. Det måtte showkongen Sullivan bøye seg for.

Gospelalbum
Elvis laget i alt fire gospelalbum, eller LP-plater. Det første kom i 1961 og het «His Hand in mine», og solgte til gullplate forholdsvis raskt.
Det neste kom i 1967 og het «How Great Thou art».
Tittelsporet her var den opprinnelig svenske salmen «O, store Gud».
Denne salmen ble på mange måter Elvis sin kristne signaturmelodi.
Til forskjell fra de fleste andre gospelsangene han spilte inn, var ikke dette en sang han kjente fra sin barndoms menighetsliv. Det er også – så vidt man vet – den eneste sangen av skandinavisk opprinnelse som Elvis spilte inn.
Det var i 1886 den svenske pastoren og politikeren Carl Broberg skrev denne teksten.
I november 1970 tok Elvis den med i sitt konsertrepertoar. Det skjedde nærmest på et innfall, og han skal ha ringt til arrangøren Charlie Hodge fra bilen, på vei til en konsert, og sagt at han ville ha den med i konserten som skulle begynne mindre enn en halvtime senere. Hodge måtte kaste seg rundt og lage et arrangement, og det var ikke tid til å øve, men utrolig nok fungerte det.
To av de tre Grammy-prisene Elvis fikk var knyttet til denne salmen: En for albumet og en for en konsertversjon. Den tredje Grammy-prisen var også for en gospelplate.
De to siste gospelplatene kom med forholdsvis kort tids mellomrom:«You never walk alone» kom i 1971 og «He touched me» året etter.
«You never walk alone» er ingen gospelsang i vanlig forstand, og er i dag best kjent som klubbsangen til fotballklubben Liverpool FC. Det religiøse budskapet i teksten er temmelig tynt, men den samlede effekten av tekst, tone og en god stemme har ofte kompensert for dette.
Tittelsporet i den siste gospelplata, «He touched me», ble skrevet av Bill Gaither i 1963. Den ble raskt meget populær i kristne kretser, blant annet fordi den ble brukt som solosang i Billy Grahams møtekampanjer.
For dette albumet fikk Elvis den tredje og siste av sine Grammy-priser. Bill Gaither selv har fortalt at han satte stor pris på det da han ble kontaktet av plateselskapet til Elvis og spurte om det var i orden at sangen ble tatt med på albumet og skulle være tittelsporet? Selvsagt var det i orden!

Ettermæle
Elvis Presley ble bare 42 år gammel. En augustdag i 1977 ble han funnet bevisstløs på sitt eget bad, og ble erklært død kort etter. Det var ting i hans liv som mange vil ha problemer med å kombinere med et kristent vitnesbyrd. Som en av hans kristne venner sa i ettertid: -Han tok valg jeg ikke ville tatt, men så kjempet han også kamper som jeg ikke har behøvd å kjempe.
Mange har spurt seg om Elvis «egentlig» var en kristen. Men hva og hvem er «egentlig» en kristen? Er det ikke først og sist en som tror på Jesus som sin frelser?
Under en konsert skal noen unge jenter ha holdt opp en plakat hvor det sto: «Elvis – You are the King!»
Elvis avbrøt konserten, pekte på plakaten og sa: «Nei! Det er bare Jesus Kristus som er konge!»
Kanskje det kan være det siste ordet på 90-årsdagen for Elvis Presleys fødsel?

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

Publiser som kronikk i Dagen på nett 6.januar 2025

En natt med stjerner

Julenovelle av Nils-Petter Enstad

Det var en klar, kald kveld.
Om han ville, kunne han legge hodet bakover og telle stjernene.
Hver enkelt av dem.
En og en hang de der som ørsmå lykter, satt der for å bryte monotonien som ellers ville være total.
En svart himmel.
Svart, mørk og taus.

Var det mange husløse ute i natt?
Mannen som sto under stjernene, visste ikke.
Helt husløs var han jo heller ikke, selv om det var så godt som.
Døren bak ham, som ikke var noen skikkelig dør, men nærmest en lem, førte inn i et hus som ikke var noe skikkelig hus, men nærmest et skur.
Et uthus.
Et fjøs.
En stall som ikke var i bruk lenger fordi det var blitt bygget en bedre stall.
Det som ikke hadde vært godt nok for dyrene, måtte være godt nok for ham.
For dem. En liten familie.

