Bibelmisjon i 200 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I en tid der «massemedia» er et ord som omfatter så mye at det nesten ikke er råd å definere det, der all slags tekst er tilgjengelige både via trykksak og datateknologi, er det vanskelig å forestille seg hvordan det var da verken bøker eller tidsskrifter var noe «alle» enten hadde eller kunne skaffe seg. I en kultur der praktisk talt hvert eneste hjem har en bibel eller et ny-testamente ett eller annet sted, er det vanskelig å tenke seg at det har vært tider da Bibelen slett ikke var allemannseie, men kunne være både kostbar å skaffe, og risikabel å eie.

Det er et stort paradoks at til tross for at Bibelen står så sentralt i all kristen tro, har Bibelen gjennom det meste av den kristne kirkes historie vært en lukket og utilgjengelig bok for flertallet av de troende.
I forkynnelsen kan man iblant få inntrykk av at det å slurve med bibellesningen en dag eller to, er den sikreste veien til frafall og fortapelse, men i hundrevis av år hadde flertallet av de troende ingen annen adgang til bibelordet enn det de hørte av prestene, og det de klarte å memorere selv. Likevel var det minst like mye ekte og oppriktig fromhet den gang som nå.
Dette ikke for å antyde at Bibelen har vært uviktig som en del av vårt kulturgrunnlag eller er det for utviklingen av den enkeltes åndelige liv, men mer for å slå fast at bibelordet må ha hatt mange flere veier inn til menneskenes hjerter og tanker enn vi rent umiddelbart forestiller oss.

GRUNNSPRÅK
Gjennom store deler av kirkens historie har Bibelen først og fremst vært tilgjengelig på grunnspråk som hebraisk, gresk og latin.
Martin Luther regnes som far til ideen om Bibelen på folkemålet, men også før reformasjonen var det kristne ledere som talte varmt for at Bibelen skulle være tilgjengelig på det språket folk talte. En av de første var den skotske reformatoren John Wycliffe. Det viktigste, internasjonale kompetansesenteret for bibeloversettelser har da også navn etter ham, og kalles «Wycliffe-instituttet».
Martin Luthers viktigste innsats var å oversette først Det nye testamente, dernest hele Bibelen til tysk. Språkforskere sier gjennom sin bibeloversettelse skapte Luther et moderne tysk skrift - og talespråk.
Det samme blir sagt om den klassiske, engelske oversettelsen: «The King James Bible» fra 1647 når det gjelder det engelske skriftspråket.

MARY JONES
I den grad moderne bibelmisjon har noen «helgen», må det være den walisiske jenta Mary Jones, om hvem det fortelles at hun sparte i årevis for å få råd til å kjøpe sin egen bibel.
Hun var datter av en fattig vever. Bare det å lære seg å lese, var et stort prosjekt for en fattig, walisisk jente i 1790-årene. Men Mary klarte det.
Så våknet drømmen om å eie sin egen bibel. Hun begynte å spare, øre for øre, gikk ærend og tok på seg ekstra jobber. Etter ett år, hadde hun spart en krone. Det var altfor lite til en bibel, og samtidig ble faren hennes syk, så krona gikk med til å kjøpe medisin til ham.
Men hun begynte å spare igjen, og etter flere år trodde hun at nå har hun nok penger.
Men hvor kunne hun få kjøpt en bibel? Presten i hennes egen landsby hadde ingen engelsk bibel selv, men han hadde hørt at presten i Bala, 40 kilometer unna, hadde en. Og Mary la ut på vandring og gikk i to dager før hun kom fram til presten i Bala.
Jo, han hadde en bibel, men den hadde han lovet en annen. Og dessuten hadde Mary fremdeles altfor lite penger.
I ren fortvilelse begynte den unge jenta å gråte.
Hadde alt slitet vært forgjeves? Skulle hun aldri få sin egen bibel likevel?
Presten, som het Charles, ble så grepet av denne sterke lengselen etter å eie en bibel at han ga Mary sin egen.
Så langt historien om Mary Jones - tilsynelatende bare enda en litt rørende historie med en slags god slutt.
Men pastor Charles gjorde mer enn å gi bort en bibel til Mary. På et møte i «Det Religiøse Traktatselskap» i London noe senere, fortalte han denne historien. Det som lå ham på hjertet, var at det måtte da finnes en mulighet for å skaffe de fattige menneskene i Wales bibler.
En baptistpredikant ved navn Hughes tente på ideen: - Hvorfor bare Wales? ropte han. - Hvorfor ikke hele kongeriket? Hvorfor ikke hele verden?

BIBELSELSKAPER
To år senere, i 1804, ble «Det Britiske og Utenlandske Bibelselskap» stiftet, og ytterligere 12 år senere, i 1816, ble Det norske Bibelselskap stiftet i Christiania. Den svensk-norske kongen selv stilte opp som garantist og beskytter for bibelselskapet.
«Hver mann og hvert hjem sin bibel» var den visjonen som samlet stifterne av Det norske Bibelselskap.
Fram til siste verdenskrig var det stort sett engelskmenn og amerikanere som drev bibelmisjon i andre land.
Men i 1946 kom representanter for 17 forskjellige bibelselskap, blant dem det norske, sammen og stiftet «De forente bibelselskaper».
Visjonen for denne sammenslutningen er at «Alle mennesker skal kunne kjøpe en bibel på sitt eget språk, og til en pris de selv kan betale».
I dag er 135 nasjonale selskap med i denne sammenslutningen, og de arbeider i rundt 200 land.

