Mine påskebøker

I påsken 2025 vil det være 35 år siden jeg ga ut mine første bøker.

Jeg hadde nok redigert/publisert hefter før, hefter der jeg hadde skrevet hvert ord, selv om jeg «bare» var oppført som redaktør.
Men dette var to «ordentlige» bøker, selv om de var tynne, med tanke på omfang; om lag 30 sider hver.
Begge var påske-relatert og kom ut i passelig tid før påske i 1990.

Den første var en andaktsbok for den stille uke. Sju av de ni tekstene i heftet tok utgangspunkt i det som gjerne kalles «Jesu sju ord på korset».
Den første teksten i boka var en palmesøndagstekst, basert på fortellingen om inntoget i Jerusalem, mens den siste var for andre påskedag og tok for seg fortellingen om Emmaus-vandrerne.
Ideen om å ta utgangspunkt i Jesu sju ord på korset hadde jeg fått flere år tidligere, i forbindelse med at vi hadde en gudstjeneste i Frelsesarmeen i Sandvika der sju frelsessoldater ble bedt om å si litt om hvert av disse sju utsagnene.
For andaktsboka var kanskje ideen bedre enn gjennomføringen, selv om både heftet og ideen fikk god respons i de få mediene som omtalte heftet, som fikk tittelen «Påske rundt korset».

Den andre utgivelsen tok utgangspunkt i at det i 1990 var 100 år siden salmen «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang.
Heftet, «…så fikk du den levende møte», fikk etter hvert status som et slags kildeskrift for det som senere er blitt skrevet om både Halmrast, som skrev salmen, og selve salmen.
Med sine 32 sider var det vel også det mest omfattende som var skrevet om denne salmen og om forfatteren fram til da.

I 2016, mer enn 25 år senere, skrev jeg en ny og mer omfattende bok om den samme salmen og mannen bak: «Jeg som er ringest blant ringe».
Og siden historisk skriving er den dynamiske øvelsen det er, og basert på kunnskaper som har tilflydt meg i den senere tid, kunne jeg nok ha forsvart å gi ut enda en bok om den samme salmen; det ville vel blitt en revidert versjon av boka fra 2016.

I 1990 hadde jeg allerede vært et skrivende menneske i nærmere 25 år hvis man skal ta utgangspunkt i når jeg hadde tekster på trykk første gang.
Å gi ut bok var en gammel drøm; nå var den oppfylt gjennom to hefter på 30 sider hver. Selv var jeg blitt 37 år.
Senere er det blitt mange bøker – over 50, om man skal regne med «rubbel og bit».

Den islandske forfatteren Halldór Laxness, Islands eneste nobelprisvinner i litteratur, ga ut sin siste bok da han var 85 år.
Han levde i ti år til, men det kom ikke flere bøker.
Da han ble spurt om dette, skal han ha svart at når man har skrevet mer enn 50 bøker – «og noen av dem nokså tykke, også!» - kommer man til et punkt der man ikke har mer på hjertet.
Jeg tror ikke jeg er der på lenge ennå.

Lindtveit, skjærtorsdag 2024
Nils-Petter Enstad

Bildet øverst i saken sto i lokalavisa Øvre Smaalenene (som den ennå het) i Askim i forbindelse med at bøkene kom ut.

Regjeringsspørsmålet i 2025: Avklaringer uten innhold

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Halvannet år før neste stortingsvalg er avklaringene om hva opposisjonen i Stortinget ser for seg av framtidige regjeringsløsninger i ferd med å strømme inn. Erna Solberg ser ut til å ha til felles med Donald Trump at hun ønsker revansj etter et forsmedelig valgnederlag. Hun har også felles med ham at hun har uavklarte, juridiske saker hengende over seg, men de tar verken hun eller partiet på det alvor som slike saker bør tas på.

Samme Solberg ser også for seg at hun etter valget om halvannet år bør kunne stå i spissen for det som i noen få måneder i forrige periode framsto som en flertallsregjering. Den besto av fire partier som ikke hadde annet til felles enn at de bruker den ideologisk sett meningsløse betegnelsen på seg selv som «borgerlige».
Denne flertallsregjeringen var den tredje av de i alt fire ulike regimene som Solberg ledet i løpet av åtte år.

