Etter tre dager i et arkiv er det behov for å gå inn og korrigere litt i det som allerede er skrevet. Man har trodd at man hadde kontroll på fakta, ofte med utgangspunkt i andre-hånds kilder, og så viser seg at disse iblant er feil og iblant upresise eller mangelfulle.
Sånn er det nå en gang å skulle skrive ei bok – ikke minst ei bok som skal være en så riktig, historisk framstilling som mulig.
For en del år siden overtok jeg et bokprosjekt etter en forfatter som hadde dødd før manus var klart. «Han har skrevet mye allerede; du trenger bare å supplere det litt», var beskjeden jeg fikk.
Jo, han hadde skrevet mye, men jeg oppdaget fort at han i stor grad bare hadde overtatt og videreført en del myter som hadde fått leve sitt liv i organisasjonen. Litt vanlig, journalistisk research tilsa at her måtte store deler av manus skrives om. Men boka kom ut, og jeg oppfattet – og oppfatter – den som «mitt» verk.
Nå er det et annet prosjekt det gjelder. Også det er en historisk framstilling. Det er nok en del «huller» i de skriftlige primærkildene; de menneskelige er stort sett blitt tause.
Det vil alltid være et spørsmål om forfatterens analyser og vurderinger når en slik bok skal skrives. Det er noen «f-ord» som er nyttige og nødvendige i en slik prosess; jeg nevner «fakta», «fortelling» og «fortolkning». Kanskje er det flere også? Kan «forståelse» være ett av dem?
Ingen av disse begrepene er nøytrale.
Den objektive historieframstillingen finnes ikke.
«Historien» i bestemt form entall finnes heller ikke.
Det som finnes er fortellingene – i flertall.
Og det nærmeste man kommer «historien» er summen av fortellingene, og dels fortellerens dels tilhørerens forståelse av dette.
Jeg bruker ordet «en fortelling» i undertittelen på den boka jeg holder på med akkurat nå.
Det er et meget bevisst valg!
Skriveloftet, Litteraturhuset i Oslo
23. februar 2019
