Far Noa satt på Arkens dekk

Far Noa satt på Arkens dekk,
og sola var så het.
Da fikk han se en liten sky
og tenkte: Nå jeg vet
at skyene vil samle seg
og regn vil strømme ned.
Han åpnet døra til sitt skip
og ropte: Følg nå med!

Og alle dyr spaserte inn
i Arken, to og to.
Men folket sto og stirret kun,
og mange sto og lo.
De ropte: Noa, er du sprø?
Se, himmelen er blå,
og selv om skyer samler seg,
vi trenger regnet nå.

Jo, skyene de samlet seg,
så himmelen ble svart.
Da åpnet alle sluser seg
og dekket jorden snart.
Ja, skog og dal ble fylt med vann
man hørte bølgens brus.
Ved Arkens ror sto Noa, han,
og passet Arkens kurs.

17.08.2015 -
Tekst: Nils-Petter Enstad

Avholdssak i 120 år: Begynte som et kristent opprør

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år er det 120 år siden Avholdsfolkets Landsråd ble dannet som en sammenslutning av en rekke ulike avholdsorganisasjoner. Siden 2003 har dette rådet het Actis. Starten i 1895 kom flere tiår etter at selve avholdstanken i Norge begynte som et kristent opprør mot alkoholens skadevirkninger, både sosialt, menneskelig og åndelig. Kvekeren Asbjørn Kloster fra Stavanger (bildet) regnes som avholdsbevegelsens «far» i Norge.

Allerede på 1830-tallet hadde ledende personligheter i Norge sett at man måtte gjøre noe med et sterkt økende alkoholmisbruk i landet. Forbruket hadde økt voldsomt etter forbudet mot hjemmebrenning var blitt opphe¬vet. I byene var dette blitt opphevet allerede i 1792. På landet ble det opphevet i 1816. Hensikten med dette vedtaket var å fremme potetdyrkingen. Poteten var et nytt bekjentskap i begynnelsen av 1800-tallet, og ble blant annet brukt til å lage brennevin av.

Måtehold
Men selv om potetdyrkingen tok seg opp, ble mesteparten av det man dyrket brukt til å lage brennevin. Følgen ble at mange gårdsbruk forfalt, og at antallet lovbrudd og voldshandlinger foretatt i fylla økte voldsomt. I 1836 ble de første måteholdsforeningene stiftet som en reaksjon mot dette. En av dem som gikk inn for dette, var presten Nicolai Wergeland. Hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, formulerte kort før sin død i 1845 et epigram som senere ble litt av et motto for avholdsbevegelsen. Epigrammet ble ett av de siste bidragene Henrik Wergeland skrev i folkeopplys¬ningens tjeneste, og lød slik: «Vekk med Fylla! Boka, men ikke Flaska på hylla».
Henrik Wergeland hadde ry som litt av en begersvinger, men han hadde ikke noe problem med å innse at fylla, mer enn noe annet, bidro til å holde folk nede, både sosialt og menneskelig. I tidsskriftet «For Arbeiderklassen» hadde han argumentert sterkt for en måteholdslinje i forhold til alkohol.

Utilstrekkelig
Kvekeren Asbjørn Kloster (1823-76) innså imidlertid at måteholdslinjen var utilstrekkelig dersom man virkelig ville komme drikkeondet til livs. Han mente at totalavhold var det eneste logiske og konsekvente standpunktet å ta.
I 1859 formulerte han prinsippene for totalavhold. Ideene til dette hentet han blant annet fra IOGT-bevegelsen, som var blitt grunnlagt i England i 1851. Fra England hadde Asbjørn Kloster også fått impulsene til sitt kvekerske livssyn.
I 1875 stiftet han «Det Norske Totalafholdsselskab», som fremdeles er i virksomhet. Året etter døde han, 53 år gammel.
Flere av de kristne vekkelsesbevegelsene som oppsto i siste halvdel av forrige århundre, stilte krav om totalavhold til sine medlemmer. Det gjaldt blant annet Frelsesarmeen, som hadde mye av sin viktigste arbeidsmark blant mennesker med alkoholproblemer. Frelsesarmeen var også blant de første kristne organisasjonene som startet et organisert hjelpearbeid blant alkoholikere. Senere er bevegelser som Blå Kors og Evangeliesentrene kommet meget sterkt på banen.