KrF
KrF-leder Olaug Bollestad har for lengst gjort det klart at hun sluker dette konseptet med søkke og snøre, og har også slått fast at Erna Solberg er hennes statsministerkandidat.
Om hun også er partiets statsministerkandidat, gjenstår vel å se?
Den gang jeg var aktiv i det partiet var det gjennom vedtak i landsmøtet man avgjorde slike ting.

Frp
Nå har også FrP meldt seg på, i hvert fall sånn halvveis.
De vil gjerne danne regjering med Høyre, men vil komme tilbake til hvem som skal være statsminister.
Underforstått: Den jobben kan Sylvi Listhaug godt tenke seg selv.
Viktigere er det imidlertid at skal det bli noe av en slik regjering, skal ingen andre inviteres med.
Ikke Venstre og i hvert fall ikke KrF.
Sylvi Listhaug ønsker seg med andre ord tilbake til årene da statsråder fra Frp gikk ut og inn av Solberg-regjeringen i et halsbrekkende tempo og gjorde de utroligste tabber, mens statsministeren møtte enhver situasjon med et flegma som mest av alt minnet om handlingslammelse, og med stort sett den samme kommentaren: -Jeg ville ikke brukt de ordene.

Erfaringer
Frp har nemlig så dårlige erfaringer når det gjelder samarbeid med KrF, ifølge Listhaug.
Overraskende nok ser det ikke ut til at KrF har den samme opplevelsen av å samarbeide med Frp.
«Dette finner vi ut av», er partileder Bollestads søvndyssende respons, mens Erna Solbergs reaksjon er at hun er glad for at de fire opposisjonspartiene er enige om at landet bør få en ny regjering etter valget.
Det kan godt være de er enige om det, men den enigheten ville nok hatt vesentlig større troverdighet dersom de samme partiene også var enige om hvem som skal danne denne regjeringen.
Det blir ikke fire partiene fra Solberg III, som satt sammen i et snaut år fra januar 2019 til januar 2020.
Om ikke annet, er det blitt ettertrykkelig avklart denne helgen.

Sendt diverse aviser lørdag 9. mars 2024

Jesu ansikt - og bøkene om det

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Kan det være Jesus?» var spørsmålet som møtte meg da redaktøren la ei bok på pulten min en gang i 1980. Boka var skrevet av en svensk biskop og hadde undertittelen «Fakta og debatt om likkledet i Torino».

Jeg leste boka og min omtale/vurdering av den sto i Krigsropet nr. 2 i 1981.
Boka var gitt ut på Luther Forlag og oversatt av Aftenposten-journalisten Svein Johs. Ottosen; en kollega jeg skulle treffe mange ganger senere i livet. Boka av den svenske, lutherske biskopen representert ikke mitt første møte med likkledet i Torino, og skulle ikke bli siste gang jeg skrev om det heller.
I 1983 kom det en ny bok på norsk, denne gang skrevet av to amerikanske forskere.
Den var gitt ut på forlaget Land og kirke, som var et underbruk av Gyldendal Norsk Forlag.
Dette var et forlag med mer økonomiske muskler enn det lille Luther Forlag; noe boka bar preg av.
I Krigsropets påskenummer i 1984 slapp jeg til med en to-siders kronikk om boka og fenomenet. Her ser jeg at jeg i 1984 daterte mitt første møte med likkledet til en bok jeg leste som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole 13 år tidligere (Werner Keller: «…men Bibelen hadde rett»; Dreyers Forlag, 1956).

«Torino-debatt»
«Torino-debatten» har rullet og gått siden den gang.
I en tidsskrift-artikkel fra 2016 leser jeg at likkledet blir beskrevet som «et av de mest intenst utforskede objekt i verdenshistorien», og at «noe mellom 100 og 150 000 vitenskapelige forskningstimer» er brukt på dette, «med de beste, tilgjengelige analysemetoder» (tidsskriftet «Libra», nr. 4). Tar vi utgangspunkt i tallet 150 tusen, vil det, brutt ned på dager, tilsvare 6250 døgn á 24 timer, noe som igjen vil tilsvare mellom 17 og 18 år, dager og netter.
Konklusjonene har da også variert sterkt.
I 1988 ble det lansert en meget bastant konklusjon om at likkledet var et falskneri fra 1300-tallet, og det var nok de som trodde – kanskje håpet også? – at siste ord med dette skulle være sagt.
Etter dette kunne vel ingen tro på Jesu oppstandelse, lenger, var liksom «argumentet».
Men nå har aldri likkledet i Torino vært regnet som noe «bevis» på Jesu oppstandelse, verken teologisk eller historisk.
Den katolske kirke, der troen på relikvier fremdeles er sterk, har tvert om vært meget tilbakeholden med å bruke «Torino-kortet».

