Om andaktsbøker

«Guds nåde er hver morgen ny og døgnet rundt den varer».

Det å starte dagen med «en stille stund» har lange tradisjoner blant norsk kristne.
Noen bruker god tid på dette, for andre er det snakk om noen øyeblikk.
Noen etablerer en hel liten liturgi rundt den personlige andakten, for andre er det snakk om et sukk i forbifarten.

«Postill»
Noen bruker Bibelen som sin andaktsbok, andre bruker salmeboka og noen igjen – og det ser ut til å være ganske mange – ulike andaktsbøker. Disse har lange tradisjoner.
De eldste formene for andaktsbøker ble gjerne kalt «postill» eller «huspostill». Selve ordet «postill» kommer fra det latinske «post illa verba textus» - «etter disse tekstens ord» - og ble gjerne brukt om anvisningene til presten i middelalderens prekensamlinger og etter hvert om en samling av prekener over kirkeårets tekster.
Etter reformasjonen, og etter hvert som lesekunsten ble mer utbredt, økte også både produksjonen av slike bøker, og bruken av dem.
Andaktsbøker blir fremdeles både skrevet og utgitt.
I 2002 ga presten og forfatteren Karsten Isachsen ut en slik. Den heter «Livsglede», med undertittelen «En huspostill».
Begrunnelsen hans for å hente fram det litt gammelmodige ordet fortjener å bli husket: Han syntes det var et koselig ord, sa han – «mye koseligere enn halspastill».

Mange andaktsbøker
I våre hyller her hjemme står det et sted mellom 25 og 30 ulike andaktsbøker, til tross for at jeg/vi for egen del ikke er spesielt flittige brukere av andaktsbøker.
De fleste av disse har tekster for hver dag i året, men noen «dekker» bare deler av året, eksempelvis fastetiden eller påsketiden.
Denne høsten kommer jeg da ut med «min egen» andaktsbok.
Den følger ikke kalenderåret, men kirkeåret. Det vil si at betraktningene for de ulike søndagene tar utgangspunkt i det som er prekenteksten i en av de tre tekstrekkene som brukes i Den norske kirke, mens betraktningene for ukedagene ikke følger noen slik «plan».

«Hver morgen ny»
Boka har fått tittelen «Hver morgen ny»; en tittel hentet fra frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrands tekst «Guds nåde er hver morgen ny».
De aller fleste tekstene i boka er skrevet for nyhetsbyrået «Kristelig Pressekontor» (KPK) som daglig sender ut «Dagens andakt» til sine abonnenter.
Det er mange år siden jeg ble bedt av den daværende redaktøren for KPK om å levere slike tekster. Jeg sto fritt med tanke på innhold, men måtte holde meg innen et format på maksimum 900 tegn. Da jeg fikk utfordringen tenkte jeg at en åtte-ti slike betraktninger måtte jeg vel kunne få til. Det er blitt mange flere, og jeg kjenner det faktisk som en glede når jeg hører bemerkninger eller gjør observasjoner som gjør at jeg tenker: Dette kan det bli en miniandakt av.

Hverdagslige refleksjoner
Formatet gjør at refleksjonene må være av det hverdagslige slaget.
Man klarer ikke å produsere mye teologi på 900 tegn. Men for enkle vitnesbyrd, refleksjoner og observasjoner er dette et godt format.
Som bestefar til åtte, og dessuten med mange års erfaring både som søndagsskolelærer og speiderleder, føler jeg at jeg har en viss skattkiste å ta av når det gjelder både gode replikker og underfundige kommentarer som kan utvikles til en refleksjon.
Etter å ha kombinert forkynnervirksomhet med journalistikk i snart 50 år har man også fått med seg noen observasjoner.
Ellers kan jeg jo nevne at en av de to første bokutgivelsene mine var faktisk en andaktsbok, eller i hvert fall et andaktshefte.
Det het «Påske rundt korset» og besto av betraktninger over de såkalte «Jesu sju ord på korset».

