Pensjonist i ti år – en statusrapport

Tilfeldigvis gikk det opp for meg i dag at jeg har vært pensjonist i ti år. Datoen var 1. juli 2015; tre uker etter at jeg hadde fylt 62 år.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville la meg pensjonere 62 år gammel.
Det skjedde samtidig med at pensjonsreglene eller -loven; hvem av dem som regulerer slikt, ble vedtatt. Min daværende kone advarte mot det – «du vil tape penger på det; vent til du er 67». Mitt svar var at jeg ikke kunne vite om jeg ville leve til jeg var 67, eller hvor lenge etterpå.
Jeg har uansett alltid klart meg med det jeg har hatt, og skulle nok klare det framover også.

Ting gjorde at overgangen fra arbeidssøkende til pensjonist gikk veldig greit; den eneste forskjellen var at jeg ikke lenger behøvde å bry meg om rapport- og aktivitetsplikten til NAV.
Jeg hadde allerede i noen år i praksis vært «forfatter på heltid». Den tida jeg ikke brukte på å søke jobber jeg visste jeg ikke ville få uansett; arbeidslivet ser gjerne etter 40-åringer med 30 års erfaring, brukte jeg til å skrive mine egne ting.

På disse ti årene har jeg gitt ut mellom 15 og 20 bøker, litt avhengig av hvordan man definerer «bok». Ingen av dem har gjort meg rik, men de fleste – kanskje alle? – har gitt meg mye kunnskaper og mye glede.
I det denne rapporten leveres, kan jeg vel røpe at jeg fremdeles har bokprosjekter liggende. To er under konkret arbeid, ett er under redigering og i hvert fall ett til under planlegging.

I løpet av disse ti årene har jeg også fått tre barnebarn til. Nå teller flokken åtte.
Det tar også litt tid - og kunne gjerne tatt enda mer, om forholdene lå til rette for det.

Store deler av disse ti pensjonistårene har jeg tilbragt på et loftskontor som den kjære og rause Greta har skaffet meg.
Her er ikke bare bøker blitt til, men også avisinnlegg, kronikker, andakter og prekener. Herfra er blader blitt redigert.

Men ti år er ti år.
Jeg er blitt mer kresen når det gjelder hva jeg sier ja til.
Jeg har bedt meg fritatt fra oppgaver som jeg egentlig har hatt stor glede av.
Jeg sier nei til oppdrag som krever at jeg må reise langt; jeg har slått en slags mental sirkel på maks én times reisevei, uansett retning, dersom jeg skal påta meg noe.

De ti årene, og alle de foregående, har satt sine spor, blant annet når det gjelder bevegelighet.
Det lever jeg for så vidt godt med.
Jeg tenker som Haakon Lie: Det er greit når forfallet starter nedenfra. Han ble 105 år.

I Bibelen finner vi en tekst av selve Moses, der det heter: «Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det» (Sal 90, 10) – Moses ble for øvrig 120 år.
Da jeg vokste opp var den gjennomsnittlige levealder for menn i Norge 67 år – pensjonsalderen var 70.
I dag er den samme snittalderen på litt over 81 år.
Som journalist i Krigsropet på 1970- og 80-tallet fikk jeg i oppdrag å skrive om to kvinnelige frelsesoffiserer som levde til de var rundt 100 år. Begge var blitt pensjonert på grunn av dårlig helse lenge før de fylte 50.
Det vil nok ikke kunne sies om meg den dagen det blir aktuelt, at jeg var pensjonist lenger enn jeg var i yrkeslivet.
Blir jeg 104 år kommer jeg vel til å matche det akkurat.
Men det er ikke noe mål.

Skriveloftet på Lindtveit
25. september 2025
Nils-Petter Enstad

Folkelighet og makt

Det ringer på døra. Siden klippen i mitt liv er på jobb kommer jeg, med min reduserte mobilitet, til døra og får åpnet. Utenfor står en hyggelig representant fra Bring og skal levere en pakke. Jeg ser det er en bokpakke, og hadde kanskje regnet med at den ville bli lagt i postkassa, men den kom altså på døra. Jeg kvitterer og tar den med inn.

