«Kirkens rikdom»

Av Nils-Petter Enstad
Fra gammelt av er datoen 10. august minnedagen for Den hellige Laurentius, diakonen. Dagen kalles «Larsok». Men hvem var denne Laurentius?

Han levde i det tredje århundre.
Ifølge legenden kom han fra Toledo i Spania. Han kom i tjeneste his pave Sixtus II i Roma, og ble erkediakon og skattmester ved pavens administrasjon.
Vi er om ikke i urkirkens tid, så i oldkirken. I martyrkirken. Og i året 258 brøt det ut en forfølgelse mot de kristne, igangsatt av keiser Valerian.
Da som nå visste tyranner hvordan de skulle avlede oppmerksomheten bort fra sitt eget vanstyre. De gjorde de ved å peke på andre. Slik har det vært gjennom hele historien. Man har alltid funnet syndebukker: Jødene, de fargede, de svake, de kristne.
Keiser Valerian pekte på de kristne.
En av dem som ble drept, var biskopen i Roma: Pave Sixtus II.
Det fortelles at da han ble ført bort av soldatene 6. august 258, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager. Deretter ga han ham beskjed om å dele ut kirkens skatter til de fattige.
Da paven var drept, ga keiseren beskjed om at han ville ha kirkens skatter og rikdommer. Da bad Laurentius om en frist på tre dager, slik at han kunne samle dem. Disse dagene brukte han til å dele ut kirkens verdier til de fattige, og deretter samlet han sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle.
«Dette er kirkens skatter», sa han til keiseren.
De syke, de spedalske, de fattige – enkene og de foreldreløse: «Disse er kirkens skatter» - Disse er kirkens rikdom.
Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Slik døde han, om lag 30 år gammel. Merket hans på primstaven er en rist, og alle som heter Lars, Lavrans eller Laurits har sitt navn etter ham.
Kirkens rikdom er de som trenger at noen er der for dem.
Vi som var unge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet husker kanskje «Jesus-bevegelsen».
En sang jeg forbinder med denne tida, er slik: «Da jeg trengte en neste – var du der? Var du der?»

Er det der vi er? Der hvor kirkens rikdom befinner seg?

Utdrag av «Kveldstanker» under boklansering i Arendal 10. august 2016

Teksten til «Var du der?»

Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste, var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg tørstet og sultet,
var du der, var du der?
Da jeg tørstet og sultet,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg frøs og var fengslet,
var du der, var du der?
Da jeg frøs og var fengslet,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg kom som en fremmed,
var du der, var du der?
Da jeg kom som en fremmed,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Overalt hvor du ferdes -
jeg er der, jeg er der.
Overalt hvor du ferdes -
jeg er der.
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Jeg er der.

Om Hamsun og Frelsesarmeen

Av Nils-Petter Enstad

Knut Hamsun er et stort navn i verdenslitteraturen. Tildelingen av Nobelprisen i litteratur i 1921 bekrefter dette. Marie Hamsun er mest kjent som Knut Hamsuns kone, men også hun skrev bøker. Begge har avlagt visitter til Frelsesarmeen i sine bøker.


I Knut Hamsuns novelle «Smaabyliv» kan man lese: «Der er (...) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (...) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger. Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle». «Byen» det henvises til var trolig Risør, der Hamsun bodde fra 1890 til 1892. «T. Olsen kadet» kan ha vært kadett Reinert Gundersen, som kom til Risør som assistent for korpslederen, kaptein Olaf Dehli sommeren 1891.