Nye bøker – mer debatt
I 2011 ga Jostein Andreassen fra Søgne ut boka «Likkledet i Torino – et tegn for vår tid», etter at kledet året før hadde vært utstilt i katedralen i Torino, og dermed vært mer offentlig tilgjengelig enn tidligere. Senere er han kommet med flere bøker om det samme emnet.
Jeg må medgi at jeg har vært av dem som har bidratt til flommen av artikler og skriverier om likkledet i Torino.
I mitt eget klipparkiv finner jeg kronikker jeg har skrevet om emnet både i Dagen, Agderposten og Fædrelandsvennen.
Min holdning til fenomenet og konklusjon til debatten, har vært den samme, faktisk helt siden jeg skrev om det første gang for snart 25 år siden:
Jeg tror på Jesu oppstandelse som en historisk hendelse.
Det trodde jeg lenge før jeg hørte om likkledet i Torino første gang.
Det er ikke en tro det kan argumenteres for på annen måte enn gjennom den visshet som Den hellige ånd gir den som er tror på Jesus som sin Frelser.

Et 50-årsminne: Da valgets taper avløste valgets vinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Det er sjelden at en norsk regjering har så mange bekjennende kristne medlemmer som i dag.» Slik oppsummerte tidsskriftet Fast Grunn regjeringen Korvald i sitt hefte nummer tre for 1973. Redigeringen av heftet ble avsluttet i mai, fire måneder før stortingsvalget samme året.

Regjeringen Korvald satt med makten nokså på dagen ett år.
Da den gikk av 16. oktober 1973 hadde statsministerens parti gjort sitt beste valg i historien fram til da, med 11, 9 prosent av velgerne i ryggen.
Sammen med det nye Sosialistisk Valgforbund (SV), var KrF valgets desiderte vinner.
Likevel var det valgets desiderte taper, Arbeiderpartiet, som dannet ny regjering. Med en oppslutning på 35, 3 prosent gikk partiet tilbake med 11, 2 prosent.
For 50 år siden var 35,3 et elendig valgresultat, sett fra Arbeiderpartiets side.

Unik
Regjeringen Korvald var en unik regjeringsdannelse i norsk etterkrigshistorie fram til da.
At det var en mindretallsregjering var nok sjeldent i etterkrigs-Norge, uten å være unikt.
Men en regjering med en så smal parlamentarisk basis hadde man ikke sett siden 1930-tallet.
Regjeringspartiene hadde 39 av 150 stortingsrepresentanter bak seg. Disse kom fra KrF, Sp og den tredjedelen av Venstre som ikke hadde brutt ut etter EF-avstemningen i 1972.

EF
Det var folkeavstemningen om norsk medlemskap i det som ennå het EF som førte til at regjeringen ble dannet.
Trygve Bratteli hadde vært statsminister siden våren 1971, da Borten-regjeringen gikk i oppløsning. Han hadde gjort det uvanlige å stille kabinettspørsmål til velgerne: Ble det nei til regjeringens Europa-prosjekt, ville den gå av.
Den nye regjeringen hadde i utgangspunktet bare ett oppdrag: Å skaffe Norge en handelsavtale med EF.
Da den var på plass, var det de som mente at nå burde regjeringen tre tilbake.
Et halvhjertet forsøk på å skape en situasjon med parlamentarisk mistillit falt dødt til jorden, og regjeringen ble sittende fram til valget.

Sentrum
Regjeringen Korvald var den første norske regjeringen som gikk ut fra det politiske sentrum i etterkrigstiden.
Nøyaktig 25 år senere ble det dannet en regjering som var skåret over den samme lesten, med deltakelse fra de tre partiene KrF, Sp og Venstre.
Når det gjelder oppsummeringen tidsskriftet Fast Grunn gjorde om antallet «bekjennende kristne» blant statsrådene, er det litt uklart hva denne analysen var basert på.
Av regjeringens i alt 16 statsråder (det skjedde et skifte i ett av departementene underveis), kom fire fra KrF. Av de i alt sju statsrådene fra Sp, hadde i hvert fall tre en viss kirkelig/misjons-bakgrunn.

Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (født 1953) har bl.a. gitt ut:
* Sommeren som endret Norge. Om Lyng-regjeringen (2013)
* Et parti for verdier og resultater. Østfold Kristelig Folkeparti gjennom 70 år (2015)
* Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald (2016)

Publisert i avisa Dagen 4. oktober 2023
--

Aksjehandel og skyggen av Erna

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I kjølvannet av oppmerksomheten rundt alle aksjetransaksjonene Sindre Finne – best kjent som Erna Solbergs ektemann – forsøker både partiet Høyre og Erna Solberg selv nå å bygge opp et narrativ der den tidligere statsministeren framstår som offer og ektemannen som skurk.

Hensikten virker tydelig nok: Det handler om å skape så mye sympati med den tidligere statsministeren at bare det å stille spørsmål om hun bør være kandidat til en ny økt i 2025 framstår som litt utidig og uanstendig.
Men dersom man skreller vekk det man måtte bære på av den slags følelser, står man igjen med faktum: Burde Erna Solberg visst hva ektemannen drev med?
Svaret er ikke bare at «ja, det burde hun», men «ja, det var hennes plikt og ansvar».
Der sviktet hun.
Det har hun i hvert fall delvis innrømmet, selv om innrømmelsen hadde et «men» hengende ved seg. «…men hun hadde ingen grunn» til ikke å stole på ektemannen.

«Burde visst»
Holder man «visste ikke» opp mot «burde ha visst» er det ingen tvil om hva som står sterkest.
Folk er blitt dømt til ubetinget fengsel for saker der de «burde ha visst» hvordan eksempelvis NAV sine regler blir praktisert. Har man fått feil eller uklar informasjon fra NAV-ansatte feies dette vekk med at man har et selvstendig ansvar for å forstå selv innviklede regler korrekt.
Spillereglene når det gjelder aksjehandel for statsråders ektefelle er ikke vanskelig å forstå.
De krever bare at man kan lese innenat.
Å sette seg ut over disse er ikke nødvendigvis kriminelt, selv om det altså er brudd på spillereglene.
Derfor framstår det som en avsporing å knytte resultatet av en eventuell økokrim-etterforskning mot Sindre Finnes opp mot hvorvidt Erna Solberg bør trekke seg som Høyre-leder og statsministerkandidat i 2025.

Trenger tid
Mest sannsynlig vil hun gjøre partiet sitt en tjeneste dersom hun allerede nå gjør det klart at hun vil tre tilbake.
Det er to år til neste valg.
Et parti som har befunnet seg i skyggen av Erna gjennom 20 år trenger den tiden om man vil bygge opp en ny leder og en troverdig statsministerkandidat.

Publisert på Agderpostens nettutgave 22. september 2023 - også sendt andre aviser

Valgets vinner – nok en gang

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var avdøde Rolv Wesenlund som ga navn til den grupperingen som i valg etter valg blir den største: Sofademokratene. Omtrent hver fjerde velger gir dette «partiet» sin støtte ved valg etter valg.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 fikk Sofademokratene 38, 8 prosents oppslutning.
I den kommunen der jeg bor og stemmer, var oppslutningen enda høyere: 40 blank.
Oppslutningen er størst i lokalvalg, men også ved stortingsvalgene har Sofademokratene betydelig oppslutning.
Ved stortingsvalget i 2021 lot 27, 8 prosent av de med stemmerett være å bruke denne – det er om lag hver tredje velger.

Lang tradisjon
Allerede ved valgene i 1945, etter fem år med okkupasjon og undertrykkelse, ble Sofademokratene en betydelig, uforløst faktor i norsk politikk.
Ved stortingsvalget i oktober det året fikk denne gruppen oppslutning fra så å si hver fjerde velger. Valgdeltakelsen var på 76, 4 prosent.
Ved kommunevalget to måneder senere var den nede på 65,5.
På 1980-tallet lå oppslutningen om stortingsvalgene på «80-ish», med 1985 som det beste. Da avga 85, 4 prosent av velgerne sin stemme.
Kommunevalget i 1963 er det eneste der oppslutningen har ligget på over 80 prosent (81,0). Det var et dramatisk år i norsk politikk, med King's Bay og to regjeringskriser i løpet av sommeren.
Siden 1987 har valgdeltakelsen i kommunevalgene ligget på 60-tallet hver gang.
Ved fylkestingsvalgene, som ble innført i 1975, har deltakelsen vært enda lavere, med 55,6 i 2003 som det laveste og 71, 3 som det høyeste – det var i 1975.