Pakka rommer ei bok jeg faktisk har gledet meg til å lese: Tore Lis biografi over statsminister Odvar Nordli: Plikten, makten og oppbruddet.
Selv om jeg ikke har noen anmelder-avtale om boka, formulerer jeg en overskrift på omtalen idet jeg står med den tjukke boka i handa: «Den siste folkelige statsministeren vår».

Vi jeg ha dekning for en slik overskrift?
Jeg tror det. Lista over statsministre i min levetid som jeg vil kalle «folkelige» er svært kort.
Einar Gerhardsen var liksom for opphøyd til en slik karakteristikk; Trygve Bratteli for fjern. Lars Korvald? Nja…juryen er fremdeles ute når det gjelder ham.
Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jan P. Syse har det til felles at ingen vil tenke på å beskrive dem som folkelige. Ikke Erna Solberg heller.
I bunn og grunn er det vel bare to som passer på en slik liste: Per Borten og Odvar Nordli.
Den eneste statsministeren jeg har hatt noe med å gjøre, er Kjell Magne Bondevik. Men folkelig? Juryen er fortsatt ute her også, hans fotball-iver til tross.
Jonas Gahr Støre har liksom ikke helt meldt sitt kandidatur ennå når det gjelder folkelig.
Men boka om Odvar Nordli gleder jeg meg til å lese.

8. sept. 2015 (valgdagen)
Nils-Petter Enstad
Forfatter og bokanmelder

Medlemskap og identitet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den profilerte metodistpresten Leif S. Jacobsen har for andre gang i sitt liv meldt seg ut av Metodistkirken.

Forrige gang han meldte seg ut gjorde han pastortjeneste i pinsebevegelsen og i trosbevegelsen gjennom mer enn 30 år. Denne gang er det Metodistkirkens nye syn på homofili som er årsaken. Dette synet er han uenig i.

Slektskap
Som en som har tilhørt Frelsesarmeen i mer enn 70 år føler jeg et visst slektskap med metodismen og Metodistkirken.
Frelsesarmeen ble grunnlagt av en metodist.
Jeg har nære slektninger som er metodister.
Jeg kunne kanskje like gjerne endt opp som metodist selv, og ikke som salvasjonist?
Slik ble det ikke, og Frelsesarmeen er ikke bare det kirkesamfunnet jeg tilhører rent nominelt, men en viktig del av min identitet.

Identitet
Det har vært mange situasjoner i årenes løp der det har vært både strategier, beslutninger og annet ved Frelsesarmeen som jeg har vært uenig i, som jeg har vært provosert av eller irritert meg over.
Ikke noen av disse sakene har endret på dette: For meg er det å tilhøre Frelsesarmeen ikke bare et spørsmål om medlemskap, men om identitet.
Min forståelse av hva kristendom er, er knyttet til Frelsesarmeens teologi og troslære.
Mine tanker om hvordan kristen tjeneste skal utøves er preget av Frelsesarmeens historie og Frelsesarmeens praksis.

Gjest
Jeg har ofte – og med stort utbytte – deltatt i gudstjenester i andre kirkesamfunn, både fra kirkebenken og på talerstolen.
Men jeg er gjest ved slike anledninger.
«Hjemme» er i lokalene med flagg, krone og botsbenk.
Jeg ser ikke for meg hva det skulle være som kunne endre på dette.

Sendt avisene Dagen og Norge Idag 28. juni 2025

Kristne og andre katolikker - et møte med en gammel bokomtale

Av Nils-Petter Enstad

I kjølvannet av pavevalget i Roma tidligere i år, har det oppstått det som kanskje kan kalles en «debatt» i avisa Dagen sine spalter.

De følger et velkjent, kjedsommelig mønster der klassisk norsk, lavkirkelig katolikkhets og -fobi får utfolde seg.
Den katolske kirke er selvfølgelig «vranglærere», men foreløpig har vel ingen henfalt til den vulgære demagogien man har sett i tidligere, liknende debatter, der paven gjerne blir utpekt som Antikrist og Den katolske kirke som den store skjøge.
Jeg for min del kan ikke fatte og begripe at ikke en kristen avis har bedre ting å bruke spalteplassen sin på.