Var han bitter?
Nei, han var ikke bitter.
Han var bare trett.
Han var oppgitt.
Det hadde skjedd så mye.
Han hadde ikke oversikt over det lenger.
Kanskje kunne han bruke minuttene her ute, under den stjerneklare himmelen, til å få oversikten?
Hvor langt tilbake måtte han gå for å få oversikten?

Ett år? Var det langt nok tilbake?
For ett år siden hadde han vært en middelaldrende enkemann med voksne barn.
En middelaldrende enkemann med voksne barn som drev sin forretning nord i landet, og som drev den godt. Ikke så at han var rik, men han klarte seg.
Var regnet som en dyktig utøver av sitt fag.
Etterspurt, både fordi han gjorde en god jobb og fordi han holdt rimelige priser.
Han passet sine egne saker, og blandet seg inn verken i politikk eller andre stridsspørsmål. Alle visste hvem han var, og alle visste hva han sto for.
De visste hvor han var å finne på helligdagene.

De visste at han var til å stole på.
Det var mange i byen som hadde flirt litt da han forlovet seg etter å ha vært enkemann i flere år. Stort sett hadde det vært godlynt fliring. Litt dytting i siden, litt erting av typen «skal-du-ha-trøst-på-dine-gamle-dager?».
Andres erting hadde vært mer grovkornet, men ikke verre enn at han kunne ta det.
Den unge bruden var vakker og vennlig, og han var oppriktig glad i henne.
Og hun i ham.
Trodde han.
Derfor kunne han ta den godlynte ertingen.
Han klarte også å ta den åpenlyse fliringen da det viste seg at hun var med barn.

Det med barnet hadde vært vanskelig å ta.
Han måtte bare innrømme det.
Faren hennes, som var på hans egen alder, hadde vært rasende.
Til slutt hadde han måttet gå mellom far og datter, holde faren i strupen og brølt (enda han slett ikke hadde for vane å brøle til noen) at dette skulle han ordne opp i. Han, og ingen andre! Om det var forstått?
Etterpå hadde hun klynget seg gråtende inn til ham, og han hadde forstått hvor redd hun egentlig hadde vært.
Rart, så trygg og sikker som hun hadde virket da hun fortalte om barnet.

Så kom meldingen om at de måtte reise.
Han hadde aldri brydd seg om politikk. Hadde aldri sagt hva han mente om det, hadde aldri sluttet seg til noen gruppe. «Jeg er en enkel arbeider», hadde han pleid å svare når noen ville ha ham med i det ene eller det andre. Men nå hadde det vært nære på.
Makan til påfunn! En lang reise for å gjøre en registrering, og så en lang reise tilbake igjen. Det hadde holdt hardt.
Ennå mens de var underveis hadde han gått og mumlet for seg selv at dette var galskap. Egentlig burde de ha sabotert dette påfunnet. Men det var blitt med mumlingen. Og til slutt var de framme i byen han stammet fra, men aldri hadde besøkt.

Ikke rom noe sted.
-Fullt!
-Beklager, fullt!
-Fullt! Kom dere unna!
Det var alle grader av avvisninger, fra den vennlig beklagende, til den arrogant kjeppjagende. Men resultatet var det samme. Ikke rom. Ikke plass. Ikke ly.
Det siste stedet de spurte var de også blitt avvist, men så fort de hadde snudd og begynt å gå videre, var en kommet løpende etter dem. Det var kona til verten.
-Vent! Kjære vene! Noe må man da i Guds navn få til? Vi har et.... det er ikke mye, men det er i hvert fall tak over hodet...det er bare....det har vært stall. Tar dere til takke, så.....
-Vi tar til takke, hadde han sagt, og de var blitt vist hvor det var. Bakenfor hovedhuset, helt nederst på eiendommen.
-Jeg skal komme med noen tepper, hadde vertshuskona sagt.
Det hadde vært verre enn de trodde, men som de forsøkte å si til hverandre: Det er i det minste tak over hodet.
Veggene virket også noenlunde tette. Kona var kommet med et teppe, og sagt at han bare måtte gå over i ny-stallen og hente så mye høy han trengte, så de hadde til liggeunderlag.
Da han kom tilbake med høyet, hadde han vertshuskona møtt ham i døråpningen.
- Fødselen er i gang, hadde hun sagt bryskt. -Hent vann, og så holder du deg utenfor. Er det første gangen? Da kan det ta noen timer.