FORBUDT
Det finnes fremdeles land der det er forbudt både å eie en bibel, framstille en bibel eller gi bort en bibel. Det gjelder blant annet i en del muslimske land. Tidligere gjaldt det også i mange kommunistiske land.
Det er fremdeles forbudt å importere bibler til verdens største kommunistland, nemlig Kina, men siden 1988 er det trykket 30 millioner bibler inne i Kina, på et moderne bibeltrykkeri i Nanjing. Dette trykkeriet er blant annet finansiert ved hjelp av norske penger.

VISJONEN
Mer enn 200 år etter at unge Mary Jones gikk i to dager for å kjøpe den bibelen hun hadde ønsket seg i mange år, og spart så flittig til, er det fremdeles mange «Mary» -er som har den samme lengsel som henne.
Drømmen om å eie sin egen bibel er like fjern og utilgjengelig for mange av dem som den var for henne.
Men akkurat som hun fikk en bibel fordi det var en som forsto hvor brennende ønsket hennes var, kan kristne mennesker fra land der vi har både bibler nok og penger nok bidra til at det samme skal skje for våre kristne søsken over hele verden.

Frelsesarmeen og fredsprisen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Fristen for å foreslå kandidater til Nobels Fredspris er 31. januar. Listen over hvem som blir foreslått blir stadig lenger. I 1904 var det 22 forslag, i 2014 hele 278, og lista blir lenger for hvert år. En av dem som er blitt foreslått en rekke ganger, er Frelsesarmeen, men foreløpig uten å nå opp.

Frelsesarmeens grunnlegger ble foreslått til Nobels Fredspris allerede i 1906. Begrunnelsen for forslaget var boka «In Darkest England – and the Way out», som han ga ut i 1890. I denne boka skisserte William Booth langt på vei det som senere ble modellen for det britiske velferdssystemet. Det var den amerikanske kunstmaleren Otto Classen som sendte inn forslaget. Komiteen valgte imidlertid å underkjenne forslaget, siden forslagsstilleren ikke var kvalifisert for å nominere. Prisen gikk ellers til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt det året – neppe nobelkomiteens mest glitrende tildeling.
Senere er Frelsesarmeen blitt foreslått til Nobels Fredspris en rekke ganger, uten at man har lyktes i å nå opp. Ikke minst har norske stortingsrepresentanter levert slike forslag. Da prisen for 1991 skulle deles ut, skal Frelsesarmeens kandidatur stått særlig sterkt. I boka «Fredens sekretær» beskriver tidligere Nobeldirektør Geir Lundestad Frelsesarmeen som en av de «mer tidløse kandidater». Speiderbevegelsen er en annen slik kandidat. Lundestad skriver: «Det er mange som har lurt på hvorfor Frelsesarmeen aldri har fått Nobels fredspris. Organisasjonen har ofte vært foreslått; den har også hyppig vært diskutert. I komiteens drøftinger har jeg aldri hørt et negativt ord om Frelsesarmeen.»
Lundestad skriver videre at det nok har vært en viss usikkerhet i komiteen om Frelsesarmeens arbeid kan kalles «fredsskapende i Nobels forstand», men dette spørsmålstegnet er nok like relevant i forhold til alle de andre humanitære organisasjonene som faktisk har fått prisen i årenes løp. Det samme gjelder mange av de enkeltpersoner som har fått prisen, som den katolske nonnen Mor Teresa (1979) og den katolske presten Georges Pire (1958).

Kriterier
Alfred Nobel satte opp tre kriterier for de som skulle kunne få Nobels Fredspris: To av dem er enkle å forstå: Prisvinneren skal enten ha bidratt til «reduksjon av militærstyrker» eller til «arrangering av fredskongresser». Den tredje åpner for både skjønn og fortolkning: At man har bidratt til «nasjonenes forbrødring». Det store flertall av pristildelinger har på en eller annen måte vært definert inn i den kategorien. Det ville også en eventuell pris til Frelsesarmeen gjøre, og med god margin.
Riktignok skriver Lundestad at noe av det som har skapt usikkerhet om hvorvidt Frelsesarmeen bør få prisen, er «at virksomheten i stor grad foregår i de rike landene». En slik analyse vil neppe holde for en grundigere gransking. Tvert om. Med virksomhet i nærmere 130 land sier det seg selv at svært mange – og stadig flere – av disse ikke vil kunne defineres blant «de rike landene».
Et år ble det tilmed slått fast i media at dette året ville Frelsesarmeen få prisen. I følge Lundestads bok var det det senere TV2-ankeret Stein Kåre Kristiansen som sto bak denne meldingen. Mange festet lit til dette, og trodde dette var informasjon Kristiansen hadde fra sin far, KrF-politikeren Kåre Kristiansen. Han var på det tidspunkt medlem av Den norske nobelkomité.
Lundestad skriver at det året hadde flere representanter for Frelsesarmeen møtt opp da årets prisvinner skulle annonseres. «Jeg hadde lyst til å gå bort til armeens representanter og si de bare kunne gå hjem. De fortjente ikke å bli ydmyket på den måten. Men selvfølgelig sa jeg ingenting», skriver han.