Politikk
Det var også avholdssaken, og kampen mot rusmidler, som fikk kristenfolket til å engasjere seg i politisk arbeid. Fra 1898 og helt fram til kommunevalget i 1937, var ikke uvanlig at avholdsbevegelsen og kristenfolket stilte lister til lokalvalgene. Flere steder het listene ting som «Avholds- og kristenfolkets liste».
I hovedstaden ble kjente, kristne personligheter som T.B. Barratt og Othilie Tonning valgt inn på slike lister i henholdsvis 1898 og 1908, mens den senere så kjente «røde prest» Ragnar Forbech ble valgt inn på en slik liste i Fredrikstad i 1925. Både Tonning og Forbech ble også valgt inn i de respektive formannskapene.
I 1907 ble det dannet et landsomfattende parti som het «Det norske avholdsparti». Leder for partiet var Sven Aarrestad, som samtidig var stortingsrepresentant for Venstre. Partiet stilte ikke liste ved noe stortingsvalg, men utgjorde samtidig en betydelig tverrpolitisk fraksjon innad i Stortinget. Etter valget i 1915 hadde denne gruppen 62 medlemmer, mens 34 andre erklærte seg enige i avholdsbevegelsens program uten å slutte seg til gruppa.. Det vil si at i alt 96 av 123 stortingsrepresentanter sto på avholdsbevegelsens program i alkoholpolitiske spørsmål.

Solidaritet
Også i arbeiderbevegelsen har avholdsstandpunktet vært regnet som en selvfølgelighet helt fram mot vår egen tid. Martin Tranmæl begrunnet det utfra en solidaritetsholdning, og sa at han var avholdsmann i solidaritet med barna og ektefellene til dem som led under farens og mannens (det var som regel ham!) drikking. Fremdeles er det behov for en slik tranmælsk solidaritet: Nøktern forskning viser at omkring 180- 230.000 barn og unge i Norge dag¬lig betaler prisen for at den ene eller begge foreldrene har alkohol¬problemer. Ideen om alkoholfrie soner der barn og voksne er sammen, trenger stadig å holdes blankt og skinnende.
Etter mer enn 100 år med avholdsarbeid i Norge kan det se ut som totalisttanken sliter i motvind. Verken i de kristne miljøene eller i arbeiderbevegelsen er dette en selvsagt holdning lenger. Det er beklagelig av flere grunner. I møtet med folk som sliter med sitt forhold til alkohol, representerer totalavholdet et langt mer troverdig forbilde og eksempel enn en bokstavelig talt flytende måteholdlinje.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 24. juli 2015

Rottefanger og barnekorstog

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I spalten «Det hendte» (NTB/Agderposten 26. juni) fortelles det om «Rottefangeren fra Hameln», en legende fra middelalderen som blant annet er blitt videreført gjennom Brødrene Grimms eventyr.

At fortellingen, slik den er kjent i dag, er uhistorisk, er det ingen tvil om. Når det gjelder opprinnelsen til den, er det flere teorier.
Det som lenge ble betraktet som den mest sannsynlige opprinnelsen til legenden, er fortellingen om det såkalte «Barnekorstoget» i 1212.
Korstogene hadde startet i 1095 etter at pave Urban II hadde utfordret vestens fyrster til å «befri» Jerusalem fra muslimene. I juli 1099 klarte styrkene fra Europa å erobre byen, og det ble opprettet et kristent kongedømme i Jerusalem.
Hundre år senere var hele prosjektet blitt en politisk og militær hengemyr både for de europeiske statene og for den katolske kirke.
I denne situasjonen skal en 12 år gammel gjetergutt fra den franske landsbyen Cloyes ha fått en visjon om han skulle lede en gruppe barn som skulle befri «Herrens grav». Gutten het Stefan. Samtidig hadde en annen gjetergutt, han het Nikolai og var tysk, fått en lignende visjon.
Paven, Innocens III, skal ha gitt prosjektet sin velsignelse, og i løpet av kort tid hadde de to guttene fått et følge på i alt 50 tusen barn – ifølge legenden.
Ingen av dem nådde fram til Det hellige land. Mange skal ha dødd underveis, andre ble tatt til fange og solgt som slaver.
Tor Åge Bringsværds romanserie «Gobi» baserer seg på fortellingen om barnekorstogene, som mange forskere i dag mener også er en legende.
At barn blir vervet eller tvunget til krigstjeneste, er imidlertid ingen legende.
Det ser man den dag i dag, og i stadig mer avskyelige varianter.