Forlag
Når det gjelder denne boka, var det Blinke Forlag som oppmuntret meg til å samle disse tekstene med tanke på en andaktsbok.
Jeg håper betraktningene vil være til oppmuntring også for de som leser dem – til oppmuntring, til glede og til velsignelse.

Arendal, juni 2020
Nils-Petter Enstad

«Gamle prosjekter»

Etter å ha fullført tre boksprosjekter og et par andre mindre prosjekter i løpet av første halvår, befinner jeg meg nok en gang i den typen limbo som oppstår i kjølvannet av slike prosesser.

Det gir meg litt tid til å «lystlese» og det gir meg tid til å bare surfe rundt på gamle ideer.
I grunnen har jeg lyst til å gi meg i kast med noe skjønnlitterært nå.
Kanskje er det på tide?
Av et sted mellom 40 og 50 utgitte titler er det bare tre som er rent skjønnlitterære.

Jeg har skrevet en «humorbok»; det vet jeg blir betraktet som en litt hybrid sjanger.
«Hærrens lette tropper» er godkjent som sakprosa av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening; kanskje fordi den ikke bare er en ren gjenfortelling av muntre historier, men fordi historiene er satt inn i en kontekst?
Andre humorbok-forfattere har fått beskjed om at utgivelsen deres defineres som skjønnlitteratur.

Essays regnes også som en hybrid-sjanger.
Jeg har gitt ut noen essays, og i løpet av året kommer en essay-samling.

I denne limbofasen har jeg kommet over en mappe på mitt område som heter «Gamle prosjekter».
Den er fylt opp av utkast og bruddstykker av skjønnlitterære tekster.
I utgangspunktet var de nok tenkt brukt i romaner, men de har kanskje mer av novellene i seg.
De eldste tekstene er mer enn 20 år gamle; mange av dem har ikke vært tatt fram siden jeg jobbet med dem første gang. Mange av dem er nok enda eldre, men det var på den tida, 1999, at jeg tastet dem inn fra håndskrevne kladder

Ett av prosjektene i den mappa vil nok måtte defineres som sakprosa.
Det har tittelen «Mine øyne har sett din frelse», og er ting jeg noterte i tida før, rundt og etter at faren min døde i februar 1994.
En del av notatene ble brukt i en artikkel som het «Sørger ikke som de som ikke har håp». Mange takket meg senere for den artikkelen.
Jeg ser at det siste jeg har notert på den fila, er dette: «Den ferdige artikkelen sto i Krigsropet høsten 1994 – boka jeg trodde jeg skulle skrive ble aldri fullført».

Det ligger vel en del slik bøker også i andre mapper på pc-en.

Jack London skal ha skrevet en gang: «Jeg gjør ferdig en fortelling og leser gjennom den. Er jeg fornøyd med den, sender jeg den fra meg. Er jeg ikke fornøyd, sender jeg den fra meg.»

Så kynisk ønsker jeg ikke å være.
Jeg har liggende mange tekster som er ferdige, men som jeg ikke er fornøyd med.
De skal få ligge.
Men det er nok enda flere som aldri er blitt ferdige.
Så kan jeg håpe at de kanskje blir det en dag.

Lindtveit, 2. juni 2020
Nils-Petter Enstad

«MF-forfatter»?

I løpet av fem år har lærere og ansatte ved mitt gamle studiested og min gamle arbeidsplass, Det teologiske Menighetsfakultet, gitt ut 110 bøker. Det er 22 bøker pr. år.

Jeg har ikke sett at andre læresteder har publisert en liknende statistikk for sin del, men mener å huske fra min MF-tid at det var regnet som en begivenhet når en MF-lærer ga ut ny bok.
Da stilte redaksjonssekretæren i «Lys og liv» (som meldingsbladet het) opp med kamera og blokk og laget et intervju. I farten husker jeg at jeg gjorde slike intervjuer med Hans Kvalbein, Torleiv Austad, Brynjar Haraldsø, Tore Kopperud, Jan Olav Henriksen, Magne Sæbø og Ivar Asheim.
Trolig var det noen flere også, men likevel ikke mer enn et par i året.