Omsorg
Også utover på 1990-tallet ble Frelsesarmeen foreslått til prisen. Det samme har skjedd på 2000-tallet. Argumentasjonen for Frelsesarmeens kandidatur går gjerne på det humanitære arbeidet man driver, et arbeid som er blitt beskrevet som «omsorg for hele mennesket». Målt i antall timer bruker nok Frelsesarmeens offiserer og andre verden over ansatte langt mer tid på hjelpearbeid, omsorgsarbeid, helsestell og undervisning enn de bruker på sjelesorg og forkynnelse. Dette er i pakt med idealer fra så vel William Booth som Frans av Assisi. Booth sa at det nytter ikke å forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult eller helliggjørelse for en som fryser på føttene. Når den hellige Frans oppfordret til å forkynne, var det med tilføyelsen: «Bruk ord, om nødvendig».
Søndag 31. januar går fristen ut for å foreslå årets prisvinner. Etter flere år med priser til politikere og berømte skikkelser, er kanskje tiden inne for nok en gang å slå fast at «forbrødring mellom folkene» og humanitært arbeid også er en måte å skape fred på?

Publisert i Vårt Land 11. januar 2016

Tre refleksjoner rundt «Helligtrekongersdag»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Helligtrekongersdag» - 6. januar – har gjerne vært regnet som siste dag i julefeiringen. Mange ser da for seg at det har vært to hektiske uker for Den hellige familie, med overnatting i en stall, besøk av både engler, hyrder og vismenn, pluss et besøk i synagogen. Vismennenes besøk topper da liksom disse hektiske ukene. Så la oss se litt på hvem de var, disse gjestene langveisfra, og hva som hadde skjedd fram til de kom.

I - HVEM VAR «DE HELLIGE TRE KONGER»?
Det er blitt sagt at man i tradisjonen har omtalt vismennene som «de hellige tre konger» uten å vite om de var hellige, om de var tre eller om de var konger. Tallet tre har man kommet fram til ut fra antallet gaver de brakte med seg: Gull, røkelse og myrra. Noen har ment at dette var så flotte gaver at det bare var konger som kunne gi dem. At de var «hellige» er noe man har resonnert seg fram til/regnet med ut fra det faktum at de oppsøkte Jesus-barnet for å hylle det.
De er ikke blitt betegnet som «konger» i noen bibeloversettelse, så langt jeg kjenner til. I de norske oversettelsene er de omtalt som «vismenn» (1930) og «vise menn» (1978/85 og 2011). Ordet som brukes i grunnteksten er «mágoi», som var en betegnelse på zoroastiske prester fra det gamle perserriket. Disse prestene var blant annet stjernetydere.
På 200-tallet begynte ideen om at de var kongelige å feste seg, og på 500-tallet var dette regnet som en etablert sannhet. Det var på denne tiden de fikk de navnene mange ennå forbinder med det: Kaspar, Melkior og Baltasar. Senere i middelalderen fikk de også status som helgener, og keiser Fredrik Barbarossa skal ha tatt med seg relikviene deres til Kølnerdomen i 1162.
Det er flere teorier om hva fenomenet «Betlehemsstjernen» kan ha vært. Den mest utbredte er at fenomenet skyldtes en kombinasjon av planetene Saturn og Jupiter som inntreffer omkring hvert 60. år. I år 7 f.Kr. skal dette ha skjedd. Andre teorier er at det var snakk om Halleys komet, som viste seg i år 11 f.Kr., eller at planetene Jupiter og Venus sto i et slikt forhold til hverandre at det kunne framstå som en «ny» stjerne. Dette skjedde i år 2 f.Kr., og det skjedde igjen i 1999.
Med tanke på kong Herodes sin rolle i dette dramaet, er nok «Saturn & Jupiter»-teorien den mest sannsynlige.
Fortellingen om besøket av de vise menn fra øst er særstoff hos Matteus blant evangelistene.

II – NÅR KOM VISMENNENE TIL BETLEHEM?
Hendelsene i og utenfor Betlehem skjedde i løpet av det første døgnet rundt Jesus-barnets fødsel. Da fødselen hadde skjedd, viste en engel seg for gjeterne på markene utenfor byen og fortalte dem hva som hadde skjedd.
Så gikk det åtte dager, og den nyfødte gutten ble omskåret i synagogen i Betlehem, slik Moseloven krevde. Da hadde trolig den lille familien fått et annet husvære enn det som tradisjonelt kalles «en stall». Dette med stallen er noe tradisjonen har kommet fram til. Fødselen kan like gjerne ha skjedd under åpen himmel, eller i en grotte. Det eneste vi vet om dette, er at det var en krybbe der som Maria brukte som seng for den nyfødte. I forbindelse med omskjæringen, fikk barnet også navn. Derfor kalles nyttårsdagen også for «Jesu navnedag».
Den neste begivenheten var at gutten ble båret fram i Templet. Det lå i Jerusalem. Da var Jesus blitt 40 dager gammel. Da hadde Maria vært gjennom den renselstiden etter en fødsel som Moseloven foreskrev, og det ble også båret fram det offeret som Moseloven krevde. Det var ved denne anledningen de to som i Lukas-evangeliet er omtalt som henholdsvis Simeon og Anna Fanuelsdatter fikk se barnet og dets mor, og begge profeterte over barnet.
Deretter dro den lille familien tilbake til Betlehem. Josef må ha tatt opp igjen sitt yrke som tømmermann, og her har familien bodd i minst ett år før de fikk besøk fra det evangelisten Matteus kaller «noen vismenn fra Østen». De hadde først vært i Jerusalem, der de hadde oppsøkt kong Herodes og sagt til ham: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»
Herodes hadde ikke likt dette besøket. Han kjente til profetiene om Messias som skulle komme, og fryktet at han ville skyve ham selv – Herodes – til side.
Matteus angir ingen tidsangivelse for når Herodes fikk dette besøket. Når han skriver «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem», sier ikke det noe om det var kort eller lang tid etter fødselen, eller om det var samtidig.
Reaksjonen hans tilsier at det må ha vært en tid etter at stjernen som de vise mennene hadde navigert etter at de kom til ham. I utgangspunktet gjorde han en avtale med dem at de skulle komme tilbake og fortelle ham hvor barnet var, men når de ikke gjorde dette, fattet Herodes en beslutning som står godt i stil med det man ellers vet om denne slu og blodige kongen: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene».
Ved å drepe alle gutter under to år må Herodes ha ment at han var innenfor en tidsmargin som tilsvarte vismennenes reise fra sitt hjemland og fram til møtet mellom dem og kongen.