Publsiert i Agderposten 3. juli 2015

«Gråt litt her»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gudstjenesten var over. Taleren hadde latt både bibel og prekenmanus ligge igjen på talerstolen. Den unge frelsesoffiseren som ryddet litt i lokalet, la merke til en håndskrevet kommentar i margen på manuskriptet: «Gråt litt her».

Det er min mor som har fortalt meg denne anekdoten, og den unge frelsesoffiseren skal ha vært henne selv. Taleren var den da pensjonerte frelsesoffiseren T.I. Øgrim, som hadde vært leder for Frelsesarmeens arbeid i både Norge og Sverige, og dertil hatt overoppsyn med arbeidet i hele Europa.
Episoden dukket opp i minnet da jeg leste Bo Brekkes bok om T.I. Øgrims sønnesønn, forfatteren og politikeren Tron Øgrim.
Tron Øgrim var et av de mest markante eksemplene på at avstanden mellom vekkelseskristendom og politisk radikalisme kan være svært kort.
Han var bevisst på arven fra besteforeldrene, og brukte den for det den var verd, som da han skulle få seg jobb på tapperiet til Schous Bryggeri.
I det offentlige rom framsto Tron Øgrim som både bajas og uvøren. Bo Brekke spør om ikke dette var en form for iscenesettelse for å dekke over sjenanse.
Om det var sjenanse som preget bestefaren, skal være usagt, men alle som opplevde ham på talerstolen er enige om at han var god på iscenesettelse, selv om de kanskje ikke vil bruke det ordet.
Apostelen Paulus skrev om seg selv at «et skuespill er vi blitt for verden» (1 Kor 4,9).
En gudstjeneste, det være seg i en kirke, på et bedehus, eller i Frelsesarmeen, er iscenesettelse av et drama.
Når jeg leser en bibeltekst eller en salmetekst i en gudstjeneste, bruker jeg helt bevisst de – kall det gjerne «teknikker» - som jeg dels lærte i amatørteatergrupper som gutt, dels har lært ved å studere andre tekstlesere og dels som teksten innbyr til.
Det er tekster som fortjener å bli lest på en skikkelig måte, og ikke bare bli ramset opp som en gangetabell.
Enten det er gudstjenester eller politikk vi snakker om, så handler det om drama. Drama kan være ekte og det kan være uekte. Det kan bokstavelig talt overspilles. Et ikonisk portrett av forfatteren Ernest Hemingway ble en gang beskrevet slik: Det viser Hemingway, klar til å spille Spencer Tracy som spiller Hemingway.
Men også i det ekte og oppriktige drama kan det være behov for instruksjon. Som en liten påminning til seg selv: «Gråt litt her».

Publisert i Klassekampen 30. juni 2015

Nobelprisen og kvinnene

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Hva har Eleanor Roosevelt, Helen Keller, lady Baden-Powell og den tidligere hollandske dronningen Wilhelmina til felles? De er alle blitt foreslått til Nobels Fredspris, men ingen av dem fikk noe gang en pris flere av dem var minst like kvalifisert til som mange av de mennene som har fått dem. I en ny bok blir mange av Den norske nobelkomité sine forsømmelser overfor kvinnelige fredsarbeidere dokumentert.