Mye verdifullt
Selv synes jeg det er mye som verdifullt ved den katolske kirke og ved katolsk fromhet.
Alle mine tre sønner gikk på katolsk skole i oppveksten, og har vært glade for det som voksne.
Jeg har respekt for at antallet katolske kristne er større enn antallet kristne i alle andre kirkesamfunn til sammen.
Det er saktens sider ved katolsk lære som jeg ikke deler, men det samme gjelder sider ved eksempelvis luthersk lære.
Så er jeg da ikke katolikk, og så er jeg da heller ikke lutheraner, men har funnet min kristne identitet i et annet hjørne av Vårherres store og omfattende hage.

Et gammelt klipp
Under ryddig har jeg funnet denne artikkelen som sto i Krigsropet nr. 37 i 1986.
Det betyr vel at bladet var datert i august/september.
Jeg var den gang nyhetsredaktør i den felles-kristne nærradiostasjonen Radio Sentrum i Oslo, og laget et innslag om boka som her er omtalt.
Så vidt jeg husker gikk forfatteren med på å bli intervjuet etter å ha forsikret seg om at det ikke var Hans Bratteruds radio jeg representerte – han hadde vel sine grenser, han også, den ellers meget økumenisk innstilte teologiprofessor og kirkehistoriker.
Da jeg kunne fortelle at både Frelsesarmeen, Indremisjonen, Misjonssambandet, pinsebevegelsen og Misjonsforbundet sto bak Radio Sentrum, ble han rent jovial. Senere fikk jeg god kontakt med Nils Bloch-Hoell både da jeg var ansatt i Ansgar Forlag og ved MF, men det lå litt fram i tid.
Basert på nærradiointervjuet skrev jeg så en omtale av boka som daværende redaktør Elsie Soelberg raust ga plass til i Krigsropet.
Det var lav terskel for å komme på for en som inntil bare noen måneder tidligere hadde vært medarbeider i det samme bladet.

Å få tak i?
Jeg vet ikke om boka ennå er å få tak i.
Jeg vil tro mitt eksemplar fremdeles står i mine hyller et sted, i det jeg tenker på som «den katolske avdelingen».
Der står også bøker av Morris West, Åge Rønning og Vera Henriksen.
Sigrid Undset har fått sine egne hyller.
Nesten 40 år senere sier jeg meg fornøyd med oppsummeringen av omtalen:
«En bok for økumenisk interesserte?
Jo, saktens! Men også for de økumenisk skeptiske og de økumenisk engstelige.
Naboen er som regel ikke så farlig som en tror!»

Arendal, 12. juni 2025

«Ingen ende på de bøker som skrives»

Det er, om ikke en bibelsk sannhet, så i hvert fall et bibelsk utsagn, at det er ingen ende på de bøker som skrives (Fork 12,12).

Som en som har levd om og rundt bøker i mer enn 65 år kan det bare nikkes gjenkjennende til dette.
I årenes løp har man faktisk selv bidratt til å holde denne strømmen med bøker flytende. Mange av dem er nok glemt, andre huskes og noen av dem dukker opp, enten i egne hyller, i samtaler eller på andre måter. Som i gamle utklipp.
Den teksten som illustrerer dette, er et slikt utklipp som dukket opp. Det sto i Krigsropet i 1995, skrevet av en som noen år senere selv skulle bli redaktør av bladet.

Noe av utfordringen med å skrive bøker, er å finne en god tittel på den.
Det er med boktitler som med overskrifter på artikler: Det er utgiveren som til sjuende og sist bestemmer hva tittelen skal være. For bøker er det forlaget, for artikler er det redaksjonen, eller enda verre: Dette anonyme vesenet som kalles «desken».
Jeg har stort sett – og heldigvis! - sluppet unna konflikter med forlagene om tittelen på de bøkene jeg har gitt ut.
Den boka som omtales i dette klippet er et av de få – det eneste? – unntaket.
Jeg mente veldig sterkt at boka skulle hete «Steg for steg. Den Hellige Ånds ledelse i praksis».
Det ville ikke Lunde forlag. Så tittelen ble «Han leder meg. Den Hellige Ånds ledelse i praksis».
Jeg bøyde meg for makta, men mener fremdeles at mitt forslag var bedre og mer i pakt med bokas budskap og innhold.
Når det gjaldt innholdet, var det noe avsnitt – ble det et helt kapittel til sammen? – om nådegaveutrustning og tungetale som heller ikke Lunde Forlag ville stille seg bak.
Så kan jeg vel røpe at da jeg nesten 15 år senere ga ut en ny utgave av det samme manuset på eget forlag, var det med den tittelen jeg ville ha opprinnelig, og med de avsnittene som var tatt ut av førsteutgaven.

