Oppvekstens lydspor: Fra Prøysen til Presley

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Rent fonetisk er det litt «smell» i setningen «Fra Prøysen til Presley». Begge navnene vekker gode minner hos meg. Begge ble en del av oppvekstens «lydspor».

La oss ta Alf Prøysen først.
Som gutt var jeg en ivrig lytter av Barnetimen for de minste; disse 20 minuttene med kulturformidling som betydde mye for mange: Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly med egne fortellinger, Jens Bolling med folkeeventyrene, og Alf Prøysen, med både viser og fortellinger.

Lag på lag
I Alf Prøysens tekster kan man finne lag på lag med innsikt. Forholdsvis sent snublet jeg over det jeg senere har beskrevet som hans «religiøse landskap»; en liten hage som ligger for seg selv, og som umerkelig glir over de andre landskapene hans; barnelandskapet og det politiske landskapet.
I 2014 var det 100 år siden han ble født, og «Prøysen-året» ble markert på mange måter. Glemt ble han vel aldri, og nå huskes han kanskje mer enn noen gang, og for flere sider ved sin kunst enn noen gang.
Han tidlige bortgang, bare 56 år, var et stort tap, samtidig som han etterlot seg et formidabelt livsverk.

Hektet på Elvis
Det andre lydsporet sto Elvis Presley for.
Et tilfeldig kinobesøk, og så var det gjort. Jeg var hektet på Elvis.
Det var ikke noe sjakktrekk i skolegården på Oslos vestkant midt på 60-tallet. Der sto det mellom Beatles og Stones.
En av de tingene jeg etter hvert oppdaget ved Elvis, var hans forhold til gospelmusikk, og til den kristne tro. Oppvokst som man var i Frelsesarmeen, var dette en side ved Elvis man visste å sette pris på.
Mange amerikanske artister, ikke minst countryartister, hadde gospelsanger på repertoaret: Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash. Båndene mellom country og gospel er tette «over there».

Rock’n’Gospel
Men Elvis var jo ikke regnet som noen countryartist den gang. Han var «The King of Rock’n’Roll».
Og han var kanskje den med det sterkeste forholdet til gospel, sammen med en annen sørstatsgutt: Johnny Cash.
Da Elvis skulle opptre på Ed Sullivan Show i 1957 måtte han mase seg til å få framføre «Peace in the Valley».
I mange år var gospelalbums de eneste platene han laget som ikke var relatert til en av de mange dårlige filmene han måtte spille i.
Han fikk i alt tre Grammy-priser; alle var for gospelinnspillinger.
En av dem var for en konsertversjon av «How Great Thou art», der et tusentallig publikum synger med: «Then sings my soul, my Saviour, God, to Thee: How great Thou art».
Ingen vekkelsespredikant kan skape slik halleluja-stemning, og jeg tror jeg vet litt om halleluja-stemning.
Som Alf Prøysen ble heller ikke Elvis Presley noen gammel mann.
Han var 42 år da han døde en augustdag i 1977.
Han burde kunne vært blant oss ennå; han ville vært i 80-årsalderen.
Men lydsporene er der fremdeles.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad: I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010)
Nils-Petter Enstad: Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

Publisert i bl.a. Dagen og Arendals Tidende

«Quod, scripsi scripsi»

Sitatet over denne teksten er, etter hva jeg er blitt fortalt, den latinske versjonen av det litt trassige svaret Pilatus ga jødene da de kritiserte ham for plakaten han hadde slått opp på Jesu kors.

I kirkekunsten er plakaten gjerne markert med fire bokstaver: «I.N.R.I.».
Det er en forkortelse for «Jesus Nazarenus Rex Iudæorum», eller «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». For godt mål sto teksten både på gresk, latin og hebraisk.
- Du kan da ikke skrive det, sa jødene. -Skriv heller «han sa at han var jødenes konge».
Da gikk Pontius i vranglås. – Jeg skrev det jeg skrev, svarte han.

Jeg forstår Pilatus her. Jeg forstår at han ble litt gretten.
Få ting er så irriterende som når noen kommer med semantisk pirk til noe en selv har skrevet. Særlig dersom man faktisk har vært litt bevisst på ordvalget sitt, og så kommer en eller annen besserwisser med et endringsforslag som bare unntaksvis er til det bedre.