Noen timer?
Er noen timer det samme som mange timer?
Han måtte visst ha stått og stirret på stjernehimmelen likevel, for plutselig var det som om han ble oppmerksom på at en av stjernene lyste så mye sterkere enn de andre.
Var det en ny stjerne?
Nei, det kunne ikke være noen ny stjerne.
Det var nok noe han innbilte seg.
Men så sterkt den lyste!

Bak seg hørte han barnegråt.

Mitt liv med julegryta

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

For første gang på flere år blir det ingen grytevakter på meg/oss i år. Helt siden 2013 har Greta og jeg tatt noen to-timersøkter sammen på OBS! på Stoa hvert år – gjerne avsluttet med en middag på kjøpesenterets kafeteria.

Første gang jeg sto grytevakt må ha vært i desember 1971.
Da var jeg kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og vi som var under utdanning der tok våre økter ved de forholdsvis mange grytene som var i Oslo den gang.
Foruten Universitetsplassen, husker jeg i hvert fall Jernbanetorget, Egertorget, Majorstua og på Frogner – ikke Frogner plass, men et kvartal eller to lenger ned i Frognerveien.
Som korpsoffiser sto jeg grytevakt både i Akureyri og Nykøbing Mors – det er byer i henholdsvis Island og Danmark.
Jeg kan ikke huske at vi hadde julegryte («jólapottur», som det heter på de kanter) i Ísafjörður, som var den første byen vi var stasjonert i på Island, heller ikke i Thisted, som også var et korps vi hadde ansvar for i Danmark, selv om vi ikke bodde i den byen. Virksomheten her var friluftsmøter og ett møte i uka.

I
Da vi var stasjonert i Nannestad tok vi opp igjen tradisjonen med julegryta – den hadde lokalt ligget nede i flere år.
Motivet var nok først og fremst å få penger til driften, samt ha en arena for å selge Krigsropets julenummer.
Den økta jeg husker best, var da jeg sto fire timer i pluss/minus 20 graders kulde utenfor samvirkelaget.
Fikk vel en kort avløsning på en halv time ved en av soldatene, men ellers var det «offisera» som sto for den tjenesten. Og når den ene av disse hadde én liten hjemme det første året og to det neste, ga det seg selv hvem som tok ute-tjenesten.
Mer varmende enn den korte avløsningen var nok hun som kom ut fra butikken med en kopp varm sjokolade, kjøpt på automaten i butikken. -Du ser ut som du kan trenge det, sa hun.
Noen av inntrykkene fra den vinterlige opplevelsen på Romerike har jeg brukt i romanen «Blikkfatet», som jeg ga ut i 1998.

II
Offiserene ved hovedkvarteret tok også økter ved julegrytene, først og fremst på Egertorget og Universitetsplassen. Hver avdeling ble tildelt økter på to-og-to timer.
Min sjef, Olav Kvam, var veldig tydelig på at vi på redaksjonen bare skulle stå én time hver av gangen, så vi avløste hverandre.
Han visste nok hva det var å stå og fryse ved julegryta.

III
I Sandvika hadde vi forholdsvis god hjelp med julegrytene, både i sentrum og i Asker.
Det var etter en slik vakt jeg skrev en liten tekst som senere er blitt publisert en rekke steder:
Ved julegryta
-Jeg har så vondt av dem som fryser,
sa hun, og tømte lommene
i pelskåpa
for småpenger.

Drøyt 30 år senere skrev jeg en annen liten tekst, inspirert av et liknende møte:
Replikkveksling ved julegryta
Mann, i det han legger 200 kroner i gryta:
- Man får prøve å lette litt på samvittigheten.
Grytevakt:
-Hjelper det ikke, står vi her i morgen også.

De to tekstene er nok betegnende for hver sin tid.
På 1980-tallet var julegryta mange steder et litt kuriøst førjulsinnslag på linje med nisser og krybber.
Utover på 2010-tallet ble de en reell sosialpolitisk faktor, en redningsbøye for mange, og fikk stadig større anerkjennelse som det.