Titler, ja!
En kjent, norsk forfatter, Dag Solstad, kalte en av sine bøker «Ellevte roman, bok atten».
Jeg må innrømme at jeg har lekt med tanken om at jeg, dersom jeg skriver en roman til, skal kalle den «Roman nummer fire», men det er mest fordi jeg har sans for frekkheten i det solstadske stuntet. Og fordi jeg har gitt ut tre romaner tidligere.
Boka det er snakk om her var for øvrig den fjerde boka jeg ga ut.
De to første, to forholdsvis tynne hefter om påske, kom på Ansgar Forlag.
Den neste, en bok om mine foreldres misjonærtid i Indonesia, kom på Nye Luther Forlag, og så altså denne på Lunde.
Den fikk litt omtale i pressen, forholdsvis velvillig, men jeg satte nok mest pris på denne,

Nils-Petter Enstad

«Den kvinnelige paven» - gammel kirkehistorisk skrøne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Historien om at det har eksistert en kvinnelig paven er en av de mest seiglivede, kirkehistoriske skrøner som finnes. Hun dukker fra tid til annen opp i populærkulturen. I 1972 spilte Liv Ullmann hovedrollen i filmen «Pope Joan», og på 1990-tallet fikk historien et slags nytt liv her i Norge gjennom tegneseriebladet «Fantomet». Så sent som i 2011 kom en roman basert på denne historien.

Forestillingen om at det hadde levd en «pavinne» Johanna festet seg midt på 1200-tallet, og var allment akseptert til langt ut på 1700-tallet. Så sent som mot slutten av 1800-tallet ble historien brukt som «bevis» på romerkirkens forfall i anti-katolsk propaganda.
Som argumentasjon har det vært henvist til at det skal finnes en gate i Roma som ingen pavelig prosesjon noen gang har passerte gjennom, og en utbredt folkelig oppfatning om at alle nyvalgte paver må gjennomgå en kjønnstest.

1200-tallet
De første skriftlige kildene som omtaler en kvinnelig pave, er fra siste halvdel av 1200-tallet.
Tidsangivelsene disse opererer med, varierer fra sent 800-tall, tidlig 900-tall til sent 1000-tall.
Kjernen i dem er den samme: En begavet kvinne hadde, forkledd som mann, hadde gjort karriere i kurien, og blitt kardinal.
At det var snakk om en kvinne ble avslørt ved at paven under en prosesjon fødte et barn.
Prosesjon gikk fra Peterskirken til Laternatet, der paven bodde den gang. Midt under prosesjonen fikk hun veer, og fødte et barn i en trang gate mellom Colosseum og San Clemente-kirken. Der døde hun, og der ble hun også begravd.
Dette skal ha skjedd i gaten som paven – etter sigende – aldri senere har passert gjennom.
I de fleste kilder kalles kvinnelige paven Johanna, andre kaller henne Agnes, Gilberta eller Jutta, og noen lar henne være navnløs.

Uimotsagt
Myten eller skrønen om den kvinnelige paven fikk leve uimotsagt i mange århundrer, og ble ofte utbrodert med de mest fantastiske detaljer.
Også i katolske kretser levde og blomstret den. Reformatoren Johan Hus henviste til denne historien da han under kirkemøtet i Konstanz i 1415 kritiserte pavens krav om å være Kirkens overhode. Ingen reagerte på henvisningen.
Tidlig på 1500-tallet skrev spanjolen Mario Equicola av Alvito at Forsynet hadde tillatt at Johanna ble valgt til pave for å bevise likestillingen mellom kvinner og menn.
Tidlig på 1600-tallet begynte imidlertid flere og flere katolske historikere å argumentere mot historien om Johanna, men det var en fransk protestant, David Blondel, som leverte det avgjørende beviset mot fortellingens historisitet. Det gjorde han i et skrift som ble gitt ut i Amsterdam rundt 1650.