Jeg har publisert tekster i mer enn 50 år.
De tekstene omfatter mangt og meget, fra korte meningsytringer, via dikt, noveller, reportasjer, kronikker (som er litt mer omfattende meningsytringer) til etter hvert nærmere 50 bøker.
Alt er selvfølgelig ikke like genialt, enn si strålende.
Det meste er kanskje helt greit, noe er faktisk svært bra (ifølge noen) og noe er både svakt, dårlig og pinlig.
Men er det publisert, så er det publisert.
Da står jeg for det.
«Det jeg skrev, det skrev jeg!»

Jeg har også forsøkt å ta vare på de tingene jeg har produsert i alle disse årene.
Noe som utklipp, dersom det faktisk har vært publisert, men mye også som manuskripter.
De eldste tingene på etter hvert både gulnet og litt sprøtt papir, men de siste 30-35 årene også digitalt.
Da min foreløpig siste pc med diskettstasjoner brøt sammen, opplevde jeg en slags eksistenskrise.
Jeg satt nemlig med store mengder disketter, både «myke» og «harde», enten med en størrelse på 8 tommer eller på 3,5 tommer.

På disse diskettene hadde jeg mengder med manuskripter, sikkert i opptil mange både dubletter og ulike versjoner, men det tok lang tid – vi snakker om flere år – før jeg fant ut at det var faktisk en måte å få lest dem på.
En prat i terapibassenget på Frolandia bad med en som drev med den slags ga løsningen, og jeg gikk til anskaffelse av en floppyreader. Den tok i hvert fall de «små» diskettene, og selv om mange av dem ikke lot seg lese lenger, klarte jeg å berge en del tekster. Faktisk nokså mange. Forskjellen mellom wp5.1, som de stort sett var lagret i, og word var ikke større enn at det var håndterbart.

Men fortsatt sitter jeg med disse mengdene med disketter. Det som kunne berges, er berget. Det andre må jeg bare erkjenne ikke kan bevares. Hva som eventuelt går tapt ved det verken kan eller vil jeg bruke mer tid på.
Nå har jeg samlet dem og er på jakt etter en måte å bli kvitt dem på.
Er det forsvarlig å ta dem med på fyllingen og dumpe der, eller bør de destrueres på en eller annen måte først?
Jeg kjenner jo på et visst vemod ved tanken på å destruere/kaste dem.
Det er mange timers arbeid som er lagret på dem. «Det jeg skrev, det skrev jeg!»

Lindtveit 12. mars 2022

En ufullført roman

Mandag 15. august 1988 hadde jeg min første arbeidsdag som informasjonskonsulent ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.

Jeg var ansatt i 3/5 stilling og arbeidet skulle kombineres med studier, det såkalte "Torsdagsopplegget" der man gikk gjennom grunnfagspensum i kristendomskunnskap i løpet av fire semestre. Kombinasjonen hadde vært utprøvd før av andre.

Jeg ble ønsket velkommen som ny kollega, fikk henvist et midlertidig kontor, men de første dagene var det ikke så mange konkrete arbeidsoppgaver jeg ble tildelt. Imidlertid sto det en skrivemaskin der, og det var rikelig med skrivepapir, så jeg satte et ark i maskinen og begynte å taste.
Bildet viser hva jeg begynte å taste på.

Hvorfor det ble døperen Johannes har jeg ikke noe godt svar på, men han er jo unektelig en av mange fascinerende skikkelser i evangeliene.
I 1988 hadde jeg ennå ikke gitt ut noen bok, om man ser bort fra et hefte om Frelsesarmeens speiderguttforbund (60-årsjubileum i 1984) og Sandvika korps (75-årsjubileum i 1985). Til begge disse sto jeg oppført som "redaktør", men faktum er at jeg hadde skrevet hvert ord i dem begge.
Jeg så kanskje for meg at en roman om Døperen Johannes skulle bli min inntreden i litteraturen, men slik gikk det ikke.
Jeg fortsatte med tastingen en stund; tok det fram og la det vekk; leste og rettet.
Fra årene både som redaksjonssekretær i Krigsropet og året som forlagsredaktør i Ansgar forlag var jeg vant med manuskripter der endringer, tilføyelser og rettelser var gjort med hånd. Noen ganger kunne det bli vel mye av det alt sammen. Olav Kvam, som var min sjef på Krigsropet, ville ikke at vi skulle sende fra oss manus med for mange rettinger av den typen. -Vi skal ikke ha på oss at et manus fra Krigsropet får setteren til å banne, som han sa.