Fra alle lag
Sofademokratene henter sin oppslutning fra alle samfunnslag og alle aldersgrupper.
Ved tidligere undersøkelser har det vist seg at oppslutningen har vært størst i de yngre årsklassene.
Det er ikke det samme som at en god sofademokrat ikke er opptatt av samfunnet rundt seg. Tvert om, kan det ofte virke som. Det kan vanke både sterke oppfatninger og klare meldinger når sofademokratene ytrer seg om alt som er galt, og kanskje også hvem som er gale, og hva som bør gjøres.
Samtidig unnlater en ekte sofademokrat å møte opp ved de anledningene man har hvert fjerde år til å påvirke det som er valgt ved å velge inn nye ombudspersoner, det være seg på riksplan, lokalplan eller regionalt plan.
Man finner nok hverken det partiet eller den kandidaten man er 100 prosent enig med; det gjør ingen. Løsningen må derfor være å finne det partiet og de kandidatene man er minst uenig med.
Einar Gerhardsen forteller i en av sine bøker om et møte med en velger som kunne fortelle ham at han var enig i 90 prosent av Arbeiderpartiets politikk. -Det er mer enn jeg er, skal Gerhardsen ha svart.
Så var Einar Gerhardsen da også en klok mann.

Problem eller utfordring?
Den stadig lavere valgdeltakelsen er, om ikke et demokratisk problem, så en demokratisk utfordring.
Noen har nok lekt litt med halvfordøyde refleksjoner om at et valg der hver fjerde velger ikke deltar mangler legitimitet.
Det er selvfølgelig bare tull.
Når det fra valgarrangørenes side legges opp til en bred og demokratisk gjennomføring av et valg, er legitimiteten på plass.
Å delta ved valg er den eneste muligheten man har til å påvirke den videre utviklingen av samfunnet.
Velger man sofademokratenes plattform har man strengt tatt ikke noe mandat til å kritisere den utviklingen man ikke bidro til å påvirke.
Professor Frank Aarebrot sa det slik: Å la være å stemme, er å gi en halv stemme til den og de du liker minst.
Sofademokratene har hatt sin tid.

Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (f. 1953) er tidligere informasjonssjef og opplæringsleder for KrF.
Var lokalpolitiker i Askim på 1990-tallet.

Skrevet 14. september 2023 og sendt ulike aviser

Per og Monica: 50 år med gitar og kontrabass

Etter 50 år er håret gråere, men sanggleden har ikke bleknet for ekteparet Monica og Per de Lange. De reiser fortsatt rundt med både kristne og andre sanger på repertoaret.

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Det startet for alvor i mars 1973 da ekteparet dukket opp på det som da var Norges eneste TV-kanal for første gang – i NRK-klassikeren "Lørdagskveld med Erik Bye" i absolutt beste sendetid. Det var alt som skulle til for å få underholdningskongen Arne Bendiksen til å ringe. Han ville ha dem i platestudio. Det unge ekteparet Monica og Per de Lange drev kristent ungdomsarbeid i Bergen og var et helt nytt bekjentskap for norske fjernsynsseere. Med sin framføring av spirituallåten "Wayfaring Stranger" sang de seg inn i folks hjerter – og altså i Bendiksens.

Fjernsynsopptredener
Det er gått 50 år siden de ble kjendiser over natta, men paret holder det fortsatt gående – alltid med gitaren og kontrabassen som reisefølge. Fremdeles synger de gjerne i så vel kristne menigheter som hos andre som innbyr dem.
Repertoaret er bredt og allsidig, fra salmer og kristne sanger til folkeviser og barnesanger.
Året etter at de hadde sunget hos Erik Bye, ble de invitert til Odd Grythes program "På direkten. Her framførte de "Den himmelske lovsang", og for mange ble dette ekteparets signaturmelodi.
Samme år deltok de i programserien "Ferske fjes" i fjernsyn. Det syngende adventistparet ble etter hvert kjent for mange gjennom konserter og plateinnspillinger.