Visitter
Også i andre verk avla han Frelsesarmeen små visitter, som i «Markens Grøde» og romanen «August» fra den berømte «Landstryker-triologien» hans. Det har vært gjettet på at Knut Hamsun under sine vagabondår i USA kom i kontakt med Frelsesarmeen, og kanskje tilmed fikk hjelp av Armeen: Losji eller mat. Teoretisk er det innenfor sannsynlighetens rekkevidde. Hamsun var i USA i to omganger, fra 1882 til 1884 og igjen fra 1886 til 1888. Frelsesarmeen kom til USA i 1882. Gitt av det stemmer med formodningen om en kontakt mellom vagabonden Hamsun og Frelsesarmeen i USA, kan det ha vært et lite gjensynsblaff som dukket opp da han så Frelsesarmeen i Risør. Og «T. Olsen kadet» kan ha vært en feilerindring for «R. Gundersen, kadett», eller et dikterisk valg.
Referansen til Frelsesarmeen i «August» er som så mye annet i Hamsuns romaner, nærmest et innfall i forbifarten: Hovedpersonen i så vel romanen som triologien, August, blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han med de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham,» svarer han.
Replikken står helt alene i trebindsverket, og er vel først og fremst et uttrykk for at dikteren på Nørholm var kjent med Frelsesarmeens ettersøkelsesvirksomhet, som har vært drevet i Norge siden 1897. Boka kom i 1930.

Barbro med rødt på ermet
Også i Hamsuns kanskje mest kjente roman, «Markens grøde» (1917) avlegger han Frelsesarmeen en liten visitt: Hovedpersonen i denne romanen er nybyggeren Isak Sellanraa. Men persongalleriet er stort og mangfoldig, og en av personene i romanen er den unge kvinnen Barbro. Hun er den eldste datteren til Isaks nabo Brede, en mann som ingenting riktig lykkes for. Om henne heter det: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen, og er blitt verdensdame, ikke minst fordi hun er den eneste i bygda som har vært litt ute i den store verden. Barbros liv blir likevel mer en tragedie enn en festreise. I den store byen har hun nærmest levd som prostituert. Hun har fått et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen mens hun var på ruteskipet på vei hjem fra byen. Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Man får som leser en følelse av at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembyga, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Og det er vel også derfor Hamsun har med denne i og for seg uvesentligheten i fortellingen om henne.
Da Knut Hamsun fikk nobelprisen i litteratur i 1920, var det nettopp med henvisning til Markens Grøde. Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952.

Kunne vært oberst?
Marie Hamsun (1881 – 1969) ble gift med Knut Hamsun i 1909. Da var hun 28 år gammel, mens han var 50. I memoarboka Regnbuen fra 1953 forteller hun om sin kontakt med Frelsesarmeen som ung på 1890-tallet. Maries far hadde vært forretningsmann på Elverum, men var gått konkurs. Dette sosiale fallet preget hele familien, og foreldrene flyttet fra hjemstedet til hovedstaden, både for å komme unna «skammen», og for at faren kanskje skulle klare å etablere seg på nytt.
Marie var på religiøs søking, og oppsøkte blant annet Templet i Pilestredet 22: «Det var kanskje det dramatiske som grep meg. Tribunen med alle brødrene og søstrene i uniform, vitnesbyrdene fra de frelste som ikke hadde vært et hår bedre enn jeg, de fleste av dem. Heller verre, hørtes det ut for. Så botsbenken med de knelende synderne, og først og fremst sangen og musikken. Når de lot den store fanen med de dype, sterke fargene vaie fra tribunen over hodene på dem som knelte, og sang tungt og monotont: Blodet, blodet, Jesu dyre blod... da kjente jeg meg løftet på en bølge Og da var det visst bare min dype sjenerthet som avholdt meg fra å knele ned. Hadde noen av de aktive lagt merke til sekstenåringen som satt og suget stemningen i seg med alle sanser i halvmørket nede i salen, og gitt meg et lite puff i retning av botsbenken, så hadde jeg kanskje vært oberst i dag...».
Det er et visst vemod i denne skildringen, men det vemodet er nok ikke uten sammenheng med at det er den aldrende Marie som skriver. Hun er blitt enke etter et langvarig, men turbulent ekteskap med den verdensberømte dikteren, nobelprisvinneren med det enorme ego. Etter krigen var hun blitt dømt for landssvik og hadde sittet i fengsel, mens hele familien ble økonomisk ruinert av det enorme erstatningsansvaret som dikteren ble pålagt.
Marie Hamsun var en bitter kvinne disse årene, og resten av sitt liv, og minneboka «Regnbuen» ble et slags dypdykk i en fortid da alt hadde virket så mye enklere og lysere. I den stemningen kan det være godt å drømme om at man i stedet for å være overlatt til forakt, nød og bitterhet, kunne vært en respektert oberst i Frelsesarmeen…