På et tidspunktet ble dette manuset lagt vekk. Da hadde jeg skrevet omlag 20 sider av det.
Jeg har faktisk lett etter det en stund. Jeg visste at jeg hadde tatt vare på det, men husket ikke hvor jeg hadde det. Men i påvente av å komme i gang igjen med noe nytt etter å ha fullført noe annet, har jeg prøvd å gå systematisk gjennom permer, mapper og tidsskriftsbokser for å finne det.

I dag dukket det opp.
Det blir nok ikke prioritert å gjøre noe med denne romanen foreløpig. Jeg har i hvert fall tre andre prosjekter som står foran i køen, men det kan jo være jeg tar dette fram igjen.
Jeg var for øvrig ansatt ved MF i drøyt tre år. Før jeg sluttet ved årsskiftet 1991/92 hadde jeg faktisk fått gitt ut, ikke bare bok, men bøker: To påskerelaterte hefter på Ansgar forlag i 1990, og en om mine foreldres misjonstjeneste i Indonesia i 1991 - den kom på det som da het Nye Luther Forlag.
Det kan vel medgis at i hvert fall deler av disse bøkene ble skrevet i arbeidstida på MF. Tjenesten som informasjonskonsulent vekslet mellom det hektiske og det rolige, og i pakt med luthersk arbeidsetikk gjaldt å bruke tida godt.

Lindtveit, 5. mars 2022

Tilføyelse 30. mars 2022: Ved gjennomlesning i dag, så jeg et par språklige ting jeg ville endre på. Det skjedde ved at jeg gikk inn i den alt publiserte teksten, rettet i den og publiserte den igjen. Ingen skjemmende håndskrift-endringer. Og sånn går verden videre.

Hvem var apostelen Mattias?

Av Nils-Petter Enstad
Det er ikke mye som fortelles om hva disiplene foretok seg i de ti dagene mellom Jesu himmelfart og pinsen. Slike «svarte hull» i en fortelling appellerer alltid til fantasien. Men vi kjenner bare én begivenhet fra denne perioden: At disiplene valgte en ny apostel. Han som ble tatt inn i apostelgruppen etter at Judas var død het Mattias.

Det var viktig for Peter og de andre disiplene at kollegiet var «fulltallig», og tallet 12 var viktig fordi det minte om de 12 stammene i Israel.
I Det gamle testamente kan man lese om at da Benjamins stamme i praksis ble utryddet (Dom 20-21), måtte de andre stammene finne en utvei, slik at det fremdeles var 12 stammer i Israel. Det skjedde ved at Josefs stamme ble delt i to, og man fikk henholdsvis Efraims og Manasses stammer, oppkalt etter Josefs to sønner.

I vår sammenheng var det Peter som tok initiativet til at 12-tallet skulle gjenopprettes i disippelflokken.
Han talte derfor til de 120 – også et antall som går opp i 12 - som var samlet, og refererte til Judas og hans forræderi. Og han fortsatte: «For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp» (Apg 1, 20-22).

KANDIDATER
Ut fra disse kriteriene satte man opp to kandidater: Josef Barsabbas med tilnavnet Justus og Mattias.
Begge hadde tilhørt flokken på 70 som Jesus sendte i forveien for seg under sine vandringer (Luk 10, 1,17), og begge hadde forblitt trofaste mot Jesus, selv om mange andre forlot ham (Joh 6, 66-69).
Begge måtte også ha møtt Jesus etter hans oppstandelse.
Etter bønn om Guds ledelse, ble det trukket lodd mellom de to, og da falt valget på Mattias.
«Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1, 26), kan vi lese.
Loddtrekning var ellers noe som hørte den gamle pakt til, dersom en ville vite Guds vilje (2 Mos 28, 30). I Det nye testamente leser en bare at det ble praktisert denne ene gangen.