IV
Fra årene i Askim kan jeg ikke huske at jeg deltok nevneverdig ved julegryta.
Den viktigste forklaringen var nok at selv om jeg bodde i Askim, jobbet jeg i Oslo og var rett og slett ikke til stede i julegrytas åpningstid.

V
I 2013 flyttet jeg til Arendal og engasjerte meg straks i Frelsesarmeens arbeid her.
Arbeidssituasjonen var annerledes, og Greta og jeg tok våre økter ved gryta hvert år.
Det har vi gjort siden, selv om det blir en pause dette året.

VI
Jeg har i årenes løp skrevet flere historiske oppsummeringer om julegrytene.
Også i skjønnlitteraturen finnes det gode tekster om dette; jeg nevner både Erik Bye og Alfred Hauge.
I 2001 foreslo jeg for Frelsesarmeens ledelse at det burde lages en bok om julegrytas historie.
Det forslaget ble møtt med en kald skulder den gang, men det betyr ikke at ikke ideen er god.
I den forbindelse vil jeg bare nevne at i 2026 er det 125 år siden de første grytene ble satt ut her i landet.

Lindtveit, 7. desember 2024

Alf Prøysen skrev om både krybben og korset

Av Nils-Petter Enstad, KPK – kpk@kpk.no


Alf Prøysen har bidratt sterkt til den norske sangskatten, ikke minst gjennom sangen om «blanke ark». Han var vel kjent med troen, og er også med og preger den norske jula. Selv 54 år etter sin død er sangene hans i bruk året rundt, og ikke minst i julehøytiden.

Alf Prøysen ville vært 110 år i sommer om han hadde fått et ekstra langt liv. I stedet ble det nokså kort. Han gikk bort 23. november i 1970, bare 56 år gammel. Men han har satt sitt sterke preg både på den norske sangskatten i alminnelighet og på jula i norske hjem i særdeleshet.
Den sommeren han fylte 50 år, i 1964, ble dette blant annet markert med boka "12 viser på villstrå".
Der fant man blant annet den sjarmerende visa Romjulsdrøm.
I tillegg ble en av hans mest berømte og slitesterke sanger tatt med der, med en tekst så klassisk at enkelte tror at hovedpoenget er hentet fra Bibelen: "Du skal få en dag i mårå" – der refrenget lyder:
Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
Med blanke ark og farjestifter tel

Mot slutten av livet uttrykte den da kreftsyke Prøysen at dette var en av to tekster han håpte skulle leve etter ham.
Det ønsket har han fått oppfylt.
Teksten har forøvrig flere bibelske referanser, så koblingen til Skriften er ikke helt fjern.

Bare ett vers
"Du ska få en dag i mårå" var en tekst på bare ett vers da den ble publisert første gang.
Det var det vi i dag kjenner som det første verset, og det vi kjenner som omkvedet.
Hadde Prøysen fått det som han ville, hadde det vært slik at visa – eller diktet – hadde levd videre i litteraturen og ikke som en sang.
Men da Otto Nilsen, som var redaktør for radioprogrammet Søndagsposten, hadde laget en melodi til teksten, mente både han og andre at visa måtte ha flere vers.
Så Prøysen skrev i all hast to vers til.
Her ble oppmerksomheten flyttet fra det visjonære, symbolisert ved Babylon, til det hverdagslige slitet og nederlagene i livet.

Religiøs betydning
Elin Prøysen skriver i boka "Pappa Alf" at faren resten av livet angret på at han hadde gått med på å skrive de to versene.
I et brev til vennen Knut Roen skrev han om dem at de «er så dårlige, de ble laget i hui og hast til en søndagspost, og de trekker ned visens idé ganske betraktelig».
Hun skriver også at faren så en religiøs betydning i dette første verset, og etter hans ønske ble visa spilt i begravelsen hans.
Siden har den ved siste reise vært å høre i mang en kirke.