III – VISMENNENE I JULESANGENE
Det er ikke så mange spor etter vismennene fra øst i julesangene, men noen er det.
I «Et barn er født i Betlehem» opptrer de i ett av versene. Slik vi kjenner denne sangen i dag, er den et verk av den danske presten og dikteren Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783 – 1872). Opprinnelig var det en latinsk julesang fra 1400-tallet, «Puer natus in Bethlehem». Grundtvig gjorde sin oversettelse i 1820. Her nevnes vismennene i det femte verset:
«Fra Saba kom de konger tre,
de konger tre.
Gull, røkels’, myrra ofret de.
Halleluja, halleluja!»

I dag synger man «Fra Østen kom de konger tre…».

Det er også Grundtvig som har skrevet «Deilig er den himmel blå». Den skrev han i 1810. Teksten hadde opprinnelig 19 vers, og tittelen var «De hellige tre konger». I 1853 redigerte han den selv ned til de sju versene man kjenner i dag.
Fortellingen om Betlehemsstjernen og de vise menn er det som bærer hele denne julesangen, her skal bare siteres versene 2,3,6 og 7:

«Det var midt i julenatt,
hver en stjerne glimtet matt
da med ett der ble å skue
en så klar på himlens bue
som en liten stjernesol/ som en liten stjernesol.

Når den stjerne lys og blid
lot seg se ved midnatts tid
var det varslet i Guds rike
at en konge uten like
skulle fødes på vår jord/ skulle fødes på vår jord.

Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
kommer vi til Jesu Krist/ kommer vi til Jesu Krist.

Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill,
er hans guddoms ord det klare,
som han lot oss åpenbare
for å lyse for vår fot/ for å lyse for vår fot.

Det siste – og nyeste – eksemplet som skal nevnes her, er «Julekveldsvise» av Alf Prøysen (1914-70). Denne sangen handler først og fremst om Betlehemsstjerna, men sier om de vise mennene:

«Og tel og med tre vise menn - dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ’hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.»

I dette verset legger man merke til at dikteren tar høyde for at vismennene hadde vært underveis en stund før de nådde fram. Men «..ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå».

Om Star Wars og tro: Eventyr eller lignelse?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Den første setningen min yngste sønn lærte seg på engelsk, var denne: «Use the force, Luke!» Det må ha vært filmen «Et nytt håp» han hadde fått tak i, og etter hvert kunne utenat, både forlengs og baklengs.

Det er lett å finne bibelske paralleller i så vel Star Wars-universet som i mange andre store, klassiske fortellingssykluser. At fortellingene om Narnia er inspirert av evangeliet, er vel kjent. I en fortelling som «Fluenes herre» er også den bibelske påvirkningen lett å se for de fleste. Det forutsetter selvsagt at man ikke bare er kjent med disse litterære fortellingene, men også med de bibelske.
Alle de fortellingene som her er nevnt, er blitt til i en kristen kulturkrets, og skapt av forfattere som var forankret i en kristen tro.

Riddere
I Star Wars står jedi-ridderne sentralt. Det er unge menn som har gjennomgått en helt spesiell, litt hemmelighetsfull opplæring. Den opplæringen går ut på at jedi-ridderen skal kunne bruke «Kraften», men også at «Kraften» skal kunne bruke dem. På et tidspunkt valgte den kanskje dyktigste av alle jedi-riddere, Anakin Skywalker, å gå over på motstandernes side, «The Dark Side», eller «Imperiet», som styres av den onde keiseren. Etter sitt sidebytte, er Anakin Skywalker kjent som «Darth Vader». Sine kunnskaper om «Kraften» tar han med seg når han går i imperiets tjeneste.
Det er lett å tolke Darth Vader som et bilde på Lucifer, han som ifølge mytene var en lysets engel, men som ble Guds motstander. Også når det gjelder jedi-mesteren Oba Wan-Kenobi, som har lært opp Anakin og senere lærer opp sønnen Luke Skywalker, kan man bibelske paralleller, som når han i en duell med Darth Vader plutselig slukker lyssabelen og lar seg drepe.

Religion
I en interessant reportasje i Vårt Land 15. desember kan man lese at Star Wars-fortellingen er blitt utgangspunkt for en ny religiøs bevegelse. Om lag en halv million mennesker over hele verden bekjenner seg i dag som jedi-troende.
Det samme har ikke skjedd med eksempelvis Narnia-fortellingen. Det finnes – så vidt vites – ingen «Aslan-troende» menighet noe sted. Kanskje er den kristne påvirkningen i Narnia-fortellingen rett og slett for tydelig.
I Star Wars-universet er de bibelske parallellene synlige, men ofte nokså vage. Noen ganger også «gale», om man skal legge evangeliet til grunn. Som når Darth Vader i dødsøyeblikket bryter med den mørke siden og sørger for å ta keiseren med seg i døden, slik at Darth Vaders sønn, Luke Skywalker, kan berge livet.
Fortellinger som en del av den religiøse undervisning, er vel kjent. Om Jesus fra Nasaret sies det at «uten lignelser sa han ikke noe til dem»; han brukte fortellingens pedagogikk. Mange av lignelsene han fortalte er en del av verdenslitteraturen.
Forleden kveld fikk jeg likevel et lite gjensyn med min første Star Wars-erfaring; og jeg lot meg fascinere av Alec Guinnes sin karakteristiske stemme når han i det avgjørende øyeblikket kommer med sitt råd: «Use the force, Luke!»
Det var nesten som en liten andakt.