TAUST
Etter dette blir det taust om Mattias.
Han nevnes ikke mer i Apostlenes Gjerninger, det blir aldri referert til ham i noen av brevene.
For mange år siden leste jeg en bok som «Nåde pluss ingenting» (Forlaget Bibel og Misjon, 1973), skrevet av en dr. M. R. de Haan. Han bruker harde ord om fremgangsmåten ved valget av Mattias.
Hans poeng er at det var Paulus som var sett ut av Gud til å være den 12. apostel, og hevder at valget av Mattias skjedde «direkte i strid med de instrukser Jesus hadde gitt dem. Jesus hadde bedt dem ikke å gjøre noe før etter at den Hellige Ånd var blitt utgydt. Det var en befaling».
de Haan kaller beretningen i Apg 1, 15 – 26 «trist lesning», og bruker sterke ord om Peter, som han mener var altfor utålmodig, og at han nærmest tok seg til rette. Han skriver også at når disiplene trakk lodd mellom de to, var det fordi Gud ikke ville svare på bønnen deres om å vise dem hvem han hadde valgt, og derfor var de «tvunget» til å bruke den framgangsmåten.
Det er friske synspunkter, men ikke så mye mer.
Mattias var ikke noen «hvem som helst» i gruppen av Jesu etterfølgere. Han hadde vært vitne til Jesu gjerninger og lyttet til hans forkynnelse i tre år.
Om de Haan er å fortelle at han opprinnelig var en amerikansk lege som levde fra 1891 til 1965, men som avbrøt sin legekarriere og ble pastor og forfatter av kristne bøker. På 1930-tallet grunnla han en radiobibelskole (Radio Bible Class, eller RBC) som fremdeles er i virksomhet.

LEGENDER
Nettstedet katolsk forteller at det er flere overleveringer om Mattias sitt liv. «De fleste i den vestlige tradisjonen går ut på at han først gjorde underverk i Judea, en sier at han led martyrdøden der. Etter å ha prekt evangeliet i hjemlandet i 33 år, hadde han omvendt flere tusen jøder til troen på Jesus. Da ble han innkalt til ypperstepresten Ananias, som forbød ham å preke. Men Mattias begynte å bevise for Det høye Råd at alle profetier var oppfylt i Jesus. Da de ikke kunne svare ham, ble de så rasende at de lot ham steine. En romersk soldat ga ham nådestøtet og hogde av hans hode med en øks.»
Dette skal ha skjedd i år 63.
Samme nettsted forteller at ifølge en annen, gresk tradisjon, skal Mattias ha misjonert i Kappadokia og ved Det kaspiske hav etter sitt virke i Judea.
Det finnes også tradisjoner som forteller at han var misjonær i Etiopia, og at han en gang i Makedonia skal ha helbredet 100 mennesker som var blitt blinde etter å ha drukket gift.
Når det gjelder hans død, går én tradisjon ut på at han ble korsfestet og døde på korset etter å ha blitt stukket med en lanse, slik det skjedde med Jesus, en annen går ut på at han ble steinet og deretter halshogd – dette er henrettelsesmetoder vi kjenner fra beretningene om Stefanus og Paulus.
Lenge skal han ha unngått sine hedenske motstandere ved å gjøre seg usynlig for dem, men til slutt valgte han å gi seg til kjenne, og valgte dermed også martyrdøden. Kjennetegnene på ham i kirkekunsten er en øks og en bokrull. Han har sin egen minnedag 24. februar - "Mattiasmesse".

APPELL
Denne rike legendetradisjonen står i kontrast til det vesle som sies - eller ikke sies - om ham i Bibelen.
Denne frodigheten er nok dels et uttrykk for en folkelig appell, men også for at det har stimulert både nysgjerrigheten og kreativiteten at det faktisk sies så lite om ham som tilfellet er.
Apostelen Mattias er tatt med blant den katolske kirkes helgener, og han er blant annet skytshelgen for bakere, slaktere, smeder, tømmermenn, snekkere og skreddere, og mot kikhoste, kopper, mot ekteskapelig ufruktbarhet, for barnas skolestart.
Navnet hans ligger år om annet høyt på lista over de mest populære guttenavnene i Norge.
I Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» heter hovedpersonen Mattis.

Mye av innholdet i denne teksten ble publisert første gang i bladet Frelsesoffiseren nr. 3/1980.

Kjente personer som heter Mattias:
Matias Orheim (1884 – 1958) – norsk predikant og salmedikter
Mathias Skard (1846 – 1927) – norsk språkforsker og nynorskforkjemper
Per-Mathias Høgmo (f. 1959) – norsk fotballtrener
Mattias Faldbakken (f. 1973) – norsk forfatter og bildekunster

To norske julesanger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hører begge med til julens lydspor for mange av oss.
De er skrevet av hver sin folkekjære, norske dikter. Og selv om ingen av dem forbindes med salmesang, er begge representert i Norsk Salmebok. Denne jula er det henholdsvis 90 og 70 år siden tekstene deres ble publisert første gang.