Kors og krybbe
Alf Prøysen var fortrolig med tro og religion hele livet, og det var innslag av både kristen jul og påske i verselinjene hans.
Allerede i det første diktet han hadde på trykk, Røde geranier, finner man følgende strofe:

Lær meg å minnes et kors og en blødende
Skikkelse opphengt til frelse for meg

Diktet sto i bladet Kooperatøren i september 1938.
Dette er kanskje det klareste uttrykket for en kristen bekjennelse man finner i alt Alf Prøysen skrev, men ikke det eneste.
Bare i diktet om de røde geraniene finner vi flere slike referanser, men også i andre tekster.
Julekveldsvise er nok den teksten de fleste tenker på i en slik sammenheng. I debuten sin skriver han om Kristus på korset, i julesangen om Jesus i krybben:
I krybba låg en liten gutt
Så rein og blid og go'

Det var den andre av de to tekstene Prøysen selv håpet kunne leve etter ham, og også dette ønsket gikk i oppfyllelse.
Julekveldsvise – som først sto på trykk i Arbeidermagasinet – kom med både i Frelsesarmeens sangbok i 2010 og i Norsk Salmebok tre år senere.

Kristen kjerne
Elin Prøysen skriver i boka om faren at kjernen i hans kristendom var troen på Guds tilgivelse, Guds kjærlighet og at alle er like for Vårherre.
Da Prøysens gamle mor, Julie, forsto at slutten nærmet seg, ble hun grepet av angst for døden, men sønnen fikk være sjelesørger for henne og fortalte hva som skulle til: – Det er nok med et sukk, mor, skal han ha sagt.
Det skal altså være de som tror at "Du skal få en dag i mårå" er noe som står i Bibelen.
Det gjør det nok ikke.
Men det står mye om både nåde og tilgivelse der – eller det man gjerne kan kalle «blanke ark».
KPK

«Skrivesperre»

«Skrivesperre» - det er et begrep skrivende mennesker er fortrolig med, enten de plages ofte av det, eller bare en sjelden gang.

Akkurat nå har det dukket opp.
Jeg har prosjektet liggende klart, en forholdsvis kurant sak og kurant bestilling, men det vil altså ikke «løsne».
De gangene det har dukket opp tidligere, har gjerne vært etter at jeg har fullført litt større ting.
Så er punktum satt og man er klar for neste økt.
Men neste økt er ikke klar for meg.
Det er ikke situasjonen akkurat nå. Jeg har ikke fullført noe stort prosjekt, bare en del små.
Det pleier å gå over.
Plutselig dukker inngangen til det man skal skrive opp, men det øyeblikket har ikke kommet riktig ennå.
Men det kommer vel…

17.10.24
NPE

Katolikker - og andre KrF-ere

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

KrFU-leder Hadle Rasmus Bjuland tror katolske velgere kan være en sentral velgergruppe for KrF i framtiden (VL 1. aug.). Det tror jeg han kan ha rett i.

At katolske kristne kjenner seg igjen i mange av de sakene KrF både tidligere og nå står for eller har stått for, er imidlertid ingen ny erkjennelse. Det så man kanskje tydeligst etter det store verdivalget i 1997, som førte til dannelsen av den første Bondevik-regjeringen.

Katolikker og politikk
Jeg er ikke kjent med om det har vært forsket på norske katolikker og deres politiske preferanser eller engasjement. Noe er kjent.
Den første stortingsrepresentanten med katolsk bakgrunn var Jørg Berge (1854 – 1916). Han ble valgt inn for Arbeiderpartiet i 1903 fra byene i Troms. Han var opprinnelig fra Arendal, ble sjømann, men mønstret av i Montreal i Canada på grunn av sykdom.
Her kom han i kontakt med den katolske kirke, konverterte og studerte teologi i perioden 1873-76. Tilbake i Norge underviste han ved en katolsk skole i Kristiania og ble senere kateket for den katolske menigheten i Harstad.
Den første ordføreren i en norsk kommune med katolsk bakgrunn var Carl P. Wright (1893 – 1961). Han var ordfører i Porsgrunn fra 1931 til 1936, og ble senere stortingsrepresentant for Høyre (1937 – 53).
Den første katolikken som ble statsråd var Lars Roar Langslet (1936 – 2016), som var kulturminister i regjeringen Willoch (1981-86).
Utnevnelsen av ham førte til at kulturpolitikken ble tatt ut av Kirke- og undervisningsdepartementet portefølje; en katolikk kunne jo ikke være kirkeminister.
Willoch-regjeringen fikk for øvrig en annen utfordring med tanke på «kirkelig statsråd» da KrF ble med i regjeringen i 1983: Tre av partiets fire statsråder var nemlig frikirkelige (to pinsevenner og en misjonsforbunder).