Publisert i Vårt Land 17. desember 2015

Joe Hill – fagforeningsagitatoren som hentet melodier fra Frelsesarmeen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Fredag 19. november 1915 ble den 36 år gamle svensk-amerikanske fagforeningsaktivisten Joe Hill stilt opp foran en gruppe av fire menn med skarpladde geværer og skutt for et mord han høyst sannsynlig ikke hadde begått. Dette skjedde i Salt Lake City i Utah i USA.

Man kunne ikke skyte ham for hans agitatorvirksomhet, og da var et uoppklart mord kjekt å ha. Det ga ham en legende- og martyrstatus som kanskje heller ikke er helt fortjent, men som gjør at han fremdeles huskes, sammen med de mange visene han skrev. Noen av dem lever fortsatt. Mest kjent i Norden er nok den om lofferen, eller «The Tramp», som den heter på engelsk.

Melodi
Melodien til «The Tramp» er hentet fra det kristne barnearbeidets fremste klassiker: «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord». Det er et enkelt barnevers som til tider har hatt politisk sprengkraft i seg, og har det kanskje ennå: «Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt, Jesus elsker alle barna på vår jord».
I Joe Hills tekst heter det, i Fred Åkerströms svenske oversettelse:
«Tramp, tramp, tramp, gå på och trampa,
här finns ingenting att få.
När du kommer hit härnäst
åker du i mörk arrest.
Det är bäst för dig att trampa och gå på».

Enhver som har eller har hatt tilknytning til Frelsesarmeen, har også hørt denne versjonen: «Kom, kom, kom til Frelsesarme’n; kom så drita full du er…». Teksten fanger opp to særtrekk ved «Guds glade krigere», nemlig den åpne, kontinuerlige invitasjonen, og det at du kan komme som du er – om du så skulle være «drita full». Sånn sett kan man ane et slektskap med barnesangens budskap også, og at man er like elsket, uansett bakgrunn og opprinnelse.

Joel Emmanuel
Han fikk to bibelske navn da han ble døpt: Joel Emmanuel Hägglund. Han ble født i Gävle i 1879. Han utvandret til USA i 1902. Her kalte han seg Joseph Hillstrom, og etter hvert bare Joe Hill.
Han var en dyktig taler og en begavet sangforfatter, og begge disse egenskapene brukte han til å agitere for at arbeiderne skulle organisere seg. Sangene hans var skrevet på kjente melodier, tekstene var humoristiske, men med en skarp, ironisk undertone. «En pamflett, uansett hvor god den er, blir aldri lest mer enn en gang, men en sang blir lært utenat og gjentatt gang på gang», sa han.

Melodier fra Frelsesarmeen
Det var ikke tilfeldig at en sang som «The Tramp» ble skrevet på melodien til en søndagsskolesang. Joe Hill brukte ofte melodier som han hadde hørt eksempelvis Frelsesarmeens musikkgrupper framføre på friluftsmøter.
Sangen «The Preacher and the Slave» er skrevet på melodien til den kjente vekkelsessangen «In the Sweet Bye and Bye», som også er oversatt til norsk.
Joe Hills tekst er en parodi over den opprinnelige teksten, som han oppfatter som et uforpliktende løfte om at alt skal bli så mye bedre i himmelen. Linjen «You'll get pie in the sky when you die» er hentet fra denne sangen, og er nesten blitt et ordtak i seg selv.
I et av versene i sangen heter det at:
«And the Starvation Army, they play
And they sing and they clap and they pray
Till they get all your coin on the drum
Then they tell you when you're on the bum».

Hvor rettferdig en slik beskrivelse av Frelsesarmeens forkynnelse og tjeneste er, skal ikke drøftes her. Joe Hill hørte til den tradisjonen i arbeiderbevegelsens historie som mente at gode gjerninger bare bidro til å forlenge kampen for arbeidernes rettigheter. Når livet var håpløst, kunne det være trøst i tanken på at man skulle få «pie in the sky when you die».
En annen sangtekst skrev han på melodien til «(There is power in) The Blood of the Lamb», også det en kjent Frelsesarmé-sang. Joe Hills tekst heter «There Is Power in a Union». Omkvedet til hans tekst er slik:
«There is pow'r there is pow'r in a band of workingmen,
When they stand hand in hand.
That's a pow'r, that's a pow'r That must rule in every land
One Industrial Union Grand».

Justismord
I 1914 ble Joe Hill arrestert for mordet på en kjøpmann og hans sønn, kjent skyldig og dømt til døden. Rettssaken mot ham, og dommen, skapte sterke reaksjoner, både internasjonalt og langt opp i det politiske USA.
Under rettssaken var Joe Hill blitt nektet å forklare seg av domstolen. Dommeren forlangte også at han skulle bevise sin uskyld; noe som er helt uhørt i en rettsstat.
En av dem som reagerte var den døvblinde forfatteren Helen Keller. Hun skrev et brev til president Woodrow Wilson og ba ham gripe inn og sørge for Joe Hill fikk en rettferdig rettssak. At han fremdeles var svensk statsborger bidro til å gjøre saken enda mer delikat. Presidenten grep da også inn, og ba guvernøren i Utah to ganger om å utsette henrettelsen og kvalitetssikre rettsbehandlingen.
Men guvernøren var personlig overbevist om at Joe Hill var skyldig, så det var ikke mer å snakke om. Som loven i Utah ga adgang til, kunne den dødsdømte velge mellom å bli skutt eller hengt. Joe Hill valgte det første. – Jeg har blitt skutt noen ganger før og jeg tror jeg kan klare det, sa han.