Det lyser i stille grender
Året var 1931.
Det var en stekende varm sommerdag.
I skyggen av et tre i Klokkargarden i Dale i Sunnfjord satt en ung mann og skrev et juledikt.
Det var en bestilling fra redaktøren av et julehefte. Han som skrev var den 25 år gamle lærerstudenten Jakob Sande. To år før hadde han gitt ut sin første diktsamling. Den het «Svarte næter» og hadde fått mye oppmerksomhet da den kom; både ros og kritikk.

Diktet het «Jolekveld» og hadde fem vers da det kom i juleheftet «Jol i Sunnfjord».
I dag har teksten navn etter den første linja i første vers: «Det lyser i stille grender».
Året etter fikk diktet en melodi av Sandes lærerkollega Lars Stubhaug og i 1934 kom både tekst og melodi på trykk i avisa Gula Tidend.
Da komponisten Lars Søraas d.y. ga ut sin sangbok for skolen i 1948 var det med en melodi Søraas selv hadde laget, og det er denne som har fulgt sangen siden.
Det har ikke holdt andre komponister tilbake fra å lage nye melodier til sangen.
I alt ni forskjellige melodier skal ha blitt satt til Jakob Sandes tekst.
Som årene gikk, ble sangen mer og mer brukt.
I 1985 kom teksten, med Søraas’ melodi, med i Norsk Salmebok.
Da Sissel Kyrkjebø tok den med på sitt julealbum «Glade jul» fra 1987, var posisjonen som «folkeeie» sikret.
Teksten sto ikke i noen av de diktsamlingene som Jakob Sande ga ut mens han levde.
Heller ikke i «Dikt i samling» fra 1964, og som han redigerte selv, er «Jolekveld» med.
Først da Gyldendal Norsk Forlag ga ut en ny og komplett utgave med «Dikt i samling» i 1998, 31 år etter Sandes død, var teksten med. Da hadde den for lengst sunget seg inn folks hjerter og sinn.
Jakob Sande har også en annen tekst i Norske Salmebok: Påskesalmen «Du som låg i natti seine». Den sto første gang i diktsamlingen «Storm frå vest» fra 1931.

Julekveldsvisa
Går vi 20 år fram i tid møter vi en annen lyriker som hadde fått en bestilling på en tekst til jul.
Det var Alf Prøysen, kjent både for plateinnspillinger, bøker, dikt og radioprogram.

I 1951 var han blitt far for andre gang, og samme høst ba hans gode venn og kunstneriske mesén Nils Johan Rud, ham å skrive ei julevise, en tekst som skildret «himmelen i ei gråstue», som han sa.
Husmannssønnen Alf Prøysen visste godt hva ei gråstue var, og som tobarnsfar kunne han identifisere seg med barnets forventning til jul.
Denne tonen slo han an alt fra første linje:
«Nå har vi vaske golvet og vi har børi ved,
og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre’.
Nå sett vi øss og hvile og puste på ei stund,
imens je rugge vogga, så bror din får en blund».

I seks forholdsvis enkle vers flytter han julefortellingen fra Betlehem til Ringsaker, og plasserer stjerne over huset til «Jordmor-Matja».
Hun var bygdas legendariske jordmor som hadde hjulpet to tusen ringsaksokninger til verden; Alf var selv en dem.

Salme eller vise?
Begge tekstene står i Norsk Salmebok.
Jakob Sandes tekst står også i mange andre kristne sang- og salmesamlinger, mens det foreløpig bare er Frelsesarmeens sangbok som også har med «Julekveldsvisa».
Sjangermessig er nok begge mer viser enn salmer, og dette ble da også brukt som argument mot at Prøysens tekst skulle tas med i Norsk Salmebok.
Begge har en rotnorsk forankring i sin formidling av julefortellingen.
Sande kanskje noe tydeligere enn Prøysen, med sin referanse til «Betlehems aude eng».
Sande er også klar på hvem barnet det er snakk om var, mens Prøysen viser til han som laga «ei bru imilla seg og himlen og ei krubbe og ei ku».
Selv om begge de to tekstene er preget av nøkternhet, har de samtidig dette storslåtte over seg som også er en del av julebudskapet.