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
«En liten slumsøster lå og skulle dø». Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (Oslo, 2014)
«Frelseskrig i en sørlandsby». Grimstad korps 125 år 1891-2016 (Grimstad, 2016)

Roma midt i mot?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han nevnes i fedrelandssangen, og er blitt et ikon for norsk stolthet. Men han var også Norges-historiens frekkeste bløffmaker, og den eneste som har lyktes med å gjennomføre et statskupp i Norge. Han grunnla et nytt dynasti, og i de siste 120 årene som selvstendig kongedømme satt Sverre-ætten på tronen i Norge.

Han ble født i Bergen, som sønn av håndverkerparet Unas og Gunhild. Han var en oppvakt gutt, og fem år gammel ble han sendt til sin onkel på Færøyene, hvor han fikk skolegang og ble satt i prestelære. Selv om han var prest, ble han gift og fikk i hvert fall to sønner. Som voksen vendte tilbake til Norge, og med denne ferden historien om kong Sverre begynner.

Kongssønn?
Han er selv som kilden til mesteparten av det vi «vet» om ham og hans bakgrunn. Ifølge hans egen saga var han født omkring 1151, og selv om han var født i ekteskap, skulle det ha vært kong Sigurd Munn som var hans biologiske far. Sigurd Munn (1133-55) var én av tre konger i landet på den tiden.
Det var først som voksen Sverre fikk vite hvem hans far var. Gunhild hadde nemlig vært på pilegrimsferd til Roma, og der hadde hun i et skriftemål bekjent at hun hadde en sønn med en norsk konge. Dette hadde presten hun skriftet for varslet paven om, og paven hadde personlig pålagt henne å fortelle sin sønn om dette.
Her står usannsynlighetene i kø. For det første er det lite trolig at en norsk håndverkerkone skulle ha mulighet til å reise til Roma på pilegrimsferd. Da var Nidaros et mer naturlig pilegrimsmål. At paven skulle bli informert om ett av de mange hundre skriftemål som daglig ble gitt i romerske kirker den gang som nå, er ren såpeopera. Det samme må sies om at paven personlig skulle ha gitt et pålegg som han visste ville føre til et opprør mot den sittende kongen i Norge. Det dreide seg om den første norske kongen som var blitt kronet ved en kirkelig seremoni, og som hadde tatt imot sitt rike i len fra St. Olav: Magnus Erlingsønn.

Konge
Men når Sverre først hadde gitt seg ut for å være kongssønn, var det ingen vei tilbake. Nå måtte han stå løpet ut. Han ble leder for en flokk fredløse menn, de såkalte birkebeinerne, og i 1177 lot han seg hylle som konge på Øretinget i Trøndelag.
I borgerkrigen som fulgte, ble både kong Magnus og hans far, jarlen Erling Skakke, drept, og Sverre sto igjen som seierherre i 1183.
Om han ikke hadde hatt noen dynastisk rett til å være konge, hadde han nå de politiske realiteters rett, og fra da av forelå det ingen egentlig politisk trussel mot Sverres kongedømme, som førte et nytt dynasti til makten.
Med ved å felle en konge som kirken hadde salvet og kronet, og som hadde tatt imot riket i len fra St. Olav, fikk Sverre kirken som fiende. Dette fikk store konsekvenser, blant annet ved at kongen ble lyst i bann av paven og landet belagt med interdikt. Det innebar at kirken nektet prestene å yte de kirkelige tjenester, som dåp, skriftemål og sykesalving.