«Dobbelt-debut»

Med fare for å framstå som litt spurv i tranedans: Jeg ga ut mine første bøker mens jeg var ansatt ved MF. Det var tilmed en «dobbelt-debut».
Våren 1990 var det 100 år siden salmeteksten «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang, og den historien fortalte jeg i et nokså enkelt hefte. Samtidig skrev jeg noen andakter basert på Jesu sju ord på korset, og sendte begge deler til Ansgar Forlag.
Og fikk begge antatt.

Siden begge var «påske-relatert» kom de også ut samtidig: «…så fikk du den levende møte» og «Påske rundt korset». Begge ble pent mottatt i pressen også.

Respons
Det samme må jeg kunne si om responsen på MF – disse professorene og førstelektorene (det var tittelen de brukte) som stort sett skrev vitenskapelige bøker ga gode tilbakemeldinger på det som dels var et rent journalistisk arbeid, dels en enkel oppbyggelsesbok.
Heftet om påskesalmen fikk etter hvert status som et slags kildeskrift for det som senere er blitt skrevet om både Halmrast, som skrev salmen, og selve salmen.
Med sine 32 sider var det vel også det mest omfattende som var skrevet om denne salmen fram til da.
Mer enn 25 år senere skrev jeg en ny og mer omfattende bok om den samme salmen: «Jeg som er ringest blant ringe».

Tredje bok

Jeg ga også ut en tredje bok mens jeg var ansatt på MF. Den kom året etter og heter «I ferdiglagte gjerninger». Den handler om de årene da mine foreldre var misjonærer for Frelsesarmeen i Indonesia.
Siden er det blitt mange bøker.
Det ser ut til å bli et par – kanskje tre – også dette året.

«Mission (nesten) completed»

Så har jeg satt et slags punktum for enda et prosjekt.

Nåja – punktum og punktum.
I den bransjen jeg har gjort til min de ti siste årene er det knapt noe som heter «punktum». Skriving er en dynamisk prosess. Hele veien fram til eventuell ferdig bok finner du som forfatter ting du vil rette opp, endre på, føye til, stryke…
Og når boka foreligger, oppdager du det du skal ha sett før.
Det får bare våge seg.
Nå har jeg satt et slags punktum.
Det er det mest omfattende bokprosjektet jeg har gjort til nå. Bare i manus, 13 pkt. skrift og enkelt linjeavstand, er det på nesten 200 sider. Hva blir det i ferdig bok?

Det er en andaktsbok.
Jeg har skrevet én andaktsbok før i mitt liv. Det var en av de to første bøkene jeg ga ut. Året var 1990 – det er 30 år siden i år. Da ga Ansgar Forlag ut to hefter til påske. Det ene var om salmen «Å, salige stund uten like», det andre et andaktshefte for den stille uke.
Denne andaktsboka er for et helt år, eller rettere: Et helt kirkeår.

Jeg har gitt manuskriptet tittelen «Hver morgen ny» - noen vil kanskje kjenne igjen det som en linje fra en av Bernhard Fjærestrands sanger: «Guds nåde er hver morgen nå og døgnet rundt den varer».
Ideen om å la andaktene følge kirkeåret og ikke kalenderåret var noe min forlegger (en av dem) og jeg snakket oss fram til. Jeg har tatt utgangspunkt i en av prekentekstene for hver enkelt søndag (innrømmer at jeg har surfet litt mellom tekstrekkene), og for ukedagene har jeg brukt korte, hverdagslige refleksjoner (innrømmelse 2: Der har jeg brukt av miniandaktene som jeg har skrevet for Kristelig Pressekontor gjennom mange år).

