Hamsun og Grimstad

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

To norske forfattere med verdensry har tilknytning til Grimstad. Den ene av dem, Henrik Ibsen, var i byen en forholdsvis kort tid i sin ungdom. Den andre, Knut Hamsun, bodde i området de siste 30-35 år av sitt liv. Ibsen har hatt sitt eget museum i Grimstad siden 1916. Nå er det spørsmål om ikke også Hamsun bør få et slikt museum i byen.

Søndag 19. februar var det 65 år siden Knut Hamsun døde.
Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt «magiske» språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn «i lort og filler», som hans enke skrev bittert etterpå.
Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

Sjokket
I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939.
«Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham», som han skrev, underfundig, men treffende.
Da ville han heller ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: «Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur».
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

«Quislings mann»
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som «Quislings mann», må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor.
Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt «Kast børsa!», at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene.
Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot «den nye tid».
Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.

Etter krigen
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen.
Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som «en tufs og en tull», for å bruke hans egne ord.
«Varig svekkede sjelsevner», konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann.
Hamsuns eget svar var boka «Paa gjengrodde stier». Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha.
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg.
Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet.
Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Museum
Den aktuelle debatten nå er om bygget som i mange år har vært Grimstads bibliotek bør gjøres om til et Hamsun-museum. Det var i disse lokalene rettssaken mot ham ble gjennomført, der fagdommeren tok dissens og mente Hamsun burde frifinnes.
Det er som sagt 65 år siden han døde.
Hans ry som en dikter av verdensformat har bare økt i løpet av disse årene.
Å gjøre Hamsuns «landssvik» til en slags lakmustest på om han bør få et museum i den byen som i dag ville vært hans hjemkommune, er nærmest useriøst.
På godt og vondt vil Knut Hamsun være en del av den litterære verdensarven så lenge det finnes lesende mennesker blant oss.


Publisert i Agderposten 20. mars 2017

Oppgjør eller «tilgivelse»?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter terrorangrepet 22. juli 2011 kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I Klassekampen onsdag 1. mars er det Torgeir Haave Bentsen som stiller dette spørsmålet i innlegget «Massemord – og tilgivelse?»

I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.

Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen.
I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen.

Journalist Asbjørn Jaklin ga i 2011 ut boka «De dødsdømte». Den rokket – i hvert for denne leser – ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene.
En av mytene er at det bare var «de verste» som ble dømt til døden og henrettet.
I virkeligheten var det nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det.
De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem opp senere. Noen av dem som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

«Testsak»
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff var blitt innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første «testsaken» for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang.
Slik ble listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Flere av dem som ble skutt var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Med henrettelsen av tidligere «minister» Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok.
Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning.

At disse diskusjonene kommer opp i kjølvannet av spesielt stygge saker – Baneheia; Utøya – sier noe om hvor uforsvarlig det vil være å gjøre så dramatiske endringer i rettspleien i et klima der temperaturen og aggresjonsnivået er høyt.
Og debatten vil alltid uansett komme «for sent» når det gjelder de aktuelle sakene. Vi er ikke lenger der at samfunnstopper kan si «så skaff meg en paragraf», slik Terboven forlangte i den såkalte Eilifsen-saken i 1943, og «justisministeren» påpekte at det ikke fantes noen paragraf som politimannen kunne dømmes etter.

Sutring
Det som har utløst Bentsens innlegg i denne omgang, er Breiviks sutring over sine soningsvilkår. Skulle massemorderen vært drept, måtte det ha skjedd under skuddveksling på Utøya. Så skjedde ikke. Dermed unngikk man at de som sympatiserer med hans absurde meninger og hans groteske menneskesyn fikk en martyr.
I stedet har man fått en nokså stakkarslig, sutrete fyr som prøver å skaffe seg en sympati han ikke fortjener.

Man må gjerne mene at han misbruker rettsapparatet til å fremme denne sutring. Til det er vel å si at et system som ikke kan misbrukes, kan heller ikke brukes.
At han får slike muligheter, betyr ikke at det ligger noen mulighet for «tilgivelse» i rettspleien, verken for ham eller andre som dømmes for store og små forbrytelser.
Det ligger ikke i rettsapparatets mandat å «tilgi».
Men det ligger heller ikke i det å foreta handlinger som er uopprettelige ved at man tar livet av den som har forbrutt seg.

Publisert i Klassekamoen 4. mars 2017

Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.

Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid. Det kan virke som det er en praksis som er i ferd med å få en renessanse. Under en liten kveldstur i Oslo på årets askeonsdag observerte jeg svært mange personer – de fleste av såkalt «asiatisk» utseende – med et kors, tegnet i aske, på pannen.

Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.

Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk.
Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Agderposten fredag 3. mars 2017

Far og sønn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I Det gamle testamente kan man lese om kong Salomo, som var konge i 40 år. Kjent for sin visdom, men også for sine kvinnehistorier. Da han døde, hadde mange forventninger til hans sønn Rehabeam. Men den nye kongen ville vise hvor skapet skulle stå: «Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer» (1 Kong 12, 14). Det førte til at kongedømmet hans raknet.

Det som har fått meg til å tenke på denne gamle fortellingen, er det som skjer etter at den amerikanske predikanten Franklin Graham er blitt invitert til Norge i november for å holde møter i Oslo Spektrum. Arrangementskomiteen, som var bredt sammensatt og viste noe av mangfoldet i kristen-Norge, er nå i full oppløsning.
Bakgrunnen for at dette skjer, er at Franklin Graham i de senere årene har profilert seg langt mer som en reaksjonær politiker enn som en visjonær kristenleder. Dermed har han forskuslet den arv han fikk ansvaret for å forvalte da han overtok ledelsen i en av verdens mest omfattende og effektive vekkelsesorganisasjoner, «Billy Graham Evangelistic Association».
Franklin Grahams far, Billy Graham, er nå i sitt 99. år.
Siden 1950 har han og hans organisasjon arrangert store vekkelsesmøter over hele verden. Han har også vært flere ganger i Norge.
Politisk skal han ha vært registrert som demokrat mesteparten av sitt liv, men samtidig har han hatt kontakt med samtlige presidenter i USA siden Harry Truman, og lagt vekt på å være en lojal støttespiller for dem alle. Så sent som i 2010 besøkte Barak Obama ham, og sa etterpå at møtet med den gamle predikanten hadde vært en sterk opplevelse.
Sønnen har valgt en annen strategi.
Han har offentlig støttet de republikanske presidentkandidatene, og han har kommet med en rekke kontroversielle, politiske uttalelser.
Han har støttet bruk av masseødeleggelsesvåpen mot «våre fiender», han har uttalt at han tviler på om Obama egentlig er en kristen, og han vil ha et generelt forbud mot innvandring av muslimer til USA. I januar «velsignet» han innsettelsen av Donald Trump.
Det er mulig Franklin Graham er en god forkynner, men han er en elendig politiker, og det er i den rollen han har markert seg i de senere år.
Et vekkelsesmøte i Oslo Spektrum vil ikke endre på det inntrykket.

Publisert i Klassekampen 28. februar 2017

Litt misjonsbladshistorikk

Av Nils-Petter Enstad

Omtrent samtidig med at det er gått 190 år siden den første utgaven kom, meldes det at Norges eldste misjonsblad skifter navn.

«Misjonsblad for Israel» skal heretter hete «Først». Det nye navnet henviser til apostelen Paulus’ ord om at evangeliet er Guds kraft til frelse – «for jøde først» (Rom 1, 16).
Det er ikke første gang dette bladet skifter navn.
Hovedartikkelen i den første utgaven, datert 27. januar 1827, hadde som overskrift «Hvad der er udrettet for Guds Rige, og hvad der endnu er at utrette».
Bladet het den gang «Det Norske Missions Blad», og redaktør og utgiver var Niels Johannes Holm (1778 – 1845). Han var på det tidspunkt var forstander for Brødremenigheten i Kristiania.
Holm var fra Jylland i Danmark, og kom til Norge i 1820. Han var forstander for Brødremenigheten fram til 1834, før han vendte tilbake til Danmark.
Menigheten vokste sterkt i de 14 årene han ledet den, og han ble en respektert og avholdt kristenleder.
Han skrev og oversatte salmer også. Mest kjent er kanskje «Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved».

I
I 1827 fantes det ingen norske misjonsorganisasjoner så bladet ble et meldingsblad for misjonsarbeid fra andre land. Det kom ut hver annen tirsdag, og besto av fire sider i kvartformat – i dag ville man vel betegnet dette som «brettet A4»-format.
Bladet fortsatte å komme ut også etter at Holm flyttet tilbake til Danmark, og var fremdeles et «økumenisk» organ, i den grad man kan snakke om økumenikk når hele kristenfolket besto av ulike nyanser innen det lutherske.
I 1850 ble bladet organ for Den Norske Israelsmisjon.
Denne organisasjonen ble dannet i 1844, og er den nest eldste av de norske misjonsorganisasjonene. Eldst er Det norske misjonsselskap.