I boka «Nobelkomiteen og kvinnene 1901-1960» tar statsviteren og forskeren Ingunn Norderval tak i dette stoffet. I den perioden som undersøkelsen hennes omfatter, var det bare tre kvinner som fikk Nobels Fredspris. Den første var østerrikske Bertha von Suttner. Hun fikk den i 1905. Det er historisk forholdsvis uomstridt at hun langt på vei var fredsprisen «mor» gjennom sitt lange vennskap med Alfred Nobel. Likevel fikk hun ikke selv prisen før etter flere år og tildelinger som i dag er glemt.
Den neste fredsprisen til en kvinne kom først i 1931, da den amerikanske kvekeren Jane Addams delte den med en amerikaner som wikipedia ikke kan opplyse annet om enn at han var «diplomat og politiker».
Den tredje var Emily Greene Balch, også hun amerikansk. Hun fikk prisen i 1946. Hun delte den med den daværende presidenten for KFUMs verdensforbund.

Smålig
Daværende president i USA, Harry Truman, arrangerte en stor mottakelse for KFUM-representanten i forbindelse med tildelingen, mens han verken gratulerte eller på annen måte kommenterte den kvinnelige prisvinneren. Som leder for den internasjonale kvinneligaen for fred og frihet var hun både radikal og kontroversiell, og kritisk til presidentens forholdsvis krigerske politikk.
Trumans smålige reaksjon er forholdsvis betegnende for hvordan mange av de kvinnelige fredspriskandidatene er blitt vurdert av den mannsdominerte nobelkomiteen.
Flere av dem ble nominert en rekke ganger. Eleanor Roosevelt ble foreslått tre ganger, og kom hver gang på den korte lista som er et slags finaleheat når fredspriskandidater skal vurderes, men nådde ikke opp noen av gangene.
To av de årene hun sto på den korte lista, endte komiteen opp med ikke å tildele noen pris.
«Skandale» er en forholdsvis dannet beskrivelse av man fattet et slikt vedtak, ikke bare én, men to ganger.

36 kvinner
I alt 36 kvinner ble foreslått til Nobels Fredspris i årene mellom 1901 og 1960. Etter den tid er en del flere kvinner blitt foreslått, og flere har også fått prisen. Det er imidlertid ingen tvil om at det fortsatt er en stor skjevhet i kjønnsbalansen når det gjelder pristildelinger.
Skjev, ikke fordi det skal være en kvalifikasjon i seg selv å være kvinnelig fredspriskandidat, men fordi det heller ikke skal være en diskvalifikasjon i seg selv å være det. Og slik har det åpenbart fungert, ikke minst i den perioden som Ingunn Norderval har sett på.
Det er ellers interessant å se at forholdsvis mange av de kvinnene som var foreslått til Nobels Fredspris i den perioden denne boka behanler, hadde tilknytning til Kvekersamfunnet. Dette gjaldt blant annet for to av de tre som fikk prisen i løpet av disse årene.

Ingunn Norderval
NOBELKOMITEEN OG KVINNENE
1901 – 1960
Utgiver: Internasjonal kvinneliga for frihet og fred, 2015
167 sider

Oppdatering om livet bak den svarte døren

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Helt siden NRK-mannen Richard Herrmann ga ut boka «Bak den svarte døren» i 1970, har den vært en slags standardbok om britiske statsministre. Den kom ut samme år som Edward Heath avløste Harold Wilson som beboer i det mange betrakter som verdens mest berømte adresse, og er senere kommet i flere og á jour-førte utgaver. Den siste kom i 1996. Samtidig med at britiske velgere igjen går til stemmelokalene, lanseres en ny bok om livet bak «den svarte døren». Den gir spennende og nødvendig oppdatering om såvel britisk politikk som de personene som har preget den.





Det er de to historikerne Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg som har skrevet mursteinen «Britiske statsministre 1900-2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron». På disse 115 årene har 22 statsministre – 21 menn og én kvinne – hatt dette ansvaret; noen av dem i flere omganger. Samtlige 22 presenteres i lange og grundige kapitler der de følges fra fødsel til død for 18 av dem og fram til nåtiden for de fire siste.