Drapet
Ved daggry fredag 19. november ble han hentet ut av fengselscella og skutt. Alle de fire skuddene traff ham i hjertet, og han døde øyeblikkelig. Kroppen hans ble kremert, og asken fordelt i en rekke små skrin som ble sendt forskjellige steder, og så spredd. Ett av skrinene ble overlatt til Arbetarrörelsens Arkiv i Sverige, og i 1967 ble en urne med Joe Hills aske murt inn i den vestre veggen i Ljusgården ved Folkets Hus i Landskrona.
Joe Hills liv og død er blitt skildret i så vel bøker som filmer, og det er skrevet sanger om ham. Den mest kjente er trolig «I dramed I saw Joe Hill last Night», som Alfred Hayes skrev i 1925. Den er spilt inn på plate en rekke ganger, blant annet av Joan Baez.
Hans egne sanger huskes i liten grad. I stedet huskes han for sin skjebne, og som en av arbeiderbevegelsens martyrer. I dag er det liten uenighet om at han var offer for et justismord.

Ost og misjon - Om Tor Edvin Dahl og Synnøve Finden

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


La meg starte med å være litt personlig: Jula 1973 fikk jeg Tor Edvin Dahls gjennombruddsroman «Guds tjener» i gave. Jeg husker jeg leste den i løpet av én, til nød to romjulsnetter. Selvfølgelig en helt uforsvarlig lesemåte av en såpass omfattende og sammensatt roman, men fortellingen bare dro meg med. Selv var jeg den gang en ung, nylig ordinert offiser i Frelsesarmeen, men med en lidenskap for litteratur som har fulgt meg siden.




Bakgrunn
Noe av det som gjorde at jeg hadde ønsket meg akkurat den boka til jul, var at den handlet om forfatterens oppvekst i pinsebevegelsen. Jeg ante – og fikk bekreftet i løpet av de to romjulsnettene – at oppvekst i kristne vekkelsesmiljøer har mange fellestrekk, enten dette heter Frelsesarmeen eller pinsebevegelsen.
Senere har Dahl skrevet flere romaner åpenbart er inspirert av den samme bakgrunnen. Her kan nevnes «Miraklenes år» (2008) og «Abrahams barn» (1982). Han har også skrevet eller vært medforfatter i flere sakprosabøker om pinsebevegelsen, så som biografien «Broder Åge» (1980), den mer analyserende «Aage Samuelsen. Ildvitnet, gjøgleren, mennesket» (1996, sammen med Jon Gangdal) og analysen av pinsebevegelsen «Fra seier til nederlag. Pinsebevegelsen i Norge» (1978, sammen med John-Willy Rudolph).

Produktiv
Tor Edvin Dahl ble født i 1943, og kom med sin første bok i 1968. Det var novellesamlingen «En sommer tung av regn». Han er en svært produktiv forfatter, gjerne med flere utgivelser hvert eneste år, og har vært innom det som finnes av litterære sjangre – det eneste unntaket ser ut til å være lyrikk.
I løpet av årene fra 2006 til 2010 skrev han ikke mindre enn tre bøker om det samme temaet, nemlig ostefabrikken Synnøve Finden, som hans mormor var med på å starte i sin tid. Det begynte med romanen «Basunen» (2006), fortsatte med «En verden av kvinner – og andre sannferdige historier» (2007), og ble avrundet med «Min bestemor elsket Synnøve Finden. Familien og ostefabrikken» (2010).

Romanen
Romanen «Basunen» kom samme år som norsk pinsebevegelse kunne feire sitt 100-årsjubileum. Jeg leste boka den gang som et interessant apropos til nettopp det jubileet. Det var en roman om fromhet og gründerskap i skjønn forening, om to kvinner som staret en kommersiell virksomhet med et klart og uttalt ønske om å skaffe midler til misjonsarbeidet.
Misjonsideen deres, som var å starte et kristent plateselskap, viste seg å bli en kommersiell suksess. Selskapet produserte kun kristen musikk, og ble etter hvert litt av en maktfaktor i pinsebevegelsen.
De to kvinnene bak plateselskapet er den unge enken Magda Reber og den noe eldre Sigrid Ravnegård. Magda har dessuten en liten datter som heter Ruth. Disse tre bor og arbeider sammen, og bygger opp en virksomhet som fra et forretningsmessig synspunkt er en suksess, fra et misjonsstrategisk synspunkt en velsignelse, men fra et mellommenneskelig synspunkt kanskje litt blandet. Takket være både den økonomiske og strategiske suksessen, får nemlig de to kvinnene en maktposisjon i menigheten og bevegelsen som de i hvert fall ved noen anledninger direkte misbruker.
Forfatteren selv presiserer i et etterord at romanen ikke på noen måte er historisk. Det første, kristne plateselskapet i Norge ble ikke etablert før etter krigen. Menigheten som er utgangspunktet for plateselskapets virksomhet eksisterer ikke i den virkelige verden, og har heller aldri gjort den. Den er plassert i Møllergata i Oslo, der det har vært atskillig kristen virksomhet i årenes løp, men ingen pinsemenighet.
Etter krigen ble det etablert flere kristne plateseselskap. Både indremisjonen, pinsebevegelsen og Frelsesarmeen produserte plater. Disse var ofte i såkalt EP-format (forkortet for «Extended Playing Time»), med to sanger på hver side i stedet for bare én. Iblant kunne det være tre spor på hver side også. EP-platene var bare litt dyrere enn singelplatene, og dermed fikk man «mer musikk for pengene». Det var nok særlig kristne plater og barneplater som kom i EP-format, men en ikonisk utgivelse som «Magical Mystery Tour» med The Beatles kom som EP i 1967, med tre sanger på hver side.
Som roman er «Basunen» langt fra den beste Tor Edvin Dahl har skrevet.
I likhet med de andre romanene hans fra pinsebevegslens indre liv, kommer heller ikke denne i nærheten av «Guds tjener». I denne sammenheng er den mest interessant som en forstudie til de to neste bøkene om det samme tema. For om romanen handlet om et plateselskap, forsto man som leser at dette egentlig var et forsøk på å fortelle historien om ostefabrikken Synnøve Finden.