II
Om bladet Holm startet er det eldste misjonsbladet i Norge, var det ikke det første.
I 1821 hadde biskop Peter Olivarius Bugge, en svært så fargerik kirkeleder, startet et blad han kalte «Efterretninger om Evangelii Fremgang i alle Verdens-Dele», men dette bladet kom bare ut i et års tid.
Siden den gang har det blitt startet tallrike misjonsblader i Norge.
Noen av dem har, eller har hatt, «misjon» som en del av navnet, så som Norsk Misjonstidende, Misjonsvennen og Misjonsbladet; andre har hatt navn som sa noe om hvilket misjonsfelt man siktet inn mot: Santalen, Kineseren, Tibetaneren.
En del misjonsblader har endret navn i årenes løp.
«Kineseren» ble til «Utsyn» etter at «Kinamisjonen» måtte ut av Kina – de endret da også navn til Norsk Luthersk Misjonssamband; i dagligtale bare Misjonssambandet.
Jeg tror jeg ville kjenne det norske kristenfolk dårlig om jeg ikke formoder at slike navneskift ofte har vært kontroversielle. Navn er gjerne også merkevare.
At det var lurt å skifte navn fra «Misjonsvennen» til «tsjili», slik Misjonsalliansen gjorde for noen år siden, skal ingen klare å få overbevist meg om.
Men det finnes også eksempler på at det «nye» navnet er det som blir stående. Det er ikke mange i dag som husker at «Korsets Seier» en gang het «Byposten».

III
At «Misjonsblad for Israel» nå skifter navn vil nok også vekke reaksjoner.
Igjen dette: Navn er merkevare. Og det sier ofte nå om hvor bladet har sitt fokus.
«Misjonsblad for Israel» gjør det.
«Først» kan ikke sies å gjøre det samme.
Jeg var selv i mange år knyttet til en redaksjon der vi med jevne mellomrom fikk henvendelser om at bladet burde endre navn fra «Krigsropet» til «Fredsropet».
I Danmark gjorde faktisk Frelsens Hær dette i sin tid. «Krigsråbet» ble endret til «Mennesker og tro».
Det var ingen suksess, for å si det forsiktig, og etter en tid tok man i bruk det gamle navnet igjen.

IV
At et blad har holdt det gående i 190 år er ellers en bragd i seg selv.
Det er en kjent sak at papiravisen/bladet sliter i dagens medieverden.
Det samme gjelder papirboka.
Men helt borte blir nok ikke noen av dem.
Som noen kanskje har påpekt før: Man kan ikke legge en ipad eller pc under et bord som vipper.

Litteratur:
Kvalbein, Asbjørn (red.): Visjoner fra en postkasse. En bok om misjonsbladene i Norge; norske misjonsblader 150 år (Lunde forlag, 1977).

Julekveldsvisa: Fra Ringsaker til Betlehem

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den ble tidlig mange nordmenns favorittsang til jul, men det satt langt inne før teksten kom med i kirkens salmebok. Det skjedde først i 2013. I Frelsesarmeens sangbok kom den med i 2010. I år er det 65 år siden julebudskapet og Betlehems-stjernen ble lokalisert til et enkelt, lite hus på Ringsaker, nemlig «…over taket der a Jordmor-Matja bor».

«Jordmor-Matja» er for lengst blitt et norsk juleikon. Det begynte allerede da teksten sto på trykk første gang i julenummeret til «Magasinet For Alle» for1951, signert Alf Prøysen.
Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert.


Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Med tanke på at julefortellingen er en fortelling om en fødsel, er det dypt meningsfullt at det var akkurat der julestjerna ble plassert. Hvor skulle vel ellers den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Matja
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjorde det påkrevet for Prøysen å endre navnet fra Helga til Matja. Når han likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side.
Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at «Matja» skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun var den fødende, ikke den som hjalp til. En av teologiens betegnelser på Maria er nettopp dette: «Gudefødersken».
Men Alf Prøysen hadde vokst opp med Matja – det var navnet på hans egen mormor.
Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp «på legd». Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene.
Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år.
Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen «Matja Madonna». Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen.
Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal få én fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, er belønning nok for henne.
«Den ene etter den andre ska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kan føle julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.»
Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser.
I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa «Kjerringkjeft» og husmannskona Matja Bærjom i romanen «Trost i taklampa».
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa.
Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida.
Matja står en sen kveld og hogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå «på skire trass og ta en kabbe te».
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme «og kvile seg og få tala som folk», tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen.
Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, disse kvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper den nyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Kristen vise?
Noe av diskusjonen rundt om «Julekveldsvisa» skulle få komme inn i salmeboka gikk på om teksten har «salmekvaliteter».
Det er en akademisk diskusjon som de aller fleste har liten forstand på eller interesse av. Alle som har vokst opp i den kristne kulturen som har preget Norge fram til vår egen tid, kjenner igjen fortellingen med det samme: Dette er juleevangeliet fortalt i en visetekst.
Noen har gjort det til et poeng at visa verken nevner navnet Jesus eller Gud. Men den sier noe om stjerna, og at det den representerer, har laget «…ei bru/i milla seg og himlen/og ei krubbe og ei ku».
Miljøer som har hatt problemer med koblingen Alf Prøysen og kristen tro har stresset denne blygheten langt utover det som er rimelig. «Visa forteller bare en historie om en gutt som ble født i en stall», sier de gjerne.
Men det er jo ikke så mange andre fødselsfortellinger i vår kultur som er lagt til en stall, og der både gjetere og vise menn kommer på barselvisitt.

Reaksjoner
De første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951.
En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin.
Året etter ble den spilt inn på plate.
Senere har en lang rekke artister spilt den inn, og i dag er den blitt en selvfølgelig del av de norske juletradisjonene.
Den bygger ei bro, ikke bare mellom himmel og jord, men også fra Betlehemsmarkene og til den norske landsbygda.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
I milla seg og himlen.
En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap
(Hovde Forlag, 2010)

Publisert i avisa Dagen 23. desember 2016

Selvølgelighetenes evangelium

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Representanter for livssynshumanismen har offentliggjort et manifest om sitt trosgrunnlag. I manifestet ønsker man å være tydelig på hva man er for, ikke bare hva man er imot. Det er jo en positiv ting, selv om det er vanskelig å bli spesielt begeistret eller overrasket over de seks hovedpunktene i manifestet. Dette er – for å bruke et religiøst språk – «selvfølgelighetenes evangelium».

Å være for miljøvern og ytringsfrihet er blant de tingene som nevnes i manifestet.
Dette er rene selvfølgeligheter, i hvert fall i en nordisk kulturkrets.
Det samme må kunne sies om demokrati, rettsstat, menneskeverd og likeverd.
I det samme manifestet heter det at HEF respekterer trosfriheten og alles rett til å velge sitt eget livssyn.
Ja vel? Det er kanskje ikke helt det inntrykket som formidles når aggressive talspersoner gjør sine årvisse pliktøvelser mot at skolebarn skal bli minnet om hvorfor vi feirer jul her i landet.

Alminneligheter
Professor Trygve Wyller sier til avisa Vårt Land at han synes manifestet er preget av alminneligheter, og dertil snevre alminneligheter.
Dermed peker han på det som kanskje er hovedproblemet med livssynshumanismen: Den mangler tankeflukt. Den mangler visjoner.
Den mangler erkjennelsen av at det finnes noe som løfter livet et aldri så lite hakk over det hverdagslige.
Eller som Wyller sier det til Vårt Land: «Vi har følelser, usikkerhet, lengsler og håp, og vi lever i et større fellesskap med ansvar for hverandre».
I møtet med dette blir livssynshumanismens «rasjonalitet» rett og slett for baktung og kjedelig.

Mange måter å tro på
Det er mange måter å tro på.
Som Wyller også påpeker i det samme intervjuet: Det er ikke slik at man enten er dypt troende eller fjellstøtt vantro.
Det finnes et utall variasjoner mellom disse to ytterpunktene.
Det er ikke alltid kirke og menighet er de tilbudene som best møter slike menneskers religiøse følelser eller lengsler.
Ikke alle er like klare for det kristne evangeliet i slike prosesser.
Men jeg kan ikke fri meg fra den tanken at også disse fortjener bedre enn å bli møtt med selvfølgelighetens evangelium.

Publisert i Dagen mandag 5. desember 2016