Helt?
Når Bjørnstjerne Bjørnson utropte Sverre til nasjonens helt i sin fedrelandssang, var ikke det noe han fant på av seg selv. Heltebildet av Sverre har sittet dypt i folks bevissthet. Han var ifølge myten småkårsmannen som kjempet seg frem til nasjonens fremste maktposisjon, og lot seg ikke knekke av motstand. Og han «talte Roma midt i mot».
Men det blir feil å betrakte Sverre som en som beseiret kirken. Da kampen mellom kongen og kirken ble avsluttet etter Sverres død, var det ikke kongen som sto som seierherre. Etter en nesten 20 år lang stillingskrig, var det kongen som til slutt måtte be om fred. Kampen mot kirken var da heller ingen kamp mot kirken som sådan, men en kamp for Sverres egen makt og stilling som konge, og for å få kirkens aksept for dette.
Det fikk han aldri. Stillingskrigen varte til Sverres død i 1202. Han gjorde flere forsøk på å få den bilagt, dels via diplomati, dels ved hjelp av rent lureri, som et falskt pavebrev der bannet etter sigende ble hevet. På dødsleiet ga han sønnen Håkon det råd at han måtte forlike seg med kirken.

Kirken
Kong Sverre var altså ingen opprører verken mot kirken som sådan, eller mot paven og biskopene i og for seg. Snarere tvert om: Han gjorde flere fremstøt for å få kirken over på sin side, og da han ikke lyktes med det, bløffet han, og ga inntrykk av at det hadde skjedd en forsoning.
Han brukte Olavsmyten for alt hva den var verd. I sin argumentasjon påberopte han seg flittig både drømmer og åpenbaringer, slik også helgenkongen hadde gjort, men han unngikk omhyggelig å utsette seg for det «gudsbeviset» som de fleste tronpretendenter måtte gjennom for å bevise sitt krav: Jernbyrden. Det gikk ut på at man enten gikk barbent på glødende jern, eller bar glødende jern i hendene. Om Sverre tilsynelatende ble trodd av samtiden på at han var kongesønn, visste han bedre selv.
Noen har forsøkt å fremstille kong Sverre som en slags småkårsfolkets venn, en slags 1100-tallets sosialdemokrat. Det er det ingen grunn til. Han var like personlig maktbevisst som sitt forbilde Olav Haraldsson. Han kjempet mot den eksisterende eliten i landet for å kunne sette inn en ny, nemlig sine egne menn.

Betydelig
Dette innebærer ikke noen reduksjon av Sverre, verken som person eller som historisk skikkelse. Det er ingen tvil om at han var den mest betydelige kongen Norge hadde i middelalderen, og at han både politisk og militært gikk utenpå sine motstandere med god margin. Ikke minst gjorde han det i sluhet, maktvilje og utholdenhet.
Uttrykket «tale Roma midt imot» er blitt en språklig klisjé som brukes om enhver som sier seg uenig med maktstrukturer, og i særdeleshet om kirkelige maktstrukturer. Uttrykket har en klang av noe heroisk ved seg. Kanskje er det på tide å få en kritisk distanse både til uttrykket som sådan og måten det brukes på.

Publisert i Dagen 29. juli 2016

Johnny, June & Jesus

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik har historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Det er imidlertid ikke hele historien.

Norkirken i Grimstad skal ha en «Johnny Cash-gudstjeneste» en søndag i august, leser jeg i lokalavisa. Det virker som et spennende konsept. Mange har ikke vært klar over den betydningen kristentroen hadde i Johnny Cash sitt liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt.
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er av en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da. Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne forfatter. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra. At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash.