Faktaboks:
Jakob Sande (1906-67). Norsk lyriker.
Alf Prøysen (1914-70). Sanger, barnetimeonkel og forfatter.

En skolestil i litteraturhistorien

Det hører med til unntakene at en setning fra en skolestil går inn i litteraturhistorien. Men det skjedde da Barbro Karlén i en alder av åtte år skrev: «Vi går på skole for å lære oss å lese, skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»

Denne bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Et alvorlig blikk. Debutboka fra 1966, da hun var 12 år gammel, fikk tittelen «Människan på jorden». Det var en samling dikt. Diktene ble oversatt til en rekke språk.

Flere bøker
Etter debuten kom bøker på rekke og rad. Den neste boka kom året etter. Den heter «I begynnelsen skapte Gud», og er en prosabok, nærmest et essay der 13-åringen skrev ned sine tanker om Gud, og om menneskers omgang med Gud, med hverandre og med naturen.
Igjen ble man slått av det modne refleksjonsnivået hos en som ennå var et barn. Som dette: «Mange spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud ser.»
«I begynnelsen skapte Gud» var den første av Barbro Karléns bøker som ble oversatt til norsk.
Deretter fulgte «Brevet til lærerinnen» og «Dømt til å dø».
Før hun var 18 år hadde hun gitt ut et ti-talls bøker på svensk. Ikke alle ble oversatt til norsk.
Så ble hun taus som forfatter.
Via media fikk man vite at hun hadde giftet seg som 18-åring, blitt mor som 19-åring og skilt som 20-åring. Hun gikk inn i politiet, der hun arbeidet som hestetrener. Hun flyttet til USA, der hun fremdeles bor.

Inntrykk
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén og hennes forfatterskap.
Her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.
Da hun trakk seg vekk fra offentligheten, var jeg på vei inn i en tjeneste som forkynner.
De siste møtene med det hun skrev og sa ble derfor litt såre og smertefulle.
Jeg så fort at dette ikke kunne være kristendom. I dag ville man kanskje kalle det «ny-religiøsitet», med innslag av reinkarnasjon. En overfladisk likhet med Anne Frank, jødepiken som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1945, ble brukt som et slags «bevis» på dette.
Jeg forsøkte å formidle denne skepsisen videre, men ga det opp.
Barbro Karlén ble oppfattet som en kristen mystiker av mange. Hun var blitt et litterært ikon som man ikke skulle røre ved.

Selvbiografi
I 1998 ga hun ut en selvbiografisk bok.
Jeg kom rent tilfeldig over den, skaffet meg den og leste den.
Som en frilansjournalist som gjerne skrev om litteratur, undret jeg meg over at ingen hadde fått med seg at Barbro Karlén faktisk hadde brutt en 25 år lang litterær taushet. Det burde være «en sak», uansett hva man måtte mene om boka hun hadde kommet med.
At den norske utgaven av selvbiografien kom ut på et nokså marginalt, lite forlag var kanskje noe av forklaringen?
De første bøkene hennes hadde kommet på Aschehoug Forlag.
Da jeg kontaktet forlaget for å låne et bilde av henne til en artikkel jeg skrev, slet informasjonsavdelingen med å finne et.

Gjensyn
De eksemplarene av bøkene hennes som jeg hadde skaffet meg fulgte med på x antall flyttelass gjennom årene. De står i hyllene fremdeles.
For et par år siden fant jeg fram igjen «I begynnelsen skapte Gud», og oppdaget at jeg faktisk har to eksemplarer av den.
I det eksemplaret jeg har liggende ved siden av pc-en nå, står det at boka er trykket i 10.000 eksemplarer.
Det er et stort opplag for en religiøs bok.
Jeg bladde litt i den og fant fram den teksten som jeg har scannet til dette innlegget.

Det ga meg assosiasjoner til en annen ung, svensk jente med et eksistensielt engasjement: Greta Thunberg.
Retorikken er en annen, men engasjementet er det samme.
Bakgrunnen er også forskjellig: Barbro Karlén kommer fra en «Medel-Svensson»-familie, mens Greta Thunberg kommer fra en familie av kunstnere og akademikere.