Det ser ut til å ha vært i 2013 jeg begynte å levere miniandakter til KPK.
Senere ble jeg også bedt om å skrive søndagsbetraktninger. De miniandaktene alene kunne nok fylt ei bok med betraktninger for et helt år, men slik ble det ikke. En annen idé jeg har hatt, er å lage andaktshefter for kortere perioder – «Fra St.Hans til olsok» var en idé; for desember måned har vært en annen.

Jeg har ellers ikke noe sterkt forhold til andaktsbøker for min egen oppbyggelses skyld, selv om Greta og jeg har nokså mange slike i våre bokhyller. Det skrives jo mye andaktsbøker år om annet – det er nesten som i Prøysens vise: «Det er så vemodig mange viser – og je har laga ei vise tel…»

Så oppdager jeg, mens jeg skriver, at det er én søndagsbetraktning jeg ikke har fått skrevet ennå. I manus står en klammeparentes med beskjeden «Tekst må skrives».
Det er for 20. søndag i trinitatis, om noen føler seg minnet om å bidra….

Lindtveit, 6. mai 2020 – i koronaens tidsalder
Nils-Petter Enstad

Forfatterdrømmen

En omfattende ryddeøkt i hyller, mapper, skuffer og esker bringer for dagen så mangt og meget. Gamle brev, mengder av utklipp, manuskripter som aldri ble fullført. Parallelt med disse funnene aktiveres også hukommelsesarkivet, det som bare en selv har adgang til – enn så lenge. Den dagen livet lukker det arkivet, er det slettet for godt.

Betyr det at absolutt alt som befinner seg i dette arkivet skal tas vare på, skrives ned, lagres? Helst ikke.
I biografien om Jens Christian Hauge, norsk politikks grå eminense gjennom mange tiår, fortelles det at han gjorde nettopp det. I det arkivet han etterlot seg, var absolutt alt tatt vare på. Notater, referater og huskelapper helt ned til handlelister, om jeg ikke husker feil.



Skjønt Jens Christian Hauge gikk vel neppe i butikken selv. Han hadde folk han kunne sende: Ektefelle, hushjelp, kontorstab.

Under min ryddesjau finner jeg flere påbegynte manus som aldri ble fullført. Det meste var nok tenkt å være romaner.
Ett av dem bærer preg av å ha vært jobbet med under mange ulike situasjoner.
Jeg ser det ut fra skrivemaskinstypografien.
Selv disponerte jeg over et par skrivemaskiner den gangen og brukte begge to når ideene meldte seg eller håndskrevne notater ble «ført inn». Andre deler av manuskriptet bærer preg av å ha blitt til på lånte maskiner. En av dem husker jeg: Vi var på en ungdomsleir i Finland med noen speidere fra Askim. I noen dager var vi innlosjert på en skole. På et kontor som sto ulåst var det også en skrivemaskin. Her ble noen brokker av den aldri fullførte romanen til.

Jeg finner også det som trolig var mitt første forsøk på å skrive en sakprosabok.
Igjen dette preget av å ha blitt skrevet på ulike skrivemaskiner, men også at deler av manuset består av tekst fra bøker eller blader, avfotografert på en kopimaskin, klippet ut og limt inn i manus med limbånd. «Copy and paste» var ikke noe som kom med datateknologien. Vi kalte det vel forresten «klipp og lim».
Den «kunsten» lærte jeg da jeg var ansatt på Krigsropet. Det var også før datateknologien tid. Da var elektrisk skrivemaskin med muligheter for å rette – «kulehode med rettetast» - ennå regnet som svært avansert.

Det samme kan vel sies om kommunikasjons-teknologien.
Da jeg var ansatt ved Krigsropets redaksjon ble bladet trykket hos Aktietrykkeriet. De hadde bud som tok noen runder rundt i byen til de ulike kundene et par ganger om dagen. Noen av budene var pratsomme; andre veldig tause.
En av dem kalte vi internt for «Ånden som går».
Hadde vi ting som det hastet å få av gårde, gikk vi med konvolutten til nærmeste drosjeholdeplass og overlot den til drosjesjåføren. «Du får oppgjør i resepsjonen».
Det må ha vært en ikke helt ubetydelig inntektskilde for drosjenæringen, disse oppdragene.