Oppvekst
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene.
Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men den ga seg ikke de samme, ekle uttrykkene som for eksempel hos president George W. Bush, som kunne bruke messianske termer både om seg selv og USA. Johnny Cash skal da også ha sagt da noen brakte «W» på bane: - Jeg stemte ikke på ham; kan vi snakke om noe hyggeligere?
Johnny Cash var ikke ukritisk i sin patriotisme. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen, han stilte opp for de fattige og han stilte opp for de som satt i fengsel. Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!

Gospelsanger
Som gospelsanger var Johnny Cash i verdensklasse. Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Han skal ha blitt døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner som sangen der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan». Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere. Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen.
Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet:
«I wear this crown of thorns/Upon my liars chair/Full of broken thoughts/I cannot repair».
Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bare en tornekrone en gang.
Jeg er ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen. Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.

Litteratur:
Hillburn, Robert: Johnny Cash – Livet (Oslo, 2014)
Turner, Steve: Johnny Cash - livet, kjærligheten og troen til en legende (Hovet, 2005)

Publisert i Agderposten 14. juli 2016

Stjernen som aldri klarte å skinne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da Mona Sahlin i 1994 – den gang 37 år – ble utnevnt til svensk visestatsminister, var det åpenbart for de fleste at hun var påtenkt som Ingvar Carlssons etterfølger.

Det sosialdemokratiske partiet hadde vunnet valget det samme året, og 60 år gamle Carlsson ønsket å ta en sjarmøretappe som statsminister igjen før han overlot ansvaret til andre. En ung, frisk og sjarmerende kvinne burde bli en stemmemagnet også for framtidige valg.

«Toblerone-saken»
Slik gikk det ikke. Allerede året etter måtte Mona Sahlin trekke seg som visestatsminister etter den såkalte «Toblerone-saken», der det kom fram at hun hadde brukt departementets kredittkort til å betale så vel private innkjøp som en ferietur. I kroner og øre var misbruket overkommelig, og ble da også betalt tilbake, men den politiske skaden var skjedd. Hun trakk seg etter en følelsesladet pressekonferanse der hun langet ut mot mediene for det hun oppfattet som en heksejakt.
Hennes egne statsministerambisjoner måtte settes på vent, og slik banet hun veien for Göran Persson, som i 1996 ble statsminister etter Ingvar Carlsson.

Parkeringsrot
Etter valgseieren i 1998 fikk hun muligheten til et politisk comeback, og hun ble statsråd i Göran Perssons regjering. Men igjen rotet hun det til for seg. Bare i løpet av 1999 ble hennes private firma meldt til kemneren 32 ganger for ubetalte parkeringsbøter. Det førte til at hun som den eneste i regjeringen fikk sin egen parkeringsplass.
I 2000 var hun igjen i søkelyset, denne gang fordi hun ikke hadde betalt en restskatt på nesten 40 000 kroner i tide. Først etter purring og inkassovarsel reagerte hun. I 2002 ble det kjent at bilen hennes ikke var EU-godkjent og at hun heller ikke hadde betalt bilavgift. Da seks av hennes regninger igjen havnet hos kemneren samme år, skrev den svenske storavisen Expressen: «Ikke nå igjen, Mona».

Partileder
Göran Persson var en mann som kastet lange skygger, men i 2007 trakk han seg som partileder etter å ha tapt riksdagsvalget året før. Når Mona Sahlin ble hans etterfølger, var det imidlertid like mye fordi ingen andre ville overta som fordi det var så stor oppslutning om henne. Hun skal ha vært valgkomiteens fjerde alternativ som partilederkandidat.
Ved riksdagsvalget i 2010 var hun statsministerkandidat for en rødgrønn allianse etter mønster av den daværende regjeringen i Norge. Men den borgerlige alliansen vant suverent, og da Mona Sahlin gikk av som partileder året etter, var det som den første sosialdemokratiske lederen i Sverige på mer enn 100 år som ikke var blitt statsminister.
Da Stefan Löfven dannet sin regjering i 2014, fikk Mona Sahlin jobben som regjeringens koordinator i kampen mot voldelig ekstremisme. Nå har hun trukket seg fra denne jobben, etter at det ble kjent at hun hadde skrevet ut en falsk lønnsattest for en livvakt, der det var oppgitt for høy lønn. Attesten var utstedt med myndighetenes brevhode, og ble brukt som dokumentasjon i en lånesøknad der livvakten kjøpte en relativt dyr leilighet utenfor Stockholm. Saken anses som såpass alvorlig at politiet har startet etterforskning.