13. november 2021
Portrettet er scannet fra omslaget på mitt eksemplar av «I begynnelsen skapte Gud»

«Det jeg skrev, det skrev jeg» - et apropos til det å skrive en bok

I 1998 ga jeg ut romanen «Blikkfatet» på Genesis Forlag.

Tittelen er inspirert av en roman av den tyske forfatteren Hans Fallada: «Den som en gang har spist av blikkfatet». Det er en roman som handler om utfordringen ved å skulle integreres i samfunnet igjen etter å ha sonet en fengselsdom.
Hvorfor brukte jeg akkurat den metaforen som tittel på en roman som – blant annet - handlet om å vokse opp i Frelsesarmeen?
Det spørsmålet svarer jeg ikke på i romanen, og har heller ikke tenkt å svare på det nå, snart 25 år senere. Hans Fallada er ellers mest kjent for romanen «Lille mann, hva nå?»

Novelle
Det første utkastet til denne romanen hadde jeg på trykk som en novelle i bladet «Frelsesoffiseren»; et blad jeg selv var redaktør for den gangen.
Før publiseringen valgte jeg å kjøre en liten prosess i forkant, slik at både «TC» og «CS» (dette er interne Frelsesarmé-koder!) hadde lest den på forhånd.
Den eneste kommentaren jeg fikk, var fra daværende TC som lurte på om jeg ville beholde ordet «jævli» i en replikk.
Det ville jeg.
Det godtok han.
Først 13 år senere hadde jeg romanen klar. «J-replikken» er med der også.
Genesis Forlag ville gi den ut, og slik ble det. Boka fikk ikke så mange anmeldelser, og den i Krigsropet var kanskje den mest spennende. Jeg ramlet over den forleden, og tok en utskrift.
Noen av refleksjonene stusser jeg vil litt over i dag, men det er en spennende omtale.
Jeg har scannet den og den kan ses i dette innlegget.

Om å bruke seg selv
I ettertid har jeg hørt at noen har lurt på om romanen er selvbiografisk.
Det korte svaret er nei, men jeg ser jo, når jeg har hentet den fram igjen, at det er noen av mine egne opplevelser som er blitt med. Hvilke det er skal jeg ikke røpe, bortsett fra denne: Et sted sitter det fortellende «jeg» og blar i Vårt Land. Der finner han en kronikk med tittelen «Er det synd å være sliten?»
Det var vel en form for metatekst. «Er det synd å være sliten?» var tittelen på den første kronikken jeg hadde i Vårt Land, året må ha vært 1986 eller 1987. Jeg/vi sluttet i Frelsesarmeens tjeneste 31. desember 1985. Det var vel ikke først og fremst fordi vi var «slitne», men det var samtidig en del av et større bilde.
Samtidig: I en roman som er skrevet i «jeg»-form, sier det nesten seg selv at man må «låne» litt fra eget liv og egne erfaringer.
I 2012 ga jeg ut en annen roman i «jeg»-form; det samme kan sies om den, men heller ikke den er «selvbiografisk».

Reaksjoner?
«Blikkfatet» solgte relativt godt til å være en norsk roman gitt ut på et kristelig forlag. Så ble jeg i hvert fall fortalt. Men samtidig har jeg ikke vært spesielt opptatt av hvor mye de bøkene jeg har skrevet har solgt. Det har alltid vært slik at jeg har vært mest opptatt av å få boka ut, så fikk salget blir som det ble.
Noen ga meg litt respons på fortellingen. Jeg kan bare huske en som var direkte negativ; den kom fra en som ikke hadde lest den og ikke hadde tenkt å gjøre det. Nok sagt om den reaksjonen.
Jeg vet ikke hvor stort opplaget på boka var, men etter en tid overtok jeg mesteparten av restopplaget på den. Dette har jeg fortsatt stående, så hvis noen er interessert i å kjøpe og lese romanen, er det bare å si fra.
Jeg selger den for 100 kroner, og så kommer porto i tillegg. Det runder jeg også opp/av til en hundrelapp.
Gi beskjed via messenger eller epost, så får du info om vipps eller andre betalingsformer.

Så kan jeg jo runde av med et lite latinsk sitat: «Quod scripsi, scripsi».
Jeg er blitt fortalt at det betyr «Det jeg skrev, det skrev jeg».
Jeg forutsetter at opprinnelsen er kjent for de fleste.