Så kom telefaxen.
Da kunne man sende både tekst og tegninger via telefonlinjer.
Noen prøvde å sende fotografier også; det var aldri vellykket.
Min arbeidsgiver utstyrte meg en gang med et slikt apparat. Det var både moro og nyttig så lenge det varte, men så var faxen passé.
Min fax endte i et østeuropeisk land og skulle være en del av et demokratibyggingsprosjekt, om jeg husker rett.

Nå går alt på «data» - manuskripter og illustrasjoner. Jeg sitter på mitt sørlandske, ikke spesielt sentralt plasserte loftskontor, med skanner, printer og nettilgang og trykker på noen knapper, enten det er blad jeg redigerer eller en bok jeg skriver.

Bøker, ja!
Drømmen om å være forfatter oppsto veldig tidlig. Jeg vil tro i åtte-ni-årsalderen.
Jeg hadde mine første tekster på trykk i 13-14-årsalderen. Det var små meningsytringer om dette og hint som jeg sendte til ukeblader og aviser.
Klasseavis og skoleavis hørte selvsagt med til ens tenårings-CV.
Som 19 år gammel frelsesarmé-kadett fikk jeg min første «ordentlige» journalistjobb, som assistent ved Krigsropets redaksjon.

Men selv om «journalist og forfatter» er et ordpar som ofte nevnes i samme åndedrag, lå siste del av ordparet ennå noen år fram i tid.
Hvor mange år er kanskje et definisjonsspørsmål.
«Debuten» er et nøkkelbegrep når man snakker om forfattere.
Man debuterer som kjent bare en gang i livet, uansett hva det er snakk om.
Så var hva min «debut» som forfatter?
I 1983 ble jeg bedt om å skrive/redigere et hefte om Frelsesarmeens Speiderkorps i forbindelse med at de var 60 år.
Heftet ble greit nok, selv om det ble laget på hovedkvarterets hustrykkeri, men noen «bok» var det jo ikke.
Det samme må kunne sies om det forholdsvis enkle heftet som ble laget til 75-årsjubileet til Sandvika korps i 1985. Her sto jeg oppført som leder i redaksjonskomiteen; det kan vel avsløres at det var jeg som skrev hvert ord.

Så jeg lander på at «debuten» var det som skjedde fem år senere, da jeg til påske i 1990 kom med ikke mindre enn to titler samtidig. Det ene var et andaktshefte, basert på Jesu sju ord på korset, og det andre en historisk sak om Johan Halmrast og hans salmetekst «Å, salige stund uten like».
Begge kom ut på Ansgar Forlag.
I 1990 var jeg 37 år, og det var en gammel drøm som da fikk en slags oppfyllelse.
Året etter kom jeg med en bok til; denne gang på det som da het Nye Luther Forlag.

Siden den gang er det blitt mange bøker.
Den første tida kunne det gå år mellom hver utgivelse, men fra 2010 «løsnet» det.
Fra da har det vært utgivelser hvert år, og gjerne flere i løpet av året.
Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men barndomsdrømmen må vel kunne sies å ha gått i oppfyllelse.

Men ennå er det lenge til jeg er der islandske Halldór Laxness sa at han var kommet etter å ha gitt ut mange bøker: Han hadde ikke mer på hjertet.
Jeg tror jeg har det ennå.

Lindtveit 25. april 2020
NPE

Bildet er fra 1995, da jeg ga ut min første roman: «Dager som kom og gikk». Det var en journalist fra Krigsropet, Anne Sekkelsten, mener jeg hun het, som gjorde intervjuet, som ble veldig bra. Bildet er vel også greit nok.

Hjemmekontor og hjemmekultur

Etter å ha vært heltids frilansforfatter og -skribent i snart ti år har jeg vendt meg til å ha hjemmekontor.