Bedehuspreg
Da KrF ble dannet i 1933 var det den lavkirkelige bedehusbevegelsen på Vestlandet som var partiets base.
De som stiftet partiet hadde alle bakgrunn i Det vestlandske indremisjonsforbund og Norsk luthersk misjonssamband. Både lokalt og nasjonalt var bedehus-preget både sterkt og tydelig, det være seg blant så vel tillitsvalgte, folkevalgte og i praktisk politikk. Da den såkalte «jesuittparagrafen» i Grunnloven ble fjernet i 1956, stemte samtlige av KrFs 14 stortingsrepresentanter mot.

Frikirkelige
Det var ikke bare katolikker som ville hatt problemer med å bli akseptert i KrF i de første tiårene etter krigen.
Det samme gjaldt for andre frikirkelige. Det er et faktum at kristne med tilknytning til pinsebevegelsen, metodistkirken, Frelsesarmeen eller misjonsforbundet som engasjerte seg i politisk arbeid, gjorde dette stort sett gjennom arbeiderbevegelsen i denne perioden.
Da Janne Haaland Matlary ble utnevnt til statssekretær i Utenriksdepartementet i 1997, vakte nok dette mer oppmerksomhet innad i KrF enn i verden for øvrig. Hun var en anerkjent statsviter og ble av de fleste oppfattet som svært kvalifisert til en slik oppgave.
Og selv om reaksjonene innad i KrF utad ble begrunnet med hennes EU-standpunkt, var det nok katolisismen hennes som var «problemet» for mange.

Medarbeidere
I dag er det i hvert fall noen sentrale KrF-medarbeidere som tilhører den katolske kirke.
Det er all grunn til å ønske KrFU-lederen lykke til i arbeidet med å verve flere katolikker som velgere.
Og vil han ta med seg noen historiske fakta inn i dette, foreligger de med dette.

Publisert i papirutgaven av Vårt Land 14. aug. 2024

Flyturen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det vil alltid være ulike meninger om hvilke av populærmusikkens artister som har «den beste stemmen».

Countrysangeren Jim Reeves vil uansett komme høyt på ei slik liste.
Den behagelige barytonstemmen har tålt årene godt, selv om det nå er 60 år siden han gjorde sine siste innspillinger.

Gospel
Som nesten alle amerikanske countryartister, hadde også Jim Reeves gospelsanger på sitt repertoar.
Gospelmusikk var – og er – regnet som en integrert del av countrymusikken i USA.
Jim Reeves sang gjerne gospelklassikere som «In the Garden», «Take my hand, precious Lord» og «I’d rather have Jesus».
Men han skrev også egne gospelsanger. Tittelsporet til den ene gospel-LP-en hans – «We thank Thee» hadde han skrevet og komponert selv.

Innspillinger
Da han døde i juli 1964, bare 40 år gammel, etterlot han seg en mengde innspillinger han hadde gjort i sitt eget hjemmestudio.
En av disse, antikrigssangen «Distant Drums» ble en kjempehit i 1966. Den ville neppe hatt den sammen appellen to år tidligere.
Den irskættede Jim Reeves vant en sangkonkurranse allerede da han var 12 år, og der og da bestemte han seg for å bli countrysanger.
Men det var først i 1953, da han nærmet seg 30 år, at drømmen ble realisert.
I mellomtiden hadde han en idrettskarriere innen baseball, men etter en skade tok han sangen fram igjen.
Sin første platesuksess hadde han med sangene «Bimbo» og «Mexican Joe».

Norgesbesøk
I april 1964 var han på sitt eneste Norgesbesøk, og sang blant annet den sangen som mange senere har forbundet med ham: «I love you because». Den solgte så bra at man måtte innføre to nye kategorier for hederstegn for godt salg, både «Diamantplate» og «Platinaplate».
31. juli 1964 hadde han og hans faste pianist og manager vært på en spillejobb.
Jim Reeves hadde tatt flysertifikat året før, og var regnet som en dyktig pilot.
Men rett før landing kom de inn i turbulent vær, og flyet styret.
Begge omkom, og Jim Reeves delte skjebne med artister som Buddy Holly og Patsy Cline.
Denne flyturen tenker jeg på hver gang jeg hører hans versjon av gospelsangen «I’ll fly away».

Publisert første gang i spalten «I dag» på Klassekampens siste side i 2014. Her litt oppdatert.