Skjebner
Jeg leste Richard Herrmanns bok alt som 17-åring, og har lest den også siden. Den er anekdotisk og slentrende, slik Herrmanns bøker fra engelsk historie gjerne var. Det var både deres styrke og svakhet. Årets bok er først og fremst faglig, og anekdotene er bare med i den grad de belyser det faglige. Der Herrmanns bok var morsom, er årets bok interessant.
I et såpass stort galleri av politikere med svært stor, personlig makt, som britiske statsministre alltid har, er det noen som peker seg ut. Helhetsbildet er bredt og variert, det samme er mennesketypene som skildres. De spenner fra det nesten dilettantiske til de store genier.
For de fleste av dem må det kunne sies at de vokste med jobben, og for en og annen kan man kanskje si at de vokste inn i jobben. Det er en katalog over mange og ulike politiske skjebner.

Tragedie
Om enkelte av disse skjebnene ligger ordet «tragedie» nært på tastaturet.
Ikke minst gjelder det Ramsay MacDonald, som i 1924 ble den første statsministeren fra det britiske arbeiderpartiet. Han var statsminister i tre regjeringer; to av dem utgått av eget parti, mens den tredje var en samlingsregjering som førte til at han ble ekskludert fra sitt parti og ble en ren marionett. Regjeringens egentlige «sterke mann», finansminister Stanely Baldwin, sendte MacDonald ut på så mange lange, betydningsløse utenlandsreiser at avisene skrev at «statsministeren besøker hjemlandet».
Ramsay MacDonald var fattiggutten fra Skottland som jobbet seg opp i samfunnet og politikken, og som det lenge gikk bra for. Han ble tidlig enkemann og var alene om ansvaret for flere barn; den yngste var bare ett år gammel. Da han kom opp i 60-årsalderen, var det tydelig at han var i ferd med å gå i mental oppløsning, og lot seg til slutt overtale til levere sin avskjedssøknad. «Mitt liv tok slutt for 25 år siden», skal han ha svart da noen i et litt hjelpeløst forsøk på å være vennlige mot ham ønsket ham noen gode år mot slutten.

På overtid
Et trekk man ser ved flere av de lederne som skildres i denne boka, er hvordan mange av dem fortsatte «på overtid», lenge etter at de burde trukket seg tilbake og overlatt ansvaret til andre og yngre krefter. Dette førte i neste omgang dels til at opplagte lederkandidater aldri slapp til, dels at de var i eldste laget da de endelig fikk slippe til. Ikke minst gjaldt dette for de to som regnes blant de virkelig «store», britiske lederne: David Lloyd-George og Winston Churchill.
Begge ledet sitt land gjennom hver sin store krig. Men da krigen i 1918 var slutt, klamret Lloyd-George seg fortsatt til statsministerjobben helt til 1922. Da var mye av glansen borte, og hans eget parti lå i ruiner.
Churchill tapte nokså suverent «fredsvalget» i 1945, til så vel hans egen som mange andres overraskelse. I en alder av 71 år, og etter å ha bidratt til den allierte seieren under krigen, kunne han med fordel overlatt lederrollen i partiet til Anthony Eden. I stedet fortsatte han som partileder, og gikk på sin andre statsministerperiode i 1951.
Først i 1955 tok han konsekvensen av at det burde han ikke gjort. Da var det for sent, både for ham og etterfølgeren.

Elite
De fleste av de 22 statsministrene som er omtalt i denne boka, kom fra det man ville kunne kalle «eliten» i samfunnet, i hvert fall sosialt. Kom de ikke fra adelsslekter, kom de fra svært velstående familier. Ramsay MacDonald var lenge det eneste unntaket fra denne regelen.
I moderne tid har dette jevnet seg mer ut, og så vel sosialistiske som konservative statsministere har kommet fra hjem i sjiktet rundt det vi kan kalle «middelklassen».
Men fremdeles er det et langt større klasseskille i det britiske samfunnet enn eksempelvis i de nordiske landene. Det ser man blant annet ved at tidligere statsministere nærmest rutinemessige er blitt adlet etter endt tjeneste.

Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg
BRITISKE STATSMINISTRE 1900 – 2015
Fra Lord Salisbury til David Cameron
CappelenDamm
773 sider

Å debutere som forfatter – et 25-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I disse dager – mars 2015 – er det 25 år siden jeg debuterte som forfatter.