Veis ende?
Mona Sahlin fyller 60 år i 2017. Mye kan tyde på at hennes politiske karriere er ved veis ende. At den aldri ble det både hun og andre hadde forventet, kan hun i bunn og grunn bare takke seg selv for. Som det sies i andre sammenhenger: «En gang kan være et uhell, to ganger er mistenkelig, tre ganger er et mønster.»
At man kan være en dyktig, politisk leder samtidig som man har et kaotisk privatliv eller privatøkonomi, finnes det flere historiske eksempler på. Men de er historiske, og de ligger langt tilbake i tid. I vår medietransparente tid vil den politiske styringsevnen fort bli målt opp mot den personlige.
Mer enn «stjernen som sluknet» vil Mona Sahlin bli husket som stjernen som aldri klarte å skinne.

Hvem var Maria Magdalena?

Av Nils-Petter Enstad

Forfatter av boka «Jeg som er ringest blant ringe. Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen» (Commentum 2016)


Hun har gitt navn til den kanskje mest kjente og oftest sungne påskedagssalmen i både Norge og Norden. Da «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang i 1890 var det med tittelen «Maria Magdalenas jubel». Hvem var denne Maria? Hva vet vi om henne?

Det var flere kvinner i Jesu nærhet som het Maria. Det var hans mor, det var Maria i Betania, søsteren til Marta. Det var en tredje Maria; hun identifiseres ved hjelp av sine sønner, «mor til Jakob og Josef», som det står. Og så var det Maria Magdalena.

Tilnavnet hennes er en henvisning til stedet hun kom fra: Magdala (nå Majdal i Israel). I ettertid er dette tilnavnet blitt et kvinnenavn. En av mine tanter het Magda. Det finnes også kvinner som heter Magdalena. I land som Polen og Østerrike er det faktisk et forholdsvis vanlig navn. I disse skiskyttertider husker noen kanskje ennå skiskyttere som Magdalena Neuner fra Tyskland eller Magdalena Forsberg fra Sverige?

Maria Magdalena. Hvem var hun?
Evangelisten Lukas gir oss et lite glimt inn i hennes historie: «I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv» (8, 1-3).

«Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av» - ut fra det kan vi anta at Maria hadde vært alvorlig, psykisk syk. Det er mer sannsynlig enn at hun skal ha vært enten en prostituert eller en meget vidløftig kvinne. Slik har hun ofte vært framstilt i folkefromheten og i forkynnelsen. I Norge hadde man såkalte «Magdalenahjem» i så vel hovedstaden som i Bergen og Trondheim helt fram til 1920-tallet. Det var en «betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner», som det heter i Store Norske Leksikon.
At «vår» Maria hadde en slik bakgrunn, er dårlig begrunnet i det bibelske materialet, men det kan slås fast at hun hadde fått hjelp av Jesus, og at hun etter det hadde fulgt ham.
Hun må ha hatt en særstilling blant de kvinnelige disiplene. Hun var til stede ved korsfestelsen og hun møtte den oppstandne. Hun nevnes alltid når det blir referert til kvinnene rundt Jesus, og hun nevnes ofte først. Og hun ble sendt av gårde med et budskap til alle de andre: «Gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

I oldkirken ble hun kalt «apostola apostolorum» - en apostel for apostlene.

Hun har vært vurdert som en av kirkens hellige kvinner helt siden urkirkens tid, og hun er vernehelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ullvevere, fanger, elever og studenter, og for barn som har vanskelig for å lære å gå – for å ta det meste.