I korte, hektiske perioder har jeg nok leid meg et kontor, men stort sett blir bøker og artikler produsert på et sørlandsk loftsrom med en katt som selskap på dagtid og en yrkesaktiv ektefelle. Nå har hun også blitt pålagt å ha hjemmekontor, og vi sitter i hver vår etasje. Men vi møtes til alle måltider og etter arbeidstid.

Det er stadig flere som har det som oss, og man må trolig helt tilbake til krigsårene for å finne en situasjon som – om enn med store moderasjoner – kan sammenliknes med dagens.
Joda, den gang fantes det flere kulturtilbud man kunne benytte, og kirker og menigheter var tilgjengelige, men mange hadde mye innetid. Om man ikke hadde hjemmekontor, fikk man mange muligheter til det man kan kalle hjemmekultur.
En del av dette er i ferd med å blomstre opp igjen.
Brettspill selger som aldri før. Det samme gjør puslespill. Det er også mer spørsmål etter bøker, forteller min lokale bokhandler. Det kan virke som om hjemmekulturen er i ferd med å komme til heder og verdighet igjen.

Fra krigsårene fortelles det også om hvordan interessen for å legge kabal økte.
Bøker om ulike kabaler – det skal visst være flere slike enn mange har vært klar over – solgte unna og nye kabaler ble laget. Det var den gang kabaler fremdeles krevde en kortstokk.

Selv merker jeg ikke den store forskjellen.
Det måtte være det med hustruens nærvær, da. Vi spiser alle måltider sammen; tidligere har det stort sett vært til middag og kvelds vi gjorde det.
Husandakten holdes ved frokostbordet, ikke middagsbordet, som har vært det vanlige i de snart sju årene vi har hatt samme adresse.
Så skilles våre veier.
NAV går ned i kjelleren; kulturen opp på loftet.

Årets prioriterte prosjekt – boka om Elevine Heede – er sendt til forlaget, og med den vanlige, lille skrivesperren som alltid oppstår etter et fullført prosjekt, har jeg funnet fram et annet. Det er mer et redigeringsprosjekt enn et skriveprosjekt.
Etter å ha levert miniandakter og søndagsbetraktninger til Kristelig Pressekontor, har et forlag sagt seg interessert i at jeg samler dem til en andaktsbok som følger et kirkeår og ikke et kalenderår.
Selv har jeg egentlig ikke noe forhold til andaktsbøker, selv om jeg/vi faktisk har en hel del av dem i bokhyllene. Men jeg vet at for mange er det å sette seg ned med ei andaktsbok en viktig del av dagens program. Tradisjonen med andaktsbøker kan det sikkert skrives mye om. Den går tilbake til de gamle «postillene» - Luther, Pontoppidan og Rosenius skrev alle slike samlinger.
Rammen på de andaktene jeg jobber med er 900 tegn for de korte hverdagsandaktene og 1700 tegn for søndagstekstene.
Jeg tror de nevnte postille-forfatterne skrev i vesentlig større format.

Lindtveit, 24. april 2020
Nils-Petter Enstad

En framtid for KrF?

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Selv om KrF av og til og snuser på fire-tallet, ser det ut til oppslutningen har stabilisert seg der det trolig blir liggende i overskuelig framtid: Mellom to- og tre-tallet.

For oss som husker valgene i 1997 og 2001, som begge førte til en KrF-ledet regjering, er det tragisk å se disse tallene. Trolig startet nedturen med Kjell Magne Bondeviks andre regjering i 2001.
Entusiasmen for denne regjeringen var vesentlig mindre enn den hadde vært for «Sentrumsregjeringen» fire år før.
Valget i 2003 bekreftet da også dette, og oppslutningen ble halvert i forhold til to år tidligere.