To kvinner
Utgangspunktet for så vel bøkene som ostefabrikken, var møtet mellom to kvinner.
Den ene var den unge enken Pernille Holmen, som bodde sammen med sin datter Evy i vaktmesterleiligheten til menigheten Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 38 i Oslo. En dag ringer det på døren. Utenfor står en grovbygd kvinne – hun heter Synnøve Finden. Hun flytter inn hos den lille familien. Hun er allerede en godt voksen dame på dette tidspunktet. Hun var enslig og hadde arbeidet en rekke steder. Alle steder fikk hun gode attester som en arbeidssom og samvittighetsfull dame. Blant annet har hun arbeidet med ost, og nå hadde hun fått en idé: Hun ville utfordre Meierisamvirket og lage sin egen pultost.
Fabrikken ble en suksess. For de to gründerne var ikke fabrikken bare en forretningsidé, men et misjonsprosjekt. Store deler av overskuddet ble brukt til å støtte misjonærer i andre land og evangelister i eget land. Samtidig var det viktig at alle som ble ansatt måtte være aktive i en menighet, og det ble holdt andakt med de ansatte hver dag.
Det er korte historiske og ideologiske linjer mellom bondegutten Hans Nielsen Hauge, som brukte tida til å strikke mens han gikk fra grend til grend og holdt møter, og som startet bedrifter og virksomheter over hele landet i årene rundt 1800, og de to kvinnelige pinsevennene som startet osteproduksjon i Oslo rundt 1930.
Kristent gründerskap har lange tradisjoner.
Men de to kvinnene kjører et forholdsvis tøft regime, både i bedriften og familien. Begge, men særlig Pernille Holmen, forfatterens bestemor, har en klar tendens til å oppfatte seg selv som forvaltere av Guds vilje både når det gjelder forretninger og privatliv. Det får ikke minst Pernilles datter Evy merke.
Samtidig var de to kvinnene så mektige at ingen våget å konfrontere dem med det upassende i at de ikke bare delte soverom, men også seng gjennom mesteparten av sine år sammen. Dahl skriver det ikke rett ut, men det er vanskelig å lese særlig den siste boka annerledes enn at det må ha vært et lesbisk forhold mellom de to fromme misjons- og forretningskvinnene.

Drama
Mer enn en bedriftshistorie, er bøkene om Synnøve Finden fortellingen om et menneskelig drama på høyt nivå. Det er et drama som egentlig aldri kom helt til overflaten, men som putret og putret under det lokket som de to mektige og selvrådige kvinnene la over den. For som nesten alle som er sikre på at de har rett og vet best, kostet det både Synnøve og Pernille svært lite å overkjøre andre mennesker, slik i de mest personlige forhold. Ikke minst gjaldt dette i forhold til Pernilles datter Evy og hennes mann Josef, forfatterens foreldre.
Josef Dahl var gutten som ventet trofast i kulissene til det ble hans tur.
Han var ansatt som sjåfør hos Synnøve Finden, og han og Evy hadde nok sett litt til hverandre, uten at det ble mer ut av det. For det var en helt annen som var Evys store kjærlighet. Feilen med ham, slik Pernille så det, var at han hadde egne meninger. Derfor ble han satt på porten, mens Josef, som den engstelige, forsiktige mann han var, ble hentet inn i varmen. Svigermoren visste at han kunne hun styre.
Karakteristikken «velgjørende tyrann» får et helt annet innhold i møtet med Pernille Holmen. Selv etter at hun var død, og Josef var blitt fabrikkens disponent, beholdt hun makten over ham. Når så ingen av de to sønnene til Evy og Josef var interessert i å drive fabrikken, endte det med at den ble solgt ut av familien.
Det er noe strindbergsk, for å bruke en klisjé, i det forholdet mellom generasjonene i familien som skildres i denne boka. Hvor nødvendig det er med disse til dels nokså detaljerte beskrivelsene, er jeg som leser usikker på. Til tider blir det noe påtrengende ved det, nesten litt innvaderende.