Ingen «hvite flekker»
I vår tid er ikke historien om «pavinne» Johanna interessant som annet enn en kuriøs skrøne. Ingen tror på den lenger, selv om noen har hentet den fram etter pavedødsfallet i påsken.
Pavenes rekkefølge og funksjonstid er så godt dokumentert at det ikke er noen «hvite flekker» der en eventuell kvinnelig pave kunne få plass i kronologien.
At en slik historie likevel kunne oppstå, og feste seg, er likevel interessant i seg selv
Det er også interessant at det skulle være en barnefødsel som avslørte den kvinnelige paven. Da kan hun jo ikke ha klart å lure riktig alle.
Det er også interessant at det var på slutten av 1200-tallet at denne historien hadde sin storhetstid ved at den på kort tid forekommer i tre forskjellige skrifter. Dette er nok ikke uten sammenheng med at dette var en forfallstid for pavedømmet, der pavene mer framsto som verdslige fyrster og levemenn, enn som eksempler på kristen fromhet og nøkternhet.
Man hadde paver og mot-paver. På det verste var det både to og tre paver i virksomhet samtidig, men ingen av dem var kvinner.

Litteratur:
J.N.D. Kelly: The Oxford Dictionary of Popes - 1986
P.G. Maxwell-Stuart: Pavene: pavedømmet gjennom 2000 år - Forsythia, 1998

Illustrasjon: Liv Ullmann i rollen som kvinnelig pave i en film fra 1972
Publisert i Fædrelandsvennen 2. mai 2025

Veldig kristen?

Av Nils-Petter Enstad

Forfatter av boka «Kallets krokveier. Essays om tro, liv og tjeneste» (2024)

-Er du sånn veldig kristen?
Vi hadde fulgt det samme studieopplegget noen uker, og når det falt naturlig hadde jeg nok «røpet meg», sagt noe om hvor jeg sto, referert til bibelske tekster og fortellinger. Det var nesten så kunne ane at det lå en bekymring bak spørsmålet: Er du sånn veldig kristen?
Minnet er mer enn 20 år gammelt.
Det var oppmerksomheten rundt boka «Litt kristen?» av Åste Dokka som hentet det fram, selv om jeg verken har lest boka eller fulgt debatten særlig nøye.
Jeg husker ikke helt hva jeg svarte min medstudent.
Jeg ble litt overrasket over problemstillingen; kanskje prøvde jeg å tone det med en litt spøkefull bemerkning, samtidig som jeg bekreftet at det å være kristen er - og har vært - en viktig del av min identitet hele livet.

- Du ble frelst i går, du?
Bemerkningen falt i skolegården i Majorstua skole i Oslo; det må ha vært i april 1967.
Noen måneder senere flyttet jeg fra denne skolen til Kristelig Gymnasium, fra sjuende klasse til «første real».
Han som spurte, eller kanskje helst kommenterte, hadde vært på det samme ungdomsarrangementet i Frelsesarmeen som jeg, i Templet i Pilestredet 22.
I gudstjenesten søndag formiddag var jeg en av de mange som gikk fram til botsbenken.
Jeg kan den dag i dag, nesten 60 år senere, hente fram både stemningen i møtet og en del av de tankene som fylte meg den formiddagen.
Var jeg blitt «frelst»?
Jeg hadde gjort en markering; kanskje tatt et valg også. Men frelst?

Det er som sagt snart 60 år siden.
Jeg har gjort mange religiøse/åndelige erfaringer på disse årene; noen sterkere enn andre.
Opplevelsen ved botsbenken i Templet i april 1967 var ikke spesielt sterk, men dersom jeg blir bedt om å peke på et sted og en dato, er det den jeg velger, litt kanskje bare for å ha pekt på noe.
Mitt åndelige liv har aldri basert seg på sterke opplevelser eller store åpenbaringer.
Det har basert seg på hverdagslighet.
I de senere år har jeg kommet inn i en annen rytme enn jeg var i før med daglig bibellesning og bønn.
Tidligere kunne begge deler være nokså sporadisk, selv om både de bibelske referansene og bønn alltid var en del av et slags åndedrett.

Veldig kristen?
I grunnen er problemstillingen like absurd som å være «litt kristen».
Å være kristen handler verken om mengde eller volum.
Det handler om en enkel tillit og en enkel tro på at Jesus er min frelser.
Ikke mer – ikke mindre.

Publisert på Dagens nettutgave 14. april 2025