Det var en «dobbelt-debut», med to titler, men begge titlene var forholdsvis beskjedne i omfang. Noen år før hadde jeg laget et hefte til Frelsesarmeens Speiderkorps sin 60-årsmarkering («Åpen for Gud og hans ord», 1983), og et til Sandvika korps sitt 75-årsjubileum («Frelsesarmeens saga i Bærum», 1985). Men dette var skikkelige greier. De kom ut på et forlag. De ble solgt i bokhandelen. Man var blitt – forfatter.

Gammel drøm
Å kunne skrive og gi ut bøker var en gammel drøm. Allerede som 18-åring sendte jeg et manus til en konkurranse om «beste, kristne bok». Det var en diktsamling. Jeg vant ikke, for å si det slik. Å få gitt ut en diktsamling er fremdeles en hvit flekk på min forfatter-cv, men det kan jo være det kommer.
Men om jeg ikke debuterte med en diktsamling, så debuterte jeg med en bok om en dikter. Dikteren het Johan Halmrast, og han huskes i bunn og grunn for én eneste ting; én eneste tekst. Det er salmen «Å, salige stund uten like». Det er en salme jeg møtte gjennom skolens kristendomstimer; jeg vil tro det var i fjerde klasse på Majorstua skole, og da snakker vi påsken 1965. Det var den gang man både hadde kristendomsundervisning og lærte salmer i skolen. Jeg har hatt stor glede av begge deler resten av livet.

Innblikk
Påsken 1971 fikk jeg mine første glimt inn i salmens bakgrunnshistorie. Da bodde vi i Sauda, der min far var leder for Frelsesarmeen. Og han fortalte litt om denne salmedikteren som døde ung og ensom, og de eneste som fulgte ham til graven var fire frelsesoffiserer. Det var nok et par til i det gravfølget, men interessen var sådd. Og nesten 20 år senere hadde såkornet vokst opp og blitt ei lita bok: «…så fikk du den levende møte» (Ansgar forlag, 1990). Bakgrunnen for at boka kom ut akkurat da, var at det i 1990 var 100 år siden salmen ble publisert første gang. Eller i hvert fall første vers av den.
Parallelt med at jeg skrev om Halmrast, skrev jeg en liten bok til: «Påske rundt korset», med daglige betraktninger for Den stille uke, basert på Jesu sju ord på korset. «Enkle betraktninger», sto det i en anmeldelse; noe annet var det heller ikke ment å være.
I mange år satte en kristen bokhandel i Oslo den fram hvert år når det nærmet seg påske, og de solgte litt hvert år, ble jeg fortalt.
Heftet om Halmrast fikk en hel sides omtale i Vårt Land, signert av Liv Riiser. Det var kanskje den mest positive anmeldelse jeg har fått noen gang, og Liv Riise var ikke blant de anmeldere som ga ved dørene. Lokalavisa i Askim spanderte både intervju og omtale – det har de vært flinke til siden også når det har kommet nye ting fra min – ikke «penn», for det har jeg ikke brukt på mange år – pc. Bildet over disse linjer ble tatt i forbindelse med det intervjuet.

Referanse
I ettertid har jeg oppdaget at i de fleste oppslagsverk og andre sammenhenger der det henvises til denne salmen, eller til Johan Halmrast, er min lille bok tatt med i kildeoversikten. Man er ikke bare forfatter; man er en referanse; en kilde.
Det forteller meg at det er skrevet lite om både salmen og salmisten, og jeg vet jo, ut fra research jeg har gjort i årenes løp, at det er mer å fortelle.
I 2016 er det 150 år siden Johan Halmrast ble født. Kanskje kommer det noe da – om tida strekker til.
Man debuterer bare en gang, enten det gjelder utgivelser eller andre erfaringer. Men det er noe med å gi ut bøker. Du får noe av den samme, kriblende følelsen hver gang du står med en ny bok, en ny utgivelse, i hendene. Det er blitt noen på disse 25 årene. Om tid og krefter tillater, blir det nok noen til.