Nødskrik
De neste valgene ga resultater på fire- og fem-tallet, og med stadig synkende tendens.
I 2017 klarte KrF sperregrensen med et nødskrik. Men dette nødskriket ga samtidig en vippeposisjon som potensielt kunne være svært innflytelsesrik.
Daværende partileder Knut Arild Hareide var da også innstilt på å bruke denne. Det viste han i mars 2018 da Sylvi Listhaug måtte gå som justis- og beredskapsminister etter en grov ytring på Facebook.
Hadde ikke hun fått silkesnoren fra statsministeren, ville KrF sikret flertall for mistillit mot Listhaug, noe som ville ført til regjeringens avgang.
Noen måneder senere lanserte Hareide forslaget om at KrF burde søke regjeringssamarbeid mot venstre. For første gang på mange år kunne man merke tilløp til begeistring både i partiet og blant potensielle velgere. Mange meldte seg inn; gallupen steg.

Grisete prosess
I partiet var meningene delte, men ingen forutså den grisete prosessen som Hareides nestledere nå initierte.
I oppkjøringen til det ekstraordinære landsmøtet ble delegasjonene fra enkelte lag direkte kuppet av den «blå» siden, og nestleder Ropstad kjørte knallhardt ut med noe både han og de fleste andre måtte vite var en bløff: At det nå forelå «en historisk sjanse» til å endre abortloven, basert på noe som i ettertid framstår som litt uforpliktende pludring mellom Ropstad og statsminister Solberg.
Alle vet hva det endte med: En kosmetisk endring uten praktisk betydning og som lever på lånt tid.

Nøytralisert
I disse dager er det ett år siden KrF ble nøytralisert som politisk maktfaktor i bytte mot tre statsrådsposter.
Så effektiv er denne nøytraliseringen at den statsråden som nesten skapte regjeringskrise i mars 2018, ikke bare er tilbake i regjeringen, men har fått et av regjeringens viktigste departementer.
Tydeligere kan man ikke vise hvor ubetydelig KrF er blitt. Innad i partiet har en rekke medarbeidere sluttet og mange nåværende og tidligere tillitsvalgte har meldt seg ut. Partiets nye generalsekretær mener at KrF må godta at Frp får noen politiske seire i regjeringen. Han burde kanskje heller utfordret Frp til å godta at KrF får noen slike seire, uten at man fra Frp-styrte departementer skal dels trenere, dels sabotere disse seirene?
Ropstad selv, som nå er partileder, har tidligere sagt at en viss avskalling er verd gevinsten med å være i regjering, selv om han også, i det som framstår som både den 13. og 14. time, medgir at sårene i partiet går dypere enn han var forberedt på.

Ny ledelse
KrF har landsmøte i valgåret 2021.
Men allerede nå bør partiet ta en debatt om man er tjent med dagens ledelse. Med målingene de siste månedene vil KrF få maksimum to, til nød tre stortingsrepresentanter i 2021.
Nå har små stortingsgrupper avgjort regjeringens skjebne før, og tilmed vært med i regjering, men å satse på det vil skje igjen, er ikke bare å gamble, men å spille russisk rulett med bare ett tomt kammer.

Tilføyelse:
Denne kronikken ble publisert på Verdidebatt mandag 20. januar - samme dag som Frp bestemte seg for å gå ut av Solberg-regjeringen. Det kunne man ikke vite da artikkelen ble skrevet.
De foreløpige signalene fra regjeringen er at den vil fortsette med de tre gjenværende partiene, og regjere på basis av Granavold-erklæringen.
Frp har på sin side erklært at den er ikke de forpliktet på lenger - om de da noen gang var det.
Å regjere på grunnlag av en erklæring et parti utenfor regjeringen har vært med på å utforme, og som de dertil ikke kjenner seg forpliktet på, er nokså unikt i den politiske historie. Det minner mest av alt om det som ble kalt "finlandisering" i Den kalde krigens dager.
Alt dette bekrefter vel bare at Solberg-regjeringen ikke bare lever på lånt tid, men at den knapt nok kan sies å leve i det hele tatt.
21. januar 2020

Bildet viser et glimt fra valgvaka i 1997 - artikkelforfatteren ses midt på bildet, i lys jakke og vendt mot fotografen