Og det har vært en lang reise.
Engelske Monica Vine og norske Per de Lange møttes på college i England.
Han var der for å studere teologi, hun studerte musikk med piano som hovedinstrument. Begge deltok i en sanggruppe som reiste rundt for å gjøre colleget kjent, og det medførte at særlig to av gruppens medlemmer ble særlig godt kjent – i første omgang med hverandre.
Bryllupet sto 31. mai 1970.
Året etter flyttet de til Norge. I Bergen fikk de venner i Ten Sing-bevegelsen som blomstret på den tiden. Neste stopp var Mandal, deretter Naustdal, Oslo og senere Mjøndalen.

Sabbat og salat
I dag bor paret på Bjorbekk i Arendal hvor Kristelig Pressekontor møter dem.
Per forteller til KPK hvordan responsen var da han i en samtale nevnte at han tilhørte Adventistsamfunnet: – Adventist? Det er vel sånn sabbat og salat, det?
Replikken traff i hvert fall delvis. Adventistsamfunnet har sin helligdag på lørdag, og kostholdet deres er stort sett vegetarisk.
Per de Lange har da også brukt mange år på folkehelsearbeid, kombinert med pastortjeneste.
De nyeste kostholdsanbefalingene fra Folkehelseinstituttet om å spise mindre rødt kjøtt og å avstå fra alkohol, er etter hans hjerte.
Et av hans siste arbeidsforhold var hos fylkeslegen i Agder der han arbeidet med folkehelsespørsmål. Han har også vært faglig redaktør i adventistenes helseorgan "Sunnhetsbladet", og har skrevet boka "Ha det godt – lenger". Han har holdt mange røykestoppkurs i årenes løp og vært sterkt engasjert i avholdsarbeid.
Ekteparet har også vært engasjert i bibelspredning, og i 2016 ble de tildelt Bibelprisen fra Det Norske Bibelselskap. Den fikk de «for sitt 40-årige engasjement for Bibelen gjennom sang og musikk», som det het i begrunnelsen.

Til USA
Per og Monica de Lange er nå midt i 70-åra.
Siden 1973 har de laget syv album med kristne sanger, barnesanger og folkeviser. Siste utgivelse, dobbeltalbumet "Et liv i sang", kom i 2008. En del av karrieren har funnet sted utenlands.
I 1980 flyttet familien på fire fra Norge til USA. Her ble de i fire år, og brukte tida godt.
Monica tok utdannelse som sykepleier. Per tok først en mastergrad og så en doktorgrad i folkehelse, og familien ble forøkt med et femte medlem, ekteparets tredje sønn.
Før de reiste, spilte de inn sin fjerde LP-plate, "Treet".
– Vi skulle nok hatt med litt flere engelske sanger med tanke på et amerikansk publikum, sier de i ettertid. De fikk uansett produsert en plate i USA også, på Sunset Boulevard. Tittelen var "Flowers on my Path".
Da USA-oppholdet var nesten over, leide de en stor stasjonsvogn og begynte hjemreisen ved å kjøre på tvers av USA. Underveis holdt de 20 avtalte konserter i løpet av 30 dager. – Det var strevsomt, men vi fikk sett mye av det store landet, er deres egen oppsummering.

Hjemvendt
Paret flyttet til Bjorbekk i 2002. Det var her Per vokste opp, så han har vendt hjem. De bor i huset hans morfar fikk bygd i 1915. Han var da amtsgartner i Aust-Agder, men startet så sin egen gartnervirksomhet.
På morssiden er Per i slekt med kjente norske personer som tidligere utenriksminister Hallvard Lange og hans far, fredsprisvinneren Christian Lange.
Familienavnet lyder ikke helt norsk og er heller ikke det. Det stammer fra Pers hugenott-forfedre på farssiden. De slo seg ned i Holland på 1600-tallet og tok da de Lange som slektsnavn.
Ved et merkelig sammentreff var morens slektsnavn Lange.
– Så vi kunne vel kalt oss Lange de Lange, men det ville blitt litt langt, sier Per med glimt i øyet.