Vi kan identifisere oss med Maria Magdalena.
Hennes takknemlighet: Hun hadde opplevd at Jesus satte henne fri.
Hennes fortvilelse: «De har tatt Herren bort, og vi vet ikke hvor de har lagt ham», som hun sa da hun fant graven tom.
Hennes takknemlighet: Jeg har sett Herren. «Jeg levende så ham i haven – og aldri så skjønn jeg ham så!»

Johan Halmrast, som skrev salmen «Maria Magdalenas jubel» ga aldri noen begrunnelse for hvorfor han valgte akkurat henne som sitt «talerør». Kanskje var det tilfeldig. Johan Falkberget mente salmen sprang ut av det han kalte «en Patmos-opplevelse». Kanskje ble den født mens forfatteren lyttet til en forkynnelse som tok utgangspunkt i nettopp møtet mellom Maria og den oppstandne Jesus. Selv var han bare 24 år gammel da han skrev teksten, og mye kan tyde på at dette var den første litterære teksten han hadde på trykk. Samme år skrev han også den andre teksten som lever etter ham og som står i Norsk Salmebok: «Hen over jord et pilgrimstog».
Johan Halmrast var journalist. Han skulle skrive mye i årene fram til han døde, bare 46 år gammel i 1912, både dikt, romaner og oversettelser. Men det er først og fremst teksten hans om Maria Magdalenas jubel som huskes. Den er blitt kalt «en reportasje fra påskemorgen».

Johan Halmrast har møtt et øyenvitne til oppstandelsen. Det øyenvitnet var Maria Magdalena.

Bibel, kirke og politikk

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg har den nok i bokhylla et sted, sammen med andre små bøker og pamfletter som jeg har samlet gjennom et langt, lesende liv. Boka kan til forveksling minne om et lite nytestamente, og heter «Guds lille røde bok». Den ble gitt ut av Pax forlag i 1970.




Tidlig på 1970-tallet var emnet «kristensosialister» et brennbart tema i mange kristne miljøer, blant annet ved at fire studenter ved Misjonshøyskolen i Stavanger hadde sagt ja til å stå på Sosialistisk Valgforbunds liste til kommunevalget i Stavanger i 1971. En av de fire var – om jeg ikke husker feil? – identisk med han som inntil nylig var biskop i Bodø.
Det var i dette klimaet Pax ga ut sin lille samling av sitater fra bibelske skrift som profetene Amos, Jesaia, Esekiel og Sakarja fra Det gamle testamente, og fra så vel de fire nytestamentlige evangeliene, som Apostlenes gjerninger, Paulus sine brev, Jakobs brev og Johannes Åpenbaring. I alt er 38 bibeltekster referert i den vesle boka, som ifølge det anonyme forordet har som siktemål å oppmuntre kristne til å tenke progressivt, ja, revolusjonært.

Analyser
Selv var jeg 17 år i 1970, og hadde stor sans for den kristensosialistiske samfunnsanalysen, i den grad en slik fantes. Det har jeg fremdeles – i den grad en slik analyse fremdeles finnes eller noen gang fantes.
Derfor har jeg også sans for at kristne ledere – eksempelvis kirkens biskoper – peker på det ansvaret både kirken og de kristne har for solidaritet og ressursforvaltning, eller for menneskeverd og fellesskapsløsninger.
Ikke alle har det. Ikke minst gjelder det en del politikere, både i Stortinget og i regjeringsapparatet.

Fattigdoms- og rettferdighetsbibel
I 2015 ga Verbum forlag, som eies av Det norske bibelselskap, ut en spennende utgave av Bibelen. Boka har fått tittelen «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen». Det som gjør den spennende, er at forlaget har «gulet ut» hele 3000 bibelvers som handler om fattigdom og rettferdighet. Uten at det var planlagt, falt utgivelsen i tid sammen med en debatt om hvorvidt kirken og/eller biskopene skal ytre seg politisk.
Selvsagt skal de det. Selvsagt handler kristendom også om «politikk». Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser. Som frelsessoldat står jeg i en stolt, historisk tradisjon i en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge.