Far og sønn
Forholdet mellom faren og hans sønner er et drama på flere plan. Det er både et generasjonsdrama og et religiøst drama. Som eksempel kan nevnes når forfatteren, som tredje generasjons pinsevenn og vekkelsens barnebarn, velger litt andre standarder for hva som er akseptabel, kristen livsførsel. Og fordi forholdet til ulike kulturytringer, og til tobakk og alkohol, hadde så stor symbolverdi i foreldregenerasjonen, og nærmest fikk status som salighetskriterier, skapte det en fordekthet og falskhet i kommunikasjonen mellom generasjonene, ikke minst mellom far og sønn.
Når svigermor omsider er borte, blir Josef Dahl sjef og disponent for ostefabrikken, i hvert fall på papiret. Men det virker som det fremdeles er den gamle som styrer. Også i familien ønsker faren å innta en slags høvdingrolle, men slik jeg leser sønnens bok, ble han ikke tatt helt på alvor i den rollen heller. Det virker ikke som konflikten – for det må ha vært en konflikt! – mellom far og sønn noen gang fikk komme til overflaten.
Dramaet forblir derfor stort sett et taust drama. Ting blir ikke sagt med rene ord, kanskje ikke antydet en gang, og alt dette usagte blir liggende som en verkebyll den dagen faren er borte.
Både som far og sønn skaper det både sorg og smerte å lese om denne konflikten. De fleste av oss som har mistet sine fedre føler vel at det var ting vi aldri fikk snakket ut om, og som vi kanskje ikke ønsket å snakke om den gang de levde. Men i dag er det som en ubehandlet skade, et arr vi ikke helt husker hvordan vi fikk.

Dedikasjon
La meg knytte tråden tilbake til romanen «Guds tjener», som ble mitt første møte med Tor Edvin Dahls forfatterskap.
Denne boka var tilegnet hans foreldre, Evy og Josef Dahl. De var begge nevnt med navn i dedikasjonen.
Når jeg nå har lest det Dahl skriver om sitt forhold, ikke minst til faren, dukker denne dedikasjonen opp igjen i tanken. Hva lå bak en slik hilsen fra en forfattersønn til sine foreldre i en bok som handlet om det miljøet de hadde latt ham vokse opp i? En takk? Eller et rop om å bli sett? Om å bli lest?
Fremdeles finner man Synnøve Finden-produkter i hyllene i norske dagligvarebutikker. Men fabrikken er ikke lenger i familien Dahls eie.
«Hva gikk galt?» spørres det på baksiden av omslaget.
Når det gjelder bedriftshistorien, er svaret trolig at tida hadde løpt fra det forretningskonseptet som fabrikken representerte, og at denne prosessen ble forsterket ved at det ikke lenger var interesse i familien for å drive videre.
Når det gjelder det menneskelige dramaet, der også mye gikk galt, må den enkelte leser vurdere dette for seg selv.

Litteratur:
Tor Edvin Dahl:

GUDS TJENER
Roman
Gyldendal Norsk Forlag, 1973

BASUNEN
Roman
Cappelen 2006

EN VERDEN FULL AV KVINNER
og andre sannferdige historier
Cappelen 2007

MIN BESTEMOR ELSKET SYNNØVE FINDEN
Familien og ostefabrikken
Kagge Forlag 2010

Poeter på Løvebakken

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Vårt Land etterlyser mer poesi i framleggelsen av statsbudsjettet spesielt og den politiske debatt generelt – slik leser i hver fall jeg reportasjen i avisa lørdag 10. oktober.

Noen klassiske sitater, det være seg fra poesien eller prosalitteraturen, er alltid med på å lage en litt høyere himmel over selv det mest traurige foredrag – utfordringen er selvsagt å finne sitater som ikke er altfor oppbrukt allerede. En kjent strofe signert Arnulf Øverland er nok inne i denne kategorien, og kan med fordel legges til side.
Det har ikke vært noen overflod av poeter og diktere på Stortinget i historiens løp. En av dem blir nevnt i reportasjen: Marie Lovise Widnes, som representerte SV i Møre og Romsdal fra 1989 til 1993. I perioden 1954-57 var hun vararepresentant for Arbeiderpartiet fra samme fylke.

Salmediktere
Blant poetene på Løvebakken finner vi også to salmediktere.
Nils Lavik fra Hordaland (bildet) skrev sin inn i den politiske historien som KrFs første stortingsrepresentant etter at han ble valgt inn i 1933. I perioden før hadde han vært vararepresentant for Venstre.
Han har to tekster i Norsk Salmebok 2013; en original tekst og en oversettelse.
«Eg lyfter mitt auga, min Frelsar, til deg» (nr. 493) er skrevet i 1913, mens «Langt bortom rømd som blånar» er oversatt fra svensk i 1939. Den svenske teksten ble skrevet av Augusta Lönborg i 1895.
I Norsk Salmebok 1985 hadde han to oversettelser til, begge fra svensk. Den ene var «Opna hjartans dør», som frelsesoffiseren August Storm skrev i 1908, og den andre var en oversettelse til nynorsk av Lina Sandells kjente sang «Tryggara kan ingen vara».
Den andre «løvebakke-salmisten» har en lang større produksjon, og er representert i Norsk Salmebok 2013 med fem egne tekster og ti oversettelser.
Per Lønning representerte Oslo Høyre på Stortinget fra 1958 til 1965, og ble senere biskop i Borg og Bjørgvin.
Blant hans tekster kan nevnes «Brød for verden lot du vokse» (nr. 714) og «Gud, i en tid da alle krefter røynes» (nr. 735).

Publisert i Vårt Land 14. oktober 2015

PS. Jeg kunne vel ha føyd til Per Ramsrud, som representerte Frp i Oppland fra 1993 til 1997, og hans tekst "I Romerbrevet åtte", men denne teksten står ikke i Norsk Salmebok eller noen annen sang- eller salmebok. DS