Den første kong Håkon

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Norges nye konge har tatt navnet Haakon den åttende. Dermed er dette blitt det mest brukte kongenavn i norsk historie, tett fulgt av Magnus, som sju norske konger har hett.

Den første kong Håkon i norsk historie var en 15 år gammel gutt som norske stormenn hadde hentet fra England rundt år 935.
Han var den yngste av de mellom 16 og 20 sønnene som kong Harald Hårfagre skal ha vært far til. Bare to av disse regnes med i kongerekka: Den eldste, Eirik Blodøks, og den yngste, Håkon, som fikk tilnavnet «den gode».
Han ble hentet til landet fordi Eirik hadde gjort seg så upopulær og var kommet på kant med så mange feil personer, at han ble fordrevet, sammen med dronningen og alle deres sønner.
Håkon fløt på en bølge av velvilje da han på ting etter ting ble utropt til konge i stedet for sin bror Eirik. Denne velviljen hadde nok flere begrunnelser. Motviljen mot kong Eirik var ikke den minst viktige. En annen - irrasjonell, men viktig nok! - faktor var at Håkon av utseende hadde en slående likhet med sin far. Snorre forteller at da de gamle krigerne til Harald fikk se Håkon, trodde de at Harald var blitt ung igjen og var kommet tilbake til dem.

Utdannet i England
Kong Håkon må kunne beskrives som den første norske kongen som hadde studert utenlands.
Kong Harald hadde sendt yngstesønnen til oppfostring hos den engelske kongen Ethelred. Han var selv barnløs, og ble fort glad i den norske prinsen.
Ethelred var kristen og lot både Håkon bli døpt og lært opp i kristen tro, tanke og kultur.
Snorre skriver at «Kong Håkon var en god kristen da han kom til Norge. Men hele landet var hedensk og det var mye bloting og mange stormenn».
Som konge overholdt han både helligdagen og fredagsfasten, og flyttet julefeiringen til 25. desember.
Han hadde tydeligvis en langsiktig strategi med tanke på å innføre kristendommen i Norge, og mange av hans nærmeste venner lot seg døpe, og de sluttet med blotene som var så viktige i den norrøne religionen.

Politikk og ettermæle
Etter noen år prøvde Håkon å løfte kristningen av Norge opp på et politisk plan, og på Mære i dagens Steinkjer utfordret han tinget til å vende om til kristendommen.
Det glapp, og kongen ble ydmyket ganske sterkt, men fortsatte likevel som konge.
I middelalderen ble han gjerne omtalt som «frafallen», men i nyere tid er denne oppfatningen blitt utfordret av blant andre kirkehistoriker og tidligere biskop Fridtjov Birkeli.
Kong Håkon døde av et sår han fikk under slaget ved Fitjar i 961.
Da hadde han vært konge i om lag 25 år. Kampen sto mellom ham og nevøene hans, sønnene til Eirik Blodøks.
I likhet med kong Håkon var også disse kristne. Selv om kong Håkon vant slaget, døde han av sårene, og sendte bud til Eirikssønnene om at han overlot landet til dem.
På spørsmål om han ville begraves i Norge eller i et kristent land, skal han ifølge sagaen ha svart at de kunne begrave ham der de ville, før han skal ha lagt til: «Som hedning har jeg i mangt levd. Siden håper jeg på mer miskunn hos Gud enn jeg er verdt».
Ordla den døende kongen seg omtrent slik, er dette det klareste, kristne vitnesbyrdet man kjenner fra denne perioden i norsk historie.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Bildet viser Anne Grimdalens statue av Hkon den gode - den står på Fitjar.