Det profetiske ubehag
De gammeltestamentlige profetene opptrådte også politisk når de refset så vel makthaverne som de enkelte deltakere i samfunnet. Dette ble uten unntak opplevd som ubehagelig av makthaverne. Denne profetiske dynamikken er fremdeles virksom.
Noen av oss husker hvordan daværende statsminister Trygve Bratteli reagerte da Per Lønning i sin tid trakk seg som biskop i Borg i protest mot den abortloven Stortinget vedtok i 1975. Statsministeren var smålig nok til å minne om Lønnings fortid som stortingsrepresentant for Høyre og antok derfor at det bare lå partipolitiske motiver bak; det var ikke akkurat Brattelis «finest hour».
Mer komisk var reaksjonen fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse ved en tilsvarende anledning; de ville ha seg frabedt at «skattebetalernes kirke» protesterte mot et vedtak i Stortinget.

Pludre
Om språkbruken er annerledes, er refleksen den samme når stortingsrepresentanter fra så vel Høyre som Fremskrittspartiet melder seg ut av Den norske kirke i protest mot det de velger å kalle «partipolitikk». Terskelen for slike reaksjoner blir stadig lavere. En julepreken der presten minnet om at også rom-folk har krav på anstendig behandling kan være nok til å ødelegge julestemningen for enkelte. Det er slike som synes kirken bare skal tale om slikt alle er enige om. Da er den «samlende».
I valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker. Men det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring. Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag både å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har som den veien man kan gå for å komme videre.
At enkelte føler ubehag ved en preken som peker på dette, forteller bare at prekenen var på sin plass, og at det var behov for budskapet i den.

Maktkritisk
En kristen kirke som er tro mot sitt profetiske kall vil alltid måtte være maktkritisk. Det gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.
Når kirken har uttalt seg om politiske saker som har vært viktige for Arbeiderpartiet og venstresiden, har den blir beskyldt for å tale «høyresidens» sak; kritiserer den en Høyre-dominert regjerings politiske saker, er kirken venstrevridd og «gjennomsyret av sosialisme». Analysene er uansett like tøvete. Kirken skal være kritisk til maktstrukturene, ikke være en del av dem, verken som utøver eller som premissleverandrør-

«We kept the Bible»
Det er nok av historiske eksempler på at selv maktstrukturer som påberopte seg en kristen forankring reagerte med raseri dersom de ble konfrontert med det profetiske ubehaget som ligger i å bli konfrontert med de bibelske tekstene.
Apartheid-regimet i Sør-Afrika er bare ett av mange eksempler på dette. Nobelprisvinneren og erkebiskopen Desmond Tutu har sagt det omtrent slik: «Den hvite mann kom hit og sa til oss: La oss be. Så vi lukket øynene og folder hendene. Da vi åpnet øynene hadde de hvite tatt landet - but we kept the bible!» Han sa også at denne tiden var kirken det eneste sted man fikk høre at svarte var like mye verdt som hvite. Alle andre steder så og hørte man det motsatte.

Frigjøringsteologi
Tilbake til 1970-tallet og «Guds lille røde»: På 1970-tallet ble frigjøringsteologien et tema også i norsk, teologisk debatt. Vi fikk ingen Camillo Torres eller biskop Romero i Norge – og trengte dem vel heller ikke. Men de var eksempler på dette profetiske motet som kirkehistorien – tross alt – har så mange eksempler på. En Thomas Becket og en Savonarola fra middelalderen; en Martin Luther King og Dietrich Bonhoeffer fra vår egen tid.
Politikk?
Selvsagt er det politikk.
Og selvsagt har Bibelens tekster også en politisk side.

Publisert i Dagen 11. februar 2016